Siden jeg meldte meg på i oktober i fjor har jeg mer eller mindre trent målrettet til denne konkurranse med 4000 høydemeter fordelt over sykkel og løpe etappe. Jeg gjør jo egentlig det jeg liker og det som passer med, men prøvde nå å få mest mulig høyde meter i både sykkel og løpe treningen ( var aldri med laksen opp elven siden svømmingen var i flate Aurlandsfjorden ).
Det ble mye hjem/jobb sykling og løping som vanlig og mange gøye treninger med Fjellgeitene og Åck ! Jeg følte at formen ( som ikke har vært dårlig på lenge ) begynte å bli skikkelig bra. En måned før jeg reiste til Mallorca var jeg kjempe fornøyd med både sykkel, løpe og svømmeformen. Så da var det bare å finpusse formen litt før jeg kunne hvile meg i enda bedre form.Bortsett fra at jeg i vinteren ga min venstre akillissen en velfortjent hvilepause har jeg vært frisk i kroppen hele veien.
Utrolig surt at den syvende dag på Mallorca ( mindre en 3 uker før axtri ) måtte bare uhellet slå til. Jeg hadde nettopp begynt en lang nedoverbakke som ble veldig kort for min del. I første sving skled jeg ut over alle barnålerne som lå der. Farten var ikke så stor, så jeg prøvde å redde fallet ved å sette foten ned. Den ( gummiesål ) satt seg fast med en gang mens både sykkelen og resten av kroppen ville videre. Et lite øyeblikk pekte foten min feil vei og smerten kom like etter. Kneet og skulder (litt mer en først antatt ) fikk også litt juling.
Hvorfor tok jeg det ikke mer forsiktig i svingen. Jeg skulle jo vist hvor glatt det var. Det var jo på en lite bakke med barnålerne jeg har lært å stå på ski i Holland (det er helt sannt !) .Tenkte på de stort sett 60 rolige kilometerne tilbake for en tosk jeg hadde vært. Trodde jeg kunne glemme axtri. Merkelig nok ble det mindre vond etterhvert og jeg satset for fult igjen mot axtri, allerede de siste 10 kilometerene på vei til hotellet ved å trukket gått på pedalene.
Britt ( konen min ) var litt bekymret og så at jeg bare måtte ta drosjer hjem etter ha hørt om veltet. Det var nok det lureste, men for seint nå. Det så ut at det var for seint med å kjøle ned med is også, for det eneste som stoppet min ankel fra å bli så stor som en vannmelon var at huden ikke kunne strekke mer ut.
Jeg gikk 4 dager på krykker, dog fant ut at jeg kunne sykle den 3e dag. Jeg vistte at det ikke skulle bli løping på lenge, men jeg kunne jo bruke armene. Så dagen etter uhellet gikk jeg til stranden på krukker, hev dem i sanden og kryp til sjøen og svømte 2 timer istedet for 1 time som jeg skulle hver dag i Mallorca ( dette finner jeg ikke på for å krydde historien ). Da jeg skulle gjøre det samme neste dag begynte jeg å bli litt bekymret om folk kunne tenke om meg at jeg var sprø. Jeg bare fortsette da jeg mente at de fleste hadde gitt meg det stempelet allerede likevel, etter å ha sett meg andere dager komme tilbake fra en lang sykkel/joggetur tidlig om morningen og så sett meg slås mot bølgene og brenmagneter i en time etterpå.
Tilbake i Norge 2 uker før "dagen" ble jeg med en stor gjeng ( +- 15 man ) rundt Gullfjellet på sykkel. Om foten var langt i fra bra, så var det vel liten gale med formen. Kjørte tempo til Arna der vi møtte resten. Gulbotn samt de andre lange bakkene ble kjørt opp samme tempo som klatre sterke Frank og Jan Yngve . Det ble heller ikke spart på kruttet da David litt før byen begynte å få problemer opp bakkene. Måtte gi min kompis litt dyttehjelp...han skulle med hele veien.
Jeg tror virkelig at å bevege seg rask igjen etter skade er kuren for å bli bedre. Vitsen er finne grensen hva han tåler. Eller bedre sagt akkurat ikke finne grensen hva han tåler. Jeg overskred grensen med Gullfjellet turen og doble svømmetreningen samtidig som jeg gikk mye på krykker var heller ikke bra for min mørbankete skulder.
Geir adviserte meg og holde meg helt i ro de to ukenetil axtri. Superformen kunne ikke øddeleges på 2 uker. Selfølgelig klarte jeg meg ikke holde meg helt i ro selv om dette var den desidert roligste uke på ganske så lenge. Sykle føltes greit, svømme ikke og løpe kunne jeg bare glemme.Glemte også Strilaman der jeg var ivrig supporter til Dag, min bror og René.
Dagene etter det ble det litt sykling før jeg endelig prøvde meg igjen på løping opp gulfjellene. Ingen problem oppover og halting nedover var resultatet. Ble heller ikke mer positiv av følelse jeg fikk da vi plasket litt i Langevatn onsdag 3 dager før axtri. Fortsatt um i skulderen.
Kansje enda 2 hvile dager skulle gjøre susen.
Lørdag klokke litt før startskuddet setter jeg meg ned kanten, for jeg tør ikke å hoppet ned en meter til stranden selv om foten min er tapet kvelden før. Jeg hadde tenkt å gi alt fra start, men med en gang vi treffer vannet svømmer mange forbi meg. På høyre siden, på venstre siden og noen rett over meg. Selv var jeg en av den ambisieuse gjengen med rødt badehette for antatt svømmetid under halve timen. Jeg ble litt glad da jeg endelig fant noen bra føter å " henge " på, så jeg ikke skulle se neste farge badehette rundt meg. Jeg ble mindre glad da tapet begynte å løsne og foten å virke.
Heldigvis kjente jeg ikke noen smerte i ankelen da jeg begynte å sykle. Enda bedre var det at Thomas (bedre svømmetid, dårligere t1-tid) tok meg igjen 20 meter ut i bakken. Jeg hadde ikke peiling på hva fart jeg skulle ligge. Hadde verken speedo og pulsemåler. Det herlige jevne tempo Thomas la ut til sørget for at vi plukket den ene etter det andere triathlet. Jeg holdt meg 10 meter bak Thomas. Det er lovlig å sykle ved siden av hverandre, men jeg var redd at tempoet ville øke om jeg gjorde. Likevel bestemte jeg for å hoppe over og følge den eneste som innhentet oss litt over halvveis første bakken. Jeg klarte å følge ham hele veien til toppen, mens Thomassen (på en dårlig dag) ikke klarte å gire opp.
En liten stopp på toppen for å ta på vesten føltes som en evighet. Glidelåsen hengte seg vast. Jeg fikk ham verken opp eller ned og mistet en del plasser ( de lå tett i tett der jeg la ). Jeg klarte aldri å ta noen igjen oppe på platåen med det seilet på. Heller ikke i nedover kjøringen der jeg ikke tok sjanser.
Et par kilometer før mål ble jeg plutselig vått fra kneene og ned. Rart, jeg hadde full kontroll på blære, det var ikke våt på veien og jeg så heller ingen supporter som ville kjøle meg ned. Svaret hva det var for noen fikk jeg da jeg så ned på flasket som jeg tok i mot rett før nedover bakken. Shit, toppen hadde sprettet av da jeg syklet i et av de mange hullene i veien. 1/4 Del var borte.
Fortvilet søkte jeg trøst hos Catherine ved vendepunkt. Hun hjalp meg med å ta det ubrukelige vesten over hodet+ hjelm og løp til bilen for å hente en ny flaske. Jeg mistforstod henne (trodde jeg skulle få full flask). Derfor drakk jeg halve flasken mens flere syklister syklet forbi. Catherine var kjapp, men jeg ble ikke veldig glad ( sorry Catherine ) da jeg bare kunne helle over 1/4 flaske fra den gamle til den nye.
Lykken snudde da jeg begynte å sykle opp bakken samtidig med Thomas som plutselig duket opp. "Litt" grinete enda fortalte jeg ham om hvor uheldig jeg hadde vært så langt og jammen fikk jeg en full flaske ! :-)) Som takk syklet jeg fra Thomas for andre gang og plukket opp alle som hadde tatt meg igjen i stoppene plus et par til.
Beinene var helt super ( litt krampe er bare lekkert ) . Platåen tilbake virket langt, men det var jeg varslet for. Jeg ble en stund bekymret for å fryse ihjel, men for hver hundred høydemeter ned følte du at temperaturen gikk opp en grad. Et kilometer før t2 slå jeg lens for for andre gang uten å tappe tid på det .
Tiden i t2 var jeg fornøyd med, beinene mer en fornøyd. Hadde jeg ikke nettopp syklet ? Synd at ankelen satte en stopper for å legge ut i maks fart. Akkurat før halvveis løpereaseen traff jeg en lite gutt som talte alle løperne som kom forbi. Da han sa 34 til meg ville jeg gjerne beholde den gode plasseringen, men etter å ha hektet min såre fot på en spiss stein konsentrerte jeg meg om å save det røde t-shirten som jeg hadde innen rekkevidde. Jeg dunket foten min et par ganger til og haltet mer og mer på partiene der du kunne løpe. Hadde jeg vist at det gikk an å løpe så, mye hadde jeg nok trukket meg på forhand.
Ordene fra Catherine et kilometer før mål var deilig å høre " er du der allerede "
Enda bedre var det å krysse målet og innkassere den etterlengte røde t-shirten .
Dette hadde jeg ikke ventet for 3 uker siden ! :-))))))))
Ps: de hjemmelagte energiebars funket igjen og Thomas sin flaskeinnhold er jeg ikke testet for heldigvis
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar