Sykkelsesongen, dag 1

I flere uker har jeg lest friske og beundringsverdige turrapporter fra mine mest sykkelfrelste kollegaer i Åsane CK, selvsagt med Petter i spissen, som snart har lagt ned flere mil i bukken enn det jeg gjør på et helt år. Jeg har vært på nippet til å bli med disse galningene et par ganger, men jeg må innrømme at jeg har kvidd meg litt for å legge ut rundt Gullfjellet i ti minusgrader. Men nå er det andre boller, det er mildvær og vi skriver 1. mars. En brillefin dag å starte opp.  

Sesongens første tur gikk inn Isdalen og videre over Rundemanen via Tarlebø. Totalt 15 kilometer og 600 høydemeter i regnvær og på dårlig føre. Fin restitusjon, dagen etter den tøffe onsdagstreningen. De solide vinterjakkene fra forrige klubbkolleksjon var gode å ha da det blåste som verst på toppen. Men syklene fikk stå igjen hjemme, og lengte etter noen meter tørr asfalt.    

Lars og Morten

Cathrine, entusiastisk som alltid. 

Byens sprekeste bedrift - Kick off!

I etaten har vi i mange år jobbet med - og for- måloppnåelse. Både når det gjelder våre brukere, arbeidsmiljøet, nærværet og økonomi. Alle gode sosialarbeidere vet at det er viktig med en klar og tydelig tiltaksplan, med avgrensede og målbare delmål som jevnlig evalueres. En god tiltaksplan øker mulighetene for utvikling, trivsel og mestring.

Så, nå er det klart for en ny tiltaksplan og en ny utfordring for Jobbgeitene. Vi har hatt turgruppe i flere år, vært rundt omkring i de norske fjellheimer, og besteget mang en vakker fjelltopp. Ikke så overraskende da, at vi tente på idèen om en bedriftskonkurranse. BT sprek (og TIF Viking?) arrangerer denne høsten konkurransen: Bergens sprekeste bedrift?. Vi regner oss for særdeles spreke og har selvfølgelig meldt oss på - med to lag! Ett mosjonistlag og ett ambisjonslag. Vi forventer å vinne, om ikke hovedpremien, så en av ukespremiene eller navnekonkurransen. Dersom noen har gode navneforslag til lagene våre, kan de legge igjen en kommentar under innlegget.

Primus motor i turgruppen, Mai Liss, har laget et flott turprogram for de neste 6 ukenne. Alle deltakere har ukesdelmål, vi har fast evaluering hver mandag:-)

I dag inviterte arrangøren(e) til Kick off ved Brushytten. Vi fant ut at det er best å ta konkurrentene i øyemål og vurdere om vi må endre eller legge til nye delmål i vår tiltaksplan. Vi startet med godt mot og oppholdsvær fra Badstuen. Opp Skredderdalen måtte flere, relativt nye jobbgeiter, innse at fleece og vindjakke kanskje var i varmeste laget. Vi gikk bortover til Sandviksfjellet og himmelens sluser åpnet seg. Turen gikk videre opp til Rundemanen. Nå var det regn, gjørme, tåke og vind og noen, relativt nye og velkledde jobbgeiter, ristet oppgitt på hodet over de mer erfarne jobbgeitene som var gjennomvåte og tynnkledde. Full fart ned til Brushytten - klare for overraskelser, varme og kakao. Men, hva møter oss? Flere gjennomvåte bedrifter, ett knøttlite telt og saft til alle.  Heldigvis reddet arrangøren seg inn igjen med en lagquiz - vi elsker jo konkurranser og utikter til en premie. Turen videre gikk i ulikt tempo. Noen måtte jogge for å holde varmen, andre klarte seg med powerwalk ned Tippetue.

La regne øse ned, la det renne strie strømmer - ingen storm i verden, kan stoppe jobbgeiter på premiejakt!

LET THE GAMES BEGIN!

Geiter i solnedgang

Stille sommerkveld, solnedgang. To kvinner som har droppet husarbeid til fordel for en kombinert trening- og naturopplevelse. Rask gange opp Skredderdalen, forøvrig i selskap av menn og kvinner i alle aldre. Så klar for litt løping. Opp til demningen, Brushytten og videre opp Blåmansveien. Utsikten fra Blåmanen og terrenget vi løper i er så inspirerende at vi velger å fortsette. (Ansvarlige voksne som vi er, passer vi på å sende melding hjem om at turen utvides). Mot Rundemanen og videre mot Eidsvåg. Vi følger vardene til speiderhytten "Kåken", og litt videre. Vi er helt alene, solen har akkurat gått ned og det er stille rundt oss. Det er sent på kveld og noe motvillig vender vi nesen ned mot Sandviksfjellet. Etter litt myrvandring og lyngsnubling er vi inne på en ny flott sti.

Et lite, usjenert vann dukker opp. Vi ser oss litt rundt, før vi kaster klærne og hopper uti. Riktignok ser vi ikke bunn og oppdager ganske fort at det er vel grunt, men vi klarer å svømme og temperaturen er deilig. Ingen merkelige gjenstander i vannet, ingen paparazzier lurer i buskene og vi kan plaske rundt litt før vi hiver på oss igjen og løper videre nedover.

Så mange flotte fjell, morsomme tema i samtalene, deilig bad og trening, alt på en gang. Glade menn som ønsker oss velkommen hjem etter 2,5 times utflukt. Det er nesten som om vi har vært på en liten ferie.  Må gjentas!



Fantastisk å bade i et stille, tåkete vann, helt alene på fjellet. Anbefales!



Fra vår i Fløysvingene til vinter på Rundemanen

Det var herlig å komme til topps på Rundemanen i ettermiddag selv om det var kaldt og surt på toppen. Vi forlot alle vårtegn da vi passerte Fløypilen og resten av turen gikk på hardpakket snødekke. Det var oppriktig fristende å fortsette turen videre over Vidden mot Ulriken. Ekstrem middagssult avverget galskapen.

Haagen hadde mest i banken da vi startet den siste tørnen opp Rundemansveien og det var tydelig at de gode taktene fra Fløyenløpet ikke bare var et tilfeldig blaff. Godt gjort av bukken som helst holder seg innendørs om vinteren.


Vi avtalte at neste økt blir i Stoltzen, tirsdag kl 16.00 fra Mulebanen. Kanskje flere geiter hiver seg med?

Exploration goat med familien Næss

Mange av dere vil nok ikke si at en tur på Blåmanen kvalifiserer til tittelen exploration goat, men for Aamodt og familien Næss var dette altså første gangen vi utforsket denne delen av Bergensfjellene. For undertegnede startet turen nede i sentrum p.g.a ekstremt lang kø på fløybanen. Vel oppe møtte jeg resten av følget som allerede hadde sett på den grå utsikten i rundt 5 minutter. Oppe på Brushytten måtte reiseleder bestemme hva vi skulle gjøre, og valget falt da på stien opp mot Blåmanen siden denne fortsatt lå uprøvd. Veien opp var god, og hele følget synes dette var en fin søndagsrute.

Vi gikk langs Fjellkammen frem til vi møtte på asfaltveien ned tilbake mot Brushytten. Mildt autistiske Aamodt følte at runden ikke var komplett uten å faktisk være helt oppe på Rundemanen, så han la på sprang mens de andre gikk ned til Brushytten for å kjøpe vafler. Etter vafler med syltetøy, gikk turen ned til Fløyen igjen, og banen var beste alternativ da Næss senior slo opp en gammel kneskade på asfaltveiene ned fra Rundemanen.

4-fjellsturen 30. mai 2010

Lørdag morgen, lett forvirret etter nattens blåtur, står jeg opp grytidlig for å sikre billetter til 4 fjellsturen. Rettere sagt, jeg sender mannen i huset avgårde på jakt. Han får hjelp av en annen høvding og vi benytter herved anledningen til å takke Tore for å være så fremsynt at han sto opp enda tidligere og stilte seg i kø i tide til å få billetter. Riktignok måtte vi kjøpe 7 fjells billetter, men hvem har sagt at det er billig å gå i fjellet? Heldigvis fikk vi Monica, Mathias og Bettine med på turen. De er svært erfarne i denne ekstremsporten og var nå klar for å dra på oss aspiranter. Jeg var jo litt redd for at vi ikke skulle finne frem over alt, men den frykten viste seg jo fort å være grunnløs. En tydligere sti skal en lete lenge etter - med folk foran, bak, ved siden av og ved ett tilfelle nesten oppå meg, forstår selv en stril som meg hvor ferden går :)

Vi tok bussen fra Sandviken og startet fra Årstad videregående skole kl 09.40. Turen oppover til Ulriken gikk greit. Mye folk, men i de bratte bakkene ble det en del luft mellom gruppene. På toppen tok vi en spisepause og nøt solen. Jeg ble selvfølgelig overmannet av et kraftig nyseanfall, og alle lo godt da en mann undret seg høyt over hvilken hunderase den lyden tilhørte.

Så var det klart for den mest strabasiøse delen av turen. Nedover var det tidvis vått, glatt, tettpakket og farlig. Vi måtte skynde oss forbi et ambulansehelikopter som skulle lette etter å ha hentet en turgåer som hadde tråkket over. Alle i følget vårt var vel litt overrasket over at det ikke var undertegnede, som bare på vei ned Ulriken hadde 15 nesten fall, eller halvfall som Bettine døpte det.

Ved Svartediket ble vi innhentet av Cathrine, som hadde startet 7-fjellsturen tidlig. Hun spratt forbi oss og forsvant oppover de bratte bakkene i Knatten. Vi tok oss tid til å kjøpte muffins og boller i en av bodene. Med is i sikte ved Brushytten gikk det greit oppover. Vi ankom Brushytten like før kl 13 og koste oss med hot dog og is før siste motbakke opp Rundemanen. Nå var Tobias litt lei og Mathias hadde fått gnagsår. Da var det deilig med nedover turen mot Sandviksfjellet. Her jogget vi til og med en del.

Vel fremme i Marken, etter 6 timer og 20 minutter (inkludert pausene) kunne vi hente ut hver vår T-skjorte og diplom. Alle var fornøyde med innsatsen. Monica, Mathias og Bettine ruslet videre (uten sko) til Bryggeloftet for å nyte en god middag, mens Tobias og jeg ble plukket opp av resten av gjengen og transportert til Vannkanten, der terapibassenget gjorde underverker for stive bein og støle muskler.

En glad gjeng etter en flott dag i fjellet

Det var en vakker vårkveld.......

Det var en gang to kjekke prinsesser som gikk en rolig kveldstur. Stoltzen var målet. Bakken var lang og tung, men med solen i ryggen og mye å snakke om, gikk de to vakre fjellgeitene til toppen med et smil. Vel oppe tenkte de at det måtte være mer å se i dette fjellandskapet. Lite hadde de å bære og lettklede var de. Det bar videre oppover fjellet. Vakker solnedgang over havet, en skyfri himmel og en liten måne som speilet seg i vannet, dette var høyfjellet på sitt beste! Langt om lenge gikk de oppover, og endelig var de på toppen ( Rundemanen). Solen forsvant ned i horisonten, men vårkvelden var ennå lys. Nå var damene på kjente stier og kunne løpe lett og sprettent nedover fjellsiden, klingelingeling! Like før klokken slo tolv var fjellgeit-prinsessene tilbake i slottene sine der prinsene ventet og lengtet, mens de vasket og ryddet. Snipp, snapp, snute - så er dette eventyret ute:)

Nye gode tider i Stoltzen

Oppildnet av gårsdagens gode tider samt det fine været, samlet det seg en gjeng ved Mulebanen kl 20.00 for å ta en litt rolig tur opp Stoltzen og videre til Rundemannen. Cathrine, Ørjan, Haagen, Lars og Pål løper rolig ned Fjellveien og opp igjen til start med noen halvraske spurter innimellom for å få maskineriet igang.

Klokkene startes og Lars tar føringen oppover. All prating om en rolig tur er forlengst glemt og vi fyker oppover svingene frem til trappene hvor vi begynner å gå. Båren passeres og Lars drar fra Pål og ligger en god del sekunder foran ved toppen av Melkesyren. Ørjan, Cathrine og Haagen følger noen trapper lengre nede, alle godt merket av den "rolige" turen. Oppover tretrappene minker avstanden og på toppen har begge to krefter til å løpe, og vi trekker hverandre oppover mot plattingen og stuper i kjent stil over mål. Begge to på nye bestetider, 13.15 på Lars og 13.14 på Pål. Mens vi ligger der og peser og gliser kommer Ørjan og Cathrine opp på henholdsvis 14.47 og ca 14.53 , etterfulgt av Haagen på ca 15.15. Alle med beste sesongtider og Ørjan med ny pers.

Etter litt restitusjon og en drikkepause ved Storavatnet løper vi videre til Brushytten og opp Rundemannsveien til varden på toppen ved siden av masten. Bakkene vi møter merkes godt.

Vel oppe taes lagbilde og fullmånen beundres før vi løper ned til Fjellveien igjen og videre hjemover.

Søndagstur til Rundemanen

Med en ankel som ikke er helt restituert etter skaden i oktober, måtte jeg dessverre nok en gang stå over dagens fotballkamp på Meyeren, men så ble det tid til en flott søndagstur i stedet:

Jeg startet med rolig jogging opp Fjellveien og fortsatte oppover Stoltzekleiven i brukbart tempo, på litt over 17 minutter. Jogget deretter langs Storavatnet og videre forbi Storediket mot Brushytten. Derfra gikk turen videre opp Rundemansveien, forbi varden og ned til krysset der du enten kan ta til venstre over Vidden eller fortsette rett frem på Tarlebøveien. Jeg fortsatte rett frem på Tarlebøveien ned til Tarlebø og videre ned til Svartediket. Fra Svartediket gikk turen videre til Søndre Bellevueveien, som jeg fulgte opp til Fjellveien (og hjem).

Turen tok ca 2,5 time i rolig joggetempo, inklusive en hyggelig passiar med Robert Meyer fra Åsane Cykle Klubb ved Storavatnet.

Det var glatt ned fra Rundemanen, men ellers var det ypperlige forhold for jogging i dag.

Jeg tar ikke juleferie før Sølvguttene synger julen inn og i morgen blir det intervalltrening (4x4) i Munkebotn, kl 18. Det er bare å ta seg en pause fra juleforberedelsene og hive seg med...

Søndagstrim i byfjellene.

I det formiddagens bacon-orgy ebbet ut i noen kopper kaffe og noen romslige håndfuller Bridge-blanding, klargjorde jeg trenings-gadgetene, tok på meg terrengsko og la ut på en etterlengtet søndagstur i byfjellene.

Jeg startet tradisjonelt, med et klyv opp Stoltzen, i frityr-fart, og løp deretter videre mot Brushytten -som forøvrig har søndagsåpent. Jeg fortsatte videre opp mot Blåmanen, selv om veien til Rundemanen nå er åpen igjen. Mot toppen av Blåmanen og videre mot Rundemanen ble stien nokså isete og jeg måtte velge mine skritt med omhu for ikke å skli på de såpeglatte steinene. Fra Rundemanen hadde jeg tenkt å reurnere ned Rundemansveien, men da jeg så retningspilen merket "Munkebotn", ble jeg inspirert til å velge en ny rute.

Veien til Munkebotn var også steinete og til dels veldig glatt - egentlig nokså uegnet for jogging, spesielt når den ene ankelen er under restitusjon. Da blir man fort Bambi på isen, men jeg kom overraskende nok unna med bare én (dog veldig lite grasiøs) buklanding , etterfulgt av et velvoksent vræl, noen ukemsord og et skrubbsår på hånden. Ankelen klarte seg fint, og det var heldigvis ingen gudfryktige turgåere i nærheten.

Det ble en fin tur på nye stier mot Munkebotn og turen tok i alt 2,5 timer i sone 1-fart. Pulsklokken viste gjennomsittspuls på 146 og forbrenning av 1930 kalorier, som dekker inn ca 0,6 kg bacon. Uten at det var et mål i seg selv, klarte jeg dermed såvidt å nulle ut dagens frokost :-)



Turen ligger også på Garmin Connect

Stoltzen - Rundemannen - Blåmannen

Endelig en helg med opphold og behagelig vær. Vi benyttet muligheten til å gjøre noe mer ut av den planlagte og etter hvert vanlige Stoltzen turen. Etter en fin tur opp på et par og tredve minutter tok vi en pause på toppen. Der så vi William, Mats, Tobias, Lars og Ståle komme susende opp til gode tider.

Turen gikk videre over demningen ved Storavannet og opp mot Ankerhytten hvor vi spiste lunch. Deretter i fint terreng oppover mot Rundemannen med mange oppdemmete småvann som tidligere var en del av drikkevannsforsyningen til Bergen. Oppe på Rundemannen var planen å ta Rundemannsveien ned til Brushytten og deretter til Fløyen og ned til Skansen Brannstasjon.
Men den gang ei. Rundemannsveien var stengt så det ble et bonusfjell på oss, Blåmannen. Fremdeles var det fint vær og utsikten fra Blåmannen var upåklagelig men timene hadde etter hvert satt sitt preg på både gutte og voksne ben. Marie derimot var ivrig etter å bruke sine egne ben etter en lang etappe i bæremeisen og gav ettertrykkelig beskjed om dette.
Etter en pause ved Brushytten hvor de forskjellige krav ble innfridd var vi klar til å fortsette over Fløyen og hjem.

Etter ca 5 timer var vi tilbake igjen, sliten og fornøyd etter en tur vi gjerne tar igjen.

Snø!

Torsdag bestemte Linda og jeg oss for å utvide turen vår! Vi ga oss i vei med godt mot å bestemte oss for Rundemanen, der har vi ikke vært sammen siden det var snø! Litt surt og kaldt var det men vi ble gode og varme på vei opp.
Da vi kom til Brushytten begynnte det å blåse mer og noe hvitt begynnte å dale fra himmelen men vi ville ikke gi oss enda.

Linda ble som vanlig smånervøs da vi passerte skiltet med rasfare og vurderte de fleste muligheter for hvor det ville være best å gå i dekning, som vanlig fnyste jeg, men de som har lest BA på nettet i dag ser at hun ikke er helt på viddene. Været var nå gått fra å være småkaldt til å være skikkelig ufyselig, det blåste og vi var ikke lenger i tvil, det snødde, på ordentlig!

Som de erfarne, ha ha, fjellgeitene vi er tok vi i bruk barnelærdommen vår å bestemte oss for å bruke fjellvettregel nr.8, den lyder VEND I TIDE. DET ER INGEN SKAM Å SNU!

Bevisbildene på mobilen klarer jeg ikke å laste opp, så dere får nøye dere med mimrebilder fra en av årets fineste og morsomste turer, på ski fra Fløyen til Rundemanen, Blåmanen og ned igjen, kan anbefales!

Vintertråkk

Høsten og vinteren er nær og det er snart slutt på ettermiddagsturer opp Stoltzekleiven.
Et for min del gammelt tråkk ble i dag oppgått igjen; Skansemyren – Skomakerdiket – Brushytten - Rundemannsveien – øverste hytte på Rundemannsplatået.
Dette kan være et bra geitesubstitutt til Stoltzen i mørketiden. Bra stigning (i praksis er det kun en bakke….) på grus og asfalt veier som avsluttes med god utsikt over Bergen og videre vestover. Ved behov kan tråkket utvides med forskjellige sløyfer rundt på Fløyenplatået.
For min del har nok høstens Stoltzeturer virket, løp hele veien opp og endte på 33,10 min, en tid jeg er ganske fornøyd med. Kanskje dette blir et mye gått tråkk ila mørketiden. Er vi så heldig at høsten en gang går over i vinter kan også skiene fint brukes her oppe.

Stoltzen - Rundemanen - Tippetue

Vi (Bjørgo og Engeli) innledet kveldens treningsøkt med en halvrask etappe opp Stoltzekleiven, på like over 17 minutter, uten løping og astma-pust. Etter en kort drikkepause ved Storevatnet, satte vi stoppeklokkene i gang igjen og fortsatte videre mot Brushytten. Målsetningen var nå å komme seg til toppen av Rundemanen i joggetempo, uten stopp. Vi kom oss fint opp til Brushytten, men veien videre opp til toppen ble nokså tung. Halveis til toppen nektet Bjørgo å gi seg, så Engeli måtte henge på så godt det lot seg gjøre. På toppen, ved varden like ved radiomasten, viser stoppeklokken 27,40 for Bjørgo og 27,55 for Engeli, som er nesten ett minutt bedre enn forrige tur (9.8). Lett jogg nedover til Brushytten og videre ned Tippetue. Turen tok nesten to timer.

Bjørgo gikk med sin nyinnkjøpte juvel, Garmin Forerunner 405, som inneholder GPS-tracking og pulsbelte. På Garmin Connect ligger turen med kart, fartsmåling og pulsfrekvenser, og her kommer det tydelig frem at Bjørgo også hadde det tungt oppover Rundemanen.

Alternativ jobbsykling

I serien "fine sykkelturer til radiomaster"

Den raskeste veien hjem fra jobb går ikke alltid langs den rette linjen, spesielt ikke når den rette linjen går gjennom Rundemanen. Vel, for å være ærlig så er det ikke helt sant at den rette linjen min går gjennom Rundemanen, men ville vært litt stilig hvis det var sånn. Ruten over Fløyen går imidlertid sånn noenlunde beint fra Minde til Eidsvågneset, og ingenting skal være uprøvd, spesielt ikke når man kan få litt skikkelig sykkeltrening ut av det.

Det hender ikke så sjelden at jeg sykler oppom Haukeland sykehus, gjennom Lappen og opp Fjellveien når jeg skal hjem fra Minde. Her er det ikke biltrafikk og ingen lyskryss, og Munkebotn-svingene ligger liksom naturlig til i løypen, som en liten kraftprøve mot slutten. Denne dagen fortsatte jeg imidlertid opp Ole Irgens vei mot Starefossen. Veien er ikke spesielt bratt, og det går an å holde et godt driv oppover til idrettsplassen på Skansemyren. Veien rundt idrettsplassen gir til og med en liten pust i bakken, men så begynner det å trekke seg til. De siste hårnålsvingene på veien opp fra Skansemyren kan få sving på åndedrettet, men med asfalt under hjulene blir det ikke verre heller.

Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å roe pulsen etter den siste kneika opp til Skomakerdiket, som vel er den bratteste på denne turen, men veien videre innover Fløyfjellet er ganske grei å sykle. Jeg hadde egentlig bare tenkt å sykle om Brushytten og videre hjem til Eidsvåg og Næsset, det var jo jobbreise dette, men når jeg først var kommet så langt, så kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten svipptur oppom Rundemanen, 568 moh. Her er det fast dekke under hjulene igjen, men temmelig bratt. Grus- og steinveien de siste hundre metrene opp til toppen er vel ikke akkurat laget for hybridsykler, og er like strevsom ned som opp. Men toppen er vel verd strevet, og gir pen utsikt til reisens endepunkter: både Minde og Eidsvåg.
Novise som jeg er på byfjellssykling, valgte jeg ikke bare feil retning på hele turen, men også feil rute fra Brushytten mot Munkebotn: jeg kjørte Stemmedalen og over demningen, før jeg svingte til høyre og opp til Storevatnet (der Stolzen kommer opp), og derfra videre ned mot Munkebotn. Begge sider av demningen er nok best egnet for sykkelakrobater. Kort sagt: jeg måtte nedi med en fot her og der. På veien fra Storevatnet ned mot Munkebotn er det også mer snakk om å holde seg på hjulene enn å få vind i håret. Den er garantert morsommere andre veien, og nedi bakken traff jeg nettopp de som hadde skjønt hvilken vei det er best å sykle – MTB-gjengen fra Åsane CK på mandagstrening.

Det tok meg en halvtime å nå Brushytten, og kanskje kunne jeg nådd hjem innenfor en time om ikke jeg hadde fått lyst på litt ekstra fjelltur i finværet. Den tilnærmet rette linjen ga meg altså nesten dobbelt så lang jobbreisetid som vanlig, men hvis jeg sammenligner med bussen, så er det vel ikke så verst? Og det var en fin tur. Men neste gang sykler jeg nok heller til jobb, og får litt vind i håret på asfaltveien ned fra Fløyen.
Minde (for enden av stien, øverst) ... og Eidsvåg (rett over hjelmen, nederst)

25 turer i Stoltzen

I dag trakket jeg opp Stoltzen for 25. gang siden april og passerte Willy Wie's gamle termos med tiden 14,44. Godkjent! Da jeg hadde samlet meg igjen ble det en etappe med sammenbitte tenner og sammenhengende joggings opp Rundemanen -via Brushytten, med tiden 28,46. Snudde på toppen og la kursen mot Skansemyren, for å trene litt på siste del av traseen i "Ulriken over" som arrangeres 30. august. Kom ned på 27,33 og fortsatte videre forbi Sagen og hjem. En treningsrute som kan anbefales!