Bukkeritt over Vidden

Onsdag 18. april:
Startskuddet for årets første bukkeritt over Vidden gikk kl 17.40 på øvre fløybanestasjon i ettermiddag og fire staute karer hadde klart å rydde plass i kalenderen.

I klassen for de med ryggsekk over tre kilo stilte sprekingen Frode fra Varegg Melkesyre. Han var med for første gang og debuterte med klasseseier etter 1.36.44 i felten. Haagen stilte i Skålasekk-klassen og med 2,5 kilo i sekken er 1.29.10 en sterk tid. Debutanten Maarten stilte i klassen for nederlandske råskinn og stinn på sykkel- og svømmetrening kom han likevel inn på solide 1.28.29. Lars var på jakt etter ny bestetid og stilte med lett sekk. Det gikk rett vei og tiden ble 1.28.20.

Det lå fortsatt mye snø i løypen, så når vi kjører neste runde i mai kan tidene bli enda bedre. Og ikke minst; da er tappekranene på Ulriken åpne. Det er bare å glede seg!

Jansens Jaktstart 2011

Jansens Jaktstart - nyttårsaften, kl 11. Femti løpere var samlet øverst i Mulesvingene, med startnr og tidtakerbrikke, mer eller mindre klare til å kaste seg ut i årets aller siste forestilling i fornøyelsesparken Vareggland. Etter litt taktikkeri og en runde med stein-saks-papir fikk de fire bukkene i dagens trupp omsider avgjort den interne startrekken: Lars, Pål, Maarten og sist Haagen. Med ti sekunders mellomrom ble en og en løper sendt ut på jakt i den vel én mil lange løypen.

Fotograf Bjarne fra Varegg Melkesyre sto godt plassert og fikk dette blinkskuddet av bukkejakten opp mot Sandviksbatteriet, den første tøffe kneiken. Så langt hadde ingen av bukkene satt inn støtet, men på vei opp mot Munkebotsvatnet satt Maarten og Haagen inn gampestegene og trakk veldig fra. Pål kjørte også opp tempoet, og på den første stien i det bratte partiet opp mot Storevatn ble Konjakk-Lars satt ut av spill. 

Dagens bukker: Maarten, Pål, Lars og Haagen. Den flygende hollenderen imponerte med en sterk 10. plass, med tiden 54:23. Han imponerte også med kreativ bruk av strikken fra en gammel undik for montering av startnummer. Pål var også godt fornøyd med løpet (57.44), ikke minst for å ha passert en prins for aller første gang. Lars la ikke skjul på at det ble et tungt løp og han var uten tvil mest fornøyd med kake og saft (1.01.15). Haagen kunne hente frem godgliset etter nok en sterk prestasjon i byfjellene (55,35).

Mer info og komplett resultatliste på Varegg sine nettsider. Se alle bildene Bjarne tok her. 

Tallenes tale. Maarten viser stolt frem utskriften med dagens mellomtider. Den inspirerende og treningsglade hollenderen kan vise til flere solide resultater denne sesongen, med bestebukk-tid i både Stoltzen, de tre løpene til Blåmanen og nå i Jansens Jaktstart.

Goatsupport: Stor takk til Linda som sto klar med brownies og varm saft etter løpet.

Juletur til Tindevatn

Dagens julegeiter: Maarten Boting, Haagen Nesse, Erik Fristad Drageset, Christian Lønøy og Lars Engeli i skuret på toppen av Stoltzekleiven, etter å ha fått has på dagens første julenøtt. Erik og Maarten var helt nede på 11-tallet i dag, -tilsynelatende helt upåvirket av etegildet vi er midt oppe i. Skal bare se de hadde havresuppe, og ikke ribbefett, i sausenebbene.

Turen gikk videre til Brushytten i passende juletempo, før vi, med Haagen i spissen, la om takten i et siste klyv opp Rundemansveien. Opp til forblåste Tindevatn. Det var bare å komme seg ned igjen.

Vel tilbake i Fjellveien takket vi for en fin treningstur og skyndet oss inn i varmen, inn til ribbefettet. Men Maarten hadde andre planer. Selvsagt hadde han det. Etter et raskt klesskift bar det hjemover på sykkelen, hjem til mer havresuppe. 

