Så går vi opp - så går vi ned - så går vi opp igjen!

Konkurransen "Bergens sprekeste bedrift" er inne i sin 3. uke and the heat is on! Storm Geo og Slettebakken meinghets eldresenter er i en liga for seg selv- de har allerede passert 200% (av det samlede kravet). Men, vi har evaluert vår tiltaksplan og justert noen av målene, og går på med dødsforakt. Vi er på 17. plass med førstelaget (av ca 165 lag) og som samlet bedrift er vi på 5. plass. Ikke verst for sosialarbeidere som mange forbinder med fotformsko og lilla skjerf!

Det har stort sett regnet disse ukene og i lunsjen har praten gått jevnt og trutt om regntøy, vasking av sko, innkjøp av flere treningsklær, samt høylydt drøfting av enkelte jobbgeiters bekymringsfulle fjellmaniske tendenser. I en slik konkurranse kommer også det for noen heller ukjente KONKURRANSEINSTINKTET tydelig frem. Mange lider nok av den feiloppfatningen at alle sosialarbeidere er opptatt av "deling av goder", at vi lever etter mottoet "veien er målet" og "det viktigte er å delta" osv. Tjaaa, det og - men; vi elsker premier, oppmerksomhet, mediedekning og å vinne!

I dag ble det annonsert at arrangøren skulle stå på stand på Løvstakken fra kl 17, med overraskelser. Selvfølgelig måtte vi legge dagens tur opp etter det. Noen av oss løp ut fra etaten med det samme stemplingsuret gikk. Målet: Å rekke to fjell på én tur. I lett regn (ja, for vi kunne se og høre hverandre), gikk turen fra Nordnæsdalen til Damsgårdsfjellet, videre derfra til Melkeplassen, hvor vi plukket med oss to jobbgeiter til, så opp Løvstakken. Vi hadde håpet på varm kakao og nystekte boller, men det som møter oss er mye vind, gavekort på hotellfrokost og konkurranse. To utsendte unggutter fra arrangøren tok vennlig i mot oss og heldigivis tok de i bilder. Vi sørget for å nevne (flere ganger) at dette var vårt andre fjell for dagen og satser på god mediedekning. De unge guttene satte stor pris på vårt løfte om å ta med kake og kakao til neste treff (ettersom arrangøren selv ikke har tenkt på dette).

På veien møtte vi flere andre lag i konkurransen og frykten for at de skulle snike seg forbi oss på resultattavlen førte til at de to siste jobbgeitene og ville gå Damsgårdsfjellet. Da fikk Anne Grete og Linda den gode idéen om å gå over Damsgårdsfjellet tilbake til Nordnæsdalen. 3 fjell på en dag - det må vel holde de andre bak oss? Full fart opp og over og tilbake ved bilene ca 3 timer etter start. En god dag i fjellet for Jobbgeitene!

Heia 5172 Up&Go Active!

Jobbgeiter på Løvstakken

Etter avvikling av ferie i etaten, var vi onsdag denne uken klare for tur igjen. Det er bare litt over en uke til Den Store Utflukten og flere av oss føler behov for å finpusse formen frem mot vandring i Rondane neste helg. Derfor var oppmøtet stort, hele 9 jobbgeiter og 2 jobbgeithunder!.Vi vandret med freidig mot til toppen av Løvstakken. Det ble fort full sprekk i laget, noen tjuvstartet (da de er lei av alltid å ligge bakerst), andre løp (da hun skulle rekke både grilling og fotball), mens noen tok det relativt rolig (for ikke å stresse hundene for mye). Flott vær, mye kjekt å snakke om. Alle gleder seg til langturen!

Som vanlig tok vi turen opp fra Melkeplassen. Her er det flott sti hele veien opp, variert terreng og god utsikt.

Løvstakken, baby!

"Løpar opp Griseryggen. Ser hon liggar der med varden på toppen. Hon e så deilig, så deeeeilig...
For hon e Løvstakken, baby! Løvstakken, baby!"

Dette kunne vel fint vært refrenget i en flett ny skranglelåt fra de lokale heltene i John Olav Nilsen & Gjengen? Det var i alle fall det jeg smått fantaserte om da jeg hadde sesongåpning på Løvstakken i ettermiddag.

I fjor kom jeg i gang allerede i januar tror jeg, men i år har den første turen blitt utsatt alt for lenge. Og unnskyldningene har vært omtrent like tallrike som ukene vi har bak oss; det har vært for mørkt, det har vært for mye snø og is i løypen, det har vært for mye regn og vind, jeg har vært for mett etter middag osv. Resultatet har blitt at den trauste asfaltløypen i lavlandet rundt Tveitavanet har fått seile opp som en stayer i geiteloggen. For ikke glemme alle de sjelløse timene med hyseblikk på eliptikalen. Innegym klinger liksom ikke så bra i lengden for en som sprader rundt med en geit på t-skjorten...

Men i dag evnet jeg altså omsider å vekke fjellgeiten i meg til live igjen. På med de superlette motbakkeskoene fra Inov, lett jogg fra Mindeveien til foten av Griseryggen i Fredlundsvingen.

Startet klokken, og fortsatte med løpesteg de første 20 m. Deretter over i hurtig klyv opp de bratte bergene til ca halvveis mot toppen, der hvor stien flater ut. På slutten av sesongen i fjor (etter et sted mellom 60 og 70 turer i samme løypen), ville jeg ha startet å løpe igjen omtrent her, men det var det rett og slett ikke pust til i dag. Melkesyre i bøttevis. Måtte fortsette med tempotrakk opp til siste flaten mot de gamle mobilmastene på toppen (som vist på bildet). Klarte å mobilisere til en spurt (etter å stoppet opp for å ta bildet..) inn mot mål, og kunne stoppe klokken på 24.13. Helt sprengt.


Tiden opp vitner på ingen måte om en tilbakelagt bragd opp Griseryggen, men sammenlignet med sesongåpninger tidligere år på over 30-tallet - slettes ikke verst!

Nedfarten ble den tradisjonelle: I fullt firsprang på snø og is ned mot Skillingsbollen, forbi den verdenskjente "Jesus lever-steinen" og ned i Løvstakklien, og lett jogg på asfalt hjem til Mindeveien.

Endelig er 2011-sesongen på Løvstakken offisielt i gang!

"Løvstakken baby! Løvstakken, baby!"

Tørr humor på Løvstakken

Noen geiter har laget fotgjengerfelt på fjellet. Det er min humor.

Jobbgeiter i hardt vær

Onsdag i forrige uke var det turdag i etaten. Løvstakken skulle bestiges nok en gang. Hele 7 jobbgeiter stilte til start, noen kom fra jobb, andre fra skole, og noen fra streikevakt i hjemmet:) Denne gangen skulle vil bli utfordret av kulde, vind og regn. Vi som trodde forrige ukes tur med hagl på Veten ville være det verste turværet vi skulle oppleve, måtte fort revurdere. Det øste ned, blåste hardt og tåken kom sigende. Vel 45 minutter opp, til tider i hard motvind. Det fristet lite med en lang pause på toppen og vi som ventet på de eldre jobbgeitene ble både stive og kalde før returen begynte. Men, litt sjokolade, kjeks og nøtter må til når høye fjell bestiges. Og selvfølgelig bilder til innlegget. Turen ned ble spennende. Vi delte oss fort i to grupper, og gruppe to klarte å gå seg litt vill oppi berget. Med høylydt veiledning fra oss som stod lenger nede klarte de til slutt å finne stien igjen. Alt i alt en frisk og fin tur. Litt må vi tåle for å kalle oss skikkelige fjellgeiter.

Marit, Ann og Mai Liss, kalde og våte, men i godt turhumør:)

Dusinet komplett

Etter en helg i fjellheimen i Valdres trodde Aamodt at han var i god form. Dette viste seg å bare stemme frem til høyspentmasten litt oppe i bakken. Engeli yngst var også med på denne turen. Han gikk vidden i går, og snakket om godteri med en gang han kom ut av døren. Aamodt øynet da muligheten for å komme først opp for en gangs skyld. Den gang ei! Den harde starten østlengingen la opp til ser ut til å ha drevet godteri fra tankene hans, for han turet forbi så snart sprekken var et faktum for østlendingen. Han endte opp med et løp på i overkant av 26 minutter og fikk god tid til å få godteri tilbake i fokus når Aamodt omsider kom i mål på skuffende 32.57. Gleden var derfor stor når kvikklunchen ble fisket opp av sekken til Aamodt! Mens yngsten trykket sjokolade i munnen med stor iver gikk østlendingen til boken og kunne notere et dusin turer hittil i år.

En sommer er forbi...

Siste dag i august og på tide å ønske høsten velkommen. Fikk skikkelig høstfølelse på toppen av det jeg tror må ha vært Løvstakken (sannelig ikke helt sikker i all tåken!).

Hva passer bedre enn et glass rødvin etter en sånn tur?

Ferien er over, og blodslitet kan igjen begynne.

Etter en god biltur fra østlandet hadde østlendingen mest lyst til å gå å legge seg tidlig. Det var helt til postmann Yngst kom innom med 5 uker verdt av post og begynnte å mase om Stoltze tur. Aamodt klarte heldigvis å overtale Yngsten om å heller gå den noe mindre bratte turen opp til løvstakken "jesus lever" veien. Aamodt som hadde fortært 41 kroner (160 gram) verdt av fleskepølse rett før turen gikk rimelig fort på en smell der han til tider kjente pølsen kose med adamseplet. Etter dette ble det liten fart og mer prat, helt til siste parti hvor Yngst var litt lei av det lave tempoet og tok en god spurt. Tiden var ikke noe å skryte av, 6 minutter bak bestenotering. Det blir nye muligheter i kveld, der kanskje Yngsten også blir svett!

Exploration Goat - Løvstakken: På toppen!

På andre forsøk lukkast det oss å koma oss til toppen, sjølv om det såg stykt ut ei lita stund. Som de ser av trase "valget" vårt, tok me ein liten omveg omlag halvvegs, og hadde stø kurs mot ingenmannsland. Då me endeleg snudde fann me stien att, og fylgde då denne til topps.
Trasevalget kan sjåast her

Exploration Goat - Løvstakken Minus

Med gode varsel frå våre "vener" på yr.no la Mathias, Nora Synnøve og eg i veg med Løvstakken som mål. Med unge fjellkillingar med på tur, valde me det som på kartet såg ut til å vera den kortaste vegen, altså oppgang frå Rosenlund. Løvstakken er ikkje akkurat heimbana mi, så difor vart de litt plunder å finne rett veg og sti oppover, men med tålmodige ungar og litt hjelp frå dei innfødde på denne sida av byn, fann me omsider rett sti. Me var ikkje komen særleg langt før Gullvaflene måtte fram, men det hjalp også på motivasjonen. Rett etter at me kom inn på stien, fekk me også auge på den meir eksotiske del av den bergenske fauna: Struts! I Rosenlund ligg ein strutsefarm. No var heldigvis desse eksemplara solid inngjerda og på god avstand, men slikt er jo med å krydre turen litt. Det vart også litt undring over korleis dei hadde komi seg heilt hit, sidan struts ikkje kan fly. Til sist vart me samde om at dei nok hadde tatt bussen frå Australia!


Vis Tur i et større kart

Då hadde me fått ein fin marsjfart, men det såg ut som våre "vener" i yr.no hadde svikta oss. Tordenskrella ljoma over oss. Som den evige optimist eg er, vona eg at det vart kun ei lita regnskur. Det var det ikkje. Det såg jammen meg ut som tordenskyene berre venta på at me skulle koma oss ut på tur før dei sette i gang!
Det vart regn, hagl og mykje meir regn. Då sigra omsider fornufta (altså Nora Synnøve og Mathias), og me vende snuten nedover att, utan å ha bestige Løvstakken!


Alle var gjennomvåte, men humøret var overraskande bra. Turen vart avslutta i heimen med kakao, marshmellows, og eitt slag UNO.