AXTRI 2013, jakten den gode følelsen

At jeg skulle sitte i en rorbu i Aurland en fredagskveld i august 2013, og spise pasta med to fjellgeiter, tre hollandse bergeiten og en landslagstriatlet, hadde jeg nok ikke sett for meg ett år tidligere. Etter AXTRI 2012 gikk jeg så langt som å si at dette ikke skulle gjenta seg. I hvert fall ikke det neste året. Men smerte er noe man glemmer forbausende fort. 1. oktober var jeg jammen påmeldt igjen, sammen med en rad andre Åsane-triatleter og fjellgeiter: Maarten Boting, broren Radboud, vennen René van Bemmel, Thomas Bergsvik Thorn, Morten Wiseth, Jan Hjemgaard, Tor Utne, Hilde og Geir-Erik Myhrvold. De tre siste ble likevel ikke med til Aurland, men til gjengjeld kom Mikal Iden inn på deltagerlisten i siste liten.

Løpeetappen i 2012 var vond. Prosjektet mitt mot 2013 var derfor å lære det. Jeg gikk til oppgaven med den vanlige teoretiske tilnærmingen. Jeg pløyde gjennom mengder av inspirasjonslitteratur som Born to run (jeg var vel en av de fem som ennå ikke hadde lest den) og Once a runner (klassisk løperoman), bøker om løpeteknikk som Gordon Piries Running fast and injury free (uutgitt; finnes på nett), Julian Goaters The art of running faster (anbefales sterkt!) og Bryan Powells Relentless forward progress: a guide to running ultramarathons, samt memoarbøker av Rich Roll (Ultraman-triatlet og veganer), Scott Jurek (ultraløper og veganer) og Chrissie Wellington (Ironman, og spiser kjøtt!). Blant annet.

Snart var jeg hellig overbevist om at jeg var den fødte ultraløper, og annonserte glad min deltakelse i løpskaruseller og adventsløp. Men iveren felte meg. Jeg har 11–12 km fra hjem til jobb, litt avhengig av rute, men mest på asfalt. Jeg tok buss halvveis for ikke å starte for hardt, men økte snart fra 3 til 5 til 8 km. Litt for snart. Klassisk tabbe! Jeg var jo i god form, men beina tålte ikke påkjenningen. Første gang jeg kunne være med i et løp, var Frikarusellen (5 km) på Espeland i midten av januar. Jeg kunne ikke løpe ordentlig igjen på to uker etter det. Et par måneder seinere hadde jeg sakte men sikkert bygget opp et løpsvolum på over 50 km i uken. Så smalt det i leggen. Jeg fullførte Mulismilen haltende, og var ute av dansen i fire uker. Bergen City (halv) Marathon-billetten solgte jeg.

Jeg hadde kanskje ikke gjort det enklere for meg selv ved å insistere på forfotløping fra første stund. Det er svært belastende for leggene, og krever at løpsvolumet bygges laaangsomt opp. På den annen side unngikk jeg antakelig den type skader som mange helløpere sliter med, i kne, leddbånd, rygg og hofter.

Uansett, etter en Danmarksferie med daglig løping og skogsturer på opptil 27 km, daglig svømming i sjøen, og til og med daglig sykling – rett nok mest i familietempo på en typisk dansk sommerhussykkel, var jeg tidlig i august klar for ekstremtriatlon. Ja, sett bort fra en vond lilletå og en vond skulder.

Sammen med de hollandske bergeitene varmet jeg opp med Strilaman (750 m svømming, 22 km sykling og 8 km løping) på Glesvær lørdagen før AXTRI. Man trenger ikke spare på kruttet under en sånn halvannen times øvelse. Det er bånn gass! I ekstremtriatlon er det derimot evnen til å disponere kreftene, og å få i seg tilstrekkelig mat og drikke, som avgjør om man sliter eller får en god opplevelse. Målet med årets deltakelse i AXTRI var å ha en god opplevelse!

 Svømmestart i Aurland. Foto: Cathrine Wiseth

Svømming

11 grader i vannet sa de på race-møtet på den regntunge fredagskvelden. Lurt med neoprenhetter og -sokker, for de hadde foreløpig ikke vurdert å korte ned svømmedistansen på 1900 meter. Lørdagsmorgenen våknet jeg i firetiden på en punktert luftmadrass på betonggolvet, til oppholdsvær og visstnok 13 grader i vannet. Kaldt var det uansett! Etter prøvesvømmeturen med to badehetter skiftet jeg til neoprenhette under den blå AXTRI-hetten.

Svømmeetappen under Strilaman hadde vært en kamp. Det gikk fortere enn jeg var vant til, og folk svømte på kryss og tvers foran meg. Det var nesten ikke til trekke været i all sjøsprøyten, og svømmeopplevelsen der ville jeg helst ikke ha gjentatt. Men når 250 triatleter skal ut den trange åpningen mellom moloene i Aurland, er det ikke usannsynlig at det også der vanker noen slag og spark. Hold på brillene. Løfter du armen opp, kan du ikke være sikker på å få den ned igjen.

Etter først å ha sett meg om etter bein som svømte i passende tempo, endte jeg med å svømme alene. Jeg hadde folk både til høyre og venstre, men ingen foran meg. Det var i grunnen litt avslappende å kunne svømme i rolig vann i sitt eget tempo.

