Bergen–Voss 2013

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:

Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.

Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.

 

Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.

Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.

Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.

Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.

Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Pølsefest i Skjervet?



Med pølsetermos stripset til rammen og brød til tørk på eikene er den storspiste rytteren
rigget for langtur med 4.25-puljen i morgen.



  

God tur!

Fjellgeitekspressens damelag stiller selvsagt på årets Bergen-Voss.

Cathrine og Linn-Karine har kanskje ikke like mange mil i beina som sykkelbukkene denne sesongen, men seige bakker og lange tempostrekk er midt i blinken for den kondisjonsterke duoen.

God tur!

Skjærgårdsrittet 2011 - generalprøven

29.05.2011. Skjærgårdsrittet. 63 km mellom Danmarksplass og Hellesøy i Øygarden og generalprøve for Bergen-Voss kommende helg. Hvordan gikk det med geitene ute i Øygarden, og hvordan er formen noen dager før den store kraftprøven på 165 km?




Arkivfoto: Dag, Morten, Marius J, Erik og Lars

 

Morten debuterte som rittsyklist tidligere i år, og da påmeldingen til de store rittene måtte gjøres unna mens det fortsatt var snø i gatene, kunne vel ikke den jordnære trønderen se for seg at han allerede et par måneder senere ville være et kvantesprang nærmere verdenseliten.

Morten startet altså i Pulje 6, sammen med ryttere som ikke engang hadde rullet ned mot startmattene da puljen fikk startsignal. Det var ikke annet å gjøre enn å gå i sesongens mest offensive brudd, i bakken opp mot den første rundkjøringen. To andre feilplasserte ryttere fikk med seg den raske starten og klarte å henge seg på. Etter Bildøybakken måtte den ene slippe taket og tempoduoen kjørte sammen inn til målgang på solide 1 time og 43 minutter. Etter flere sterke ritt burde gubben være i rute til lørdagens debut på Bergen - Voss og sprekingen har på tampen klart å oppgradere til en plass i 4.59-puljen.

Morten, en fornøyd debutant etter Nymark turritt 2011.

Erik gjennomførte en 20-mils tur fra Bergen til Mjølfjell i påsken og den lidenskaplige motbakkeløperen fikk tidlig i sesongen bekreftet at det var plenty av krefter til tunge, lange økter på sykkelen også. Kapasiteten kom også for en dag da ungdyret løp inn til årsbeste på 11.20 i Stoltzen, rett etter en to-timer lang sykkeltrening med 4.25-gruppen. Say no more. I Skjærgårdsrittet kom Erik inn som en av puljevinnerne, på tiden 1.37.



Marius og Erik klare for Skjærgårdsrittet.



Marius J har nok flere ganger grått sine modige tårer når pendlerjobben har hindret ham fra å delta på ritt og treningsturer denne våren. For å bøte på sorgene gikk han, noe motvillig, til innkjøp av en spinningsykkel og tok den med seg på jobb i flyhangaren i Brønnøysund. Kreativt. Det var nok ikke alt som stemte 100% under Nordhordland rundt for et par uker siden, men han viste muskler på bakketreningen i Trengereid og da han klemte til med 3.47 på ett av dragene opp Munkebotn i forrige uke. I Skjærgårdsrittet satt alt som det skulle og han kom i mål som puljevinner, på tiden 1.37.

 

Dag har trent hardt og studert målrettet gjennom hele vinteren og utover i sesongen. Den selverklærte jernmanen fra Eidsvågsneset har levert flere sterke ritt i vår, med foreløpige høydepunkt fra Askøyrunden og NH-rundt (2.21). Med terskelpuls på hele 90% skal det mye til før jernmannen korroderer, og lilleputtbakkene i Skjærgårdsrittet; Loddefjordbakken og Bildøybakken ble nok forsert i den mer konfortable enden av puls-skalaen og han satt trygt i rullen hele veien ut til Hellesøy. Det ryktes at han i det minste beveget seg over terskel i de siste bakkene under returen til Bergen. På lørdag står han klar med sitt sesongnye Canyon-aluglis for å slå fjorårets pers på 4.38.

Lars har også hatt gode tall i boken i sin tredje sesong på sykkelen. 2011-utgaven har levert bedre fart i bakkene og er blitt seigere på flatene enn fjorårsmodellen. Esel-lyden i innsuget er korrigert bort ved hjelp av 25 intensive stoltzeløp mellom sykkeltreningene. Sykkelen har også gjennomgått en ørliten face-lift, og med nytt hjulsett og en 11/28 tagget SRAM Red-kasset ble det god fart på de tunge girene i medvinden ut mot Øygarden. Målgang på 1.37 her også. 

