Bergen–Voss 2013

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:

Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.

Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.

 

Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.

Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.

Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.

Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.

Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

Bukkeritt over Vidden

Onsdag 18. april:
Startskuddet for årets første bukkeritt over Vidden gikk kl 17.40 på øvre fløybanestasjon i ettermiddag og fire staute karer hadde klart å rydde plass i kalenderen.

I klassen for de med ryggsekk over tre kilo stilte sprekingen Frode fra Varegg Melkesyre. Han var med for første gang og debuterte med klasseseier etter 1.36.44 i felten. Haagen stilte i Skålasekk-klassen og med 2,5 kilo i sekken er 1.29.10 en sterk tid. Debutanten Maarten stilte i klassen for nederlandske råskinn og stinn på sykkel- og svømmetrening kom han likevel inn på solide 1.28.29. Lars var på jakt etter ny bestetid og stilte med lett sekk. Det gikk rett vei og tiden ble 1.28.20.

Det lå fortsatt mye snø i løypen, så når vi kjører neste runde i mai kan tidene bli enda bedre. Og ikke minst; da er tappekranene på Ulriken åpne. Det er bare å glede seg!

Onsdagstreningen: Dobbel Stoltz

11 april: 

Maria, Rune, Haagen, Marius, Lars og Idar på tur ned Skredderdalen etter dagens dobbel i Stoltzen. Marius "Eg esje i form" stilte med flunkende nye kompresjonsbukser og tok dagens bestetid på 11.40. Resten av turfølget fikk også en sabla god treningsøkt og Haagen kunne løfte tommelen for ny pers på 12.04. Grattis.

Neste onsdag blir det bukkeritt over Vidden - det blir stas!

Sterk innsats i Maratonkarusellen

24. mars: Kanonvær og bar asfalt lokket rekordmange løpere til årets tredje løp i Maratonkarusellen. Tre ivrige fjellgeiter hadde tatt turen til Fana for å delta på halvmaraton-distansen. Cathrine og Lars gikk for nye bestetider, med skjema på 4.30 på kilometeren til vending og deretter samme tempo så lenge beina holdt. Løpet startet veldig bra, og ved vending lå duoen 16 sekunder foran skjema, antakelig takket være Adele, som kværnet taktfast på minst 10000 desibel gjennom Cathrine sine hodetelefoner. iPoden gikk ikke tom for batteri, og da var det bare å holde koken tilbake til Fana stadion. Det ble målgang etter 1 time og 36 min, som er hele 7-8 minutter forbedring av tidligere bestetider for begge to.

Cathrine ble belønnet med seier i K-35-39 og 4. plass i kvinneklassen, med hele 59 deltakere. Flere bilder og resultatliste på Kondis.no

Maarten leverte varene nok en gang og kom inn på 1.29.14, noen få sekunder foran pers. Hadde den treningsglade hollenderen tatt det litt rolig dagene før løpet hadde han sikkert løpt på under timen.

Sykkelsesongen, dag 1

I flere uker har jeg lest friske og beundringsverdige turrapporter fra mine mest sykkelfrelste kollegaer i Åsane CK, selvsagt med Petter i spissen, som snart har lagt ned flere mil i bukken enn det jeg gjør på et helt år. Jeg har vært på nippet til å bli med disse galningene et par ganger, men jeg må innrømme at jeg har kvidd meg litt for å legge ut rundt Gullfjellet i ti minusgrader. Men nå er det andre boller, det er mildvær og vi skriver 1. mars. En brillefin dag å starte opp.  

Sesongens første tur gikk inn Isdalen og videre over Rundemanen via Tarlebø. Totalt 15 kilometer og 600 høydemeter i regnvær og på dårlig føre. Fin restitusjon, dagen etter den tøffe onsdagstreningen. De solide vinterjakkene fra forrige klubbkolleksjon var gode å ha da det blåste som verst på toppen. Men syklene fikk stå igjen hjemme, og lengte etter noen meter tørr asfalt.    

Lars og Morten

Cathrine, entusiastisk som alltid. 

Erik's avskjedsløype

Fløipilen: Morten, Haagen, Erik, Pål, Marius J og Lars.  Idar var også med, men måtte bryte tidlig pga en stygg ski-skade.     