Første vending var raskt unnagjort. Bøyen lå og duppet noen få hundre meter utenfor moloen. Men det var jammen et stykke til den andre bøyen som lå der som en gul prikk i det fjerne. Omtrent et kvarter tok det, før prikken hadde vokst seg en meter høy, og jeg hadde rundet den. Det var da jeg kjente at luggingen i leggene hadde tenkt å vokse seg til noe større. Rooolig nå! Noen sekunder seinere var krampene på full marsj oppover begge bein. Jeg lå stille som en mus, og så en stim av fargerike badehetter strømme forbi meg på begge sider.

Jeg prøvde å brystsvømme litt, men etter en kort stund, kjentes det ut som jeg skulle få kramper av det også, nå på innsiden av lårene. Det var vel omtrent da jeg for mitt indre øye så for meg at en kajakk plukket meg opp, og at AXTRI-eventyret var over før jeg var blitt sliten engang.

Jeg la om til crawl igjen, og nå gikk det greit, men jeg var veldig sparsom med beinsparkene. Veldig! Etter 36 minutter landet jeg på sandstranden i Aurland. Det var to minutter seinere enn i fjor. Men jeg var med!

Sykling

Thomas var allerede halvveis oppå sykkelen da jeg nådde skifteplassen min. Skiftesone er ikke min sterke side. I fjor spiste og drakk jeg, og skiftet alt fra innerst til ytterst i T1. I år hadde jeg planlagt bedre: brødskiver i sykkeltrøyen, ekstra drikke på sykkelen, og tribukse og kompresjonsstrømper på under våtdrakten.

Det tok likevel sin tid å komme avsted. Det er fort gjort å få våtdrakten ned omkring anklene, men det er en prøvelse å få den av anklene mens krampene jager gjennom leggene, hver gang man bøyer seg for å hjelpe til med hendene. Jeg måtte sette meg i det våte gresset for å få sykkelskoene på (so what! Buksene var jo drivende våte uansett), og fiklet vel og lenge med kalde fingre for å få festet pulsbeltet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, og ligge litt høyere enn i fjor, ca 4-5 slag under terskel. Det vil si, det som var terskel i fjor. I år har jeg ikke testet meg. Uansett, det ga pote. Jeg fikk selskap av en kar med «Skins» på rompa og Norseman-erfaring fra i fjor, og vi passerte ryttere i fleng, mens vi pratet om løst og fast. Men ved Stegastein, som er omlag halvveis oppe, kom jeg i tanker om at jeg nok burde starte spisingen, senket tempoet litt, byttet Skins ut med «Team Trøkk» (han var ikke så pratsom), og klemte i meg en skive med peanøttsmør og blåbærsyltetøy.

Å «klemme i seg» er i grunnen ganske beskrivende for hvordan det er å spise under konkurranse. Det er litt som å dytte mer kjøtt i en forstoppet kjøttkvern. Det tar kort sagt tid å spise mat når man ligger i pulssone 4. Og meter. Omtrent 300 høydemeter tror jeg nok det tok før siste smule var svelget. Men du verden hvor godt det kjentes. Jeg var full av energi da jeg passerte toppen etter 1 time og 18 minutter, mer enn ti minutter raskere enn fjoråret, og la i vei på temporittet over blokkhavet på Aurlandsfjellet, 1300 meter over fjorden. Jeg plukket stadig ryttere. Ha det, Skins!

Allerede i Kvignadalen, omtrent halvveis ned til fjorden kom første syklist imot etter vending. Her gikk det fort i teten. Men jeg talte bare 61 syklister før jeg nådde fjorden. Jeg måtte ha passert 39 på vei over fjellet, og den førtiende, Team Trøkk, svingte av mot Lærdal. Jeg lo godt av det en stund, helt til han kjørte forbi meg igjen oppi bakken. Klokken min viste én time og 59 minutter da jeg vendte ved fjorden, så her lå det godt til rette for rekordtid.

Men i år som i fjor, var det tungt å få motoren i gang igjen etter 20 minutters utforkjøring. Jeg sloss lenge med meg selv for å få pulsen opp i terskel minus 10. Minus 5 var definitivt utenfor rekkevidde. Jeg syklet meter for meter, og prøvde å se for meg en riktig liten kosestund på flaten ved Kvigne, på ca 500 m, der jeg skulle klemme i meg en halv banan eller to. Skins som jeg hadde hatt følge med en stund, kjørte fra meg ved hårnålsvingen før Kvigne. «Beinet test team» syklet forbi, og to til. Men hva var det for noe grønt og hvitt jeg så oppi Skinstølia, om ikke en Åsane-drakt? Thomas, som var den 51ste rytteren etter vending, så vidt jeg kunne telle, var i ferd med å synke gjennom feltet. Han sto og slåss med pedalene, med et tråkk som en elefant.

Jeg kjørte ikke forbi. Etter lenge å ha vurdert å tisse i buksene, sånn som ekte jernmenn gjør, bestemte jeg meg endelig å ta ondet ved roten. Jeg stoppet en liten stund ved 1200-metersmerket, der jeg hørte gnålet fra matstasjonen like over toppen. Dyp konsentrasjon. Om man er aldri så tissetrengt, så er det rene meditasjonsøvelsen å få noe til å renne når det skal. Men når det først begynner, så er det ingen ende på det.

Jeg flyttet en tom flaske fra sykkelen og over på ryggen, og tok imot en ny flaske og en neve energibarer og gels da jeg trillet forbi matstasjonen. Jeg spiste og drakk, og var snart fit for fight igjen. Det hadde gått tre og en halv time. Resten skulle kunne gå på en time, regnet jeg ut: 20 minutter over vidda, 20 minutter utfor, 20 minutter tempo til Vassbygdi.

Jeg kjører visst tempo bedre enn jeg klatrer, for så snart jeg var oppe på platået igjen, begynte jeg å plukke ryttere igjen. De fleste brenner for mye krutt i de lange stigningene, og legger om til lette gir med det samme de treffer en liten bakke. Men i mange av småbakkene oppå fjellet svarer det seg å reise seg i salen, og trø gjennom bakkene på tyngre gir. Thomas med elefantføttene kjørte jeg forbi i siste motbakke, før jeg satte utfor mot Aurland. Han sloss fremdeles med pedalene.

Isnålene i regnskuren over Aurlandsfjellet ble snart erstattet av fluer som klasket mot brilleglassene. Den lune varmen som slår imot en fra dalen, er noe av det beste med hele turen. Vestlandssommer! De siste 10 km fra Aurlandsvangen til Vassbygdi ble brukt til å spise. Jeg ville ha mest mulig innabords for å lade opp til løpingen, som jeg kunne begynne på etter 98 km, 3000 høydemeter og fire timer og førti minutter på sykkel.

Løping

Å skifte fra sykkelsko til løpesko, er ikke vanskelig, men det tar tid å tømme lommene i sykkeltrøya for verktøy, innpakningspapir og bananskall, stille om Garminen fra den teite multisport-funksjonen, som jeg aldri får til å virke, og klemme de siste dråpene ut av sykkelflaskene. Heldigvis sto Cathrine der og hjalp til å samle habengutet i en plastpose.

Spiste jeg skiven med peanøttsmør og blåbærsyltetøy som jeg hadde gjort klar til T2? Næh! Den hev jeg oppi sekken og bar den med meg til Østerbø. Den ble spist på toget hjem, hvis du lurte. Jeg tok meg vel også tid til å tømme et glass Cola fra T2-drikkestasjonen, og ta med meg litt potetgull, før jeg la meg i ryggen på Thomas som hadde fløyet forbi meg i skiftesonen.

Vi holdt 5:30-tempo på første flate veistrekket, men Thomas fikk snart lov til å dra i fra. Strategien min var klar: gå hver minste motbakke, løpe bortover og nedover. I mangel av løpetrening hadde jeg i fjor lengtet etter motbakkene, for det gjorde så vondt å løpe. Etter all løpetreningen i år var det motsatt: jeg lengtet etter flatene og nedoverbakkene, for løping kjentes fint og lett, mens motbakker var vondt i de slitne sykkellårene. Strategien virket over all forventning. Det kom en og annen løper bakfra og ville forbi, men det var jammen langt mellom dem. Jeg følte meg nesten litt alene av og til. I fjor var det jo rene parademarsjen forbi meg. Aldri var det fred å få.

Drikke hadde jeg nok av, og det er pent sagt. Jeg hadde valgt å ta med en 3-liters drikkesekk. Tungt var det, men gå tom for drikke ville jeg ikke. Og bære det i hendene? Nei, takk. I fjor hadde jeg vondt i skuldre og armer av å bære flaske. Men lite visste jeg om at arrangøren i år hadde lagt hele tre drikkestasjoner fra Sinjarheim og opp. Det er lettere å helle i seg drikke fra en kopp, enn å suge på en slange når man er andpusten. Så jeg stoppet, og drakk et par kopper på hver drikkestasjon, heller enn å suge av min egen sekk. Kort fortalt bar jeg med meg halvannen liter for mye til Østerbø. Og jeg har kontrollmålt.

Når det koker i toppen, er det ingenting som er så godt som å dyppe hode, nakke, hender og knær i en iskald fjellbekk. Så det gjorde jeg. Jeg stoppet i hver eneste bekk. Det tok jo litt tid, men jeg var fast bestemt på at det var viktigere å ha det bra enn å løpe fort.

Men det gikk visst fort nok likevel. Da jeg rundet husene ved Nesbø, så jeg plutselig ryggen til Thomas igjen i enga foran meg, mens jeg hørte stemmen til Cathrine som gjallet «Heia Dag!» fra et eller annet sted på den andre siden av vannet. Det var en god følelse! Jeg hadde ikke ventet å se Thomas igjen, og når jeg møtte Cathrine i Nesbøgalden, visste jeg at jeg nærmet meg mål. Thomas fikk selskap av sønnen Vetle og en Cola, mens Cathrine hastet av sted for å redde Morten, som visstnok «hadde sett mannen med ljåen». Jeg hadde ikke sett ham, så han må ha gjemt seg i buskene eller noe, tror jeg.

På vei opp Nesbøgalden. Jeg går. Og smiler (Foto: Cathrine Wiseth)

Thomas kom et minutt før meg i mål. Hvorfor løp jeg ikke forbi? Hadde jeg ikke større fart?

Når jeg ser på Stravaen min, så ser jeg hva som skjedde. Fra det øyeblikket der jeg ser ryggen på Thomas, ca 2 km fra mål, bestemmer hjernen min seg for å stenge for det varme vannet. Pulsen min dykker fem slag, fra 140–145 der den hadde ligget jevnt hele løpeturen, til 135–140. Gir jeg opp? Null fightervilje? Er det sånn Brann har det på bortebane?

Eller kan hende hjernen min var fornøyd? Omkring dette tidspunktet innså jeg at 8-timersgrensen ikke var mulig å nå, og at den røde trøya gikk fløyten. Men jeg hadde det noenlunde bra, jeg lo litt inni meg over å ha fått ryggkontakt med Thomas. Nå skulle jeg bare fullføre. Jeg listet meg til og med forsiktig utenom gjørmehullene oppover mot brua ved Østerbø, for ikke å få våte føtter, og spaserte et stykke over flate grasmarka. Mentalt var jeg allerede i mål. 8:09 sto det på lystavla da jeg småløp over målstreken, etter to timer og førti minutter på de om lag 19 kilometerne og 1200 høydemetrene fra Vassbygdi til Østerbø. Nummer 68 over målstreken.

Jeg sto støtt på beina, og den blå trøya er også den fineste!

Hele 14 hadde klart kravet til den svarte trøya denne dagen, med tid under 7 timer, mot to til sammen de to foregående årene. Mikal Iden (5. plass) satte en svømmerekord på 23:23, fire minutter foran nestemann, og den kommer nok til å stå noen år. Stian Hovind-Angermund (6. plass) satte en offisiell rekord opp Aurlandsdalen på 1 time og 48 minutter. Nå kan vi glemme Bjørn Dæhlis uoffisielle 1:50. Og Norseman’en Henrik Oftedal smadret løyperekorden med seks timer og to minutter. Med flyttet T2, lenger sykling og kortere løping, var nok løypen ca 12 minutter kortere i år, men det er også godt gjort å flytte rekorden med en halvtime.

Maarten ville klart rød trøye uansett med 7:44. Jeg, Thomas, Morten (8:32) og Jan (8:43, tre vonde minutter raskere enn i fjor) fikk blå, og den ÅCK-bekledte hollandske bergeiten Radboud Boting berget sin første AXTRI-trøye med 10:20. Den andre bergeiten, René, sto av sykkelen etter 6 timer, og dro hjem til hotellet.

Bilder fra Axtri.no:

Dag Grønnestad

Henrik Angermund

Maarten Boting

Morten Wiseth

Stian Hovind Angermund

Mikal Iden

Thomas Bergsvik Thorn

Erik's avskjedsløype

Fløipilen: Morten, Haagen, Erik, Pål, Marius J og Lars.  Idar var også med, men måtte bryte tidlig pga en stygg ski-skade.     

I morgen reiser Erik avgårde på sin lange reise til det fjerne østen og kommer ikke tilbake til Fjellgeitland før litt ut i august. Som en gest til globetrotteren, fikk han æren av å sette opp løypen til den siste treningen med geitene. Erik har godt over snittet med krutt i beina og setter gjerne ny pers i Stoltzen etter to-tre harde timer på sykkelen. Vi visste altså at denne onsdagstreningen kunne by på mye syre og sorg. Haagen fryktet det verste og lot til og med Skåla-sekken, som har vært med på absolutt alle treninger siden oktober, stå igjen hjemme denne onsdagen.

Her er den intrikate løypen den løpsglade galningen presenterte:
Mulebanen - Fjellveien - opp Munkebotn  - ned Sandviksbatteriet  - opp Stoltzen - ned Skredderdalen - Fjellveien - opp/ned Tippetue - Fjellveien - Mulebanen og avslutningsvis (etter en dusj) et par AfterGoat-intervaller ved tappekranene nede på Femte i andre.

En krevende og lang løype, men bukkene var friske i beina (og etterhvert tørste i ganene), så det gikk unna uten for mange stygge gloser underveis. Alle ukvemsord ble uansett overdøvet av den velmenende gaulingen fra coach Erik, som alltid ligger fremst og passer på at alle henter ut maks opp bakkene og gir beskjed om vi ikke puster riktig i de bratte partiene i Stoltzen.

Nå forlater han oss en hel sesong. Kan dette gå bra? Uansett, -god tur, Erik!

Fløyenkarusellen 2012. Løp nr 3

15.02.2012. Tekst fra varegg.no: 

"Nydelig vær og lyst helt frem mot Pumaens startsignal. Klassen med spreke jenter vokser jevnt. Idag var det imponerende 30 løpere til toppen av Fløyen. 

