AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon 18. august 2012

Ideen om å delta på en triatlon som pralet av å være «possibly hardest triathlon known to man,» tok form da jeg lå på Haukeland sykehus i september i fjor, med brukket lårbein etter et sykkelritt på Sotra. Jeg kunne ikke røre meg, så innfallet var vel gjerne ikke av de mest gjennomtenkte.

Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon består av 1,9 km svømming i fjorden, 94 km sykling fra Aurland, over fjellet til Erdal og tilbake, og 21 km halvmaraton på sti opp Aurlandsdalen til Østerbø. Totalt antall høydemeter for dagen er om lag 4000. Som tittelen på arrangementet tilsier, er ikke dette en idrettskonkurranse av de vanlige. Ikke bare skal man beherske tre ulike idrettsgrener, men utføre dem etter tur, uten hvile, og hver av dem i et omfang som normalt ville bli betraktet som en hard dags arbeid.

I sykehussengen på Haukeland kan jeg gjøre opp følgende status: Jeg kan sykle, men svømming og løping er noe som hører ungdommen til. Jeg har omtrent ikke løpt en meter siden militærtjenesten for snart 30 år siden, og har aldri vært i Sentralbadet, Bergens sentrale svømmehall. Samme sommer plasket jeg rett nok frem og tilbake langs danske og svenske sandstrender og gispet etter luft, fordi det plutselig hadde begynt å plage meg at jeg aldri riktig hadde fått orden på crawlingen. Jeg gikk nok også rundt med et håp om at det en dag skulle by seg en anledning til å få gått Aurlandsdalen. Var det derfor jeg plutselig, nyoperert i en sykehusseng på Haukeland, syntes det var helt naturlig å melde meg på en triatlon?

Et knapt år seinere, klokken ni en lørdags morgen, står jeg så barfot på kanten av en steinmur ved den kunstige badestranden i Aurland, iført en svart gummidrakt, blå badehette og svømmebriller, og venter på et kanonskudd. Fargen på badehetten skyldes at jeg har innbilt arrangøren at jeg skal klare turen på under 9 timer. For å være helt presis har jeg sagt at jeg skal klare det på åtte timer og trettifem minutter, verken mer eller mindre. Det har jeg regnet meg frem til etter nitide studier av fjorårets resultatlister og egne evner: 40 minutter svømming, 4:40 på sykkel, tre timer løping, og så et kvarter fordelt på de to skiftesonene. Men dette er teori. Nå skal den omsettes i praksis.

40 minutter svømming

Å brystsvømme 1,9 km i Aurlandsfjorden er ikke noe alternativ. Jeg måtte lære meg å crawle. Så snart operasjonssåret var grodd, bukserte jeg meg på krykker ut i et svømmebasseng. Jeg leste Terry Laughlins «Triathlon Swimming Made Easy», og begynte på bånn for å lære meg å flyte skikkelig. Jeg så mengder med instruksjonsvideoer på You Tube (dette er en favoritt: http://www.youtube.com/watch?v=F2n_AceCr-c), og til slutt begynte jeg på svømmekurs. I starten måtte jeg ta pause for hver bassenglengde, men etter noen måneder klarte jeg å svømme 500 meter sammenhengende, og klokke det inn på om lag ti minutter.

Det ble en del tursvømming i sommer, med familien halsende etter i følgebåt.

Men en ting er å svømme i basseng. En annen ting er å svømme i en bunnløs fjord, uten orienteringspunkter annet enn langs land. Og i en triatlon har man ikke banen for seg selv. Når kanonskuddet går i Aurland er det nærmest slåsskamp for å få legge seg ned i vannet, når 250 mennesker skal først ut den 10 meter brede åpningen i moloen omkring lagunestranden. Sild i stim. Kanskje ikke så dumt tipset fra Norsemannen Thomas om å ta brillestrikken under badehetten, ikke oppå, for å unngå å miste dem hvis en får et spark i hodet. Foran meg ser jeg en kar som allerede har mistet den ene neoprensokken.

Det lager litt dragsug i vannet når flere hundre personer svømmer i samme retning. Da jeg fant et par skummende bein som holdt omtrent samme tempo som meg, var det nesten ikke nødvendig å svømme. Jeg kunne bare ligge der og flyte, og holde øye med svømmerne rundt meg. Da vi nærmet oss vending ved om lag 1,1 km, så jeg tetsvømmerne med en ledsagerkajakk i full fart i motsatt retning. Så jeg begynte å telle sekunder. Jeg talte om lag til 60 før jeg nådde frem til bøyen, og kunne konstatere at jeg bare lå om lag to minutter bak de første. Hadde jeg svømt så bra?

Store regndråper lager pigger på vannet. De siste metrene inn gjennom moloen, svømmer jeg med bremsene på, for krampen har av en eller annen grunn hugget tak i høyreleggen. Etter å ha krabbet opp på land, og skylt beina i en fiskekasse, slår jeg på sykkelcomputeren. Klokken er 9:34, 34 minutter på svømmingen altså, eller 1:47 per 100 meter. Det er bedre enn ventet. De beste kom inn på om lag 27 minutter (ca 1:25 per 100 m).

4:40 på sykkel

Hadde jeg vært litt proff, hadde jeg vel hatt sykkeldrakten under våtdrakten, sånn at jeg bare kunne hoppe rett på sykkelen når jeg hadde fått vrengt av meg den svarte gummihamsen. Men jeg tok ikke sjansen på å svømme med padding i rompa, og dessuten hadde det vel tatt litt tid før jeg hadde blitt tørr på sykkelen. Så jeg tar det med ro, spiser en skive og skifter alt.

Utfordringen i en triatlon er å holde igjen så man har litt krefter igjen til løpingen. Jeg har lest et sted at jeg burde ligge på 80–85 % av terskelwatten min. Siden jeg kjente både terskelwatt, gjennomsnittlig stigningsgrad og vekten på meg og sykkelen, kunne jeg regne ut hva slags fart jeg burde holde i de 16–18 km lange stigningene på hver side av Aurlandsfjellet, og også hvor lang tid jeg ville bruke på dem. Etter først å ha regnet på et greit skjema på 4 timer og 40 minutter, endte jeg med å sette opp et ambisiøst skjema på totalt 4 timer og 20 minutter. All in, som Petter sier. Med fem timer brukt på svømming og sykling, kunne jeg kanskje til og med komme meg under 8 timer, og få rød trøye? De fleste kommer jo under tre timer opp Aurlandsdalen, gjør de ikke?

Bakfra kommer det folk som ruller forbi. La dem bare. Jeg har et skjema å holde meg til. Ingen skal lokke meg til å legge ut i et for høyt tempo. De får nok kjenne det oppi lia, skal du se. Men skjemaet mitt sprekker ganske fort. Pulsen går i taket, så jeg blir nødt til å kjøre på puls i stedet for fart, for ikke å kjøre meg tom eller stivne. Jeg innvilger meg en øvre pulsgrense midt i sone fire, fem til ti slag under den skjebnesvangre laktatterskelen. Mest sannsynlig er det for høyt i forhold til løpingen, men jeg synes ikke jeg kan kjøre langsommere enn 10,7 km/t opp bakken. Planen var 11,4.

Etter noen hundre høydemetre er det slutt på forbikjøringene, og fra om lag 1000 meters høyde begynner jeg å plukke rytterne. Etter én time og 28 minutter er jeg på 1300 meter. Var det ikke det jeg hadde planlagt, da?

Det er litt surt over fjellet, og over Erdal flyter det et ugjennomtrengelig bomullslokk. Ingen sitter på utsiktsbenken. Sauelorten er kjevlet ut til en brun, våt saus over asfalten, der veien stuper inn i tåkehavet. Ikke bremse nå. Omkring 400 meter over havet kommer en motorsykkel med røde flagg imot meg. Teten. Jeg syns jeg drar kjensel på Norseman-vinneren Anette Finger rett etter motorsykkelen. Hun har et altfor tungt tråkk, og kommer til å sprekke snart hvis hun fortsetter sånn, tenker jeg. Jeg begynner å telle syklister. Hvor mange har jeg foran meg? 20? Så mange som 40? Ved vendemålet ved fjorden i Erdal har jeg telt 69? Det er verre enn jeg håpet. Det er bare å gi gass.

