søndag 9. oktober 2016

Den som tisser i fart blir en jernkvinne

0 kommentarer
Noen vil sikkert synes denne race reporten er ekkel, andre lærerik. Den handler en del om tissing. Om primære behov som møter behovet for en anstendig sluttid.

For ett år siden meldte jeg meg på Ironman Barcelona. Det er fulldistanse. Noe slikt hadde jeg ikke vært med på. Hvordan trener man til noe slikt? Det ante jeg heller ikke. Men julebord og årsfester måtte vike når jeg skulle opp til en langøkt dagen etterpå.



Slagplanen ble lagt

Men ett år går fort og søndag 2. oktober sto jeg på startstreken. Det vil si. På en strand i Calella rundt en time nord for Barcelona. Det var varmt å stå der med våtdrakt en halv evighet før vi kunne legge av gårde i vannet, som var på 22.9 grader. Så varmt at pro-feltet måtte starte uten våtdrakt. Men det var vakkert der. Solen hadde nettopp stått opp og jeg fikk god tid til å snakke med de andre BTC-damene som sto i 1.25-feltet for svømming.



«Jeg må helt sikkert på do med en gang jeg kommer opp av vannet», sa jeg til en av dem. Der sto vi altså, to husmødre fra Bergen, og diskuterte tissing på en søndags morgen. «Jeg tisser helt sikkert i våtdrakten før den tid», sa hun. Da var det som en barriere i meg opphørte. Det føltes som det eneste rette. Og så tok det ene det andre.

Jeg kom opp av vannet på 1,27,50 – ferdig tisset. Og det var jaggu bra. For jeg klarte å bruke over 9 minutter i T1. Da skal du løpe opp, få av deg våtdrakten, hente posen med sykkelting og hive deg på sykkelen. Men jeg tok først løpeposen, måtte bytte til sykkelposen og så ballet det på seg. Jeg hadde på toppen av det hele lagt en halv banan og en ekstra vannflaske på sykkelen. Ikke lurt. Hvor skulle jeg gjøre av dem? Jeg turte ikke kaste bosset fra meg. Folk blir diskvalifisert for å kaste boss utenom angitte soner på Ironman. Det skjedde også i år. Det endte med at jeg ga tingene til en av publikum, men mistet mye tid da jeg måtte hive meg på sykkelen med dette i hendene.



På sykkel

Jeg konstaterte kjapt at jeg hadde mistet tid på svømming. Folk jeg svømmer i samme tempo som hadde brukt ti minutter mindre. Det var nesten ikke bølger denne dagen og fantastiske forhold for svømming. Men jeg var usikker på hvordan jeg skulle disponere kreftene og rotet litt for mye rundt, i utkanten av løypa, litt for ufokusert. Dessuten prøvde jeg å svømme ned en blind og hans ledsaget i et forsøk på å stå på kravene i vannet. Da jeg havnet i tauet mellom dem ga jeg meg.

Sykkelløypa består av to runder på ni mil og er paddeflat med unntak av noen slake bakker som ble lagt til i løypa i år. Inn til vending suste jeg av gårde på tempobøylene. Et herlig liv. Jeg prøvde å ta igjen noen klubbvenninner, men de syklet hardt. De første ni milene var nydelige. Jeg fikk i meg tre små brødskiver med peanøttsmør. Isogel hadde jeg på en egen flaske på sykkelen. Det fungerte utmerket. Og så sparte jeg tid på tissing. I en rundkjøring så jeg hvordan en mann klikket det ene benet ut av pedalen, senket hoften og lot det stå til. Jeg antok han tisset. Jeg gjorde det samme. Minutter spart der.

De neste ni milene ble litt tyngre, særlig etter 12 mil. Grunnen var at livet i tempobøylen gjorde vond både her og der etter hvert. Jeg fikk i meg en bar og en god del banan, men det var varmt og jeg var småkvalm på siste del av sykkelløypen. Men så skjønte jeg hvorfor. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Dermed hev jeg innpå med Powerade, som deles ut. Ganske snart kjente jeg at humøret lettet og at jeg kunne kjøre litt mer på igjen i motvinden som preget returen.

En liten seier

Og noen små seire kan en unne seg underveis: Uten platehjul og racerhjelm gjør det vondt for gutta med tipp topp utstyr når jeg kjører forbi. For meg er det ekstra gøy.

Jeg var inne etter sykkel på 5.51, foran skjema. Kjørte i snitt på 30 km i timen. Strava viser at 50 prosent var i sone tre. Kunne neppe ha presset meg veldig mye mer. Kunne kanskje klart litt bedre om det ikke var så vondt å ligge i bøylen på slutten.

Jeg hadde grudd meg til løping. Jeg har trent altfor lite på asfalt i år, fordi jeg synes det er så kjedelig. Det er mye gøyere å løpe over fjellet med Fjellgeitene. Og siden trening skal være lystbetont har jeg prioritert noen halvmaraton, men ellers Vidden og relaxturene til Fjellgeitene.
Dessuten fryktet jeg varmen på 25-26 grader, som jeg vanligvis takler dårlig.

Men du verden så deilig det var å løpe! Beina var så fine og publikum en drøm. Til og med Sotra CK hadde folk i løypa som ropte Torunn! Jeg droppet capsen, fordi det var litt overskyet. Men solbrillene var gode å ha. Jeg tok meg tid til en tissetur på ordentlig do denne gang (PS! Det er vanskelig å tømme blæren helt på sykkel). Toalettene lå pent ved løypen mange steder.

I baklommen hadde jeg fire Isogel fra High 5, ellers levde jeg på cola og banan som kunne henter hver 2,5 kilometer. Først 13 kilometer var bare deilige i en helt flat løype som består av tre runder på ca. 13 kilometer. Da var ambisjonen min å ha det fint under løpsdelen og kanskje klare 4.30, ikke noe annet.

 

Vil bare gå

Jeg ante ikke snittfarten min, men kunne hele tiden se totaltiden. Jeg stoppet og preiket med klubbvenninner som jeg tok igjen og fikk delvis festet en compeed på et gnagsår som stammet fra Os tri uten sokker i august. Det var ellers lite drama med beina. Ingen kramper og ingen vondter. Eneste gang jeg har hatt kramper var da jeg brukte kompresjonsstrømper opp Aurlandsdalen.
Publikum var fantastiske og jeg sang med da publikum kjørte på med «It’s Raining Men», da jeg var i gang med andre runde. Mellom 20 og 30 kilometer ble det tyngre. Ett av partiene på løpingen var bortover en øde vei uten publikum. Der var det mentalt tungt. Som mange andre slet jeg der på siste runde. Etter 30 kilometer hadde jeg lovet meg selv at jeg skulle få lov til å gå. Jeg så at jeg kunne klare 11-tallet ved å kjøre litt på på løpingen, men jeg var ikke sterk nok i hodet denne gang. Det var så velsignet deilig å gå inne imellom. «De hjemme bryr seg jo ikke. De fleste tenker vel bare at jeg har gjennomført», tenkte den ene delen av hodet. Vel, det stemte jo ikke helt innad i treningsmiljøet, skjønte jeg etterpå.

Alt har en ende

De siste kilometerne løp jeg. Jeg trodde til og med jeg spurtet. Strava sier 5.50-fart ... På dette tidspunktet var jeg nok ganske animert. Ute var det mørkt. Men beinet var fortsatt fine og magen var så fin så. På vei inn på diskoteket/målområdet rettet jeg på racebeltet og tenkte på bildene fra Marathon Fotos. På skjermen var totaltiden 12.14.21. Tenk hva den kunne ha vært om jeg måtte parkere sykkel for et par dobesøk!


Det var deilig å være i mål! Jeg kunne valgt å gå i kjelleren på siste løperunde, men gjorde ikke det. Løpstiden min ble 4.40.40. Kunne nok ha tenkte meg å løpe litt fortere. Men grunnet løpingen følte jeg meg også helt fin da vi drakk øl og spiste mat i partyteltet som Ironman alltid stiller med etter løp. Faktisk går du rett inn på fest. Da hadde jeg fått tatt meg en dusj og byttet klær også. Det er et must for oss som tisser i buksa.