2. løp til Blåmanen - den lange etappen

Det er mye snakk om Blåmanen denne høsten. Mye snakk. Om løypebefaringer, gjennomkjøringer og konkurranseløp. Lørdag 5. november hadde Varegg gjort alt klart for en ny runde med startnr på brystet. Tre ivrige bukker var på plass for å måle krefter i den nesten ni kilometer lange løypen. Mer info om løpet på varegg.no

Maarten ble raskeste fjellgeit på det andre løpet til Blåmanen. Den flygende hollenderen ble klassevinner M40-44. Tiden ble 44.41, som holdt til 10. plass i herreklassen (under seks minutter bak dagens vinner, Thorbjørn Ludvigsen).

Hans Martin startet usedvanlig friskt og klarte å holde følge med tetgruppen gjennom det innledende partiet i Fjellveien. Slikt lukter det kjempesmell av lang vei, men den sterke sluttnoteringen på 46.35 tyder på at kreftene holdt hele veien opp. En flott 2. plass i klassen M35-39.

Jeg var med på dette løpet i 2010 og da kom jeg i mål på 51.59. I år var målsetningen å presse tiden under 50 minutter, men på testløpet helgen før viste klokken 53.54 og da ble jeg jo litt usikker. Desto hyggeligere var det å bli klokket inn på 48.54. Det hjelper bra med restituerte bein og startnr på brystet. Godt fornøyd!

De tre bukkene bruse. 

Blåmanen Opp. Ny løype. Nye muligheter.

Hans Martin, Marius, Maarten, Cathrine og Lars på vei ned fra dagens søndagstur til Blåmanen. Idar var også med, men den den spreke sogningen tok en alternativ rute hjem og kom derfor ikke med på dagens geitebilde.

Lørdag 5. november kl 14 går 2. etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen". Fjellgeitene var i dag ute på løypebefaring i den nesten 9 km lange løypen (løypekart) som strekker seg fra Fjellveien til Blåmanen. Hans Martin, Maarten og Idar på sitt aller første tokt.

Vi åpnet nokså friskt gjennom Fjellveien og videre oppover Tippetue. I en av de siste kneikene før Fløypilen måtte Hans Martin og jeg måtte bukke under for det høye tempoet. Luken lot seg ikke tette i det flate partiet over Fløyslettene, men til gjengjeld fikk vi god anledning til å diskutere hårete mål for neste sykkelsesong. I alle fall frem til Hans Martin satte inn sluttspurten opp Rundemansveien. Jeg halset meg opp på 53.57. Dagens store løper var Cathrine, som sammen med Maarten, hadde krefter nok til å løpe fra både Idar og Marius opp mot mål. Tiden hennes ble 50.30, en forbedring på over 4 minutter målt mot fjorårets løp. Det er solid fremgang!

Maarten løp som en gentleman, og den flygende hollenderen hadde bra med diesel igjen på tanken oppe i skoddeheimen. Selvsagt løp han hele veien hjem til Skinstø etterpå. Det må være noe med den mannen.

Vil du løpe med fjellgeitene på 2. etappe? Se mer på Facebook

Trappeløpet 2011

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne,  om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

1. løp til Blåmanen 2011

Søndag 23. oktober. Første etappe til Blåmanen. Cathrine, Maarten, Lars, Haagen, Pål og Hans Martin har løpt den blytunge løypen fra Isdalen til Blåmanen og tatt oppstilling foran arrangørens saftstasjon. Bak den skarpe linsen sto den geskjeftige herremannen Bjarne Ludvigsen fra Melkesyre.no.

Pål og Lars hadde dessverre ikke studert løypekartet nøye nok før gjennomkjøringen uken før løpet. Cathrine, som hadde gledet seg til å løpe jevnt og fort på skikkelig vei, ble ikke akkurat begeistret da løypen  brått forlot grusveien og fortsatte inn på ulendt, tung skogsti like før stigningen opp mot Tarlebø. Det gikk litt i rykk og napp deretter, men den gode innsatsen ble til slutt kronet med en flott 5. plass i en liten, men kruttsterk kvinneklasse.

