Fjorårets 6-vatnsrunde var mitt andre sykkelritt etter debuten i Bergen–Voss i 2008. Jeg hadde da bestemt meg for å kjøre noen ritt som oppladning til forsøket mitt på 4:48. I fjor var jeg temmelig nervøs før start. I år visste jeg hva som ventet meg: hvor feltet ville rykke, hvor de utidige bakkene var, og hvor det gjaldt å henge med i rullen. Målet var ganske enkelt å slå fjorårstiden på 2:38, og helst komme under to og en halv time. Jeg startet i pulje 2. Pulje 2 er resten så å si, etter at de med ambisjoner omkring 2:10 har fylt opp pulje 1.
Jeg har en lei tendens til å henge meg på halen til feltet. Det er en uvane jeg må slutte med. Stadig oppstår det strekk i halen, og før du vet ordet av det har du 50 meter frem til det egentlige feltet. Og i mellomrommet ligger det en spredt flokk med løse fugler som er i ferd med å hektes av, gi opp, skifte gir, spise og drikke. Når alt dette går opp for deg i all sin gru, starter jobben med å taue inn det som på noen sekunder har blitt til 100 meters avstand og et par kilometers hardt temporitt.
Rundt Vangsvatnet handler alt om sakte men sikkert å arbeide seg opp gjennom 200 meter kompakt sykkelmasse til man har kontakt med de fremste 25–50 rytterne. Den første egentlige utfordringen kommer i den siste lille bakken før feltet svinger innom Vangen igjen. Der ble jeg hektet av i fjor, men nå hang jeg med. Den andre utfordringen er å henge med opp bakkene til Kyte. Bakken er egentlig ikke så bratt, så om du bare klarer å finne takten, så går den av seg selv. I fjor var vi en liten trio som fant takten så bra opp bakkene at vi klarte å ta igjen feltet vårt på toppen. I år var det tetgruppen i pulje 2 jeg fulgte opp bakken, og jeg mistet noen meter på toppen. Som vanlig fikk jeg en inntauingsjobb, men heldigvis er det noen lange bakker ned mot Tvinde, og sykkelen ruller godt. Jeg fikk kontakt i bunnen av bakken. Dermed var dagens første mål nådd: kontakt med teten når rullen starter på hovedveien.
På hovedveien opp mot Vinje er det rullekjøring hele veien, men det gikk jammen trått, med mye uryddig kjøring. Det gikk nærmest på hvilepuls i perioder. Men på Vinje hadde noen bestemt seg for å hekte av daukjøttet, og la om takten opp den bratte lia mot Oppheim. Her gjaldt det å bite seg fast. Jeg unngikk halen, og kom med i rullen langs Oppheimsvatnet. Nå var det ikke mye hvilepuls lenger. Og nå gjaldt det bare å henge på langs Vasstrondi tilbake til hovedveien, så var jobben gjort.
Men de små bratte kneikene langs skyggesiden av Oppheimsvatnet suger krefter, og snart manglet jeg noen meter en rytter som var i ferd med å slippe feltet. Jeg gjorde noen forsøk på å hente inn et bakhjul, stående på tungt gir opp kneikene, men når feltet satte utforbakke, var det vel egentlig over. Jeg gjorde et siste fåfengt forsøk i bakkene ned mot Vinje. I glimt så jeg feltet mitt forsvinne i det fjerne. Den andre rytteren hadde imidlertid hengt seg på ryggen min, så vi vekslet på å dra nedover fra Vinje, men da vi passerte en annen rytter på Engjaland, ble han plutselig vekke. Der begynte min ensomme ferd mot Voss. I mål hadde de 50 metrene jeg manglet langs Oppheimsvatnet blitt til 6 minutters ensom pine i seig motvind.
2:33:37 er en forbedring fra i fjor, men det beste var at jeg holdt tetgruppen så lenge. Det verste skal jeg ikke nevne, for det skriver sikkert Lars om i det vide og breie. Bare vent ...
....Ja, Dag, her er min rapport. Hilsen Lars
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar