Jobbgeiter når nye høyder - Glittertind

De aller sprekeste jobbgeitene Anne-Grete, Jostein og Sissel hadde fortsatt futt i beina og satte kursen mot Glittertind dagen etter at Galdhøpiggen var besteget. Vi startet med friskt mot og i godt tempo i en god oppoverbakke som tok ca 1 time, før det flatet litt ut og vi gikk innover i fjellet. Vi tok igjen en turgruppe fra Rieber Mohn og jogget lett forbi dem, kroppen kjentes fin og lett ut, og motivasjonen var på topp! Vi balanserte på mange steiner over brede elveleier og passerte en flott kulp med friskt, klart og rennende brevann. Vi var alle enige om at vi skulle ta et bad der på vei tilbake. Etter ca en halv time på tilnærmet flat mark, startet den virkelige stigningen. Det var i starten klatring opp den bratte fjellsiden og vi måtte senke tempoet betraktelig og finne en god rytme som fikk oss oppover, en fot foran den andre… Jostein gikk foran og viste vei, men vi jentene hang godt på. Sludd og snø stoppet oss ikke, vi var godt utstyrt og vi måtte ta på det meste av klærne vi hadde med i sekken etter hvert som vi besteg stadig flere høydemeter. I iveren etter å nå toppen, glemte vi å tilføre næring til kroppen så de siste hundre meterne var tunge å gå. Breen på toppen var dekket med blåis, men pga nysnø kunne vi gå på breen og nå det aller høyeste punktet 2465 moh! Vi nådde toppen etter 3 timer og 20 minutt fra veien og adrenalinkikket var til å kjenne, føle og høre på! En fantastisk opplevelse!

Turen nedover gikk greit, men vi kjente på knærne at vi hadde gått Galdhøpiggen dagen før. Vi var ikke like varm i kroppen på vei nedover når vi kom til kulpen som vi hadde vært på vei opp, men kom til at kroppene hadde godt av en sjokkavkjøling -  så vi kastet oss uti. Og ja, det var en iskald sjokkopplevelse, til og med pulsklokken stoppet! Men helt fantastisk!

Resten av turen ned gikk fint. Vi brukte like lang tid ned som opp, så vi kom til at vi hadde gått godt på oppover. Turen ble avsluttet med en iskald brus på Spitersulen før vi satte kurs mot Bergen og tilbake på jobb dagen etter.

Vi gleder oss allerede til neste års tur!

Tekst og bilder: Anne-Grete

Galdhøpiggen- Jobbgeiter på topp!

Bakerst f.v: Morten, Svein, Mai Liss, Jostein, Bård Oscar, Ingunn, Alfred og Cathrine.

Fremme f.v: Evyann, Sissel, Martha, Anne Grete, Linda. Aina og Margunn. Kari og Marie gikk nedover før gruppebildet ble tatt.

Endelig! Turen vi har jobbet mot og gledet oss til i flere måneder skal gjennomføres. Fredag kjører fem biler fra Bergen, en bil fra Oslo og en bil fra Trondheim mot Jotunheimen og Spiterstulen. Vi fra Bergen følger Gule siders reiserute og suser mot Voss, over Vikafjellet og Sognefjellet og er fremme ved Spiterstulen etter litt over 6 timer. Eller, en bil klarte faktisk å bruke 8 timer og 30 minutter - og fremdeles påstår sjåføren at de kjørte på:)

Vel fremme koser vi oss med treretters middag: Suppe, ovnsbakt ørret og eplekake med krem. Vi setter også pris på litt øl og vin - selvfølgelig ikke for mye - vi skal jo være i superform neste dag. Ut på kvelden er alle på plass og vi koser oss med gitar og sang før vi køyer tidlig. Vi er jo klar over at nok søvn er viktig for alle toppidrettsutøvere. Det siste vi gjør før vi køyer er å sjekke værmeldingene for neste dag - Sol hele dagen!

Lørdag morgen kl 07.30: Linda varmer opp med Jan Fonda outfit og aerobic i gangen og vekker de som fremdeles sover. Solen glimter med sitt fravær og regnet øser ned. Vi er optimistisk. Vi hiver innpå frokost og smører noen durabelige nister. Fortsatt regner det og vi går til innkjøp av regnponchoer i alle regnbuens farger.

Kl 09.00 starter første pulje. Vi ser ut som en liten gruppe japanske turister som ikke finner helikpteret sitt.

Opp, opp og enda mer opp. Dette blir litt av en start. Her er det ikke snakk om å gå seg litt varm før alvoret starter. Nei da, her er det bare å finne et tempo og kjøre på. Det viser seg fort at formen og tempoet er svært varierende. Som gode sosialarbeidere begynner vi turen med mantraet "alle skal opp sammen", men dette blir ganske kjapt forkastet. De som går fort blir kalde av å vente og de som tar tiden til hjelp blir stresset av at andre står og står og i det de endelig kommer frem til ventestedet er de første klar til å gå videre. "Svigermorpause" var det noen som kalte dette.

Terrenget er steinete og ujevnt og vi må følge med hvor vi setter beina. Solen kommer frem ved ca 1600 meter og da er det av med poncho og regnbukse.

Etter hvert som vi kommer høyere åpenbarer det seg fantastiske utsikter, fjell på fjell på fjell. Nå er det bare stein og isbre rundt oss så langt øyet ser. Ja - og folk da. Små folk, store folk, gamle folk og unge folk. Det er mange som tar turen opp denne dagen. Vi kan og se en del pingle-fjellgeiter, som rusler over breen fra Juvasshytta - en betraktelig kortere og enklere tur.

Etter ca 3,5 timer er første pulje på toppen . Vi får plass inne i hytten og ser utover fjellene rundt oss mens vi speider etter resten av gjengen, som kommer på rekke og rad. Jostein åpner en øl, vi spiser skiver, nøtteblanding og kjeks, vi drikker jæger og whiskey og er rett og slett veldig fornøyde med oss selv.

Turen ned er et kapittel for seg. Noen er modigere enn andre og setter utfor breen. Hei hvor det går! Etter hvert er det mange som kjenner at kroppen ikke er som den en gang var. Det kan nevnes smerter i knær, ankler, legger og lår. Et par knall og fall ble det også, men ingen store skader.

Men, alle er glade og fornøyde med turen og stemningen er veldig god på Spiterstulen. Vi koser oss med basseng, vin i badstuen, god middag og gode historier og har mange gode forslag til neste års tur. Ikke overraskende kommer det veldig mange ønsker om bortover-tur:)

Søndag. De sprekeste geitene tar turen til Glittertind, de støle reiser hjem og de som verker sånn passe i leddene tar en restitusjonstur på flat mark før hjemturen starter.

Ainas Ode til Galdhøpiggen og mor si:

Eg starta med friskt mot, regn og plastikk, tenkte at denne turen vert fantastisk.

Eg sleit meg opp frå stein til stein, eg heldt opp motet for sola skein.

Eg nådde toppen, eg felte ei tåre, og tenkte på mamma som meg i ni månadar har båre,

tru om ho hadde lika ilt i låret????

Mai Liss tok fine landskapsbilder underveis. Her er et lite knippe: