Onsdagstreningen: Dobbel Stoltz

11 april: 

Maria, Rune, Haagen, Marius, Lars og Idar på tur ned Skredderdalen etter dagens dobbel i Stoltzen. Marius "Eg esje i form" stilte med flunkende nye kompresjonsbukser og tok dagens bestetid på 11.40. Resten av turfølget fikk også en sabla god treningsøkt og Haagen kunne løfte tommelen for ny pers på 12.04. Grattis.

Neste onsdag blir det bukkeritt over Vidden - det blir stas!

Erik's avskjedsløype

Fløipilen: Morten, Haagen, Erik, Pål, Marius J og Lars.  Idar var også med, men måtte bryte tidlig pga en stygg ski-skade.     

I morgen reiser Erik avgårde på sin lange reise til det fjerne østen og kommer ikke tilbake til Fjellgeitland før litt ut i august. Som en gest til globetrotteren, fikk han æren av å sette opp løypen til den siste treningen med geitene. Erik har godt over snittet med krutt i beina og setter gjerne ny pers i Stoltzen etter to-tre harde timer på sykkelen. Vi visste altså at denne onsdagstreningen kunne by på mye syre og sorg. Haagen fryktet det verste og lot til og med Skåla-sekken, som har vært med på absolutt alle treninger siden oktober, stå igjen hjemme denne onsdagen.

Her er den intrikate løypen den løpsglade galningen presenterte:
Mulebanen - Fjellveien - opp Munkebotn  - ned Sandviksbatteriet  - opp Stoltzen - ned Skredderdalen - Fjellveien - opp/ned Tippetue - Fjellveien - Mulebanen og avslutningsvis (etter en dusj) et par AfterGoat-intervaller ved tappekranene nede på Femte i andre.

En krevende og lang løype, men bukkene var friske i beina (og etterhvert tørste i ganene), så det gikk unna uten for mange stygge gloser underveis. Alle ukvemsord ble uansett overdøvet av den velmenende gaulingen fra coach Erik, som alltid ligger fremst og passer på at alle henter ut maks opp bakkene og gir beskjed om vi ikke puster riktig i de bratte partiene i Stoltzen.

Nå forlater han oss en hel sesong. Kan dette gå bra? Uansett, -god tur, Erik!

Jansens Jaktstart - løypebefaring

Det nærmer seg jaktstart og onsdag kveld var Haagen, Marius J og Lars på løypebefaring sammen med kjentmann og løpsgeneral Johs fra Varegg. De nysgjerrige bukkene fikk også god innføring i løypemerking og løste flere utfordrende oppgaver underveis. På lørdag får vi se hvem som finner veien gjennom den drøyt én mil lange løypen:

Mer info om løpet på Varegg sine nettsider

Blåmanen Opp. Ny løype. Nye muligheter.

Hans Martin, Marius, Maarten, Cathrine og Lars på vei ned fra dagens søndagstur til Blåmanen. Idar var også med, men den den spreke sogningen tok en alternativ rute hjem og kom derfor ikke med på dagens geitebilde.

Lørdag 5. november kl 14 går 2. etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen". Fjellgeitene var i dag ute på løypebefaring i den nesten 9 km lange løypen (løypekart) som strekker seg fra Fjellveien til Blåmanen. Hans Martin, Maarten og Idar på sitt aller første tokt.

Vi åpnet nokså friskt gjennom Fjellveien og videre oppover Tippetue. I en av de siste kneikene før Fløypilen måtte Hans Martin og jeg måtte bukke under for det høye tempoet. Luken lot seg ikke tette i det flate partiet over Fløyslettene, men til gjengjeld fikk vi god anledning til å diskutere hårete mål for neste sykkelsesong. I alle fall frem til Hans Martin satte inn sluttspurten opp Rundemansveien. Jeg halset meg opp på 53.57. Dagens store løper var Cathrine, som sammen med Maarten, hadde krefter nok til å løpe fra både Idar og Marius opp mot mål. Tiden hennes ble 50.30, en forbedring på over 4 minutter målt mot fjorårets løp. Det er solid fremgang!

Maarten løp som en gentleman, og den flygende hollenderen hadde bra med diesel igjen på tanken oppe i skoddeheimen. Selvsagt løp han hele veien hjem til Skinstø etterpå. Det må være noe med den mannen.

Vil du løpe med fjellgeitene på 2. etappe? Se mer på Facebook

Trappeløpet 2011

Trappeløpet er bare 150 meter langt, med en høydeforskjell på usle 70 høydemeter. Men de 272 trappetrinnene skjuler smerte. Mye smerte. På lørdag var et knippe utskremte fjellgeiter på plass. Noen for første gang, noen for omkamp etter fjorårets løp.

Fjellgeitenes innsats ble bl.a.belønnet med 3.,4. og 5. plass totalt og klasseseier i M35-39 og M40-45. Ikke rart de gliser.

Krokbøyd som en 90-åring, men viljesterk som en 3-åring. Marius J. ble dagens raskeste fjellgeit og tiden 58.7 holdt til en imponerende bronseplass. Gratulerer!

En fjellgeit i vekst, men selv om vinterpelsen nå har bikket 80 kilo, var det krutt nok til å forbedre fjorårets tid med over seks sekund. I mål på 4. plass totalt og som førstemann i klassen M35-39, på tiden 1.04.2. Det var nesten et halvt sekund raskere enn duellanten...

.... Haagen, som kom i mål på 1.04.6 og 5. plass totalt. I fjor var det han som vant duellen, med ett tidels sekund, og det ble rettmessig spekulert i om Haagens i overkant gode forbindelser til arrangørklubben hadde vært utslagsgivende da hundredelene skulle fintelles. Og det ble ikke det spor bedre i år. Da resultatlistene ble lagt ut på il Fri sine nettsider utover kvelden viste de plutselig at Haagen var ett tidels sekund raskere enn meg. Rare greier. Veldig rare greier. Det ble flere timers nervepirrende venting utover kvelden, men arrangøren innrømmet omsider "skrivefeilen" og Haagen kunne,  om enn noe motvillig, gratulere meg med duellseier i årets løp.

Og Haagen, skal det bli kamp om tidelene neste år, må du belage deg på å løpe minst 6 sekunder raskere enn i år, for da går jeg for 58.6.

Hans Martin spredde frykt i fjellgeitleiren da han noen dager før løpet rapporterte om en treningsøkt med 8 drag i trappene, -alle på under 1.15. I løpet ble tri-atleten dog klokket inn på 1.11 og i melkesyre-tåken rett etter løpet innrømmet han å ha spilt oss et lite aldri så lite puss med de knallgode treningstidene.

Tri-atleten Maarten ble beste fjellgeit i Stoltzen og raskeste fjellgeit i 1. løp til Blåmanen, men et trappeløp på usle 150 meter er nok ikke førstevalget for en dieselmotor i ironman-klassen. The Flying Dutchman kunne likevel notere seg klasseseier i M40-44, med tiden 1.16.

I målområdet fant vi flere spor av dyp mennesklig sorg, som mer enn antydet at trappeløping først og fremst er galskap for spesielt interesserte.

Flere bilder og komplett resultatliste på arrangørens nettsider.

Gjennomkjøring: 1. etappe til Blåmanen

Spreke fjellgeiter på vei ned Rundemansveien: Cathrine. Marius J, Lars, Haagen, Pål, Idar, Erik og Maarten

Fjellgeitene er kjent for grundig feltarbeid og trumfkortet vårt må være den såkalte gjennomkjøringen vi har i forkant av viktige løp. Ja, for en gjennomkjøring på fjellgeitvis er så hard og så prestisjetung at geitene faktisk unner seg en hel treningsfri dag i forkant. Onsdag hadde vi en slik gjennomkjøring, og første etappe av Varegg sine "3 løp til Blåmanen" sto på menyen.

Et upåklagelig stort og uvanlig friskt geitefølge varmet opp gjennom Fjellveien. Ja, det var vel bare Marius J som ikke hadde klart å holde seg nykter etter mandagens intervalltrening i Munkebotn, som bare måtte ha seg noen raske spinningintervaller da abstinensene uutholdelige utover tirsdagskvelden. Ja, og Maarten hadde vel heller ikke helt friske bein han heller, med flere mil på sykkelen til og fra jobb. Men den garvede triatleten er jo ikke helt uvant med slike kombinasjoner.

Erik, Marius J. og Maarten gikk rasket ut fra start. Haagen holdt seg til planen og løp behersket innover Isdalen og ristet litt på hodet over det voldsomme ugangstempoet lenger fremme. Det var vel ikke på flaten det skulle avgjøres? I den seige, bratte bakken opp til Tarlebø lå geitene på rekke og rad, hele tiden tettere enn vardene på Vidden og helt fremst ruvet Maarten, den flygende hollenderen. Men i de siste harde kneikene opp mot Hyttegrenden og videre opp Rundemanen var det Haagen som var friskest i stegene, og ble førstemann opp til Blåmanen på tiden 38.12, etter en tøff sekundduell med hollenderen. Deretter kom bukkene inn en etter en. Erik ble tredjemann, etterfulgt av Idar, Marius J. før Pål og Lars rundet av den jevne herreklassen hånd i hånd, på 40.10, knappe to minutter bak the best goat in show.

Cathrine valgte tidligstart og fikk et forsprang på ca 30 sekund innover Isdalen. Hun klarte ikke å holde bukkene på avstand, men slapp de heller ikke fra seg, og ble lenge liggende i vindtunellen bak Pål. Målgang etter 40.45. Legger vi til grunn at raskeste kvinne løp på 44.45 under fjorårets løp, blir dette uten tvil dagens aller sterkeste prestasjon. Til sammenligning vant Thorbjørn Ludvigsen herreklassen på tiden 33.12.

Alle geitene var godt fornøyd med oppholdet i Geiteland. -Det var jo tross alt bare en gjennomkjøring.

Fanaråken Opp 2011

Verdens beste motbakkeløpere var på plass i Luster for å konkurrere denne helgen. Det var også et lite knippe fjellgeiter fra Bergen. Her følger noen stemningsbilder fra turen:

Turtagrø hotell, fredag kveld. 

Fredag kveld. Vi inspiserer den nederste delen av løypen og vi prøver å få et glimt av Fanaråken. Man kan såvidt skimte foten av det 2068 meter høye fjellet oppe til høyre på bildet.  

Lørdag morgen, før løpet. Etter en behersket, men god frokoststund fikk hotellgjestene tilbud å smøre med seg matpakker. Marius J var åpenbart  noe rusten i faget,  men et egenutviklet brettesystem for klassifisering av matpakkeinnhold reddet ham unna strykkarakter fra den selvutnevnte sensoren på nabostolen.    

Tips til Skåla-gjeitene: Marius J foretrekker åpenbart store mengder smør og laks før konkurranse -og det går jo unna.

I fiskekonkurranser er det størst fisk som gjelder. I motbakkeløp gjelder det derimot å treffe nærmest arrangørens minstekrav. Marius J. viser stolt frem ryggsekken sin, som veier 2.0 kilo.
- Ikke et eneste gram for mye.

Idyll 1. To fornøyde løpere tar seg en etterlengtet hvil etter målgang, men kulden setter raskt kjepper  i hjulene. Da er det godt å ha tørre klær i sekkene.  

Idyll II. Noen kårer Lano-unger, og andre kårer Powerade-bukker. Årets vinner ble Marius E, -som mesket seg godt med den velsmakende blå sportsdrikken.

Dagens tall: Lars har lagt i hardtrening i sommer, men det var ikke nok til å tukte Marius J, som klarte å gjenta suksessen fra Storehesten Opp. Den favorittstemplede Munkekongen kom i mål på 1.24.24, førtiåtte sekunder før Lars. Det var hele tiden nerve løpet og på ca 1700 meters høyde var det bare 7-8 meters avstand mellom de to bukkene. Marius E likte også løypen godt og kom i mål på 1.42.25. Han var bukken med størst fremgang målt mot tidene på Storehesten Opp 25. juni. Han har hatt noen sykkelturer til Os i sommer,  så her er det kanskje den tidligere omtalte Os-effekten som har slått inn.

På vei hjem. Skodden var nokså dominerende, så vi fikk aldri se stort annet enn steinmassene rundt oss.         

Utstyrt med svært gode terrengsko løp vi på regnglatte steiner nedover fjellsidene. Etter et lite måltid og en rask dusj på Turtagrø gjenstod  siste etappe på turen -280 kilometer i bil tilbake til Bergen, bare avbrutt av sterkt kaffesug i Årdal og kraftig fetthunger på Voss.

Fløyen Opp - 1. treningsløp

Erik, Haagen, Marius J, Lars og Idar, etter målgang på Fløyen.

Onsdag 6. juli. Fjellgeitene er ute på første treningsløp gjennom løypen til motbakkeløpet "Fløyen Opp". Gular sitt nye motbakkeløp har verdenspremiere, 20. august. Starten går fra Korskirken og traseen følger svingene opp til Skansen og videre opp til Fjellveien, gjennom Fløysvingene og avsluttes ved kafeen på Fløyen. 3,2 kilometer og 320 høydemeter (ca 10% stigningsgrad) på asfalt og grus. Mer info om løpet på http://www.floyenopp.no/.

Slik gikk det i første treningsløp: Feltet lå nokså samlet opp til Hesten trenger hvile, men strakk seg som ventet noe gjennom Fløysvingene. Erik ble, ikke helt overraskende, første bukk i mål, på 18 minutter og ca 30 sekunder. Haagen og Marius J. slapp aldri tak i alfahannen og kom opp fattige 10 og 20 sekund etter. Et preserende besøk i 2. etg. på "Mekken" før start gjorde underverker på løpesteget, men det var dessverre ikke godt nok til at jeg klarte å holde følge med de aller raskeste. I mål på 20,03. Rett bak kom Idar i mål, på 20.30.

2. treningsløp går fredag 8. juli. Oppvarming kl 17 fra Mulebanen. Vel møtt!

Lagtempo rundt Gullfjellet - en fersking forteller

I forrige uke dukket det opp en invitasjon på på Fjellgeitene sine facebooksider:

"Gullfjellet rundt - med Fjellgeitene. Mandag 4. juli. Oppmøte kl 16.00 ved Sandviken kirke. Det blir ikke ekspresstempo og ingen skal bli frakjørt. De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene. Turen går i retning Åsane. Det blir matstopp på Os og softis på Bryggen. Vel møtt!"

Altså, jeg er en såkalt nyfrelst fersking på sykkel. Investeringen i nytt fartsvidunder ble gjort for noen få uker siden, og den lengste turen jeg har rukket så langt er en tur til Os med seig retur over Fanafjellet. Kanskje litt overmodig å allerede nå forsøke langløypen rundt Gullfjellet? Men, det skulle jo ikke bli ekspresstempo. Og i tillegg kunne broder Lars (sykkelfantomet) berolige med at løypen bare var "litt lengre" enn den til Os. Han mente det skulle gå bra. Jeg klikket på "deltar".

En gjeng med sykkel-sprekinger stilte til start ved
Sandviken kirke: Morten W, Cathrine W, Marius J, Erik D, Lars E, og Idar. Alle klare for en(kanskje) siste langtur, som avslutning på en begivenhetsrik sykkelsesong med mange ritt og nye rekorder.

Ja, og så ferskingen da, som tidlig avslørte sin relativt korte fartstid med sko som henger fast i pedalene. Det ble nesten et stygt massevelt allerede før start. Pinlig.

Første etappe gikk altså mot Åsane, og det i et forrykende tempo rundt Eidsvågsneset. Ekspressfart? Det slo meg at det uttrykket nok ble tolket litt ulikt i startgruppen. Her var det bare å gi på alt på pedalene for å ikke bli frakjørt før Gullgruven!

Bilde oppe fra venstre: Erik D, Idar og Marius J Bilde nede fra venstre: Lars E, Cathrine W, Marius E og Morten W

Sykkelveien fra Arnakrysset i retning Arna var rett og slett flott, og de slakke nedoverbakkene uten trafikk kom beleilig for ferskingen. Puuh! Endelig mulig å hente seg inn igjen.

Sånn ca akkurat da jeg hadde begynt å tenke at lagtempo og langtur var kjekt, begynte de andre å prate om "den lange bakken opp Gullfjellet". Hva?! Skulle vi ikke rundt Gullfjellet da?!! Før jeg rakk å legge inn protest og stevning for tingretten, var motbakken der...
Steike, der rykket feltet fra! Det ble akkurat som det sto i invitasjonen: "De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene". Her var det bare å bite tennene sammen (nok en gang) og klatre etter beste evne - i sirupsfart.

