Fjellgeitene: AXTRI 2013, jakten den gode følelsen

At jeg skulle sitte i en rorbu i Aurland en fredagskveld i august 2013, og spise pasta med to fjellgeiter, tre hollandse bergeiten og en landslagstriatlet, hadde jeg nok ikke sett for meg ett år tidligere. Etter AXTRI 2012 gikk jeg så langt som å si at dette ikke skulle gjenta seg. I hvert fall ikke det neste året. Men smerte er noe man glemmer forbausende fort. 1. oktober var jeg jammen påmeldt igjen, sammen med en rad andre Åsane-triatleter og fjellgeiter: Maarten Boting, broren Radboud, vennen René van Bemmel, Thomas Bergsvik Thorn, Morten Wiseth, Jan Hjemgaard, Tor Utne, Hilde og Geir-Erik Myhrvold. De tre siste ble likevel ikke med til Aurland, men til gjengjeld kom Mikal Iden inn på deltagerlisten i siste liten.

Løpeetappen i 2012 var vond. Prosjektet mitt mot 2013 var derfor å lære det. Jeg gikk til oppgaven med den vanlige teoretiske tilnærmingen. Jeg pløyde gjennom mengder av inspirasjonslitteratur som Born to run (jeg var vel en av de fem som ennå ikke hadde lest den) og Once a runner (klassisk løperoman), bøker om løpeteknikk som Gordon Piries Running fast and injury free (uutgitt; finnes på nett), Julian Goaters The art of running faster (anbefales sterkt!) og Bryan Powells Relentless forward progress: a guide to running ultramarathons, samt memoarbøker av Rich Roll (Ultraman-triatlet og veganer), Scott Jurek (ultraløper og veganer) og Chrissie Wellington (Ironman, og spiser kjøtt!). Blant annet.

Snart var jeg hellig overbevist om at jeg var den fødte ultraløper, og annonserte glad min deltakelse i løpskaruseller og adventsløp. Men iveren felte meg. Jeg har 11–12 km fra hjem til jobb, litt avhengig av rute, men mest på asfalt. Jeg tok buss halvveis for ikke å starte for hardt, men økte snart fra 3 til 5 til 8 km. Litt for snart. Klassisk tabbe! Jeg var jo i god form, men beina tålte ikke påkjenningen. Første gang jeg kunne være med i et løp, var Frikarusellen (5 km) på Espeland i midten av januar. Jeg kunne ikke løpe ordentlig igjen på to uker etter det. Et par måneder seinere hadde jeg sakte men sikkert bygget opp et løpsvolum på over 50 km i uken. Så smalt det i leggen. Jeg fullførte Mulismilen haltende, og var ute av dansen i fire uker. Bergen City (halv) Marathon-billetten solgte jeg.

Jeg hadde kanskje ikke gjort det enklere for meg selv ved å insistere på forfotløping fra første stund. Det er svært belastende for leggene, og krever at løpsvolumet bygges laaangsomt opp. På den annen side unngikk jeg antakelig den type skader som mange helløpere sliter med, i kne, leddbånd, rygg og hofter.

Uansett, etter en Danmarksferie med daglig løping og skogsturer på opptil 27 km, daglig svømming i sjøen, og til og med daglig sykling – rett nok mest i familietempo på en typisk dansk sommerhussykkel, var jeg tidlig i august klar for ekstremtriatlon. Ja, sett bort fra en vond lilletå og en vond skulder.

Sammen med de hollandske bergeitene varmet jeg opp med Strilaman (750 m svømming, 22 km sykling og 8 km løping) på Glesvær lørdagen før AXTRI. Man trenger ikke spare på kruttet under en sånn halvannen times øvelse. Det er bånn gass! I ekstremtriatlon er det derimot evnen til å disponere kreftene, og å få i seg tilstrekkelig mat og drikke, som avgjør om man sliter eller får en god opplevelse. Målet med årets deltakelse i AXTRI var å ha en god opplevelse!

Svømmestart i Aurland. Foto: Cathrine Wiseth

Svømming

11 grader i vannet sa de på race-møtet på den regntunge fredagskvelden. Lurt med neoprenhetter og -sokker, for de hadde foreløpig ikke vurdert å korte ned svømmedistansen på 1900 meter. Lørdagsmorgenen våknet jeg i firetiden på en punktert luftmadrass på betonggolvet, til oppholdsvær og visstnok 13 grader i vannet. Kaldt var det uansett! Etter prøvesvømmeturen med to badehetter skiftet jeg til neoprenhette under den blå AXTRI-hetten.