I morgen reiser Erik avgårde på sin lange reise til det fjerne østen og kommer ikke tilbake til Fjellgeitland før litt ut i august. Som en gest til globetrotteren, fikk han æren av å sette opp løypen til den siste treningen med geitene. Erik har godt over snittet med krutt i beina og setter gjerne ny pers i Stoltzen etter to-tre harde timer på sykkelen. Vi visste altså at denne onsdagstreningen kunne by på mye syre og sorg. Haagen fryktet det verste og lot til og med Skåla-sekken, som har vært med på absolutt alle treninger siden oktober, stå igjen hjemme denne onsdagen.

Her er den intrikate løypen den løpsglade galningen presenterte:
Mulebanen - Fjellveien - opp Munkebotn  - ned Sandviksbatteriet  - opp Stoltzen - ned Skredderdalen - Fjellveien - opp/ned Tippetue - Fjellveien - Mulebanen og avslutningsvis (etter en dusj) et par AfterGoat-intervaller ved tappekranene nede på Femte i andre.

En krevende og lang løype, men bukkene var friske i beina (og etterhvert tørste i ganene), så det gikk unna uten for mange stygge gloser underveis. Alle ukvemsord ble uansett overdøvet av den velmenende gaulingen fra coach Erik, som alltid ligger fremst og passer på at alle henter ut maks opp bakkene og gir beskjed om vi ikke puster riktig i de bratte partiene i Stoltzen.

Nå forlater han oss en hel sesong. Kan dette gå bra? Uansett, -god tur, Erik!

Topptur: Kjerringafjellet, Hamlagrø

Søndag 26. februar. Vinterferie på Hamlagrø: 

Etter en finfin familietur, 4-5 kopper kaffe på høykant, et par brødskiver og et kansellert trefellingsprosjekt, var det fortsatt noen timers dagslys igjen denne eventyrlige vinterdagen på Hamlagrø. To bukker fikk hasteinnvilget søknad om dispensasjon fra middagslaging, aking og Wordfeud, og la ut på tur gjennom et magisk fjell-landskap, på vei mot toppen av Kjerringafjellet (1137 moh.). 

Stoltzen og lysløypen - I pose og sekk.

Morten og jeg hadde en ekstra god treningsøkt i går kveld. Oppvarmingen og transportetappen gikk opp Stoltzen, med løpesko og brodder. Deretter fikk vi to runder på ski gjennom lysløypen, under helt ideelle forhold, før vi suste ned Kamveien. I pose og sekk, altså. Og ikke minst; skånsomt for halvgamle menn med dårlige knær. Anbefales!

På toppen av Stoltzen. Første etappe er unnagjort. Morten oppdager fullmånen og blir begeistret. 

Etter et par minutter i walk-in-garderoben, er løpesko og brodder byttet ut med skisko. Det er kaldt, og litt knoting med en dårlig glidlås gjør oppholdet i buen lenger enn ønskelig. Det er sikkert mye å lære av triatletene på dette fagfeltet.

Åsebu. Morten er svett i luggen. Vi har gått bra på og fortjener en pust i bakken.  

Kombinert-skiene mine gir god fart nedover, men Morten har best feste under fjellskiene og besitter vesentlig bedre teknikk i motbakkene. Det gir oss omtrent samme snittfart.     

Dype spor på byens tak

På mandag skulle vi egentlig en tur inn Isdalen, med retur over Rundemanen, men i det vi la avgårde gjennom Fjellveien kom vi på at det fortsatt manglet høydeprofil for Fløyenkarusellen på arrangementets nettside. Slike mangler kan selv ikke en blodfersk løpsarrangør tillate seg. Vi endret kurs ved "Hesten", startet gps'en og fortsatte opp Sagbakken istedet.

Da vi kom opp på Fløyen var jobben gjort og gps-fangsten lagret på Garmin-klokken. Men det var fortsatt mye igjen av kvelden. Vi løp videre til Skomakerdiket og til Brushytten. Slitne, men inspirerte av Thorbjørn Ludvigsen og gjengen som løper opp Gullfjellet i tung snø, fortsatte vi opp Blåmansveien og opp til Blåmansvarden. I det siste partiet hadde vi tidvis snø opp til lårene og den kalde vinden slo mot oss. Ingen tvil om at dette var for spesielt interesserte. Vel oppe ved Blåmansvarden kunne vi kjenne nasjonalromantikken ile gjennom ryggmargene, mens vi nøt utsikten til byen langt der nede. Og bildet av en ualminnelig rakrygget Ståle B. viser omfanget av polfarer-stemingen som preget oss oppe på byens tak.

Jansens Jaktstart 2011

Jansens Jaktstart - nyttårsaften, kl 11. Femti løpere var samlet øverst i Mulesvingene, med startnr og tidtakerbrikke, mer eller mindre klare til å kaste seg ut i årets aller siste forestilling i fornøyelsesparken Vareggland. Etter litt taktikkeri og en runde med stein-saks-papir fikk de fire bukkene i dagens trupp omsider avgjort den interne startrekken: Lars, Pål, Maarten og sist Haagen. Med ti sekunders mellomrom ble en og en løper sendt ut på jakt i den vel én mil lange løypen.

Fotograf Bjarne fra Varegg Melkesyre sto godt plassert og fikk dette blinkskuddet av bukkejakten opp mot Sandviksbatteriet, den første tøffe kneiken. Så langt hadde ingen av bukkene satt inn støtet, men på vei opp mot Munkebotsvatnet satt Maarten og Haagen inn gampestegene og trakk veldig fra. Pål kjørte også opp tempoet, og på den første stien i det bratte partiet opp mot Storevatn ble Konjakk-Lars satt ut av spill. 

Dagens bukker: Maarten, Pål, Lars og Haagen. Den flygende hollenderen imponerte med en sterk 10. plass, med tiden 54:23. Han imponerte også med kreativ bruk av strikken fra en gammel undik for montering av startnummer. Pål var også godt fornøyd med løpet (57.44), ikke minst for å ha passert en prins for aller første gang. Lars la ikke skjul på at det ble et tungt løp og han var uten tvil mest fornøyd med kake og saft (1.01.15). Haagen kunne hente frem godgliset etter nok en sterk prestasjon i byfjellene (55,35).

Mer info og komplett resultatliste på Varegg sine nettsider. Se alle bildene Bjarne tok her. 

Tallenes tale. Maarten viser stolt frem utskriften med dagens mellomtider. Den inspirerende og treningsglade hollenderen kan vise til flere solide resultater denne sesongen, med bestebukk-tid i både Stoltzen, de tre løpene til Blåmanen og nå i Jansens Jaktstart.

Goatsupport: Stor takk til Linda som sto klar med brownies og varm saft etter løpet.

Jansens Jaktstart - løypebefaring

Det nærmer seg jaktstart og onsdag kveld var Haagen, Marius J og Lars på løypebefaring sammen med kjentmann og løpsgeneral Johs fra Varegg. De nysgjerrige bukkene fikk også god innføring i løypemerking og løste flere utfordrende oppgaver underveis. På lørdag får vi se hvem som finner veien gjennom den drøyt én mil lange løypen:

Mer info om løpet på Varegg sine nettsider

Juletur til Tindevatn

Dagens julegeiter: Maarten Boting, Haagen Nesse, Erik Fristad Drageset, Christian Lønøy og Lars Engeli i skuret på toppen av Stoltzekleiven, etter å ha fått has på dagens første julenøtt. Erik og Maarten var helt nede på 11-tallet i dag, -tilsynelatende helt upåvirket av etegildet vi er midt oppe i. Skal bare se de hadde havresuppe, og ikke ribbefett, i sausenebbene.

Turen gikk videre til Brushytten i passende juletempo, før vi, med Haagen i spissen, la om takten i et siste klyv opp Rundemansveien. Opp til forblåste Tindevatn. Det var bare å komme seg ned igjen.

Vel tilbake i Fjellveien takket vi for en fin treningstur og skyndet oss inn i varmen, inn til ribbefettet. Men Maarten hadde andre planer. Selvsagt hadde han det. Etter et raskt klesskift bar det hjemover på sykkelen, hjem til mer havresuppe. 

2. løp til Blåmanen - den lange etappen

Det er mye snakk om Blåmanen denne høsten. Mye snakk. Om løypebefaringer, gjennomkjøringer og konkurranseløp. Lørdag 5. november hadde Varegg gjort alt klart for en ny runde med startnr på brystet. Tre ivrige bukker var på plass for å måle krefter i den nesten ni kilometer lange løypen. Mer info om løpet på varegg.no

Maarten ble raskeste fjellgeit på det andre løpet til Blåmanen. Den flygende hollenderen ble klassevinner M40-44. Tiden ble 44.41, som holdt til 10. plass i herreklassen (under seks minutter bak dagens vinner, Thorbjørn Ludvigsen).

Hans Martin startet usedvanlig friskt og klarte å holde følge med tetgruppen gjennom det innledende partiet i Fjellveien. Slikt lukter det kjempesmell av lang vei, men den sterke sluttnoteringen på 46.35 tyder på at kreftene holdt hele veien opp. En flott 2. plass i klassen M35-39.

Jeg var med på dette løpet i 2010 og da kom jeg i mål på 51.59. I år var målsetningen å presse tiden under 50 minutter, men på testløpet helgen før viste klokken 53.54 og da ble jeg jo litt usikker. Desto hyggeligere var det å bli klokket inn på 48.54. Det hjelper bra med restituerte bein og startnr på brystet. Godt fornøyd!

De tre bukkene bruse. 

Blåmanen Opp. Ny løype. Nye muligheter.

Hans Martin, Marius, Maarten, Cathrine og Lars på vei ned fra dagens søndagstur til Blåmanen. Idar var også med, men den den spreke sogningen tok en alternativ rute hjem og kom derfor ikke med på dagens geitebilde.

Lørdag 5. november kl 14 går 2. etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen". Fjellgeitene var i dag ute på løypebefaring i den nesten 9 km lange løypen (løypekart) som strekker seg fra Fjellveien til Blåmanen. Hans Martin, Maarten og Idar på sitt aller første tokt.

Vi åpnet nokså friskt gjennom Fjellveien og videre oppover Tippetue. I en av de siste kneikene før Fløypilen måtte Hans Martin og jeg måtte bukke under for det høye tempoet. Luken lot seg ikke tette i det flate partiet over Fløyslettene, men til gjengjeld fikk vi god anledning til å diskutere hårete mål for neste sykkelsesong. I alle fall frem til Hans Martin satte inn sluttspurten opp Rundemansveien. Jeg halset meg opp på 53.57. Dagens store løper var Cathrine, som sammen med Maarten, hadde krefter nok til å løpe fra både Idar og Marius opp mot mål. Tiden hennes ble 50.30, en forbedring på over 4 minutter målt mot fjorårets løp. Det er solid fremgang!

Maarten løp som en gentleman, og den flygende hollenderen hadde bra med diesel igjen på tanken oppe i skoddeheimen. Selvsagt løp han hele veien hjem til Skinstø etterpå. Det må være noe med den mannen.

Vil du løpe med fjellgeitene på 2. etappe? Se mer på Facebook

Trappeløpet 2011

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne,  om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

1. løp til Blåmanen 2011

Søndag 23. oktober. Første etappe til Blåmanen. Cathrine, Maarten, Lars, Haagen, Pål og Hans Martin har løpt den blytunge løypen fra Isdalen til Blåmanen og tatt oppstilling foran arrangørens saftstasjon. Bak den skarpe linsen sto den geskjeftige herremannen Bjarne Ludvigsen fra Melkesyre.no.

Pål og Lars hadde dessverre ikke studert løypekartet nøye nok før gjennomkjøringen uken før løpet. Cathrine, som hadde gledet seg til å løpe jevnt og fort på skikkelig vei, ble ikke akkurat begeistret da løypen  brått forlot grusveien og fortsatte inn på ulendt, tung skogsti like før stigningen opp mot Tarlebø. Det gikk litt i rykk og napp deretter, men den gode innsatsen ble til slutt kronet med en flott 5. plass i en liten, men kruttsterk kvinneklasse.

Maarten startet som ventet friskest av geitene innover Isdalen. Strategien var nok å skaffe seg et solid forsprang på Haagen, som må løpe seg god og varm før han kan sette fart i de lange, tunge syrebakkene. Maarten lyktes såvidt med strategien og ble raskeste geit i mål, med tiden 39.04. Det holdt også til en sterk 13. plass i herreklassen.

Haagen opp på sterke 39.35 og 15. plass i herreklassen. Frisyren tok seg ekstra godt ut i den kraftige motvinden.

Pål synes det gikk fort fra start, men løp komfortabelt bak Lars gjennom skogstien og kunne galant skifte gir på flerfeltsveien opp mot Tarlebø. O-løpet dagen i forveien hadde ikke satt seg i fast i beina og 41.02 er en god tid. 20. plass i herreklassen.

Hans Martin, som løp Fløyen Opp på sterke 18.06 i sommer, er tilbake i manesjen. En sterk avslutning sikret 21. plass og tiden 41.26. Den store overtrekksjakken var sikkert god å ha, men la nok en demper på farten i sønnavinden.

De hadde løpt sammen over målstreken under gjennomkjøringen uken før, men da Pål gikk i brudd oppover mot Tarlebø, klarte ikke Lars å holde følge. Luken vokste til i underkant av to minutter inn mot mål og tiden ble 42.57. 27. plass denne gang, men siste steg er ikke løpt, -det gjenstår fortsatt to løp.

_______________

Les mer på Varegg.no og Kondis.no

2. løp til Blåmanen går allerede 5. november og neste søndag skal Fjellgeitene ut å teste den nye løypen. Bli med!

Gjennomkjøring: 1. etappe til Blåmanen

Spreke fjellgeiter på vei ned Rundemansveien: Cathrine. Marius J, Lars, Haagen, Pål, Idar, Erik og Maarten

Fjellgeitene er kjent for grundig feltarbeid og trumfkortet vårt må være den såkalte gjennomkjøringen vi har i forkant av viktige løp. Ja, for en gjennomkjøring på fjellgeitvis er så hard og så prestisjetung at geitene faktisk unner seg en hel treningsfri dag i forkant. Onsdag hadde vi en slik gjennomkjøring, og første etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen" sto på menyen.

Et upåklagelig stort og uvanlig friskt geitefølge varmet opp gjennom Fjellveien. Ja, det var vel bare Marius J som ikke hadde klart å holde seg nykter etter mandagens intervalltrening i Munkebotn, som bare måtte ha seg noen raske spinningintervaller da abstinensene uutholdelige utover tirsdagskvelden. Ja, og Maarten hadde vel heller ikke helt friske bein han heller, med flere mil på sykkelen til og fra jobb. Men den garvede triatleten er jo ikke helt uvant med slike kombinasjoner.

Erik, Marius J. og Maarten gikk rasket ut fra start. Haagen holdt seg til planen og løp behersket innover Isdalen og ristet litt på hodet over det voldsomme ugangstempoet lenger fremme. Det var vel ikke på flaten det skulle avgjøres? I den seige, bratte bakken opp til Tarlebø lå geitene på rekke og rad, hele tiden tettere enn vardene på Vidden og helt fremst ruvet Maarten, den flygende hollenderen. Men i de siste harde kneikene opp mot Hyttegrenden og videre opp Rundemanen var det Haagen som var friskest i stegene, og ble førstemann opp til Blåmanen på tiden 38.12, etter en tøff sekundduell med hollenderen. Deretter kom bukkene inn en etter en. Erik ble tredjemann, etterfulgt av Idar, Marius J. før Pål og Lars rundet av den jevne herreklassen hånd i hånd, på 40.10, knappe to minutter bak the best goat in show.

Cathrine valgte tidligstart og fikk et forsprang på ca 30 sekund innover Isdalen. Hun klarte ikke å holde bukkene på avstand, men slapp de heller ikke fra seg, og ble lenge liggende i vindtunellen bak Pål. Målgang etter 40.45. Legger vi til grunn at raskeste kvinne løp på 44.45 under fjorårets løp, blir dette uten tvil dagens aller sterkeste prestasjon. Til sammenligning vant Thorbjørn Ludvigsen herreklassen på tiden 33.12.

Alle geitene var godt fornøyd med oppholdet i Geiteland. -Det var jo tross alt bare en gjennomkjøring.