På toppen av bakken vanket det oppmuntrende ord fra de andre (som hadde ventet en stund). Den verbale klappen på skulderen gav, sammen med rikelig påfyll av væske, ny giv for neste etappe! Svetten ble tørket av sykkelbrillene mens fotografen fikk tatt de obligatoriske bildene, og så var vi i gang igjen.

Veien videre mot Os var kanskje flottere enn enn sykkelveien fra Arnakrysset som vi hadde bak oss. Lite trafikk, mye svinger, høy fart og artige bakker. Nå var det lagtempo! Og de neste milene gikk fort unna.

På Os ble det tid for en velfortjent pust
i bakken ved bensinstasjonen. Det ble smått med mat, men rikelig med påfyll av væske. Noen valgte Villa brus og Pepsi Max, men jeg tror de mest erfarne syklistene bunkret opp med propangass rett fra tanken (som vist på bildet).

Det ble et kort stopp. Alle var klare for hjemturen, og siste etappe til via Kalandsvannet, på sykkelstien mot Nesttun og videre mot sentrum.

Turen fra Os ble seig, og jeg våger å påstå at det ikke bare var ferskingen som etterhvert begynte å kjenne det godt i lår, legger, nakke og skuldre.

Vi gjorde et siste fellesstopp ved Krambua, takket for turen, før den siste mini-etappen hjem til Mindeveien (for min del). Usikker på om det ble soft is på resten av gruppen.

Tall fra sykkelcomputeren:
Total distanse: 11.67 mil (og ikke 8-9 mil som Lars sa!)
Total tid: 4 timer og 33 minutt
Snittfart: 25,58 kmt
Toppfart: 70,44 kmt!

Oppsummering: En fantastisk flott sykkeltur! Det er kjekt å få drahjelp og oppmuntrende ord på langtur. Turen rundt Gullfjellet er ikke litt lengre enn den til Os. Den er mye lengre. Sykkelsesongen er kanskje på hell for noen, men for den nyfrelste ferskingen har den så vidt begynt!

Takk for turen!

Storehesten Opp 2011

Lørdag 25. juni. Fem fjellgeiter satte kursen mot trivselsfylket for å delta på det 11,2 km lange motbakkeløpet Storehesten Opp, med mål på 1209 meters høyde. Her er et knippe bilder fra den flotte turen (klikk på bildene for større utgaver):

1200 deltakere ble tatt i mot på beste vis av innbyggerne i den lille bygden Bygstad utenfor Førde. Arrangøren hadde også god hjelp fra generalsponsorene Firda og Airlift, som fraktet henholdsvis deltakere til og fra startområdet og forsyninger til de mange mat- og drikkestasjonene oppe i fjellet. 

Rune, Haagen, Marius E, Marius J og jeg er endelig klare til start etter et lite dusin kleskift. Vi løp inn og ut av garderoben som modeller på catwalken - med stadig lettere plagg etterhvert som solen gradvis brøt gjennom skylagene. 

Marius E droppet den siste sløyfen med oppvarming og brukte i stedet de siste minuttene til en pep talk med støtteapparatet.

 Det er såvidt mulig å skimte løperne som forserer den tunge snøen i en av de siste harde kneikene opp mot toppen. Bildet er hentet fra storehestenopp.no. 

Kondis-fotografen knipset en tydelig sliten fjellgeit. Men bak den syretunge masken skulte det seg også en viss glede over å endelig kunne hamle opp med Haagen. Å passere den formsterke bukken var omtrent like stort som å taue inn Dag langs Kalandsvannet under sykkelrittet Os Rundt tidligere i vår. Nå fikk Haagen noe å gruble på frem mot Skåla Opp, 13. august.

Marius J. løp friskt hele veien fra start til mål og var uangripelig i dag. Her er han i mål, godt fornøyd og i full sving med klesskiftet oppe i tåkeheimen. Vel hjemme i Bergen avsluttet unggutten turen på den heller bråkjekke måten: "Ja ja, no får dokkar legge dokkar i trening fremover". 

