Sykkelsesongen, dag 1

I flere uker har jeg lest friske og beundringsverdige turrapporter fra mine mest sykkelfrelste kollegaer i Åsane CK, selvsagt med Petter i spissen, som snart har lagt ned flere mil i bukken enn det jeg gjør på et helt år. Jeg har vært på nippet til å bli med disse galningene et par ganger, men jeg må innrømme at jeg har kvidd meg litt for å legge ut rundt Gullfjellet i ti minusgrader. Men nå er det andre boller, det er mildvær og vi skriver 1. mars. En brillefin dag å starte opp.  

Sesongens første tur gikk inn Isdalen og videre over Rundemanen via Tarlebø. Totalt 15 kilometer og 600 høydemeter i regnvær og på dårlig føre. Fin restitusjon, dagen etter den tøffe onsdagstreningen. De solide vinterjakkene fra forrige klubbkolleksjon var gode å ha da det blåste som verst på toppen. Men syklene fikk stå igjen hjemme, og lengte etter noen meter tørr asfalt.    

Lars og Morten

Cathrine, entusiastisk som alltid. 

Erik's avskjedsløype

Fløipilen: Morten, Haagen, Erik, Pål, Marius J og Lars.  Idar var også med, men måtte bryte tidlig pga en stygg ski-skade.     

I morgen reiser Erik avgårde på sin lange reise til det fjerne østen og kommer ikke tilbake til Fjellgeitland før litt ut i august. Som en gest til globetrotteren, fikk han æren av å sette opp løypen til den siste treningen med geitene. Erik har godt over snittet med krutt i beina og setter gjerne ny pers i Stoltzen etter to-tre harde timer på sykkelen. Vi visste altså at denne onsdagstreningen kunne by på mye syre og sorg. Haagen fryktet det verste og lot til og med Skåla-sekken, som har vært med på absolutt alle treninger siden oktober, stå igjen hjemme denne onsdagen.

Her er den intrikate løypen den løpsglade galningen presenterte:
Mulebanen - Fjellveien - opp Munkebotn  - ned Sandviksbatteriet  - opp Stoltzen - ned Skredderdalen - Fjellveien - opp/ned Tippetue - Fjellveien - Mulebanen og avslutningsvis (etter en dusj) et par AfterGoat-intervaller ved tappekranene nede på Femte i andre.

En krevende og lang løype, men bukkene var friske i beina (og etterhvert tørste i ganene), så det gikk unna uten for mange stygge gloser underveis. Alle ukvemsord ble uansett overdøvet av den velmenende gaulingen fra coach Erik, som alltid ligger fremst og passer på at alle henter ut maks opp bakkene og gir beskjed om vi ikke puster riktig i de bratte partiene i Stoltzen.

Nå forlater han oss en hel sesong. Kan dette gå bra? Uansett, -god tur, Erik!

Dype spor på byens tak

På mandag skulle vi egentlig en tur inn Isdalen, med retur over Rundemanen, men i det vi la avgårde gjennom Fjellveien kom vi på at det fortsatt manglet høydeprofil for Fløyenkarusellen på arrangementets nettside. Slike mangler kan selv ikke en blodfersk løpsarrangør tillate seg. Vi endret kurs ved "Hesten", startet gps'en og fortsatte opp Sagbakken istedet.

Da vi kom opp på Fløyen var jobben gjort og gps-fangsten lagret på Garmin-klokken. Men det var fortsatt mye igjen av kvelden. Vi løp videre til Skomakerdiket og til Brushytten. Slitne, men inspirerte av Thorbjørn Ludvigsen og gjengen som løper opp Gullfjellet i tung snø, fortsatte vi opp Blåmansveien og opp til Blåmansvarden. I det siste partiet hadde vi tidvis snø opp til lårene og den kalde vinden slo mot oss. Ingen tvil om at dette var for spesielt interesserte. Vel oppe ved Blåmansvarden kunne vi kjenne nasjonalromantikken ile gjennom ryggmargene, mens vi nøt utsikten til byen langt der nede. Og bildet av en ualminnelig rakrygget Ståle B. viser omfanget av polfarer-stemingen som preget oss oppe på byens tak.

Juletur til Tindevatn

Dagens julegeiter: Maarten Boting, Haagen Nesse, Erik Fristad Drageset, Christian Lønøy og Lars Engeli i skuret på toppen av Stoltzekleiven, etter å ha fått has på dagens første julenøtt. Erik og Maarten var helt nede på 11-tallet i dag, -tilsynelatende helt upåvirket av etegildet vi er midt oppe i. Skal bare se de hadde havresuppe, og ikke ribbefett, i sausenebbene.

Turen gikk videre til Brushytten i passende juletempo, før vi, med Haagen i spissen, la om takten i et siste klyv opp Rundemansveien. Opp til forblåste Tindevatn. Det var bare å komme seg ned igjen.

Vel tilbake i Fjellveien takket vi for en fin treningstur og skyndet oss inn i varmen, inn til ribbefettet. Men Maarten hadde andre planer. Selvsagt hadde han det. Etter et raskt klesskift bar det hjemover på sykkelen, hjem til mer havresuppe. 

Sommer på Vidden

Det er 1. oktober og det er fortsatt mulig å nyte en pils på uterestauranten på Ulriken, i bare løpeshorts og t-skjorte. -Det er nesten ikke til å tro! I forkant av denne idylliske oppsetningen hadde vi en flott løpetur i kjente spor over Vidden. Ørjan hadde mest å gi i dag og da han satte inn et ekstra gir mot toppen av Rundemanen klarte jeg ikke helt å henge meg på. På Ulriken manglet han bare noen få sekunder på ny pers (1.29.36). På vei ned fra Rundemanen måtte jeg erkjenne at det ikke ville bli noe rekordløp og roet litt ned for å spare knær og hyseblikk til andre anledninger. Inn på 1.42. Helt ok på en ellers suveren sommerdag på byens tak.     

Morgentrim

Tirsdag, kl 08.30. Langtur. Første etappe gikk i friskt tempo fra Mulebanen til Montana. Deretter besteg vi Ulriken med gampesteg. Bukkene var utstyrt med velfylte ryggsekker, Marius J. med den tyngste, på 4-5 kilo. Ingen sukker, bare klesskift og vann. Mye vann. På Ulriken praiet vi en gammel brite til å ta dagens obligatoriske lagbilde. Den hjelpsomme seniorturisten avslørte raskt at han manglet alle basisferdigheter innen fotofaget, men etter et par forsøk glimtet han til og fikk både geitene og litt av hånden sin innenfor kameralinsen. Godt nok det.

Så ventet kremetappen over Vidden og geiteflokken holdt bra tempo til Borgaskaret og videre til Fjellgeitskaret. Bruddforsøkene kom som ventet først i det vi nærmet oss de siste motbakkene. Lars brente kruttet allerede i spurt-prologen mot formsterke Morten, men det var Marius J som sto for dagens styrkedemonstrasjon, da han skiftet gir et par ganger i sluttspurten på den halvferdige grusveien opp Rundemanen. Nå har karene i Bydrift sikret seg arbeid i månedsvis, med å rette av grusen etter de harde frasparkene.

Turen på vel 2,3 mil i til dels strålende vær, ble rundet av med rask gange ned fra Rundemanen. En virkelig frisk start på dagen!

Lars, Marius J, Morten, Linda og Cathrine

Sukker og syre

Etter å ha slitt meg opp Blåmanen med 3,64 kg på ryggen, blir det nok en sann fryd å springe florlett opp Storehesten med unevnlige 2,5 kg på ryggen kommende lørdag. Det var i alle fall det som var ideen, da jeg pakket med meg tre kilo sukker og la ut på dagens treningsøkt. Turen opp tok 45 minutter og ble unnagjort som tre sone 4-intervaller med to minutters hvile mellom dragene. God økt - terningkast 6.

Jeg lurte på å gjemme unna sukkeret der oppe, slik at jeg kunne ta meg noen munnfuller hver gang jeg skal løpe over Vidden, men i stedet ble sukkert med på løpeturen hjemover. Det ble også den dyvåte t-skjorten som jeg vrengte av meg på Blåmanen og festet i en stropp på utsiden av sekken. Osprey-sekkene er svært gode, men fuktsperre har de åpenbart ikke, for da jeg åpnet sekken hjemme fløt det svett sukker ut på kjøkkenbenken. Høyst udelikat - terningkast 1.

Gebursløp, Hanguren Opp

Hanguren på Voss: Morten hadde definitivt de friskeste beina i geitefølget og klarte fint å holde Pål noen armlengders avstand bak seg mot toppen av den stoltzebratte løypen. Fløyenløpet hadde ikke sluppet helt taket i bursdagsbukken, som halset seg i mål to minutter etter tospannet. Den anerkjente kodeksen om å la bursdagsbarnet vinne selskapslekene gjaldt åpenbart ikke i dette kalaset.

Selv om vi løp litt for langt i starten i den ukjente løypen, viste stoppeklokkene at vi ikke hadde vært i nærheten av å utfordre Jon Tvedt sin rekord på 22.52. Men det kom ikke akkurat som et sjokk på oss heller.

Fra langtur til bakkeintervall

Torsdag 19. mai skulle 4.25-puljen på treningstur til Kvamskogen. Et ufyselig vær og en kaptein som på mystisk vis forsvant i rundkjøringen på Trengereid, førte til at 15-16 frostige ryttere gjorde helomvending på Gullfjellet. Men det var ikke akkurat snakk om en fullstendig kapitulasjon -vi er jo seriøse syklister, og tok oss derfor tid til to ekstra drag opp godbakken. For spesielt interesserte kan det nevnes at vi holdt en snittfart på ca 14 km/t og vi burde altså klare oss bra i denne bakken under Bergen - Voss, 4. juni. Intervallene gjorde oss akkurat varme nok til å unngå alvorlige frost-amputasjoner på returen tilbake til Øyrane torg.

Den erfarne Bristow-teknikeren hadde full full kontroll da han måtte skifte slange like før Risnes, men takket selvsagt ikke nei til litt bistand fra hjelpsomme Astrik- og Arna-ryttere i pissregnet. Samtidig søkte noen ly i en garasje og foretok dagens første klesskift - etter 15 minutter på sykkelen. Sørgelige greier.

Marius J. og Maarten og Hans Martin viste friske takter på dagens 3. intervall og hadde mye saft i lårene mot toppen av bakken.

Maarten, Marius J., Hans Martin og Lars

Fjellgeitekspressen - Nordhordland rundt

Fjellgeitekspressen hadde varslet langtur rundt Nordhordland og tirsdag kveld var 10 ryttere samlet ved Alversund skole. Truls, Petter, Hans Martin, Idar, Jomar, Erik, Marius J, Morten, Terje og Lars var klare for nærmere ni mil på sykkelen.

Turen begynte i fin medvind utover Radøy, men siden det ble smått med tid til oppvarming, ble vi enige om å rulle fint og forstandig den første milen. Ute ved Austmarka hadde vi fått såpass driv i beina at vi fint og trygt kunne passere en stor treningsgruppe fra Nordhordland sykkelklubb som lusket seg utover.

Over Sletta og videre mot Austrheim ble rullen vår mindre og mindre effektiv, og vi måtte ta et lynraskt strategimøte på Mastrevik, der vi valgte å bytte ut rullen med en tempoformasjon, og yt-så-lenge-du-orker-i-tet-prinsippet. Petter sin strategi virket bra og rytterne fikk et jevnere utbytte av treningsøkten. Sydover mot Lindås, Hundvin og Seim var det bra driv og god puls i rekken, såpass at flere ryttere måtte slippe taket. Ekspressen jaget videre over Vollom med melkespreng i akslingene -men smertene avtok såpass under nedkjøringen at vi kunne avslutte turen med stilen i behold, etter vel 2 timer og 31 minutter på veien.

Bortsett fra Truls og Terje var alle innom Alversund skole etter økten og i god bloggtradisjon poserte rytterne pent for fotografen før gjennomsvett sykkeltøy kunne vrenges av og byttes ut med medbrakte tørrvarer. Fjellgeitene var selvsagt innom tanken på å ta et stopp i Stoltzen på vei hjem, men det var ingen som klarte å vise ektefølt entusiasme for forslaget denne gang.

Takk for turen, karer!

Hans Martin, Marius J. og Morten var sterke i feltet og sistnevnte
var spesielt hurtig i den avgjørende sluttspurten.

Petter og Lars. Åpenbart godt fornøyd med dagens innsats.

Jomar kjørte hardt, men fikk en liten luke før Vollom-bakken som ikke lot seg tette.

Erik stilte kollegialt opp som trekkvogn, da Idar valgte
å senke tempoet litt på Mongstad.

Idar var godt fornøyd med å være i mål med dagens kraftøkt.

Fjellgeitekspressen- "the female version"

Cathrine og Linn-Karine klar for tur. Det var i tillegg to venninner av Linn-Karine med på tur. Dessverre ingen bilder av dem.

Jepp....det er altså ikke bare gutta som kan sykle.
Den kvinnelige fjellgeitekspressen har vært på tur rundt Ulriken i dag :-)
Foreløpig er vi ikke så opptatt av gjennomsnittsfart og andre tall, men vi har nok litt å gå på. Vi oppfordrer andre kvinnelige geiter til å bli med....dette er moro!!

Fjellgeitekspressen - NH rundt

Flere solide ryttere i Fjellgeitekspressen måtte dessverre melde avbud kort tid før avreise, men Morten og jeg fikk uansett en bortimot perfekt treningsøkt i Nordhordland onsdag ettermiddag. Vi startet turen fra Alversund skole kl 17.10 og tross noe motvind holdt vi god fart nordover over Radøy, med vekslinger i front hvert fjerde minutt. Ved kirken på Austrheim viste sykkelcomputeren en snittfart på 32,4 km/t. Solid trening gjennom vinteren, gode veier og medvind ga to jevnbyrdige ryttere enda bedre fart fra Mongstad og sydover mot Lindås, og snittfarten (for hele turen) økte etterhvert til småpene 33,1 km/t.

Den siste etappen over Seim og opp de siste kronglete bakkene tilbake til Alversund ble en tøff utfordring for godt sletne lår, men selvfølgelig ville ingen gi seg, eller gå over i pratetempo, og vi klarte å holde pulsen oppe helt til mål, selv om snittfarten sank som en stein, ned til 31,5 km/t. Vi brukte ca 2 timer og 47 minutter på årets flotteste sykkeltur - så langt.

Endelig fremme. Tror Morten nynnet lavmælt på en eller annen trøndersk takkevise opp den siste bakken på skoleplassen.



Fantastisk herlig å bytte ut tykk vinterpolstring med korte bukser og kort trøye.



Det splitter nye hjulsettet var en fryd å sykle med. Verdens letteste alufelger er faktisk så lette at rytteren hadde store problemer med å holde begge hjulene på asfalten.

Det handler om mil. Mange mil.

Det heter seg at en Bergen-Voss syklist bør ha minst 150 mil i beina i løpet av oppkjøringen for å gjøre et godt ritt. Det handler om mil. Mange mil. Da gjelder å benytte godværsdagene godt!

Dagens økt startet på Kjeseth (Radøy) og gikk i medvind nordvest til Krossøy, ikke langt unna England. Returen ble en tung affære, i motvind hele veien hjem til Bergen. Etter ti mil, to liter vann og en banan, var det godt å se at middagen sto i ovnen i det jeg trakket ut av sykkelskoene og la meg paddeflat på stuegulvet. Etter en varm dusj og et godt måltid, var det bare å brygge en liter kaffe og finne frem hyseblikket.

Men det er flere sykkelbukker som kan fremvise et bunnsolid påskeprogram: Morten skal sykle tur-retur Kvamskogen, Erik skal gape over 20 mil til Mjølfjell og 2. påskedag skal noen av oss med 4.25-feltet (Bg-Voss) på 14-mils rask rulletrening tur-retur Øygarden. Det blir mange mil tilsammen, det!

Bjørnar var med på distansen Kjeseth - Krossøy - Kjeseth på den nye karbonsykkelen.

Bildene er tatt ved vending på Krossøy.

Stoltzegliset

Hvis du møter en som sitter på toppen av Stoltzekleiven med et bredt glis om munnen, kan du være nokså trygg på at vedkommende akkurat har innkassert ny bestetid i løypen. I slike øyeblikk tenker man lite på melkesyre, strekk i leggen eller høye bensinpriser. Det kalles stoltzegliset.

Selv etter gårsdagens raske sykkeltur med Fjellgeitekspressen rundt Ulriken, klarte Morten å presse bestetiden sin ned med gode 40 sekund i dag. Han og trekkdyret passerte termosen etter 13 minutter og 31 sekunder. På vei ned ble det mer enn antydet at Lade-pilsneren, som skulle ligge i kjøleskapet frem til søndagens trønder-fotballkamp, ville komme til nyt(t)e allerede nå i kveld. Vel unt!

To nye bestetider og et trekkdyr som kollapset.

Fjellgeitenes pre-season stoltzelaug har levert mange gode løp i Stoltzen de siste ukene, og ettermiddagens løp i kleiven var intet unntak: Marius J. og Dag klatret opp på 12.18 og 12.24, og begge kan notere nye bestetider i Geiteloggen. Gratulererer!

Lars ledet an i trioen helt til siste del av Melkesyren, men i iveren etter å se det magiske 11-tallet, ble han liggende litt for lenge på høy puls og stivnet som troll i sollys rett før den siste flaten. Tiden på 12.56 er uansett et positivt vårtegn og det noble arbeidet som trekkdyr, kom garantert opponentene til gode i dag.

Venstre: Kleiven viste seg fra sin beste side i ettermiddag. Høyre: Arkivfoto av perserne.

Løvstakken, baby!

"Løpar opp Griseryggen. Ser hon liggar der med varden på toppen. Hon e så deilig, så deeeeilig...
For hon e Løvstakken, baby! Løvstakken, baby!"

Dette kunne vel fint vært refrenget i en flett ny skranglelåt fra de lokale heltene i John Olav Nilsen & Gjengen? Det var i alle fall det jeg smått fantaserte om da jeg hadde sesongåpning på Løvstakken i ettermiddag.

I fjor kom jeg i gang allerede i januar tror jeg, men i år har den første turen blitt utsatt alt for lenge. Og unnskyldningene har vært omtrent like tallrike som ukene vi har bak oss; det har vært for mørkt, det har vært for mye snø og is i løypen, det har vært for mye regn og vind, jeg har vært for mett etter middag osv. Resultatet har blitt at den trauste asfaltløypen i lavlandet rundt Tveitavanet har fått seile opp som en stayer i geiteloggen. For ikke glemme alle de sjelløse timene med hyseblikk på eliptikalen. Innegym klinger liksom ikke så bra i lengden for en som sprader rundt med en geit på t-skjorten...

Men i dag evnet jeg altså omsider å vekke fjellgeiten i meg til live igjen. På med de superlette motbakkeskoene fra Inov, lett jogg fra Mindeveien til foten av Griseryggen i Fredlundsvingen.

Startet klokken, og fortsatte med løpesteg de første 20 m. Deretter over i hurtig klyv opp de bratte bergene til ca halvveis mot toppen, der hvor stien flater ut. På slutten av sesongen i fjor (etter et sted mellom 60 og 70 turer i samme løypen), ville jeg ha startet å løpe igjen omtrent her, men det var det rett og slett ikke pust til i dag. Melkesyre i bøttevis. Måtte fortsette med tempotrakk opp til siste flaten mot de gamle mobilmastene på toppen (som vist på bildet). Klarte å mobilisere til en spurt (etter å stoppet opp for å ta bildet..) inn mot mål, og kunne stoppe klokken på 24.13. Helt sprengt.


Tiden opp vitner på ingen måte om en tilbakelagt bragd opp Griseryggen, men sammenlignet med sesongåpninger tidligere år på over 30-tallet - slettes ikke verst!

Nedfarten ble den tradisjonelle: I fullt firsprang på snø og is ned mot Skillingsbollen, forbi den verdenskjente "Jesus lever-steinen" og ned i Løvstakklien, og lett jogg på asfalt hjem til Mindeveien.

Endelig er 2011-sesongen på Løvstakken offisielt i gang!

"Løvstakken baby! Løvstakken, baby!"

Fra vår i Fløysvingene til vinter på Rundemanen

Det var herlig å komme til topps på Rundemanen i ettermiddag selv om det var kaldt og surt på toppen. Vi forlot alle vårtegn da vi passerte Fløypilen og resten av turen gikk på hardpakket snødekke. Det var oppriktig fristende å fortsette turen videre over Vidden mot Ulriken. Ekstrem middagssult avverget galskapen.

Haagen hadde mest i banken da vi startet den siste tørnen opp Rundemansveien og det var tydelig at de gode taktene fra Fløyenløpet ikke bare var et tilfeldig blaff. Godt gjort av bukken som helst holder seg innendørs om vinteren.


Vi avtalte at neste økt blir i Stoltzen, tirsdag kl 16.00 fra Mulebanen. Kanskje flere geiter hiver seg med?

Kort langtur til Fanafjellet

Været var ikke akkurat velegnet for sykling i ettermiddag, men det stoppet ikke disse rytterne fra å legge ut på årets første langtur. Ja, enkelte inngrodde syklister vil sikkert hevde at en tur på fem mil, fordelt på 2 timer og 17 minutter, ikke kan kalles noe mer enn en kjapp ettermiddagsøkt. Uansett var denne treningsøkten akkurat lang nok til å fremprovosere det velkjente og intetsigende hyseblikket utover kvelden, -det samme tomme blikket som hjemsøker meg etter en hard halvmaraton. Men det var moro å kjøre tett lagtempo opp mot Nesttun og det var tungt (på den gode måten) å klatre opp Fanafjellet, Vallaheiene og Bellevue. Det var kort sagt en frisk og fin tur.

Vi kommer til å prøve oss på flere onsdagsturer i ukene som kommer, og hvis du vil være med å sykle (eller løpe) med oss, kan du holde deg orientert om kommende turer på vår nye facebook-side.

Bak all gjørmen kan man såvidt skimte Morten, Dag og Lars på toppen av Fanafjellet. 

Stoltzen opp revisited 2

Pål, Lars og Dag på toppen av kleiven.

Dag er en sterk syklist. Det er det ingen tvil om. Han har i alle fall slått meg i alle de rittene vi har deltatt i sammen så langt -ja, bortsett fra ett. Til gjengjeld har mine egenskaper som motbakkeløper skapt orden og balanse mellom oss. Dag hadde forresten bare løpesko på seg én gang i fjor, og det var kun fordi et brudd i armen gjorde det vrient å sykle. Altså ingen entusiast. Men i forrige uke dukket han opp, frisk og rask, på min egen hjemmebane; Stoltzen. Straks syklisten hadde fått på seg løpesko, startet vi i frisk fart oppover mot første mellomtid. Jeg må innrømme at jeg ventet en smell nede ved 2. mellomtid, seinest ved tretrappene, men seigingen slapp aldri ryggen min av syne og vi passerte den røde termosen sammen, på overraskende 12.47. Bare åtte uforskammede sekund bak min dyrkjøpe pers. Balansen mellom bukkene var definitivt brutt.

Den nyfrelste stoltzeløperen var klar for "Stoltzen opp revisited 2" denne uken. Med i følget var også Stoltzealfabukken Pål -som garantist for at nykomlingen ikke skulle bli førstemann opp denne dagen. Men nå hadde også jeg en god mulighet til å gjennopprette god, gammel orden (eller å gå på en kjempesmell). Til alt overmål traff jeg innertier akkurat denne dagen, med notering av ny pers på 12,07. De to andre ble ristet av nede ved båren og Dag tapte noen få sekunder sammenlignet med re-debuttiden sin, og Pål kom opp på 12,47. Balansen mellom bukkene var definitivt gjenopprettet.

Nå er det bare å legge seg i selen, for vi klarer vel kanskje å snike inn oppfølgeren "Stoltzen opp revisited 3" - før sykkelsesongen tar av?

Stoltzen opp revisited

Sist jeg løp opp Stoltzekleiven på tid må ha vært i 2001, har jeg regnet meg frem til. Jeg hadde meldt meg på 7-fjellsturen sammen med de mannlige medlemmer av min danske svigerfamilie, og det var rett før en fødsel, for min gravide halvdel var redd for at jeg skulle gå meg vekk på fjellet, mens nødvendigheten kallet henne til Haukeland. Så det må ha vært i 2001.

Uken før turen kom jeg i tanker om at det kanskje kunne være nyttig å ha trent litt før en så lang fjelltur, og siden vi bodde i Sandviken, var det nærliggende å bruke Stoltzekleiven til litt trening. Mandag, tirsdag og onsdag løp jeg opp Stoltzen, og forbedret tiden fra noenogtjue til om lag 18 minutter. Formen var inne.

Dette er altså ti år siden. Denne uken meldte jeg min interesse for Fjellgeitenes gruppepåmelding til Stoltzekleiven opp 2011, etter i lengre tid å ha flørtet med tanken om at kanskje sykkelformen muligens kunne konverteres til motbakkeløpeform uten alt for mye treningsbry. I dag avslørte Lars i løpet av en MSN-konversasjon at han hadde planer om å klemme inn en liten Stoltzetur på ettermiddagen, og når jeg hadde fått presisert at ettermiddagen startet om lag 16.55, innså jeg at tiden var inne til å avkreve ham den Stoltzeturen han hadde lovet meg i høst, nærmere bestemt dagen før snøen begynte å høvle ned over Bergen, og frosten sørget for at den ble liggende.

Etter først å ha vurdert å løpe i sykkelsko (ikke racersko, nei, MTB), tilbød Lars meg å låne sine vinterjoggesko med pigger. Dermed kunne jeg varme opp på sykkel fra Minde, skifte til joggesko i bunnen av Stoltzen, løpe en times tid, og sykle melkesyren ut av beina hjem til Eidsvågneset etterpå. Perfekt opplegg for en treningsøkt.

Solen varmet nesten litt i Sandvikslien, mens jeg spiste en banan og ventet på Lars og joggeskoene. Lars var kanskje ikke riktig varm, og hadde årets første sykkeløkt i beina fra gårsdagen, men jeg var passe varm etter vel 20 minutter på sykkelen, så vi bestemte oss for å droppe videre oppvarming, og bli varme etter hvert. Opplegget var at Lars løp foran, og jeg skulle prøve å holde ryggen hans. Jeg hadde nettopp sett et par stykker som spurtet oppover, og tenkt at det der tempoet holder ikke jeg til, men jammen legger Lars av gårde i samme tempo.

Jeg biter meg fast i helene hans, men når vi nærmer oss første trapp merker jeg at lårene holder på å stivne, og straks etter begynner jeg å gå snarere enn å løpe. Men enten er Lars grei og venter, eller så er det sånn man gjør det, for det blir visst mest gange på ham også etter hvert. Og puster gjør han visst også, akkurat som meg.

Oppi lia er det jammen folksomt etter hvert. Etter å ha observert startområdet en stund, trodde jeg nesten vi ville være alene i bakken, men snart passerer vi den ene etter den andre. Og så får jeg en kar mellom meg og Lars som nekter å flytte seg, og Lars får nesten en liten luke. Men det løser seg oppe ved båren: der jeg tar innersvingen (ja, Lars, jeg jukset nok litt der) og har tak i ryggen på Lars igjen.

Siste halvdelen av turen sank nok tempoet litt, for jeg kjente at det verket mindre i lungene, og i begynnelsen av trappene løp jeg opp på siden av Lars. Men om jeg kunne klart å sette inn et ekstra gir og gli forbi, skal være usagt. Men når Lars veltet overende etter målpassering på den islagte plattingen, så ble jeg stående og hive etter pusten – muligens med litt hjelp av rekkverket.

Det gjorde vondt. Men jeg tror Lars hadde det verre, for det tok en stund før han kom på beina igjen. Jeg kunne se familielikhetene i det berømte bildet av broremann Marius som ligger på ryggen og vrenger lungene utover plattingen. Jeg tror kanskje noen av de tilstedeværende var litt bekymret for Lars en stund.

Om lag 12.55 regnet jeg ut fra klokka mi. Men Lars hadde stoppeklokke, og den viste 12.47, så da sier vi det. Det er da ikke så verst, vel? Det ville gitt om lag sekstiende plass i i min klasse i fjor, og dette var bare årets første Stoltzetrening. Og så kan jeg antakelig se frem til to uker med gangsperr i løpemusklene. To uker før første ritt i sykkelsesongen. Perfekt opplegg.

Forresten. Jeg tror vi brukte 14 timer på 7-fjellsturen den gang i 2001. I nitiden om kvelden tuslet vi inn i Marken for å hente t-skjortene våre. Rett nok gikk det ikke så fort over de tre første fjellene, før svigerfar kapitulerte og slapp «bikkjene» løs under foten av Ulriken. Jeg har aldri gått 7-fjellsturen seinere.