Fjellgeitene

Dype spor på byens tak

2012-01-24T14:38:00.002+01:00

På mandag skulle vi egentlig en tur inn Isdalen, med retur over Rundemanen, men i det vi la avgårde gjennom Fjellveien kom vi på at det fortsatt manglet høydeprofil for Fløyenkarusellen på arrangementets nettside. Slike mangler kan selv ikke en blodfersk løpsarrangør tillate seg. Vi endret kurs ved "Hesten", startet gps'en og fortsatte opp Sagbakken istedet.

Da vi kom opp på Fløyen var jobben gjort og gps-fangsten lagret på Garmin-klokken. Men det var fortsatt mye igjen av kvelden. Vi løp videre til Skomakerdiket og til Brushytten. Slitne, men inspirerte av Thorbjørn Ludvigsen og gjengen som løper opp Gullfjellet i tung snø, fortsatte vi opp Blåmansveien og opp til Blåmansvarden. I det siste partiet hadde vi tidvis snø opp til lårene og den kalde vinden slo mot oss. Ingen tvil om at dette var for spesielt interesserte. Vel oppe ved Blåmansvarden kunne vi kjenne nasjonalromantikken ile gjennom ryggmargene, mens vi nøt utsikten til byen langt der nede. Og bildet av en ualminnelig rakrygget Ståle B. viser omfanget av polfarer-stemingen som preget oss oppe på byens tak.

Jansens Jaktstart 2011

2012-01-01T10:27:00.000+01:00

Jansens Jaktstart - nyttårsaften, kl 11. Femti løpere var samlet øverst i Mulesvingene, med startnr og tidtakerbrikke, mer eller mindre klare til å kaste seg ut i årets aller siste forestilling i fornøyelsesparken Vareggland. Etter litt taktikkeri og en runde med stein-saks-papir fikk de fire bukkene i dagens trupp omsider avgjort den interne startrekken: Lars, Pål, Maarten og sist Haagen. Med ti sekunders mellomrom ble en og en løper sendt ut på jakt i den vel én mil lange løypen.

Fotograf Bjarne fra Varegg Melkesyre sto godt plassert og fikk dette blinkskuddet av bukkejakten opp mot Sandviksbatteriet, den første tøffe kneiken. Så langt hadde ingen av bukkene satt inn støtet, men på vei opp mot Munkebotsvatnet satt Maarten og Haagen inn gampestegene og trakk veldig fra. Pål kjørte også opp tempoet, og på den første stien i det bratte partiet opp mot Storevatn ble Konjakk-Lars satt ut av spill.

Dagens bukker: Maarten, Pål, Lars og Haagen. Den flygende hollenderen imponerte med en sterk 10. plass, med tiden 54:23. Han imponerte også med kreativ bruk av strikken fra en gammel undik for montering av startnummer. Pål var også godt fornøyd med løpet (57.44), ikke minst for å ha passert en prins for aller første gang. Lars la ikke skjul på at det ble et tungt løp og han var uten tvil mest fornøyd med kake og saft (1.01.15). Haagen kunne hente frem godgliset etter nok en sterk prestasjon i byfjellene (55,35).

Mer info og komplett resultatliste på Varegg sine nettsider. Se alle bildene Bjarne tok her.

Tallenes tale. Maarten viser stolt frem utskriften med dagens mellomtider. Den inspirerende og treningsglade hollenderen kan vise til flere solide resultater denne sesongen, med bestebukk-tid i både Stoltzen, de tre løpene til Blåmanen og nå i Jansens Jaktstart.

Goatsupport: Stor takk til Linda som sto klar med brownies og varm saft etter løpet.

Brudd

2011-12-30T13:12:00.002+01:00

Brudd er som en rus. Det er noe euforisk over å skyte seg ut i det fri foran feltet. Å oppleve at avstanden øker. At de jakter deg, og ikke omvendt. Helt til beina stivner, feltet siger ubønnhørlig forbi igjen og kampen for å henge på halen begynner.

Etter tredje passering av vendemålet i rundkjøringen på Tjeldstø lå jeg i teten på feltet, og ga gass opp bakken mot Tjeldstømarka. Sammen med Frank og tre-fire andre syklister av ymse opphav, ble det gjort et halvhjertet forsøk på å etablere en liten rulle. Men ved avkjørselen til Stureterminalen var vel kruttet brent (eller vått, jeg vet ikke) for min del. I den lille seige kneika ved Stureterminalen klarte jeg ikke lenger å klore meg fast på halen. Moro så lenge det varte, og «god trening» som jeg oppstemt ropte til bekjente som fremdeles av en eller annen grunn sto og skuttet seg mot plaskregnet i målområdet.

Jeg hadde ikke noe å kjøre for, men en Åsane-syklist kjenner ikke verb-formen av brudd – å bryte. Ved siste passering av rundkjøringen på Tjeldstø, før både jeg og sykkelen kunne vris opp og ta kvelden, hadde jeg likevel litt for mye fart inn i svingen. Litt moro skal man jo ha. Jeg sto på ytterpedalen for å lime dekket til den feildoserte vannflaten jeg kjørte på, men det holdt ikke. Bakhjulet skled ut. Eller forhjulet – eller begge. Jeg deiset uansett i bakken, og kunne ikke reise meg.

Med hendene fikk jeg løftet venstrefoten foran meg, og klarte sittende å buksere meg ut til fortauskanten. Men jeg klarte ikke å komme over den 10 cm høye kanten, og ble sittende i en vanndam og kjenne på kroppen. Brudd. Dette var ikke bare et alminnelig asfalteksem. Beinet måtte være brekt. Kanskje dette var den andre lårhalsen? Den første tok jeg for 14 år siden, 200 meter fra leiligheten jeg bodde i. Den gang reiste jeg meg opp, hang meg over sykkelen og hinketrillet opp den bratte bakken ved Krohnengen skole og hen til Tartargaten, der jeg sank sammen på trappen og fikk samboeren min til å bestille drosje til legevakten (dette var før mobiltelefonenes tid).

Etter å ha summet meg litt, klarte jeg først å løfte beina, og deretter buksere rumpa over fortauskanten på Tjeldstø. En rittvakt lånte meg fleecegenseren sin og ringte til Røde Kors-folka som forgjeves sto og ventet på knall og fall ute ved Stureterminalen – mens syv stykker tidligere hadde vært i asfalten i rundkjøringen min. Og som et varsel, som jeg ikke tok, hadde jeg selv sett slukørede syklister trille syklene sine oppover sykkelstien mot Tjeldstømarka.

Arne var tilfeldigvis i nærheten, fikk plukket med seg sykkelen min, og gitt beskjed til Magnus som satt og ventet i bilen ved Sture. Røde Kors kom, og fikk pakket meg inn i sølvfolie. Det er utrolig hvor mye en sånn tynn folie varmer, og så holder den regnet ute. Men mer kunne de ikke gjøre. Kroppen min var stivnet i en Z, og jeg tålte ikke den minste bevegelse uten at smertene jog. Så kom krampene.

Sotra-ambulansen sto på Sartor senter eller noe i den retning. Det er en halvtimes kjøretur til Tjeldstø fra Sartor. I min tilstand kjentes det som en halv evighet. Regnet fortsatte å høvle ned, og snart skalv jeg som en snekkemotor i ulage. Det fine med ambulanser er at de har oppvarmede tepper. Og at det ikke regner der inne.

På legevakten i Bergen var det omtrent bare å snu i døra. Jeg ble skysset videre til akutten på Haukeland med en brun konvolutt. Brudd i lårbeinet. Og jeg begynte å bli veldig tørst. Det er ikke lett å huske på å drikke når det regner sånn at en blir pissetrengt uansett. Og nå var munnen tørr som en ørken, og jeg fikk ikke drikke i tilfelle jeg skulle rett på operasjonssalen. Det beste de kunne gi meg var et drypp i armen, men du kan ikke fukte leppene med et drypp.

Dette var lørdag 3. september, og sykkelsesongen 2011 var over. De mindre sykkelgale medlemmene av familien var i Hardanger, men Magnus reddet dagen da han kom opp til akutten med det nødtørftigste: krykker (14 år gamle), klær, sko, smarttelefon og -lader – og Johan Bruyneels brilliante selvbiografi We might as well win (mest om samarbeidet med Lance Armstrong). En forulykket syklist trenger ikke krykker og klær så snart, men jeg planla alt hjemturen.

Friske idrettsfolk kommer imidlertid ikke først i operasjonskøen, på bekostning av gamle damer og sjåfører i 20-årene med knuste hofteskåler og mye jern i kroppen fra tidligere ulykker. Først tirsdag 6. september satte de en skinne og tre skruer i lårbeinet mitt, og en ekspansjonsskrue i lårhalsen. Kveldens siste operasjon. Så tråklet de meg sammen. Konservativ behandling – behandling uten operasjon – var uaktuelt. Til det gikk bruddet for dypt.

Torsdag 8. september fikk jeg komme hjem – aller nådigst. Det er visst ikke så vanlig å slippe lårbeinsopererte ut, mindre enn to døgn etter operasjonen. Jeg fikk med meg resept på morfin-preparater og blodfortynnende sprøyter til selvmedisinering. 13 dager etter operasjonen tok jeg stingene, tredde på meg sykkelbukser, strammet skoreimene, og bukserte meg opp på sykkelen igjen ved hjelp av en lav barnestol og krykker. Sykkelen sto stille. Inne.

Rehabilitering etter et hofte- eller lårbeinsbrudd er imidlertid ikke så fort gjort. Jeg hadde helt glemt det. Det tok en hel måned, og én behandling med nåler hos fysioterapeut Lars på Sprek & blid, før jeg kunne sove natten gjennom, og da bare på den ene siden. Og det gikk enda lenger før de nattlige svettetoktene ga seg. Etter seks uker gikk jeg fra Montana til Ulriken og ned igjen på krykker. Noen dager seinere syklet jeg til jobb for første gang, og snart kom jeg meg både over Munkebotn og Skansemyren på lette gir – veldig lette gir. Men etter tre måneder sliter jeg fremdeles med å gå.

Godt jeg kan svømme, da. For når evnen er minst, så er ambisjonene størst. I optimistiske øyeblikk planla jeg å være med på både Blåmannsbukettløp og Fjellgeitenes klubbmesterskap. Og i ørska etter operasjonen formet tankene seg om at neste år skulle jeg delta på min første triathlon: AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. En Ironman-halvdistanse, men med så mange høydemeter (4200 hm) at de beste bruker nesten like lang tid som på en fulldistanse. Jeg meldte meg på. Og fikk plass. Men det er heldigvis en stund til.

Jansens Jaktstart - løypebefaring

2011-12-29T21:58:00.002+01:00

Det nærmer seg jaktstart og onsdag kveld var Haagen, Marius J og Lars på løypebefaring sammen med kjentmann og løpsgeneral Johs fra Varegg. De nysgjerrige bukkene fikk også god innføring i løypemerking og løste flere utfordrende oppgaver underveis. På lørdag får vi se hvem som finner veien gjennom den drøyt én mil lange løypen:

Mer info om løpet på Varegg sine nettsider

Juletur til Tindevatn

2011-12-26T16:38:00.000+01:00

Dagens julegeiter: Maarten Boting, Haagen Nesse, Erik Fristad Drageset, Christian Lønøy og Lars Engeli i skuret på toppen av Stoltzekleiven, etter å ha fått has på dagens første julenøtt. Erik og Maarten var helt nede på 11-tallet i dag, -tilsynelatende helt upåvirket av etegildet vi er midt oppe i. Skal bare se de hadde havresuppe, og ikke ribbefett, i sausenebbene.

Turen gikk videre til Brushytten i passende juletempo, før vi, med Haagen i spissen, la om takten i et siste klyv opp Rundemansveien. Opp til forblåste Tindevatn. Det var bare å komme seg ned igjen.

Vel tilbake i Fjellveien takket vi for en fin treningstur og skyndet oss inn i varmen, inn til ribbefettet. Men Maarten hadde andre planer. Selvsagt hadde han det. Etter et raskt klesskift bar det hjemover på sykkelen, hjem til mer havresuppe.

Fjellgeitløpet 2011

2011-12-20T17:38:00.000+01:00

Verdenshistoriens aller første utgave av Fjellgeitløpet gikk av stabelen mandag 19. desember. Hele fjorten spreke bukker var samlet til kamp i en av byens aller hardeste løyper. Noen fra Fjellgeitene og noen fra Varegg Melkesyre, men i vintermørket var det umulig å skille de to artsfrendene fra hverandre. Det var verken løypevakter, tidtakere eller saftblandere på plass i målområdet, men vertskapet kunne by på gjev høylands-whisky og blå spylerveske fra Powerrade, og i de få minuttene det tok før svett løpetøy frøs til is, var det blanke øyne og lun høytidsstemning på toppen av Sandviksfjellet.

Sandviksfjellet mannskor. Bak, fra venstre: Idar, Harald, Haagen, Bjarne og Lars.

Foran, fra venstre: Stian, Marius, Erik, Øyvind, Trygve, Frode, Rune og Ørjan. Fotograf: Pål.

Helt til topps - uten brodder. Med en løyperekord på 17.25 på generalprøven i forrige uke, visste vi at den sterke Varegg Melkesyre-løperen Stian Hovind-Angermund ville bli en i overkant tøff nøtt å knekke. Og forhåndsfavoritten innfridde stort, med ny bestetid: 17.10. Gratulerer! Marius Jacobsen fikk Haagen Nesse opp på siden i den siste kneiken før mål, men trygget andreplassen med sin velkjente spurtstyrke. Haagen tok siste plass på pallen og sikret seg samtidig 5-4-seier i det prestisjetunge internoppgjøret med Lars Engeli.

Det er lett å ta feil av tidene i en travel førjulsuke. Pål måtte starte noen minutter etter hovedfeltet, men klarte fint å holde dampen oppe helt til topps.

Festen fortsatte med middag på Cafe sze Chuan og de aller seigeste bukkene fant også et vannhull på Femte i Andre før lysene ble slukket.

Takk til alle som var med. Dette må vi vel gjenta i 2012!

Fjellgeitløpet 2011 - Fjellgeitenes julemesterskap

2011-12-05T10:43:00.001+01:00

Fjellgeitløpet 2011:
Fjellgeitene runder av et innholdsrikt geiteår med et lettbeint julemesterskap, mandag 19. desember, kl 18.30. Løpet er åpent for alle. Ingen startavgift.

Gjennomgang av løypen:
Onsdag 14. desember blir det felles treningstur i løypen. Oppmøte på Mulebanen kl 18.00. Husk hodelykt.

Påmelding:
Mer info på løpets Facebook-side. Du melder deg på løpet ved å velge "Deltar".

Løypebeskrivelse:
Løypen er på 3 km. Den starter i Munkebotn og følger hårnålssvingene opp til Munkebotsvatnet, før den fortsetter opp grusveien til Storevatnet.

Løypekart:

Løypeprofil:

Bilder fra løypen:
Pål er en rutinert fjellgeit og speider. På bildene under loser han oss gjennom de kritiske punktene i løypen med sitt elegante kroppspråk:

Starten i Munkebotn.

Vi tar med sløyfen opp til bommen ved Munkebotsvantnet.

Vi følger grusveien opp Sandviksfjellet. De som er uheldige og forviller seg inn på en av snarveiene kan ikke regne med å komme ned fra fjellet med livet i behold.

Her blir det bratt. Men det er ikke sikkert denne firbente teknikken passer for alle.

Målgang ved benken oppe ved Storevatn. Det var det hele.

Marius J, Pål, Haagen, Erik, Idar og Lars (fotograf) på løypefaring for en drøy måned siden.
Det har blitt flere treningsturer i løypen og så langt er det Marius J. som har hatt det aller friskeste frasparket i sluttspurtene. Men det mange som har trent godt de siste ukene og det blir en spennende kamp.

Før Fjellgeitløpet står det 4-4 i årets internoppgjør mellom de to bukkene. Nå skal det avgjøres.

Jobbgeiter i Rondane

2011-11-23T22:33:00.000+01:00

Spranget - inngangen til Rondane

August 2011: Jobbgeitene er klar for årets store utflukt. En fredag i 11 tiden fyller vi bilene med sekker og fjellsko og setter kurs for Otta. Vår eminente turleder er opptatt av at vi skal lære flest mulige norske fjellheimer å kjenne, og har denne gang lagt turen til nasjonalparken Rondane. Etter timer, mange timer, i bil kommer vi oss til fjellet. Vi parkerer ved inngangen til Rondane, Spranget. Så følger en times gange på grusvei innover. Nydelige høstfarger, lett regn og lett terreng. Rondvassbu fjellstove ligger idyllisk til ved foten av flere fjell og med vann rundt seg. Vi får utdelt rom og pakker litt ut før vi nyter en treretters middag med pittellitt vin til. Ja, for uten mat og drikke - duger helten ikke! En rolig og avslappende kveld før vi neste morgen er klar for tur.

Rondvassbu

Lørdag er det også regn i luften. Det er høylydte diskusjoner om hvilken bekledning som er mest passende, men til slutt er vi klare. Noen i fleece og regntøy, andre i tights og lett jakke. I sekkene er det også gjemt noen godbiter til turen ned. Disse godbitene gjemmer vi blant stein og varder på vei opp. De er nemlig veldig strenge på Rondvassbu - det er ikke lov å nyte medbrakt drikke!

Opp, opp og oppover går vi. Stein på stein på stein. Vi skal til Storronden. Turen til Storronden (2138 moh.) er en av de kortere toppturene i Rondane, men gir ikke desto mindre vid utsikt over Rondanemassivet. Er det klart vær kan vi til og med se Jotunheimen.

Som vanlig er det varierende form på jobbgeitene og det tar ikke lang tid før laget deler seg i flere smågrupper. Vi venter litt her og der og når vi nærmer oss toppen etter ca 3 timer, er de første så spreke at de blir med oss opp igjen. Været veksler mellom sol og tåke og sludd. men, akkurat i det vi når toppen forsvinner skyene og solen slipper gjennom. Vi har utsikt til alle sider og ser høye tinder over alt.

Snø på toppen!

Jobbgeiter på toppen. Ingunn, Laila, Jostein,Tordis, Mai Liss, Marit, Cathrine, Anne grete, Hege og Linda. Kjersti er fotograf

Etter å ha kost oss med kakao, skiver, musserende og jæger, setter vi kursen nedover igjen. Underveis stopper vi opp og koser oss med skattene vi gjemte på vei oppover (de vi finner igjen....).

Vel nede ved Rondvassbu, etter 5-6 timer på tur, er vi en gjeng som finner frem badeklærne. Betjeningen har fyrt opp badestampen til oss, og de tøffeste bader i vannet (8-9- grader) først. Deilig!

Ny, god treretters middag lørdag kveld. Den hyggelige betjeningen tilbyr seg å fyre i bålet utenfor til oss, og når mørket siger på er vi en hel gjeng rundt bålet.

Søndag koser vi oss med en god forkost før sekkene pakkes og rommene ryddes. En fin tur tilbake til bilene. Noen av oss velger å leie sykkel og sykler litt frem og tilbake og hjelper til med bagasje. En lang biltur hjem brytes opp med litt shopping på Beitostølen og middag i Flåm.

Nok en flott Jobbgeittur! Vi gleder oss allerede til neste år! Kanskje en fellestur med fjellgeitene til Skåla?

2. løp til Blåmanen - den lange etappen

2011-11-07T07:59:00.000+01:00

Det er mye snakk om Blåmanen denne høsten. Mye snakk. Om løypebefaringer, gjennomkjøringer og konkurranseløp. Lørdag 5. november hadde Varegg gjort alt klart for en ny runde med startnr på brystet. Tre ivrige bukker var på plass for å måle krefter i den nesten ni kilometer lange løypen. Mer info om løpet på varegg.no

Maarten ble raskeste fjellgeit på det andre løpet til Blåmanen. Den flygende hollenderen ble klassevinner M40-44. Tiden ble 44.41, som holdt til 10. plass i herreklassen (under seks minutter bak dagens vinner, Thorbjørn Ludvigsen).

Hans Martin startet usedvanlig friskt og klarte å holde følge med tetgruppen gjennom det innledende partiet i Fjellveien. Slikt lukter det kjempesmell av lang vei, men den sterke sluttnoteringen på 46.35 tyder på at kreftene holdt hele veien opp. En flott 2. plass i klassen M35-39.

Jeg var med på dette løpet i 2010 og da kom jeg i mål på 51.59. I år var målsetningen å presse tiden under 50 minutter, men på testløpet helgen før viste klokken 53.54 og da ble jeg jo litt usikker. Desto hyggeligere var det å bli klokket inn på 48.54. Det hjelper bra med restituerte bein og startnr på brystet. Godt fornøyd!

De tre bukkene bruse.

Fløyenkarusellen 2012. Resultatliste 1. løp

2011-11-01T23:41:00.000+01:00

Fløyenkarusellen 2012: Bilder fra 1. løp

2011-11-01T22:45:00.000+01:00

Blåmanen Opp. Ny løype. Nye muligheter.

2011-10-31T11:03:00.001+01:00

Hans Martin, Marius, Maarten, Cathrine og Lars på vei ned fra dagens søndagstur til Blåmanen. Idar var også med, men den den spreke sogningen tok en alternativ rute hjem og kom derfor ikke med på dagens geitebilde.

Lørdag 5. november kl 14 går 2. etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen". Fjellgeitene var i dag ute på løypebefaring i den nesten 9 km lange løypen (løypekart) som strekker seg fra Fjellveien til Blåmanen. Hans Martin, Maarten og Idar på sitt aller første tokt.

Vi åpnet nokså friskt gjennom Fjellveien og videre oppover Tippetue. I en av de siste kneikene før Fløypilen måtte Hans Martin og jeg måtte bukke under for det høye tempoet. Luken lot seg ikke tette i det flate partiet over Fløyslettene, men til gjengjeld fikk vi god anledning til å diskutere hårete mål for neste sykkelsesong. I alle fall frem til Hans Martin satte inn sluttspurten opp Rundemansveien. Jeg halset meg opp på 53.57. Dagens store løper var Cathrine, som sammen med Maarten, hadde krefter nok til å løpe fra både Idar og Marius opp mot mål. Tiden hennes ble 50.30, en forbedring på over 4 minutter målt mot fjorårets løp. Det er solid fremgang!

Maarten løp som en gentleman, og den flygende hollenderen hadde bra med diesel igjen på tanken oppe i skoddeheimen. Selvsagt løp han hele veien hjem til Skinstø etterpå. Det må være noe med den mannen.

Vil du løpe med fjellgeitene på 2. etappe? Se mer på Facebook

Trappeløpet 2011

2011-10-30T10:58:00.002+01:00

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne, om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

1. løp til Blåmanen 2011

2011-10-24T00:28:00.001+02:00

Søndag 23. oktober. Første etappe til Blåmanen. Cathrine, Maarten, Lars, Haagen, Pål og Hans Martin har løpt den blytunge løypen fra Isdalen til Blåmanen og tatt oppstilling foran arrangørens saftstasjon. Bak den skarpe linsen sto den geskjeftige herremannen Bjarne Ludvigsen fra Melkesyre.no.

Pål og Lars hadde dessverre ikke studert løypekartet nøye nok før gjennomkjøringen uken før løpet. Cathrine, som hadde gledet seg til å løpe jevnt og fort på skikkelig vei, ble ikke akkurat begeistret da løypen brått forlot grusveien og fortsatte inn på ulendt, tung skogsti like før stigningen opp mot Tarlebø. Det gikk litt i rykk og napp deretter, men den gode innsatsen ble til slutt kronet med en flott 5. plass i en liten, men kruttsterk kvinneklasse.

Maarten startet som ventet friskest av geitene innover Isdalen. Strategien var nok å skaffe seg et solid forsprang på Haagen, som må løpe seg god og varm før han kan sette fart i de lange, tunge syrebakkene. Maarten lyktes såvidt med strategien og ble raskeste geit i mål, med tiden 39.04. Det holdt også til en sterk 13. plass i herreklassen.

Haagen opp på sterke 39.35 og 15. plass i herreklassen. Frisyren tok seg ekstra godt ut i den kraftige motvinden.

Pål synes det gikk fort fra start, men løp komfortabelt bak Lars gjennom skogstien og kunne galant skifte gir på flerfeltsveien opp mot Tarlebø. O-løpet dagen i forveien hadde ikke satt seg i fast i beina og 41.02 er en god tid. 20. plass i herreklassen.

Hans Martin, som løp Fløyen Opp på sterke 18.06 i sommer, er tilbake i manesjen. En sterk avslutning sikret 21. plass og tiden 41.26. Den store overtrekksjakken var sikkert god å ha, men la nok en demper på farten i sønnavinden.

De hadde løpt sammen over målstreken under gjennomkjøringen uken før, men da Pål gikk i brudd oppover mot Tarlebø, klarte ikke Lars å holde følge. Luken vokste til i underkant av to minutter inn mot mål og tiden ble 42.57. 27. plass denne gang, men siste steg er ikke løpt, -det gjenstår fortsatt to løp.

_______________

Les mer på Varegg.no og Kondis.no

2. løp til Blåmanen går allerede 5. november og neste søndag skal Fjellgeitene ut å teste den nye løypen. Bli med!

Gjennomkjøring: 1. etappe til Blåmanen

2011-10-13T11:58:00.003+02:00

Spreke fjellgeiter på vei ned Rundemansveien: Cathrine. Marius J, Lars, Haagen, Pål, Idar, Erik og Maarten

Fjellgeitene er kjent for grundig feltarbeid og trumfkortet vårt må være den såkalte gjennomkjøringen vi har i forkant av viktige løp. Ja, for en gjennomkjøring på fjellgeitvis er så hard og så prestisjetung at geitene faktisk unner seg en hel treningsfri dag i forkant. Onsdag hadde vi en slik gjennomkjøring, og første etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen" sto på menyen.

Et upåklagelig stort og uvanlig friskt geitefølge varmet opp gjennom Fjellveien. Ja, det var vel bare Marius J som ikke hadde klart å holde seg nykter etter mandagens intervalltrening i Munkebotn, som bare måtte ha seg noen raske spinningintervaller da abstinensene uutholdelige utover tirsdagskvelden. Ja, og Maarten hadde vel heller ikke helt friske bein han heller, med flere mil på sykkelen til og fra jobb. Men den garvede triatleten er jo ikke helt uvant med slike kombinasjoner.

Erik, Marius J. og Maarten gikk rasket ut fra start. Haagen holdt seg til planen og løp behersket innover Isdalen og ristet litt på hodet over det voldsomme ugangstempoet lenger fremme. Det var vel ikke på flaten det skulle avgjøres? I den seige, bratte bakken opp til Tarlebø lå geitene på rekke og rad, hele tiden tettere enn vardene på Vidden og helt fremst ruvet Maarten, den flygende hollenderen. Men i de siste harde kneikene opp mot Hyttegrenden og videre opp Rundemanen var det Haagen som var friskest i stegene, og ble førstemann opp til Blåmanen på tiden 38.12, etter en tøff sekundduell med hollenderen. Deretter kom bukkene inn en etter en. Erik ble tredjemann, etterfulgt av Idar, Marius J. før Pål og Lars rundet av den jevne herreklassen hånd i hånd, på 40.10, knappe to minutter bak the best goat in show.

Cathrine valgte tidligstart og fikk et forsprang på ca 30 sekund innover Isdalen. Hun klarte ikke å holde bukkene på avstand, men slapp de heller ikke fra seg, og ble lenge liggende i vindtunellen bak Pål. Målgang etter 40.45. Legger vi til grunn at raskeste kvinne løp på 44.45 under fjorårets løp, blir dette uten tvil dagens aller sterkeste prestasjon. Til sammenligning vant Thorbjørn Ludvigsen herreklassen på tiden 33.12.

Alle geitene var godt fornøyd med oppholdet i Geiteland. -Det var jo tross alt bare en gjennomkjøring.

Sesongen fortsetter med "3 løp til Blåmanen"

2011-10-07T13:34:00.000+02:00

Fjellgeit-laget fra 2. løp i fjor: Cathrine, Rune, Lars
Marius J, Eirik, Erik og Roy Arthur

Varegg inviterer til sine tre årlige løp til Blåmanen. Her er info fra klubbens nettsider:

Startskuddet for første løp i serien "3 løp til Blåmanen" smeller 22. oktober. Vår kjentmann på strekningen Isdalen til Tarlebø garanterer en flott opplevelse uansett om du liker å løpe fort eller rolig. Løpsleder har fått tegnet løypekart og oppfordrer alle til å melde seg på i forkant. Det letter arrangementet for alle.

Påmelding før 23. oktober - 3 løp for kr. 150,- Klikk her for påmelding

Betalingsinformasjon: Il. Varegg konto: 3624 07 96354. Merk betaling med navn og "3 løp til B".
Startkontingent etteranmelding ved start kr. 100 pr løp.

Løypekart (obs! kartet har løpsdato fra 2010)

For å gi alle bakkeløpere og andre løpsglade et lokalt tilbud og en lengre sesong, arrangerer Varegg tre løp til Blåmanen. Løpsdatoene er:

Søndag 23. oktober - start klokken 14.00! Tarlebøveien fra inngangen til Isdalen og til toppen av Blåmanen. Her er veien oppgradert fra Tarlebødemningen og opp Hyttelien. Et løp å glede seg til!
Lørdag 5. november - Fra Fjellveien ovenfor Vareggs klubbhus, via Tippe Tue og Lysløypen til toppen av Blåmanen ("Fløyen Opp" - lang løype)
Lørdag 19.november - Fra Fjellveien ovenfor Vareggs klubbhus, via Fløysvingene, Lysløypen og Blåmansveien til Varden på toppen av Blåmanen.

Vi har funnet løyper som har et underlag som er godt å løpe på. Distansene og stigningen gjør at treningseffekten blir sjeldent bra. Finner du en favoritt har du sikret deg en prima treningsløype til å bygge løpsstyrke frem mot nye mål i 2012. Blir du like glad i alle tre er du i tillegg sikret variasjonsmuligheter.

Følg med - mer informasjon kommer her på www.varegg.no.

Kontakt oss - er det noe du lurer på er det bare å sende en epost!

Sommer på Vidden

2011-10-01T15:48:00.000+02:00

Det er 1. oktober og det er fortsatt mulig å nyte en pils på uterestauranten på Ulriken, i bare løpeshorts og t-skjorte. -Det er nesten ikke til å tro! I forkant av denne idylliske oppsetningen hadde vi en flott løpetur i kjente spor over Vidden. Ørjan hadde mest å gi i dag og da han satte inn et ekstra gir mot toppen av Rundemanen klarte jeg ikke helt å henge meg på. På Ulriken manglet han bare noen få sekunder på ny pers (1.29.36). På vei ned fra Rundemanen måtte jeg erkjenne at det ikke ville bli noe rekordløp og roet litt ned for å spare knær og hyseblikk til andre anledninger. Inn på 1.42. Helt ok på en ellers suveren sommerdag på byens tak.

Fjellgeit-TV: VM i Ultra terrengløp

2011-09-29T13:27:00.002+02:00

Thorbjørn Ludvigsen og Sverre Slethaug løp en dobbel 7-fjellstur for å forberede seg til VM i Ultra terrengløp i Connemara, Irland i sommer. Det forstår jeg godt. Få med deg den gjeve videoreportasjen fra VM-løpet, der Ludvigsen glimtet til med en sterk 4. plass.

Stoltzen 2011 - Fjellgeitsupport

2011-09-26T13:21:00.000+02:00

Denne energiske heiagjengen sørget for at Fjellgeitene klarte å skvise ut de siste kreftene i det tøffe partiet inn mot mål. Haagen kunne visstnok høre heiaropene fra støtteapparatets leder helt ned til 2. mellomtid -så det var tydeligvis ikke bare løperne som fikk testet lungekapasiteten denne dagen. Takk for innsatsen!

Stoltzen 2011 - Fjellgeitresultat

2011-09-26T13:10:00.000+02:00

Stoltzen 2011: Fjellgeitrekken

2011-09-22T14:10:00.002+02:00

Her er hele startlisten

Stoltzen er åpen!

2011-09-17T20:59:00.002+02:00

Fjellgeitene har ventet. Noen i spenning, noen med abstinenser og andre med et heller avslappet forhold til hele oppussingen. I går åpnet Stoltzen etter flere måneder med arbeid og flere av oss tok en tur på selve åpningsdagen. I dag var det duket for en mer familievennlig tur og alderspennet strakk seg fra 3 til 36 år, formen fra godt trent til rygg/kneskader og vannkopper. Variert deltakerliste ga variert tempo oppover. Men alle kom seg opp -de aller fleste med et smil. Trappene var fine og stødige, sherpaene har gjort en god jobb. Så gjenstår det å se hvor lang tid Bydrift vil bruke på det resterende arbeidet.........

Bare en uke igjen til den store dagen. Noen gleder seg til perser og startnummer, andre tenker mest på festen etterpå. Kos dere i "nye" Stoltzen!

Så går vi opp - så går vi ned - så går vi opp igjen!

2011-09-13T23:16:00.001+02:00

Konkurransen "Bergens sprekeste bedrift" er inne i sin 3. uke and the heat is on! Storm Geo og Slettebakken meinghets eldresenter er i en liga for seg selv- de har allerede passert 200% (av det samlede kravet). Men, vi har evaluert vår tiltaksplan og justert noen av målene, og går på med dødsforakt. Vi er på 17. plass med førstelaget (av ca 165 lag) og som samlet bedrift er vi på 5. plass. Ikke verst for sosialarbeidere som mange forbinder med fotformsko og lilla skjerf!

Det har stort sett regnet disse ukene og i lunsjen har praten gått jevnt og trutt om regntøy, vasking av sko, innkjøp av flere treningsklær, samt høylydt drøfting av enkelte jobbgeiters bekymringsfulle fjellmaniske tendenser. I en slik konkurranse kommer også det for noen heller ukjente KONKURRANSEINSTINKTET tydelig frem. Mange lider nok av den feiloppfatningen at alle sosialarbeidere er opptatt av "deling av goder", at vi lever etter mottoet "veien er målet" og "det viktigte er å delta" osv. Tjaaa, det og - men; vi elsker premier, oppmerksomhet, mediedekning og å vinne!

I dag ble det annonsert at arrangøren skulle stå på stand på Løvstakken fra kl 17, med overraskelser. Selvfølgelig måtte vi legge dagens tur opp etter det. Noen av oss løp ut fra etaten med det samme stemplingsuret gikk. Målet: Å rekke to fjell på én tur. I lett regn (ja, for vi kunne se og høre hverandre), gikk turen fra Nordnæsdalen til Damsgårdsfjellet, videre derfra til Melkeplassen, hvor vi plukket med oss to jobbgeiter til, så opp Løvstakken. Vi hadde håpet på varm kakao og nystekte boller, men det som møter oss er mye vind, gavekort på hotellfrokost og konkurranse. To utsendte unggutter fra arrangøren tok vennlig i mot oss og heldigivis tok de i bilder. Vi sørget for å nevne (flere ganger) at dette var vårt andre fjell for dagen og satser på god mediedekning. De unge guttene satte stor pris på vårt løfte om å ta med kake og kakao til neste treff (ettersom arrangøren selv ikke har tenkt på dette).

På veien møtte vi flere andre lag i konkurransen og frykten for at de skulle snike seg forbi oss på resultattavlen førte til at de to siste jobbgeitene og ville gå Damsgårdsfjellet. Da fikk Anne Grete og Linda den gode idéen om å gå over Damsgårdsfjellet tilbake til Nordnæsdalen. 3 fjell på en dag - det må vel holde de andre bak oss? Full fart opp og over og tilbake ved bilene ca 3 timer etter start. En god dag i fjellet for Jobbgeitene!

Heia 5172 Up&Go Active!

Byens sprekeste bedrift - Kick off!

2011-08-30T21:46:00.001+02:00

I etaten har vi i mange år jobbet med - og for- måloppnåelse. Både når det gjelder våre brukere, arbeidsmiljøet, nærværet og økonomi. Alle gode sosialarbeidere vet at det er viktig med en klar og tydelig tiltaksplan, med avgrensede og målbare delmål som jevnlig evalueres. En god tiltaksplan øker mulighetene for utvikling, trivsel og mestring.

Så, nå er det klart for en ny tiltaksplan og en ny utfordring for Jobbgeitene. Vi har hatt turgruppe i flere år, vært rundt omkring i de norske fjellheimer, og besteget mang en vakker fjelltopp. Ikke så overraskende da, at vi tente på idèen om en bedriftskonkurranse. BT sprek (og TIF Viking?) arrangerer denne høsten konkurransen: Bergens sprekeste bedrift?. Vi regner oss for særdeles spreke og har selvfølgelig meldt oss på - med to lag! Ett mosjonistlag og ett ambisjonslag. Vi forventer å vinne, om ikke hovedpremien, så en av ukespremiene eller navnekonkurransen. Dersom noen har gode navneforslag til lagene våre, kan de legge igjen en kommentar under innlegget.

Primus motor i turgruppen, Mai Liss, har laget et flott turprogram for de neste 6 ukenne. Alle deltakere har ukesdelmål, vi har fast evaluering hver mandag:-)

I dag inviterte arrangøren(e) til Kick off ved Brushytten. Vi fant ut at det er best å ta konkurrentene i øyemål og vurdere om vi må endre eller legge til nye delmål i vår tiltaksplan. Vi startet med godt mot og oppholdsvær fra Badstuen. Opp Skredderdalen måtte flere, relativt nye jobbgeiter, innse at fleece og vindjakke kanskje var i varmeste laget. Vi gikk bortover til Sandviksfjellet og himmelens sluser åpnet seg. Turen gikk videre opp til Rundemanen. Nå var det regn, gjørme, tåke og vind og noen, relativt nye og velkledde jobbgeiter, ristet oppgitt på hodet over de mer erfarne jobbgeitene som var gjennomvåte og tynnkledde. Full fart ned til Brushytten - klare for overraskelser, varme og kakao. Men, hva møter oss? Flere gjennomvåte bedrifter, ett knøttlite telt og saft til alle. Heldigvis reddet arrangøren seg inn igjen med en lagquiz - vi elsker jo konkurranser og utikter til en premie. Turen videre gikk i ulikt tempo. Noen måtte jogge for å holde varmen, andre klarte seg med powerwalk ned Tippetue.

La regne øse ned, la det renne strie strømmer - ingen storm i verden, kan stoppe jobbgeiter på premiejakt!

LET THE GAMES BEGIN!

Skåla Opp 2011

2011-08-17T19:10:00.011+02:00

Bak fra venstre: Kjetil Ola, Rune, Pål, Linda, Haagen, Marius E, Roy Arthur, Jeanette og Idar.
Fremme fra venstre: Marius J, Erik og Lars.

______________________________________________________________________________________

Skåla Opp 2011. 800 konkurranseløpere og nærmere 1200 mosjonister stilte til start i Nord-Europas hardeste motbakkeløp som ble arrangert i Loen denne helgen. Fjellgeitene var selvsagt på plass med en høyt motivert delegasjon. Usedvanlig godt vær, flere sterke motbakkeprestasjoner og en velsmakende grillbuffet på hotell Alexandra gjorde helgen i trivselsfylket til en av årets aller gjeveste geiteutfarter. Vi runder av årets Skåla-eventyr med en liten bildekavalkade. Takk til Jeanette og Olaug for mange fine bilder.

Erik løp Skåla Opp for første gang og det pasjonerte motbakke-esset kom opp på høyst respektable 1.39.18, bare ni minutter bak råsterke Odd-Bjørn Hjelmeset. Meget imponerende debut! Her har resten av Fjellgeitene fått noe å bryne seg på.

Idar (nr to fra venstre) viste meget gode takter på fellestreningen opp Ulriken noen dager i forveien og det er tydelig at den hyggelige sogningen trives i bratt, ulendt terreng. I mål på sterke 1.43.10, bare noen få minutter etter toppnoteringen på 1.39.10 fra 2006. Kanskje det blir ny pers i 2012?

Marius J. debuterte på Fanaråken med solide 1.24 sist helg og på Skåla ble tiden 1.47.10. To sterke debutløp på en uke, altså.

Rune løp hele distansen med et snev av Hjelmeset-glis om munnen og kom i mål på sterke 1.47.26, nesten fem minutter raskere enn i fjorårets løp. Den sindige bukken har vært litt usikker på formen denne sesongen, men etter Skåla-løpet kan han vel legge all mulig tvil til side.

Pål har brukt sommeren på motbakke-camp i Danmark og det har hersket noe tvil om hvorvidt det var en klok beslutning. Bildene over vitner om mye syre og annen vondskap, men 1.48.27 er flere minutter raskere enn fjorårets debutløp og viser at det har gått fort oppover. -God reklame for danskene!

Haagen har vært en sterk motbakkeløper i hele år og etter at han kvitterte ut en kjempetid i Fløyenløpet på forsommeren var det ingen som helst tvil om at gubben var på rett spor. Selv om favorittløypene ikke er fullt så bratte, løp han Skåla på gode 1.48.49.

Etter å ha løpt Fanaråken på 1.25 helgen før, var en tid på 1.40-tallet en naturlig målsetning. Dessverre ble Lars overrasket av muskelsmerter ca 25 minutter ut i løpet og måtte roe ned tempoet. Den spennende sekundstriden med Haagen ble det ingen ting av. Da var det en mager trøst at tiden 1.56.57, var 2,5 minutter bedre enn fjorårets. Bukken ser nå frem til å gjøre et kanonløp i 2012 - selvfølgelig ett sekund bedre enn Haagens.

Kjetil Ola løp på 2.02.51, åtte minutter raskere enn i 2010.

Roy "Norseman" Arthur løp på 2.08.03. Ikke i nærheten av fjorårets tid, men en solid prestasjon med en 7 dagers fersk Norseman i beina.

Marius E løp på 2.08.57 og hentet 11 minutter på fjorårets debutløp. Han har vært med på alle de hardeste motbakkeløpene i år; Storehesten, Fanaråken og Skåla og det er tydelig at alle treningsturene opp Løvstakken og rundt Kalandsvannet på raceren kaster av seg. Tør vi tippe på 1.59 neste år?

Linda løp på 2.14.00 og forbedret fjorårets tid med hele 14 minutter. Kanskje det blir konkurranseklasse neste år?

Men Skåla-helgen er ikke bare melkesyre og jag etter gode tider. Turen ned fra fjellet og festlighetene utover kvelden er også vel verdt å få med seg:

Kjetil Ola, Roy Arthur og Linda kjørte Kristen Skjeldal-trikset og fikk fart på laktatfordrivelsen med et friskt bad i Skålavatnet på ca 1200 meters høyde.

Under en kaffepause nede ved startområdet ble vinneren av den annonserte sekund-duellen behørig gratulert med seier etter et godt løp. Vi får dog håpe at 2012-oppgjøret blir noe mer publikumsvennlig enn årets knock out-seier.

Mens hotellgeitene fikk sine paraplydrinker servert ved bassengkanten, nøt andre geiter campinglivets klassiske gleder noen få steinkast unna.

Munkekongen skulle sykle ritt tre dager senere og fikk førsteklasses bistand til de avgjørende tøyeøvelsene.

En vakker geit foran et vakkert fjell, klar for fest...

...eller var det kanskje for å møte Odd-Bjørn? Hm..ikke rart han smiler.

Camping- og hotellgeiter i skjønn forening i hagen ved hotell Alexandra. Det må ha gått med gris og lam fra flere mellomstore Vestlands-gårdsbruk for å fylle proteinlagrene til så mange srubbsultne utøvere -og det var ingen tvil om at grillkokkene kunne sitt fag til fingerspissene.

Skåla-løpet hadde 10-års jubileum og det ble feiret med fyrverkeri. Marius J lot seg åpenbart imponere av arrangørens lille overraskelse.

Vi trakk etterhvert inn på nattklubben, og før hyseblikkene tok overhånd...

...fikk Rune omsider fortalt ferdig hele den dramatiske historien om gel-tuben.

Munkebotn Opp 2011

2011-08-16T23:20:00.004+02:00

Munkebotn Opp 2011. Nymark IL arrangerte et flott sykkelritt for omlag hundre lokale motbakkeprofiler tirsdag kveld, og en av fjellgeitene gjorde seg til og med bemerket i den harde elite-klassen.

Beina mine var ikke helt restituert etter det blytunge Skåla-løpet i helgen, så jeg er veldig godt fornøyd med å hente 20 sekunder på fjorårets ritt-tid og over å tangere vårens pers på 4.08. ÅCK-kollega Kåre kom seg opp på respektable 4.09. -En imponerende tid, -sykkelen tatt i betraktning.

Det får vel våge seg at Dag tok ny pers på 4-blank, økte årets sammenlagtledelse over meg fra 6 til 14 sekund og beholdt den gule ledertrøyen. Det var forsåvidt ikke helt uventet selv om han etter eget utsagn levde litt for tett på butterdeigen i sommer. Gratulerer!

Marius J. trygget tittelen som fjellgeitenes ubestridte Munkekonge. Tiden 3.42 var 5 sekunder bedre enn pers fra en treningsøkt i vår. Ikke verst for en som knapt har vært på sykkelen siden Bergen-Voss og løp fort opp Skåla i helgen. Tiden ble god nok til en 3. plass i aldersklassen Menn Elite. Gratulerer!

Munkekongens målgang

Et knippe små og store syresprengte ÅCK-ryttere i målområdet: Vetle, Thomas, Magnus, Lars, Kåre, Dag, Frank og Marius Munkekonge

Jobbgeiter på Løvstakken

2011-08-12T13:10:00.000+02:00

Etter avvikling av ferie i etaten, var vi onsdag denne uken klare for tur igjen. Det er bare litt over en uke til Den Store Utflukten og flere av oss føler behov for å finpusse formen frem mot vandring i Rondane neste helg. Derfor var oppmøtet stort, hele 9 jobbgeiter og 2 jobbgeithunder!.Vi vandret med freidig mot til toppen av Løvstakken. Det ble fort full sprekk i laget, noen tjuvstartet (da de er lei av alltid å ligge bakerst), andre løp (da hun skulle rekke både grilling og fotball), mens noen tok det relativt rolig (for ikke å stresse hundene for mye). Flott vær, mye kjekt å snakke om. Alle gleder seg til langturen!

Som vanlig tok vi turen opp fra Melkeplassen. Her er det flott sti hele veien opp, variert terreng og god utsikt.

Jubileumstur over Vidden

2011-08-12T13:02:00.000+02:00

Mandag var det tid for jente-jubileumstur over Vidden. Cathrine på sin 10. (!) tur i sommer og jeg på min 5. Flott vær, rolig tempo og tid til ekstra kos (spising av multebær), gjorde dette til en flott tur!

Fanaråken Opp 2011

2011-08-08T01:04:00.009+02:00

Verdens beste motbakkeløpere var på plass i Luster for å konkurrere denne helgen. Det var også et lite knippe fjellgeiter fra Bergen. Her følger noen stemningsbilder fra turen:

Turtagrø hotell, fredag kveld.

Fredag kveld. Vi inspiserer den nederste delen av løypen og vi prøver å få et glimt av Fanaråken. Man kan såvidt skimte foten av det 2068 meter høye fjellet oppe til høyre på bildet.

Lørdag morgen, før løpet. Etter en behersket, men god frokoststund fikk hotellgjestene tilbud å smøre med seg matpakker. Marius J var åpenbart noe rusten i faget, men et egenutviklet brettesystem for klassifisering av matpakkeinnhold reddet ham unna strykkarakter fra den selvutnevnte sensoren på nabostolen.

Tips til Skåla-gjeitene: Marius J foretrekker åpenbart store mengder smør og laks før konkurranse -og det går jo unna.

I fiskekonkurranser er det størst fisk som gjelder. I motbakkeløp gjelder det derimot å treffe nærmest arrangørens minstekrav. Marius J. viser stolt frem ryggsekken sin, som veier 2.0 kilo.
- Ikke et eneste gram for mye.

Idyll 1. To fornøyde løpere tar seg en etterlengtet hvil etter målgang, men kulden setter raskt kjepper i hjulene. Da er det godt å ha tørre klær i sekkene.

Idyll II. Noen kårer Lano-unger, og andre kårer Powerade-bukker. Årets vinner ble Marius E, -som mesket seg godt med den velsmakende blå sportsdrikken.

Dagens tall: Lars har lagt i hardtrening i sommer, men det var ikke nok til å tukte Marius J, som klarte å gjenta suksessen fra Storehesten Opp. Den favorittstemplede Munkekongen kom i mål på 1.24.24, førtiåtte sekunder før Lars. Det var hele tiden nerve løpet og på ca 1700 meters høyde var det bare 7-8 meters avstand mellom de to bukkene. Marius E likte også løypen godt og kom i mål på 1.42.25. Han var bukken med størst fremgang målt mot tidene på Storehesten Opp 25. juni. Han har hatt noen sykkelturer til Os i sommer, så her er det kanskje den tidligere omtalte Os-effekten som har slått inn.

På vei hjem. Skodden var nokså dominerende, så vi fikk aldri se stort annet enn steinmassene rundt oss.

Utstyrt med svært gode terrengsko løp vi på regnglatte steiner nedover fjellsidene. Etter et lite måltid og en rask dusj på Turtagrø gjenstod siste etappe på turen -280 kilometer i bil tilbake til Bergen, bare avbrutt av sterkt kaffesug i Årdal og kraftig fetthunger på Voss.

Geiter i solnedgang

2011-08-02T23:12:00.001+02:00

Stille sommerkveld, solnedgang. To kvinner som har droppet husarbeid til fordel for en kombinert trening- og naturopplevelse. Rask gange opp Skredderdalen, forøvrig i selskap av menn og kvinner i alle aldre. Så klar for litt løping. Opp til demningen, Brushytten og videre opp Blåmansveien. Utsikten fra Blåmanen og terrenget vi løper i er så inspirerende at vi velger å fortsette. (Ansvarlige voksne som vi er, passer vi på å sende melding hjem om at turen utvides). Mot Rundemanen og videre mot Eidsvåg. Vi følger vardene til speiderhytten "Kåken", og litt videre. Vi er helt alene, solen har akkurat gått ned og det er stille rundt oss. Det er sent på kveld og noe motvillig vender vi nesen ned mot Sandviksfjellet. Etter litt myrvandring og lyngsnubling er vi inne på en ny flott sti.

Et lite, usjenert vann dukker opp. Vi ser oss litt rundt, før vi kaster klærne og hopper uti. Riktignok ser vi ikke bunn og oppdager ganske fort at det er vel grunt, men vi klarer å svømme og temperaturen er deilig. Ingen merkelige gjenstander i vannet, ingen paparazzier lurer i buskene og vi kan plaske rundt litt før vi hiver på oss igjen og løper videre nedover.

Så mange flotte fjell, morsomme tema i samtalene, deilig bad og trening, alt på en gang. Glade menn som ønsker oss velkommen hjem etter 2,5 times utflukt. Det er nesten som om vi har vært på en liten ferie. Må gjentas!

Fantastisk å bade i et stille, tåkete vann, helt alene på fjellet. Anbefales!

Virtual training - Langedalen

2011-07-08T16:29:00.000+02:00

Tacx gjorde for første gang opptak under årets Bergen-Voss og til vinteren kan de som har investert i gjeve VR-ruller fra Tacx trene interaktivt gjennom den 16,5 mil lange løypen.

Nå ser det ut til at det også kommer et treningsopplegg fra Langedalen. Her presenteres de første opptakene og testrytteren er ingen ringere enn Fjellgeitenes egen superrekrutt-veteran, Marius E.

Fløyen Opp - 1. treningsløp

2011-07-08T14:38:00.002+02:00

Erik, Haagen, Marius J, Lars og Idar, etter målgang på Fløyen.

Onsdag 6. juli. Fjellgeitene er ute på første treningsløp gjennom løypen til motbakkeløpet "Fløyen Opp". Gular sitt nye motbakkeløp har verdenspremiere, 20. august. Starten går fra Korskirken og traseen følger svingene opp til Skansen og videre opp til Fjellveien, gjennom Fløysvingene og avsluttes ved kafeen på Fløyen. 3,2 kilometer og 320 høydemeter (ca 10% stigningsgrad) på asfalt og grus. Mer info om løpet på http://www.floyenopp.no/.

Slik gikk det i første treningsløp: Feltet lå nokså samlet opp til Hesten trenger hvile, men strakk seg som ventet noe gjennom Fløysvingene. Erik ble, ikke helt overraskende, første bukk i mål, på 18 minutter og ca 30 sekunder. Haagen og Marius J. slapp aldri tak i alfahannen og kom opp fattige 10 og 20 sekund etter. Et preserende besøk i 2. etg. på "Mekken" før start gjorde underverker på løpesteget, men det var dessverre ikke godt nok til at jeg klarte å holde følge med de aller raskeste. I mål på 20,03. Rett bak kom Idar i mål, på 20.30.

2. treningsløp går fredag 8. juli. Oppvarming kl 17 fra Mulebanen. Vel møtt!

Hamlagrø: Kjerringafjellet

2011-07-07T11:23:00.000+02:00

Wenche og Pål var vertskap for nok et minnerikt opphold på Hamlagrø forrige helg. Lørdagen ble benyttet til langtur i den vakre fjellheimen, og speider-emeritus Pål påtok seg oppgaven med å lede turfølget på ti mot et fjellvann han hadde observert under en skitur i vinter. Det var flere som ga uttrykk for skepsis da vi gikk opp, opp og videre opp, uten tegn til bekker eller vann.

Etter langt om lenge åpenbarte idyllen seg foran oss. Speideren hadde fullført oppdraget.

Vi slo leir ved vannet. Redningsvester kom på, luftmadrasser ble blåst opp og kjeks og snop ble fortært. Wenche holdt fortet mens Pål, Lars og jeg tok turen opp på enda en topp, Kjerringafjellet 1136 moh.

I vanlig bukkestil løp Lars og Pål oppover, men jeg måtte raskt over i gampesteg. Men gode gentlemen som de er, ventet de litt innimellom, slik at en rødsprengt og andpusten geit fikk følelsen av å være en del av laget.

Linda og Pål på toppen, etter å ha forsert myr, bekker, snø og fjell.

Fjellgeitenes nye sport: "henging"

Fremdeles en god del snø igjen på toppen. Vi fikk testet koordinering og styrke da vi suste nedover , stående, på huk og på baken.

Etter en enorm sluttspurt til stor jubel fra resten av gjengen, kastet vi oss ut i vannet. Pål vant spurten, jeg kom først uti vannet.

Lars ble selvsagt sittende igjen på land.

Lagtempo rundt Gullfjellet - en fersking forteller

2011-07-05T17:23:00.037+02:00

I forrige uke dukket det opp en invitasjon på på Fjellgeitene sine facebooksider:

"Gullfjellet rundt - med Fjellgeitene. Mandag 4. juli. Oppmøte kl 16.00 ved Sandviken kirke. Det blir ikke ekspresstempo og ingen skal bli frakjørt. De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene. Turen går i retning Åsane. Det blir matstopp på Os og softis på Bryggen. Vel møtt!"

Altså, jeg er en såkalt nyfrelst fersking på sykkel. Investeringen i nytt fartsvidunder ble gjort for noen få uker siden, og den lengste turen jeg har rukket så langt er en tur til Os med seig retur over Fanafjellet. Kanskje litt overmodig å allerede nå forsøke langløypen rundt Gullfjellet? Men, det skulle jo ikke bli ekspresstempo. Og i tillegg kunne broder Lars (sykkelfantomet) berolige med at løypen bare var "litt lengre" enn den til Os. Han mente det skulle gå bra. Jeg klikket på "deltar".

En gjeng med sykkel-sprekinger stilte til start ved
Sandviken kirke: Morten W, Cathrine W, Marius J, Erik D, Lars E, og Idar. Alle klare for en(kanskje) siste langtur, som avslutning på en begivenhetsrik sykkelsesong med mange ritt og nye rekorder.

Ja, og så ferskingen da, som tidlig avslørte sin relativt korte fartstid med sko som henger fast i pedalene. Det ble nesten et stygt massevelt allerede før start. Pinlig.

Første etappe gikk altså mot Åsane, og det i et forrykende tempo rundt Eidsvågsneset. Ekspressfart? Det slo meg at det uttrykket nok ble tolket litt ulikt i startgruppen. Her var det bare å gi på alt på pedalene for å ikke bli frakjørt før Gullgruven!

Bilde oppe fra venstre: Erik D, Idar og Marius J Bilde nede fra venstre: Lars E, Cathrine W, Marius E og Morten W

Sykkelveien fra Arnakrysset i retning Arna var rett og slett flott, og de slakke nedoverbakkene uten trafikk kom beleilig for ferskingen. Puuh! Endelig mulig å hente seg inn igjen.

Sånn ca akkurat da jeg hadde begynt å tenke at lagtempo og langtur var kjekt, begynte de andre å prate om "den lange bakken opp Gullfjellet". Hva?! Skulle vi ikke rundt Gullfjellet da?!! Før jeg rakk å legge inn protest og stevning for tingretten, var motbakken der...
Steike, der rykket feltet fra! Det ble akkurat som det sto i invitasjonen: "De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene". Her var det bare å bite tennene sammen (nok en gang) og klatre etter beste evne - i sirupsfart.

På toppen av bakken vanket det oppmuntrende ord fra de andre (som hadde ventet en stund). Den verbale klappen på skulderen gav, sammen med rikelig påfyll av væske, ny giv for neste etappe! Svetten ble tørket av sykkelbrillene mens fotografen fikk tatt de obligatoriske bildene, og så var vi i gang igjen.

Veien videre mot Os var kanskje flottere enn enn sykkelveien fra Arnakrysset som vi hadde bak oss. Lite trafikk, mye svinger, høy fart og artige bakker. Nå var det lagtempo! Og de neste milene gikk fort unna.

På Os ble det tid for en velfortjent pust
i bakken ved bensinstasjonen. Det ble smått med mat, men rikelig med påfyll av væske. Noen valgte Villa brus og Pepsi Max, men jeg tror de mest erfarne syklistene bunkret opp med propangass rett fra tanken (som vist på bildet).

Det ble et kort stopp. Alle var klare for hjemturen, og siste etappe til via Kalandsvannet, på sykkelstien mot Nesttun og videre mot sentrum.

Turen fra Os ble seig, og jeg våger å påstå at det ikke bare var ferskingen som etterhvert begynte å kjenne det godt i lår, legger, nakke og skuldre.

Vi gjorde et siste fellesstopp ved Krambua, takket for turen, før den siste mini-etappen hjem til Mindeveien (for min del). Usikker på om det ble soft is på resten av gruppen.

Tall fra sykkelcomputeren:
Total distanse: 11.67 mil (og ikke 8-9 mil som Lars sa!)
Total tid: 4 timer og 33 minutt
Snittfart: 25,58 kmt
Toppfart: 70,44 kmt!

Oppsummering: En fantastisk flott sykkeltur! Det er kjekt å få drahjelp og oppmuntrende ord på langtur. Turen rundt Gullfjellet er ikke litt lengre enn den til Os. Den er mye lengre. Sykkelsesongen er kanskje på hell for noen, men for den nyfrelste ferskingen har den så vidt begynt!

Takk for turen!

Sommerløp over Vidden

2011-07-01T11:26:00.008+02:00

20 timer uten nedbør var nok til å gi Fjellgeitene gode løpeforhold under gårsdagens sommerløp over Vidden. Her følger en oppsummerende bildereportasje fra gårsdagens bukkeritt:

Erik. Feltet hadde øyekontakt med alfahannen noe lenger enn i forrige løp, men da Haagen pustet ham i nakken ned mot hyttegrenden, økte han farten opp mot Fjellgeitskaret og løp i ensom majestet hele veien inn til mål. Ny fjellgeitrekord: 1.21.37, -ni sekund raskere enn forrige løp.

Haagen var kampklar og rask i beina igjen etter en litt tung tur opp Storehesten sist lørdag. I dag var det rollebytte og Haagen kom inn på en imponerende ny bestetid, 1.26.43.

Pål er en ivrig Fjellgeit, men han har også gener fra kystgeitene, og mye av sesongen tilbringes derfor i maritime omgivelser. I dag var han endelig tilbake i manesjen. Det gikk dog ikke så fort opp Rundemanen, men utstyrt med en ryggsekk som sikkert veide nærmere 45 kilo, fikk han derimot god fart i medvinden i de flate partiene på Vdden. Målgang på 1.28.45 - 1 minutt og 45 sekund bedre enn fjorårets bestetid. Stigende Skåla-form, altså.

Med livet som innsats. Den tunge sekken trakk Pål uvant langt ned i gjørmen. Et lite fotbad i kjellerdusjen på Ulriken gjorde underverk. men å måtte trakke ned i gjennomspylte sko etterpå la nok en ørliten demper på spabesøket.

Rune var med i 1.29-feltet under forrige løp. Han løp raskt denne gangen også, og kom i mål på ca 1.30.

Jeg holdt følge med Haagen fra start, men måtte dessverre slippe tak i den amisiøse bukken like før toppen av Rundemanen. Nye bestenoteringer på de første mellomtidene gav håp om rekordløp for meg også, men etter Fjellgeitskaret fungerte beina langt fra optimalt. Det var sørgelig å se Pål og Rune passere i høy fart. I mål på 1.32. De andre bukkene måtte tåle noe surmuling om sting, kneverk og feil skovalg på turen hjem. Etter sommeren står 1.25 på menyen, -med joggesko på føttene.

Ståle B. er tilbake i løypen etter to års pause. Den ihuga rugbyspilleren løp sist på 1.52, men trenger nok litt løypetilvenning før gamle rekorder faller. I mål på 2.04.

Pga. lukket selskap var det ikke ledige bord inne i restauranten og en utepils fremsto ikke som særlig nyttig i den kalde vinden på Ulriken.

Etter lagbildet bar det rett inn i den vindtette gondolen. Siste etappe av turen ble en tung, men hyggelig marsj hjem.
Takk for turen!

Storehesten Opp 2011

2011-06-27T18:13:00.010+02:00

Lørdag 25. juni. Fem fjellgeiter satte kursen mot trivselsfylket for å delta på det 11,2 km lange motbakkeløpet Storehesten Opp, med mål på 1209 meters høyde. Her er et knippe bilder fra den flotte turen (klikk på bildene for større utgaver):

1200 deltakere ble tatt i mot på beste vis av innbyggerne i den lille bygden Bygstad utenfor Førde. Arrangøren hadde også god hjelp fra generalsponsorene Firda og Airlift, som fraktet henholdsvis deltakere til og fra startområdet og forsyninger til de mange mat- og drikkestasjonene oppe i fjellet.

Rune, Haagen, Marius E, Marius J og jeg er endelig klare til start etter et lite dusin kleskift. Vi løp inn og ut av garderoben som modeller på catwalken - med stadig lettere plagg etterhvert som solen gradvis brøt gjennom skylagene.

Marius E droppet den siste sløyfen med oppvarming og brukte i stedet de siste minuttene til en peptalk med støtteapparatet.

Det er såvidt mulig å skimte løperne som forserer den tunge snøen i en av de siste harde kneikene opp mot toppen. Bildet er hentet fra storehestenopp.no.

Kondis-fotografen knipset en tydelig sliten fjellgeit. Men bak den syretunge masken skulte det seg også en viss glede over å endelig kunne hamle opp med Haagen. Å passere den formsterke bukken var omtrent like stort som å taue inn Dag langs Kalandsvannet under sykkelrittet Os Rundt tidligere i vår. Nå fikk Haagen noe å gruble på frem mot Skåla Opp, 13. august.

Marius J. løp friskt hele veien fra start til mål og var uangripelig i dag. Her er han i mål, godt fornøyd og i full sving med klesskiftet oppe i tåkeheimen. Vel hjemme i Bergen avsluttet unggutten turen på den heller bråkjekke måten: "Ja ja, no får dokkar legge dokkar i trening fremover".

To bukker til i mål. Haagen ble øyensynlig lang i masken da Rune plutselig kom ut av tåkeheimen og passerte ham noen få meter før målgang. Rune utviste tilsvarende lykke.

Det var iskaldt på 1209 meters høyde og derfor var godt å ha med seg fullt klesskift i ryggsekken. Løperne i konkurranseklassen må ha 2,5 kilo på ryggen, så det er ingen grunn til å være knepen når sekken skal pakkes. Mellom byttetøyet er det også god plass til kjeks, skiver, sjokolade og bananer -kulinariske opplevelser alt sammen.

Matstasjon og uteservering. Det smakte godt med litt frukt på vei ned fjellet, og da vi tygget i oss store mengder appelsiner og vannmeloner, fikk vi også en liten pause fra løpsanalysene, og tid til å nyte utsikten.

En stor garasje var bygget om til vaskehall for groskitne løpere og de av oss som hadde husket håndkle rakk akkurat en kort dusj bak presenningen før vi hanglet oss videre til den like provisoriske fast food-boden for inntak av langtrekte grillpølser og hamburgere med mye kinakål. Så bar det rake veien hjem.

Dagens bukkeresultater:

Marius J.: 1.36.11
Lars: 1.38.50
Rune: 1.39.42
Haagen: 1.39.45
Marius E: 2.01.42

Storehesten-veteranen Rune var med for 3. gang og forbedret fjorårets tid med ca tre minutter. Det går rette veien. Flere resultater og bilder er tilgjengelig på http://www.storehestenopp.no/ på Kondis.no.

Morgentrim

2011-06-23T00:52:00.005+02:00

Tirsdag, kl 08.30. Langtur. Første etappe gikk i friskt tempo fra Mulebanen til Montana. Deretter besteg vi Ulriken med gampesteg. Bukkene var utstyrt med velfylte ryggsekker, Marius J. med den tyngste, på 4-5 kilo. Ingen sukker, bare klesskift og vann. Mye vann. På Ulriken praiet vi en gammel brite til å ta dagens obligatoriske lagbilde. Den hjelpsomme seniorturisten avslørte raskt at han manglet alle basisferdigheter innen fotofaget, men etter et par forsøk glimtet han til og fikk både geitene og litt av hånden sin innenfor kameralinsen. Godt nok det.

Så ventet kremetappen over Vidden og geiteflokken holdt bra tempo til Borgaskaret og videre til Fjellgeitskaret. Bruddforsøkene kom som ventet først i det vi nærmet oss de siste motbakkene. Lars brente kruttet allerede i spurt-prologen mot formsterke Morten, men det var Marius J som sto for dagens styrkedemonstrasjon, da han skiftet gir et par ganger i sluttspurten på den halvferdige grusveien opp Rundemanen. Nå har karene i Bydrift sikret seg arbeid i månedsvis, med å rette av grusen etter de harde frasparkene.

Turen på vel 2,3 mil i til dels strålende vær, ble rundet av med rask gange ned fra Rundemanen. En virkelig frisk start på dagen!

Lars, Marius J, Morten, Linda og Cathrine

Sukker og syre

2011-06-20T23:11:00.001+02:00

Etter å ha slitt meg opp Blåmanen med 3,64 kg på ryggen, blir det nok en sann fryd å springe florlett opp Storehesten med unevnlige 2,5 kg på ryggen kommende lørdag. Det var i alle fall det som var ideen, da jeg pakket med meg tre kilo sukker og la ut på dagens treningsøkt. Turen opp tok 45 minutter og ble unnagjort som tre sone 4-intervaller med to minutters hvile mellom dragene. God økt - terningkast 6.

Jeg lurte på å gjemme unna sukkeret der oppe, slik at jeg kunne ta meg noen munnfuller hver gang jeg skal løpe over Vidden, men i stedet ble sukkert med på løpeturen hjemover. Det ble også den dyvåte t-skjorten som jeg vrengte av meg på Blåmanen og festet i en stropp på utsiden av sekken. Osprey-sekkene er svært gode, men fuktsperre har de åpenbart ikke, for da jeg åpnet sekken hjemme fløt det svett sukker ut på kjøkkenbenken. Høyst udelikat - terningkast 1.

Gebursløp, Hanguren Opp

2011-06-20T21:50:00.000+02:00

Hanguren på Voss: Morten hadde definitivt de friskeste beina i geitefølget og klarte fint å holde Pål noen armlengders avstand bak seg mot toppen av den stoltzebratte løypen. Fløyenløpet hadde ikke sluppet helt taket i bursdagsbukken, som halset seg i mål to minutter etter tospannet. Den anerkjente kodeksen om å la bursdagsbarnet vinne selskapslekene gjaldt åpenbart ikke i dette kalaset.

Selv om vi løp litt for langt i starten i den ukjente løypen, viste stoppeklokkene at vi ikke hadde vært i nærheten av å utfordre Jon Tvedt sin rekord på 22.52. Men det kom ikke akkurat som et sjokk på oss heller.

Fløyenløpet 2011

2011-06-17T13:46:00.001+02:00

Fire glade motbakkegeiter møtte på en fotograf fra Kondis på vei ned fra Blåmanen etter Fløyenløpet, torsdag kveld. Haagen er i god løpeform for tiden og kom i mål på imponerende 48.38. Kondis.no har flere bilder og komplett resultatliste.

Pål, Lars, Haagen og Rune. Foto: Kondis.no

Sommer, sol, sjø, champagne og litt trening

2011-06-14T22:25:00.000+02:00

Jentetur til Radøy. Sekker fulle av mat, drikke og snop. En helg med avslapping og oppdatering på venners forhold, barn, hus, jobb, fritid osv, osv. Alle er vi i den alderen der begrepet jentetur kanskje har visse modifikasjoner? Som en av mine gutter så kjekt sa; "mamma, det er jo ikke jentetur, dere er jo damer!?" Noe annet som ofte kommer med alderen er jo tanken på at vi begynner å bli gamle, at kroppen forfaller og at alt siger nedover. Som en følge av dette har noen av oss begynt å pakke med treningsklær på jenteturene. Til glede og stolthet for noen og til ren irritasjon og latterlighet for andre. Etter å ha inntatt store mengder engelske godter og en smule rødt og hvitt fredag kveld, var vi faktisk alle klare for litt bevegelse lørdag. Solen tittet frem og vi la i vei fra Skageneset til Manger og tilbake igjen. Gjennom skog, mark og steppelandskap. Vi konstanterte relativt raskt at ingen av oss var særlig oppdaterte på planter og dyreavføring, men så har vi jo tonnevis av andre viktige ting å snakke om:-)

Jorunn og jeg brukte turen som oppvarming. Vi ville nemlig løpe runden, bare for å forsikre oss om at det fortsatt er deler av kroppen som holder stand. En flott løpetur med påfølgende sjøbad, som ble toppet med jordbær og avkjølt champagne på bryggekanten. Er vi damer på jentetur, så er vi på jentetur!

Skageneset på Radøy er et friluftsområde som kommunen eier, men som Bergen og omland friluftsråd drifter. Det er flott turterreng for voksne og barn og det er mulig å leie det gamle gårdshuset der. I underkant av 1 times gange i lett terreng fra Manger, så finner man en flott brygge, små viker og fine badeplasser. Man kan også komme dit med båt. En fin dagstur/helgetur som passer for alle. Se mer på bof.no

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

2011-06-06T15:55:00.008+02:00

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Pølsefest i Skjervet?

2011-06-03T22:05:00.003+02:00

Med pølsetermos stripset til rammen og brød til tørk på eikene er den storspiste rytteren
rigget for langtur med 4.25-puljen i morgen.

God tur!

2011-06-03T12:15:00.002+02:00

Fjellgeitekspressens damelag stiller selvsagt på årets Bergen-Voss.

Cathrine og Linn-Karine har kanskje ikke like mange mil i beina som sykkelbukkene denne sesongen, men seige bakker og lange tempostrekk er midt i blinken for den kondisjonsterke duoen.

God tur!

Skjærgårdsrittet 2011 - generalprøven

2011-06-01T22:15:00.014+02:00

29.05.2011. Skjærgårdsrittet. 63 km mellom Danmarksplass og Hellesøy i Øygarden og generalprøve for Bergen-Voss kommende helg. Hvordan gikk det med geitene ute i Øygarden, og hvordan er formen noen dager før den store kraftprøven på 165 km?

Arkivfoto: Dag, Morten, Marius J, Erik og Lars

Morten debuterte som rittsyklist tidligere i år, og da påmeldingen til de store rittene måtte gjøres unna mens det fortsatt var snø i gatene, kunne vel ikke den jordnære trønderen se for seg at han allerede et par måneder senere ville være et kvantesprang nærmere verdenseliten.

Morten startet altså i Pulje 6, sammen med ryttere som ikke engang hadde rullet ned mot startmattene da puljen fikk startsignal. Det var ikke annet å gjøre enn å gå i sesongens mest offensive brudd, i bakken opp mot den første rundkjøringen. To andre feilplasserte ryttere fikk med seg den raske starten og klarte å henge seg på. Etter Bildøybakken måtte den ene slippe taket og tempoduoen kjørte sammen inn til målgang på solide 1 time og 43 minutter. Etter flere sterke ritt burde gubben være i rute til lørdagens debut på Bergen - Voss og sprekingen har på tampen klart å oppgradere til en plass i 4.59-puljen.

Morten, en fornøyd debutant etter Nymark turritt 2011.

Erik gjennomførte en 20-mils tur fra Bergen til Mjølfjell i påsken og den lidenskaplige motbakkeløperen fikk tidlig i sesongen bekreftet at det var plenty av krefter til tunge, lange økter på sykkelen også. Kapasiteten kom også for en dag da ungdyret løp inn til årsbeste på 11.20 i Stoltzen, rett etter en to-timer lang sykkeltrening med 4.25-gruppen. Say no more. I Skjærgårdsrittet kom Erik inn som en av puljevinnerne, på tiden 1.37.

Marius og Erik klare for Skjærgårdsrittet.

Marius J har nok flere ganger grått sine modige tårer når pendlerjobben har hindret ham fra å delta på ritt og treningsturer denne våren. For å bøte på sorgene gikk han, noe motvillig, til innkjøp av en spinningsykkel og tok den med seg på jobb i flyhangaren i Brønnøysund. Kreativt. Det var nok ikke alt som stemte 100% under Nordhordland rundt for et par uker siden, men han viste muskler på bakketreningen i Trengereid og da han klemte til med 3.47 på ett av dragene opp Munkebotn i forrige uke. I Skjærgårdsrittet satt alt som det skulle og han kom i mål som puljevinner, på tiden 1.37.

Dag har trent hardt og studert målrettet gjennom hele vinteren og utover i sesongen. Den selverklærte jernmanen fra Eidsvågsneset har levert flere sterke ritt i vår, med foreløpige høydepunkt fra Askøyrunden og NH-rundt (2.21). Med terskelpuls på hele 90% skal det mye til før jernmannen korroderer, og lilleputtbakkene i Skjærgårdsrittet; Loddefjordbakken og Bildøybakken ble nok forsert i den mer konfortable enden av puls-skalaen og han satt trygt i rullen hele veien ut til Hellesøy. Det ryktes at han i det minste beveget seg over terskel i de siste bakkene under returen til Bergen. På lørdag står han klar med sitt sesongnye Canyon-aluglis for å slå fjorårets pers på 4.38.

Lars har også hatt gode tall i boken i sin tredje sesong på sykkelen. 2011-utgaven har levert bedre fart i bakkene og er blitt seigere på flatene enn fjorårsmodellen. Esel-lyden i innsuget er korrigert bort ved hjelp av 25 intensive stoltzeløp mellom sykkeltreningene. Sykkelen har også gjennomgått en ørliten face-lift, og med nytt hjulsett og en 11/28 tagget SRAM Red-kasset ble det god fart på de tunge girene i medvinden ut mot Øygarden. Målgang på 1.37 her også.

Lars og Dag etter Gullfjellet Rundt.

En god generalprøve i Øygarden, altså. På lørdag stiller Erik, Marius J, Dag og Lars forventningsfulle til start kl 06.00 ved Grieghallen, der en kollokviegruppe på 70 sterke ryttere fra ÅCK og Astrik samles for å nå Voss på 4 timer og 25 minutter. Det skal gå!

Grilldressgeitene

2011-05-31T09:12:00.011+02:00

Cathrine og Linda over Birkelundstoppen i går ettermiddag. Legg merke til geitenes livsglade løpestil og stilsikre bekledning. Ledelsen i Helsedirektoratet skal visstnok være vilt begeistret etter å ha sett bildet, og kommer garantert til å benytte geitene i en påkostet nasjonal livsstilskampanje. Statoil skal sponse kampanjen og damene kan snart løpe med etterlengtede, store Statoil-logoer på de matchende dressene sine.

Værskjema Bergen-Voss

2011-05-28T00:03:00.016+02:00

Hadde yr.no tatt seg betalt én krone for hvert værsøk, ville syklistene på Vestlandet bidratt med mer penger til statskassen i løpet av sykkelsesongen, enn det både lisensbetalere og oljeselskaper bidrar med tilsammen gjennom et helt år. Rittsyklister er fanatisk opptatt av vær og vind og går islandske flygeledere, fiskere fra Stadt og eldre menn fra bygde-norge en høy gang når det gjelder værsnakk, i alle fall nå som det bare gjenstår én uke til Bergen-Voss.

Og det er vel kanskje ikke så rart. Bare tanken på 4-10 timer i stiv og kald kuling, med pissregn fra alle kanter, kan få selv de mest hardbarkede syklister til å grine blod - det blir jo ikke pers av slikt. Bildene av 5000 forkomne ryttere ville blitt vist om og om igjen på Vestlandsreven, Tore Strømøy ville vært på sporet av vekkblåste ryttere til langt ut på høsten og Herman Friele og Gullars hadde gått fremst i fakkeltoget som hedret de aller sterkeste, de som tok opp kampen mot vinden og tappert, men forgjeves, prøvde å tette luker i skakkjørte ruller langs Hardangerfjorden.

Nei, huff og atter huff....alle skjønner at dagens høydepukt er den flotte solen som kaster lys over Kvamskogen i enden av langtidsvarselet. Nå kan vi kanskje legge til side de forede varmedressene fra Felleskjøpet, med innsydde Pampers, -og heller finne frem korte bukser og solfaktor 30.

Fredagsløp over Vidden, 10. juni

2011-05-26T17:27:00.002+02:00

Erik, med bestetid på 1.21.

Fredag 10. juni smeller Fjellgeitene til med et nytt løp over Vidden. Vel i havn på Ulriken, unner vi oss en duggfrisk fredagspils før nedfart til Montana via bane eller til fots. Det ble satt en knallsterk løyperekord på 1.21 av Erik Fristad Drageset under det forrige fredagsløpet og det blir spennede å se om noen klarer utfordre den lettbeinte bukken denne kvelden.

Avspark fra øvre Fløybanestasjon kl 18.00. Det går an å ta en bane opp eller møte på Mulebanen kl 17.20 for felles oppvarming gjennom Fløysvingene.

Fredagspilsen inntas ca kl 19.45 - og det er lov å ta tidligstart fra Fløyen, eller ta snarveien opp til Ulriken. Vel møtt, alle sammen! Gi gjerne tilbakemelding via Facebook-siden

Tidsskjema Bergen-Voss

2011-05-26T12:50:00.004+02:00

Skal man fort til Voss, og ikke bare nyte turen, så gjelder det å ha en plan. Her følger skjemaet til C-lagets 4:27-gruppe i 2010, sammenholdt med enkelte sammenlignbare tider fra et 4:50-skjema. Legg merke til at gruppen kjørte 4-5 minutter fortere enn skjema til Trengereid. Det gikk fort, men det var relativt billige minutter. Jeg som ble kjørende dels alene, dels med langsommere grupper etter Gullfjellstoppen der jeg mistet feltet, lå fremdeles på skjema i Nordheimsund. Derfra og inn mistet jeg 11 minutter, 3 av dem på de siste 20 kilometrene fra Skjervet og inn. Minuttene som vinnes til Trengereid kan nytes i fulle drag seinere i rittet: opp mot Gullfjellet ... eller opp Skjervet.

Fjellgeitekspressen: En munkekonge er født!

2011-05-25T23:55:00.007+02:00

Dagens planlagte tempotur på drøye 13 mil, tur-retur Øygarden, måtte skrinlegges. Sur vind, 8 grader og regn er ikke akkurat idylliske sykkelforhold -ikke en gang for hardausene i Fjellgeitekspressen. Vi har heller ikke glemt Dag, som var kaptein uten mannskap på bakketreningen i uværet som herjet på mandag. Men ettermiddagen var satt av til en god treningsøkt og hjemlige Munkebotn var utpekt som alternativ arena.

Morten, Erik, Marius J. og jeg mønstret på ved Mulebanen og varmet opp med en rolig runde rundt Eidsvågsneset før vi returnerte over fjellet tilbake til Sandviken sykehus, klare for ukens syrebad. Det lå lenge i kortene, og det overrasker vel ingen, at det første draget opp gjennom hårnålssvingene ville bli et rotterace uten hemninger, med blodsmak i kjeften fra første tråkk og uten tanke på å spare krefter til de tre dragene som lå i kø. Og slik ble det. Alle var raske, men Marius J. ble dagens Munkekonge og eneste bukk med bestetid på det forgjettede 3-tallet.

De tre neste dragene ble tappert gjennomført på gode tider, men den planlagte avslutningen opp Kamveien til Fløyen ble det ingenting av. Av og til er det greit å gi seg mens leken fortsatt er god.

Morten var tydelig preget av kraftuttaket, men med bestenotering på 4.09 fikk han nok en gang vist at formen sitter som en kule for tiden.

Erik kjørte fire knallsterke intervaller. Bestenotering på 4.15.

Lars klinte til med ny pers på 4.08, men dagens ubestridte munkekonge var uten tvil Marius J., som dro til med flere knallsterke drag og bestenotering på 3.47. En finfin opptur etter søndagens Nordhordland rundt.

Fløyenløpet 16. juni 2011

2011-05-24T23:50:00.004+02:00

Fløyenløpet 2010. Fellesstart i
Fjellveien. Foto: Varegg.

Motbakkesesongen er allerede godt i gang og terminlisten er fullskjeten av spennende utfordringer for stigningstørste fjellgeiter. Et av de neste løpene på våre trakter er det populære Fløyenløpet, som arrangeres av Varegg, torsdag 16. juni. Løypen er variert og spennende og byr på en velregissert miks av tunge og lettløpte partier, fra start i Fjellveien til målgang på toppen av Blåmanen.

I fjor var de tre bukkene Rune, Pål og Lars på plass i startfeltet. Referat fra løpet kan leses her. Hvem tar utfordringen i år?

Gå inn på Facebook-arrangementet og klikk "Deltar". Der ligger også lenke til løypekart og påmeldingskjema fra Varegg. Opp av kaien!

Skarverennet 2011

2011-05-23T20:57:00.004+02:00

Da spreke tante Tirill fylte 50 år i vinter, ble hun utstyrt med Fjellgeit-trøye, og utfordret til å levere geiterapport fra Skarverennet. Utfordringen ble selvsagt tatt på strak arm, og en fyldig rapport ble levert kort tid etter rennet. Takk, Tirill! (og nå er den endelig på plass - fortsatt i god tid før badesesongen starter, hilsen Marius og Lars).
_______

Lørdag 30.04.2011 gikk det 37. Skarverennet av stabelen. For oss veteraner (Rita &Tirill) var dette vårt 11. Renn for de mindre erfarne (Christine & Kristin) det 2. og 3. Jeg må innrømme at jeg fryktet gjennomføring med det tempoet snøen smeltet i uken før rennet, nemlig påsken. Men her hadde arrangements komiteen gjort en enestående jobb så vi hadde snø under skiene nesten helt til mål.

For å forberede oss ekstra godt denne gangen dro Rita og jeg opp over allerede torsdag formiddag. Med noen timer i solen , en bedre middag med tilhørende vin, kjente vi at formen kom snikende. Fredag sto vi opp til nok en strålende dag, med restitusjon i solen, smøring av ski: ny preppete ski ble først påført et lag med klisterprimer, deretter et lag lilla klister og tilslutt et lag rødt klister ( gjett om det ble klissete). Deretter forberedte vi middag til resten av laget som etter ankomst fredag ettermiddag måtte gjennom samme smøre prosessen.

Lørdag våknet vi til minusgrader , vindstille ,skyfri himmel og sol. Tradisjonen tro hadde vi tog fra Ustaoset kl 08:15 og utrolig nok fikk vi sitte hele veien til Finse. Alle syntes det var færre mennesker enn tidligere år. Vel framme på Finse var vi etter tissepause og småjusteringer klare for avmarsj kl 09:30.

Etter knappe 500 m måtte vi ta første pause og la jakker , ull ,luer og hansker fare. Det var så fantastisk varmt at svetten allerede sendte sviende perler av solkrem ned bak solbrillene og raskt gjorde hårbåndet om til svetteklut.

Med fantastiske ski gikk vi som duracelkaniner opp bakkene. Festet var perfekt og bedre skulle det bli. I sporene var det en gli som ga følelsen av å gå på skinner, sant skal sies at det mellom sporene var ganske bløtt og en særdeles manglende gli, men sporene var altså perfekte. Nå er det jo gjerne slik at det er en sammenheng mellom å ha godt feste i oppoverbakker og det samme gode feste nedover, og det hadde jeg. Så var jeg i hvert fall ikke blant de som falt eller måtte ta av skiene i utforbakkene.

Vi gikk i to puljer og avpasset tempoet etter formen og ventet på hverandre etter hver mil, for Kristin og meg i fortroppen hadde vi et fint sig som gjorde at vi slapp kø gåing. Vel halv gått renn tok vi en lengre matpause og nøt synet av Norges eliten som svettet seg fram , skøyting i slush er absolutt ekstrem sport.

Omtrent en og en halv kilometer fra mål var det slutt på snøen, klissete ski måtte bæres på skulderen og vi gikk i samlet tropp den siste biten inn til mål.

De 3,8 milene ble gått på 6 timer (iberegnet drikke pauser, tissepause, en lengre matpause og litt venting), altså en rolig og fin tur uten antydning til stive ømme muskler eller gnagsår. Etter noen glass iskald rosevin på terrassen var vi alle enige om at det hadde vært nok en vellykket tur !!

Nordhordland rundt 2011

2011-05-23T14:22:00.001+02:00

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.

Fra langtur til bakkeintervall

2011-05-22T21:57:00.006+02:00

Torsdag 19. mai skulle 4.25-puljen på treningstur til Kvamskogen. Et ufyselig vær og en kaptein som på mystisk vis forsvant i rundkjøringen på Trengereid, førte til at 15-16 frostige ryttere gjorde helomvending på Gullfjellet. Men det var ikke akkurat snakk om en fullstendig kapitulasjon -vi er jo seriøse syklister, og tok oss derfor tid til to ekstra drag opp godbakken. For spesielt interesserte kan det nevnes at vi holdt en snittfart på ca 14 km/t og vi burde altså klare oss bra i denne bakken under Bergen - Voss, 4. juni. Intervallene gjorde oss akkurat varme nok til å unngå alvorlige frost-amputasjoner på returen tilbake til Øyrane torg.

Den erfarne Bristow-teknikeren hadde full full kontroll da han måtte skifte slange like før Risnes, men takket selvsagt ikke nei til litt bistand fra hjelpsomme Astrik- og Arna-ryttere i pissregnet. Samtidig søkte noen ly i en garasje og foretok dagens første klesskift - etter 15 minutter på sykkelen. Sørgelige greier.

Marius J. og Maarten og Hans Martin viste friske takter på dagens 3. intervall og hadde mye saft i lårene mot toppen av bakken.

Maarten, Marius J., Hans Martin og Lars

Tour de Hardanger

2011-05-18T20:31:00.004+02:00

Fotograf: Hjelpsom fergemann. (Klikk på bildet for større utgave).

Sykkelkollega Frank Aadland i ÅCK beretter fra "Tour de Hardanger" i klubbens gjestebok (gjengitt under):

12 mann deltok på flott langtur 16.mai. Gruppen var en blanding av 4.25-feltet og seedet gr. 2. Kvamskogen-Norheimsund-Strandebarm-Mundheim-Eikelandsosen-Hatvik-Os og hjem igjen. Været var slett ikke verst, kun noen få dråper. Rolig inn til Risnes og passe fart opp til Gulbotn, og første punktering rett etterpå. Individuell kjøring og fart opp og over Kvamskogen. Punktering nr 2 i Tokagjelet. Kort pause på bensinstasjonen i Norheimsund, med tid for kaffe, cola og muffins + medbrakte skiver med nugatti. God fart innover den fine naturen i Strandebarm. Etter fjorårets erfaring syklet vi på utsiden og over begge tunnellene på strekningen. I siste sving over tunnell nr 2 møtte vi en Volvo som vi fikk litt for nær kontakt med. Gikk bra, men en påminning om aktsom kjøring. Mange bakker å kose seg i, og det var fritt fram for individuelle utskeielser.

Mange i stigende form, men må trekke fram Lars som er i godt slag og målte krefter med en råsterk Anders. Fra Eikelandsosen til Venjaneset ble det kjørt en sterk lagtempo, som ble toppet med at noen spurtet inn på fergen og holdt bommen oppe til alle 12 var talt ombord. Perfekt, og tid for å ta på tørre klær (for de av oss som hadde sekk med). Eksemplarisk kjøring på sykkelstien innover Osveien, og en aldri så liten siste fartsøkning opp til Vallaheiene. Deretter skilte vi lag hvor noen dro tilbake til Øyrane i Arna, og resten dro hjem via sentrum. Anders nevnte over 2500 hm før vi var hjemme, og min logg viste 208 km og ca 7 timer effektiv sykling.

Hvorhen du går i li og fjell...

2011-05-18T00:29:00.006+02:00

Pål og Lars rundet av nasjonaldagen med en rask piknik i Stoltzen, og etter det svette klyvet opp, på godt modne rømmegrøtmager, smakte det særdeles godt med øl og serranoskinke på en halvtørr knaus borte ved Sandvikspilen.

Utsikten over byen og fjorden nådde raskt nasjonalromatiske størrelser og det ble besteborgerlig skålt for både konge, ferdreland og en god motbakkesesong, men da vinden etterhvert skar helt inn til beinet, måtte turkameratene pakke sekkene og returnere hjemover i tussemørket.

Kreativ løpetrening

2011-05-16T23:54:00.006+02:00

Barna som var innom Lunds Tivoli i kveld, måtte pent finne seg i å vente på at Fjellgeiten, som hadde forskanset seg på tredemøllen i spøkelseshuset, skulle bli ferdig med dagens treningsøkt. Kreativt, Cathrine!

Klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!

2011-05-14T01:44:00.001+02:00

Har dere noen gang ruslet bedagelig rundt i sentrum, gjerne med en is i solskinnet, eller gått i hurtig tempo en tidlig morgen, trøtt i trynet, på vei til et ubehagelig møte, og fnyst over de overivrige, treningsnarkomane, selvhøytidelige joggerne, som bare må løpe svette og glinsende innimellom oss litt overvektige og utrente? Tenkt at det får nå være måte på å fremheve sin viljestyrke og sunnhet? Finn et fjell, få deg et liv! Det har i alle fall vi.

Men, torsdag var det vår tur. Opp før fuglene sang, på med treningstøy, hive badetøy, klær og sminke i en sekk og legge i vei mot Nordnes. Litt kjedelig at sykkelen hadde et punktert fremhjul, men det holdt da til sentrum. Så var det bare å jogge videre, med sykkelen i ene hånden, en sekk som hele tiden truet med å falle av og en tanke om at vekkerklokken skulle ringt bittelitt tidligere, så man hadde rukket litt frokost og drikke.

Vel fremme ved sjøbadet, inn med sekkene og ut på løpetur. Nordnesparken er vakker, men ikke særlig stor. Så der løp vi; bortover Strandkaien, rundt Lille Lungegårdsvann, over Torgallmenningen. Tråklet oss vei mellom dresskledde forretningsfolk, pyntede damer, en trøtt russ og noen som tydeligvis ikke hadde fått morgendosen med kaffe. Vi løp der, blide og snakkende, en smule fornøyd over alle som kunne se oss, beundre oss for vår viljestyrke og sunnhet.

Tilbake i Nordnesparken spratt vi så lette på tå inn i sjøbadet, der vi svømte noen hundre meter i oppvarmet vann som holdt 24,4 lindrende varmegrader. Fornøyde stilte vi i studentkantinen, litt røde i fjeset, kjøpte frokost og kom akkurat i tide til første forelesning. Våre medstudenter var veldig imponert, noe vi selvfølgelig visste de kom til å bli. Så spørs det da, om vi klarer å opprettholde imaget som sunne, veltrente morgenfugler resten av studieåret. Vi tar i hvert fall fri i morgen:)

Det er passende å avslutte med mottoet fra ungdomsår i 4H: " Vi lovar å arbeida mot det mål; å verta ein ungdom med klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!".

Fjellgeitekspressen - Nordhordland rundt

2011-05-12T09:18:00.000+02:00

Fjellgeitekspressen hadde varslet langtur rundt Nordhordland og tirsdag kveld var 10 ryttere samlet ved Alversund skole. Truls, Petter, Hans Martin, Idar, Jomar, Erik, Marius J, Morten, Terje og Lars var klare for nærmere ni mil på sykkelen.

Turen begynte i fin medvind utover Radøy, men siden det ble smått med tid til oppvarming, ble vi enige om å rulle fint og forstandig den første milen. Ute ved Austmarka hadde vi fått såpass driv i beina at vi fint og trygt kunne passere en stor treningsgruppe fra Nordhordland sykkelklubb som lusket seg utover.

Over Sletta og videre mot Austrheim ble rullen vår mindre og mindre effektiv, og vi måtte ta et lynraskt strategimøte på Mastrevik, der vi valgte å bytte ut rullen med en tempoformasjon, og yt-så-lenge-du-orker-i-tet-prinsippet. Petter sin strategi virket bra og rytterne fikk et jevnere utbytte av treningsøkten. Sydover mot Lindås, Hundvin og Seim var det bra driv og god puls i rekken, såpass at flere ryttere måtte slippe taket. Ekspressen jaget videre over Vollom med melkespreng i akslingene -men smertene avtok såpass under nedkjøringen at vi kunne avslutte turen med stilen i behold, etter vel 2 timer og 31 minutter på veien.

Bortsett fra Truls og Terje var alle innom Alversund skole etter økten og i god bloggtradisjon poserte rytterne pent for fotografen før gjennomsvett sykkeltøy kunne vrenges av og byttes ut med medbrakte tørrvarer. Fjellgeitene var selvsagt innom tanken på å ta et stopp i Stoltzen på vei hjem, men det var ingen som klarte å vise ektefølt entusiasme for forslaget denne gang.

Takk for turen, karer!

Hans Martin, Marius J. og Morten var sterke i feltet og sistnevnte
var spesielt hurtig i den avgjørende sluttspurten.

Petter og Lars. Åpenbart godt fornøyd med dagens innsats.

Jomar kjørte hardt, men fikk en liten luke før Vollom-bakken som ikke lot seg tette.

Erik stilte kollegialt opp som trekkvogn, da Idar valgte
å senke tempoet litt på Mongstad.

Idar var godt fornøyd med å være i mål med dagens kraftøkt.

Jobbgeiter på Lyderhorn

2011-05-11T20:56:00.002+02:00

Etter en kjekk dag med kurs og kunnskapsutveksling, var jobbgeitene klare for en ny fjelltur i går. Med på laget var andre geiter fra andre jobber og hele 13 stykker la i vei i vårsolen. Noen kledd for stranden, andre for overnatting i snøhule. Det gikk ikke lang tid før det var full sprekk i laget. Varierende form/alder, diverse allergier, av med klær/på med klær - alt medførte ujevnt tempo. Men som gode sosialarbeidere, med godt utviklet evne til empati og kjennskap til et fjell av kunnskapsbaserte metoder, ventet de fremste på det midterste og de midterste på de bakerste, mens det ble gitt gode og tydelige beskjeder og ros og oppmuntring underveis. Hadde vi bare hatt videoapparat med, hadde det blitt mange flotte sekvenser som vi kunne studert og brukt i veiledning fremover:)

Etter vel 1 time var vi samlet på toppen. Nedover gikk alle i eget tempo og alle fant faktisk tilbake til bilene, som sto parkert ved tankene i Skålevik. Det sies at det finnes mange veier til Rom, men jammen er det mange stier til Lyderhorn og! Dagens rute, fra Skålevik. anbefales. Da unngår man asfalt og turen starter med det samme.

Kondistesting på SiBs treningssenter

2011-05-11T12:40:00.004+02:00

Jeg var omtrent like nervøs som jeg pleier å være foran et ritt. Jeg måtte vente i foajeen, og prøvde å lese litt i Studvest, som var det eneste lesestoffet som var tilgjengelig, men klarte ikke lese to setninger i sammenheng. Jeg skulle endelig få en teknisk tilstandsrapport for kroppen min.

I løpet av vinteren har jeg pløyd gjennom det som finnes av sykkellitteratur på biblioteket: Joe Friels The Cyclist’s Training Bible, Hans Petter Bakketeigs Kampen om den gule trøya, Johan Kaggestads Tour de France, Aksel Selmers Styrkeprøven, Kurt Asle Arvesens Best i Birken, Johan Kaggestads I form på Sykkel, Njål Johansens Fra sofa til sykkelsete, Dag Otto Lauritzen og Thor Hushovds Best på sykkel!, jeg har til og med lest om igjen Tim Krabbés nederlandske romanklassiker Sykkelrytteren (høyt for Magnus), og for øyeblikket leser jeg Lance Armstrongs to biografier It’s Not about the Bike og Every Second Counts parallelt (den første er høytlesing for Magnus). Jeg har tatt den helt ut.

Men de to bøkene som har gjort mest inntrykk treningsmessig, er nok bøkene til Lance Armstrongs trener Chris Carmichael, The Time-Crunched Cyclist, og Matt Fitzgeralds Racing Weight (begge 2009). Den første handler om hvordan syklister som du og jeg, med travle jobb- og familieliv, kan trene godt, selv om vi ikke har 20 timer til rådighet hver uke. 6 timer i uken, men på høy intensitet, kan være nok. Ulempen med dette drømmeopplegget er at vi kan komme til Ålvik på 3 timer, men derfra og inn til Voss sliter vi seriøst.

Racing Weight handler på sin side om hvordan vi oppnår optimal konkurransevekt innenfor utholdenhetsidretter. Kort fortalt vil forholdet mellom watt du produserer på terskelen, og vekten din, bestemme om det er du eller konkurrenten din som kommer først til mål. For å få høyere watt/vekt-tall, kan du enten øke muskelstyrken eller redusere vekten. Det siste er en kort vei til målet for de fleste av oss som har (hatt) litt for mye akkumulert julefett å dra på (vi legger ikke på oss jevnt og trutt, det skjer trinnvis omkring jul, fødsler, ferier etc).

Begge bøker bygger på internasjonal forskning som vi blant annet kjenner igjen fra hjemlige trakter, men felles for de to er at de anbefaler noen målinger som ikke alltid er like lett å gjøre hjemme på kjøkkenbenken. Da tilbudet fra Truls kom om å måle makspuls, oksygenopptak, laktatverdier (melkesyre) og terskelwatt på SiBs treningssenter i Vektertorget, var jeg derfor snar med å takke ja. En sånn kroppslig tilstandsrapport kan gjøre det lettere å trene rett.

Før testen skulle jeg veies og måles. Når jeg så den fine badevekta med håndtak og impedansmålingsfunksjon, spurte jeg straks om jeg også kunne få måle fettprosenten (sånt utstyr har feilmarginer, men man kan få et inntrykk). Målt fettprosent kan si noe om hvor mye jeg har å gå på når det gjelder å oppnå optimal konkurransevekt. For en som har slanket vekk 8 kg siden forrige Bergen–Voss, og den gang hadde en BMI som nærmet seg overvekt, er det interessant å se om det er mer igjen. Vekta viste fettprosent på 11,1. For en kar i siste halvdel av 40-årene, er det omtrent så godt som det kan bli, dvs. slankere enn 95 % av befolkningen, om vi skal tro tabellene til Fitzgerald.

Dermed var det opp på testsykkelen. I første del av testen skulle jeg holde konstant kadens (pedalomdreininger per minutt), og motstanden i pedalene ble økt i trinn på 30 watt, helt til laktatterskelen ble overskredet. Laktatterskelen er punktet der kroppen produserer like mye melkesyre som den klarer å frakte vekk. Ligger du for lenge over terskelen, blir du stiv, og trening over terskelen kan ikke kombineres med langkjøring. Etter fem minutter på hvert trinn ble det målt puls, oksygenopptak og laktatverdi med et lite stikk i fingeren. Dette var den lette delen av testen.

Andre del besto i å måle makspuls og maksimalt oksygenopptak. Testen skulle foregå mellom 4 og 6 minutter, alt etter hvor lenge jeg holdt ut, og wattmotstanden ble økt hvert halvminutt til jeg brøt sammen i utmattelse. Siste motstandsnivå skulle jeg klare å holde i ett minutt. Det var fritt valgt kadens. Å presse seg til man gisper etter luft mens man puster gjennom en snorkel, er tungt. Men når man trenger et minutt ekstra på maks for å bekrefte en høy oksygenopptaksverdi eller for å presse pulsen enda et lite hakk høyere, så gjør man det. Hvis man ikke er i mål, så fortsetter man å sykle. Så enkelt er det.

Etter et minutt på 400 watt og en høy oksygenopptaksmåling, godtok jeg derfor likevel en ny økning til 425, for å se om jeg kunne presse mer ut av pulsklokken. Jeg holdt det ene minuttet, etter å ha økt kadensen siste halvminuttet til 112 for å lette trykket. Men så var det slutt. Jeg falt sammen som en klut over bukkehornsstyret.

Tilstandsrapporten var klar: Terskelpuls (over terskelen hoper melkesyra seg opp) på 90 % av makspuls er høyt, og oksygenopptak på 61 er midt i spekteret som Chris Carmichael sier at godt trente syklister normalt har: 55–65 (proffene ligger høyere: Armstrong 83, Hushovd 78, Arvesen 93 etc). Men utnyttingen av oksygenopptaket på terskel var ikke mer enn middels på 77 %. Gjennom trening skal det altså være mulig å øke watt-verdien ved maks oksygenopptak, og dermed også utnyttingen på terskel.

Nå vet jeg at jeg ikke har stort mer å hente på å miste vekt. Og jeg vet at korte intervaller à la Munkebotn kanskje ikke er det jeg trenger mest av for øyeblikket. Jeg har derimot fått råd om å trene lengre økter omkring terskel (90 % av makspuls for meg), kvarter-lange intervaller eller bortimot en time sammenhengende langkjør. Da er det bare å finne frem pulsbeltet igjen (det forsvant i heimen etter forrige sesong). Og jeg må finne treningsruter (til jobb) som kan gi minst 15 minutter sammenhengende på terskelpuls om gangen. Det blir verre. Spørs om ikke det må bli flere økter med Fjellgeitekspressen, eller kanskje fire ganger opp Stoltzen, på vei hjem fra jobb. På terskel vel og merke, ikke nye perseforsøk!

Gullfjellet rundt 2011

2011-05-09T13:55:00.008+02:00

Søndag 8. mai, litt før ti om formiddagen. Nesten 300 syklister stiller seg opp til start på løpebanen på Fana stadion. Solen skinner. Lystavlen på stadionbygget viser 21 varmegrader, noe som er så spesielt at speakeren må minne oss om det flere ganger. Vi etterfyller flaskene våre etter oppvarmingsturen fra Sandviken. Det blir en varm dag på jobben.

Sist jeg kjørte rundt Gullfjellet var i 2009. Da startet vi fra Os, og etter Vallaheiene klarte jeg å henge meg på en rulle jeg fremdeles husker som en av de beste og tetteste jeg har kjørt i. Vi var i Trengereid på et blunk.

I år var det ingen rulle til Trengereid. Et stort samlet felt hang seg på en tetgruppe som tidvis kjørte fort, tidvis i ganske behagelig tempo mot Trengereid. Det var lite som kunne splitte feltet før bakken opp mot Gullbotn. Men der ble det raskt strekk i folkemassen. Som vanlig lå jeg litt for langt bak, og derfra blir det fort langt opp til de jeg gjerne vil sitte med utover Samnangerfjorden.

«Jeg tror vi må tette et hull,» sa jeg til Lars på vei inn i tunnelen etter rundkjøringen, for kontakten var i ferd med å glippe for rytterne foran oss. Så jeg satte inn et ekstra gir og forserte. Men å ta igjen et felt på vei opp Gullbotn er som å klatre i et tau som glipper. Hver gang jeg tok igjen halen på feltet, slapp rytteren foran meg, og så var det på an igjen.

Da jeg kom over toppen hadde jeg fire ryttere omkring meg. Vi organiserte raskt en liten rulle, men det ble ikke noe fres over det, og feltet foran forsvant ubønnhørlig fra synsranden. Langs Samnangerfjorden gikk det også trått, og snart kunne jeg si god dag til Lars og Petter igjen. De kom slepende på et større felt. Der fikk jeg igjen for å ødsle sånn med kreftene i bakkene.

Men heller ikke feltet til Lars og Petter fikk noe særlig fart. De var for mange. For mange som bare ville henge på, for mange kaniner som hoppet frem og tilbake mellom rekkene. «Hold rekkene!» Jeg kjørte opp på siden av en kar som vinglet frem og tilbake og spurte pent om hvilken rekke han lå i. Det kom en skyllebøtte om hva han syns om å ligge og skrike i feltet.

Rullen gikk i stå hver gang det kom en kneik, og kneiker er det mange av utover langs fjorden. På toppen av det hele gikk det en velt i den bratte svingen rett før oppstigningen til Hegglandsdalen. Alle skulle først inn i bakken. Selv kjørte jeg rett inn i velten, men landet heldigvis ganske mykt på en annen rytter. Heldigvis ventet Lars og Petter oppi bakken.

Vi mistet feltet, men fem slitne karer fikk til en liten rulle nedover mot Os, og kjørte for å prøve å ta igjen feltet. Men vi var for trøtte. Til slutt stakk Fanamannen av. Så forlot Petter og en BCK-rytter det synkende skipet. Oppover fra Os var det ikke mer krefter i meg enn at jeg så vidt klarte å henge meg på bakhjulet til Lars sammen med en annen BCK-rytter. Det ble oss tre innover mot Fanafjellet. Fra Lysefjorden måtte også jeg slippe.

Klokken er slagen. Det blir ingen pers. Men det går fremdeles an å slå Lars. Bare jeg trør jevnt og trutt, rundt og rundt. Ordentlige rundtråkk. Lars var tydeligvis også sliten. Han reiste seg stadig i setet hundre meter foran meg. Jeg nærmet meg. Noen hundre meter fra toppen hadde jeg kontakt igjen.

Duellantene, hundre meter før mål.

I siste svingen skimter jeg familien min som står og venter. Best å gi dem litt valuta for pengene, tenker jeg, girer opp og trør forbi Lars. Men der står jammen Arne også i sin grønne Åsane-trøye, og han forventer nok en drabelig duell mellom Lars og Dag, så Lars girer også opp og vrir ut de siste kreftene. Lars vant spurtduellen med en halvmeter. Det var vel fortjent for han var nok hakket sterkere enn meg i dag.

«Det tok sin tid,» sa Tine da hun kom bort til oss. Optimistisk som jeg er, hadde jeg innbilt henne at hun ville kunne se meg trille i mål hvis hun var der ca kvart over tolv. Så de hadde stått der i 20 minutter og ventet. 2 timer og 37 minutter, brukte vi. Petter var inne halvannet minutt før. Lars tangerte sin fjorårstid. Selv kjørte jeg på 2.32 for to år siden, men da var det avslutning på Os. Trøsten er at vi alle ligger på øvre halvdel av resultatlista.

Jeg tar med meg en t-skjorte størrelse M, en kopp saft og et eple, og gjør meg klar for andre del av dagens jernmann-økt: Familien skal på tur i Hisdalen naturreservat på Krokeide for å se etter sjeldne hakkespetter. Og om vi finner den visstnok fine rullesteinstranden i Tortelsvika, blir det kanskje også årets første sjøbad. Men vi velger feil sti, Matilde faller tre ganger, får et skrubbsår på leggen, og dermed er det opp på pappas skuldre resten av turen. Det får bli en annen gang. Men vel tilbake i Austrevågen på Krokeide, der det også er en fin strand, tar vi årets første bad. Triathlon.

Russegeita!

2011-05-08T18:53:00.009+02:00

Forrige fredag var det russedåp ved Knarvik Videregående skole, mitt russenavnet mitt ble ikke så veldig overraskende "Fjellgeita". Russenavnet er forhåndsbestemt av klassens medelever, dette vil altså si at jeg har gjort min jobb når det kommer til å markedsføre fjellgeitsiden i klassens kjedelige timer.

Q= Noen som har forslag til artige geiterusseknuter jeg kan få medrussen med på i kommende uke? :D

Løpepils og sykkelis - for en helg!

2011-05-08T15:33:00.003+02:00

Helgen ble innledet med langløpt pils på Ulriken, men i dag var det softis som sto på menyen, da det spreke sykkelfølget gjorde et velfortjent stopp på Bryggen etter mange timer på sykkelsetet. Etter å ha fått i seg noen gode munnfuller av det restituerende meieriproduktet, var lårene gode som nye og humøret på topp. Noen antydet såvidt å avslutte dagen med bakkeintervaller i både Munkebotn og Bjørndalen, men galskapen har vel ikke nådd slike høyder? Det blir nok snarere noen timer med hyseblikk, en god middag og et par kanner kaffe.

Arne, Linea og Morten har trent, mens Petter og Lars har deltatt på Gulfjellet rundt.

Dag skulle hatt seg en softis han og, men han for videre til årets første bad,

like etter målgang på Fanafjellet.

Vidden - Ladies edition

2011-05-07T23:31:00.003+02:00

Etter å ha ofret oss for de spreke bukkenes som løp over Vidden i går, er det i dag vår tur! I dag er det bukkene som skal stelle hjemme og passe alle killebukkene.

Cathrine har heldigvis lang erfaring fra Vidden denne sesongen og får fort overtalt meg til å stille i shorts og t-skjorte. Bort med den lange vinterbuksen og den forede løpejakken, det er jo sommer:). Med godt mot går vi oppover fra Haukelandsbakken og forbi Montana ca kl 09.15. Vi føler oss spreke og raske, selv om det verker litt i beina. Litt opp i lia blir vi overfalt av kastevind og mister nesten balansen flere ganger. Men vi kjemper oss til toppen, noe som heldigvis blir lagt merke til av noen andre morgenfugler som er ute på tur. Det blir påpekt at vi kom raskt, så nesten profesjonell ut, og sikkert lå i hardtrening til Ulriken opp:)

Med den vitamininsprøytingen (ja, for det betyr faktisk ganske mye at andre får med seg at en er sporty!) fortsetter vi mot Turnerhytten i raskt tempo. Heldigvis ingen vind på toppen. Vi løper rolig fra Turnerhytten til Jordalskaret, mens vi snakker med beundring om Erik og de andres gode tider i går. Vi bestemmer oss tidlig for at vi skal kose oss, ikke kjempe om rekorder denne gang. Ingen av oss går i rykk og det blir heller ingen spurt på slutten. Travelt har vi det jo ikke, det eneste som venter hjemme er husarbeid og barn som vil til byen og samle russekort. Vi går opp til Rundemanen og videre hele veien hjem (løping i nedoverbakke hører ungdommen til, det å se på utsikten passer vel vår aldersgruppe?). Klokken slutter på 3 timer og 16 minutter.

En fantastisk start på dagen; sol, trening og hyggelig selskap - kan det bli bedre?

Bukkeritt og fredagspils på Ulriken

2011-05-07T13:02:00.034+02:00

I går, 6. mai, var det endelig tid for for årets første bukkeritt over Vidden. 7 geitebukker stilte til start fra Fløyen. Ørjan, Erik, Rune, Morten, Haagen og Lars la på sprang i samlet felt i femtiden, en drøy halvtime etter at Marius hadde startet sitt løp mot Ulriken.

Det hadde regnet en del tidligere på dagen, og det var noe usikkert om bukkerittet kom til å bli en blaut affære, med sleipe berg og gjennomvåte ulltrøyer. Til alt hell ble det sparsomt med nedbør og stien hadde blitt relativt tørr igjen og trygg til å sette fart på. Temperaturen var heller lav sammenlignet med jubelvarmen tidligere i uken. Men den kjølige luften skulle vise seg å bli en fordel for samtlige!

Tidligstarter Marius kom først i mål på Ulriken og kunne med tiden 1:43:42 fornøyd notere nesten 10 min forbedring på persen. Etter en stund kom Erik i mål som førstemann fra fellestarten, med ny sterk geiterekord på klokken: 1:21:45! Noen minutter senere kom hovedfeltet inn med Lars som trekkgeit, alle med nye perser rundt 1:29:29, og til slutt Morten på 1:32:15. Det ble som seg hør og bør straks sendt sms til Pål (som ikke hadde mulighet til å delta) om at han var vippet ned fra tronen. Svaret fra Pål var knapt, men storsinnet: "Konge. Gratulerer."

Etter et raskt klesskift satte geitene seg til bords i Skyskraperen (restauranten på Ulriken) for å nyte hovedpremien: fredagspils 643 meter over havet. Her fikk fjellgeitene hyggelig selskap av Lillian, som hadde tatt seg opp fra Montana for anledningen. Løpet ble behørig analysert, Pål sin gamle pers fikk enda mer omtale, det ble mimret om den tiden da engeli-brødrene pleide å ta røykepause halvveis opp Stoltzen, og Lillian vekket interesse med fortellinger fra det gode liv som kystgeit i BSI Kajak. Enkelte kjøpte til og med pils nummer to. For en kveld!

Geriatrikerne med morkne knær valgte å runde av kvelden med å ta banen ned, mens Lillian og Marius trosset den sure vinden og småløp i uren ned.

Det blir nok ikke lenge til sesongens andre bukkeritt over Vidden, og da gjenstår vel bare spørsmålet: Er det noen som klarer å utfordre Erik sin ferske geiterekord på 1:21:45?

Fjellgeitekspressen i Berlin

2011-05-06T18:13:00.000+02:00

Kortur til Berlin. Flott sang, mye mat og drikke, og så pittelitt trening. Det er fint å kombinere sightseeing med trening i nye byer. Consiergen på hotellet møtte to ivrige damer lørdag morgen kl 08.15. Klar for ekskursjon stilte vi i treningsklær og med kart i hånden. Den hyggelige mannen viste villig hvor vi måtte sykle for å komme til en park. Han påpekte at det var en oppoverbakke på veien, men vi lot ikke det stoppe oss.

Ut i Berlins trafikkerte gater, uten hjelm og med kartet på styret. Vi skal ikke skryte på oss alt for stor hastighet, gjennomsnittsfarten var vel neppe over 10 km/t. Bakken oppdaget vi først da vi var på toppen. For dem som elsker motbakketrening er neppe Berlin rette byen:)

Etterhvert ble vi modige: Ut i store kryss, syklet over tofeltsveier, overhørte tuting fra biler og klarte helt greit å komme frem til Friedrichshein Volkspark.

Etter at syklene var godt fastlåst til et gjerde (vi var veldig nøye etter å ha betalt 100 euro i depositum), var det endelig tid for å prøve joggeformen.

Grønt gress, blomstrende trær, fuglekvitter, vakre fontener og hyggelig selskap. En fantastisk start på en lang dag:)

Ja, så fornøyde var vi at vi like godt syklet litt mer senere på dagen, og enda en tur neste dag. Vi besøkte ulike markeder og fikk sett oss rundt i Berlin.

Hanne med Berlinerdomen i bakgrunnen

Berllinmuren

I Det Store Utland kan man fremdeles se ting man ikke ante fantes! Noe som var veldig fascinerende for oss som er glad i sykkel og i vin/øl er den fantastiske BierBike:

Her kan man sitte og trø, se på byen og drikke øl - alt på en gang! Kanskje noe for fjellgeitene neste Bergen-Voss?

Topptur til Snønipa

2011-05-01T23:09:00.004+02:00

Klokken 05.30 langfredag ringer det i klokkeradioen. I et lite øyeblikk angrer jeg på at jeg har planlagt dagstur til Fjordfylket for å gå på Snønipa, en fjelltopp på 1827 moh. Men så snart jeg er på bena kjenner jeg at dette blir bra. Været ser ut til å bli like perfekt som det var meldt.

Sammen med Tore Andre har vi en kjøretur på like over 3 timer for å komme til startpunktet ved Myklebust i Gloppen kommune. Der skal vi møte Øystein som også skal være med.

Klokken 09.20 er vi klar for avgang. Starten er på ca. 300 høydemeter så vi har over 1500 meter stigning til vi er på toppen av Snønipa. Første delen av turen går til fots med skiene over skulderen, men etter ca. en kilometer har vi endelig kommet til snø og kan spenne på oss skiene.

Det begynner oppover og det vil fortsette oppover til vi er oppe på toppen av Myklebustbreen på litt over 1700 meter. Det er flere som har tenkt seg på samme turen i finværet og det er ganske folksomt i løpet av de første bakkene. Etter hvert når vi er kommet over tregrensen åpner landskapet seg opp og vi har passert de fleste som startet samtidig med oss. Været og føret er upåklagelig og selv om svetten renner så er det bare å nyte turen.

Når vi er kommet så langt at vi skal starte oppstigingen på breen kjenner vi det er tid for en stopp for å få i seg litt næring. Noen begynnende gnagsår bør også plastres for å holdes noenlunde i sjakk. Høye skisko for bakkekjøring gjør nedfarten mer morsom, men prisen er gnagsår på vei opp.

Etter en kort stopp er vi klar for å entre Myklebustbreen. Bakken opp på breen er lang og seig, men når vi er på toppen er det en fantastisk utsikt. Vi ser over på Snønipa som er målet for turen. Videre går turen innover breen og nedover et stykke før siste bakke mot toppen. I siste stigningen kjenner vi i bein og armer at vi har vært på tur i snart 5 timer. Det er nesten så jeg glemmer gnagsårene, men med målet i sikte er det en god motivasjon for å fortsette. Det er bare å finne sitt eget tempo.

Så endelig etter 5 timer står vi på toppen og nyter utsikten i det fantastiske været. Etter en god pause i solveggen litt nedenfor toppen er vi klar for returen.

I høyden var føret bra for telemarkkjøring, men i nederste delen hadde påskesolen sørget for påskeslush. Med tunge ben forsvant alt som heter stil og det ble ikke flere svinger enn nødvendig.

Klokken 17.30 var vi tilbake ved bilen, og alle var enig om at det hadde vært en fantastisk tur.

Os rundt 2011

2011-05-01T16:18:00.004+02:00

Søndag 1. mai, Os Gymnas kl 10.00. Rittstart Os rundt. Fjellgeitekspressen, i dag representert med Dag, Morten og Lars, lot bilene stå igjen hjemme og stilte gode og varme til start, med halvannen times rolig sykkeltur fra Bergen til Os i beina. Korte ritt krever god oppvarming og Os rundt, med sine knappe 4,5 mil om Lysekloster, over Fanafjellet, rundt Kalandsvannet og rask retur gjennom Osvegen, er jo så og si ferdig før det kommer skikkelig i gang.

Dag i passiar med Arne S. fra ÅCK

Det kom ikke som noe sjokk på noen av oss at Dag ble første bukken opp den avgjørende Mobergbakken i starten av rittet, men Morten og Lars hang også godt med over den første bakketoppen i dag. Innover mot Fanafjellet var tempoet bra i feltet som Morten og Lars ble liggende i, og ensomme ryttere og trøtte tospann ble taktfast innhnentet av den voksende organismen. Fanafjellet er langt og vondt for lårene, men ble besteget i bra tempo. Det ble noe strekk mot toppen og nye grupperinger samlet seg vel nede i Hamrevegen. Der hentet feltet også inn et par ryttere som fort la fra seg nistepakken, økte farten og hektet seg på bak på rullen. Den ene av de var Dag.

Returen langs Osvegen gikk i motvind, men det var det ingen som brydde seg om og feltet kjempet seg mot mål i stor fart. Målgang etter 1 time og 7 minutter, bare få minutter bak tetpuljen. Like etter nedkjøringen fra Fanafjellet fikk Morten og 10-12 andre ryttere en liten luke frem til feltet, men med god kjøring sørget de for at luken ikke ble på mer på mer enn to minutter inn til mål.

Med gode tider i Nymarks turritt og Os rundt har Morten fått en riktig god start på karriereren som rittsyklist og burde kanskje snart prøve å finne seg en litt raskere pulje til Voss. Dag og Lars leverte også varene i dag, med en forbedring på henholdsvis 8 og 10 minutter sammenlignet med fjorårets resultat.

Etter rittet syklet Dag og Lars fornøyde hjemover, mens Morten ble hentet av Cathrine, som trippet etter å få seg en tur på raceren rundt Ulriken i finværet.

Franken, Lars, Øystein M, Dag, Arne S og Morten

Fjellgeitekspressen- "the female version"

2011-04-28T21:29:00.006+02:00

Cathrine og Linn-Karine klar for tur. Det var i tillegg to venninner av Linn-Karine med på tur. Dessverre ingen bilder av dem.

Jepp....det er altså ikke bare gutta som kan sykle.
Den kvinnelige fjellgeitekspressen har vært på tur rundt Ulriken i dag :-)
Foreløpig er vi ikke så opptatt av gjennomsnittsfart og andre tall, men vi har nok litt å gå på. Vi oppfordrer andre kvinnelige geiter til å bli med....dette er moro!!

Fjellgeitekspressen - NH rundt

2011-04-28T20:59:00.000+02:00

Flere solide ryttere i Fjellgeitekspressen måtte dessverre melde avbud kort tid før avreise, men Morten og jeg fikk uansett en bortimot perfekt treningsøkt i Nordhordland onsdag ettermiddag. Vi startet turen fra Alversund skole kl 17.10 og tross noe motvind holdt vi god fart nordover over Radøy, med vekslinger i front hvert fjerde minutt. Ved kirken på Austrheim viste sykkelcomputeren en snittfart på 32,4 km/t. Solid trening gjennom vinteren, gode veier og medvind ga to jevnbyrdige ryttere enda bedre fart fra Mongstad og sydover mot Lindås, og snittfarten (for hele turen) økte etterhvert til småpene 33,1 km/t.

Den siste etappen over Seim og opp de siste kronglete bakkene tilbake til Alversund ble en tøff utfordring for godt sletne lår, men selvfølgelig ville ingen gi seg, eller gå over i pratetempo, og vi klarte å holde pulsen oppe helt til mål, selv om snittfarten sank som en stein, ned til 31,5 km/t. Vi brukte ca 2 timer og 47 minutter på årets flotteste sykkeltur - så langt.

Endelig fremme. Tror Morten nynnet lavmælt på en eller annen trøndersk takkevise opp den siste bakken på skoleplassen.

Fantastisk herlig å bytte ut tykk vinterpolstring med korte bukser og kort trøye.

Det splitter nye hjulsettet var en fryd å sykle med. Verdens letteste alufelger er faktisk så lette at rytteren hadde store problemer med å holde begge hjulene på asfalten.

Jobbgeiter - på`n igjen!

2011-04-26T22:59:00.000+02:00

Når det våres i luften, kjenner jobbgeitene det rykker i føttene. Etter å ha holdt kroppene i noenlunde form vinteren gjennom - med volleyballtrening og morgentrim, er vi klare for nye utfordringer og turer frem mot Den Store Utflukten i august. I år skal vi til Rondane. En lengre reise, men med en ikke fullt så krevende fjelltur som i fjor.

I dag var vi klare for tur nummer 3 av året, denne gang til Blåmanen. Blåmanen har vi fast på programmet hvert år, og i år som i fjor, var vi heldige med været.

På vei ned igjen gikk vi innom Fjellhytten, en kjekk skogssti og en fin variasjon fra den vanlige ruten.

Det er godt å være i gang igjen. Nå er det tur en gang pr uke fremover og vi skal besøke mange fjell både i og rundt Bergen:)

Påsketur på landet

2011-04-19T23:11:00.002+02:00

Noen drar til fjells, noen til sjøs og noen reiser hjem til mamma på påskeferie. Radøy - den grøne øya; grønn, vakker og med mengder av flotte turstier man kan utforske. Bare ved å trakke utenfor mors hage er vi i gang; på en sti som går gjennom grønne marker, mørke skoger og gårdstun. Perfekt for ninja-gutter med mye energi:)

Ingen froskeegg ennå, men til gjengjeld får vi øye på minst syv padder, i full gang med å bygge rede for eggene sine.

Tilbake i mors hage er middagen ferdig, hønsene tatt inn og guttene har fått ut enda mer energi før leggetid. En god måte å starte påskeferien på!

G O D P Å S K E !

Det handler om mil. Mange mil.

2011-04-19T20:39:00.005+02:00

Det heter seg at en Bergen-Voss syklist bør ha minst 150 mil i beina i løpet av oppkjøringen for å gjøre et godt ritt. Det handler om mil. Mange mil. Da gjelder å benytte godværsdagene godt!

Dagens økt startet på Kjeseth (Radøy) og gikk i medvind nordvest til Krossøy, ikke langt unna England. Returen ble en tung affære, i motvind hele veien hjem til Bergen. Etter ti mil, to liter vann og en banan, var det godt å se at middagen sto i ovnen i det jeg trakket ut av sykkelskoene og la meg paddeflat på stuegulvet. Etter en varm dusj og et godt måltid, var det bare å brygge en liter kaffe og finne frem hyseblikket.

Men det er flere sykkelbukker som kan fremvise et bunnsolid påskeprogram: Morten skal sykle tur-retur Kvamskogen, Erik skal gape over 20 mil til Mjølfjell og 2. påskedag skal noen av oss med 4.25-feltet (Bg-Voss) på 14-mils rask rulletrening tur-retur Øygarden. Det blir mange mil tilsammen, det!

Bjørnar var med på distansen Kjeseth - Krossøy - Kjeseth på den nye karbonsykkelen.

Bildene er tatt ved vending på Krossøy.

Smaken av påske

2011-04-19T00:40:00.003+02:00

Solen skinner og snøen smelter så raskt at det kan sees med det blotte øye. Men heldigvis er det noen meter å ta av her på Hamlagrø så det er fremdeles mulig å gå på ski uten de altfor lange lyngturene. Ikledd t-shorte og solkrem legger Kristian Fredrik og Pål i vei oppover fjellsidene. Opp og opp og opp. Når det ikke er flere oppoverbakker er turen halvveis og belønningen i form av utsikt og nedrenn venter. Slik er skigåing på Vestlandet. Vi går med jevn god fart og når etterhvert toppen på Kjerringafjellet, 1136 moh. Ikke et vindpust og solen steiker. Vi deler en kvikklunch og ser på de ville Bergsdalsfjellene rundt oss. Livet er bra nå!
Og så indrefileen, ned igjen. Ca 600 høydemeter skal forseres og vi suser nedover. Hadde det ikke vært for ørene hadde glisene gått rundt hele hodet. Litt tungt den siste delen pga begynnende skareføre men det er snart glemt. Imorgen er det nye muligheter.
God påske.

Bakketrening. Tippetue - Brushytten

2011-04-19T00:05:00.007+02:00

Klaus, Lars, Haagen og en noenlunde friskmeldt Cathrine på kveldstur til Brushytten i kveld. Takket være en medietrent Klaus, fikk vår tilfeldige fotograf jobbe under optimale lysforhold da turbildet skulle knipses på en medbrakt iPhone.

Det kan være en prøvelse å løpe oppover i bortimot 40 minutter, men godt selskap og upåklagelig løpevær hjelper definitivt på.

Lars debuterte med løpeshorts, men rikelige mengder sportsteip på såre brystvorter veiet opp fordelen av lette benklær. Haagen og Cathrine valgte å møte våren med litt kortere sokker enn vanlig. Frisk satsing det og.

Motbakketrening kan bli gull verdt fremover. Det er vel snart tid for årets første bukkeritt over Vidden og 16. juni starter motbakkesesongen for alvor med Vareggs "Fløyen Opp - lang løype". Der kan alle, ikke minst Skåla- og Stoltzegeitene, få seg en skikkelig treningsøkt. Etter løpet får vi satse på rasktvirkende restitusjon hos Dr. Wiesner. Glem ikke det tørre bransjemottoet; det er kun i motbakke det går oppover!

Paris - Nøttveitveten

2011-04-18T12:01:00.000+02:00

Etter fire uforglemmelige dagers slaraffenliv i Paris, utviste Guro og Kari stor gjensynsglede med hunden Rasken og det populære turmålet Nøttveitveten på Radøy søndag ettermiddag. Direkteruten Paris-Nøttveitveten ble kun brutt av et godt måltid raspeballer og pinnekjøtt fra mors gryter.

Varden på Nøttveitveten ligger ca 200 moh. og det er kun søstertoppen Morkefjellet (217 moh.) og Kvistefjellet/Kvitsteinfjellet (209 moh.) som rager høyere i landskapet på Radøy -den grøne øya. Denne rike fjellheimen kommer nok til å bli godt besøkt av de fjellgeitene som legger turen innom "Skageneset Goat Camp" i sommer.

En godt fremtung fotograf traff de spreke søstrene (sine)
da han passerte Veten under en sykkelkrampe-lindrende løpetur.

Rekordhøy aktivitet i Geiteloggen!

2011-04-16T22:39:00.001+02:00

Fjellgeitene har registrert hele 1250,14 treningstimer i 2011. Det er knallsprekt! Nykommeren Silje M har logget nesten 20 timer bare i april og er en god kandidat til å bli Månedens Fjellgeit! Nå gjelder det å holde koken med mange gode, lange turer i uken som kommer! God påske!

Maratonkarusellens 3 løp 2011. Maratondebut

2011-04-15T14:12:00.004+02:00

Endelig er dagen kommet, 9 april, og Fjellgeitene skal ut og løpe med de store. Det er hel maraton vi snakker om, men dessverre har det vært manne og kvinnefall fra løpegjengen og det er bare meg som stiller til start. Det er med litt skrekkblandet fryd jeg ankommer Fana Stadion og henter ut startnummeret. Men mest gleder jeg meg og er spent på hvordan dette kommer til å gå. Historiene om hvor gale det kan gå er mange og grusomme, men forhåpentligvis er det noen historier som også ender godt. Taktikken var klar; løpe rolig og rasjonelt på 5,30 pr km. Dette gir en slutt tid på litt over 3t og 52 min, godt under målet på 4 timer. Starten går og feltet legger avgårde. Ca 220 løpere fordelt på hel og halv maraton legger i vei i solskinnet. Dagens maratonkarusell er også en del av Bergen Ultra og en timer før vi startet har ca 25 løpere lagt i vei for å løpe 63 km. Noen timer før det igjen har 3 stk tapre løpere startet på sin 100 km.

0-10 km:
"Solen skinner og jeg er så glad" En Jokke låt kverner i hodet mitt mens jeg løper lett og ledig avgårde. Mingler litt med noen medløpere. Solen skinner på Gullfjellstoppen og tankene vandrer behagelig avgårde til påskeferie og skiturer i solskinn. Planen om å løpe på 5,30 pr km er forkastet. Det er ikke mulig for meg å holde dette tempoet uten av antilopestilen blir fullstendig ødelagt. Skal det løpes rasjonelt må tempoet være høyere. Vending 10,5 km blir på 54 min. Dette er sålangt bare koselig. På drikkestasjonene som kommer hver 3,3 km stopper jeg og drikker og spiser litt sjokolade eller banan.

10-20 km:
Tempoet holdes ganske så likt. Jeg må fremdeles jobbe med å ikke løpe litt fortere. Ved vending på Fana Stadion har jeg vært ute i 1t og 48 min.

20-30 km:
De to første km etter vending er kjekke. Da kommer de som snart skal i mål på sin halvmaraton i mot meg. De har da vært ute i over 2 timer og ser nokså sliten ut. Jeg derimot er fremdeles ved godt mot og har tatt musikk på ørene. Dette får tempoet til å øke, og da jeg ser på pulsklokken ligger pulsen på over 180. Jeg innser at dette ikke går og tvinger meg til å roe ned. Videre ut og nesten til vending er jeg helt alene. Det går mange km uten at det kommer en løper i mot meg og jeg ser heller ingen andre foran eller bak meg. Tempoet synker litt og spenningen stiger, når inntreffer "det"

30-40 km:
Tempoet daler jevnt nå, men jeg tar faktisk igjen en del løpere. Stopper fremdeles på drikkestasjonene og er grundig lei banan og New Energi. Tvinger meg allikevel til å spise litt for hvert stopp. Ved ca 38 km er jeg nesten sikker på at nå har jeg fått "det". Km tider er oppi nesten 7 min og det går saktere og saktere. Kjenner at det ikke skal mye til for at krampetendensene i beina utløser noe stort og ubehagelig.

40-42 km:
Nå går det sakte, men det betyr ikke noe som helst. Dette kommer til å gå bra. Om jeg så skal krype siste km mot mål kommer jeg fremdeles inn på under 4 timer. En løper i 65-69 års klassen passerer med god fart uten at humøret synker. Alle nivåforskjeller i løypen er en lidelse. Stigningen opp mot broen over Fanavegen, ca 4 m fordelt på 40 meter får meg til å drømme om motbakkeintervaller i Sagbakken. Siste bakken opp mot stadian, ca 20 m fordelt på 200 meter får tankene til å draes mot behaagelig Stoltzen. "Bakken" opp på selve stadion, ca 3 m fordelt på 10 meter får Skåla til å virke enkelt.

Mål:
Og så er jeg der, inne på stadion, med 200 meter igjen å løpe. Veldig fornøyd med å ha gjennomført uten særlige store ubehagelige opplevelser passeres mål på 3.48.27. Krampene utviklet seg aldri, og beina er i forhold til alle skremsels scenarier ganske så gode. Jeg har det i grunnen veldig bra og rusler rolig mot bilen og kjører hjem. Men det ble ikke gått mange skrittene resten av dagen.

Epilog:
Nå er uken gått og restitusjonstiden var ikke særlig lang. Allerede mandag var det mulig å gå ned trapper uten å holde seg i rekkverket og måtte ta et og et trinn om gangen. Tirsdag var beina så gode at det ble en løpetur og en Stoltzen opp. Dette skremte meg ikke og gjøres gjerne igjen. Forhåpentligvis da i selskap med flere løpegeiter.

Lagledere på frifot

2011-04-09T18:34:00.005+02:00

Etter 6 timer med skilek, pølsebål og diverse skiturer sammen med 18 Varegg-gutter fikk laglederduoen for Varegg Tiger et pusterom. Da ble det akkurat nok tid til en rask og tung tur opp fjelltoppen Såta, før alle samlet seg til Brannkampen nede i Varegghytten.

Med maraton i sikte

2011-04-06T22:47:00.007+02:00

Fjellgeitene trives godt i selskap med byens langdistansemiljø og i fjor deltok hele 12 geiter på et eller flere halvmaraton i Maratonkarusellen. Det er sprekt! Cathrine, Pål og Lars grodde nærmest fast i løypen og ved årsslutt hedret arrangøren de trofaste kontingent-betalerne med kjempestore, unikt graverte, pokaler. Beruset på sine meritter planla trekløveret å dra langdistanseløpingen enda lenger i det nye året. Med en stor Hilti ble hel maraton meislet inn i kalenderen 9. april 2011. Det var gyldne tider.

Det har gått vinter, knær og hofter siden den gang, men heldigvis har i det minste én av maratongeitene kommet seg noenlunde skadefri gjennom oppkjøringen (ja, om vi ser bort fra litt breking etter den siste lange langturen). På lørdag løper den lydløse og lettbeinte antilopegeiten, Pål, sitt aller første maraton.

Vi håper du får et flott løp. Lykke til, Pål!

Stoltzegliset

2011-03-31T23:50:00.002+02:00

Hvis du møter en som sitter på toppen av Stoltzekleiven med et bredt glis om munnen, kan du være nokså trygg på at vedkommende akkurat har innkassert ny bestetid i løypen. I slike øyeblikk tenker man lite på melkesyre, strekk i leggen eller høye bensinpriser. Det kalles stoltzegliset.

Selv etter gårsdagens raske sykkeltur med Fjellgeitekspressen rundt Ulriken, klarte Morten å presse bestetiden sin ned med gode 40 sekund i dag. Han og trekkdyret passerte termosen etter 13 minutter og 31 sekunder. På vei ned ble det mer enn antydet at Lade-pilsneren, som skulle ligge i kjøleskapet frem til søndagens trønder-fotballkamp, ville komme til nyt(t)e allerede nå i kveld. Vel unt!

Gratulerer med 30-årsdagen, Ørjan!

2011-03-31T21:21:00.002+02:00

...og velkommen inn i seniorklassen. Utdrag fra Goatbook:

Ørjan I. Født: 1981. Bosted: Bergen. Kjennetegn: Sterk avslutter. Veltrent ungdomsløper med stort potensiale innen kondisjonsidretten. Har oppnådd fine plasseringer i flere lokale løp det siste året, tok en sterk bronse i Fjellgeitlekene 2009 og løper over Vidden på raske 1.32. Debuterte i Stoltzen Opp 2010, og trener sammen med de andre løpegeitene så ofte han kan. Løper gjerne alene i Stoltzen nattestid, men et ublidt møte med en kjempepadde i tretrappene ødela et rekordløp og satt varige arr i sjelen. Han liker dog best fotballen og er en habil allrounder og skåringsmaskin på Meyermarken. Har utarbeidet Fjellgeitenes logo og bumerke, som snart er å se på t-skjorter og tangatruser verden over. Les innlegg merket med Ørjan I.

Fjellgeitekspressen - i rute rundt Ulriken

2011-03-31T16:26:00.009+02:00

Fjellgeitekspressen gjennomførte en solid prøvetur onsdag ettermiddag og det velsmurte høyhastighetstoget fosset gjennom den krevende traseen på 53 km rundt Ulriken, med en snittfart på 29,9 km/t. Det vil nok kreve noe mer trening før vi kommer opp i samme fart som tyske InterCityExpress, Deutsche Bahns toppmodell med 320 km/t i kommersiell drift, men vi kommer oss i det minste raskere ned bakkene enn Fløybanen, som på populære utfartsdager kan oppnå 20 km/t, mot vår på maksfart på 64,4 km/t.

Dag stilte denne gang med sitt flunkende nye glis fra Canyon. Han kjørte styggfort i noen av bakkene, og lokomotivet ga oss som kom halsende bak, en fin oppskrift på økonomisk bakkesykling. Det var dog ikke helt klart om de gode taktene skyldtes optimal veskebalanse, nye sponsor-energibarer, en skjult hjelpemotor i supersykkelen eller bunnsolide lår, men kapasiteten borger uansett for en god sesongdebut førstkommende søndag, når senioren skal til pers i temporittet Straumemilen på Fjøsanger. Ungbukkene ønsker lykke til!

Dag, Morten, Marius J., Erik og Lars poserer i kjent stil for fotografen
ved Vårfornemmelsen oppe i Fjellveien

To nye bestetider og et trekkdyr som kollapset.

2011-03-29T20:13:00.003+02:00

Fjellgeitenes pre-season stoltzelaug har levert mange gode løp i Stoltzen de siste ukene, og ettermiddagens løp i kleiven var intet unntak: Marius J. og Dag klatret opp på 12.18 og 12.24, og begge kan notere nye bestetider i Geiteloggen. Gratulererer!

Lars ledet an i trioen helt til siste del av Melkesyren, men i iveren etter å se det magiske 11-tallet, ble han liggende litt for lenge på høy puls og stivnet som troll i sollys rett før den siste flaten. Tiden på 12.56 er uansett et positivt vårtegn og det noble arbeidet som trekkdyr, kom garantert opponentene til gode i dag.

Venstre: Kleiven viste seg fra sin beste side i ettermiddag. Høyre: Arkivfoto av perserne.

Løvstakken, baby!

2011-03-26T19:19:00.013+01:00

"Løpar opp Griseryggen. Ser hon liggar der med varden på toppen. Hon e så deilig, så deeeeilig...
For hon e Løvstakken, baby! Løvstakken, baby!"

Dette kunne vel fint vært refrenget i en flett ny skranglelåt fra de lokale heltene i John Olav Nilsen & Gjengen? Det var i alle fall det jeg smått fantaserte om da jeg hadde sesongåpning på Løvstakken i ettermiddag.

I fjor kom jeg i gang allerede i januar tror jeg, men i år har den første turen blitt utsatt alt for lenge. Og unnskyldningene har vært omtrent like tallrike som ukene vi har bak oss; det har vært for mørkt, det har vært for mye snø og is i løypen, det har vært for mye regn og vind, jeg har vært for mett etter middag osv. Resultatet har blitt at den trauste asfaltløypen i lavlandet rundt Tveitavanet har fått seile opp som en stayer i geiteloggen. For ikke glemme alle de sjelløse timene med hyseblikk på eliptikalen. Innegym klinger liksom ikke så bra i lengden for en som sprader rundt med en geit på t-skjorten...

Men i dag evnet jeg altså omsider å vekke fjellgeiten i meg til live igjen. På med de superlette motbakkeskoene fra Inov, lett jogg fra Mindeveien til foten av Griseryggen i Fredlundsvingen.

Startet klokken, og fortsatte med løpesteg de første 20 m. Deretter over i hurtig klyv opp de bratte bergene til ca halvveis mot toppen, der hvor stien flater ut. På slutten av sesongen i fjor (etter et sted mellom 60 og 70 turer i samme løypen), ville jeg ha startet å løpe igjen omtrent her, men det var det rett og slett ikke pust til i dag. Melkesyre i bøttevis. Måtte fortsette med tempotrakk opp til siste flaten mot de gamle mobilmastene på toppen (som vist på bildet). Klarte å mobilisere til en spurt (etter å stoppet opp for å ta bildet..) inn mot mål, og kunne stoppe klokken på 24.13. Helt sprengt.

Tiden opp vitner på ingen måte om en tilbakelagt bragd opp Griseryggen, men sammenlignet med sesongåpninger tidligere år på over 30-tallet - slettes ikke verst!

Nedfarten ble den tradisjonelle: I fullt firsprang på snø og is ned mot Skillingsbollen, forbi den verdenskjente "Jesus lever-steinen" og ned i Løvstakklien, og lett jogg på asfalt hjem til Mindeveien.

Endelig er 2011-sesongen på Løvstakken offisielt i gang!

"Løvstakken baby! Løvstakken, baby!"