Topptur: Kjerringafjellet, Hamlagrø

Søndag 26. februar. Vinterferie på Hamlagrø: 

Etter en finfin familietur, 4-5 kopper kaffe på høykant, et par brødskiver og et kansellert trefellingsprosjekt, var det fortsatt noen timers dagslys igjen denne eventyrlige vinterdagen på Hamlagrø. To bukker fikk hasteinnvilget søknad om dispensasjon fra middagslaging, aking og Wordfeud, og la ut på tur gjennom et magisk fjell-landskap, på vei mot toppen av Kjerringafjellet (1137 moh.). 

Stoltzen og lysløypen - I pose og sekk.

Morten og jeg hadde en ekstra god treningsøkt i går kveld. Oppvarmingen og transportetappen gikk opp Stoltzen, med løpesko og brodder. Deretter fikk vi to runder på ski gjennom lysløypen, under helt ideelle forhold, før vi suste ned Kamveien. I pose og sekk, altså. Og ikke minst; skånsomt for halvgamle menn med dårlige knær. Anbefales!

På toppen av Stoltzen. Første etappe er unnagjort. Morten oppdager fullmånen og blir begeistret. 

Etter et par minutter i walk-in-garderoben, er løpesko og brodder byttet ut med skisko. Det er kaldt, og litt knoting med en dårlig glidlås gjør oppholdet i buen lenger enn ønskelig. Det er sikkert mye å lære av triatletene på dette fagfeltet.

Åsebu. Morten er svett i luggen. Vi har gått bra på og fortjener en pust i bakken.  

Kombinert-skiene mine gir god fart nedover, men Morten har best feste under fjellskiene og besitter vesentlig bedre teknikk i motbakkene. Det gir oss omtrent samme snittfart.     

Skarverennet 2011

Da spreke tante Tirill fylte 50 år i vinter, ble hun utstyrt med Fjellgeit-trøye, og utfordret til å levere geiterapport fra Skarverennet. Utfordringen ble selvsagt tatt på strak arm, og en fyldig rapport ble levert kort tid etter rennet. Takk, Tirill! (og nå er den endelig på plass - fortsatt i god tid før badesesongen starter, hilsen Marius og Lars).
_______

Lørdag 30.04.2011 gikk det 37. Skarverennet av stabelen. For oss veteraner (Rita &Tirill) var dette vårt 11. Renn for de mindre erfarne (Christine & Kristin) det 2. og 3. Jeg må innrømme at jeg fryktet gjennomføring med det tempoet snøen smeltet i uken før rennet, nemlig påsken. Men her hadde arrangements komiteen gjort en enestående jobb så vi hadde snø under skiene nesten helt til mål.

For å forberede oss ekstra godt denne gangen dro Rita og jeg opp over allerede torsdag formiddag. Med noen timer i solen , en bedre middag med tilhørende vin, kjente vi at formen kom snikende. Fredag sto vi opp til nok en strålende dag, med restitusjon i solen, smøring av ski: ny preppete ski ble først påført et lag med klisterprimer, deretter et lag lilla klister og tilslutt et lag rødt klister ( gjett om det ble klissete). Deretter forberedte vi middag til resten av laget som etter ankomst fredag ettermiddag måtte gjennom samme smøre prosessen.

Lørdag våknet vi til minusgrader , vindstille ,skyfri himmel og sol. Tradisjonen tro hadde vi tog fra Ustaoset kl 08:15 og utrolig nok fikk vi sitte hele veien til Finse. Alle syntes det var færre mennesker enn tidligere år. Vel framme på Finse var vi etter tissepause og småjusteringer klare for avmarsj kl 09:30.

Etter knappe 500 m måtte vi ta første pause og la jakker , ull ,luer og hansker fare. Det var så fantastisk varmt at svetten allerede sendte sviende perler av solkrem ned bak solbrillene og raskt gjorde hårbåndet om til svetteklut.

Med fantastiske ski gikk vi som duracelkaniner opp bakkene. Festet var perfekt og bedre skulle det bli. I sporene var det en gli som ga følelsen av å gå på skinner, sant skal sies at det mellom sporene var ganske bløtt og en særdeles manglende gli, men sporene var altså perfekte. Nå er det jo gjerne slik at det er en sammenheng mellom å ha godt feste i oppoverbakker og det samme gode feste nedover, og det hadde jeg. Så var jeg i hvert fall ikke blant de som falt eller måtte ta av skiene i utforbakkene.

Vi gikk i to puljer og avpasset tempoet etter formen og ventet på hverandre etter hver mil, for Kristin og meg i fortroppen hadde vi et fint sig som gjorde at vi slapp kø gåing. Vel halv gått renn tok vi en lengre matpause og nøt synet av Norges eliten som svettet seg fram , skøyting i slush er absolutt ekstrem sport.

Omtrent en og en halv kilometer fra mål var det slutt på snøen, klissete ski måtte bæres på skulderen og vi gikk i samlet tropp den siste biten inn til mål.

De 3,8 milene ble gått på 6 timer (iberegnet drikke pauser, tissepause, en lengre matpause og litt venting), altså en rolig og fin tur uten antydning til stive ømme muskler eller gnagsår. Etter noen glass iskald rosevin på terrassen var vi alle enige om at det hadde vært nok en vellykket tur !!

Skimoro på Hamlagrø. En smakebit.

Sist helg var flere av fjellgeitene på utfart til Hamlagrø. Bilder, video og turreferat kommer utpå sidene her om kort tid, men først serveres en liten video som skildrer hvor viktig og fint det kan være for en idrettsmann å ha god støtte fra publikum.

Fredagskveld i lysløypen

Ingen følte seg så spreke som oss denne fredagskvelden. Vi vendte oss bort fra sofa, julekakerester og snopeskuffer, fant frem skiene og staket (god trening for magemusklene) bortover Fjellveien. Motet og motivasjonen forsvant heller ikke da det viste seg at Fløibanen var ute av drift. Vi vinket høflig til de avkledde, lett paniske passasjerene vi kunne skimte innenfor de duggete rutene på banen, før vi lett og ledig (kremt) i rask gange fortsatte oppover Fløysvingene. Skiene kom på og vi øvde på god skiteknikk i beste Morten-stil mens praten gikk gjennom lysløypen. Så var det klart for kveldens høydepunkt: Nedfarten. Til 20 i stil suste vi nedover, i hockey, eller med armene ut til siden for å bremse litt. Vi forserte humper og is, svinger og spor og kjente hvordan Elsies deilige delfiakake/Monicas fantastiske marsipankuler/Cathrines gode peppermyntedrops/alle andre kaker vi har stappet i oss rant av oss underveis. Turen ble avlsuttet med enda en økt staking i Fjellveien.

Vi er i gang med et nytt år og gleder oss til mange fine (ski)turer. Neste husmorflukt til lysløypen går av stabelen førstkommende søndag, med 20 banen fra Fjellveien. Bli med!

Julestemning på Fløyen

Nå er det svært gode skiforhold i byfjellene og i dag var vi en fin gjeng på tur i Fløyfjellet. De yngste tok en velfortjent kakaostopp i varmestuen på Åsebu, mens resten av følget fikk seg noen ekstra sløyfer gjennom lysløypen. Fotografen dannet baktropp og rakk dessverre ikke å få med bilde av de aller raskeste, men her er nå i alle fall et lite knippe friskuser:

Morten, Cathrine, Christian, Ingrid, Monica, Bettine, Mathias, Linda, Lars, Tobias, Teodor og Bastian.

Perlevenner på tur.

Tobias er fortsatt skeptisk til smørning -av frykt for å miste den gode glien.

Ut på tur, aldri sur - og kanskje tid til en prat om den makeløse trøndersodden?

Varmestuen på Åsebu har varmekabler i gulvet. Det synes nok disse karene er vel anvendte skattepenger!

Kvikkisene

I skyggen av Amundsen

- eller storyen om en litt uvanlig skitur

Vinteren og snøen er tilbake i Bergen, og i dag tidlig ble jeg derfor stående ganske lenge og kike ut stuevinduet hjemme i Mindeveien. Det har seg nemlig sånn at jeg har panoramautsikt mot Ulriken og vidden, og dermed et ypperlig utgangspunkt for å gjøre opp en mening om det er gode forhold for langtur i byfjellene - med eller uten ski på beina. Men i dag var jeg veldig usikker. Var det for lite snø for skitur, eller motsatt akkurat for mye snø for en løpetur over vidden?

Jeg tok sjansen på at det var mulig å gå på ski, hentet frem mitt antikke skiutstyr fra boden, og satte meg på en buss mot Montana.

På Montana ble det fort klart at det var for lite snø til å gå på ski opp til Ulriken. Jeg traff på ingen andre med ski, ble litt skeptisk til hele ski-prosjektet og spurte folkene på ulriksbanen om det var mange som hadde reist opp med ski. De ristet på hodet. - Nei, ingen.

Jeg vurderte sterkt å dra hjem igjen, men banefolkene vet tydeligvis hvordan de skal selge billetter til unge menn med beslutningsvegring. - Vent litt, du! Du kan jo være førstemann! Så kan du vurdere snøforholdene og gå opp løype og sånn. Veldig bra det, altså!

Jeg kjøpte billett og tok banen opp.

Det var på ingen måte for lite snø for skigåing. Det var plenty med snø! Over halvmeteren flere steder. Ganke sur vind, men den ble blendet til plussgrader av strålende sol fra en skyfri himmel. Herlig.

I det jeg spente på meg skiene, merket jeg at den ene skiskoen ikke var helt som den skulle være. Skiskoene (som ble skipet ut fra fabrikken mens Borten forsatt var statsminister) hadde sakte men sikkert begynt å gå i oppløsning siden forrige sesong. Hælen hadde løsnet fra sålen på den ene skoen. Vel, vel. Det fikk heller stå sin prøve. Jeg hadde jo tross alt tatt på meg oppgaven med å gå opp løype.

Tungt arbeid. Skare og is hadde vært å foretrekke, men snøen var dessverre solvarm, tung og vrien å forsere. Den første etappen fra Ulriken er i tillegg svært kupert, så det ble en fryktelig tung start. Med ett var hele skillingsbolle-frokosten svidd av. Her hadde jeg stavret meg gjennom snøen i nesten en time, sunket gjennom ørten ganger ned til iskaldt myrvann, og gått på trynet to ganger. Og likevel ikke kommet lenger enn til Turnerhytten. Skandale.

På Turnerhytten ble jeg tatt godt i mot av hyttevaktene - to turnkvinner ikledd strømpebukse og vaffelrøre. Sexy. De hadde bare hatt en gjest så langt, og bydde frem et stort overskudd av kakao og "paffler" (vaffelrøre steikt som pannekake). De ville by på rødvin, og snakket om laksen som de skulle lage til utpå kvelden. Om at det var koselig å sove sammen forran peisen i stuen, og om hvordan de ble så fryktelig yre på fjellet. Jeg sa at det var tungt å gå opp ny løype, at jeg neppe kom til å gå særlig mye lenger inn på fjellet, og at det var veldig trivelig på hytten. De fniste og bød på flere "paffler".

Storyen kunne med fordel ha endt her. Hadde det ikke vært for at det selvfølgelig måtte dukke opp en friskus fra Bergen Turlag. Du kjenner typen. I slutten av femtiårene, hestehale og med anorakk laget av fallskjermstoff fra siste verdskrigen. - Eg har laget spor helt fra Munkebotn! Du trenger ikkje bekymre deg, kompis. Klart du kan henge her på hytten, men det e no et grådig fint spor då!

Alltid en som må ødelegge. Jeg spente på meg skiene igjen og la i vei mot vidden.

Den løse hælen hadde nå blitt til en eneste lørje. Det samlet seg mer og mer snø mellom hælen og sålen, slik at skoen etterhvert ble litt som en høyhælt sko. Det er klart at det fikk en del å si for fremdriften. Vinden hadde føyset igjen sporet som friskusen hadde gått opp, og jeg var raskt tilbake i samme modus som i starten på turen. Tung og treg trakk i dyp snø. Etterhvert kom det noen folk motsatt vei, til fots. De var slitne, og fortvilet for at de ikke hadde valgt ski. Jeg pekte på skoene mine og beroliget med at vanlige sko nok var å foretrekke fremfor mine snow-pumps.























Over vidden og Borgevardegga hadde jeg noen flotte øyeblikk innimellom kavingen. Snø, sol, ingen folk, og et fantastisk landskap. Friskusen fra turlaget hadde irriterende nok rett. Det var virkelig supre forhold for skigåing.

Før jeg satte utfor Geiteskaret tok jeg en ny sjekk av skoene. Nå var det bare noen centimeter igjen av festet mellom sko og såle. Skoen var full av deilig kald snø. På tide å komme seg hjem fortere enn paffel! Det fikk heller bare være at all styring og kooridinasjon gikk fløyten i det skoen var i ferd med å forlate såle og ski. Jeg satte utfor, gikk på trynet hver femte meter, prøvde å holde tempoet og varmen i kroppen. Og helst et kontaktpunkt mellom sko og såle.

I Hyttelia (ved foten av Rundemanen) var leken slutt. Det endelige skillet mellom sko og såle fant sted i skumringen 23. oktober 2010, og lite kunne gjøres for å bøte på det som måtte komme. Resten av turen måtte gjennomføres på labbelesten. Jeg forbannet de antikke skiskoene et helt minutt, kastet innpå en skive og begynte å løpe ned Isdalen. Delvis på sokkelesten, og med skiene på ryggen. En eldre herre kom i møte et stykke på veien. - Du trenger jo ikkje å løpe når du har ski, gutt!
Jeg viste ham skien hvor bare sålen sto igjen i bindingen. Han sa ingenting, sulte inn hunden og økte farten. Håper han ikke trodde at jeg hadde kjempet og slitt til meg hele skien fra et tilfeldig offer på fjellet. Jeg løp videre. Beinkald på tærne.

Endelig asfalt under labbene. Og etter noen sekunder en drosje i syne. Reddet.

Ta gjerne søndagsturen på ski over vidden i morgen. Anbefales faktisk på det varmeste.
Men for all del - sjekk skiskoene før avgang. Og hils til damene på Turnerhytten.

Snowboard og carving på Voss

Lørdag morgen klokken 08:00 var det avreise fra mindeveien for de tre fjellgeitene Marius, Kirsti og Kenneth. Med oss på laget hadde vi også Jannicke. Stemningen i bilen i de to timene turen oppover tok var på topp, og alle var ved godt mot ved ankomst. Etter en halvtime nede i skiutleien hvor alle hadde fått utstyr, samt noen veldig flotte hjelmer gikk første tur opp i stolheisen. Føret var veldig bra og alle koste seg. Kirsti startet dagen på snowboard, men ønsket etter litt knall og fall å bytte til carving ski, noe som ble gjort rett før lunch.

Lunch ble avholdt i kafeteriaen midt i bakken, og bestod av burger og pommes for alle fire. Ku, poteter, ketchup, sennep, salt, pepper, piffi og sukkerholdig leskedrikk var akkurat den vitamininnsprøytningen vi trengte for å klargjøre oss for siste etappe.

Aamodt klar for andre tagning.

Stemning på topp etter junk er ferdigspist!

Marius og Jannicke har fått på seg utstyret og er klare for mer moro.

Til slutt et par videoer for å dokumentere at de tre carving ekspertene har både klasse og stil i bakken. Legg merke til Tyngsten's flotte hopp i reineste "Eddie the eagle" stil!

Jannicke og Marius suser ned bakken, Kirsti kan du skimte oppe til venstre mot slutten av videoen.

Skidagen er over og alle er slitne og har vondt her og der... Selv om stemningen fortsatt var god ble bilturen hjem naturlig nok noe stillere enn turen opp.

Det hele ble avrundet hjemme hos Kenneth og Kirsti med afterski (Jannicke takket høflig nei). Deltagerne merket dog at alderen begynner å tynge, alle tre var rimelig skutt og var i seng klokken elleve... Ikke helt som jeg husker afterski fra tidligere år.

Exploration goat - i ukjente skiløyper

Mandag ble jeg utfordret av en kollega til å teste ut skiforhold i en annen bydel enn min egen. Turen gikk til Frotveit (litt overfor Bontvedt) i Fana bydel. Her har de en lysløpe (rundtur) på 6 km og en flott oppkjørt løype fra Frotveit til Totland. Denne gikk vi tur-retur og brukte ca 1 time. Gode og svette ble vi opp bakkene ( og i dag god og stiv i skuldrene). Mye opp og ned - lange slakke bakker. På veien møtte vi geiter og hester og folk i alle aldre. En flott løype, særlig for barnefamilier som kan lokke med geitetreff på toppen av en lang bakke:) Nå går utfordringen videre til dere andre fjellegeiter - test ut løyper i andre bydeler og gi rapport.

Morsdag på Vidden

Endelig var det vår tur! Finnes det en bedre måte å feire morsdag på enn en lang skitur i flott vær, med barn som klarer seg selv og som er glad for å være på tur? Søndag var det endelig klart for første tur over Vidden for Tobias og ho mor. Vi fikk selskap av Ragnhild og Ola og etter litt kluss med parkeringsautomaten var vi ombord på Ulriksbanen. Vi gikk fra Ulriken litt etter 11 og tok en liten spisepause like før Borgaskaret. Guttene var lette til beins og suste avgårde både oppover og nedover. Da var det verre med meg. Med superglatte (nye) ski fikk jeg en voldsom fart og måtte stadig ty til baken som bremsespake. Det ble en del groper etter meg på veien. Ragnhild dro nytte av åresvis med telemarkkjøring og skigåing med meis - og var stødigheten selv. Vi valgte å kjøre ned fra Blåmannen, noe som falt i smak hos både store og små. Etter vel 4 og en halv time var vi tilbake i Fjellveien, godt fornøyde! Tobias er nå klar for å gå Fløyen - Ulriken - Fløyen. Noen som vil være med?

Fra ploging til utfor - en solskinnshistorie

Flere fjellgeiter har allerede hatt uforlignelige skiturer over Vidden i år. Meg bekjent har de fleste enten slitt seg opp til Ulriken fra Montana, og deretter gått mot Fløyen, eller så har de tatt banen opp til Ulriken og startet skituren derfra. Noen (Pål?) har garantert hatt Fløyen som utgangspunkt, men den ruten har så langt ikke blitt referert med innlegg tror jeg.

Siden Kenneth og jeg (les: plogekammeratene) ikke er spesielt drevne på ski, og stort sett foretrekker oppoverbakker eller slakke nedoverbakker, valgte vi å starte dagens tur på Fløyen. I tillegg var det meldt sol og skyfri himmel, og da er det jo kjekt å ikke ha solen i ryggen underveis på turen!

Vi satset ikke på noe sprengløp, og gikk ut i rolig tempo kl 10.35. Etter ca 55 minutter nådde vi masten på Rundemanen. Herfra ble det ploging ned til Hyttelia og fint driv mot (det vi kaller) Borgaskaret. Nyinnkjøpte skifeller ble limt på før vi satte inn geitegiret opp mot vidden. Skifeller gir et utrolig godt grep i bratte motbakker! Nådde toppen på i overkant av en time (målt fra Rundemanen). Nå var det tid for en god rastepause, men siden vinden tok seg opp måtte vi begrense tiden i snøskavlen for ikke å ende opp som Scott på Sydpolen...

Siste delen av turen mot Ulriken var skikkelig artig, og mye kjekkere enn for eksempel nedrenn mot Fløyen som siste del hvis en går andre veien! Vel fremme i kaffistova på Ulriken, kom vi frem til at vi hadde brukt ca 3 timer og 15 minutter på turen (fratrukket pausene underveis). Vi kunne returnert samme vei, men valgte heller å ta skiene på ryggen og gå/ake ned mot Montana - knall! Siste rest av energi fra Kvikklunsjen ble tatt ut på tempotrakk hjem til Mindeveien.

For en gjev dag!

Til slutt vekas geitevideo. Kenneth lovde villig bort ti kroner hvis jeg klarte en (superbratt) bakke uten å ty til ploging. Det ble en inntektskilde og en god kur mot plogesykja.

Fjellgeit gjester klubbmesterskap i Eksingedalen

Denne helgen er vi på tur med venner i Eksingedalen og nå sitter jeg i bestestova foran en gnistrende varm vedovn med en kald pilsener og kjenner duften av hjemmelaget kyllingsuppe fra kjøkkenet innerst i nesegangene. Det gir meg en god anledning til å gyte en kort rapport fra dagens lille geite-høydepunkt:

Ved en tilfeldighet fikk vi kjennskap til at det lokale idrettslaget i Eksingedalen skulle arrangere klubbmesterskap på ski i klassisk disiplin, ikke så langt unna der vi holder hus på Øksendal gård. Av reisefølget på fjorten (med stort og smått) var det to uredde deltakere som snek til seg et startnummer, i henholdsvis jente- og seniorklassen. Løypen på 1,2 km i delvis kupert terreng ble kjørt fem ganger i seniorklassen. Eksingedalens fremste skiløpere kastet mange blikk på den tilreisende skiløperen med Bjørn Dælie dress og Varegglue før løpet, men de senket raskt skuldrene; det skulle tross alt ikke mer enn et par stavtak til på nysmørte fjellski med stålkant og kosmonautsko, før alle innså at det ville bli helt umulig for den fremmede nykomlingen å konkurrere mot de lokale talentene.

Rundene gikk noenlunde greit, men det klabbet en del på flatene og jeg hadde ingen gli under skiene sammenlignet med løpepinnene jeg konkurrerte mot. En fin heiagjeng muntret opp underveis og etterhvert begynte noen av de lokale også å klappe når jeg passerte på oppløpssiden. På den siste runden fikk jeg selskap av en lokal turgåer - og jeg har en mistanke om at arrangøren plasserte ut støttekontakt til meg for å holde motivasjonen min oppe der jeg ellers ville gått sist - og mutters alene.

Etter løpet var det pølsefest og utdeling av premier. Engeli takket høflig for kaffekruset og hele befolkningen i Eksingedalen klappet høflig tilbake.

Invitasjon: Tur-retur Ulriken, lørdag 13. februar

Monica sine bilder fra Vidden har inspirert meg: Lørdag 13. februar stiller jeg med nysmurte fjellski, nytraktet kaffe på termosen og en generøs matpakke kl 09.30 på nedre Fløybanestasjon. Turen går fra Fløyen opp til Rundemanen og videre over Vidden til Ulriken og samme vei tilbake. Jeg satser på å holde normal turfart og regner med å bruke oppunder 6 timer på hele stasen.

Legg gjerne igjen en kommentar, eller send meg en e-post om du blir med. Værmeldingen ser jo også veldig lovende ut...og dette er jo dessuten et ypperlig veksthormon til Geiteloggen :-)

Vidden!

Har hatt nok en fantastisk tur over Vidden i dag, bare se selv, man kan vel ikke få bedre vær enn dette! Nysnø var det og, heldigvis hadde noen vært ute tidligere enn oss så vi hadde spor å gå etter. Turen over gikk fint, litt sur vind siste del før Bogaskaret, men det kan man tåle, og bakken opp til Rundemanen var ekstra tung i all snøen.

Her er vi på vei fra Rundemanen til Blåmanen, for de som ikke har valgt denne veien kan det virkelig anbefales, utrolig flott, og noen vanvittig gøye bakker ned til Brushytten!

VAKKERT!