Nordhordland rundt 2011

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.

Fjellgeitekspressen - Nordhordland rundt

Fjellgeitekspressen hadde varslet langtur rundt Nordhordland og tirsdag kveld var 10 ryttere samlet ved Alversund skole. Truls, Petter, Hans Martin, Idar, Jomar, Erik, Marius J, Morten, Terje og Lars var klare for nærmere ni mil på sykkelen.

Turen begynte i fin medvind utover Radøy, men siden det ble smått med tid til oppvarming, ble vi enige om å rulle fint og forstandig den første milen. Ute ved Austmarka hadde vi fått såpass driv i beina at vi fint og trygt kunne passere en stor treningsgruppe fra Nordhordland sykkelklubb som lusket seg utover.

Over Sletta og videre mot Austrheim ble rullen vår mindre og mindre effektiv, og vi måtte ta et lynraskt strategimøte på Mastrevik, der vi valgte å bytte ut rullen med en tempoformasjon, og yt-så-lenge-du-orker-i-tet-prinsippet. Petter sin strategi virket bra og rytterne fikk et jevnere utbytte av treningsøkten. Sydover mot Lindås, Hundvin og Seim var det bra driv og god puls i rekken, såpass at flere ryttere måtte slippe taket. Ekspressen jaget videre over Vollom med melkespreng i akslingene -men smertene avtok såpass under nedkjøringen at vi kunne avslutte turen med stilen i behold, etter vel 2 timer og 31 minutter på veien.

Bortsett fra Truls og Terje var alle innom Alversund skole etter økten og i god bloggtradisjon poserte rytterne pent for fotografen før gjennomsvett sykkeltøy kunne vrenges av og byttes ut med medbrakte tørrvarer. Fjellgeitene var selvsagt innom tanken på å ta et stopp i Stoltzen på vei hjem, men det var ingen som klarte å vise ektefølt entusiasme for forslaget denne gang.

Takk for turen, karer!

Hans Martin, Marius J. og Morten var sterke i feltet og sistnevnte
var spesielt hurtig i den avgjørende sluttspurten.

Petter og Lars. Åpenbart godt fornøyd med dagens innsats.

Jomar kjørte hardt, men fikk en liten luke før Vollom-bakken som ikke lot seg tette.

Erik stilte kollegialt opp som trekkvogn, da Idar valgte
å senke tempoet litt på Mongstad.

Idar var godt fornøyd med å være i mål med dagens kraftøkt.

Fjellgeitekspressen - NH rundt

Flere solide ryttere i Fjellgeitekspressen måtte dessverre melde avbud kort tid før avreise, men Morten og jeg fikk uansett en bortimot perfekt treningsøkt i Nordhordland onsdag ettermiddag. Vi startet turen fra Alversund skole kl 17.10 og tross noe motvind holdt vi god fart nordover over Radøy, med vekslinger i front hvert fjerde minutt. Ved kirken på Austrheim viste sykkelcomputeren en snittfart på 32,4 km/t. Solid trening gjennom vinteren, gode veier og medvind ga to jevnbyrdige ryttere enda bedre fart fra Mongstad og sydover mot Lindås, og snittfarten (for hele turen) økte etterhvert til småpene 33,1 km/t.

Den siste etappen over Seim og opp de siste kronglete bakkene tilbake til Alversund ble en tøff utfordring for godt sletne lår, men selvfølgelig ville ingen gi seg, eller gå over i pratetempo, og vi klarte å holde pulsen oppe helt til mål, selv om snittfarten sank som en stein, ned til 31,5 km/t. Vi brukte ca 2 timer og 47 minutter på årets flotteste sykkeltur - så langt.

Endelig fremme. Tror Morten nynnet lavmælt på en eller annen trøndersk takkevise opp den siste bakken på skoleplassen.



Fantastisk herlig å bytte ut tykk vinterpolstring med korte bukser og kort trøye.



Det splitter nye hjulsettet var en fryd å sykle med. Verdens letteste alufelger er faktisk så lette at rytteren hadde store problemer med å holde begge hjulene på asfalten.

Kjedelig

Sykkelen min har sett bedre dager. I løpet av vinteren har dekkene på begge hjulsettene mine morknet sånn at jeg har vært litt redd for å kjøre på dem. En kontrollmåling av kjeden viste at den var mer enn moden for utskifting. Og på toppen av det hele har det begynt å bli litt slark i kranken i det siste. Nye dekk og ny Wippermann-kjede kom i hus noen dager før Nordhordland rundt. Jeg fikk skiftet nye dekk på det lette hjulsettet kvelden før rittet, og tenkte det var litt dumdristig å bruke splitter nye dekk i et ritt. Kjedet turte jeg ikke å bale med. Nå kan jeg angre.

Jeg var omtrent last man standing i massevelten uti Austmarka. Skrensen min stoppet omtrent 43 cm fra folkehopen med brukne sykkelrammer, ødelagte hjul og ømme albuer. Så jeg fikk listet meg forbi uti grøfta, og prøvde å henge meg på bakhjulet til Rune E. som også hadde holdt seg på halen av feltet, og dermed gått klar av velten. Vi, det vil si Rune med meg halsende etter, tok igjen gruppe 2, der også Arne S. satt med. Vi gled rett inn i noe som så ut som begynnelsen på en rulle, ved inngangen til den første skikkelige bakken. Men jeg hadde ikke nådd teten i rullen en gang, før jeg ubønnhørlig begynte å sige bakover og ut i ingenting. Det var ikke mer luft å hente, og jeg sakket nådeløst akterut.

Jaja, det kommer mange bak, tenkte jeg, så jeg kan bare roe ned og lade batteriene. Jeg kom til toppen av bakken ved Namntveit, hørte kakkelet av et felt bak meg, og gjorde klar til å gire opp og henge meg på. Så gikk kjeden av. Og jeg klarte ikke gire det på igjen. Feltet måtte bare fare, mens jeg satt og så ned på et vridd kjede. Massevelten i Austmarka var åpenbart bare et forvarsel om at dette ikke var dagen for sykkelturer rundt Nordhordland.

12 kilometer varte årets ritt. Det var da litt lenger enn Lars kom. Men jeg kan love at det er ganske langt fra Namntveit til Alversund når du bare kan sparkesykle. Heldigvis traff jeg Kåre som hentet sykkelen og et forvridd forhjul med bil i Austmarka.

Nå har sykkelen fått nytt kjede også. Og når jeg tenker meg om, spørs det om ikke kranktannhjulene også trenger fornying.

Sykkelrittet Nordhordland rundt 2010 på 11,52 minutter

Jeg ser på klokken, den er nå 5 minutter på halv ett. Pulje 1 i Nordhordaland rundt 2010 har vært på veien i 2 timer og 25 minutter, "de raske" har akkurat kommet i mål, og hvis formkurven min fortsatt peker oppover er jeg kanskje den neste rytteren på vei opp bakken og gjennom målseglet. Der kan jeg fornøyd tre av sykkelen, sole meg i glansen og vente på at Dag skal komme halsende i mål bak meg.

Vel, det ble med drømmen denne gang. Den klokken jeg ser på er dessverre ikke den jeg har på sykkelstyret, det er den jeg har på PC-skjermen hjemme i stuen. Jeg har akkurat fått av meg tøyet og sitter i sofaen med en kopp kaffe og betrakter den slunkne kartutskriften fra sykkelcomputeren. Den røde streken på bildet, som skulle ha fortsatt over hele Radøy, Austrheim, Mongstad og nedover Lindås mot Seim, over Vollom og målgang på Tveiten, stopper brått og brutalt i Austmarka. Der kommer det en bil på vei mot feltet jeg ligger i. Siden vi såvidt har kommet i gang er feltet fortsatt ganske stort, nærmere 130 syklister. Såpass tidlig i et ritt er det alltid mange ryttere som er er livredde for å bli liggende fast langt bak i feltet når de fremste setter fart, og de blir derfor liggene på siden og vake i feil kjørebane for å få bedre sikt fremover og klar bane til å skyte fart når feltet slår sprekker. Det viser seg fort at det blir klin umulig å passere bilen som kommer mot oss, en massevelt synes uungåelig i det alle de som ligger i feil kjørebane nå fortvilet forsøker å flette seg inn igjen i det massive sykkeltoget, som ruller fremover i ca 45 km/t på den såpeglatte veibanen. Før jeg får sukk for meg befinner jeg meg fullstendig fastlåst og på full fart inn i syklisten som har stoppet foran meg og vi presses brutalt ned mot bakken i en mølje av 30-40 syklister, vrengte hjul, skeive karbonrammer, knuste lys, løse flasker og gadgets. Den sørgelige scenen akkopagneres av høylydt jamring og til dels grove ukvemsord. Så blir det stille.

Det er heldigvis ingen av oss som er hardt skadet, men mange sliter med småskader. Til alt hell unngår jeg å bli syklet over av de som kommer bak meg, men sykkelen er punktert og giret er fastlåst, jeg kjenner noe smerte i en albue og litt verk i en fot, men ikke mer enn at jeg biter det i meg. Sorgen over å bryte rittet overgår alle andre plager. Etter fattige 11 minutter og 52 sekunder er NH rundt over for min del.

Etter noe tid tid kommer hjelpebiler med henger og plukker oss opp. Vi veksler ikke et eneste ord på vei tilbake til Alversund. Verden går ikke videre så fort.  Jeg fester sykkelen på bilen og setter meg inn for å vente på Dag. Det kan bli lenge å vente, men han har jo alle tingene sine i bilen min, så jeg får kjøpe noen aviser og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg sjekker om det er noen som har ringt meg. Det ligger en melding fra Dag. Kjedet hans har sviktet en mil lenger fremme i løypen. Han har også brutt og sitter nå på med Kåre Stokke (som var med i velten) på vei tilbake til Alversund. Jeg sparer avispengene denne gang , men synes selvsagt oppriktig synd på klubbkollegaene Dag, Kåre, Sveinung, Trond og alle andre som måtte bryte i dag.

Proppfull av karbohydrater får jeg heller ta en en rask tur i Stoltzen. Der er det ikke like stor fare for velt, i alle fall ikke før i september.

Tour de Nordhordland

Tour de Nordhordland - Treningstur for oss som skal sykle sammen til Voss 5. juni. Med kyndig ledelse av kaptein Landsvik syklet stort sett alle de 30 oppmøtte syklistene i noenlunde samme retning og etterhvert klarte vi også å få noenlunde rett fart inn i bakkene og over bakketoppene. Nedover Lindås hadde vi noen fine mil med god fart og fin flyt i rullen. Det lover bra for turen til Voss!

Jeg hoppet av feltet i Isdalstø på vei tilbake til Åsane og fortsatte turen utover Radøy for 2. gang (for å møte resten av familien på tur). Jeg sa kjekt til et par av de andre at jeg skulle ta NH-rundt en ekstra gang, siden jeg først var i traktene, men jeg tror ikke de kjøpte den...

På søndag er det sykkelritt i Nordhordland og da kommer mange av oss tilbake, fullstappet av karbohydrater og forhåpentlig med uthvilte legger og lår.

Lagtempo Nordhordland rundt

Morten og jeg bestemte oss plutselig for å ta en lang sykkeltur i dag og turvalget falt på løypen som benyttes i sykkeltrittet Nordhordland rundt, som hvert år arrangeres av Nordhordland Sykkelklubb. Morten var dessverre litt for sent ute til å sikre seg startnr til årets ritt, 16. mai, men siden han aldri har vært hverken på Radøy, Austrheim, Lindås eller Seim, var han minst like ivrig som meg på å komme seg ut på strilelandet i dag.

På bildet over har vi akkurat parkert bilen utenfor Alversund skole og fotografen har selvsagt lagt sykkelen roooolig ned på veien før han gikk for å knipse. Det hadde forresten kanskje vært fornuftig med støtte på raceren også, men å komme dragende med en sykkel utstyrt med slikt fjas, ville nok påført novisen livslang karantenetid fra det hardbarkede sykkelmiljøet. Legg forøvrig også merke til at Morten, som har vokst opp i skogene i Trøndelagstraktene, ikke har utstyrt seg med isolerende trekk på skoene.

Her har vi ankommet Seim sentrum, hjemsted for syklistkollega Terje Nesse, som forøvrig også er Linda sin onkel (men alle er vel i slekt der ute). Vi passerer Terje i det han roter med et eller annet ute i hagen og vi bestemmer oss for å ta et lite stopp. Pausen blir akkurat lang nok til et par røverhistorier fra den energiske hagemannen, som til sommeren skal gjennom mannevonde utfordringer på sykkelritt i de franske alper. Morten smiler høflig til fotografen, men nå var han ganske så kald på føttene, gitt og Terjen avsluttet den hyggelige passiaren med et godt knegg i 3-dagers skjegget i det vi, stive og støle, startet stoppeklokkene og fortsatte ferden mot den grusomme Vollom-bakken.

Vel tilbake på bensinstasjonen i Alversund, etter nesten 90 km på sykkelen, med snittfart på 29,1 km i timen og i overkant av 1000 høydemeter er vi her midt i en etterlengtet Calzone-orgie. Fortreffelig goumet, etter tre tøffe timer og 46 sekund på syklistenes klassiske sportsdrikk- og banandiett.

Flott vær, tørre veier, lite vind og et hyggelig turfølge gjorde dette til en knallfin (men blytung) tur med godt tempo og kjempegod treningseffekt før søndages sykkelritt på Voss.

Nordhordland Rundt 2009

Nordhordland Rundt 2009 er nå vel gjennomført (16. mai). Rittet, som arrangeres av Nordhordland Sykkelklubb, er med dette langt på vei i å reetablere seg som en vårklassiker i turritt-klassen på Vestlandet. Med 370 forhåndspåmeldte og 140 etterpåmeldte syklister ble det ny rekord med 510 ryttere på startstreken.



Fellesstart, med de raskeste syklistene fremst i feltet. Jeg plasserte meg dessverre litt for langt bak og det førte til at jeg måtte sykle helt til Sletta, før jeg fant en en god gruppe jeg kunne henge meg på. Jeg syklet sammen med denne gruppen til Lindås, der jeg forsøkte å dra fra, men ble hentet igjen etter noen kilometer. Like etter Seim, ved Vollum delte gruppen seg og vi syklet alene og i mindre grupper tilbake til mål i Alversund.



Jeg kom inn på 2 timer og 39 minutter. Terningkast 5. Bedre plassering i startgropen kunne nok redusert tiden med 4-5 minutter. Lærdom vi tar med oss til neste år! Dag og Rune kom også vel i havn og fikk gode tider med henholdsvis 2.34 og 2.22. Alle resultatene finner du her. Jeg hadde selvsagt med meg sykkelcomputeren og har nå lastet opp rittdata til Garmin Connect.