Lars og Dag etter Gullfjellet Rundt.

En god generalprøve i Øygarden, altså. På lørdag stiller Erik, Marius J, Dag og Lars forventningsfulle til start kl 06.00 ved Grieghallen, der en kollokviegruppe på 70 sterke ryttere fra ÅCK og Astrik samles for å nå Voss på 4 timer og 25 minutter. Det skal gå!

Værskjema Bergen-Voss

Hadde yr.no tatt seg betalt én krone for hvert værsøk, ville syklistene på Vestlandet bidratt med mer penger til statskassen i løpet av sykkelsesongen, enn det både lisensbetalere og oljeselskaper bidrar med tilsammen gjennom et helt år. Rittsyklister er fanatisk opptatt av vær og vind og går islandske flygeledere, fiskere fra Stadt og eldre menn fra bygde-norge en høy gang når det gjelder værsnakk, i alle fall nå som det bare gjenstår én uke til Bergen-Voss.

Og det er vel kanskje ikke så rart. Bare tanken på 4-10 timer i stiv og kald kuling, med pissregn fra alle kanter, kan få selv de mest hardbarkede syklister til å grine blod - det blir jo ikke pers av slikt. Bildene av 5000 forkomne ryttere ville blitt vist om og om igjen på Vestlandsreven, Tore Strømøy ville vært på sporet av vekkblåste ryttere til langt ut på høsten og Herman Friele og Gullars hadde gått fremst i fakkeltoget som hedret de aller sterkeste, de som tok opp kampen mot vinden og tappert, men forgjeves, prøvde å tette luker i skakkjørte ruller langs Hardangerfjorden. 

Nei, huff og atter huff....alle skjønner at dagens høydepukt er den flotte solen som kaster lys over Kvamskogen i enden av langtidsvarselet. Nå kan vi kanskje legge til side de forede varmedressene fra Felleskjøpet, med innsydde Pampers, -og heller finne frem korte bukser og solfaktor 30.

Tidsskjema Bergen-Voss

Skal man fort til Voss, og ikke bare nyte turen, så gjelder det å ha en plan. Her følger skjemaet til C-lagets 4:27-gruppe i 2010, sammenholdt med enkelte sammenlignbare tider fra et 4:50-skjema. Legg merke til at gruppen kjørte 4-5 minutter fortere enn skjema til Trengereid. Det gikk fort, men det var relativt billige minutter. Jeg som ble kjørende dels alene, dels med langsommere grupper etter Gullfjellstoppen der jeg mistet feltet, lå fremdeles på skjema i Nordheimsund. Derfra og inn mistet jeg 11 minutter, 3 av dem på de siste 20 kilometrene fra Skjervet og inn. Minuttene som vinnes til Trengereid kan nytes i fulle drag seinere i rittet: opp mot Gullfjellet ... eller opp Skjervet.

De skulle hatt i ræven

En kollega kjøpte seg startnummer på FINN.no en uke før årets Bergen–Voss, og var innom BoA med hybriden for å få sett over den før den store dagen. «Du skulle hatt i ræven,» fikk hun vite da hun leverte den rimelig vanstelte sykkelen. Selv hadde jeg i løpet av mai skiftet omtrent alle bevegelige deler. Nytt framgir kom på plass så seint som kvelden før rittet, og løste mirakuløst alle mine tidligere problemer med kjedeavhopp. Jeg var klar. Jeg hadde pugget skjemaet til 4:27. Jeg hadde lest kaptein Fredriks kjøreopplegg og formaninger nøye. Og sammen med Lars hadde jeg seint på tirsdagskvelden kjørt bakken opp til Gullbotn for å sjekke at jeg klarte den med et snitt på 14 km/t, slik det var annonsert (Lars skulle sjekke 4:50-skjemaet på 12 km/t). Min eneste bekymring var bremse- og girkabler. Kan de ryke?

I Hardangerveien kom jeg til å ligge bak en kar med mye stilig lettmetall og karbon i sykkelen, men som visst også skulle «hatt i ræven». De fire største tannhjulene på kransen hadde en fin rustbrun tone. Det knaket faretruende under de tidvise girskiftene, mens C-lagets 4:27-pulje beveget seg støtt og stødig mot Arna. En og annen hadde nok ikke lest seg opp på siste leksen fra Fredrik om det ABSOLUTTE forbudet mot å skifte rekke, men luker var det fint lite av. Det gikk salig fort. I Arna lå vi 4 minutter foran skjema, i bunnen av Trengereid-bakken 5.

I Trengereidbakken var det nesten mer folksomt i veigrøftene enn på veien. Mange oljesvarte never. Og en kar med en fin rustbrun farge på kransen, og som bannet og svor mens sykkelen harket verre enn en totaktsmotor. Der fikk han!

Men det var jammen mye folk på veien også. Og det gikk ikke urovekkende fort. Kan hende hadde puljen min bestemt seg for å ta ut litt av tidsoverskuddet i bakken? Oppi lia, etter rundkjøringen og tunnelen, da jeg så en grønn klynge langt der fremme, gikk det imidlertid opp for meg at vi hadde tatt igjen pulje 7 (seedet pulje 1), og at den kvikksanden jeg hadde omkring meg var etterlatenskapene av både pulje 7 og 8. Jeg satte opp farten og forserte, men over toppen var jeg alene i ingenmannsland.

De skulle hatt i ræven. C-laget altså. I løpet av ti minutter var puljen barbert inn til kjernen som satt fremst i rullen, de fikk plukket med seg noen grønne fra pulje 1, mens jeg, som var dum nok til å kjøre inn i bakken som en av de siste i halen, ble grundig frakjørt. Jeg skulle vel hatt litt «i ræven» selv også for ikke å følge bedre med.

Nedover mot Tysse hadde jeg etter hvert fått en ikke ubetydelig hale, og som heller ikke var uvillig til å kjøre rulle, når det kom til stykket. Men tempoet var ikke som det engang var. Fra Bjørkheim til Øystese var det søndagstur med tursykkelklubben. Det skal for all del ikke foraktes. Det er både hyggelig og ganske bedagelig, men man kommer ikke fort til Voss på den måten. I Eikedalen plukket vi med oss Arne (ja, her er det vel på sin plass å nevne at Arne og Arne hadde skilt lag, og at det var Stalheim som i et sannhetens øyeblikk hadde latt C-laget seile sin egen sjø, mens Storedale fortsatt gjorde sine hoser grønne). I Norheimsund lå jeg presis på skjema til 4:27. Sola skinte, og Folgefonna lå og gjorde seg lekker med et hvitt slør av skyer om livet, på den andre sida av den grønne Hardangerfjorden. Et syn for turister, men jeg hadde ingen tid å miste.

Det var visst ingen som ville forbi meg i Øystese-bakken. Ikke før det kom en motorsykkel med røde flagg, og en flokk med gule østlendinger på sykkel, som lurte på hvor langt det var til neste matstasjon. Moss CK. Mossetoget. Heldigvis hadde vi Arne der. Mossetoget var i ferd med å dra i fra mitt ubesluttsomme forsøk på å henge med, da Arne bestemte seg for at han bestemt ville være med, og tauet tre av oss opp på halen av toget. Farvel søndagstur (som for øvrig tikket inn på om lag 5 timer blank). Mossetoget tauet oss til Kvanndal i et tempo som var C-laget verdig. Men mossinger må ha mat og strekke på beina, så i Kvanndal var det farvel til Mossetoget (ja, det hører med til historien at de passerte oss igjen på vei inn mot Skjervet).

Det var vel noen av oss som var litt målløse. Stoppe? Hæh? Men Arne var fattet nok til å levere dagens andre monsterdrag, og hekte oss på halen av feltet C-laget hadde latt etter seg langs Hardangerfjorden, og som vi tok igjen nettopp i Kvanndal. Hvor heldig kan man være?

Arne og Arne var gjenforent. Men det var ikke mye futt i resten av gjengen. Jo nærmere vi kom Skjervet, jo flere deserterte fra fartsholderrekken, og jo oftere måtte Arne tette luken. Det var mest en lettelse å se bakken reise seg foran oss.

Overraskende nok hadde jeg ingen problemer med verken pust eller puls. Det var beina som sa stopp. På toppen av Skjervet lå jeg i ryggen på Arne og Arne, og hadde 4 minutter på begge (de hadde jo startet 4 minutter før meg). Men da var det totalt tomt på glukogenlageret, etter en altfor langvarig streik i transportsektoren. Nada. Ingenting. Jeg kunne tegnet medlemskap i 11-timersklubben på flekken, og i et sannhetens øyeblikk måtte jeg se toget kjøre fra meg. Jeg bestemte meg for å kjøre søndagstur til mål. Alene.

Helt til det kom en kar seilende opp ved siden av meg, og sa: «Det er ikke langt igjen nå». Jeg tror det var presis de samme ordene jeg brukte, på nesten presis det samme stedet, da jeg kjørte fra reisefølget mitt for to år siden. Uansett, det var pittelitt krefter igjen lengst inni en krok, akkurat nok til å henge meg på bakhjulet hans. Ja, jeg prøvde til og med å dra litt, for liksom ikke bare å utnytte den omtenksomme mannen. Jeg stønnet og okket meg, men etter hvert kom det flere til. Vi ble visst ikke flere enn fem (før karen ved siden av meg plutselig gikk i asfalten i 60 km/t. Så ble vi fire). Det er en lovlig liten rulle, men det lar seg gjøre. Fort gikk det ikke, men du kunne garantert ha spasert ved siden av meg hvis jeg hadde kjørt alene.

I løpet av de 20 minuttene det skal ta å kjøre fra Skjervet til mål, hadde jeg mistet vel 3 minutter på Arne og Arne, men hadde ett igjen. Jeg tømte i meg den literen med sportsdrikk som jeg ennå ikke hadde fått begynt på, og det gjorde godt. 4:38:08 er tolv minutter bedre enn fjoråret. Og om Arne og Arne gjør alvor av å organisere et 4:35-lag til neste år… ja, men da må jeg nok først miste 4 kilo på kroppen, og kanskje et par på sykkelen?

Øvrebekk-er på tur til Voss

Jeg og senior hadde start fra Arenum kl. 8.16. I fjord mistet vi gruppen før vi var på fjøsangerveien, så i år hadde jeg hatt litt "pep-talk" med senior om at vi skulle være litt mer ivrige. Det var ikke noe problem i år. Med et tempo som hadde holdt lenger enn til Moskva ble vi liggende i front. Det var en del rot i starten, men det sprakk fort opp så det ble nå et forsøk på rulle med ca. 15 mann. I den bratte bakken ned under jernbanen på Hardangerveien var plutselig min far borte. Jeg snudde og syklet tilbake. Han hadde mistet hele pedalen... Da forsvant puljen og litt av ambisjoner om tiden.

Etterhvert ble vi tatt igjen av fronten av puljen bak oss. Der fikk vi kjørt litt rulle, og holdt dem greit opp Gulbotn. Men her måtte vi legge inn ikke planlagt stopp for å få hjelp til å fikse pedalen. Her kan det virke som Kari freste forbi oss. Bra jobbet. Ned fra Gulbotn havnet vi i den ulykken som Kari skrev om. Det så ikke bra ut og var fult kaos. Satt en støkker i meg den, så forstør godt Kari der.

Inn mot Kvamskogen tok vi igjen en del folk, men vi ble mer draende på dem enn at det ble et samarbeid. Det plaget litt.. Ned Kvamskogen fikk bremsene jobbe godt. Etter lysene var det kø helt ned. Det gikk mye ekstra tid her. Så tok vi igjen noen flere, men ikke noe samarbeid her heller. Så det ble for det meste jeg som dro på senior eller motsatt. Skjervet gikk egentilig greit. Kunne nok brukt mer krefter tidligere, men var redd for ikke å ha nok igjen. Tok ut det siste ned bakkene. På tross av lite puljekjøring må jeg si at det var en flott tur. Kan ikke klage på været iallefall ;)

Bergen - Voss 2009 - à la Engeli

I kjølvannet av tre velskrevne innlegg fra Kari, Dag og Rune, med tilhørende kommentarer, kommer nå min beretning fra touren til Voss.

Prolog

Jeg, en småtung middelaldrende mann på 34 år, som i fjor, ved en tilfeldighet, veltet inn i sykkelsporten med armer, bein, hud, hår og en nyinnkjøpt hybridsykkel, har i år avansert til amatørsyklist - med en fullblods racer, klubbmedlemskap i ÅCK, 190 mil med trening og 4 ferske turritt på merittlisten. Nå var det meste klart for årets høydepunkt på sykkelen, Bergen-Voss. Min gode nabo Odd Carlsen og jeg fikk plass i en pulje med forventet tid på 7:00 til 7:30 Greit nok, tenkte jeg da, men etter at rittledelsen åpnet for puljebytte, fant vi ledig plass i den siste 5.30-6.00-puljen. Vi bestemte oss for å satse.

Timen før start

Kl 6.00 er det opp igjen etter knappe 4,5 timer med søvn. Frokost: 4 skiver med mors hjemmelagde rabarbrasyltetøy, ett glass melk og en liten espresso for å få kroppen i sving. Min søster, Kari, som også skal til Voss har overnattet og vi hiver oss i sykkelbunaden. Med på dagens tur er 3 liter med sportsdrikk og 6 sportbarer fra Maxim. Utenfor møter vi Odd og vi triller rolig ned fra Hødden til startområdet ved Arenum Messesenter. Etter en siste vannlating i hekken, tar vi oppstilling i startgropen. Der treffer jeg overraskende på en gammel kjenning, Håvard Høieggen, som også skal til Voss.

