Bergen–Voss 2013

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:

Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.

Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.

 

Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.

Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.

Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.

Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.

Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

Brudd

Brudd er som en rus. Det er noe euforisk over å skyte seg ut i det fri foran feltet. Å oppleve at avstanden øker. At de jakter deg, og ikke omvendt. Helt til beina stivner, feltet siger ubønnhørlig forbi igjen og kampen for å henge på halen begynner.

Etter tredje passering av vendemålet i rundkjøringen på Tjeldstø lå jeg i teten på feltet, og ga gass opp bakken mot Tjeldstømarka. Sammen med Frank og tre-fire andre syklister av ymse opphav, ble det gjort et halvhjertet forsøk på å etablere en liten rulle. Men ved avkjørselen til Stureterminalen var vel kruttet brent (eller vått, jeg vet ikke) for min del. I den lille seige kneika ved Stureterminalen klarte jeg ikke lenger å klore meg fast på halen. Moro så lenge det varte, og «god trening» som jeg oppstemt ropte til bekjente som fremdeles av en eller annen grunn sto og skuttet seg mot plaskregnet i målområdet.

Jeg hadde ikke noe å kjøre for, men en Åsane-syklist kjenner ikke verb-formen av brudd – å bryte. Ved siste passering av rundkjøringen på Tjeldstø, før både jeg og sykkelen kunne vris opp og ta kvelden, hadde jeg likevel litt for mye fart inn i svingen. Litt moro skal man jo ha. Jeg sto på ytterpedalen for å lime dekket til den feildoserte vannflaten jeg kjørte på, men det holdt ikke. Bakhjulet skled ut. Eller forhjulet – eller begge. Jeg deiset uansett i bakken, og kunne ikke reise meg.

Med hendene fikk jeg løftet venstrefoten foran meg, og klarte sittende å buksere meg ut til fortauskanten. Men jeg klarte ikke å komme over den 10 cm høye kanten, og ble sittende i en vanndam og kjenne på kroppen. Brudd. Dette var ikke bare et alminnelig asfalteksem. Beinet måtte være brekt. Kanskje dette var den andre lårhalsen? Den første tok jeg for 14 år siden, 200 meter fra leiligheten jeg bodde i. Den gang reiste jeg meg opp, hang meg over sykkelen og hinketrillet opp den bratte bakken ved Krohnengen skole og hen til Tartargaten, der jeg sank sammen på trappen og fikk samboeren min til å bestille drosje til legevakten (dette var før mobiltelefonenes tid).

Etter å ha summet meg litt, klarte jeg først å løfte beina, og deretter buksere rumpa over fortauskanten på Tjeldstø. En rittvakt lånte meg fleecegenseren sin og ringte til Røde Kors-folka som forgjeves sto og ventet på knall og fall ute ved Stureterminalen – mens syv stykker tidligere hadde vært i asfalten i rundkjøringen min. Og som et varsel, som jeg ikke tok, hadde jeg selv sett slukørede syklister trille syklene sine oppover sykkelstien mot Tjeldstømarka.

Arne var tilfeldigvis i nærheten, fikk plukket med seg sykkelen min, og gitt beskjed til Magnus som satt og ventet i bilen ved Sture. Røde Kors kom, og fikk pakket meg inn i sølvfolie. Det er utrolig hvor mye en sånn tynn folie varmer, og så holder den regnet ute. Men mer kunne de ikke gjøre. Kroppen min var stivnet i en Z, og jeg tålte ikke den minste bevegelse uten at smertene jog. Så kom krampene.

Sotra-ambulansen sto på Sartor senter eller noe i den retning. Det er en halvtimes kjøretur til Tjeldstø fra Sartor. I min tilstand kjentes det som en halv evighet. Regnet fortsatte å høvle ned, og snart skalv jeg som en snekkemotor i ulage. Det fine med ambulanser er at de har oppvarmede tepper. Og at det ikke regner der inne.

På legevakten i Bergen var det omtrent bare å snu i døra. Jeg ble skysset videre til akutten på Haukeland med en brun konvolutt. Brudd i lårbeinet. Og jeg begynte å bli veldig tørst. Det er ikke lett å huske på å drikke når det regner sånn at en blir pissetrengt uansett. Og nå var munnen tørr som en ørken, og jeg fikk ikke drikke i tilfelle jeg skulle rett på operasjonssalen. Det beste de kunne gi meg var et drypp i armen, men du kan ikke fukte leppene med et drypp.

Dette var lørdag 3. september, og sykkelsesongen 2011 var over. De mindre sykkelgale medlemmene av familien var i Hardanger, men Magnus reddet dagen da han kom opp til akutten med det nødtørftigste: krykker (14 år gamle), klær, sko, smarttelefon og -lader – og Johan Bruyneels brilliante selvbiografi We might as well win (mest om samarbeidet med Lance Armstrong). En forulykket syklist trenger ikke krykker og klær så snart, men jeg planla alt hjemturen.

Friske idrettsfolk kommer imidlertid ikke først i operasjonskøen, på bekostning av gamle damer og sjåfører i 20-årene med knuste hofteskåler og mye jern i kroppen fra tidligere ulykker. Først tirsdag 6. september satte de en skinne og tre skruer i lårbeinet mitt, og en ekspansjonsskrue i lårhalsen. Kveldens siste operasjon. Så tråklet de meg sammen. Konservativ behandling – behandling uten operasjon – var uaktuelt. Til det gikk bruddet for dypt.

Torsdag 8. september fikk jeg komme hjem – aller nådigst. Det er visst ikke så vanlig å slippe lårbeinsopererte ut, mindre enn to døgn etter operasjonen. Jeg fikk med meg resept på morfin-preparater og blodfortynnende sprøyter til selvmedisinering. 13 dager etter operasjonen tok jeg stingene, tredde på meg sykkelbukser, strammet skoreimene, og bukserte meg opp på sykkelen igjen ved hjelp av en lav barnestol og krykker. Sykkelen sto stille. Inne.

Rehabilitering etter et hofte- eller lårbeinsbrudd er imidlertid ikke så fort gjort. Jeg hadde helt glemt det. Det tok en hel måned, og én behandling med nåler hos fysioterapeut Lars på Sprek & blid, før jeg kunne sove natten gjennom, og da bare på den ene siden. Og det gikk enda lenger før de nattlige svettetoktene ga seg. Etter seks uker gikk jeg fra Montana til Ulriken og ned igjen på krykker. Noen dager seinere syklet jeg til jobb for første gang, og snart kom jeg meg både over Munkebotn og Skansemyren på lette gir – veldig lette gir. Men etter tre måneder sliter jeg fremdeles med å gå.

Godt jeg kan svømme, da. For når evnen er minst, så er ambisjonene størst. I optimistiske øyeblikk planla jeg å være med på både Blåmannsbukettløp og Fjellgeitenes klubbmesterskap. Og i ørska etter operasjonen formet tankene seg om at neste år skulle jeg delta på min første triathlon: AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. En Ironman-halvdistanse, men med så mange høydemeter (4200 hm) at de beste bruker nesten like lang tid som på en fulldistanse. Jeg meldte meg på. Og fikk plass. Men det er heldigvis en stund til.

Munkebotn Opp 2011

Munkebotn Opp 2011. Nymark IL arrangerte et flott sykkelritt for omlag hundre lokale motbakkeprofiler tirsdag kveld, og en av fjellgeitene gjorde seg til og med bemerket i den harde elite-klassen. 

Beina mine var ikke helt restituert etter det blytunge Skåla-løpet i helgen, så jeg er veldig godt fornøyd med å hente 20 sekunder på fjorårets ritt-tid og over å tangere vårens pers på 4.08. ÅCK-kollega Kåre kom seg opp på respektable 4.09.  -En imponerende tid, -sykkelen tatt i betraktning.

Det får vel våge seg at Dag tok ny pers på 4-blank, økte årets sammenlagtledelse over meg fra 6 til 14 sekund og beholdt den gule ledertrøyen. Det var forsåvidt ikke helt uventet selv om han etter eget utsagn levde litt for tett på butterdeigen i sommer. Gratulerer!

Marius J. trygget tittelen som fjellgeitenes ubestridte Munkekonge. Tiden 3.42 var 5 sekunder bedre enn pers fra en treningsøkt i vår. Ikke verst for en som knapt har vært på sykkelen siden Bergen-Voss og løp fort opp Skåla i helgen. Tiden ble god nok til en 3. plass i aldersklassen Menn Elite. Gratulerer!

Munkekongens målgang  

Et knippe små og store syresprengte ÅCK-ryttere i målområdet: Vetle, Thomas, Magnus, Lars, Kåre, Dag, Frank og Marius Munkekonge

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Skjærgårdsrittet 2011 - generalprøven

29.05.2011. Skjærgårdsrittet. 63 km mellom Danmarksplass og Hellesøy i Øygarden og generalprøve for Bergen-Voss kommende helg. Hvordan gikk det med geitene ute i Øygarden, og hvordan er formen noen dager før den store kraftprøven på 165 km?




Arkivfoto: Dag, Morten, Marius J, Erik og Lars

 

Morten debuterte som rittsyklist tidligere i år, og da påmeldingen til de store rittene måtte gjøres unna mens det fortsatt var snø i gatene, kunne vel ikke den jordnære trønderen se for seg at han allerede et par måneder senere ville være et kvantesprang nærmere verdenseliten.

Morten startet altså i Pulje 6, sammen med ryttere som ikke engang hadde rullet ned mot startmattene da puljen fikk startsignal. Det var ikke annet å gjøre enn å gå i sesongens mest offensive brudd, i bakken opp mot den første rundkjøringen. To andre feilplasserte ryttere fikk med seg den raske starten og klarte å henge seg på. Etter Bildøybakken måtte den ene slippe taket og tempoduoen kjørte sammen inn til målgang på solide 1 time og 43 minutter. Etter flere sterke ritt burde gubben være i rute til lørdagens debut på Bergen - Voss og sprekingen har på tampen klart å oppgradere til en plass i 4.59-puljen.

Morten, en fornøyd debutant etter Nymark turritt 2011.

Erik gjennomførte en 20-mils tur fra Bergen til Mjølfjell i påsken og den lidenskaplige motbakkeløperen fikk tidlig i sesongen bekreftet at det var plenty av krefter til tunge, lange økter på sykkelen også. Kapasiteten kom også for en dag da ungdyret løp inn til årsbeste på 11.20 i Stoltzen, rett etter en to-timer lang sykkeltrening med 4.25-gruppen. Say no more. I Skjærgårdsrittet kom Erik inn som en av puljevinnerne, på tiden 1.37.



Marius og Erik klare for Skjærgårdsrittet.



Marius J har nok flere ganger grått sine modige tårer når pendlerjobben har hindret ham fra å delta på ritt og treningsturer denne våren. For å bøte på sorgene gikk han, noe motvillig, til innkjøp av en spinningsykkel og tok den med seg på jobb i flyhangaren i Brønnøysund. Kreativt. Det var nok ikke alt som stemte 100% under Nordhordland rundt for et par uker siden, men han viste muskler på bakketreningen i Trengereid og da han klemte til med 3.47 på ett av dragene opp Munkebotn i forrige uke. I Skjærgårdsrittet satt alt som det skulle og han kom i mål som puljevinner, på tiden 1.37.

 

Dag har trent hardt og studert målrettet gjennom hele vinteren og utover i sesongen. Den selverklærte jernmanen fra Eidsvågsneset har levert flere sterke ritt i vår, med foreløpige høydepunkt fra Askøyrunden og NH-rundt (2.21). Med terskelpuls på hele 90% skal det mye til før jernmannen korroderer, og lilleputtbakkene i Skjærgårdsrittet; Loddefjordbakken og Bildøybakken ble nok forsert i den mer konfortable enden av puls-skalaen og han satt trygt i rullen hele veien ut til Hellesøy. Det ryktes at han i det minste beveget seg over terskel i de siste bakkene under returen til Bergen. På lørdag står han klar med sitt sesongnye Canyon-aluglis for å slå fjorårets pers på 4.38.

Lars har også hatt gode tall i boken i sin tredje sesong på sykkelen. 2011-utgaven har levert bedre fart i bakkene og er blitt seigere på flatene enn fjorårsmodellen. Esel-lyden i innsuget er korrigert bort ved hjelp av 25 intensive stoltzeløp mellom sykkeltreningene. Sykkelen har også gjennomgått en ørliten face-lift, og med nytt hjulsett og en 11/28 tagget SRAM Red-kasset ble det god fart på de tunge girene i medvinden ut mot Øygarden. Målgang på 1.37 her også. 

Lars og Dag etter Gullfjellet Rundt.

En god generalprøve i Øygarden, altså. På lørdag stiller Erik, Marius J, Dag og Lars forventningsfulle til start kl 06.00 ved Grieghallen, der en kollokviegruppe på 70 sterke ryttere fra ÅCK og Astrik samles for å nå Voss på 4 timer og 25 minutter. Det skal gå!

Nordhordland rundt 2011

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.

Os rundt 2011

Søndag 1. mai, Os Gymnas kl 10.00. Rittstart Os rundt. Fjellgeitekspressen, i dag representert med Dag, Morten og Lars, lot bilene stå igjen hjemme og stilte gode og varme til start, med halvannen times rolig sykkeltur fra Bergen til Os i beina. Korte ritt krever god oppvarming og Os rundt, med sine knappe 4,5 mil om Lysekloster, over Fanafjellet, rundt Kalandsvannet og rask retur gjennom Osvegen, er jo så og si ferdig før det kommer skikkelig i gang. 



Dag i passiar med Arne S. fra ÅCK



Det kom ikke som noe sjokk på noen av oss at Dag ble første bukken opp den avgjørende Mobergbakken i starten av rittet, men Morten og Lars hang også godt med over den første bakketoppen i dag. Innover mot Fanafjellet var tempoet bra i feltet som Morten og Lars ble liggende i, og ensomme ryttere og trøtte tospann ble taktfast innhnentet av den voksende organismen. Fanafjellet er langt og vondt for lårene, men ble besteget i bra tempo. Det ble noe strekk mot toppen og nye grupperinger samlet seg vel nede i Hamrevegen. Der hentet feltet også inn et par ryttere som fort la fra seg nistepakken, økte farten og hektet seg på bak på rullen. Den ene av de var Dag.

Returen langs Osvegen gikk i motvind, men det var det ingen som brydde seg om og feltet kjempet seg mot mål i stor fart. Målgang etter 1 time og 7 minutter, bare få minutter bak tetpuljen. Like etter nedkjøringen fra Fanafjellet fikk Morten og 10-12 andre ryttere en liten luke frem til feltet, men med god kjøring sørget de for at luken ikke ble på mer på mer enn to minutter inn til mål.

Med gode tider i Nymarks turritt og Os rundt har Morten fått en riktig god start på karriereren som rittsyklist og burde kanskje snart prøve å finne seg en litt raskere pulje til Voss. Dag og Lars leverte også varene i dag, med en forbedring på henholdsvis 8 og 10 minutter sammenlignet med fjorårets resultat.

Etter rittet syklet Dag og Lars fornøyde hjemover, mens Morten ble hentet av Cathrine, som trippet etter å få seg en tur på raceren rundt Ulriken i finværet.



Franken, Lars, Øystein M, Dag, Arne S og Morten



Munkebotn opp 2010

Sykkelsønnen hadde gledet seg til akkurat dette rittet siden sykkelsesongen startet etter sommerferien. Munkebotn var første stedet vi syklet på den nylånte raceren i august. Munkebotn var hjemmebane. Han gledet seg sykt. Han gledet seg syk. Da sykkelpappaen kom hjem tirsdag ettermiddag, vridde ryggsekken, vridde sykkelklærne, vridde sykkelskoene og så vidt hadde begynt å grue seg til å sykle halvnaken og kald opp Munkebotn i skybrudd, lå sykkelsønnen og spydde på baderomsgulvet, halvveis inni sykkeltøyet. Hjemmekveld i tørr og varm stue? Neida.

Sykkelsønnen hadde gledet seg sykt. Munkebotn var hjemmebane. Han samlet seg sammen, og med hodet halvveis nedi en bøtte trykket han i seg en hel porsjon havregrøt, og prøvde å se frisk ut. Han skulle. Med en litt skeptisk sykkelpappa på slep, syklet han inn til Sandviken sykehus, fikk på seg startnummer, og holdt varmen med noen turer opp og ned nedre del av Munkebotnsveien. Og snart var det til og med et solgløtt i luften. Klokken 1823 sprang han ut av startgropen, og noen minutter over halv sju var han nede igjen, glad og sliten. 5:29 er nok minst halvannet minutt bedre enn da vi kjørte bakken på nylånt racer i august. Men så er det også 9 sykkelritt og 5 sykkeltreninger siden.

Verre var det med sykkelpappaen. Vel hadde han en del sykkelritt i beina siden Munkebotn i fjor, og vel er det en del bratte bakker mellom Minde og Eidsvågneset, når arbeidsreisen legges i «indre strok», over Haukeland, Skansemyren, Munkebotn og med avslutning på «Eidsvågfjellet», øverst i Lyngveien. Men intervalltrening i Munkebotn hadde det vært lite av … ingenting for å si det rett ut. Sykkelpappaen har vel stolt på at intensiteten i de mange rittene og i klatringen over de mange fjellpassene på vei hjem fra jobb har gitt intervalltrening nok. Men nei. Da sykkelpappaen nådde toppen av Munkebotn hadde klokka slått ett slag mer enn i fjor: 4:05. Målet om å komme ned på tretallet brast.

Og mens sykkelpappaen syklet resignert hjemover og allerede hadde blikket rettet mot neste sesong, kunne en småfrossen og febril sykkelsønn sykle fornøyd hjemover med en bokført og solid pers som det skal gå an å slå. Neste år!

Bontveit Bakketempo 2010

Tirsdag 24. august var 122 aktive klubbsyklister samlet for å måle tempo-krefter opp Bontveitveien. Med sine 260 høydemeter fordelt på en knappe 9 km, er ikke Bontveitveien i samme klasse som hverken Munkebotn, Skjervet, Stoltzen eller Mont Ventoux, men uansett tøff nok til at lårene kan bli stivere enn en karbongaffel, om en ikke disponerer kreftene fornuftig i de tøffeste partiene.

Her er Dag i dyp konsentrasjon og klassisk

tempostart-positur, 6 sekunder før start.

Jeg var noe usikker på sykkelformen en ukes tid før rittet, det blir jo mest løping for tiden, men et fartsdrag i Munkebotn forrige onsdag resulterte i ny pers på 4.23. Dag rapporterte til gjengjeld at han ikke hadde vært under 5-tallet så langt i år. Dag var allerede påmeldt, og jeg så en god mulighet for å slå ham på tampen av sesongen. Jeg meldte meg på. Selvsagt.

Jeg traff på Dag før rittet og mens vi trødde lårene konkurransevarme nederst i Bonveitveien, småpratet vi litt om hvilke ritt vi skulle delta på fremover- og vi pratet litt mer om tider i Munkebotn. Dag kunne nå legge til at han hadde tatt tiden med sekk på ryggen på vei hjem fra jobb, og da er det jo ikke så rart at han bruker like over 5 minutter opp til Munkebotsvatnet. Den gode tiden min på 4.23 en uke i forveien falt i verdi som en islandsk bankaksje. Hadde det ikke vært for at Dag er en god sykkelvenn, ville jeg nok ha mistenkt ham for å stå bak et, i overkant åpenlyst, tilfelle av klassisk bondefangeri.

Rittet gikk uansett brukbart og jeg er nokså sikker på at jeg fikk hentet ut hele mitt nåværende potensiale som temporytter, både i bakkene og på de lange flate partiene. Sykkelen fungerte meget godt og etter 19 minutter og 42 sekunder i sone 4.3 til 4.7 passerte jeg målstreken. Dag kom inn på sterke 18.16, under minuttet bak supersyklisten Ove Matland. Det er gode greier, Dag! Tiden min holdt fint til en plass langt nede på resultatlistene, men dog en 6. plass (av 8 startende) i min klasse. Den gryende syklisten ble enda en erfaring rikere, og han antok nok at det bare var byens aller beste klubbryttere som syklet bakketempo på Bontveit en smågufsen regnværsdag i august.... Se fullstendig resultatliste her.

Sykkelpappaen og sykkelsønnen, Magnus etter målgang. Begge to flesket til med gode ritt,
og Magnus ser ut til å trives godt som førsteårssyklist.

Etter et obligatorisk og velkjent "rytter ved sykkel"-bilde, gikk turen tilbake samme vei,
på litt lavere puls. I bakgrunnen kan vi se de raske klubbkollegaene Andres Finne
og Trond Folkedal. 

Sykkelrittet Munkebotn Opp er lagt til tirsdag 14. september og hvis det er fjellgeiter på intervalltrening der borte den dagen, så får de pent ta med seg norske flagg og heie hjemmebanerytterne (Dag og Lars) frem til gode plasseringer.

Lysebotn - Bryne 2010

Det må bare sies med en gang: dette var vondt. Aarbakkerittet må være turrittet i Norge med den sykeste løypeprpfilen:

Men jeg får ta det fra starten. Turen inn til Lysebotn startet med båt fra Stavanger 7.45. Vi kom til Lysebotn en time før start, så det ble god tid til å varme opp og nyte været. Som en kan se fra løypeprofilen, så starter stigningen fra 0 - 932 m.o.h. bare noen hundre meter etter start. Dette er en tøff start. Når bakken begynner er det bare å finne frem det letteste giret og bite tennene sammen. Jeg var sikker på at giren ikke virket. Den letteste giren var da ikke så tung. Men joda. Etter en titt bak på kransen kunne jeg konstatere at det ikke var noe lettere gir. Så pulsen fant fort veien til 90% av maks, og cadensen på 50 tråkk i min. Det er ikke ofte jeg sykler slik.

Bakken tok meg 1 time og 30 min. Frykten nå var at jeg hadde mistet all mulighet for å komme i en gruppe, og derfor måtte sykle alene til Bryne. Så det ble ikke mye avslapping på toppen, siden jeg måtte jobbe hardt for å ta igjen andre foran meg ned bakkene mot Ådneram. Her hadde vi blitt en liten gruppe på 7-8 mann, og dagens helt sto frem. En ekte brauten Jærbu fra Bryne CK. organiserte en rulle som vi holdt helt til Bryne. Det ble mye jobbing for å holde denne gruppen, men uten den hadde det vært tungt å komme seg til mål.

Etterhvert plukket vi opp mer folk, og rullen ble så som så. Men fortsatt mye bedre enn å sykle alene. Ved Gravvatn var jeg svært sur i beina, og da er der fortsatt over 8 mil igjen. Men da kommer den noe spesielle løypeprofilen inn igjen. Herfra til Dirdal, ca. 4 mil, er der så og si bare nedover. Altså fra rundt 700 m.o.h til 0 m.o.h. Det gjorde godt for kropp og sjel. Bakken opp fra Dirdal og opp fra Oltedal gikk bedre enn fryktet. Ruten var endre litt fra tidligere år, og det var selfølgelig lagt til mer bakker. Helt unødvandig...

Etter litt for mye søte energi geleer smakte ikke den kokte pølsen vi fikk i mål mye. Matlysten var lav. Dette er det tøffeste rittet jeg har syklet, men det blir nok kanskje en tur her til neste år også. Det er en utrolig fin tur med masse flott natur. Anbefaler dette rittet på det sterkeste. I år var der nesten 900 som startet, og enkelte har nok brukt over 10 timer siden det bare står fullført... En kan ikke finne en bedre bakke for en ekte fjellgeit, så til neste år ser jeg vel noen andre fra denne bloggen på start ;)

Hardingrittet 24.7.2010

Det var ikke bare NM i morellsteinspytting som dro spreke atleter til Ullensvang denne helgen. Mens spytterne varmet opp munnviker og tygget moreller i Lofthus, var hundreogsyv syklister på vei ut av telt og hytter for å delta i Hardingrittet, som arrangeres av IL Harding i samarbeid med den kjente Morellfestivalen. Det var sikkert mulig å gjennomføre øvelsene som et duatlon -sykle først, spytte etterpå.

Rittet startet ved fergekaien i Utne kl 13, i en løype som gikk ca 45 km inn til Odda innrest i Sørfjorden, og så ut igjen til Lofthus på andre siden av fjorden. Ca 78 flate km på gode vestlandsveier. Absolutt gode forhold for ryttere i 80+ klassen, der eneste antydning til klatring var 300 meter svak stigning like etter Odda sentrum. Flott vær var det også, med god temperatur og lite vind.

Forholdene lå altså til rette for en god dag på sykkelen - og det ble det, selv om jeg falt av feltet allerede etter 15 km, og det hjalp lite at klubbkollega Kåre hadde advart meg mot dette under oppvarmingen. Det var ikke mer å gi. De tre neste milene fikk jeg gleden av å sykle som lagtempoetappe sammen med en sterk rytter fra Geilo, som hadde tauet meg inn etter å ha kommet noen minutter for sent til start. På slep hadde vi en kneskadet bedriftsrytter fra ABB. Dette trespannet hadde overhodet ikke styrke til å hente inn igjen feltet foran, men holdt etter forholdene nokså bra fart. Flere ryttere tok oss igjen og gruppen vokste etterhvert til et lite felt, som satt i gang en effektiv rulle den siste knappe milen inn til mål. Ti mann (deriblant John Anton og Rune L fra ÅCK) passerte mål etter to timer og 2 minutter. Snittfart på litt over 37km/t. Til sammeligning må det vel gjerne nevnes at tetpuljen på åtte ryttere (inkl. Frank og Morten fra ÅCK) kom i mål til ny løyperekord allerede etter 1 time og 45 minutter. Vinnerpremien, en stor kasse moreller og herunder løs mage i stjerneklassen, ble overlevert en av vinnerne etter loddtrekning. Her er komplett resultatliste, der jeg forøvrig står oppført som BCK-rytter. Det må vi få en orden på!

Dette var første tur på sykkelen etter Bergen - Voss, og ble tatt litt på sparket siden vi likevel skulle til Kinsarvik denne helgen. Nå blir det mest løping fremover, men jeg må prøve å lirke inn tre-fire ritt utover høsten, ikke minst den hardkokte fjellgeit-disiplinen Munkebotn Opp, 14. september. Det er ikke mye som kan måle seg med den intense spenningen som kan oppleves i sykkelritt -selv om jeg ikke kjemper helt fremme i teten (foreløpig). 

De skulle hatt i ræven

En kollega kjøpte seg startnummer på FINN.no en uke før årets Bergen–Voss, og var innom BoA med hybriden for å få sett over den før den store dagen. «Du skulle hatt i ræven,» fikk hun vite da hun leverte den rimelig vanstelte sykkelen. Selv hadde jeg i løpet av mai skiftet omtrent alle bevegelige deler. Nytt framgir kom på plass så seint som kvelden før rittet, og løste mirakuløst alle mine tidligere problemer med kjedeavhopp. Jeg var klar. Jeg hadde pugget skjemaet til 4:27. Jeg hadde lest kaptein Fredriks kjøreopplegg og formaninger nøye. Og sammen med Lars hadde jeg seint på tirsdagskvelden kjørt bakken opp til Gullbotn for å sjekke at jeg klarte den med et snitt på 14 km/t, slik det var annonsert (Lars skulle sjekke 4:50-skjemaet på 12 km/t). Min eneste bekymring var bremse- og girkabler. Kan de ryke?

I Hardangerveien kom jeg til å ligge bak en kar med mye stilig lettmetall og karbon i sykkelen, men som visst også skulle «hatt i ræven». De fire største tannhjulene på kransen hadde en fin rustbrun tone. Det knaket faretruende under de tidvise girskiftene, mens C-lagets 4:27-pulje beveget seg støtt og stødig mot Arna. En og annen hadde nok ikke lest seg opp på siste leksen fra Fredrik om det ABSOLUTTE forbudet mot å skifte rekke, men luker var det fint lite av. Det gikk salig fort. I Arna lå vi 4 minutter foran skjema, i bunnen av Trengereid-bakken 5.

I Trengereidbakken var det nesten mer folksomt i veigrøftene enn på veien. Mange oljesvarte never. Og en kar med en fin rustbrun farge på kransen, og som bannet og svor mens sykkelen harket verre enn en totaktsmotor. Der fikk han!

Men det var jammen mye folk på veien også. Og det gikk ikke urovekkende fort. Kan hende hadde puljen min bestemt seg for å ta ut litt av tidsoverskuddet i bakken? Oppi lia, etter rundkjøringen og tunnelen, da jeg så en grønn klynge langt der fremme, gikk det imidlertid opp for meg at vi hadde tatt igjen pulje 7 (seedet pulje 1), og at den kvikksanden jeg hadde omkring meg var etterlatenskapene av både pulje 7 og 8. Jeg satte opp farten og forserte, men over toppen var jeg alene i ingenmannsland.

De skulle hatt i ræven. C-laget altså. I løpet av ti minutter var puljen barbert inn til kjernen som satt fremst i rullen, de fikk plukket med seg noen grønne fra pulje 1, mens jeg, som var dum nok til å kjøre inn i bakken som en av de siste i halen, ble grundig frakjørt. Jeg skulle vel hatt litt «i ræven» selv også for ikke å følge bedre med.

Nedover mot Tysse hadde jeg etter hvert fått en ikke ubetydelig hale, og som heller ikke var uvillig til å kjøre rulle, når det kom til stykket. Men tempoet var ikke som det engang var. Fra Bjørkheim til Øystese var det søndagstur med tursykkelklubben. Det skal for all del ikke foraktes. Det er både hyggelig og ganske bedagelig, men man kommer ikke fort til Voss på den måten. I Eikedalen plukket vi med oss Arne (ja, her er det vel på sin plass å nevne at Arne og Arne hadde skilt lag, og at det var Stalheim som i et sannhetens øyeblikk hadde latt C-laget seile sin egen sjø, mens Storedale fortsatt gjorde sine hoser grønne). I Norheimsund lå jeg presis på skjema til 4:27. Sola skinte, og Folgefonna lå og gjorde seg lekker med et hvitt slør av skyer om livet, på den andre sida av den grønne Hardangerfjorden. Et syn for turister, men jeg hadde ingen tid å miste.

Det var visst ingen som ville forbi meg i Øystese-bakken. Ikke før det kom en motorsykkel med røde flagg, og en flokk med gule østlendinger på sykkel, som lurte på hvor langt det var til neste matstasjon. Moss CK. Mossetoget. Heldigvis hadde vi Arne der. Mossetoget var i ferd med å dra i fra mitt ubesluttsomme forsøk på å henge med, da Arne bestemte seg for at han bestemt ville være med, og tauet tre av oss opp på halen av toget. Farvel søndagstur (som for øvrig tikket inn på om lag 5 timer blank). Mossetoget tauet oss til Kvanndal i et tempo som var C-laget verdig. Men mossinger må ha mat og strekke på beina, så i Kvanndal var det farvel til Mossetoget (ja, det hører med til historien at de passerte oss igjen på vei inn mot Skjervet).

Det var vel noen av oss som var litt målløse. Stoppe? Hæh? Men Arne var fattet nok til å levere dagens andre monsterdrag, og hekte oss på halen av feltet C-laget hadde latt etter seg langs Hardangerfjorden, og som vi tok igjen nettopp i Kvanndal. Hvor heldig kan man være?

Arne og Arne var gjenforent. Men det var ikke mye futt i resten av gjengen. Jo nærmere vi kom Skjervet, jo flere deserterte fra fartsholderrekken, og jo oftere måtte Arne tette luken. Det var mest en lettelse å se bakken reise seg foran oss.

Overraskende nok hadde jeg ingen problemer med verken pust eller puls. Det var beina som sa stopp. På toppen av Skjervet lå jeg i ryggen på Arne og Arne, og hadde 4 minutter på begge (de hadde jo startet 4 minutter før meg). Men da var det totalt tomt på glukogenlageret, etter en altfor langvarig streik i transportsektoren. Nada. Ingenting. Jeg kunne tegnet medlemskap i 11-timersklubben på flekken, og i et sannhetens øyeblikk måtte jeg se toget kjøre fra meg. Jeg bestemte meg for å kjøre søndagstur til mål. Alene.

Helt til det kom en kar seilende opp ved siden av meg, og sa: «Det er ikke langt igjen nå». Jeg tror det var presis de samme ordene jeg brukte, på nesten presis det samme stedet, da jeg kjørte fra reisefølget mitt for to år siden. Uansett, det var pittelitt krefter igjen lengst inni en krok, akkurat nok til å henge meg på bakhjulet hans. Ja, jeg prøvde til og med å dra litt, for liksom ikke bare å utnytte den omtenksomme mannen. Jeg stønnet og okket meg, men etter hvert kom det flere til. Vi ble visst ikke flere enn fem (før karen ved siden av meg plutselig gikk i asfalten i 60 km/t. Så ble vi fire). Det er en lovlig liten rulle, men det lar seg gjøre. Fort gikk det ikke, men du kunne garantert ha spasert ved siden av meg hvis jeg hadde kjørt alene.

I løpet av de 20 minuttene det skal ta å kjøre fra Skjervet til mål, hadde jeg mistet vel 3 minutter på Arne og Arne, men hadde ett igjen. Jeg tømte i meg den literen med sportsdrikk som jeg ennå ikke hadde fått begynt på, og det gjorde godt. 4:38:08 er tolv minutter bedre enn fjoråret. Og om Arne og Arne gjør alvor av å organisere et 4:35-lag til neste år… ja, men da må jeg nok først miste 4 kilo på kroppen, og kanskje et par på sykkelen?

Skjærgårdsrittet 2010 - med festbremsene på

I en liten dump i veibanen, noen få kilometer etter start ved Arenum messesenter, løsner(!) den splitter nye Dura Ace-hendelen som Sykkelsenteret monterte tidligere i uken. I det hjulet treffer dumpen skyver armen min hendelen fremover styret og bremsewireren strekkes akkurat nok til at forbremsene klemmer seg fast på felgen. En gråtkvalt rytter står slukøret og bom fast midt i veibanen i Gravdal og vitner sin egen begravelse, mens pulje 3 med Dag i spissen, fosser avgårde og forsvinner nedover mot Vestkanten. I en liten dump i veibanen, noen få kilometer etter start ved Arenum messesenter, er Skjærgårdsrittet over.

Det tar et par minutter før jeg klarer å se hva som har skjedd med sykkelen og etter litt knoting får jeg omsider jekket bremseklossene ut fra felgen. Jeg setter skoene på pedalene og gjør et tappert forsøk på hente inn puljen min og selv om jeg sykler med syre i beina og frokosten i drøvelhøyde, så fører jeg en sjanseløs kamp mot den sterke motvinden. Jeg ser ikke mer til pulje tre. 

Halvveis opp Bildøybakken blir jeg snarere tatt igjen av feltet som startet fem minutter etter oss. En hyggelig Astrik-rytter inviteter meg med i rullen rett over bakketoppen og jeg kaster meg på. Det går bra et par minutter, men så låser de helvetes bremsene seg igjen. Astrik-rytterne i pulje 4 fosser videre. Jeg ser ikke mer til den gjengen heller. Etter litt mekking på nærmeste busslomme fortsetter jeg den lange, ensomme ferden mot lapskausens Mekka. Selv om jeg har over fire mil igjen til grytene, så kjenner jeg allerede duften av pølse, purre og poterer langt opp i mine forblåste nesebor. Motvind er ikke bare negativt.

Jeg må av sykkelen et par ganger til på vei ut til Bakken skole, men det spiller ikke lenger noen rolle. Været har klarnet opp og på den siste delen av turen har jeg i det minste stor moro av å tråkke ekstra fort hver gang jeg passerer en sliten husmor på hybridsykkel i trimklassen, og fantaserer livlig om at det er jeg som ligger alene i front, med feltet halsende etter meg noen hundre meter lenger bak.

I det jeg labber inn på skoleplassen etter målgang, møter jeg en salig forsamling grønnkledde mette ryttere. Det er bare den gode rapen som mangler og mange venter utålmodig på å komme seg på sykkelen igjen -det begynner å bli kaldt for de som har levd på hvilepuls en halvtimes tid. Tanken på å være den siste som forlater Bakken skole byr meg i mot og selv om det kjennes aldri så sårt, så velger jeg å ofre den etterlengtede lapskausen til fordel for en returbillett med ÅCK-toget.

Vi er mange ryttere i det store feltet og i medvinden innover går det fort. Til tider går det så fort at det ser ut som om vi er midt i et sykkelritt. Vi bruker antakelig kortere tid på returen enn det jeg brukte i selve rittet. Med litt over 13 mil i beina og en velfortjent ispause på Bryggen, ble denne dagen ganske bra likevel. Så får jeg heller tåle at jeg havner langt ned på resultatlisten, at det ikke ble noen lapskaus og at Dag går rundt som en kry hane en ukes tid. Såpass raus får man være.

Garborgriket rundt 22. mai 2010

Først må jeg komme med en innrømmelse. Jeg har deltatt i Landsbyrittet og Mairittet uten å lagt inn referat her. Dårlig gjort... Men da får jeg fortsette den gode sykkeltrenden her på bloggen med en raport fra Garborgriket rundt.

Garborgriket rundt er et 8 mil langt ritt som går både på grus og asfalt. Denne type ritt har blitt stort her på Jæren. Landsbyrittet hadde litt over 2000 deltakere, Garborgriket rundt hadde 2300 og Nordsjørittet har ca. 10 000 deltakere i år. Det sikreste vårtegnet i Stavangerområdet for tiden er offroadsykler. Så jeg har også måttet pusse støv av offroaden og sette raceren på boden.

Løypekart: http://www.bikemap.net/route/502595

Jeg kjente godt sommerfuglene i magen før start i Bryne sentrum. Siden jeg aldri har syklet så langt på offroaden, ikke kjente løypen så godt og hadde nettopp glitt frisk fra en forkjølelse, så var spenningen høy på startstreken. Kroppen kjentes bra ut, så jeg tråkket på. Alt for mye.... Jeg hadde 90% av makspuls etter 10 minutter, og måtte roe meg litt. Forkjølelsen lå og lurte litt enda. Ja der er mye grusveier, men der er masse asfalt også. Jeg må innrømme at jeg følte meg mest hjemme på asfalten, og savnet etter raceren begynte å melde seg. Dette ble kortvarig da den ene syke grusbakken avløste den andre. Uerfaren som jeg er, så havnet jeg for tett på folk i den ene grusbakken og ble nesten dyttet utfor veien. Da møtte jeg av sykkelen, og ta resten av bakken ved siden av sykkelen. Dette er ikke noe godt for beina. Fytti Hekkan så stiv en blir i beina av å leie en sykkel opp bakke på de svært komfortable skoene.

I neste bakke så meldte nok min mangel av pleie på sykkelen seg. Kjedet forsvant mellom kransen og spilene når jeg skulle finne den letteste giren. Igjen en bakke ved siden av sykkelen....

Det ble lite puljekjøring på meg. Enten jaget jeg noen foran meg, eller så hadde jeg noe bak meg. Det var også lite forsøk på å sykle i samlet tropp. Alle grusveiene gjør at det blir mye jobbing alene. Så 8 mil var langt. Etter 6 mil var der ikke mye å gi i bakkene. Da var det greit at de siste 2 milene inn mot mål er relativt flate, og jeg fant noen bakhjul jeg kunne henge på.

Garborgriket rundt var rett og slett en flott tur. Jeg har ikke vært så mye i dette området før, men her skal jeg ta med meg raceren. Fine bakker å trene i på Knudaheiå. Så hvis dere Bergensboere forviller dere ned til Jæren i mai måned, så bør en ha med offroaden/hybride.

Åsane lagtempo, 18. mai 2010

Like før påmeldingsfristen til "Åsane Lagtempo" utløper 11. mai, får veteranutvalget i Åsane Cykle Klubb inn tre nye ryttere på startlisten: Ivan Farestvedt, Øyvind Sunde og Lars Engeli. En brukbar 6-vatnsrunde på Voss kan muligens forklare hvorfor de tre veteranene i siste liten moter seg opp til å stille lag i et seriøst kretsritt. Det hjelper også på motivasjonen at det er vår egen klubb som arrangerer rittet og at veteranutvalget er flink til å stimulere ryttere på alle nivå til å prøve seg i aktive ritt - og ikke bare i de klassiske turrittene.

Godt forberedt?
Lagtempo-disiplinen er ny for alle tre, men Øyvind og Ivan kjenner i det minste traseen på Osterøy rimelig godt, som utgjør den ekstra sløyfen på torsdagstreningene for alle de som har bein og anledning til å holde ut den ekstra milen. Jeg får sykkelen kondemnert hvis jeg ikke er hjemme i tide til min bedre halvdels korøving, så for meg er dette landskapet helt ukjent. Av respekt for mine lagkamerater og for oppgaven som venter noen dager frem i tid, bestemmer jeg meg for å bruke prime time lørdagskveld på å bile meg gjennom løypen. Jeg vet ikke helt hvor lurt det var, for løypen var mye lengre enn ventet og og nettoeffekten var snarere økt bekymring.

Dagkirurgi på Sykkelsenteret

Etter den mye omtalte massevelten ved Austmarka i Nordhordland to dager før lagtempoen, er sykkelen min et sørgelig syn, og alt annet enn rittklar. Det er to og en halv time til start på Osterøy, og jeg trenger fortsatt nye girhendler, styre, sete, slanger og dekk. Da er det godt at Sykkelsenteret yter svært god service for sine faste kunder og i all hast får de erfarne sykkellegene den mørbankede aluminiumsklumpen inn på operasjonsbordet. En time senere er den klar, det eneste som gjenstår er å stille inn setet, men det får bli en del av oppvarmingen.

Klar ferdig gå? Ikke helt nei...

Lagene starter med tre minutters mellomrom, etter stigende årsklasse, og kl 18.44 er det bare ett minutt igjen til vårt lag "Åsane Eagles" skal sette fart. Øyvind og jeg har varmet opp en halvtimes tid og står klar på startstreken. Ivan har syklet hjemmefra, men har dessverre feilberegnet litt og befinner seg nå et eller annet sted nede i Mjeldebakken. Helsiken. Vi tar en lynkjapp beslutning om å delta med redusert lag, selv om vi innser at det vil bli sørgelig tungt. I lagtempo er det jo én rytter som drar og to som ligger i le for å spare krefter, og så roterer rytterne innbyrdes. Nå blir det mer tid fremme i blesten.

Vi koster i alle fall godt på nedover og bortover, men mest nedover, til vending etter 5,5 km nede ved rundkjøringen. Øyvind merker seg min aerodynamiske stil, med lårene i press rundt sykkelrammen og hodet plassert godt nede mellom bremsene. og han må trø jevnt for å holde hjulet mitt. Så langt så bra.

Etter vending er det Øyvind som har mest å gi og jeg kjenner at det koster mye krefter oppover den første bakken. Jeg kjenner også noe smerte i ryggen og innser at setet mitt står litt for høyt til å få et kraftig rundtråkk på pedalene. Nå skal vi oppover og bortover, men mest oppover i 5,5 km og vi har såvidt begynt. Og når vi runder på toppen skal vi gjenta skiten hele to ganger til. På det mest motløse får jeg øye på en enslig rytter på vei ned bakken. Det er Ivan, som på mirakuløst vis har fått løyve til en noe forsinket start. Storveis. Nå holder vi grei fart oppover, men det koster meg litt for mye krefter. Hver gang Ivan eller Øyvind forsøker å øke farten på de flateste strekkene hører de økt jamring noen meter lenger bak og roer ned igjen. Helsiken.

Sjarmøretappen
Etter reglene kan 3. mann sleppe etter siste vending og lagtiden settes når 2. mann på laget passerer mål. Ikke uventet er det jeg som får gleden av å sykle den siste halvmilen på lav puls. Øyvind og Ivan avslutter med stil og når Kåre har fått regnet litt på det, lander vi på 59 minutter og 21 sekunder.. Riktignok noen minutter unna de råeste temposyklistene, men hele 28 sekunder før Franken. Det er vel ikke så verst?

Kjedelig

Sykkelen min har sett bedre dager. I løpet av vinteren har dekkene på begge hjulsettene mine morknet sånn at jeg har vært litt redd for å kjøre på dem. En kontrollmåling av kjeden viste at den var mer enn moden for utskifting. Og på toppen av det hele har det begynt å bli litt slark i kranken i det siste. Nye dekk og ny Wippermann-kjede kom i hus noen dager før Nordhordland rundt. Jeg fikk skiftet nye dekk på det lette hjulsettet kvelden før rittet, og tenkte det var litt dumdristig å bruke splitter nye dekk i et ritt. Kjedet turte jeg ikke å bale med. Nå kan jeg angre.

Jeg var omtrent last man standing i massevelten uti Austmarka. Skrensen min stoppet omtrent 43 cm fra folkehopen med brukne sykkelrammer, ødelagte hjul og ømme albuer. Så jeg fikk listet meg forbi uti grøfta, og prøvde å henge meg på bakhjulet til Rune E. som også hadde holdt seg på halen av feltet, og dermed gått klar av velten. Vi, det vil si Rune med meg halsende etter, tok igjen gruppe 2, der også Arne S. satt med. Vi gled rett inn i noe som så ut som begynnelsen på en rulle, ved inngangen til den første skikkelige bakken. Men jeg hadde ikke nådd teten i rullen en gang, før jeg ubønnhørlig begynte å sige bakover og ut i ingenting. Det var ikke mer luft å hente, og jeg sakket nådeløst akterut.

Jaja, det kommer mange bak, tenkte jeg, så jeg kan bare roe ned og lade batteriene. Jeg kom til toppen av bakken ved Namntveit, hørte kakkelet av et felt bak meg, og gjorde klar til å gire opp og henge meg på. Så gikk kjeden av. Og jeg klarte ikke gire det på igjen. Feltet måtte bare fare, mens jeg satt og så ned på et vridd kjede. Massevelten i Austmarka var åpenbart bare et forvarsel om at dette ikke var dagen for sykkelturer rundt Nordhordland.

12 kilometer varte årets ritt. Det var da litt lenger enn Lars kom. Men jeg kan love at det er ganske langt fra Namntveit til Alversund når du bare kan sparkesykle. Heldigvis traff jeg Kåre som hentet sykkelen og et forvridd forhjul med bil i Austmarka.

Nå har sykkelen fått nytt kjede også. Og når jeg tenker meg om, spørs det om ikke kranktannhjulene også trenger fornying.

Sykkelrittet Nordhordland rundt 2010 på 11,52 minutter

Jeg ser på klokken, den er nå 5 minutter på halv ett. Pulje 1 i Nordhordaland rundt 2010 har vært på veien i 2 timer og 25 minutter, "de raske" har akkurat kommet i mål, og hvis formkurven min fortsatt peker oppover er jeg kanskje den neste rytteren på vei opp bakken og gjennom målseglet. Der kan jeg fornøyd tre av sykkelen, sole meg i glansen og vente på at Dag skal komme halsende i mål bak meg.

Vel, det ble med drømmen denne gang. Den klokken jeg ser på er dessverre ikke den jeg har på sykkelstyret, det er den jeg har på PC-skjermen hjemme i stuen. Jeg har akkurat fått av meg tøyet og sitter i sofaen med en kopp kaffe og betrakter den slunkne kartutskriften fra sykkelcomputeren. Den røde streken på bildet, som skulle ha fortsatt over hele Radøy, Austrheim, Mongstad og nedover Lindås mot Seim, over Vollom og målgang på Tveiten, stopper brått og brutalt i Austmarka. Der kommer det en bil på vei mot feltet jeg ligger i. Siden vi såvidt har kommet i gang er feltet fortsatt ganske stort, nærmere 130 syklister. Såpass tidlig i et ritt er det alltid mange ryttere som er er livredde for å bli liggende fast langt bak i feltet når de fremste setter fart, og de blir derfor liggene på siden og vake i feil kjørebane for å få bedre sikt fremover og klar bane til å skyte fart når feltet slår sprekker. Det viser seg fort at det blir klin umulig å passere bilen som kommer mot oss, en massevelt synes uungåelig i det alle de som ligger i feil kjørebane nå fortvilet forsøker å flette seg inn igjen i det massive sykkeltoget, som ruller fremover i ca 45 km/t på den såpeglatte veibanen. Før jeg får sukk for meg befinner jeg meg fullstendig fastlåst og på full fart inn i syklisten som har stoppet foran meg og vi presses brutalt ned mot bakken i en mølje av 30-40 syklister, vrengte hjul, skeive karbonrammer, knuste lys, løse flasker og gadgets. Den sørgelige scenen akkopagneres av høylydt jamring og til dels grove ukvemsord. Så blir det stille.

Det er heldigvis ingen av oss som er hardt skadet, men mange sliter med småskader. Til alt hell unngår jeg å bli syklet over av de som kommer bak meg, men sykkelen er punktert og giret er fastlåst, jeg kjenner noe smerte i en albue og litt verk i en fot, men ikke mer enn at jeg biter det i meg. Sorgen over å bryte rittet overgår alle andre plager. Etter fattige 11 minutter og 52 sekunder er NH rundt over for min del.

Etter noe tid tid kommer hjelpebiler med henger og plukker oss opp. Vi veksler ikke et eneste ord på vei tilbake til Alversund. Verden går ikke videre så fort.  Jeg fester sykkelen på bilen og setter meg inn for å vente på Dag. Det kan bli lenge å vente, men han har jo alle tingene sine i bilen min, så jeg får kjøpe noen aviser og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg sjekker om det er noen som har ringt meg. Det ligger en melding fra Dag. Kjedet hans har sviktet en mil lenger fremme i løypen. Han har også brutt og sitter nå på med Kåre Stokke (som var med i velten) på vei tilbake til Alversund. Jeg sparer avispengene denne gang , men synes selvsagt oppriktig synd på klubbkollegaene Dag, Kåre, Sveinung, Trond og alle andre som måtte bryte i dag.

Proppfull av karbohydrater får jeg heller ta en en rask tur i Stoltzen. Der er det ikke like stor fare for velt, i alle fall ikke før i september.