Mulismilen 2012

Lørdag, 17. mars. Skribenten var ikke til stede denne lørdagen, men det har kommet meg for øret at det var høy fart og gode vilkår for tevling med andre lokale entusiaster for fjellgeitene som deltok i vårklassikeren Mulismilen. 70 deltakere var med da Varegg arrangerte løpet for 55. gang.

Hans Martin deltok på den kontrollmålte 5-kilometeren gjennom Fjellveien. Vinterens intervalltrening så ut til å ha virket godt på den staute ungdommen. Inn på 19.15 og 11. plass på distansen.

Haagen, Pål og Roy-Arthur var i sving på den lengste ruten. 10.6 km, fra Mulen til Isdalen -og tilbake. Haagen, som har vært en hard nøtt hele vinteren, måtte denne gangen se Pål passere etter vending i Isdalen. Begge kom likevel inn på gode tider, med solid forbedring fra de to forutgående årene. Pål på 44.20 og Haagen på 44,42.

Det er fortsatt tidlig i sesongen for fjellgeit og Norseman-deltaker Roy-Arthur. Tiden 53.29 hadde nok vært adskillig bedre om dette var litt lenger ut i sesongen.

2. løp til Blåmanen - den lange etappen

Det er mye snakk om Blåmanen denne høsten. Mye snakk. Om løypebefaringer, gjennomkjøringer og konkurranseløp. Lørdag 5. november hadde Varegg gjort alt klart for en ny runde med startnr på brystet. Tre ivrige bukker var på plass for å måle krefter i den nesten ni kilometer lange løypen. Mer info om løpet på varegg.no

Maarten ble raskeste fjellgeit på det andre løpet til Blåmanen. Den flygende hollenderen ble klassevinner M40-44. Tiden ble 44.41, som holdt til 10. plass i herreklassen (under seks minutter bak dagens vinner, Thorbjørn Ludvigsen).

Hans Martin startet usedvanlig friskt og klarte å holde følge med tetgruppen gjennom det innledende partiet i Fjellveien. Slikt lukter det kjempesmell av lang vei, men den sterke sluttnoteringen på 46.35 tyder på at kreftene holdt hele veien opp. En flott 2. plass i klassen M35-39.

Jeg var med på dette løpet i 2010 og da kom jeg i mål på 51.59. I år var målsetningen å presse tiden under 50 minutter, men på testløpet helgen før viste klokken 53.54 og da ble jeg jo litt usikker. Desto hyggeligere var det å bli klokket inn på 48.54. Det hjelper bra med restituerte bein og startnr på brystet. Godt fornøyd!

De tre bukkene bruse. 

Blåmanen Opp. Ny løype. Nye muligheter.

Hans Martin, Marius, Maarten, Cathrine og Lars på vei ned fra dagens søndagstur til Blåmanen. Idar var også med, men den den spreke sogningen tok en alternativ rute hjem og kom derfor ikke med på dagens geitebilde.

Lørdag 5. november kl 14 går 2. etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen". Fjellgeitene var i dag ute på løypebefaring i den nesten 9 km lange løypen (løypekart) som strekker seg fra Fjellveien til Blåmanen. Hans Martin, Maarten og Idar på sitt aller første tokt.

Vi åpnet nokså friskt gjennom Fjellveien og videre oppover Tippetue. I en av de siste kneikene før Fløypilen måtte Hans Martin og jeg måtte bukke under for det høye tempoet. Luken lot seg ikke tette i det flate partiet over Fløyslettene, men til gjengjeld fikk vi god anledning til å diskutere hårete mål for neste sykkelsesong. I alle fall frem til Hans Martin satte inn sluttspurten opp Rundemansveien. Jeg halset meg opp på 53.57. Dagens store løper var Cathrine, som sammen med Maarten, hadde krefter nok til å løpe fra både Idar og Marius opp mot mål. Tiden hennes ble 50.30, en forbedring på over 4 minutter målt mot fjorårets løp. Det er solid fremgang!

Maarten løp som en gentleman, og den flygende hollenderen hadde bra med diesel igjen på tanken oppe i skoddeheimen. Selvsagt løp han hele veien hjem til Skinstø etterpå. Det må være noe med den mannen.

Vil du løpe med fjellgeitene på 2. etappe? Se mer på Facebook

Trappeløpet 2011

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne,  om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

1. løp til Blåmanen 2011

Søndag 23. oktober. Første etappe til Blåmanen. Cathrine, Maarten, Lars, Haagen, Pål og Hans Martin har løpt den blytunge løypen fra Isdalen til Blåmanen og tatt oppstilling foran arrangørens saftstasjon. Bak den skarpe linsen sto den geskjeftige herremannen Bjarne Ludvigsen fra Melkesyre.no.

Pål og Lars hadde dessverre ikke studert løypekartet nøye nok før gjennomkjøringen uken før løpet. Cathrine, som hadde gledet seg til å løpe jevnt og fort på skikkelig vei, ble ikke akkurat begeistret da løypen  brått forlot grusveien og fortsatte inn på ulendt, tung skogsti like før stigningen opp mot Tarlebø. Det gikk litt i rykk og napp deretter, men den gode innsatsen ble til slutt kronet med en flott 5. plass i en liten, men kruttsterk kvinneklasse.

Maarten startet som ventet friskest av geitene innover Isdalen. Strategien var nok å skaffe seg et solid forsprang på Haagen, som må løpe seg god og varm før han kan sette fart i de lange, tunge syrebakkene. Maarten lyktes såvidt med strategien og ble raskeste geit i mål, med tiden 39.04. Det holdt også til en sterk 13. plass i herreklassen.

Haagen opp på sterke 39.35 og 15. plass i herreklassen. Frisyren tok seg ekstra godt ut i den kraftige motvinden.

Pål synes det gikk fort fra start, men løp komfortabelt bak Lars gjennom skogstien og kunne galant skifte gir på flerfeltsveien opp mot Tarlebø. O-løpet dagen i forveien hadde ikke satt seg i fast i beina og 41.02 er en god tid. 20. plass i herreklassen.

Hans Martin, som løp Fløyen Opp på sterke 18.06 i sommer, er tilbake i manesjen. En sterk avslutning sikret 21. plass og tiden 41.26. Den store overtrekksjakken var sikkert god å ha, men la nok en demper på farten i sønnavinden.

De hadde løpt sammen over målstreken under gjennomkjøringen uken før, men da Pål gikk i brudd oppover mot Tarlebø, klarte ikke Lars å holde følge. Luken vokste til i underkant av to minutter inn mot mål og tiden ble 42.57. 27. plass denne gang, men siste steg er ikke løpt, -det gjenstår fortsatt to løp.

_______________

Les mer på Varegg.no og Kondis.no

2. løp til Blåmanen går allerede 5. november og neste søndag skal Fjellgeitene ut å teste den nye løypen. Bli med!

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.