Lars og Odd, like før start

Lars og Kari, like før start

Start. Lørdag 6. juni. 07:40

Til Trengereid i Bergen-Moskva tempo

Gruppen startet kl 07:40 og vi var ca 80 mann på startstreken. Turen begynte veldig rolig oppover Fjøsangerveien og det ble ganske raskt klart for meg at 6 timer ikke var innen rekkevidde i dette Bergen-Moskva-tempoet. En erfaren feltsyklist dukket frem på oppløpssiden og messet høylytt om verdien av å sette inn en lås i rullen. De som mente at de kunne være med å dra lasset, fikk være fremme i rullen og de andre fikk henge på halen (slik Kåre beskrev det i en kommentar til et annet innlegg). Dette opplegget er kanskje den beste måten å få 80 mennesker raskest mulig fremover, men som ivrig syklist i sitt livs form, ble dette rett og slett for tregt. Jeg angrer bittert på at jeg ikke rykket avgårde tidligere og fikk med meg de 10 - 20 beste i gruppen. Vel vel.

Idiotisk sted å tisse

Like før Trengereid måtte jeg i grøften for å tisse og valgte dessverre et helt idiotisk sted å gjøre det på. Jeg måtte trø som en hest etterpå og først etter 5-6 minutter nådde jeg igjen bakerste del av feltet, helt inne ved foten av Gulfjellet, utslitt etter den harde tempoetappen. Jeg peste på oppover og det eneste jeg hadde i tankene var å nå igjen tetgruppen. Det klarte jeg heldigvis, men først etter å ha syklet alene gjennom tunnelene nedover og et godt stykke videre innover flaten. Jeg skulle nok hørt på deg, Rune, som senest på onsdag, påsto at det eneste gode stedet man kan tisse på vei til Voss er et par hundre meter opp i Trengereidsbakken, gitt at du har klart å skaffe deg et lite forsprang til feltet. Du har nok rett i det.


Det gode liv i tetgruppen
Vi var nå et mye mindre felt, farten var høyere og det ble syklet mye bedre enn inn mot Gulfjellet. Gryende optimisme. Vi syklet sammen oppover mot Kvamskogen og en 10-15 av oss holdt sammen videre inn til Skjervet. Vi passerte en rekke felt innover, noen nye syklister hang seg på og noen falt fra. - Noe av det kjekkeste i denne sporten er faktisk å ligge i et felt som koster forbi et litt tregere felt. Stor glede.

Skjervet, ikke akkurat en sprekk, men...
88 kilo syklist, 10 kilo sykkel og 2 kg med duppeditter, mat og drikke ble litt for mye å drasse på oppover Skjervet. Allerede etter første sving fikk jeg atter en gang (i år) oppleve at bakkesykling ikke er min sterkeste side og at gruppen jeg hadde syklet med fra Gulfjellet forsvant oppover fjellsiden.

Mot mål i ensom majestet
I den siste delen av rittet er jeg nokså alene. Jeg passerer en 15-20 syklister innover mot mål, men ingen som kan bidra med noe som helst. Et par gamle gubber fra BCK bruker meg en stund som trekkdyr. Jeg må dessverre dra det i land alene, men havner til slutt i mål på 5.15.54. Fornøyd med en godkjent debut. Tetgruppen i min startpulje hadde da vært i mål i ca 4 minutter.

I Mål

Det er veldig godt å være i mål. Jeg ser familien min på sidelinjen med en ekstra fornøyd mor, klar til å fore meg intravenøst med kaffe og tebrød, straks jeg får av hjelmen. Men jeg må vente litt med det. Først må jeg oppsøke Essoen og kvittere ut den siste middagen fra dagen før. Den har lagt og tirret helt siden Norheimsund. Fred. Vi blir stående en god stund i målområdet for å se etter venner og kjente. Først kommer Håvard på 6.01, deretter Kari på 6.24, så Odd på 6.48 og til sist Gaute og Svend Øvrebekk på henholdsvis 6.32 og 6.34.

Gaute Øvrebekk i mål sammen med senior Øvrebekk

Odd - tøffe tak

Odd fikk ikke den oppkjøringen han så for seg den dagen han meldte seg på Bergen-Voss 2009. Før rittet hadde han faktisk ikke mer enn én treningstur - på tre mil, noen uker i forveien. Da er det ikke så rart at det begynner å dra seg til opp mot Gulfjellet. Turen videre ble mye tyngre enn ventet og han var godt sliten etter målgang - noe bildet under beskriver ganske godt. Tid: 6:48. Hææælvete. Aldri mer.

