Den som tisser i fart blir en jernkvinne

Noen vil sikkert synes denne race reporten er ekkel, andre lærerik. Den handler en del om tissing. Om primære behov som møter behovet for en anstendig sluttid.

For ett år siden meldte jeg meg på Ironman Barcelona. Det er fulldistanse. Noe slikt hadde jeg ikke vært med på. Hvordan trener man til noe slikt? Det ante jeg heller ikke. Men julebord og årsfester måtte vike når jeg skulle opp til en langøkt dagen etterpå.

Slagplanen ble lagt

Men ett år går fort og søndag 2. oktober sto jeg på startstreken. Det vil si. På en strand i Calella rundt en time nord for Barcelona. Det var varmt å stå der med våtdrakt en halv evighet før vi kunne legge av gårde i vannet, som var på 22.9 grader. Så varmt at pro-feltet måtte starte uten våtdrakt. Men det var vakkert der. Solen hadde nettopp stått opp og jeg fikk god tid til å snakke med de andre BTC-damene som sto i 1.25-feltet for svømming.

«Jeg må helt sikkert på do med en gang jeg kommer opp av vannet», sa jeg til en av dem. Der sto vi altså, to husmødre fra Bergen, og diskuterte tissing på en søndags morgen. «Jeg tisser helt sikkert i våtdrakten før den tid», sa hun. Da var det som en barriere i meg opphørte. Det føltes som det eneste rette. Og så tok det ene det andre.

Jeg kom opp av vannet på 1,27,50 – ferdig tisset. Og det var jaggu bra. For jeg klarte å bruke over 9 minutter i T1. Da skal du løpe opp, få av deg våtdrakten, hente posen med sykkelting og hive deg på sykkelen. Men jeg tok først løpeposen, måtte bytte til sykkelposen og så ballet det på seg. Jeg hadde på toppen av det hele lagt en halv banan og en ekstra vannflaske på sykkelen. Ikke lurt. Hvor skulle jeg gjøre av dem? Jeg turte ikke kaste bosset fra meg. Folk blir diskvalifisert for å kaste boss utenom angitte soner på Ironman. Det skjedde også i år. Det endte med at jeg ga tingene til en av publikum, men mistet mye tid da jeg måtte hive meg på sykkelen med dette i hendene.

På sykkel

Jeg konstaterte kjapt at jeg hadde mistet tid på svømming. Folk jeg svømmer i samme tempo som hadde brukt ti minutter mindre. Det var nesten ikke bølger denne dagen og fantastiske forhold for svømming. Men jeg var usikker på hvordan jeg skulle disponere kreftene og rotet litt for mye rundt, i utkanten av løypa, litt for ufokusert. Dessuten prøvde jeg å svømme ned en blind og hans ledsaget i et forsøk på å stå på kravene i vannet. Da jeg havnet i tauet mellom dem ga jeg meg.

Sykkelløypa består av to runder på ni mil og er paddeflat med unntak av noen slake bakker som ble lagt til i løypa i år. Inn til vending suste jeg av gårde på tempobøylene. Et herlig liv. Jeg prøvde å ta igjen noen klubbvenninner, men de syklet hardt. De første ni milene var nydelige. Jeg fikk i meg tre små brødskiver med peanøttsmør. Isogel hadde jeg på en egen flaske på sykkelen. Det fungerte utmerket. Og så sparte jeg tid på tissing. I en rundkjøring så jeg hvordan en mann klikket det ene benet ut av pedalen, senket hoften og lot det stå til. Jeg antok han tisset. Jeg gjorde det samme. Minutter spart der.

De neste ni milene ble litt tyngre, særlig etter 12 mil. Grunnen var at livet i tempobøylen gjorde vond både her og der etter hvert. Jeg fikk i meg en bar og en god del banan, men det var varmt og jeg var småkvalm på siste del av sykkelløypen. Men så skjønte jeg hvorfor. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Dermed hev jeg innpå med Powerade, som deles ut. Ganske snart kjente jeg at humøret lettet og at jeg kunne kjøre litt mer på igjen i motvinden som preget returen.

En liten seier

Og noen små seire kan en unne seg underveis: Uten platehjul og racerhjelm gjør det vondt for gutta med tipp topp utstyr når jeg kjører forbi. For meg er det ekstra gøy.

Jeg var inne etter sykkel på 5.51, foran skjema. Kjørte i snitt på 30 km i timen. Strava viser at 50 prosent var i sone tre. Kunne neppe ha presset meg veldig mye mer. Kunne kanskje klart litt bedre om det ikke var så vondt å ligge i bøylen på slutten.

