6-vatnsrunden 2010 -the movie

Voss Sykleklubb er en durkdreven rittarrangør, og klubben kan tydeligvis mer enn å koke betasuppe. Nå lanserer de den påkostende dokumentarfilmen "6-vatnsrunden 2010". Filmen er krydret med mange fine stuntdialoger mellom filmteam og syklister i fart, og du får også se hvordan hovedfeltet slår sprekker opp mot toppen av Tjukkabygde(!)  Innholdet er nok først og fremst beregnet på de som er over middels interessert i amatør-sykkelsport. Terningkast fem.



Voss Sykleklubb tok også rikelig med bilder under rittet, de finner du her

6-vatnsrunden 9. mai 2010 - del 2

I kjent stil leverer du et presist og godt referat, Dag – men jeg kan vel kanskje tillate meg å legge til et par linjer. De som kjenner rittrapportene våre vet at denne rapporten normalt ville vært signert av meg. Det er jeg som skal komme sist opp bakkene, jeg som må temposykle et par kilometer etter hver eneste topp i heseblesende forsøk på hente inn noen å sykle sammen med, det er jeg som bare holder nesten til mål og det er jeg som ender opp med sykle mutters alene den siste milen. Normal orden er også at Dag kan menge seg nokså lenge med de andre grønnkledde etter målgang, ”de raske” som han liker å kalle dem, -og da snakker han vel innforstått om seg selv også, før jeg kommer luffende bort med sykkelen, så utkjørt at jeg egentlig bare ønsker å sette meg rett i bilen. - Da er gjerne Dag raskt frempå og spør hvordan det gikk. Svaret er alltid det samme - Det var bakken som tok meg, Dag. Det er alltid bakken som tar meg, Dag. Hvordan gikk det med deg i bakkene da? Jo, det gikk bra det, Lars. –Det går alltid bra i bakkene, Lars.

Årets utgave av 6-vatnsrittet er ikke som andre ritt. Godt restituert, og med flere dager uten rekordforsøk i Stoltzen, har jeg uvanlig friske bein. Friske nok til å sitte fremst i feltet opp alle bakkene, nok kraft til å følge alle rykkene fra de garvede BCK-veteranene, nok pondus til å hoie og skrike om mer fart i høyrefeltet - i det minste så langt min spinkle tenorstemme kan bære. Og da tetgruppen virkelig skyter fart den siste halve milen er det bare å tråkke seg inn til mål ved Skulestadmo, på småsolide 2.28.11 - og puljeseier!

I det Dag omsider kommer i mål, vel seks minutter senere, har han kanskje mest lyst å sette seg rett i bilen, men han får øye på en gjeng grønnkledde som prater ledig og lett i målområdet. Han kommer bort til oss. Jeg spør Dag hvordan det gikk…Det var bakkene, Lars. Det var de små, bratte bakkene rundt Oppheimsvatnet som tok meg. Kanskje Dag gråter noen tårer også -det kan i alle fall se slik ut på bildet (der Ivan og Øyvind fra ÅCK også er med).

Vi avslutter oppholdet på Voss med god og salt betasuppe i solen sammen med noen av de vi hadde syklet med, og etter å ha hentet den velkjente dessertskjeen fra Hardanger Sylvplett ble det rask retur til Bergen. Om kvelden ser jeg gjennom tall fra sykkelcomputeren og det viser seg at jeg har syklet bra fort, og med en snittfart på 34,9 km/t er dette uten tvil det aller raskere jeg har syklet noensinne. Av de ca 20 ÅCK-syklistene som deltok, kom jeg denne gang inn som nr 7.

Neste søndag skal vi til pers igjen og det er duket for mer duellering – da stiller vi begge til start i pulje 1, Nordhordland rundt. Da får vi se om Dag klarer å mobilisere i bakkene, eller om en ny orden har festet grepet. Hilsen Lars

6-vatnsrunden 9. mai 2010

Fjorårets 6-vatnsrunde var mitt andre sykkelritt etter debuten i Bergen–Voss i 2008. Jeg hadde da bestemt meg for å kjøre noen ritt som oppladning til forsøket mitt på 4:48. I fjor var jeg temmelig nervøs før start. I år visste jeg hva som ventet meg: hvor feltet ville rykke, hvor de utidige bakkene var, og hvor det gjaldt å henge med i rullen. Målet var ganske enkelt å slå fjorårstiden på 2:38, og helst komme under to og en halv time. Jeg startet i pulje 2. Pulje 2 er resten så å si, etter at de med ambisjoner omkring 2:10 har fylt opp pulje 1.