Mange hadde fryktet at det skulle bli glatt, men den største utfordringen oppover mot Fløyen var løst underlag. Mange blide løpere returnerte til Badstuen med nye bestenoteringer. Helge Simmenes svarte godt for seg før start. Ved målgang viste det seg at han lurte de raskeste Vareggløperne akkurat som på den første etappen. Blant jentene er Maria Bua Brubæk fortsatt den raskeste, men Hanne Liland lurer på andreplassen. Puma Bjertnæs hadde denne gangen selskap av selveste Svein Jansen i starten. Svein finsikter kandidater til en vårutgave av Jansens Jaktstart. Resultater fra etappe tre finner du her. Bjarne Ludvigsen har selvsagt et knippe blinkskudd fra målgangen på Fløyen".

Dagens vinnere, Maria og Helge, på vei ned fra Fløyen. Sammen med  Marius og Morten.

Haagen, Pål, Rune, Lars og Maarten, med den uvanlige kombinasjonen; brodder og shorts.

Pål (til venstre) fortsetter fremgangen og leverer sitt beste løp så langt i karusellen.14,05 står det på kvitteringen fra Marius og Johs i sekreteriatet. Tørker han vekk en gledeståre?

Dype spor på byens tak

På mandag skulle vi egentlig en tur inn Isdalen, med retur over Rundemanen, men i det vi la avgårde gjennom Fjellveien kom vi på at det fortsatt manglet høydeprofil for Fløyenkarusellen på arrangementets nettside. Slike mangler kan selv ikke en blodfersk løpsarrangør tillate seg. Vi endret kurs ved "Hesten", startet gps'en og fortsatte opp Sagbakken istedet.

Da vi kom opp på Fløyen var jobben gjort og gps-fangsten lagret på Garmin-klokken. Men det var fortsatt mye igjen av kvelden. Vi løp videre til Skomakerdiket og til Brushytten. Slitne, men inspirerte av Thorbjørn Ludvigsen og gjengen som løper opp Gullfjellet i tung snø, fortsatte vi opp Blåmansveien og opp til Blåmansvarden. I det siste partiet hadde vi tidvis snø opp til lårene og den kalde vinden slo mot oss. Ingen tvil om at dette var for spesielt interesserte. Vel oppe ved Blåmansvarden kunne vi kjenne nasjonalromantikken ile gjennom ryggmargene, mens vi nøt utsikten til byen langt der nede. Og bildet av en ualminnelig rakrygget Ståle B. viser omfanget av polfarer-stemingen som preget oss oppe på byens tak.

Juletur til Tindevatn

Dagens julegeiter: Maarten Boting, Haagen Nesse, Erik Fristad Drageset, Christian Lønøy og Lars Engeli i skuret på toppen av Stoltzekleiven, etter å ha fått has på dagens første julenøtt. Erik og Maarten var helt nede på 11-tallet i dag, -tilsynelatende helt upåvirket av etegildet vi er midt oppe i. Skal bare se de hadde havresuppe, og ikke ribbefett, i sausenebbene.

Turen gikk videre til Brushytten i passende juletempo, før vi, med Haagen i spissen, la om takten i et siste klyv opp Rundemansveien. Opp til forblåste Tindevatn. Det var bare å komme seg ned igjen.

Vel tilbake i Fjellveien takket vi for en fin treningstur og skyndet oss inn i varmen, inn til ribbefettet. Men Maarten hadde andre planer. Selvsagt hadde han det. Etter et raskt klesskift bar det hjemover på sykkelen, hjem til mer havresuppe. 

2. løp til Blåmanen - den lange etappen

Det er mye snakk om Blåmanen denne høsten. Mye snakk. Om løypebefaringer, gjennomkjøringer og konkurranseløp. Lørdag 5. november hadde Varegg gjort alt klart for en ny runde med startnr på brystet. Tre ivrige bukker var på plass for å måle krefter i den nesten ni kilometer lange løypen. Mer info om løpet på varegg.no

Maarten ble raskeste fjellgeit på det andre løpet til Blåmanen. Den flygende hollenderen ble klassevinner M40-44. Tiden ble 44.41, som holdt til 10. plass i herreklassen (under seks minutter bak dagens vinner, Thorbjørn Ludvigsen).

Hans Martin startet usedvanlig friskt og klarte å holde følge med tetgruppen gjennom det innledende partiet i Fjellveien. Slikt lukter det kjempesmell av lang vei, men den sterke sluttnoteringen på 46.35 tyder på at kreftene holdt hele veien opp. En flott 2. plass i klassen M35-39.

Jeg var med på dette løpet i 2010 og da kom jeg i mål på 51.59. I år var målsetningen å presse tiden under 50 minutter, men på testløpet helgen før viste klokken 53.54 og da ble jeg jo litt usikker. Desto hyggeligere var det å bli klokket inn på 48.54. Det hjelper bra med restituerte bein og startnr på brystet. Godt fornøyd!

De tre bukkene bruse. 

Trappeløpet 2011

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne,  om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

1. løp til Blåmanen 2011

Søndag 23. oktober. Første etappe til Blåmanen. Cathrine, Maarten, Lars, Haagen, Pål og Hans Martin har løpt den blytunge løypen fra Isdalen til Blåmanen og tatt oppstilling foran arrangørens saftstasjon. Bak den skarpe linsen sto den geskjeftige herremannen Bjarne Ludvigsen fra Melkesyre.no.