Gjør jeg det igjen? Ja, ganske sikkert.
Jeg fulgte ikke et treningsprogram mot Ironman, men har fått syklet en del langturer, løpt i sumpen på Askøy og løpt en del i terreng. Fikk også med meg 25 kilometer skogsmaraton i august. Og ikke minst har jeg hadde mange fine turer og naturopplevelser med treningsvenner! Treningsmengden har variert mellom seks og 13 treningstimer i uken de siste månedene. Men treningen krever mye organisering for en alenemor. I sommer var jeg til kardiolog for ekstra slag på hjertet. Mulig det skyldtes stress. Så det krevet sitt, dette treningslivet.
Men det gjør godt å gå i mål, å fullføre og kjenne seg sterk og klar. Jeg tror de aller fleste som ønsker dette kan få det til. Ironman er varmt vann, tett mellom matstasjonene og flat løype. Det er ikke så mye som kan gå galt hvis grunnformen er der.


Etter en uke føler kroppen seg oppsiktsvekkende restituert. Nå gleder jeg meg til å være på fjellet og gå på Geitegym! Og så skal jeg svømme mye til vinteren. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg rotet med der i havet utenfor Calella.


fredag 30. september 2016

Ultramaraton Kaszubska Poniewierka 100 km 2016

0 kommentarer
«Wiezyca er den høyeste toppen mellom Storbritannia i vest og Ural-fjellene i øst.» Det er den sympatiske hytteverten min som begeistret forteller meg dette klokken to om natten, mens han gestikulerer og febrilsk leter etter de engelske ordene. Jeg spiser yoghurt. Helt naturell fra begeret. De hadde ikke müsli i butikken, men jeg har bananer, en fersken og en pose blandede nøtter. Så jeg spiser en banan og en fersken ved siden av, og vurderer om jeg skal ta med nøtteposen på turen. Jeg har ikke så lyst til å trenge meg på i kjøkkenet. En motorgressklipper står parkert ved sofaen. Jeg går ut under månen, og slår lens ved den overgrodde campingvognen.

Hytta vi overnattet i. Gresset var ikke slått på en stund.

Wiezyca ligger midt i Kasjubia-regionen, omtrent 40 km fra Gdansk. Åsen er 329 meter høy, over dobbelt så høy som Himmelbjerget. Det er da noe. Ved foten av åsen, om lag 190 meter over havet, ligger skianlegget Koszalkowo. Anlegget har vel en kilometer med løyper – fordelt på åtte heiser, hver med en høydeforskjell på om lag 45 meter. Så det er ikke rare greiene, men dette er Mekka for vintersport i Nord-Polen. Det er langt til Zakopane ved foten av Tatra-fjellene i sør, der toppene strekker seg over 2000 meter.

Kasjubia

Lokaltoget fra Gdynia stoppet i Krzeszna. Her skulle vi av. Det ble stille da toget forsvant rundt svingen. Bak den tomme stasjonsbygningen ledet en sandet kjerrevei ut til det som var stedets bilvei. Den har kvadratmeterstore betongelementer som veidekke, en rekke i hver hjulbane, én kjørebane. Betong er det naturligste veidekke i et land som har overflod av den fineste sand, men mangler tilsvarende overflod av olje til asfalt.

Vi gikk til butikken. Marcin spurte om veien – venstre eller høyre? Høyre. Piotr som gikk av toget samtidig med oss, ble med til det slitne kjellerlokalet som huset stedets butikk. Her handlet vi frokost. Marcin advarte mot de daggamle bakervarene, så jeg landet på yoghurt, frukt og nøtter. Og 3 liter vann til blæren i rompetasken. Så gikk vi den støvete kilometeren tilbake til parkeringsplassen ved skianlegget for å vente på at registreringen skulle åpne klokken seks.

Piotr tok fram kveldsmaten – en pose svære sylteagurker som han høflig bød på, og tre store boksøl. Ølene helte han i seg i løpet av den snaue timen vi ventet. Som polakker flest var han ikke veldig stø i engelsk, men fikk fortalt at han løp 8–10 maraton i året, og hadde en pers på 3.04. Men det var visst noen år siden – i Berlin. Piotr skulle overnatte på et liggeunderlag på skolen, 4 km fra skianlegget, mens Marcin hadde lånt plass i en hytte til oss, noen steinkast fra parkeringsplassen der løpet skulle starte. Der var det madrasser.

Startoppstilling under månen. Meg lengst til høyre under portalen.



Marcin hadde ordnet alt: kjøpt togbilletter, tatt med soveposer, og laget pasta til kvelds. Det eneste jeg hadde fikset selv var å melde meg på. Det var i grunnen lettere sagt enn gjort, men ved hjelp av Google translate og et oppdiktet telefonnummer hadde jeg kommet meg gjennom registreringsprosessen. Da Marcin foreslo at vi kunne delta på løpet, siden jeg likevel skulle være i Sopot denne uken, sjekket jeg først løypeprofilen. Hundre kilometer er en drøy distanse, men hvis jeg først skulle prøve meg, så måtte et løp i dette flatlandet være greiere enn disse ekstreme fjelløpene. 2000 høydemeter er lite fordelt over 100 km. Men om jeg hadde hatt en fornemmelse av hva som lå i navnet på løpet, hadde jeg kanskje tenkt meg om en gang til.

Månelyst

Den kasjubiske månen skinte som en sol inn gjennom vinduet da alarmen vekket meg kvart på to. På tide å stå opp, spise frokost, briefing halv tre (på polsk, only), deretter sjekk av at all energimatemballasje var merket med sprittusj. Det siste var en forholdsregel som skulle sikre at ingen slapp søppelet sitt fra seg i skogen uten risiko for identifisering. Noen av deltakerne hadde pakket seg inn i plast i den kjølige natten. Marcin hadde løse ermer. Selv hadde jeg tatt på en tynn ulltrøye jeg tenkte jeg kunne kvitte meg med når solen sto opp tre og en halv time seinere.

Skumring over de kasjubiske åsene. Skodda i dalbunnen skapte litt problemer for den reaktive hodelykten.

Klokken tre gikk startskuddet. Det var unødvendig å skru på hodelykten. Om ikke månen var lys nok, så var det 82 andre hodelykter omkring meg der vi sprang i kø over beitemarkene tilbake mot stasjonen og kjellerbutikken. Derfra bar det oppover en kjerrevei mot åsen Wiezyca. Skogen var dekorert med små lysende juletrekuler. Et kobbel av gardsbikkjer gneldret gjennom natten.
Tempoet var litt friskt, det var det. Men i motbakkene var det gange for alle. Noen gikk fortere enn andre. Marcin kunne jeg knapt holde følge med. «Hvis jeg går fort, holder jeg et tempo på 8 min/km, og da taper jeg nesten ikke tid i forhold til å løpe,» forklarte han.

Kaszubska Poniewierka er et terrengløp. Andelen ekte sti er rett nok kanskje bare halvparten av løypa. Dette er tømmerhoggerland, så skogsveier gir tilgang til nesten alle deler av skogen. Underlaget kan være av hardtrampet jord eller sand, men noen steder er skogsveiene oppgradert med grus. «Sandhull» kan være omtrent like plagsomme som gjørmehull i Bergensfjellene. Noen steder er det veier med historisk sus over seg – brolagt med rullestein. De er utfordrende om ikke man er litt vant til teknisk løping.

Dominerende løpeunderlag: skogsveier med hardtrampet jord, leire, gress eller grus.



