Smaken av påske

Solen skinner og snøen smelter så raskt at det kan sees med det blotte øye. Men heldigvis er det noen meter å ta av her på Hamlagrø så det er fremdeles mulig å gå på ski uten de altfor lange lyngturene. Ikledd t-shorte og solkrem legger Kristian Fredrik og Pål i vei oppover fjellsidene. Opp og opp og opp. Når det ikke er flere oppoverbakker er turen halvveis og belønningen i form av utsikt og nedrenn venter. Slik er skigåing på Vestlandet. Vi går med jevn god fart og når etterhvert toppen på Kjerringafjellet, 1136 moh. Ikke et vindpust og solen steiker. Vi deler en kvikklunch og ser på de ville Bergsdalsfjellene rundt oss. Livet er bra nå!
Og så indrefileen, ned igjen. Ca 600 høydemeter skal forseres og vi suser nedover. Hadde det ikke vært for ørene hadde glisene gått rundt hele hodet. Litt tungt den siste delen pga begynnende skareføre men det er snart glemt. Imorgen er det nye muligheter.
God påske.

Exploration Goat, Bondhusbreen og Folgefonnen

Under sommerens båtferie ble kursen lagt inn Hardangerfjorden på jakt etter noen dugelige fjelltopper som kunne bestiges.
Strandhugg ble gjort i Sundal i Maurangerfjorden, her er det kort vei til fjells. Bondhusdalen med breen som lå og solte seg nederst i dalen, godt synlig fra kaikanten, fristet oss alle og en ekspedisjon neste dag ble planlagt.

Neste dag var dessverre både breen og dalen innhyllet i skyer men litt ut på dagen så letter det litt og vi legger i vei innover dalen. Første del av turen er på grusvei frem til Bondhusvatnet og vi har en fin tur i akkurat passe tempo opp langs det som blir kalt for isveien. Dette er en vei som ble bygget på 1860 tallet da det ble forsøkt å eksportere is fra breen til England. Men isen smeltet som regel før båtene kom frem så det ble ikke særlig lukrativt å drive med dette.

Marie går selv og sitter en del i bæremeis, og etter en stund kommer vi fram til vannet hvor vi har matpause, før vi går videre på isveien som nå er en sti langs vannet og opp mot brefronten.
Da kommer skyene susende ned fra breen og innhyller hele dalen i tett tåke og regnvær.
Vekk var breen og med det også interessen for å gå opp mot brefronten.

Vi går til enden av vannet og hva er vel mer naturlig enn å da ta et bad? Temperaturen ble ikke målt, men rett bak oss ligger breen så særlig varmt kan det ikke har vært. På tilbaketuren til båten har vi geografi time hvor det undervises i morener, U-daler, V-daler, hengende U-daler og andre spor som isbreene har laget.

Neste dag våkner vi til sol og fint vær og en ny ekspedisjon legger i vei oppover dalen. Denne gang bare Pål og Kåre og nå med topptur som mål. Nesten oppe med Bondhusvatnet tar vi til venstre og følger T-merkingen oppover Keiserstien.

Dette er en av de mest brukte overganger fra vest til øst på Folgefonnen. Fra 1850-åra har det vært turisttrafikk over breen, og denne turen skulle gjøres så makelig som mulig. Deutsche Nordlandsverein i Hamburg bevilget i 1890-åra midler til opparbeidelse av ridevei fra Sundal via Bondhusdalen og Gardshammarsetra opp til breen. Det er denne veien vi fortsatt kan benytte, selv om vi må bruke beina og ikke hester. Den slynger seg opp lien, ca 18 svinger, til Gardshammarssetra i tregrensa. Til tross for at stien blir kalt for «Keiserstien», har keiser Wilhelm visstnok aldri vært i Bondhusdalen. Den gang kom turistene med cruiseskipene som ankret opp i Maurangerfjorden, og over breen ble de fraktet med hest og slede. I mellomtida reiste skipene videre til Sørfjorden og hentet turistene igjen i Odda.