Pål og Lars hadde dessverre ikke studert løypekartet nøye nok før gjennomkjøringen uken før løpet. Cathrine, som hadde gledet seg til å løpe jevnt og fort på skikkelig vei, ble ikke akkurat begeistret da løypen  brått forlot grusveien og fortsatte inn på ulendt, tung skogsti like før stigningen opp mot Tarlebø. Det gikk litt i rykk og napp deretter, men den gode innsatsen ble til slutt kronet med en flott 5. plass i en liten, men kruttsterk kvinneklasse.

Maarten startet som ventet friskest av geitene innover Isdalen. Strategien var nok å skaffe seg et solid forsprang på Haagen, som må løpe seg god og varm før han kan sette fart i de lange, tunge syrebakkene. Maarten lyktes såvidt med strategien og ble raskeste geit i mål, med tiden 39.04. Det holdt også til en sterk 13. plass i herreklassen.

Haagen opp på sterke 39.35 og 15. plass i herreklassen. Frisyren tok seg ekstra godt ut i den kraftige motvinden.

Pål synes det gikk fort fra start, men løp komfortabelt bak Lars gjennom skogstien og kunne galant skifte gir på flerfeltsveien opp mot Tarlebø. O-løpet dagen i forveien hadde ikke satt seg i fast i beina og 41.02 er en god tid. 20. plass i herreklassen.

Hans Martin, som løp Fløyen Opp på sterke 18.06 i sommer, er tilbake i manesjen. En sterk avslutning sikret 21. plass og tiden 41.26. Den store overtrekksjakken var sikkert god å ha, men la nok en demper på farten i sønnavinden.

De hadde løpt sammen over målstreken under gjennomkjøringen uken før, men da Pål gikk i brudd oppover mot Tarlebø, klarte ikke Lars å holde følge. Luken vokste til i underkant av to minutter inn mot mål og tiden ble 42.57. 27. plass denne gang, men siste steg er ikke løpt, -det gjenstår fortsatt to løp.

_______________

Les mer på Varegg.no og Kondis.no

2. løp til Blåmanen går allerede 5. november og neste søndag skal Fjellgeitene ut å teste den nye løypen. Bli med!

Sommer, sol, sjø, champagne og litt trening

Jentetur til Radøy. Sekker fulle av mat, drikke og snop. En helg med avslapping og oppdatering på venners forhold, barn, hus, jobb, fritid osv, osv. Alle er vi i den alderen der begrepet jentetur kanskje har visse modifikasjoner? Som en av mine gutter så kjekt sa; "mamma, det er jo ikke jentetur, dere er jo damer!?" Noe annet som ofte kommer med alderen er jo tanken på at vi begynner å bli gamle, at kroppen forfaller og at alt siger nedover. Som en følge av dette har noen av oss begynt å pakke med treningsklær på jenteturene. Til glede og stolthet for noen og til ren irritasjon og latterlighet for andre. Etter å ha inntatt store mengder engelske godter og en smule rødt og hvitt fredag kveld, var vi  faktisk alle klare for litt bevegelse lørdag. Solen tittet frem og vi la i vei fra Skageneset til Manger og tilbake igjen. Gjennom skog, mark og steppelandskap. Vi konstanterte relativt raskt at ingen av oss var særlig oppdaterte på planter og dyreavføring, men så har vi jo tonnevis av andre viktige ting å snakke om:-)

Jorunn og jeg brukte turen som oppvarming. Vi ville nemlig løpe runden, bare for å forsikre oss om at det fortsatt er deler av kroppen som holder stand. En flott løpetur med påfølgende sjøbad, som ble toppet med jordbær og avkjølt champagne på bryggekanten. Er vi damer på jentetur, så er vi på jentetur!

Skageneset på Radøy er et friluftsområde som kommunen eier, men som Bergen og omland friluftsråd drifter. Det er flott turterreng for voksne og barn og det er mulig å leie det gamle gårdshuset der. I underkant av 1 times gange i lett terreng fra Manger, så finner man en flott brygge, små viker og fine badeplasser. Man kan også komme dit med båt. En fin dagstur/helgetur som passer for alle. Se mer på bof.no

Grilldressgeitene

Cathrine og Linda over Birkelundstoppen i går ettermiddag. Legg merke til geitenes livsglade løpestil og stilsikre bekledning. Ledelsen i Helsedirektoratet skal visstnok være vilt begeistret etter å ha sett bildet, og kommer garantert til å benytte geitene i en påkostet nasjonal livsstilskampanje. Statoil skal sponse kampanjen og damene kan snart løpe med etterlengtede, store Statoil-logoer på de matchende dressene sine. 

Arnaløpet - mandag 30. august

Kommende mandag tar noen av oss en pause fra Stoltzen og deltar på Arnaløpet, som arrangeres av idrettslaget Fri for 27. gang. Med sine 8,8 km er dette et utmerket løp for alle Fjellgeiter som klør i beina etter å komme i gang med litt uhøytidlig konkurranseløping, og en fin distanse å starte med for de som sikter seg inn mot 1/2-maraton i Fana, eller maraton i Oslo utover høsten. Haagen og Lars er sikre kort så langt.