Jeg har en lei tendens til å henge meg på halen til feltet. Det er en uvane jeg må slutte med. Stadig oppstår det strekk i halen, og før du vet ordet av det har du 50 meter frem til det egentlige feltet. Og i mellomrommet ligger det en spredt flokk med løse fugler som er i ferd med å hektes av, gi opp, skifte gir, spise og drikke. Når alt dette går opp for deg i all sin gru, starter jobben med å taue inn det som på noen sekunder har blitt til 100 meters avstand og et par kilometers hardt temporitt.

Rundt Vangsvatnet handler alt om sakte men sikkert å arbeide seg opp gjennom 200 meter kompakt sykkelmasse til man har kontakt med de fremste 25–50 rytterne. Den første egentlige utfordringen kommer i den siste lille bakken før feltet svinger innom Vangen igjen. Der ble jeg hektet av i fjor, men nå hang jeg med. Den andre utfordringen er å henge med opp bakkene til Kyte. Bakken er egentlig ikke så bratt, så om du bare klarer å finne takten, så går den av seg selv. I fjor var vi en liten trio som fant takten så bra opp bakkene at vi klarte å ta igjen feltet vårt på toppen. I år var det tetgruppen i pulje 2 jeg fulgte opp bakken, og jeg mistet noen meter på toppen. Som vanlig fikk jeg en inntauingsjobb, men heldigvis er det noen lange bakker ned mot Tvinde, og sykkelen ruller godt. Jeg fikk kontakt i bunnen av bakken. Dermed var dagens første mål nådd: kontakt med teten når rullen starter på hovedveien.

På hovedveien opp mot Vinje er det rullekjøring hele veien, men det gikk jammen trått, med mye uryddig kjøring. Det gikk nærmest på hvilepuls i perioder. Men på Vinje hadde noen bestemt seg for å hekte av daukjøttet, og la om takten opp den bratte lia mot Oppheim. Her gjaldt det å bite seg fast. Jeg unngikk halen, og kom med i rullen langs Oppheimsvatnet. Nå var det ikke mye hvilepuls lenger. Og nå gjaldt det bare å henge på langs Vasstrondi tilbake til hovedveien, så var jobben gjort.

Men de små bratte kneikene langs skyggesiden av Oppheimsvatnet suger krefter, og snart manglet jeg noen meter en rytter som var i ferd med å slippe feltet. Jeg gjorde noen forsøk på å hente inn et bakhjul, stående på tungt gir opp kneikene, men når feltet satte utforbakke, var det vel egentlig over. Jeg gjorde et siste fåfengt forsøk i bakkene ned mot Vinje. I glimt så jeg feltet mitt forsvinne i det fjerne. Den andre rytteren hadde imidlertid hengt seg på ryggen min, så vi vekslet på å dra nedover fra Vinje, men da vi passerte en annen rytter på Engjaland, ble han plutselig vekke. Der begynte min ensomme ferd mot Voss. I mål hadde de 50 metrene jeg manglet langs Oppheimsvatnet blitt til 6 minutters ensom pine i seig motvind.

2:33:37 er en forbedring fra i fjor, men det beste var at jeg holdt tetgruppen så lenge. Det verste skal jeg ikke nevne, for det skriver sikkert Lars om i det vide og breie. Bare vent ...


....Ja, Dag, her er min rapport. Hilsen Lars

6-vatnsrunden 2009

Årets første ritt er gjennomført!

Rittet startet ved Skulestadmo og i starten gikk det i rykk og napp ned til Voss sentrum og videre langs Vangsvatnet. Da vi la over på bygdeveg mot Bulken gikk farten etterhvert opp og da jeg hadde rundet Vangsvatnet, hadde jeg mistet feltet av syne foran meg. Ingen god følelse akkurat Tanken på å ligge alene, bakerst i rittet, gjorde nok sitt til at jeg klarte å motivere akkurat nok krefter oppover mot Kyte, slik at feltet ble tatt igjen i det toppen nærmet seg. Da kom den gode ritt-stemingen og den varte helt til mål.

Distanse: 8,6 mil. Snittfart 32,6. Tid: 2t, 38. min.



Lars

Etter Kyte tok det noe tid før vi fikk på plass en god rulle. Heldigvis var en det erfaren veteran som etterhvert fikk orden på sakene og sørget for at alle gjorde sin del av jobben. Rullen fungerte etterhvert såpass bra at vi tok igjen flere ensomme ryttere og mindre felt på vei tilbake mot Voss.



Dag


Vel fremme i mål fikk vi servert suppe og bananer før vi kunne ta en god dusj i skolens garderobeanlegg. Jeg har lagt ved en lenke til GARMIN, som viser løype, fart, stigning og puls fra sykkelcomputeren gjennom hele rittet. Arrangøren Voss Sykkelklubb har tatt mange fine bilder. De ligger på Picasa

Neste ritt er NH-Rundt, 16. mai.