Jeg sliter litt med å komme opp i marsjtakt igjen, med kalde bein etter 20 minutter på bremsene, men begynner snart å plukke ryttere igjen. Alle som én sliter de med standardkrank og 11–25-kassetter. Med kompaktkrank (36/50) og klatrekassett (11–28) sklir jeg forbi med lette bein. Ved matstasjonen har jeg tatt åtte, på 1320-punktet tar jeg den tiende, og jeg henter flere over platået.

Det er ingen utsiktsdag, konstaterer jeg der jeg stuper inn i tåkehavet over Aurlandsfjorden. På utsiktspunktet Stegastein varmer turistene seg i en enslig stråle sol, mens skodda ligger tjukk både over og under. Nedturen går fortere på sykkel enn i bil, og bobilene kjører vennlig til sides på den smale veien.

Jeg passerer lørdagshandelen i Aurland sentrum etter 4 timer og 26 minutter. Jeg legger meg over styret for å kjøre et behersket tempointervall de siste kilometrene innover mot Vassbygdi og T2. Det er varmt, og tørre veier. Sommer i luften. Noen fjordinger spiser epler fra et tre. En mus piler over veien, ombestemmer seg og redder seg ut i grøften igjen rett før jeg treffer den. Så passerer jeg han som freste forbi meg nedover fra fjellet.

Tre timer løping?

Så kjem det je itte kan.

Nå må du slutte å halte, sa fysioterapeuten til meg da det nærmet seg jul i fjor. Begynn å løpe, sa han i januar. Jeg sprang hjem fra jobb et par ganger i vinter, over Fløyen til Eidsvågneset i Bergen. Jeg løp opp Stoltzekleiven en gang. Men historien var alltid den samme. Det gjorde vondt i venstrelåret. Jeg gikk en uke med gangsperr, og så var det vanskelig å få klemt inn en ny tur i hverdagen, for å holde det ved like. Den siste sommerferiedagen løp jeg på gamle tomter i Stavanger, fra Hinna til Ullanhaugtårnet og tilbake. Samme historien. Gangsperr. Men nå måtte jeg i gang. To dager senere, vel hjemme i Bergen, sto jeg opp klokken seks om morgenen for å løpe en 10 km-sløyfe rundt Munkebotn. Siden jeg ikke fant sokker, og ikke ville vekke noen, løp jeg uten. Åpne sår på begge heler. Ny ukespause. To uker til AXTRI.

Fire timer og 37 minutter brukte jeg på syklingen. Fremdeles foran skjema. Jeg vrenger av meg det våte sykkeltøyet, og ser ned i utstyrskassen. Ulltrøye? Hadde jeg tenkt jeg skulle løpe i ulltrøye i sommervarmen? Og hvor er peanøttsmør-med-syltetøy-loffskiven. Har jeg glemt den? Jaja, det er godt med tørt tøy. Thomas jager på meg for å få meg ut av T2 igjen, og bra er det, for ellers hadde jeg vel satt meg ned en stund. Jeg tømmer et glass cola i matboden, og legger i vei med en sykkelflaske i ene hånden og en banan i andre, samtidig som jeg prøver å lukke brystspennen på sekken. Søren. Jeg glemte klokken.

Jeg løper. På en måte. Det går ikke fort, men jeg har bestemt meg for at jeg i hvert fall skal løpe til stien begynner, ellers taper jeg for mye tid. Bananskallet havner i et tre langs Vassbygdivatnet, og snart angrer jeg på at jeg valgte å løpe med flasker heller enn med drikkesystemet i sekken. Jeg syntes ikke det fungerte godt nok da jeg testet det på Gullfjellet. Men det er tungt å bære med seg flasker i hendene. Snart verker det i skuldrene.