Svømmeetappen under Strilaman hadde vært en kamp. Det gikk fortere enn jeg var vant til, og folk svømte på kryss og tvers foran meg. Det var nesten ikke til trekke været i all sjøsprøyten, og svømmeopplevelsen der ville jeg helst ikke ha gjentatt. Men når 250 triatleter skal ut den trange åpningen mellom moloene i Aurland, er det ikke usannsynlig at det også der vanker noen slag og spark. Hold på brillene. Løfter du armen opp, kan du ikke være sikker på å få den ned igjen.

Etter først å ha sett meg om etter bein som svømte i passende tempo, endte jeg med å svømme alene. Jeg hadde folk både til høyre og venstre, men ingen foran meg. Det var i grunnen litt avslappende å kunne svømme i rolig vann i sitt eget tempo.

Første vending var raskt unnagjort. Bøyen lå og duppet noen få hundre meter utenfor moloen. Men det var jammen et stykke til den andre bøyen som lå der som en gul prikk i det fjerne. Omtrent et kvarter tok det, før prikken hadde vokst seg en meter høy, og jeg hadde rundet den. Det var da jeg kjente at luggingen i leggene hadde tenkt å vokse seg til noe større. Rooolig nå! Noen sekunder seinere var krampene på full marsj oppover begge bein. Jeg lå stille som en mus, og så en stim av fargerike badehetter strømme forbi meg på begge sider.

Jeg prøvde å brystsvømme litt, men etter en kort stund, kjentes det ut som jeg skulle få kramper av det også, nå på innsiden av lårene. Det var vel omtrent da jeg for mitt indre øye så for meg at en kajakk plukket meg opp, og at AXTRI-eventyret var over før jeg var blitt sliten engang.

Jeg la om til crawl igjen, og nå gikk det greit, men jeg var veldig sparsom med beinsparkene. Veldig! Etter 36 minutter landet jeg på sandstranden i Aurland. Det var to minutter seinere enn i fjor. Men jeg var med!

Sykling

Thomas var allerede halvveis oppå sykkelen da jeg nådde skifteplassen min. Skiftesone er ikke min sterke side. I fjor spiste og drakk jeg, og skiftet alt fra innerst til ytterst i T1. I år hadde jeg planlagt bedre: brødskiver i sykkeltrøyen, ekstra drikke på sykkelen, og tribukse og kompresjonsstrømper på under våtdrakten.

Det tok likevel sin tid å komme avsted. Det er fort gjort å få våtdrakten ned omkring anklene, men det er en prøvelse å få den av anklene mens krampene jager gjennom leggene, hver gang man bøyer seg for å hjelpe til med hendene. Jeg måtte sette meg i det våte gresset for å få sykkelskoene på (so what! Buksene var jo drivende våte uansett), og fiklet vel og lenge med kalde fingre for å få festet pulsbeltet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, og ligge litt høyere enn i fjor, ca 4-5 slag under terskel. Det vil si, det som var terskel i fjor. I år har jeg ikke testet meg. Uansett, det ga pote. Jeg fikk selskap av en kar med «Skins» på rompa og Norseman-erfaring fra i fjor, og vi passerte ryttere i fleng, mens vi pratet om løst og fast. Men ved Stegastein, som er omlag halvveis oppe, kom jeg i tanker om at jeg nok burde starte spisingen, senket tempoet litt, byttet Skins ut med «Team Trøkk» (han var ikke så pratsom), og klemte i meg en skive med peanøttsmør og blåbærsyltetøy.

Å «klemme i seg» er i grunnen ganske beskrivende for hvordan det er å spise under konkurranse. Det er litt som å dytte mer kjøtt i en forstoppet kjøttkvern. Det tar kort sagt tid å spise mat når man ligger i pulssone 4. Og meter. Omtrent 300 høydemeter tror jeg nok det tok før siste smule var svelget. Men du verden hvor godt det kjentes. Jeg var full av energi da jeg passerte toppen etter 1 time og 18 minutter, mer enn ti minutter raskere enn fjoråret, og la i vei på temporittet over blokkhavet på Aurlandsfjellet, 1300 meter over fjorden. Jeg plukket stadig ryttere. Ha det, Skins!

Allerede i Kvignadalen, omtrent halvveis ned til fjorden kom første syklist imot etter vending. Her gikk det fort i teten. Men jeg talte bare 61 syklister før jeg nådde fjorden. Jeg måtte ha passert 39 på vei over fjellet, og den førtiende, Team Trøkk, svingte av mot Lærdal. Jeg lo godt av det en stund, helt til han kjørte forbi meg igjen oppi bakken. Klokken min viste én time og 59 minutter da jeg vendte ved fjorden, så her lå det godt til rette for rekordtid.

Men i år som i fjor, var det tungt å få motoren i gang igjen etter 20 minutters utforkjøring. Jeg sloss lenge med meg selv for å få pulsen opp i terskel minus 10. Minus 5 var definitivt utenfor rekkevidde. Jeg syklet meter for meter, og prøvde å se for meg en riktig liten kosestund på flaten ved Kvigne, på ca 500 m, der jeg skulle klemme i meg en halv banan eller to. Skins som jeg hadde hatt følge med en stund, kjørte fra meg ved hårnålsvingen før Kvigne. «Beinet test team» syklet forbi, og to til. Men hva var det for noe grønt og hvitt jeg så oppi Skinstølia, om ikke en Åsane-drakt? Thomas, som var den 51ste rytteren etter vending, så vidt jeg kunne telle, var i ferd med å synke gjennom feltet. Han sto og slåss med pedalene, med et tråkk som en elefant.

Jeg kjørte ikke forbi. Etter lenge å ha vurdert å tisse i buksene, sånn som ekte jernmenn gjør, bestemte jeg meg endelig å ta ondet ved roten. Jeg stoppet en liten stund ved 1200-metersmerket, der jeg hørte gnålet fra matstasjonen like over toppen. Dyp konsentrasjon. Om man er aldri så tissetrengt, så er det rene meditasjonsøvelsen å få noe til å renne når det skal. Men når det først begynner, så er det ingen ende på det.

Jeg flyttet en tom flaske fra sykkelen og over på ryggen, og tok imot en ny flaske og en neve energibarer og gels da jeg trillet forbi matstasjonen. Jeg spiste og drakk, og var snart fit for fight igjen. Det hadde gått tre og en halv time. Resten skulle kunne gå på en time, regnet jeg ut: 20 minutter over vidda, 20 minutter utfor, 20 minutter tempo til Vassbygdi.

Jeg kjører visst tempo bedre enn jeg klatrer, for så snart jeg var oppe på platået igjen, begynte jeg å plukke ryttere igjen. De fleste brenner for mye krutt i de lange stigningene, og legger om til lette gir med det samme de treffer en liten bakke. Men i mange av småbakkene oppå fjellet svarer det seg å reise seg i salen, og trø gjennom bakkene på tyngre gir. Thomas med elefantføttene kjørte jeg forbi i siste motbakke, før jeg satte utfor mot Aurland. Han sloss fremdeles med pedalene.

Isnålene i regnskuren over Aurlandsfjellet ble snart erstattet av fluer som klasket mot brilleglassene. Den lune varmen som slår imot en fra dalen, er noe av det beste med hele turen. Vestlandssommer! De siste 10 km fra Aurlandsvangen til Vassbygdi ble brukt til å spise. Jeg ville ha mest mulig innabords for å lade opp til løpingen, som jeg kunne begynne på etter 98 km, 3000 høydemeter og fire timer og førti minutter på sykkel.

Løping

Å skifte fra sykkelsko til løpesko, er ikke vanskelig, men det tar tid å tømme lommene i sykkeltrøya for verktøy, innpakningspapir og bananskall, stille om Garminen fra den teite multisport-funksjonen, som jeg aldri får til å virke, og klemme de siste dråpene ut av sykkelflaskene. Heldigvis sto Cathrine der og hjalp til å samle habengutet i en plastpose.

Spiste jeg skiven med peanøttsmør og blåbærsyltetøy som jeg hadde gjort klar til T2? Næh! Den hev jeg oppi sekken og bar den med meg til Østerbø. Den ble spist på toget hjem, hvis du lurte. Jeg tok meg vel også tid til å tømme et glass Cola fra T2-drikkestasjonen, og ta med meg litt potetgull, før jeg la meg i ryggen på Thomas som hadde fløyet forbi meg i skiftesonen.

Vi holdt 5:30-tempo på første flate veistrekket, men Thomas fikk snart lov til å dra i fra. Strategien min var klar: gå hver minste motbakke, løpe bortover og nedover. I mangel av løpetrening hadde jeg i fjor lengtet etter motbakkene, for det gjorde så vondt å løpe. Etter all løpetreningen i år var det motsatt: jeg lengtet etter flatene og nedoverbakkene, for løping kjentes fint og lett, mens motbakker var vondt i de slitne sykkellårene. Strategien virket over all forventning. Det kom en og annen løper bakfra og ville forbi, men det var jammen langt mellom dem. Jeg følte meg nesten litt alene av og til. I fjor var det jo rene parademarsjen forbi meg. Aldri var det fred å få.

Drikke hadde jeg nok av, og det er pent sagt. Jeg hadde valgt å ta med en 3-liters drikkesekk. Tungt var det, men gå tom for drikke ville jeg ikke. Og bære det i hendene? Nei, takk. I fjor hadde jeg vondt i skuldre og armer av å bære flaske. Men lite visste jeg om at arrangøren i år hadde lagt hele tre drikkestasjoner fra Sinjarheim og opp. Det er lettere å helle i seg drikke fra en kopp, enn å suge på en slange når man er andpusten. Så jeg stoppet, og drakk et par kopper på hver drikkestasjon, heller enn å suge av min egen sekk. Kort fortalt bar jeg med meg halvannen liter for mye til Østerbø. Og jeg har kontrollmålt.

Når det koker i toppen, er det ingenting som er så godt som å dyppe hode, nakke, hender og knær i en iskald fjellbekk. Så det gjorde jeg. Jeg stoppet i hver eneste bekk. Det tok jo litt tid, men jeg var fast bestemt på at det var viktigere å ha det bra enn å løpe fort.

Men det gikk visst fort nok likevel. Da jeg rundet husene ved Nesbø, så jeg plutselig ryggen til Thomas igjen i enga foran meg, mens jeg hørte stemmen til Cathrine som gjallet «Heia Dag!» fra et eller annet sted på den andre siden av vannet. Det var en god følelse! Jeg hadde ikke ventet å se Thomas igjen, og når jeg møtte Cathrine i Nesbøgalden, visste jeg at jeg nærmet meg mål. Thomas fikk selskap av sønnen Vetle og en Cola, mens Cathrine hastet av sted for å redde Morten, som visstnok «hadde sett mannen med ljåen». Jeg hadde ikke sett ham, så han må ha gjemt seg i buskene eller noe, tror jeg.

På vei opp Nesbøgalden. Jeg går. Og smiler (Foto: Cathrine Wiseth)

Thomas kom et minutt før meg i mål. Hvorfor løp jeg ikke forbi? Hadde jeg ikke større fart?

Når jeg ser på Stravaen min, så ser jeg hva som skjedde. Fra det øyeblikket der jeg ser ryggen på Thomas, ca 2 km fra mål, bestemmer hjernen min seg for å stenge for det varme vannet. Pulsen min dykker fem slag, fra 140–145 der den hadde ligget jevnt hele løpeturen, til 135–140. Gir jeg opp? Null fightervilje? Er det sånn Brann har det på bortebane?

Eller kan hende hjernen min var fornøyd? Omkring dette tidspunktet innså jeg at 8-timersgrensen ikke var mulig å nå, og at den røde trøya gikk fløyten. Men jeg hadde det noenlunde bra, jeg lo litt inni meg over å ha fått ryggkontakt med Thomas. Nå skulle jeg bare fullføre. Jeg listet meg til og med forsiktig utenom gjørmehullene oppover mot brua ved Østerbø, for ikke å få våte føtter, og spaserte et stykke over flate grasmarka. Mentalt var jeg allerede i mål. 8:09 sto det på lystavla da jeg småløp over målstreken, etter to timer og førti minutter på de om lag 19 kilometerne og 1200 høydemetrene fra Vassbygdi til Østerbø. Nummer 68 over målstreken.

Jeg sto støtt på beina, og den blå trøya er også den fineste!

Hele 14 hadde klart kravet til den svarte trøya denne dagen, med tid under 7 timer, mot to til sammen de to foregående årene. Mikal Iden (5. plass) satte en svømmerekord på 23:23, fire minutter foran nestemann, og den kommer nok til å stå noen år. Stian Hovind-Angermund (6. plass) satte en offisiell rekord opp Aurlandsdalen på 1 time og 48 minutter. Nå kan vi glemme Bjørn Dæhlis uoffisielle 1:50. Og Norseman’en Henrik Oftedal smadret løyperekorden med seks timer og to minutter. Med flyttet T2, lenger sykling og kortere løping, var nok løypen ca 12 minutter kortere i år, men det er også godt gjort å flytte rekorden med en halvtime.

Maarten ville klart rød trøye uansett med 7:44. Jeg, Thomas, Morten (8:32) og Jan (8:43, tre vonde minutter raskere enn i fjor) fikk blå, og den ÅCK-bekledte hollandske bergeiten Radboud Boting berget sin første AXTRI-trøye med 10:20. Den andre bergeiten, René, sto av sykkelen etter 6 timer, og dro hjem til hotellet.

Bilder fra Axtri.no: