AXTRI 2013, jakten den gode følelsen

At jeg skulle sitte i en rorbu i Aurland en fredagskveld i august 2013, og spise pasta med to fjellgeiter, tre hollandse bergeiten og en landslagstriatlet, hadde jeg nok ikke sett for meg ett år tidligere. Etter AXTRI 2012 gikk jeg så langt som å si at dette ikke skulle gjenta seg. I hvert fall ikke det neste året. Men smerte er noe man glemmer forbausende fort. 1. oktober var jeg jammen påmeldt igjen, sammen med en rad andre Åsane-triatleter og fjellgeiter: Maarten Boting, broren Radboud, vennen René van Bemmel, Thomas Bergsvik Thorn, Morten Wiseth, Jan Hjemgaard, Tor Utne, Hilde og Geir-Erik Myhrvold. De tre siste ble likevel ikke med til Aurland, men til gjengjeld kom Mikal Iden inn på deltagerlisten i siste liten.

Løpeetappen i 2012 var vond. Prosjektet mitt mot 2013 var derfor å lære det. Jeg gikk til oppgaven med den vanlige teoretiske tilnærmingen. Jeg pløyde gjennom mengder av inspirasjonslitteratur som Born to run (jeg var vel en av de fem som ennå ikke hadde lest den) og Once a runner (klassisk løperoman), bøker om løpeteknikk som Gordon Piries Running fast and injury free (uutgitt; finnes på nett), Julian Goaters The art of running faster (anbefales sterkt!) og Bryan Powells Relentless forward progress: a guide to running ultramarathons, samt memoarbøker av Rich Roll (Ultraman-triatlet og veganer), Scott Jurek (ultraløper og veganer) og Chrissie Wellington (Ironman, og spiser kjøtt!). Blant annet.

Snart var jeg hellig overbevist om at jeg var den fødte ultraløper, og annonserte glad min deltakelse i løpskaruseller og adventsløp. Men iveren felte meg. Jeg har 11–12 km fra hjem til jobb, litt avhengig av rute, men mest på asfalt. Jeg tok buss halvveis for ikke å starte for hardt, men økte snart fra 3 til 5 til 8 km. Litt for snart. Klassisk tabbe! Jeg var jo i god form, men beina tålte ikke påkjenningen. Første gang jeg kunne være med i et løp, var Frikarusellen (5 km) på Espeland i midten av januar. Jeg kunne ikke løpe ordentlig igjen på to uker etter det. Et par måneder seinere hadde jeg sakte men sikkert bygget opp et løpsvolum på over 50 km i uken. Så smalt det i leggen. Jeg fullførte Mulismilen haltende, og var ute av dansen i fire uker. Bergen City (halv) Marathon-billetten solgte jeg.

Jeg hadde kanskje ikke gjort det enklere for meg selv ved å insistere på forfotløping fra første stund. Det er svært belastende for leggene, og krever at løpsvolumet bygges laaangsomt opp. På den annen side unngikk jeg antakelig den type skader som mange helløpere sliter med, i kne, leddbånd, rygg og hofter.

Uansett, etter en Danmarksferie med daglig løping og skogsturer på opptil 27 km, daglig svømming i sjøen, og til og med daglig sykling – rett nok mest i familietempo på en typisk dansk sommerhussykkel, var jeg tidlig i august klar for ekstremtriatlon. Ja, sett bort fra en vond lilletå og en vond skulder.

Sammen med de hollandske bergeitene varmet jeg opp med Strilaman (750 m svømming, 22 km sykling og 8 km løping) på Glesvær lørdagen før AXTRI. Man trenger ikke spare på kruttet under en sånn halvannen times øvelse. Det er bånn gass! I ekstremtriatlon er det derimot evnen til å disponere kreftene, og å få i seg tilstrekkelig mat og drikke, som avgjør om man sliter eller får en god opplevelse. Målet med årets deltakelse i AXTRI var å ha en god opplevelse!

 Svømmestart i Aurland. Foto: Cathrine Wiseth

Svømming

11 grader i vannet sa de på race-møtet på den regntunge fredagskvelden. Lurt med neoprenhetter og -sokker, for de hadde foreløpig ikke vurdert å korte ned svømmedistansen på 1900 meter. Lørdagsmorgenen våknet jeg i firetiden på en punktert luftmadrass på betonggolvet, til oppholdsvær og visstnok 13 grader i vannet. Kaldt var det uansett! Etter prøvesvømmeturen med to badehetter skiftet jeg til neoprenhette under den blå AXTRI-hetten.

Svømmeetappen under Strilaman hadde vært en kamp. Det gikk fortere enn jeg var vant til, og folk svømte på kryss og tvers foran meg. Det var nesten ikke til trekke været i all sjøsprøyten, og svømmeopplevelsen der ville jeg helst ikke ha gjentatt. Men når 250 triatleter skal ut den trange åpningen mellom moloene i Aurland, er det ikke usannsynlig at det også der vanker noen slag og spark. Hold på brillene. Løfter du armen opp, kan du ikke være sikker på å få den ned igjen.

Etter først å ha sett meg om etter bein som svømte i passende tempo, endte jeg med å svømme alene. Jeg hadde folk både til høyre og venstre, men ingen foran meg. Det var i grunnen litt avslappende å kunne svømme i rolig vann i sitt eget tempo.