De fem kilometrene til Vassbygdi går unna. Tid om annen løper det noen forbi meg. Jeg teller fem før asfalten slutter, eller var det sju? Jeg kommer snart ut av tellingen, slår lens bak en stein, og blir nesten glad når bakkene begynner. Da er det ingen som kan løpe, og ingen som løper forbi. Men i Aurlandsdalen har alle stigninger en bakside. Det går nesten like mye ned som opp, og i nedoverbakker sliter jeg. Det begynner å gjøre vondt i venstrelåret mitt. En kar ved bekken foran meg plasker vann i fjeset. God idé. Friskt og godt.

På matstasjonen nedi dalen før Sinjarheim spiser jeg to pølsesnabber, og tar tre i hånden før jeg legger i vei oppover den uendelig lange og bratte stigningen til fjellgården. Salt er godt. Elleve kilometer igjen. Mer enn halve turen.

Tankene begynner tydeligvis å bli negative. På syklingen følte jeg meg praktisk talt i mål når jeg passerte 600 høydemeter. Nå føles det som om jeg knapt har begynt, selv om jeg er halvveis. Jeg løper ikke lenger entusiastisk fortere for å holde folk bak meg. Jeg tar meg selv i å stoppe før jeg må, for å slippe folk forbi. Jeg kikker over skulderen når jeg syns jeg hører noen bak meg. Må jeg stoppe?

Jeg spør etter klokken på matstasjonen. Fem over halv fire. Halvannen time til åttetimersgrensen. Kan det gå? Tja. Det høres litt knapt ut. Litt forbi Sinjarheim hører jeg en kjent stemme bak meg, reisefellen min, Jan. Han har tatt meg igjen, og jeg stopper lenge for å slippe ham fram. Jeg prøver å holde følge en stund og småprate litt, men plutselig er det bråstopp. Krampen som hittil bare hadde lugget lett i leggene, jager nå som en påle opp gjennom venstrelåret mitt. Her er det bare å ta det med ro og gå.

«4 km to go». Passerte jeg ikke det skiltet for en stund siden? Nå er jeg tom for drikke også, og alle bekkene klasker svært så muntert nedover berget på den andre siden av dalen, ikke her jeg trenger dem. Hvem skulle trodd det var så langt mellom bekkene i en norsk fjelldal. Ideen med å løpe med flaske var jo å slippe å bære all drikken med seg fra start.

Jeg løper ikke lenger. Jeg har resignert. Jeg skal bare til mål. Den siste halve kilometeren er grusvei nedoverbakke. Jeg prøver å løpe litt. Vet ikke om det kan kalles å løpe, men jeg kan i hvert fall ikke gå når folk står og huijer og roper i målområdet. Litt valuta skal de ha for pengene. Jeg lunter over målstreken, og tømmer meierikassen med drikkebeger for sjokomelk og cola. Så angriper jeg chips-skålen. Livet vender langsomt tilbake i lemmene, i det det demrer for meg at jeg slett ikke har spist annet enn fem pølsebiter og en banan på hele turen. Jeg har jo gått og båret på både energibar og gel, og kunne kanskje reparert litt underveis?

Uansett, jeg fullførte på ni timer og tolv minutter. Det er mer enn en halvtime lenger enn jeg hadde seedet meg selv til. Kanskje ikke så galt likevel, selv om jeg syns det var litt drøyt å bruke nesten fire timer opp Aurlandsdalen?

Samme kveld var jeg sikker på at jeg ikke skulle gjøre det igjen. Ikke neste år i hvert fall. Men det er vel som med en fødsel, som en kvinnelig kollega sa det. Man glemmer fort alt det vonde. På søndagen gikk jeg blåbærtur på Eidsvågfjellet, og kjentes fin ut i beina. Til neste sommer skal jeg bli god til å løpe.

En lettet deltaker i målområdet, før han går til angrep på chips-skålen i bakgrunnen. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.

Dag og Jan har fått på seg T-skjortene. Jan kom under 9-timersgrensen og har fått blå trøye. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.