Jeg hadde grudd meg til løping. Jeg har trent altfor lite på asfalt i år, fordi jeg synes det er så kjedelig. Det er mye gøyere å løpe over fjellet med Fjellgeitene. Og siden trening skal være lystbetont har jeg prioritert noen halvmaraton, men ellers Vidden og relaxturene til Fjellgeitene.

Dessuten fryktet jeg varmen på 25-26 grader, som jeg vanligvis takler dårlig.

Men du verden så deilig det var å løpe! Beina var så fine og publikum en drøm. Til og med Sotra CK hadde folk i løypa som ropte Torunn! Jeg droppet capsen, fordi det var litt overskyet. Men solbrillene var gode å ha. Jeg tok meg tid til en tissetur på ordentlig do denne gang (PS! Det er vanskelig å tømme blæren helt på sykkel). Toalettene lå pent ved løypen mange steder.

I baklommen hadde jeg fire Isogel fra High 5, ellers levde jeg på cola og banan som kunne henter hver 2,5 kilometer. Først 13 kilometer var bare deilige i en helt flat løype som består av tre runder på ca. 13 kilometer. Da var ambisjonen min å ha det fint under løpsdelen og kanskje klare 4.30, ikke noe annet.

 

Vil bare gå

Jeg ante ikke snittfarten min, men kunne hele tiden se totaltiden. Jeg stoppet og preiket med klubbvenninner som jeg tok igjen og fikk delvis festet en compeed på et gnagsår som stammet fra Os tri uten sokker i august. Det var ellers lite drama med beina. Ingen kramper og ingen vondter. Eneste gang jeg har hatt kramper var da jeg brukte kompresjonsstrømper opp Aurlandsdalen.

Publikum var fantastiske og jeg sang med da publikum kjørte på med «It’s Raining Men», da jeg var i gang med andre runde. Mellom 20 og 30 kilometer ble det tyngre. Ett av partiene på løpingen var bortover en øde vei uten publikum. Der var det mentalt tungt. Som mange andre slet jeg der på siste runde. Etter 30 kilometer hadde jeg lovet meg selv at jeg skulle få lov til å gå. Jeg så at jeg kunne klare 11-tallet ved å kjøre litt på på løpingen, men jeg var ikke sterk nok i hodet denne gang. Det var så velsignet deilig å gå inne imellom. «De hjemme bryr seg jo ikke. De fleste tenker vel bare at jeg har gjennomført», tenkte den ene delen av hodet. Vel, det stemte jo ikke helt innad i treningsmiljøet, skjønte jeg etterpå.

Alt har en ende

De siste kilometerne løp jeg. Jeg trodde til og med jeg spurtet. Strava sier 5.50-fart ... På dette tidspunktet var jeg nok ganske animert. Ute var det mørkt. Men beinet var fortsatt fine og magen var så fin så. På vei inn på diskoteket/målområdet rettet jeg på racebeltet og tenkte på bildene fra Marathon Fotos. På skjermen var totaltiden 12.14.21. Tenk hva den kunne ha vært om jeg måtte parkere sykkel for et par dobesøk!

Det var deilig å være i mål! Jeg kunne valgt å gå i kjelleren på siste løperunde, men gjorde ikke det. Løpstiden min ble 4.40.40. Kunne nok ha tenkte meg å løpe litt fortere. Men grunnet løpingen følte jeg meg også helt fin da vi drakk øl og spiste mat i partyteltet som Ironman alltid stiller med etter løp. Faktisk går du rett inn på fest. Da hadde jeg fått tatt meg en dusj og byttet klær også. Det er et must for oss som tisser i buksa.

Gjør jeg det igjen? Ja, ganske sikkert.

Jeg fulgte ikke et treningsprogram mot Ironman, men har fått syklet en del langturer, løpt i sumpen på Askøy og løpt en del i terreng. Fikk også med meg 25 kilometer skogsmaraton i august. Og ikke minst har jeg hadde mange fine turer og naturopplevelser med treningsvenner! Treningsmengden har variert mellom seks og 13 treningstimer i uken de siste månedene. Men treningen krever mye organisering for en alenemor. I sommer var jeg til kardiolog for ekstra slag på hjertet. Mulig det skyldtes stress. Så det krevet sitt, dette treningslivet.

Men det gjør godt å gå i mål, å fullføre og kjenne seg sterk og klar. Jeg tror de aller fleste som ønsker dette kan få det til. Ironman er varmt vann, tett mellom matstasjonene og flat løype. Det er ikke så mye som kan gå galt hvis grunnformen er der.

Etter en uke føler kroppen seg oppsiktsvekkende restituert. Nå gleder jeg meg til å være på fjellet og gå på Geitegym! Og så skal jeg svømme mye til vinteren. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg rotet med der i havet utenfor Calella.