Første vending var raskt unnagjort. Bøyen lå og duppet noen få hundre meter utenfor moloen. Men det var jammen et stykke til den andre bøyen som lå der som en gul prikk i det fjerne. Omtrent et kvarter tok det, før prikken hadde vokst seg en meter høy, og jeg hadde rundet den. Det var da jeg kjente at luggingen i leggene hadde tenkt å vokse seg til noe større. Rooolig nå! Noen sekunder seinere var krampene på full marsj oppover begge bein. Jeg lå stille som en mus, og så en stim av fargerike badehetter strømme forbi meg på begge sider.

Jeg prøvde å brystsvømme litt, men etter en kort stund, kjentes det ut som jeg skulle få kramper av det også, nå på innsiden av lårene. Det var vel omtrent da jeg for mitt indre øye så for meg at en kajakk plukket meg opp, og at AXTRI-eventyret var over før jeg var blitt sliten engang.

Jeg la om til crawl igjen, og nå gikk det greit, men jeg var veldig sparsom med beinsparkene. Veldig! Etter 36 minutter landet jeg på sandstranden i Aurland. Det var to minutter seinere enn i fjor. Men jeg var med!

Sykling

Thomas var allerede halvveis oppå sykkelen da jeg nådde skifteplassen min. Skiftesone er ikke min sterke side. I fjor spiste og drakk jeg, og skiftet alt fra innerst til ytterst i T1. I år hadde jeg planlagt bedre: brødskiver i sykkeltrøyen, ekstra drikke på sykkelen, og tribukse og kompresjonsstrømper på under våtdrakten.

Det tok likevel sin tid å komme avsted. Det er fort gjort å få våtdrakten ned omkring anklene, men det er en prøvelse å få den av anklene mens krampene jager gjennom leggene, hver gang man bøyer seg for å hjelpe til med hendene. Jeg måtte sette meg i det våte gresset for å få sykkelskoene på (so what! Buksene var jo drivende våte uansett), og fiklet vel og lenge med kalde fingre for å få festet pulsbeltet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, og ligge litt høyere enn i fjor, ca 4-5 slag under terskel. Det vil si, det som var terskel i fjor. I år har jeg ikke testet meg. Uansett, det ga pote. Jeg fikk selskap av en kar med «Skins» på rompa og Norseman-erfaring fra i fjor, og vi passerte ryttere i fleng, mens vi pratet om løst og fast. Men ved Stegastein, som er omlag halvveis oppe, kom jeg i tanker om at jeg nok burde starte spisingen, senket tempoet litt, byttet Skins ut med «Team Trøkk» (han var ikke så pratsom), og klemte i meg en skive med peanøttsmør og blåbærsyltetøy.

Å «klemme i seg» er i grunnen ganske beskrivende for hvordan det er å spise under konkurranse. Det er litt som å dytte mer kjøtt i en forstoppet kjøttkvern. Det tar kort sagt tid å spise mat når man ligger i pulssone 4. Og meter. Omtrent 300 høydemeter tror jeg nok det tok før siste smule var svelget. Men du verden hvor godt det kjentes. Jeg var full av energi da jeg passerte toppen etter 1 time og 18 minutter, mer enn ti minutter raskere enn fjoråret, og la i vei på temporittet over blokkhavet på Aurlandsfjellet, 1300 meter over fjorden. Jeg plukket stadig ryttere. Ha det, Skins!

Allerede i Kvignadalen, omtrent halvveis ned til fjorden kom første syklist imot etter vending. Her gikk det fort i teten. Men jeg talte bare 61 syklister før jeg nådde fjorden. Jeg måtte ha passert 39 på vei over fjellet, og den førtiende, Team Trøkk, svingte av mot Lærdal. Jeg lo godt av det en stund, helt til han kjørte forbi meg igjen oppi bakken. Klokken min viste én time og 59 minutter da jeg vendte ved fjorden, så her lå det godt til rette for rekordtid.

Men i år som i fjor, var det tungt å få motoren i gang igjen etter 20 minutters utforkjøring. Jeg sloss lenge med meg selv for å få pulsen opp i terskel minus 10. Minus 5 var definitivt utenfor rekkevidde. Jeg syklet meter for meter, og prøvde å se for meg en riktig liten kosestund på flaten ved Kvigne, på ca 500 m, der jeg skulle klemme i meg en halv banan eller to. Skins som jeg hadde hatt følge med en stund, kjørte fra meg ved hårnålsvingen før Kvigne. «Beinet test team» syklet forbi, og to til. Men hva var det for noe grønt og hvitt jeg så oppi Skinstølia, om ikke en Åsane-drakt? Thomas, som var den 51ste rytteren etter vending, så vidt jeg kunne telle, var i ferd med å synke gjennom feltet. Han sto og slåss med pedalene, med et tråkk som en elefant.

Jeg kjørte ikke forbi. Etter lenge å ha vurdert å tisse i buksene, sånn som ekte jernmenn gjør, bestemte jeg meg endelig å ta ondet ved roten. Jeg stoppet en liten stund ved 1200-metersmerket, der jeg hørte gnålet fra matstasjonen like over toppen. Dyp konsentrasjon. Om man er aldri så tissetrengt, så er det rene meditasjonsøvelsen å få noe til å renne når det skal. Men når det først begynner, så er det ingen ende på det.

Jeg flyttet en tom flaske fra sykkelen og over på ryggen, og tok imot en ny flaske og en neve energibarer og gels da jeg trillet forbi matstasjonen. Jeg spiste og drakk, og var snart fit for fight igjen. Det hadde gått tre og en halv time. Resten skulle kunne gå på en time, regnet jeg ut: 20 minutter over vidda, 20 minutter utfor, 20 minutter tempo til Vassbygdi.

Jeg kjører visst tempo bedre enn jeg klatrer, for så snart jeg var oppe på platået igjen, begynte jeg å plukke ryttere igjen. De fleste brenner for mye krutt i de lange stigningene, og legger om til lette gir med det samme de treffer en liten bakke. Men i mange av småbakkene oppå fjellet svarer det seg å reise seg i salen, og trø gjennom bakkene på tyngre gir. Thomas med elefantføttene kjørte jeg forbi i siste motbakke, før jeg satte utfor mot Aurland. Han sloss fremdeles med pedalene.

Isnålene i regnskuren over Aurlandsfjellet ble snart erstattet av fluer som klasket mot brilleglassene. Den lune varmen som slår imot en fra dalen, er noe av det beste med hele turen. Vestlandssommer! De siste 10 km fra Aurlandsvangen til Vassbygdi ble brukt til å spise. Jeg ville ha mest mulig innabords for å lade opp til løpingen, som jeg kunne begynne på etter 98 km, 3000 høydemeter og fire timer og førti minutter på sykkel.

Løping

Å skifte fra sykkelsko til løpesko, er ikke vanskelig, men det tar tid å tømme lommene i sykkeltrøya for verktøy, innpakningspapir og bananskall, stille om Garminen fra den teite multisport-funksjonen, som jeg aldri får til å virke, og klemme de siste dråpene ut av sykkelflaskene. Heldigvis sto Cathrine der og hjalp til å samle habengutet i en plastpose.

Spiste jeg skiven med peanøttsmør og blåbærsyltetøy som jeg hadde gjort klar til T2? Næh! Den hev jeg oppi sekken og bar den med meg til Østerbø. Den ble spist på toget hjem, hvis du lurte. Jeg tok meg vel også tid til å tømme et glass Cola fra T2-drikkestasjonen, og ta med meg litt potetgull, før jeg la meg i ryggen på Thomas som hadde fløyet forbi meg i skiftesonen.

Vi holdt 5:30-tempo på første flate veistrekket, men Thomas fikk snart lov til å dra i fra. Strategien min var klar: gå hver minste motbakke, løpe bortover og nedover. I mangel av løpetrening hadde jeg i fjor lengtet etter motbakkene, for det gjorde så vondt å løpe. Etter all løpetreningen i år var det motsatt: jeg lengtet etter flatene og nedoverbakkene, for løping kjentes fint og lett, mens motbakker var vondt i de slitne sykkellårene. Strategien virket over all forventning. Det kom en og annen løper bakfra og ville forbi, men det var jammen langt mellom dem. Jeg følte meg nesten litt alene av og til. I fjor var det jo rene parademarsjen forbi meg. Aldri var det fred å få.

Drikke hadde jeg nok av, og det er pent sagt. Jeg hadde valgt å ta med en 3-liters drikkesekk. Tungt var det, men gå tom for drikke ville jeg ikke. Og bære det i hendene? Nei, takk. I fjor hadde jeg vondt i skuldre og armer av å bære flaske. Men lite visste jeg om at arrangøren i år hadde lagt hele tre drikkestasjoner fra Sinjarheim og opp. Det er lettere å helle i seg drikke fra en kopp, enn å suge på en slange når man er andpusten. Så jeg stoppet, og drakk et par kopper på hver drikkestasjon, heller enn å suge av min egen sekk. Kort fortalt bar jeg med meg halvannen liter for mye til Østerbø. Og jeg har kontrollmålt.

Når det koker i toppen, er det ingenting som er så godt som å dyppe hode, nakke, hender og knær i en iskald fjellbekk. Så det gjorde jeg. Jeg stoppet i hver eneste bekk. Det tok jo litt tid, men jeg var fast bestemt på at det var viktigere å ha det bra enn å løpe fort.

Men det gikk visst fort nok likevel. Da jeg rundet husene ved Nesbø, så jeg plutselig ryggen til Thomas igjen i enga foran meg, mens jeg hørte stemmen til Cathrine som gjallet «Heia Dag!» fra et eller annet sted på den andre siden av vannet. Det var en god følelse! Jeg hadde ikke ventet å se Thomas igjen, og når jeg møtte Cathrine i Nesbøgalden, visste jeg at jeg nærmet meg mål. Thomas fikk selskap av sønnen Vetle og en Cola, mens Cathrine hastet av sted for å redde Morten, som visstnok «hadde sett mannen med ljåen». Jeg hadde ikke sett ham, så han må ha gjemt seg i buskene eller noe, tror jeg.