Frist for forhåndspåmelding er 26. aug. og løpet koster en hundrings. Haagen skal forresten forbi sekreteriatet på lørdag, og kan plukke opp startnr for alle som skal delta. Løpet begynner kl 19.30 og vi satser på felles avreise i 18-tiden.  Legg inn kommentar under innlegget om du blir med!  

Fredagskveld på Blåmanen

På bildet ser vi fjellgeitene Ørjan, Lars, Cathrine, Haagen, Pål og Marius J. på Blåmanen etter kveldens vellykkede gjennomkjøring av "Fløyen opp - lang løype". Vi løp samlet (og sammenhengende) fra start nede i Fjellveien til midten av Rundemansveien, der det som ventet oppstod en liten strekk i feltet. Marius og Pål hadde mest å gi opp bakken i kveld, og kom til topps noen sekunder før Ørjan og Haagen og deretter Lars og Cathrine. Alle kom opp på under 1 time -og med startnr på brystet 15. juni er det fint mulig å hente noen minutter, spesielt i den delen av løpet som ligger mellom Tippetue og Rundemansveien.

De som ikke ønsker å lide seg gjennom løypen kan ta den virtuelle varianten på Garmin Connect. Klikk på "Spill av-knappen" i menyen. Til orientering er det Lars sine pulsmålinger, og de er tydelig preget av den all den gode grillmaten Morten og Cathrine serverte et par timer før løpet.

Etter en kort pause på toppen ble det joggings i bra tempo ned igjen for å rekke litt normal fredagskveld.

Superraske juniorgeiter i Stoltzekleiven

I dag hadde juniorene Alfred, Mathias B., Ola, Frikk, Tobias og William en flott treningstur opp den styggbratte Stoltzekleiven, og de sterke guttene tok løpeturen rett etter en time med hard fotballtrening på Mulebanen. Med på turen var også fjellgeitene Knut og Ragnvald, samt sekundantene Ørjan og Lars.

Juniorene går jo selvsagt først og fremst for å ha det moro sammen, og alle synes det var ekstra spennende med fellesstart og tidtakning. Det var full fart gjennom hele løypen og alle fikk opplest veldig gode tider da de passerte målstreken.

Været var brukbart da vi startet turen, men regnet fanget oss like etter målgang. Den planlagte turen ned Skredderdalen ble raskt byttet ut med en mer effektiv retrett ned kleiven. Turen ned gikk heldigvis uten knall og fall på de sleipe steinene -etter en grundig gjennomgang av den viktige vikepliktsregelen som omfatter all motgående trafikk. Ragnvald fortsatte turen videre sammen med pappa Knut, etter en solid målgang på overbevisende 13.19, som sender ham rett til topps i den tøffe herreklassen (følg med på StoltzeLoggen ved å klikke på "Stoltzen" oppe på menylinjen).

Vel nede i Fjellveien var det naturligvis Frikk som ble det store midtpunktet. Han hadde, til de unge løpernes åpenbare lykke, en sekk stående full av velsmakende sjokoladekake. Appetitten var like upåklagelig som løpsgleden. -Guttene storkoste seg på tur, og alle hadde lyst å være med neste gang vi trommer sammen til vennskapelig kappestrid.

Vintertrening med stoltze-synergi

Pål og jeg klarte ikke å vente til torsdagens løp og vi møttes derfor til en uhøytidlig Stoltzeduell kl 20 i kveld. Pål avsluttet fjoråret med bestetid på 13.30 og jeg med pers på 13.48, men vi har slitt ut noen skosåler siden den gang, og det var derfor spennende å se om vi kunne kassere ut noen verdifulle sekunder etter vinterens treningsøkter.

Etter ca 20 minutters oppvarming, inkl. 3-4 korte fartsetapper, startet vi klokkene. Åpningstempo i lett jogg (roligere enn i fjor) og oppe ved 1. mellomtid viste pulsklokken min 2.33. Oppe ved båren, på 2. mellomtid, noterte jeg 6.33, omtrent som ved et bra løp i forrige sesong. Det var først ved 3. mellomtid (ved foten av tretrappene) at det var merkbart god fart og der viste klokken 11.57. Den siste etappen gikk unna på godkjente 1.32. Dette summerer seg for min del til ny pers på 13.32. Pål kom inn like etter, på hyggelige 13.44. Duracell-effekten var merkbar etter andre mellomtid og i fjor var jeg døden nær etter målgang de to gangene jeg klarte å krabbe meg under 14 minutter. Nå var jeg på beina igjen etter bare 5-6 minutters eselpust i fosterstilling. Stor glede.

Pål var ikke fullt så preget av løpet, og den harde løpeturen han hadde dagen før gjorde nok at det ikke ble full uttelling i siste del av løpet. Med litt bedre restituasjon i forkant av neste løp kan vi nok vente oss enda bedre resultat fra den lettbeinte fjellgeit-antilopen :)

Stoltzekameratene fortsatte turen med feite glis og fråd i munnvikene i ledig og lett pratetempo opp til Brushytten og deretter retur ned Fløysvingene.

Mulismilen, tirsdag 20. april

Varegg har til tider nokså underfundige navn på løpene sine og på tirsdag i neste uke er det klart for bergens eldste mosjonsløp - Mulismilen, med start kl 19.00 ved Mulen (ved Varegg sitt klubbhus). Det er mulig å melde seg på distansene 5 km eller 10 km. Løpet er nok i lengste laget for de aller yngste løpegeitene, men det skulle passe som hånd i hanske for alle oss andre...som ikke skal på ekstraordinær generalforsamling :)

Her er lenke til påmelding på Varegg sine nettsider (jeg har meldt meg på 10 km).

Maratonkarusellen 10.4.2010

Rekordmange Fjellgeiter var representeret sammen med 245 andre løpere på årets 3. løp i Maratonkarusellen i Fana, lørdag 10. april. En proff arrangør, et upåklagelig vær, en suveren heiagjeng og nye bestenoteringer på distansen, gjorde dette til en meget god dag for de brave løpegeitene. Se komplett resultatliste her.

Like før start. Fjellgeitene stiller alltid opp når ivrige fotografer ønsker å sikre seg et blinkskudd av de unge og lovende løperne.

Her er Pål på vei ned siste bakken før mål. Pål deltok på sitt andre 1/2-maraton og kom nok en gang inn som beste Fjellgeit, med tiden 1.41.14. Pål hadde et jevnt og meget godt løp med solid 1.38-fart helt til det gjensto 3 km. Farten avtok litt mot slutten men resultatet ble absolutt godkjent og en klar forbedring fra løpet 20.feb, som endte på 1.45.50. Gratulerer!

Cathrine debuterte forrige løp med den sterke tiden 1.47.43 som 7. beste kvinne. Nå var hun derimot meget usikker på formen i forkant av løpet og målsetningen ble redusert til å fullføre distansen. Resultatet ble nok vesentlig bedre enn ventet for Fjellgeit-dronningen, som landet på ny bestetid med tiden 1.44, en forbedring på hele tre minutter. Prestasjonen holdt til en sterk 6. plass (33 deltakere) Gratulerer!

En pågående forkjølelse skulle ikke få ødelegge løpet mitt og jeg gikk derfor ut med høyt tempo, klar for en tid godt og vel under 1.40. Etter de første 5 km viste pulsklokken en skyhøy snittpuls, helt oppe i sone 5.8, med flere toppnoteringer rundt makspuls. Slik kunne det dessverre ikke fortsette og kombinert med et sting som ikke ville slippe taket måtte jeg fortsette løpet i et mye roligere tempo. Siste 5 km kunne jeg øke på litt og da jeg overraskende så ryggen på Bjørgoen 2,5 km før mål ble det også frigjort krefter til et lite spurtoppgjør. Dagen holdt gledelig nok til forbedring av bestetiden (med 46 sek) og oppreist målgang etter 1.46.12 med snittpuls i sone 5.3.

Ståle B. stabiliserer ryggen og forbereder seg mentalt til nytt rekordløp like før start. Vi ligger side om side etter 5 km og det ser lenge ut til å gå rett vei for den seige vossingen i hans 3. halvmaraton. Like etter vending må tempoet nedjusteres noe, men gubben er stødig og erfaren nok til å holde godkjent fart hele veien tilbake til stadion. Det betaler seg med ny bestetid på 1.46.33 -en høyst respektabel forbedring fra forrige løp, som endte med 1.52.20. Gratulerer! 

Ragnvald teller tær og kontrollerer at de kom seg helskinnet gjennom sitt første løp i Maratonkarusellen. Han gikk ut i frisk fart med ungdommelig pågangsmot. men måtte som Lars og Ståle nedjustere farten litt i perioder. I de siste kilometerne økte farten veldig og Ragnvald hentet inn igjen mye tid inn mot stadion. Resultatene er ikke offentliggjort enda, men ungfolen kom inn til en finfin plassering like etter Fjellgeit-veteranene. Gratulerer med en fin debut!

 

Etter en halvtimes tid klarer alle å stå noenlunde oppreist igjen og vi kan nok en gang posere for alle de fremmøtte fotografene :)

Varegg-løperen Christina Linde, som også er ivrig bruker av Fjellgeitenes aktivitetslogg, tok 3. plass i 1/2-maraton. Gratulerer med et godt løp og det jeg forsto var ny pers på distansen! Bilder av henne og andre løpere samt toppresultat fra alle distanser ligger på Kondis

Kommer pappa snart?

___________________________________________________

Etter løpet inviterte Pål og Wenche løpegeiter og heiagjeng til taco-middag hjemme i Forstandersmauet. Det ble prikken over i-en på en aldeles utmerket dag.

Neste løp i Maratonkarusellen er ikke før i november, men det skjer mye moro før den tid. Neste løp er det Varegg som står for og det er den såkalte Muslismilen, 20. april kl 19 i Fjellveien, med distanser på 5 km og 10 km. Det er bare å hive seg med!

Referat og bilder fra Skansemyren

Dagens terrengløp på Skansemyren ble en kjekk begivenhet for både deltakere og tilskuere og ikke uventet stilte også en opplagt og ivrig bataljon Fjellgeiter til start. Ragnvald og Ørjan deltok i det lengste løpet på 3 runder og William, Tobias og Mathias løp 1 runde. Løypen gikk på og rundt baneanlegget på Skansemyren og 1 runde var ca 1 km.



Se referat, bilder og resultater på varegg sine nettsider