Men vi skal ikke til Odda og ikke har vi noe ventende cruiseskip nede i fjorden. Vi har våre bedre halvdeler sammen med en flokk med barn ventende på oss og formaningen ”ikke bli altfor lenge vekke da” hengende over oss.

Så oppover bærer det, og etter en kort pause ved Gardshammarssetra går vi videre oppover mot turisthyttene Breidablikk og Fonnabu. Men nå har vi fått los på toppen og da har vi begge en ryggrad like kraftig som skamkokt spaghetti. Ikke snakk om å snu enda, bare litt til, opp til den toppen der borte.
Og det ene tar det andre og plutselig står vi der, på toppen med hele Folgefonnen for våre føtter. Solen skinner og livet er veldig bra. Langt der nede skimter vi fjorden og skjenker våre snille jenter en varm og takknemmelig tanke før vi snur og går samme vei tilbake.

Etter ca 7 timer er vi igjen i båten. Litt sliten og veldig fornøyd med turen som absolutt kan anbefales.

Fjellveiløpet, 11. mai 2010

Pål tok oppdraget som referent etter Fjellveiløpet, men han forsvant som kjent utenlands med familien før han rakk å få bilder og tekst på trykk. Nå trer jeg inn som vikarskribent for Pål, som kan vente seg et klekkelig gebyr i postkassen når han kommer hjem på nasjonaldagen, men jeg har mange plagg som skal strykes til i morgen, så det blir får bli et kjapt innlegg, med mange flotte bilder:

På bildet under varmer Monica opp til 9-kilometeren, mens Mathias og Tobias kjører en grundig test av den 600 meter lange barneløypen.

Her er et bilde fra startstreken. Mathias og Tobias har skaffet seg gode posisjoner helt fremme, og vi kan såvidt skimte Kristian Fredrik godt plassert på andre rad. Hvis jeg ikke husker helt feil, må det ha vært mellom 30 og 40 barn til stede.

Her er løpet i full gang og Kristian Fredrik er i fin flyt tilbake til mål ettter vending på 300 meter.

Tobias fikk virkelig opp dampen og jobbet i tet sammen med ett år eldre Sondre. Etter vending startet Sondre en ekstra rakettmotor, men Tobias kostet inn til en kjempeflott 2. plass.

En stolt far gratulerer odelsgutten med et godt løp, men idyllen brytes raskt av en Wiseth (fru denne gang) som breker et eller annet fra sidelinjen :-)

Tobias deltok etterpå på 3000-meteren sammen med 71 andre deltakere og kom i mål på spreke 16.09 og det holdt til en høyst respektabel 29. plass i herreklassen(!). 

På den tøffe 9-kilometeren stilte Fjellgeitene Pål, Haagen, Monica og Lars. Pål dominerte distansen og kom inn på en flott 21. plass med tiden 38.29. Deretter kom Lars, med fire grillpølser og en pose pommes frites i magen, inn på 27. plass med tiden 40.48. Haagen deltok i sin første konkurranse for Fjellgeitene og sikret 28. plass med tiden 41.11. Monica kom på inn på 7. plass i kvinneklassen med tiden 50:44, men konkluderte raskt med at det er kjekkere å løpe i Stoltzen - og det var forsåvidt jeg og grillpølsemagen min alldeles enig i.

MørkeStoltzen

Vi, dvs Martin, Kristian Fredrik, Wenche og Pål med Marie på ryggen, gikk i skumringen og det ble mørkere og mørkere etterhvert som vi nærmet oss toppen. På vei ned var det stummende mørkt og alle brukte hodelyktene sine. Det var flere enn oss som var ute i samme ærend og vi trente på å bruke hodelyktene med fornuft, slik at de som var på vei oppover fortsatt kunne ha nattsynet sitt i behold. En fin tur som gav mersmak og mulighetene vil sikkert være til stede for gjentakelse.

Dette var også en jubileumstur for Martin, 25 gang.

Stoltzen - Rundemannen - Blåmannen

Endelig en helg med opphold og behagelig vær. Vi benyttet muligheten til å gjøre noe mer ut av den planlagte og etter hvert vanlige Stoltzen turen. Etter en fin tur opp på et par og tredve minutter tok vi en pause på toppen. Der så vi William, Mats, Tobias, Lars og Ståle komme susende opp til gode tider.

Turen gikk videre over demningen ved Storavannet og opp mot Ankerhytten hvor vi spiste lunch. Deretter i fint terreng oppover mot Rundemannen med mange oppdemmete småvann som tidligere var en del av drikkevannsforsyningen til Bergen. Oppe på Rundemannen var planen å ta Rundemannsveien ned til Brushytten og deretter til Fløyen og ned til Skansen Brannstasjon.
Men den gang ei. Rundemannsveien var stengt så det ble et bonusfjell på oss, Blåmannen. Fremdeles var det fint vær og utsikten fra Blåmannen var upåklagelig men timene hadde etter hvert satt sitt preg på både gutte og voksne ben. Marie derimot var ivrig etter å bruke sine egne ben etter en lang etappe i bæremeisen og gav ettertrykkelig beskjed om dette.
Etter en pause ved Brushytten hvor de forskjellige krav ble innfridd var vi klar til å fortsette over Fløyen og hjem.

Etter ca 5 timer var vi tilbake igjen, sliten og fornøyd etter en tur vi gjerne tar igjen.

6 nye bestetider i Stoltzen

I ettermiddag kl 18.30 var det ny fellesstart for 6 ivrige juniorer i Stoltzen: Martin, Kristian Fredrik, Mats, Juni, William og Tobias. Juniorene vil ikke akkurat tusle opp Stoltzen, de vil gå på tid og det skal selvsagt være med stoppeklokke. Dagens sekundanter var Lars, Pål, Ørjan og Marianne.

Vi gikk samlet fra Mulebanen (etter fotballtreningen) og strekningen ned til start i Fjellveien ble flittig brukt til å diskutere bestetider, forventninger, dagsform og taktikk. Dette er drevne Stoltze-juniorer og de vet godt hvor lunefull kleiven kan være i de tøffeste partiene.

Fellesstart med 10 geiter blir vrient, så vi delte vi oss inn i mindre puljer, med noen sekunders ventetid mellom hver start. Først ut var Tobias og Mats som igjen åpnet i kanonfart og holdt full pinne frem til første mellomtid mellom furuene. Deretter god innsats hele veien opp, med løpefart i alle de "flate" partiene. Jeg måtte kaste av meg sekken ved tretrappene, for å henge med opp mot målstreken. Tobias inn på ny bestetid 15.31 og Mats inn på ny bestetid 15.51. Med disse tidene raser de forbi flere av seniorene, så her må gamlingene trene skarpt fremover, sesongen er tydeligvis ikke over helt enda...




Like bak kom Juni inn sammen med Marianne til ny bestetid på 18-tallet. Nestemann i mål var William som gikk sammen med Ørjan, på ny årsbeste 19.03. Og de gode resultatene fortsatte å strømme på i det Pål kommer opp med de siste geitene, Kristian Fredrik (23.50) og Martin (24.18) -begge med ny årsbeste. Nå har Martin 16 turer. Dette går rett vei!

Alle tok ny rekord i kveld - gratulerer!

Etter noen munnfuller vann og en kokesjokolade på deling returnerte vi ned kleiven og mot slutten kom mørket litt brått på oss. Godt at store og små kom fra det med helsen i behold. Neste gang får vi starte litt tidligere på dagen -og det blir vel ikke så lenge til, tenker jeg. Treningsturene i Stoltzen er jo også en fin oppladning til Fjellgeit-lekene, som alle skal delta på 7. november.

Tobias sin eksklusive is-avtale er en dyr ordning for tiden, så da var det hyggelig å se at Mulen mat nå har halv pris på det som er igjen av is i den slunkne frysedisken.