Strilajente møtte Strilaman

Triatlon? Det har jeg ikke gjort før, så det går sikkert bra! 2. februar meldte jeg meg på det relativt bynære triatlonet Strilaman. Senter for triatlonet er ved Glesvær kai, og distansene man skulle gjennom var heller ikke for avskrekkende for en som aldri hadde tatt et eneste crawltak. Å sykle uten å måtte ligge i felt hørtes også forlokkende ut!

Forberedelser: Jeg meldte meg på et crawlkurs i regi av SIB og etter 9x45min spredt utover våren skjønte jeg i hvert fall noen grunnprinsipper. Litt egentrening hjalp også. Min far (dagens utkommanderte badevakt) sin kommentar fra kaien på andre uteøkt var nok ganske beskrivende: «Da fossa jo ikkje akkurat rundt deg når du svøm då men…» . Kunne ikke protestere på det, men klokken viste at det gikk på frem.

Litt løping ble det også utover våren, sykkelmilene skulle jeg samle i juni og juli. En tilsynelatende god idé, helt til jeg i mai ble satt på heftig jernkur etter blodgivning. Syren satt løst, og jeg fikk hverken svømt, syklet eller løpt etter planen og det ble mye sone 0. Noen dager med luftige topper i Jotunheimen i midten av juli så imidlertid ut til å skremme kroppen i gang igjen. Det var håp, og jeg skulle alltid klare å mobilisere til 2 timers sjau i Strilaman. Målet ble å gi alt slik at jeg må jobbe for å perse til neste år om det skulle friste til gjentagelse.

Superdetaljert "race-plan"

Siden dette var første triatlon kjøpte jeg heller ikke noe mer enn Caroline sin gamle våtdrakt (må jo bringe lykke å svømme i drakten til en så gjev trigeit?). FitBelt med sikkerhetsnåler skulle gjøre jobben som startnummerbelte. Ser dog ut som at XXL har skjønt at det var triatlon på gang i sin tilpassede reklame. Ser også ut som at XXL mener jeg burde kjøpe en barnesykkelvogn. XXL kan ta seg en bolle!

Før start: Starten ble utsatt med 10 min., dette for å unngå konflikt med dagens eneste(?) buss til Glesvær. Løypen ble beskrevet på et lite pre-race møte, deretter var det tid for litt temperering i det salteste sjøvannet jeg har drukket i år.

Svømming Glesvær havn (750m): Klokken 12:40 ulte tåkeluren og markerte start på løpet. Vi skulle svømme to ganger rundt en lenke av bøyer, deretter inn mellom to brygger for så å klatre opp via et trestativ. Bøyelenken var god å ha, og gjorde ruten enkel å sikte i. Før start hadde en annen deltager fortalt meg at han svømte i sikk-sakk på Os og endte opp med å logge 900m. Huff. Lite fristende. Jeg anslår at det ble 80% crawl, 20% bryst. Klokken min viste til slutt 740m. Puh!

T1: Følte en aldri så liten snikende promille da jeg klatret opp på bryggen og småløp inn til skiftesonen. På forhånd hadde jeg lurt så mye på hvordan jeg skulle få svømmedrakten over den tykke Suuntoklokken i fart at jeg hadde glemt føttene! Det var vrient og jeg måtte småirritert sette meg i gresset for å dra den av. Seansen tok meg 2min og 14sek. Resultatlisten avslører at de raskeste brukte rundt et halvt minutt. I alle dager. Her er det forbedringspotensiale skjønner jeg.

Sykkel t/r Telavåg (22km): Syklingen gikk fint og promillen dalte fort i bakkene opp fra havnen. Etter rundkjøringen ved Spilde hadde jeg skylt ned det meste av saltvannet og kroppen føltes grei. Det var bare til å sykle på. Trodde jeg skulle klare å holde en høyere fart ut fra en sykkeltest tirsdagen i forkant, men det viste seg tidlig at «Sotraflatt» er tydeligvis mindre flatt enn «Radøyflatt». Til tross for pusting og pesing var ikke farten all verden.

Etter vending kom jeg bak en bil og ble hentet inn av en annen syklist. Hun hadde trolig hentet meg inn etterpå uansett, men la gå. Jeg så ryggen hennes frem til ca. 19km, men hun så ut til å dra i fra i nedoverbakkene. Det minnet om Bergen-Voss i fjor. Mulig jeg må studere girene litt.

Dypt konsentrert ut fra T1 og opp mot Glesnes skule. Bilde fra arrangør.

T2: Eneste oppgave var å få på seg joggesko – det gikk jo heldigvis ganske bra!

Løping t/r tupp av molo Golta(8km): Jeg hadde hørt rykter om at denne overgangen er verst. Å få alle kroppsdeler til å bevege seg i fartsretning gikk greit, men føttene føltes rare. Fotsålen var stiv, men jeg hadde jo ikke vært kald? Det føltes som at jeg fremdeles hadde stive sykkelsko på. Merkelige tanker som f.eks. at noen hadde lagt en plate under sålen i skoen dukket opp (dumme slitne hodet). Jeg prøvde også å se på hælen om jeg hadde begynt å løpe sålen opp av skoen. Alt var som det skulle, så det var bare til å løpe på. På flatene etter Glesnes skule og ned mot Goltasundet gikk det fint. Tungt, ikke raskt, men fint.Noen damer (2-3?) tok meg igjen med imponerende lette steg i traseen rundt vending. Æsj! På et punkt bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg hadde begynt å få følelse i beina igjen og ingen flere skulle gli forbi. Nå var det jo i tillegg mye nedover mot målområdet. 

6-7km ute i løpet følte jeg meg derimot forfulgt IGJEN. Mistanken ble bekreftet da jeg fikk noen oppmuntrende heiarop fra en gjeng ved et busstopp nedenfor Glesnes skule. Ikke lenge etter hørte jeg nemlig nye heiarop. Søren. Tanken på å ende i en spurt nå var fæl – skuldrene var jo oppunder ørene allerede. Det var bare til å springe det jeg klarte og håpe at personen bak også var sliten. Heldigvis holdt det inn. Denne gangen var det herlig (og helt frivillig) å sette seg i gresset!

Tiden å slå neste gang blir 1:50:53. Resultater fra Strilaman 2017 kan interesserte se her: Resultatliste Strilaman 2017 

 

Lykkelig i mål, men ikke helt sikker på om jeg faktisk hadde passert målstreken. Bilde fra arrangør.