Voss. Takk for nå - godt å komme hjem

Bergen- Voss 2009 - À la Engeli . The geek edition
Jeg har lagt ut hele seansen på Garmin Connect. Her kan de spesielt interesserte (Dag) kjøre gjennom rittet og studere, kart, løype, fart, puls og stigning i minste detalj. Vel bekomme.

Epilog- Mer intervall, mindre dessert, under 4:50?

Neste år er målsetningen å komme i mål på under 4:50, slik Dag Grønnestad og flere andre fra ÅCK, klarte det under finslepen kommando av de to to kapteinene Arne og Arne. Det skal jeg klare med å bruke litt mer tid på intervalltrening og litt mindre tid til dessert. Den som sykler får se.

Vel overstått

Gratulerer til Kari og Dag, dette gikk jo fint! Vet ikke hvordan det gikk med Dag, men regner med det gikk godt.
Er hjertens enig i dine innvendinger Dag, for manglende rulle og tulle kjøring og jeg kan forsikre deg om at det jamen ikke bare var i denne puljen det ble kjørt idiotisk. Du kunne godt ha sendt dete innlegget ditt til BCK også eller ÅCK. Det var godt skrevet. I Pulje 3 som jeg dessverre befant meg i var det håpløst og jeg skjønte allerede inne i Samnanger at dette aldri kom til å gå under 4:30. Å bremse i oppoverbakke er ikke gøy, Dag, helt enig. Jeg ønsket å rulle inn i noen slakke småbakker, men ble konsekvent stemt ned, da skulle det låses i under 20 km/t. Amatører og kyllinger. Jeg var i storslag, og det var det jamen mange andre som ikke var og når vi hele tiden skulle ha med oss alt daukjøttet helt inn til Skjervet må det jo gå galt. På Kvamskogen lå vi ann til 4:45 ca. Fra Skjervet hadde jeg og 10 andre fått nok og dro til og parkerte de andre der de hørte hjemme. Fra siste mellomtid og til mål hadde vi endelig turens første skikkelige rulle og da gikk det i over 42 km/t. Vi kjørte så godt det var mulig å kjøre da. Jeg og en annen dro litt ekstra helt på slutten og vant puljen på 4:32,57, og uten å overdrive er jeg 110% sikker på at jeg skulle klart minst 13 min kjappere idag hadde andre også villet mer. Nei, det er kun en ting å gjøre gutter og jenter, skal man være sikker på å komme i skikkelige puljer må man sikte mot toppen i Pulje 1. Også i Pulje 2 var det svært rykkete hørte jeg. Veldig hyggelig at det var Fredrik Olsen Fra Åsane som vant på 4:15 og imponerende at hun fra Bømlo kom inn på 4:17 (selv om hun slapp å dra da). Ble ganske oppgitt over at det er så mange gratis passasjerer med i gruppen og at de ikke kan rulle kjøring, må jo bare prøve å glemme det, men bedre forhold skal man leite lenge etter. Ett år til neste mulighet...
Husk trening fremover!

Skrevet av Rune Stigum Olsen

4:48, og en rulle fra helvete...