På vei opp Nesbøgalden. Jeg går. Og smiler (Foto: Cathrine Wiseth)

Thomas kom et minutt før meg i mål. Hvorfor løp jeg ikke forbi? Hadde jeg ikke større fart?

Når jeg ser på Stravaen min, så ser jeg hva som skjedde. Fra det øyeblikket der jeg ser ryggen på Thomas, ca 2 km fra mål, bestemmer hjernen min seg for å stenge for det varme vannet. Pulsen min dykker fem slag, fra 140–145 der den hadde ligget jevnt hele løpeturen, til 135–140. Gir jeg opp? Null fightervilje? Er det sånn Brann har det på bortebane?

Eller kan hende hjernen min var fornøyd? Omkring dette tidspunktet innså jeg at 8-timersgrensen ikke var mulig å nå, og at den røde trøya gikk fløyten. Men jeg hadde det noenlunde bra, jeg lo litt inni meg over å ha fått ryggkontakt med Thomas. Nå skulle jeg bare fullføre. Jeg listet meg til og med forsiktig utenom gjørmehullene oppover mot brua ved Østerbø, for ikke å få våte føtter, og spaserte et stykke over flate grasmarka. Mentalt var jeg allerede i mål. 8:09 sto det på lystavla da jeg småløp over målstreken, etter to timer og førti minutter på de om lag 19 kilometerne og 1200 høydemetrene fra Vassbygdi til Østerbø. Nummer 68 over målstreken.

Jeg sto støtt på beina, og den blå trøya er også den fineste!

Hele 14 hadde klart kravet til den svarte trøya denne dagen, med tid under 7 timer, mot to til sammen de to foregående årene. Mikal Iden (5. plass) satte en svømmerekord på 23:23, fire minutter foran nestemann, og den kommer nok til å stå noen år. Stian Hovind-Angermund (6. plass) satte en offisiell rekord opp Aurlandsdalen på 1 time og 48 minutter. Nå kan vi glemme Bjørn Dæhlis uoffisielle 1:50. Og Norseman’en Henrik Oftedal smadret løyperekorden med seks timer og to minutter. Med flyttet T2, lenger sykling og kortere løping, var nok løypen ca 12 minutter kortere i år, men det er også godt gjort å flytte rekorden med en halvtime.

Maarten ville klart rød trøye uansett med 7:44. Jeg, Thomas, Morten (8:32) og Jan (8:43, tre vonde minutter raskere enn i fjor) fikk blå, og den ÅCK-bekledte hollandske bergeiten Radboud Boting berget sin første AXTRI-trøye med 10:20. Den andre bergeiten, René, sto av sykkelen etter 6 timer, og dro hjem til hotellet.

Bilder fra Axtri.no:

Dag Grønnestad

Henrik Angermund

Maarten Boting

Morten Wiseth

Stian Hovind Angermund

Mikal Iden

Thomas Bergsvik Thorn

Bergen–Voss 2013

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:

Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.

Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.

 

Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.

Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.

Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.

Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.

Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

Sykkelsesongen, dag 1

I flere uker har jeg lest friske og beundringsverdige turrapporter fra mine mest sykkelfrelste kollegaer i Åsane CK, selvsagt med Petter i spissen, som snart har lagt ned flere mil i bukken enn det jeg gjør på et helt år. Jeg har vært på nippet til å bli med disse galningene et par ganger, men jeg må innrømme at jeg har kvidd meg litt for å legge ut rundt Gullfjellet i ti minusgrader. Men nå er det andre boller, det er mildvær og vi skriver 1. mars. En brillefin dag å starte opp.  

Sesongens første tur gikk inn Isdalen og videre over Rundemanen via Tarlebø. Totalt 15 kilometer og 600 høydemeter i regnvær og på dårlig føre. Fin restitusjon, dagen etter den tøffe onsdagstreningen. De solide vinterjakkene fra forrige klubbkolleksjon var gode å ha da det blåste som verst på toppen. Men syklene fikk stå igjen hjemme, og lengte etter noen meter tørr asfalt.    

Lars og Morten

Cathrine, entusiastisk som alltid. 

Virtual training - Langedalen

Tacx gjorde for første gang opptak under årets Bergen-Voss og til vinteren kan de som har investert i gjeve VR-ruller fra Tacx trene interaktivt gjennom den 16,5 mil lange løypen.

Nå ser det ut til at det også kommer et treningsopplegg fra Langedalen. Her presenteres de første opptakene og testrytteren er ingen ringere enn Fjellgeitenes egen superrekrutt-veteran, Marius E.

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Tidsskjema Bergen-Voss

Skal man fort til Voss, og ikke bare nyte turen, så gjelder det å ha en plan. Her følger skjemaet til C-lagets 4:27-gruppe i 2010, sammenholdt med enkelte sammenlignbare tider fra et 4:50-skjema. Legg merke til at gruppen kjørte 4-5 minutter fortere enn skjema til Trengereid. Det gikk fort, men det var relativt billige minutter. Jeg som ble kjørende dels alene, dels med langsommere grupper etter Gullfjellstoppen der jeg mistet feltet, lå fremdeles på skjema i Nordheimsund. Derfra og inn mistet jeg 11 minutter, 3 av dem på de siste 20 kilometrene fra Skjervet og inn. Minuttene som vinnes til Trengereid kan nytes i fulle drag seinere i rittet: opp mot Gullfjellet ... eller opp Skjervet.

Fjellgeitekspressen: En munkekonge er født!

Dagens planlagte tempotur på drøye 13 mil, tur-retur Øygarden, måtte skrinlegges. Sur vind, 8 grader og regn er ikke akkurat idylliske sykkelforhold -ikke en gang for hardausene i Fjellgeitekspressen. Vi har heller ikke glemt Dag, som var kaptein uten mannskap på bakketreningen i uværet som herjet på mandag. Men ettermiddagen var satt av til en god treningsøkt og hjemlige Munkebotn var utpekt som alternativ arena.

Morten, Erik, Marius J. og jeg mønstret på ved Mulebanen og varmet opp med en rolig runde rundt Eidsvågsneset før vi returnerte over fjellet tilbake til Sandviken sykehus, klare for ukens syrebad. Det lå lenge i kortene, og det overrasker vel ingen, at det første draget opp gjennom hårnålssvingene ville bli et rotterace uten hemninger, med blodsmak i kjeften fra første tråkk og uten tanke på å spare krefter til de tre dragene som lå i kø. Og slik ble det. Alle var raske, men Marius J. ble dagens Munkekonge og eneste bukk med bestetid på det forgjettede 3-tallet.

De tre neste dragene ble tappert gjennomført på gode tider, men den planlagte avslutningen opp Kamveien til Fløyen ble det ingenting av. Av og til er det greit å gi seg mens leken fortsatt er god.

Morten var tydelig preget av kraftuttaket, men med bestenotering på 4.09 fikk han nok en gang vist at  formen sitter som en kule for tiden.

Erik kjørte fire knallsterke intervaller.  Bestenotering på 4.15.

Lars klinte til med ny pers på 4.08, men dagens ubestridte munkekonge var uten tvil Marius J., som dro til med flere knallsterke drag og bestenotering på 3.47. En finfin opptur etter søndagens Nordhordland rundt.

Nordhordland rundt 2011

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.

Fra langtur til bakkeintervall

Torsdag 19. mai skulle 4.25-puljen på treningstur til Kvamskogen. Et ufyselig vær og en kaptein som på mystisk vis forsvant i rundkjøringen på Trengereid, førte til at 15-16 frostige ryttere gjorde helomvending på Gullfjellet. Men det var ikke akkurat snakk om en fullstendig kapitulasjon -vi er jo seriøse syklister, og tok oss derfor tid til to ekstra drag opp godbakken. For spesielt interesserte kan det nevnes at vi holdt en snittfart på ca 14 km/t og vi burde altså klare oss bra i denne bakken under Bergen - Voss, 4. juni. Intervallene gjorde oss akkurat varme nok til å unngå alvorlige frost-amputasjoner på returen tilbake til Øyrane torg.

Den erfarne Bristow-teknikeren hadde full full kontroll da han måtte skifte slange like før Risnes, men takket selvsagt ikke nei til litt bistand fra hjelpsomme Astrik- og Arna-ryttere i pissregnet. Samtidig søkte noen ly i en garasje og foretok dagens første klesskift - etter 15 minutter på sykkelen. Sørgelige greier.

Marius J. og Maarten og Hans Martin viste friske takter på dagens 3. intervall og hadde mye saft i lårene mot toppen av bakken.

Maarten, Marius J., Hans Martin og Lars

Tour de Hardanger



Fotograf: Hjelpsom fergemann. (Klikk på bildet for større utgave).



Sykkelkollega Frank Aadland i ÅCK beretter fra "Tour de Hardanger" i klubbens gjestebok (gjengitt under):

12 mann deltok på flott langtur 16.mai. Gruppen var en blanding av 4.25-feltet og seedet gr. 2. Kvamskogen-Norheimsund-Strandebarm-Mundheim-Eikelandsosen-Hatvik-Os og hjem igjen. Været var slett ikke verst, kun noen få dråper. Rolig inn til Risnes og passe fart opp til Gulbotn, og første punktering rett etterpå. Individuell kjøring og fart opp og over Kvamskogen. Punktering nr 2 i Tokagjelet. Kort pause på bensinstasjonen i Norheimsund, med tid for kaffe, cola og muffins + medbrakte skiver med nugatti. God fart innover den fine naturen i Strandebarm. Etter fjorårets erfaring syklet vi på utsiden og over begge tunnellene på strekningen. I siste sving over tunnell nr 2 møtte vi en Volvo som vi fikk litt for nær kontakt med. Gikk bra, men en påminning om aktsom kjøring. Mange bakker å kose seg i, og det var fritt fram for individuelle utskeielser.

Mange i stigende form, men må trekke fram Lars som er i godt slag og målte krefter med en råsterk Anders. Fra Eikelandsosen til Venjaneset ble det kjørt en sterk lagtempo, som ble toppet med at noen spurtet inn på fergen og holdt bommen oppe til alle 12 var talt ombord. Perfekt, og tid for å ta på tørre klær (for de av oss som hadde sekk med). Eksemplarisk kjøring på sykkelstien innover Osveien, og en aldri så liten siste fartsøkning opp til Vallaheiene. Deretter skilte vi lag hvor noen dro tilbake til Øyrane i Arna, og resten dro hjem via sentrum. Anders nevnte over 2500 hm før vi var hjemme, og min logg viste 208 km og ca 7 timer effektiv sykling.

Fjellgeitekspressen - Nordhordland rundt

Fjellgeitekspressen hadde varslet langtur rundt Nordhordland og tirsdag kveld var 10 ryttere samlet ved Alversund skole. Truls, Petter, Hans Martin, Idar, Jomar, Erik, Marius J, Morten, Terje og Lars var klare for nærmere ni mil på sykkelen.

Turen begynte i fin medvind utover Radøy, men siden det ble smått med tid til oppvarming, ble vi enige om å rulle fint og forstandig den første milen. Ute ved Austmarka hadde vi fått såpass driv i beina at vi fint og trygt kunne passere en stor treningsgruppe fra Nordhordland sykkelklubb som lusket seg utover.

Over Sletta og videre mot Austrheim ble rullen vår mindre og mindre effektiv, og vi måtte ta et lynraskt strategimøte på Mastrevik, der vi valgte å bytte ut rullen med en tempoformasjon, og yt-så-lenge-du-orker-i-tet-prinsippet. Petter sin strategi virket bra og rytterne fikk et jevnere utbytte av treningsøkten. Sydover mot Lindås, Hundvin og Seim var det bra driv og god puls i rekken, såpass at flere ryttere måtte slippe taket. Ekspressen jaget videre over Vollom med melkespreng i akslingene -men smertene avtok såpass under nedkjøringen at vi kunne avslutte turen med stilen i behold, etter vel 2 timer og 31 minutter på veien.

Bortsett fra Truls og Terje var alle innom Alversund skole etter økten og i god bloggtradisjon poserte rytterne pent for fotografen før gjennomsvett sykkeltøy kunne vrenges av og byttes ut med medbrakte tørrvarer. Fjellgeitene var selvsagt innom tanken på å ta et stopp i Stoltzen på vei hjem, men det var ingen som klarte å vise ektefølt entusiasme for forslaget denne gang.

Takk for turen, karer!

Hans Martin, Marius J. og Morten var sterke i feltet og sistnevnte
var spesielt hurtig i den avgjørende sluttspurten.

Petter og Lars. Åpenbart godt fornøyd med dagens innsats.

Jomar kjørte hardt, men fikk en liten luke før Vollom-bakken som ikke lot seg tette.

Erik stilte kollegialt opp som trekkvogn, da Idar valgte
å senke tempoet litt på Mongstad.

Idar var godt fornøyd med å være i mål med dagens kraftøkt.

Gullfjellet rundt 2011

Søndag 8. mai, litt før ti om formiddagen. Nesten 300 syklister stiller seg opp til start på løpebanen på Fana stadion. Solen skinner. Lystavlen på stadionbygget viser 21 varmegrader, noe som er så spesielt at speakeren må minne oss om det flere ganger. Vi etterfyller flaskene våre etter oppvarmingsturen fra Sandviken. Det blir en varm dag på jobben.

Sist jeg kjørte rundt Gullfjellet var i 2009. Da startet vi fra Os, og etter Vallaheiene klarte jeg å henge meg på en rulle jeg fremdeles husker som en av de beste og tetteste jeg har kjørt i. Vi var i Trengereid på et blunk.

I år var det ingen rulle til Trengereid. Et stort samlet felt hang seg på en tetgruppe som tidvis kjørte fort, tidvis i ganske behagelig tempo mot Trengereid. Det var lite som kunne splitte feltet før bakken opp mot Gullbotn. Men der ble det raskt strekk i folkemassen. Som vanlig lå jeg litt for langt bak, og derfra blir det fort langt opp til de jeg gjerne vil sitte med utover Samnangerfjorden.

«Jeg tror vi må tette et hull,» sa jeg til Lars på vei inn i tunnelen etter rundkjøringen, for kontakten var i ferd med å glippe for rytterne foran oss. Så jeg satte inn et ekstra gir og forserte. Men å ta igjen et felt på vei opp Gullbotn er som å klatre i et tau som glipper. Hver gang jeg tok igjen halen på feltet, slapp rytteren foran meg, og så var det på an igjen.

Da jeg kom over toppen hadde jeg fire ryttere omkring meg. Vi organiserte raskt en liten rulle, men det ble ikke noe fres over det, og feltet foran forsvant ubønnhørlig fra synsranden. Langs Samnangerfjorden gikk det også trått, og snart kunne jeg si god dag til Lars og Petter igjen. De kom slepende på et større felt. Der fikk jeg igjen for å ødsle sånn med kreftene i bakkene.

Men heller ikke feltet til Lars og Petter fikk noe særlig fart. De var for mange. For mange som bare ville henge på, for mange kaniner som hoppet frem og tilbake mellom rekkene. «Hold rekkene!» Jeg kjørte opp på siden av en kar som vinglet frem og tilbake og spurte pent om hvilken rekke han lå i. Det kom en skyllebøtte om hva han syns om å ligge og skrike i feltet.

Rullen gikk i stå hver gang det kom en kneik, og kneiker er det mange av utover langs fjorden. På toppen av det hele gikk det en velt i den bratte svingen rett før oppstigningen til Hegglandsdalen. Alle skulle først inn i bakken. Selv kjørte jeg rett inn i velten, men landet heldigvis ganske mykt på en annen rytter. Heldigvis ventet Lars og Petter oppi bakken.

Vi mistet feltet, men fem slitne karer fikk til en liten rulle nedover mot Os, og kjørte for å prøve å ta igjen feltet. Men vi var for trøtte. Til slutt stakk Fanamannen av. Så forlot Petter og en BCK-rytter det synkende skipet. Oppover fra Os var det ikke mer krefter i meg enn at jeg så vidt klarte å henge meg på bakhjulet til Lars sammen med en annen BCK-rytter. Det ble oss tre innover mot Fanafjellet. Fra Lysefjorden måtte også jeg slippe.

Klokken er slagen. Det blir ingen pers. Men det går fremdeles an å slå Lars. Bare jeg trør jevnt og trutt, rundt og rundt. Ordentlige rundtråkk. Lars var tydeligvis også sliten. Han reiste seg stadig i setet hundre meter foran meg. Jeg nærmet meg. Noen hundre meter fra toppen hadde jeg kontakt igjen.

Duellantene, hundre meter før mål. 

I siste svingen skimter jeg familien min som står og venter. Best å gi dem litt valuta for pengene, tenker jeg, girer opp og trør forbi Lars. Men der står jammen Arne også i sin grønne Åsane-trøye, og han forventer nok en drabelig duell mellom Lars og Dag, så Lars girer også opp og vrir ut de siste kreftene. Lars vant spurtduellen med en halvmeter. Det var vel fortjent for han var nok hakket sterkere enn meg i dag.

«Det tok sin tid,» sa Tine da hun kom bort til oss. Optimistisk som jeg er, hadde jeg innbilt henne at hun ville kunne se meg trille i mål hvis hun var der ca kvart over tolv. Så de hadde stått der i 20 minutter og ventet. 2 timer og 37 minutter, brukte vi. Petter var inne halvannet minutt før. Lars tangerte sin fjorårstid. Selv kjørte jeg på 2.32 for to år siden, men da var det avslutning på Os. Trøsten er at vi alle ligger på øvre halvdel av resultatlista.

Jeg tar med meg en t-skjorte størrelse M, en kopp saft og et eple, og gjør meg klar for andre del av dagens jernmann-økt: Familien skal på tur i Hisdalen naturreservat på Krokeide for å se etter sjeldne hakkespetter. Og om vi finner den visstnok fine rullesteinstranden i Tortelsvika, blir det kanskje også årets første sjøbad. Men vi velger feil sti, Matilde faller tre ganger, får et skrubbsår på leggen, og dermed er det opp på pappas skuldre resten av turen. Det får bli en annen gang. Men vel tilbake i Austrevågen på Krokeide, der det også er en fin strand, tar vi årets første bad. Triathlon.

Løpepils og sykkelis - for en helg!

Helgen ble innledet med langløpt pils på Ulriken, men i dag var det softis som sto på menyen, da det spreke sykkelfølget gjorde et velfortjent stopp på Bryggen etter mange timer på sykkelsetet. Etter å ha fått i seg noen gode munnfuller av det restituerende meieriproduktet, var lårene gode som nye og humøret på topp. Noen antydet såvidt å avslutte dagen med bakkeintervaller i både Munkebotn og Bjørndalen, men galskapen har vel ikke nådd slike høyder? Det blir nok snarere noen timer med hyseblikk, en god middag og et par kanner kaffe.


Arne, Linea og Morten har trent, mens Petter og Lars har deltatt på Gulfjellet rundt.

Dag skulle hatt seg en softis han og, men han for videre til årets første bad,

like etter målgang på Fanafjellet.





 


Fjellgeitekspressen i Berlin

Kortur til Berlin. Flott sang, mye mat og drikke, og så pittelitt trening. Det er fint å kombinere sightseeing med trening i nye byer. Consiergen på hotellet møtte to ivrige damer lørdag morgen kl 08.15. Klar for ekskursjon stilte vi i treningsklær og med kart i hånden. Den hyggelige mannen viste villig hvor vi måtte sykle for å komme til en park. Han påpekte at det var en oppoverbakke på veien, men vi lot ikke det stoppe oss.

Ut i Berlins trafikkerte gater, uten hjelm og med kartet på styret. Vi skal ikke skryte på oss alt for stor hastighet, gjennomsnittsfarten var vel neppe over 10 km/t. Bakken oppdaget vi først da vi var på toppen.  For dem som elsker motbakketrening er neppe Berlin rette byen:)

Etterhvert ble vi modige: Ut i store kryss, syklet over tofeltsveier, overhørte tuting fra biler og klarte helt greit å komme frem til Friedrichshein Volkspark.

Etter at syklene var godt fastlåst til et gjerde (vi var veldig nøye etter å ha betalt 100 euro i depositum), var det endelig tid for å prøve joggeformen.

Grønt gress, blomstrende trær, fuglekvitter, vakre fontener og hyggelig selskap. En fantastisk start på en lang dag:)

 Ja, så fornøyde var vi at vi like godt syklet litt mer senere på dagen, og enda en tur neste dag. Vi besøkte ulike markeder og fikk sett oss rundt i Berlin.



Hanne med Berlinerdomen i bakgrunnen



Berllinmuren



I Det Store Utland kan man fremdeles se ting man ikke ante fantes! Noe som var veldig fascinerende for oss som er glad i sykkel og i vin/øl er den fantastiske BierBike:

Her kan man sitte og trø, se på byen og drikke øl - alt på en gang! Kanskje noe for fjellgeitene neste Bergen-Voss?

Os rundt 2011

Søndag 1. mai, Os Gymnas kl 10.00. Rittstart Os rundt. Fjellgeitekspressen, i dag representert med Dag, Morten og Lars, lot bilene stå igjen hjemme og stilte gode og varme til start, med halvannen times rolig sykkeltur fra Bergen til Os i beina. Korte ritt krever god oppvarming og Os rundt, med sine knappe 4,5 mil om Lysekloster, over Fanafjellet, rundt Kalandsvannet og rask retur gjennom Osvegen, er jo så og si ferdig før det kommer skikkelig i gang. 



Dag i passiar med Arne S. fra ÅCK



Det kom ikke som noe sjokk på noen av oss at Dag ble første bukken opp den avgjørende Mobergbakken i starten av rittet, men Morten og Lars hang også godt med over den første bakketoppen i dag. Innover mot Fanafjellet var tempoet bra i feltet som Morten og Lars ble liggende i, og ensomme ryttere og trøtte tospann ble taktfast innhnentet av den voksende organismen. Fanafjellet er langt og vondt for lårene, men ble besteget i bra tempo. Det ble noe strekk mot toppen og nye grupperinger samlet seg vel nede i Hamrevegen. Der hentet feltet også inn et par ryttere som fort la fra seg nistepakken, økte farten og hektet seg på bak på rullen. Den ene av de var Dag.

Returen langs Osvegen gikk i motvind, men det var det ingen som brydde seg om og feltet kjempet seg mot mål i stor fart. Målgang etter 1 time og 7 minutter, bare få minutter bak tetpuljen. Like etter nedkjøringen fra Fanafjellet fikk Morten og 10-12 andre ryttere en liten luke frem til feltet, men med god kjøring sørget de for at luken ikke ble på mer på mer enn to minutter inn til mål.

Med gode tider i Nymarks turritt og Os rundt har Morten fått en riktig god start på karriereren som rittsyklist og burde kanskje snart prøve å finne seg en litt raskere pulje til Voss. Dag og Lars leverte også varene i dag, med en forbedring på henholdsvis 8 og 10 minutter sammenlignet med fjorårets resultat.

Etter rittet syklet Dag og Lars fornøyde hjemover, mens Morten ble hentet av Cathrine, som trippet etter å få seg en tur på raceren rundt Ulriken i finværet.



Franken, Lars, Øystein M, Dag, Arne S og Morten



Fjellgeitekspressen- "the female version"

Cathrine og Linn-Karine klar for tur. Det var i tillegg to venninner av Linn-Karine med på tur. Dessverre ingen bilder av dem.

Jepp....det er altså ikke bare gutta som kan sykle.
Den kvinnelige fjellgeitekspressen har vært på tur rundt Ulriken i dag :-)
Foreløpig er vi ikke så opptatt av gjennomsnittsfart og andre tall, men vi har nok litt å gå på. Vi oppfordrer andre kvinnelige geiter til å bli med....dette er moro!!

Fjellgeitekspressen - NH rundt

Flere solide ryttere i Fjellgeitekspressen måtte dessverre melde avbud kort tid før avreise, men Morten og jeg fikk uansett en bortimot perfekt treningsøkt i Nordhordland onsdag ettermiddag. Vi startet turen fra Alversund skole kl 17.10 og tross noe motvind holdt vi god fart nordover over Radøy, med vekslinger i front hvert fjerde minutt. Ved kirken på Austrheim viste sykkelcomputeren en snittfart på 32,4 km/t. Solid trening gjennom vinteren, gode veier og medvind ga to jevnbyrdige ryttere enda bedre fart fra Mongstad og sydover mot Lindås, og snittfarten (for hele turen) økte etterhvert til småpene 33,1 km/t.

Den siste etappen over Seim og opp de siste kronglete bakkene tilbake til Alversund ble en tøff utfordring for godt sletne lår, men selvfølgelig ville ingen gi seg, eller gå over i pratetempo, og vi klarte å holde pulsen oppe helt til mål, selv om snittfarten sank som en stein, ned til 31,5 km/t. Vi brukte ca 2 timer og 47 minutter på årets flotteste sykkeltur - så langt.

Endelig fremme. Tror Morten nynnet lavmælt på en eller annen trøndersk takkevise opp den siste bakken på skoleplassen.



Fantastisk herlig å bytte ut tykk vinterpolstring med korte bukser og kort trøye.



Det splitter nye hjulsettet var en fryd å sykle med. Verdens letteste alufelger er faktisk så lette at rytteren hadde store problemer med å holde begge hjulene på asfalten.