To bukker til i mål. Haagen ble øyensynlig lang i masken da Rune plutselig kom ut av tåkeheimen og passerte ham noen få meter før målgang.  Rune utviste tilsvarende lykke.

Det var iskaldt på 1209 meters høyde og derfor var godt å ha med seg fullt klesskift i ryggsekken. Løperne i konkurranseklassen må ha 2,5 kilo på ryggen, så det er ingen grunn til å være knepen når sekken skal pakkes. Mellom byttetøyet er det også god plass til kjeks, skiver, sjokolade og bananer -kulinariske opplevelser alt sammen.  

Matstasjon og uteservering. Det smakte godt med frukt på vei ned fjellet, og i det vi tygget i oss store mengder appelsiner og vannmeloner, fikk vi også en liten pause fra løpsanalysene, og tid til å nyte utsikten.

En stor garasje var bygget om til vaskehall for groskitne løpere og de av oss som hadde husket håndkle rakk akkurat en kort dusj bak presenningen før vi hanglet oss videre til den like provisoriske fast food-boden for inntak av langtrekte grillpølser og hamburgere med mye kinakål. Så bar det rake veien hjem.

Dagens bukkeresultater:

Marius J.: 1.36.11
Lars: 1.38.50
Rune: 1.39.42
Haagen: 1.39.45
Marius E: 2.01.42

Storehesten-veteranen Rune var med for 3. gang og forbedret fjorårets tid med ca tre minutter. Det går rette veien. Flere resultater og bilder er tilgjengelig på http://www.storehestenopp.no/ på Kondis.no.

Morgentrim

Tirsdag, kl 08.30. Langtur. Første etappe gikk i friskt tempo fra Mulebanen til Montana. Deretter besteg vi Ulriken med gampesteg. Bukkene var utstyrt med velfylte ryggsekker, Marius J. med den tyngste, på 4-5 kilo. Ingen sukker, bare klesskift og vann. Mye vann. På Ulriken praiet vi en gammel brite til å ta dagens obligatoriske lagbilde. Den hjelpsomme seniorturisten avslørte raskt at han manglet alle basisferdigheter innen fotofaget, men etter et par forsøk glimtet han til og fikk både geitene og litt av hånden sin innenfor kameralinsen. Godt nok det.

Så ventet kremetappen over Vidden og geiteflokken holdt bra tempo til Borgaskaret og videre til Fjellgeitskaret. Bruddforsøkene kom som ventet først i det vi nærmet oss de siste motbakkene. Lars brente kruttet allerede i spurt-prologen mot formsterke Morten, men det var Marius J som sto for dagens styrkedemonstrasjon, da han skiftet gir et par ganger i sluttspurten på den halvferdige grusveien opp Rundemanen. Nå har karene i Bydrift sikret seg arbeid i månedsvis, med å rette av grusen etter de harde frasparkene.

Turen på vel 2,3 mil i til dels strålende vær, ble rundet av med rask gange ned fra Rundemanen. En virkelig frisk start på dagen!

Lars, Marius J, Morten, Linda og Cathrine

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Skjærgårdsrittet 2011 - generalprøven

29.05.2011. Skjærgårdsrittet. 63 km mellom Danmarksplass og Hellesøy i Øygarden og generalprøve for Bergen-Voss kommende helg. Hvordan gikk det med geitene ute i Øygarden, og hvordan er formen noen dager før den store kraftprøven på 165 km?




Arkivfoto: Dag, Morten, Marius J, Erik og Lars

 

Morten debuterte som rittsyklist tidligere i år, og da påmeldingen til de store rittene måtte gjøres unna mens det fortsatt var snø i gatene, kunne vel ikke den jordnære trønderen se for seg at han allerede et par måneder senere ville være et kvantesprang nærmere verdenseliten.

Morten startet altså i Pulje 6, sammen med ryttere som ikke engang hadde rullet ned mot startmattene da puljen fikk startsignal. Det var ikke annet å gjøre enn å gå i sesongens mest offensive brudd, i bakken opp mot den første rundkjøringen. To andre feilplasserte ryttere fikk med seg den raske starten og klarte å henge seg på. Etter Bildøybakken måtte den ene slippe taket og tempoduoen kjørte sammen inn til målgang på solide 1 time og 43 minutter. Etter flere sterke ritt burde gubben være i rute til lørdagens debut på Bergen - Voss og sprekingen har på tampen klart å oppgradere til en plass i 4.59-puljen.

Morten, en fornøyd debutant etter Nymark turritt 2011.

Erik gjennomførte en 20-mils tur fra Bergen til Mjølfjell i påsken og den lidenskaplige motbakkeløperen fikk tidlig i sesongen bekreftet at det var plenty av krefter til tunge, lange økter på sykkelen også. Kapasiteten kom også for en dag da ungdyret løp inn til årsbeste på 11.20 i Stoltzen, rett etter en to-timer lang sykkeltrening med 4.25-gruppen. Say no more. I Skjærgårdsrittet kom Erik inn som en av puljevinnerne, på tiden 1.37.



Marius og Erik klare for Skjærgårdsrittet.



Marius J har nok flere ganger grått sine modige tårer når pendlerjobben har hindret ham fra å delta på ritt og treningsturer denne våren. For å bøte på sorgene gikk han, noe motvillig, til innkjøp av en spinningsykkel og tok den med seg på jobb i flyhangaren i Brønnøysund. Kreativt. Det var nok ikke alt som stemte 100% under Nordhordland rundt for et par uker siden, men han viste muskler på bakketreningen i Trengereid og da han klemte til med 3.47 på ett av dragene opp Munkebotn i forrige uke. I Skjærgårdsrittet satt alt som det skulle og han kom i mål som puljevinner, på tiden 1.37.

 

Dag har trent hardt og studert målrettet gjennom hele vinteren og utover i sesongen. Den selverklærte jernmanen fra Eidsvågsneset har levert flere sterke ritt i vår, med foreløpige høydepunkt fra Askøyrunden og NH-rundt (2.21). Med terskelpuls på hele 90% skal det mye til før jernmannen korroderer, og lilleputtbakkene i Skjærgårdsrittet; Loddefjordbakken og Bildøybakken ble nok forsert i den mer konfortable enden av puls-skalaen og han satt trygt i rullen hele veien ut til Hellesøy. Det ryktes at han i det minste beveget seg over terskel i de siste bakkene under returen til Bergen. På lørdag står han klar med sitt sesongnye Canyon-aluglis for å slå fjorårets pers på 4.38.

Lars har også hatt gode tall i boken i sin tredje sesong på sykkelen. 2011-utgaven har levert bedre fart i bakkene og er blitt seigere på flatene enn fjorårsmodellen. Esel-lyden i innsuget er korrigert bort ved hjelp av 25 intensive stoltzeløp mellom sykkeltreningene. Sykkelen har også gjennomgått en ørliten face-lift, og med nytt hjulsett og en 11/28 tagget SRAM Red-kasset ble det god fart på de tunge girene i medvinden ut mot Øygarden. Målgang på 1.37 her også. 

Lars og Dag etter Gullfjellet Rundt.

En god generalprøve i Øygarden, altså. På lørdag stiller Erik, Marius J, Dag og Lars forventningsfulle til start kl 06.00 ved Grieghallen, der en kollokviegruppe på 70 sterke ryttere fra ÅCK og Astrik samles for å nå Voss på 4 timer og 25 minutter. Det skal gå!

Fjellgeitekspressen: En munkekonge er født!

Dagens planlagte tempotur på drøye 13 mil, tur-retur Øygarden, måtte skrinlegges. Sur vind, 8 grader og regn er ikke akkurat idylliske sykkelforhold -ikke en gang for hardausene i Fjellgeitekspressen. Vi har heller ikke glemt Dag, som var kaptein uten mannskap på bakketreningen i uværet som herjet på mandag. Men ettermiddagen var satt av til en god treningsøkt og hjemlige Munkebotn var utpekt som alternativ arena.

Morten, Erik, Marius J. og jeg mønstret på ved Mulebanen og varmet opp med en rolig runde rundt Eidsvågsneset før vi returnerte over fjellet tilbake til Sandviken sykehus, klare for ukens syrebad. Det lå lenge i kortene, og det overrasker vel ingen, at det første draget opp gjennom hårnålssvingene ville bli et rotterace uten hemninger, med blodsmak i kjeften fra første tråkk og uten tanke på å spare krefter til de tre dragene som lå i kø. Og slik ble det. Alle var raske, men Marius J. ble dagens Munkekonge og eneste bukk med bestetid på det forgjettede 3-tallet.

De tre neste dragene ble tappert gjennomført på gode tider, men den planlagte avslutningen opp Kamveien til Fløyen ble det ingenting av. Av og til er det greit å gi seg mens leken fortsatt er god.

Morten var tydelig preget av kraftuttaket, men med bestenotering på 4.09 fikk han nok en gang vist at  formen sitter som en kule for tiden.

Erik kjørte fire knallsterke intervaller.  Bestenotering på 4.15.

Lars klinte til med ny pers på 4.08, men dagens ubestridte munkekonge var uten tvil Marius J., som dro til med flere knallsterke drag og bestenotering på 3.47. En finfin opptur etter søndagens Nordhordland rundt.

Fjellgeitekspressen - i rute rundt Ulriken

Fjellgeitekspressen gjennomførte en solid prøvetur onsdag ettermiddag og det velsmurte høyhastighetstoget fosset gjennom den krevende traseen på 53 km rundt Ulriken, med en snittfart på 29,9 km/t. Det vil nok kreve noe mer trening før vi kommer opp i samme fart som tyske InterCityExpress, Deutsche Bahns toppmodell med 320 km/t i kommersiell drift, men vi kommer oss i det minste raskere ned bakkene enn Fløybanen, som på populære utfartsdager kan oppnå 20 km/t, mot vår på maksfart på 64,4 km/t.

Dag stilte denne gang med sitt flunkende nye glis fra Canyon. Han kjørte styggfort i noen av bakkene, og lokomotivet ga oss som kom halsende bak, en fin oppskrift på økonomisk bakkesykling. Det var dog ikke helt klart om de gode taktene skyldtes optimal veskebalanse, nye sponsor-energibarer, en skjult hjelpemotor i supersykkelen eller bunnsolide lår, men kapasiteten borger uansett for en god sesongdebut førstkommende søndag, når senioren skal til pers i temporittet Straumemilen på Fjøsanger. Ungbukkene ønsker lykke til!



Dag, Morten, Marius J., Erik og Lars poserer i kjent stil for fotografen
ved Vårfornemmelsen oppe i Fjellveien



To nye bestetider og et trekkdyr som kollapset.

Fjellgeitenes pre-season stoltzelaug har levert mange gode løp i Stoltzen de siste ukene, og ettermiddagens løp i kleiven var intet unntak: Marius J. og Dag klatret opp på 12.18 og 12.24, og begge kan notere nye bestetider i Geiteloggen. Gratulererer!

Lars ledet an i trioen helt til siste del av Melkesyren, men i iveren etter å se det magiske 11-tallet, ble han liggende litt for lenge på høy puls og stivnet som troll i sollys rett før den siste flaten. Tiden på 12.56 er uansett et positivt vårtegn og det noble arbeidet som trekkdyr, kom garantert opponentene til gode i dag.

Venstre: Kleiven viste seg fra sin beste side i ettermiddag. Høyre: Arkivfoto av perserne.

Vårslepp

Med 6 grader i luften, sporadiske regnbyer og stort sett snø- og isfrie veier, var det vestnorsk vår i luften -og nesten som å være på Gran Canaria, da Morten, Marius J., Lars og Erik løsnet vingemutrene på sykkelrullene og slapp nysmurte racere ut på sommerbeite nå i ettermiddag.

Stemingen var gemyttlig og tempoet dannet utover Eidsvågsneset, men i bakkene opp mot Nyborg og Flaktveit lå det en tjukk eim av testosteron igjen etter oss. De tevleglade bukkene holdt riktignok masken noenlunde, men en melkesyretest ville trolig ha avslørt nokså mye lidelse. Men det var uansett kjekt å få bekreftet at vinterens spinningtimer og løpeturer ikke har vært helt bortkastet.

Alle var skjønt enige om at det var gjevt å komme i gang med en splitter ny sykkelsesong.... og i dag er det 82 dager til Bergen - Voss.