Med en førstereistid Bergen–Voss fra fjoråret på under 6 timer (5:58 for å være presis), var det nesten som en vits at jeg satte som mål å komme under 5 timer neste gang (ved nærmere undersøkelse ser jeg vitsen var fremsatt i en e-post til en Eidsvåg-sambygding allerede 2 dager etter rittet). Da jeg fikk sjansen til å melde meg på Åsanes 4:48-gruppe i januar, tenkte jeg vel helst at det var å strekke strikken litt langt. Men jeg hadde jo skjønt såpass at det ikke var en sjanse i verden for at jeg skulle komme inn under fem, hvis ikke jeg satt i et felt som hadde det som mål. Så jeg tok sjansen.
4:48-feltet startet tolv på syv fra Arenum i Solheimsviken. Ikke før var vi rullet gjennom startportalen før jeg fikk deja vu fra treningsturen med feltet i Nordhordland i mai, da jeg slet ut et sett nye bremseklosser, og hulet ut felgene på Aksium-hjulene mine. Bye, bye, Aksium! Aldri før hadde jeg hengt sånn på bremsene på en treningstur. Og nå var det om igjen. Folk bremset i oppoverbakke. Det gikk i rykk og napp. Vi var så vidt kommet ut på Fjøsangerveien da jeg hørte det første klasket i asfalten bak meg.
I feltet satt nok noen som skulle «være med et stykke», noen eventyrere som skulle se hvor langt det bar og en hel del som gjorde livet i rullen surt. Det ble klart etter hvert at det var livsfarlig å slippe seg for langt bak i transportrekken. For det første var det langt fra alle som så det som sin plikt å ta tørn i fartsholderrekken. For det andre sprakk feltet rett som det var. Første gang jeg måtte jobbe hardt for å taue inn feltet, var etter Nesttunbakken. Plutselig var det en svær luke. Etter det begynte jeg å bli mer påpasselig med hvor jeg lå, men i Ålvik skjedde det igjen: En buss hadde stoppet i en trang passasje, halve feltet bremset opp og så var det gjort. Jeg skjønte raskt at den inntauingsjobben måtte jeg gjøre selv, og kreftene holdt så vidt.
Rullekjøringen var på det nærmeste oppgitt etter Norheimsund. Det fungerte rett og slett dårlig langs fjorden. Fartsholderrekken tømte seg gang på gang. Få ville jobbe, og folk lurte seg over i transportrekken så snart de så sitt snitt. I Kvanndal startet vi forbikjøringen av feltet før oss, og det var bra det ikke var biler imot på strekningen inn mot Granvin. Men vi utvekslet nok litt folk med den gruppen, og innover mot Skjervet gikk det litt bedre.
Da Skjervet kom, hadde kapteinene orden på skjemaet, og satte tempoet på ca 16 km/t opp bakken. Da var jeg glad for intervalltreningen min i Munkebotn, og holdt hjulet på Arne og Arne og Knut fra Åsane CK, og tre-fire stykker til, mens resten av 4:48-feltet sakket ubønnhørlig akterut. Vel over toppen gikk vi rett over i en ordentlig rulle, og nå fungerte den! Vi braste forbi den ene gruppen etter den andre i nesten 40 km/t. Men vi plukket også opp ymse vrakgods langs veien, og etter hvert som rullen vokste, fikk den tilbake litt av preget den hadde hatt langs Hardangerfjorden, med mange som ikke ville eller kunne jobbe, men gjerne ville henge på til mål.
Og til mål kom vi, to minutter etter skjema. Det var de to minuttene vi ventet på grønt lys i Tokagjelet, mente Arne og Arne. Selv er jeg full av beundring over at de to kapteinene kunne kjøre, i hvert fall deler av et felt på 80 personer, i mål så presist etter skjema. Og selv er jeg godt fornøyd. Jeg har en ordentlig pers å jobbe med til neste år, men å forbedre med over en time gjør jeg nok ikke flere ganger. Skal vi våge å si ti minutter?

Bergen-Voss overstått!

Fekk lang tid til å grua meg på då eg stod og venta i omlag ein time nede ved Arenum laurdags morgon. Kvelden før hadde eg kome på at å faktisk ha med seg ekstra slange og pumpe ikkje hadde vore så dumt likevel, men då eg dei ikkje hadde til salgs fleire "førstehjelps"-kit der nede, vart eg lettare nervøs!

Starten gjekk omsider kl 08:24. Det vart fort etablert to lange rekker, utan noke rulle ifront, men tempoet var fint fordet. Då me nærma oss Arna var rullen òg kome i gang, men no var tempoet altfor høgt og det vart strekk fleire plasser. Det endte med at dei raskaste sykla frå, og dei som tok det meir med ro slapp. Eg kom då i ein aldeles god rulle rundt Garnes, som fungerte svært godt heilt inn til oppstigningen av Gullfjellet byrja.

Tempoet opp var fint og på toppen samla feltet seg at. Nokon svinga imidlertid av for påfyll, medan eg og ti andre fortsette nedover i fin fart, på ein rekke, med god avstand. I den andre tunnelen var da imidlertid ein som måtte forbi og midt inni punkterer(?) han, og heile mannen flyg over rattet. Dette rette foran meg. Var omlag ein halv meter fra å kjøre på han. Stoppa 50 m utanfor tunnelen og skalv, mest av brølene. Han vart flydd til Haukeland.

Turen opp Kvamskogen gjekk og veldig bra. Bakkane var tydeligvis ikkje mitt problem. Flatane derimot var verre. Spesielt etter Øystese-bakken var det dårleg med gode felt. HELDIGVIS, traff eg ein mann som hadde same tempo som meg, og dette vart redningen heile vegen inn til Granvin og Skjervet.