Maarten startet som ventet friskest av geitene innover Isdalen. Strategien var nok å skaffe seg et solid forsprang på Haagen, som må løpe seg god og varm før han kan sette fart i de lange, tunge syrebakkene. Maarten lyktes såvidt med strategien og ble raskeste geit i mål, med tiden 39.04. Det holdt også til en sterk 13. plass i herreklassen.

Haagen opp på sterke 39.35 og 15. plass i herreklassen. Frisyren tok seg ekstra godt ut i den kraftige motvinden.

Pål synes det gikk fort fra start, men løp komfortabelt bak Lars gjennom skogstien og kunne galant skifte gir på flerfeltsveien opp mot Tarlebø. O-løpet dagen i forveien hadde ikke satt seg i fast i beina og 41.02 er en god tid. 20. plass i herreklassen.

Hans Martin, som løp Fløyen Opp på sterke 18.06 i sommer, er tilbake i manesjen. En sterk avslutning sikret 21. plass og tiden 41.26. Den store overtrekksjakken var sikkert god å ha, men la nok en demper på farten i sønnavinden.

De hadde løpt sammen over målstreken under gjennomkjøringen uken før, men da Pål gikk i brudd oppover mot Tarlebø, klarte ikke Lars å holde følge. Luken vokste til i underkant av to minutter inn mot mål og tiden ble 42.57. 27. plass denne gang, men siste steg er ikke løpt, -det gjenstår fortsatt to løp.

_______________

Les mer på Varegg.no og Kondis.no

2. løp til Blåmanen går allerede 5. november og neste søndag skal Fjellgeitene ut å teste den nye løypen. Bli med!

Gjennomkjøring: 1. etappe til Blåmanen

Spreke fjellgeiter på vei ned Rundemansveien: Cathrine. Marius J, Lars, Haagen, Pål, Idar, Erik og Maarten

Fjellgeitene er kjent for grundig feltarbeid og trumfkortet vårt må være den såkalte gjennomkjøringen vi har i forkant av viktige løp. Ja, for en gjennomkjøring på fjellgeitvis er så hard og så prestisjetung at geitene faktisk unner seg en hel treningsfri dag i forkant. Onsdag hadde vi en slik gjennomkjøring, og første etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen" sto på menyen.

Et upåklagelig stort og uvanlig friskt geitefølge varmet opp gjennom Fjellveien. Ja, det var vel bare Marius J som ikke hadde klart å holde seg nykter etter mandagens intervalltrening i Munkebotn, som bare måtte ha seg noen raske spinningintervaller da abstinensene uutholdelige utover tirsdagskvelden. Ja, og Maarten hadde vel heller ikke helt friske bein han heller, med flere mil på sykkelen til og fra jobb. Men den garvede triatleten er jo ikke helt uvant med slike kombinasjoner.

Erik, Marius J. og Maarten gikk rasket ut fra start. Haagen holdt seg til planen og løp behersket innover Isdalen og ristet litt på hodet over det voldsomme ugangstempoet lenger fremme. Det var vel ikke på flaten det skulle avgjøres? I den seige, bratte bakken opp til Tarlebø lå geitene på rekke og rad, hele tiden tettere enn vardene på Vidden og helt fremst ruvet Maarten, den flygende hollenderen. Men i de siste harde kneikene opp mot Hyttegrenden og videre opp Rundemanen var det Haagen som var friskest i stegene, og ble førstemann opp til Blåmanen på tiden 38.12, etter en tøff sekundduell med hollenderen. Deretter kom bukkene inn en etter en. Erik ble tredjemann, etterfulgt av Idar, Marius J. før Pål og Lars rundet av den jevne herreklassen hånd i hånd, på 40.10, knappe to minutter bak the best goat in show.

Cathrine valgte tidligstart og fikk et forsprang på ca 30 sekund innover Isdalen. Hun klarte ikke å holde bukkene på avstand, men slapp de heller ikke fra seg, og ble lenge liggende i vindtunellen bak Pål. Målgang etter 40.45. Legger vi til grunn at raskeste kvinne løp på 44.45 under fjorårets løp, blir dette uten tvil dagens aller sterkeste prestasjon. Til sammenligning vant Thorbjørn Ludvigsen herreklassen på tiden 33.12.

Alle geitene var godt fornøyd med oppholdet i Geiteland. -Det var jo tross alt bare en gjennomkjøring.

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.