Knarvik baskerløp 1. mars 2014

Ingen varmet opp.

Ingen varmer opp når man skal løpe en kvart hundre kilometer i svært kupert terreng og 1500 høydemeter. Arrangøren Kjetil Iden viste vei fra start, og det var bra, for det gikk ikke lenge før jeg innså at kartet jeg hadde memorert, slett ikke stemte med terrenget. Ikke altfor langt oppi stigningen fra Mundals-tunnelen kunne Ørjan tørt bemerke at enten var vi blitt en tetgruppe, eller så hadde de andre funnet en smartere vei. Men vi hadde Kjetil Iden, det hadde ikke de. Vi var fjellgeitene fra by’n, Ørjan, Svein Arne og meg – og en kar med tursekk: ”er ikke de skoene egentlig laget for å løpe på asfalt”, spurte Ørjan interessert.

Ja, og en kar som åpenbart hadde løpt bak meg, og som spurte om det gikk bra idet han løp forbi.  Rett før hadde kroppen min bestemt seg for å finne ut om det var bra klang i Lindåsfjellene. Det var det ikke. La Sportiva Vertikal K’ene glapp (det gjør de ellers aldri) på det tynne islaget, og låret og pannebrasken gikk i fjellknausen så det sang. En kort stund var jeg sikker på at lårbeinet knakk og at jeg snart kom til å begynne å spy av hjernerystelse, sånn som det smalt, men det gjorde jeg ikke. Jeg klarte derimot ikke å holde følge med gruppen min lenger.

Jeg fant den første toppen, Gladihaug. Det var lett. Og fotografene på toppen snakket til meg på en helt normal måte. Jeg var ellers sikker på at jeg så ut som en zombie, med hull i pannen og halve ansiktet dekket i blod. Ah, selvmedlidenhet …

Men derfra startet problemene. Jeg så ikke snurten av gruppen min lenger, og fant en sti som så ganske opptråkket ut, men som ledet litt i feil retning. Snart var jeg veldig i feil retning, og når stien begynte å gå nedover innså jeg at det ikke var noen vei utenom å begynne å klatre over den kne- og hoftehøye einerbuskåsen for å krysse over mot Krossane. Heldigvis fant jeg snart en ganske opptråkket sti som gikk rett opp til de blide og hjelpsomme menneskene på toppen.

Hvor løp de andre? Til venstre ved den hvite staken. Jeg løp til venstre ved den hvite staken. Der var det en veldig fin gresslagt sti. Joda, den gikk kanskje ikke helt i rett retning, men hadde jeg lyst til å krysse den dype slukten med kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon i stedet. Nei, det ville jeg ikke. Så jeg løp den fine gresslagte stien helt til Seim. Planene endret. Med 5 min/km på vei satt opp mot 15–30 min/km i kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon, var valget enkelt.

Opp mot Vassberget kranglet jeg meg gjennom en lav hjortesti mellom granleggene før jeg fant rett sti. Opp på Kvamsfjellet tok jeg en bratt snarvei opp gjennom granskogen der det så ut som om andre hadde gjort det samme (det hadde de mest sannsynlig ikke). Tveitavarden var enkel, og fra Tveitavarden gikk den breie veien rett fram. Joda, jeg hadde nok en fornemmelse av at jeg heller burde gått den smale sti, men den breie var så fristende, og jeg håpet i mitt stille sinn at den før eller siden ville vende om mot Indregardsfjellet. Det gjør stier av og til. Denne gjorde det ikke. Ikke før jeg kom til Hordasmia og fjellskjæringen ved rundkjøringen i Isdalstø. Da løste den seg opp i intet.

Bryte? Det ville bare bety at jeg måtte løpe hele veien hjem uten godkjent tid. Jeg kunne like godt løpe det siste stykket over Indregardsfjellet. Ja, ”gå” er vel mer beskrivende. Og hver gang jeg kom til en av de mange pilene som det sto ”LANG” på, så gikk jeg den andre veien (OK, det var ikke helt sant, men det kunne vært morsomt). På Indregardsfjellet så jeg to karer i grilldress som holdt forbausende høy fart foran meg. Det var nesten ikke til å holde ut: nå var grilldressløperne foran meg. Er dette skjærsilden?

Kjetil Iden var visst ikke hele tiden ikke den snille mannen som viste vei for fjellgeitene fra byen. Han var en vaskeekte konkurransemann. Mens Ørjan og Svein Arne fiklet med mobiltelefonene sine for å ta de påkrevde selfies på toppene, tok han ”selfies on the go”. Han hoppet over grindene i stedet for å åpne og gå gjennom på sivilisert vis. Og på vei opp på Vassberget prøvde han til og med å kvitte seg med de innpåslitne fjellgeitene. Bare for å bli overrasket på toppen av sin lokale overmann i stifinningskunsten – med Ørjan på slep. Ørjan kapret til slutt en delt andreplass på 2 timer og 46 minutter – to minutter bak vinneren Iden. Og litt for beskjeden til å spurte fra sin redningsmann på oppløpet.

Svein Arne tok frem kart-appen sin på toppen av Tveitaberget, og fant den smarte veien ned av fjellet (den som ikke går til rundkjøringen i Isdalstø). Han landet på om lag 3:15. Selv landet jeg en time seinere, men jeg vant distansekonkurransen overlegent med 31,5 km, nesten 10 km lenger enn den korteste ruten, og jeg fikk tre glass gratis cola som premie (siden ingen kunne veksle 200-lappen jeg hadde med).