Skjervet gjekk fint. Varm asfalt, men heldigvis var store delar av bakken skuggelagt. På toppen viste klokka 05:52, noke som var ein gledelig overraskelse og som gav meir energi til å gi på ned til Voss enn nokon energibar kunne gjort.

Kom i mål på 06:24 og er svært nøgd med det. Alt i alt ein flott opplevelse!!!

( Er i fin form i dag, men kjenner det nedover i trappen:)

Bergen - Voss: Klargjøring av sykkel

I dag var det tid for gjennomgang av sykkelen. Resultatet av helsesjekken ble nye dekk (Continental Grand Prix 4000 S), slanger, bremseklosser bak, nye 1-liters flasker og nye sidematede flaskestativ (fra Zefal). Nå er alt skrudd sammen og sykkelen mangler nå bare en siste runde med oljekannen. Det får bli i morgen.

Bergen - Voss: Løypeprofil

Bildet er hentet fra BCK sine nettsider

Generalprøve i godbakken

I dag var Rune, Dag, Gaute, Kari og jeg sammen om en siste treningsøkt i "godbakken" - opp Gulfjellet, før Bergen-Voss rittet kommende lørdag. Syklistene hadde alle hver sine spesielle motiv for dagens økt: Rune for å finpusse teknikk og fart, Dag for å få bekreftet at 4.48-gruppens krav om 12 km/t opp bakken er innenfor yteevne, Gaute og jeg for igjen å få bekreftet at det faktisk går an å sykle opp uten pause og ikke minst Kari som ville gjøre seg kjent med denne viktige delen av Bergen - Voss traséen.



Vi møttes på Vågsbotn og syklet i rolig pratetempo innover mot Garnes. Etterhvert kom vi gang med en velfungerende liten rulle som varte nesten helt inn til foten av fjellet. Selve fjellklatringen pågikk som individuell øvelse og da vi etterpå samlet oss ved kafeen midt i bakken, var alle godt fornøyd med egen innsats. Hjemover ble det også kjørt rolig og vi fikk prøvd oss på en liten lagtempo-etappe utover mot Garnes. Vel tilbake på Vågsbotn ønsket vi hverandre lykke til med lørdagens ritt.


Puljeinndeling Bergen - Voss
Rune er i seedet pulje 3 (4.30?)
Dag er i pulje Åsane 4.48
Lars er i pulje 5.30 - 6.00
Odd er i pulje 5.30 - 6.00
Gaute er i pulje 6.00-6.30
Kari er i pulje 7.00-7.30


Rapport fra rittet kommer! Mer om rittet på Bergen Cykle Klubb sine nettsider

Gjennomkjøring Bergen-Voss

I dag, på Kristi Himmelfartsdag, var vi 19 syklister som trosset regnet og møtte opp ved Arenum Messesenter kl 08.50. Det regnet såpass kraftig at jeg ble godt våt av turen fra Sandviken til Arenum. En sørgelig start på turen. Målet for dagen var en gjennomkjøring av Bergen - Voss traséen på 6 timer + spisepause i Øystese. Vi hadde også med oss følgebil med en hyggelig sjåfør, som for kr 30 pr mann, fraktet sekker med tørre klær og reservedeler nok til å bygge en sykkel.

Gruppen bestod stort sett av syklister fra Åsane Cykle Klubb og en 3-4 damer fra Voss Sykkelklubb. Fra ÅCK stillte også de erfarne kapteinene Frank Aadland og Kåre Stokke. Med høy røst og massevis av pondus, klarte de to å sørge for at alle holdt seg til det avtalte tidsskjemaet.

Pause i Øystese

Pause i Øystese

Rune Stigum Olsen ble overveldet av all løvetannen han fant . Det vil ikke forundre meg om han reiser opp igjen for å hente inn råstoff til vinproduksjonen sin.

Pause i Øystese

Da vi kom til Øystese hadde det lettet noe og mange valgte å pakke ned regntøy og skifte til tørre klær. Jeg hadde ikke pakket med ekstra sykkelklær og måtte fortsette vått-i-vått. Damene fra Voss ønsket å ta det litt roligere, så turen fortsatte videre uten dem.

Et lite stopp langs Hardangerfjorden mens de siste sliter seg opp bakken.

Endelig sykkelidyll. Tørre veier og vindstille. Hva mer kan man ønske seg...

Toppen av Skjervet

Toppen av Skjervet.

Fremme, ved Voss stasjon. 5 minutter før avgang. Fra Skjervet og innover til Voss gikk det i et vondt tempo, og det var såvidt jeg hang med gjennom rullen.

En kjempefin turdag. Se osgå turdetaljer på GARMIN