Påsketur på landet

Noen drar til fjells, noen til sjøs og noen reiser hjem til mamma på påskeferie. Radøy - den grøne øya; grønn, vakker og med mengder av flotte turstier man kan utforske. Bare ved å trakke utenfor mors hage er vi i gang; på en sti som går gjennom grønne marker, mørke skoger og gårdstun. Perfekt for ninja-gutter med mye energi:)

Ingen froskeegg ennå, men til gjengjeld får vi øye på minst syv padder, i full gang med å bygge rede for eggene sine.

Tilbake i mors hage er middagen ferdig, hønsene tatt inn og guttene har fått ut enda mer energi før leggetid. En god måte å starte påskeferien på!

G O D   P Å S K E !

 

På 14 bein og 10 hjul langs Storavatnet

Ivrige etter å se nye steder, la vi i vei igjen i dag. Vi lastet bilene full med unger, ved, mat, sykler og la i vei. I dag kjørte vi videre innover annleggsveien mot Svartavatnet. Vi kjørte forbi Gobotn, Langavatnet og parkerte ved Storavatnet (ved demningen). Turen inn hit var ca 12 km lang på grusvei. Nydelig landskap og mye å se på underveis.

Nydelig vær, flotte høstfarger, vakre fjell, speilblanke vann og glade barn. Alt hva en ferierende husmor kan drømme om. Bare ett lite problem: 5 barn + 2 voksne = 4 barnesykler + 1 voksensykkel. De som er kjappe i hodet klarer fort å se at dette regnestykket ikke går opp, litt sånn som statsbudsjettet..... Det ble mye humor: flere på en sykkel, gutter på rosa prinsessesykler (Gisp! Noen kan se meg mamma!) og en vraltende, joggende, sekkebærende husmor laaangt bak resten av følget.

Flott sykkelvei rundt hele vannet og enda lenger. Vi fant et flott sted å raste. Vi koste oss med kjeks og saltstenger, kastet steiner i vann, bygde varde, rullet/skubbet store kampesteiner nedover fjellsiden og nøt solen.

Så vendte vi nesen mot bilen igjen. For, vi oppdaget relativt kjapt at det var stor manko på greiner her oppe, ja rett og slett ikke et tre i sikte. Hvor går egentlig den tregrensen?

Tilbake ved den flotte steindemningen klarte Aina å oppspore en liten busk, og vi kan vel fortelle at den fikk hard medfart - 5 spikkekniver og marshmellowslystne barn (og voksne) kan virkelig ta for seg av naturens goder.

Vi fyrte i bålet - Ehem...Det ble litt av et prosjekt. Aina blåste og blåste og noen spiste røykte marshmellows i påvente av at ilden skulle ta seg opp. ( Les: Neste gang tar vi med tennveske og opptenningsved Linda!)

Linda steikte pannekaker som ble fortært rett fra pannen.Tomatsuppen glemte vi hjemme og måtte derfor fylle på med litt snop (til barnas glede og mødrenes dårlige samvittighet).

Etter å ha pakket pikk og pakk, + noen nyfunne skatter i bilene igjen, satte vi kurs mot hytten og tacokvelds. Noen kilometer ned i veien så Aina en spennende hengebro. Bilene ble parkert og barn og voksne veltet ut, fyllt med ny eventyrlyst. På veien fant vi en rot, vi dro og dro, men fikk den ikke opp

Broen var ødelagt, men det var vel så spennende å se hvem som klarte å hoppe fra stein til stein over elven, og om noen (les: Teodor) ville falle uti......

Heldigvis holdt vi oss alle på land, om ikke tørrskodd:) Etter litt herjing i lyngen kom vi oss i bilene og satte kurs mot hytten, sverdkamp på terrassen, tegning i stuen og deilig Taco. Hva skal vi finne på i morgen?

PS! Denne anleggsveien innover mot Svartavatn er fantastisk for både voksne og barn, på sykkel og til fots, med og uten telt. Flere flotte vann, kjekke badeplasser for store og små og ganske uberørt natur. Det er og sti fra Svartavatn (der veien ender) og over til Dyrkolbotn. Pål har sikkert gått her(?)

Noen landskapsbilder til slutt:



Vi er med vi og!

Alle har vel hørt ordtaket: bak en stor mann....... Jeg viser herved til forrige innlegg og lanserer et nytt ordtak: Bak en stor idrettsmann/kvinne står et helt nabolag! Lars sitt innlegg om løpet Knarvikmila var flott det, og ga en god beskrivelse av løpet til de sprekeste fjellgeitene. Men, det manglet noe essensielt. Nemlig en hyllest til entouraget, denne gangen bestående av min svigermor, mine tre barn, Cathrine sine to barn og meg. For at Lars og Cathrine skal kunne yte sitt beste i ulike løp rundt om i Norges land kreves det mye av Morten og meg. Vi kjører, baker, passer barn og heier. Denne gangen var Morten hjemme og sov etter nattevakt så svigermor stilte til dyst. Sammen med fjellgeiten Rune sin familie, Olaug, Maria og Torstein, la vi i vei på vår egen Knarvikmil, nemlig naturløypen. Med startnummer på brystet og mat og drikke i sekkene, bar det i vei.

En løype på 7,5 km på grusvei, sti og fjell. Opp, bort og ned. Langs løypen var det oppgaver og spørsmål. Vi hadde motbakkeløp og kappløp på flaten. Drikkestasjon var det og etter en lang og hard bakke. Et stykke oppe i skogen fikk vi grille pølser og tilbud om Gudstjeneste, før ferden gikk videre oppover til en topp med flott utsikt over Knarvik, Flatøy, Salhus og Holsnøy.

Planen var selvfølgelig å komme til mål for å heie på de sprekeste geitene, men de har blitt så raske at vi rett og slett ikke rakk det. Likevel, stor stas å komme i mål, bli scannet og motta en pose med medalje, grøt og buff:)

Ingrid var ekstra stolt, hun gikk hele veien - og hadde ikke bruk for bæremeisen i det hele tatt. Tobias har en sterk rygg og lar seg lett sjarmere dersom Ingrid spør om han kan bistå pittelitt (når hun får vondt i knærne eller andre idrettsskader:))

Etter løpet koste vi oss mens vi ventet på trekningen. Alle ville gjerne vinne en bil, men den gang ei. Det betyr vel at vi må melde oss på neste år og...........

Nå gleder vi i heiagjengen oss til halvmaraton i Fana - Morten og jeg er godt i gang med å designe og produsere mye spennende heiagjengutstyr:)

Exploration Goat - Stølsheimen

I forrige uke deltok Kristian (fra avd. Oslo) og jeg på en fellestur i regi av Den Norske Turistforening. Det var en femdagers tur fra onsdag til søndag gjennom Stølsheimen. Turen startet fra Steinsland i Modalen med bratt stigning til Norddalshytten. Dagen etter videre til den nye hytten i Solrenningen, og tredje dagen videre til Åsedalen. Fra Åsedalen til Selhamar fjerde dagen, og med endestopp i Myrkdalen før hjemtransport med buss søndag kveld.


Fyldig beskrivelse av ruten og hele turopplegget kan interesserte finne på hjemmesidene til DNT ("Gjennom hjertet av Stølsheimen")

Både Kristian og jeg er blodferske medlemmer i DNT og dette var vår aller første fellestur. Underveis og etter turen var vi begge enige om at turen var over forventning kjekk, med makelaust landskap, artige folk og med solide porsjoner blodslit med tunge sekker i bakkene. Turen gav virkelig mersmak og jeg er sikker på at jeg kommer til å melde meg på nye fellesturer i fremtiden! Anbefales. Terningkast fem.

Noen myter og fakta om fellesturer:

• Myte: På fellesturene overnatter en på gamle og kummerlige hytter. Fakta: Tja. Hyttene er selvbetjente, de er stort sett av eldre dato og siden det er høyt til fjells - enkelt bygget. Men de er godt vedlikeholdt, godt utstyrt til tross for mangel på strøm og vannklosett. Og helt ærlig - med en lagtur i beina ønsker en seg stort sett ikke annet enn varme fra vedovn og rykende varm jegergryte fra gasskomfyren.
  
• Myte: Fellestur med turleder gjør det enkelere å følge med på kart og ha nøyaktig kontroll på hvor du befinner deg geografisk. Fakta: Feil. Du følger turlederen kloss i hælene, spør av og til om hvor langt det er igjen til matpause, har ingen aning om hvor du er, men tar frem kartet på bussturen på vei hjem.
• Myte: På turistforeningens hytter er det lett å finne roen om natten, selv på flermannsrom. Fakta: Noen (jeg) snorker. Høyt. Det har andre lite sans for. På fellesrom må man av den grunn tåle slag i ansiktet og spark i ryggraden i løpet av natten. Så faller alle til ro.
• Myte: Fellesturer kan bli kjedelige fordi det er vanskelig å finne riktig tempo for en stor gruppe på langtur. Fakta: Dette kan være en utfordring. Det er kjedelig å vente, og det er kjedelig å henge etter. På denne turen gikk det veldig greit. Turlederer ringte alle deltakerene i god tid før turen og forsikret seg om at alle var i god nok form for en tung langtur med ryggsekk. Det ble derfor lite strekk i gruppen og god stemning med samlet gruppe. Turlederen sørget for å tilpasse trasè og tempo.
  
• Myte: Det er viktig å ta med badetøy på fellestur. Fakta: Feil. Over tregrensen forsvinner av en eller annen grunn all sjenanse og bluferdighet. Alle bader i nettoen.
• Myte: Det er dyrt å delta på fellesturer. Fakta: Prisen en betaler kan virke stiv, men sammenlignet å gå alene fra hytte til hytte lønner det seg faktisk siden prisen inkluderer mye mat som ellers ville kostet flesk på hyttene. DNT har som policy at de ikke skal tjene penger på fellesturene!
• Myte: Lange fellesturer krever mye planlegging. Fakta: Feil. Det eneste som tar ganske mye tid er å pakke sekken så lett som overhodet mulig, uten å måtte ta med for lite sjokolade. Resten av opplegget er allerede planlagt godt av DNT.

Del gjerne dine (eller andre sine) erfaringer fra fellesturer i regi av DNT i kommetarfeltet under. Var vi kanskje veldig heldig med turen, eller har andre stort sett tilsvarende gode erfaringer?

4-fjellsturen 30. mai 2010

Lørdag morgen, lett forvirret etter nattens blåtur, står jeg opp grytidlig for å sikre billetter til 4 fjellsturen. Rettere sagt, jeg sender mannen i huset avgårde på jakt. Han får hjelp av en annen høvding og vi benytter herved anledningen til å takke Tore for å være så fremsynt at han sto opp enda tidligere og stilte seg i kø i tide til å få billetter. Riktignok måtte vi kjøpe 7 fjells billetter, men hvem har sagt at det er billig å gå i fjellet? Heldigvis fikk vi Monica, Mathias og Bettine med på turen. De er svært erfarne i denne ekstremsporten og var nå klar for å dra på oss aspiranter. Jeg var jo litt redd for at vi ikke skulle finne frem over alt, men den frykten viste seg jo fort å være grunnløs. En tydligere sti skal en lete lenge etter - med folk foran, bak, ved siden av og ved ett tilfelle nesten oppå meg, forstår selv en stril som meg hvor ferden går :)

Vi tok bussen fra Sandviken og startet fra Årstad videregående skole kl 09.40. Turen oppover til Ulriken gikk greit. Mye folk, men i de bratte bakkene ble det en del luft mellom gruppene. På toppen tok vi en spisepause og nøt solen. Jeg ble selvfølgelig overmannet av et kraftig nyseanfall, og alle lo godt da en mann undret seg høyt over hvilken hunderase den lyden tilhørte.

Så var det klart for den mest strabasiøse delen av turen. Nedover var det tidvis vått, glatt, tettpakket og farlig. Vi måtte skynde oss forbi et ambulansehelikopter som skulle lette etter å ha hentet en turgåer som hadde tråkket over. Alle i følget vårt var vel litt overrasket over at det ikke var undertegnede, som bare på vei ned Ulriken hadde 15 nesten fall, eller halvfall som Bettine døpte det.

Ved Svartediket ble vi innhentet av Cathrine, som hadde startet 7-fjellsturen tidlig. Hun spratt forbi oss og forsvant oppover de bratte bakkene i Knatten. Vi tok oss tid til å kjøpte muffins og boller i en av bodene. Med is i sikte ved Brushytten gikk det greit oppover. Vi ankom Brushytten like før kl 13 og koste oss med hot dog og is før siste motbakke opp Rundemanen. Nå var Tobias litt lei og Mathias hadde fått gnagsår. Da var det deilig med nedover turen mot Sandviksfjellet. Her jogget vi til og med en del.

Vel fremme i Marken, etter 6 timer og 20 minutter (inkludert pausene) kunne vi hente ut hver vår T-skjorte og diplom. Alle var fornøyde med innsatsen. Monica, Mathias og Bettine ruslet videre (uten sko) til Bryggeloftet for å nyte en god middag, mens Tobias og jeg ble plukket opp av resten av gjengen og transportert til Vannkanten, der terapibassenget gjorde underverker for stive bein og støle muskler.

En glad gjeng etter en flott dag i fjellet

Jobbgeiter på Blåmanen

Onsdag denne uken, på en av de fineste vårdagene hittil, la 4 jobbgeiter ut på tur. Vi parkerte bilene ved Svartediket og begynte oppstigningen. Det ble fort klart at vår nyeste jobbgeit, Ann, ikke hadde overdrevet da hun fortalte at motbakker ikke var hennes beste øvelse. Vi satte tempoet ned og praten gikk om løst og fast oppover. Bjørn Helge var guide. Den mannen har sikkert vært på alle fjell og stier i Bergensområdet. Noe må han vel ta seg til for å avreagere etter en dag i etaten - der han er omgitt av kvinner som glemmer at han er av det annet kjønn, og snakker i vei uten blygsel eller fintfølelse.

Etter en stund kjente alle at sulten gjorde seg gjeldende. Heldigvis hadde Bjørn Helge og Mai Liss forutsett dette og lovet foring på toppen. Vi satte inn et ekstra gir og nådde varden på Blåmanen ca 1,5 time etter avgang. Da smakte det godt med et halvt eple og en kvart helsekostsjokolade. Turen ned gikk en del fortere. Mai Liss og jeg var som vanlig sent ute og måtte jogge ned igjen til bilene:)

Takk for enda en flott tur!

Det var en vakker vårkveld.......

Det var en gang to kjekke prinsesser som gikk en rolig kveldstur. Stoltzen var målet. Bakken var lang og tung, men med solen i ryggen og mye å snakke om, gikk de to vakre fjellgeitene til toppen med et smil. Vel oppe tenkte de at det måtte være mer å se i dette fjellandskapet. Lite hadde de å bære og lettklede var de. Det bar videre oppover fjellet. Vakker solnedgang over havet, en skyfri himmel og en liten måne som speilet seg i vannet, dette var høyfjellet på sitt beste! Langt om lenge gikk de oppover, og endelig var de på toppen ( Rundemanen). Solen forsvant ned i horisonten, men vårkvelden var ennå lys. Nå var damene på kjente stier og kunne løpe lett og sprettent nedover fjellsiden, klingelingeling! Like før klokken slo tolv var fjellgeit-prinsessene tilbake i slottene sine der prinsene ventet og lengtet, mens de vasket og ryddet. Snipp, snapp, snute - så er dette eventyret ute:)

Jobbgeiter på Ulriken

Lite minnet om flott turvær i dag morges. Gatene var hvite av sludd, vinden var kaldere enn på Nordpolen og det var grått på himmelen. Likevel, i fem hjem rundt omkring var det noen som sto opp av sengen, pakket turklær og la i vei til jobb, klar for tur etter en dags innsats for etaten.

I det vi stemplet ut og satte kurs for Ulriken, åpenbarte solen seg og skyene forsvant som om noen der oppe ville belønne oss for vår trofasthet. Med godt mot la vi i vei oppover. Vi valgte å gå over Kammen, der er det flott utsikt neste hele veien. Det ble fort klart at gruppen i dag delte seg inn i to avdelinger. Anne Grete dro både Linda og hunden med seg i front, mens Bjørn Helge (som den gentlemannen han er) holdt baktroppen med Evyann og Camilla.

Anne Grete og Linda nådde toppen etter 35 minutter (fra bilen) og de andre kom og svette og glade opp etter ca 44 minutter! En forbedring fra sist jobbtur til Ulriken (2009 - 50 minutter). Alle kan konstantere at formen er stigende, noe som lover godt frem mot den store turen til Galdhøpiggen i august. Turen nedover gikk gjennom skaret. I det vi satte oss inn i bilene åpnet himmelen slusene igjen. Tørre (bortsett fra svette) og glade kunne vi kjøre hjemover etter nok en jobbtur i flott turvær:)

Her er gjengen på toppen. Camilla, Bjørn Helge, Evyann, Anne Grete og Linda.

Prince er som alltid en god følgesvenn. Til og med jeg (som ikke liker hunder) syntes det er kjekt å ha ham med på tur:)

Kom mai du skjønne milde

Lørdag våknet vi til strålende sol og gode værmeldinger. Lysten på en langtur var stor. Vi hørte rykter om at fam Ellingsen skulle ta turen over Vidden, og jeg var rask til å invitere oss med.

Vi la i vei i 11 tiden. Ruslet til sentrum, tok buss til Haukeland og ruslet til Ulriksbanen. Banen opp, se litt på utsikten og klar for turen ca 12.30. Med sekker fylt av både brus, sjokolade og mat skulle det ikke mangle på motivasjonsfor for de yngste. Den største motivasjonsfaktoren for Tobias var nok likevel tanken på hvor mye en slik tur ville utgjøre i geiteloggen. Kunne han komme forbi KristianFj? 

Like før Borgaskaret tok vi en god matpause. Da koste vi oss med skiver, frukt, brus og sjokolade. Turen gikk videre i passelig tempo. Samtalene var mange og varierte. Vi var innom alt fra Hitler, fotball og til forplantningen -  jammen kan unger sprørre om mye!

Etter ca 5 timer var vi på Fløyen. Der brukte vi en del tid på det vanskelige valget: Hvilken is er best, evt størst? Etter å ha nytt isen gikk vi videre hjemover, ned Tippetue. I halv syv tiden var vi hjemme igjen. En flott, lang tur, som nok gir en god, lang oransje stripe i loggen!

Når regnet øser ned

Onsdag er fotballdag på Meyeren og etter gårsdagens solide reklame på bloggen forventet jeg stort oppmøte av ivrige fotballspillere. Sjansen var stor for at noen av brannspillerne ville ta turen bort for å lære noen triks og få en durabelig treningsøkt. Med kriblende forventing i magen jogget jeg rolig bort til fotballbingen. Det var et trist syn som møtte meg; en bane full av dammer, to mål, men ikke en eneste fotballsjel! Kor e` alle heltar hen? Vi  bergensboere lar vel ikke litt regn stoppe oss i vår sportslige utfoldelse?

Jeg var uansett klar for litt mosjon (må jo ha noe å logge) og ettersom jeg er en kvinne i tiden og forventer effektivitet, tok det ikke lange tiden før jeg var i fullt firsprang oppover fjellet (njaaa - forsøkte i alle fall). Verken regn eller vind kunne stoppe meg. På toppen ble jeg til min store overrakslese møtt av en heiagjeng. Kunne det være fotballgjengen?, spurte jeg meg selv. Men, nei -det var ikke en gang meg de heiet på. Det viste seg at jeg hadde havnet midt i Fløyspretten, en stafett. Jeg revurderte løypen og valgte heller å springe i motsatt retning av konkurrentene. Jogget lett og forsiktig oppover og litt rundt omkring der oppe på Fløyen. Regnet pisket nesten hull i jakken, tåken omkranset meg og jeg lurte på om jeg skimtet en ulv inne i skogen. Lettelsen var derfor stor da jeg kom tilbake til Fløyen og hørte brølet fra heiagjengen. Ja, det føltes nesten som om jeg scoret på staddaen. Ikke nok med at jeg hadde trosset frykten, kulden, smerten og kjedsomheten - men flere hundre folk så meg gjøre det! (og noen av dem er sikkert fotballspillere :))

Dette var tidenes treningsøkt for meg :)