Men løpet er også et forsøk på å skape et fjelløp med ITRA-kvalifiseringspoeng i en region som er like flat som Danmark. Løypa oppsøker hver minste haug. Opp og ned. Frem og tilbake. Rundt i ring for å få med alle. Om målet hadde vært å komme seg til Sopot, kunne løpet vært på 50 km. Det er 100, 102 faktisk. To bonuskilometer betyr vel lite når man er sanseløs av utmattelse.

Poniewierka

Poniewierka er et gammelt ord som kan beskrive følelsen av formålsløs virring. Det er opprinnelig knyttet til landstrykerlivet – det å fare hit og dit, rundtomkring, uten noe fast oppholdssted. Følelsen av ikke å være til nytte. Landstrykere er det ikke så mange av lenger, men i moderne polsk brukes det derimot i verbform, poniewierac, om det å drikke seg sanseløst full, eller om det å påføre seg selv skade, mishandle seg selv – frivillig å underkaste seg tortur. «Ultramaraton kasjubisk selvskading». Høres artig ut.

"You made this race international!" Meg (eneste utlending) og Marcin blir intervjuet av lokalavisen i Kartuzy ved matstasjonen etter 30 km.


Allerede da det begynte å skumre etter 25 kilometer, var beina maltraktert. Lårmuskulaturen verket som om jeg hadde løpt en maraton i konkurransefart, og jeg kjente at det bygde seg opp noen blemmer på tærne. Hva var dette for noe? En måned tidligere hadde jeg løpt 140 km på Hardangervidda – over tre dager – uten noe påtagelig ubehag, annet enn tretthet. Jeg hadde tatt Mutantene med meg til Polen, selv om Roy hadde advart mot å bruke dem i flatlandet, nettopp fordi jeg ikke hadde fått annet men enn en blå negl etter så mye løping på vidda. Jeg har andre terrengsko jeg liker, men jeg ante ikke hvordan de ville oppføre seg på en så lang distanse.

De stadige små opp og nedstigningene hadde hatt sin virkning. Og jeg hadde jo ikke tatt det så mye med ro som jeg burde. Det var gøy å løpe gjennom mørket, og jeg hadde prøvd å henge meg på en gjeng med altfor ivrige ungdommer. Greit å ha noen rygger å henge på.

Fin skog! La Sportiva Mutant på beina. Litt overkill, kanskje, men jeg turte ikke eksperimentere med andre sko.

Halvveis

På matstasjonen ved 50 km var det mulig å deponere klær og utstyr for turen videre: tørre sokker, alternative sko, andre klær, mat og drikke. Mange hadde valgt å deponere staver. De visste hva som kom. Løypen hittil var fløyelsmyke, bølgende gressenger i forhold til det som ventet oss 20 km lenger fremme.

Jeg kjente at blemmen på venstre fot hadde sprukket og begynte å svi. Jeg så for meg et blodbad nede i skoene. Piotr tok av seg sko og sokker hver gang han kom til en matstasjon. Jeg hadde ingen planer om å ta av fottøyet før jeg var innenfor rekkevidde av en dusj.

De serverte suppe på matstasjonen. Jeg spiste to porsjoner. Og drakk en halvliter vann og en halvliter isotonisk drikke, som de kalte det. Marcin ville dra, jeg ville bli. Så jeg gikk på do og tømte magen. Etter 25 minutter stavret jeg meg alene ut døra og bortover veien, ut av den lille landsbyen. Jeg kunne knapt gå. Stiv som en pinne. Det var 50 km igjen, 52 faktisk. To bonuskilometer.

På et vis kom jeg i gang med å løpe. På et vis. Jeg skulle til 70 km-merket. Neste matstasjon. Det som kom etter, kom etter. Og som jeg forklarte for Arkadiusz – en sjelden engelsktalende coach surfer fra Gdynia med jobb i et irsk selskap, og som innhentet meg ved ølstasjonen (ja, de serverte øl) i Otomin, ved 65 km – så skulle jeg etterpå springe de 15 kilometerne til neste matstasjon. Og etter det skulle jeg springe de 15 kilometerne, 17 faktisk, til mål. Det gjelder å holde seg med overkommelige delmål.

Nederst på startnummeret er løypeprofilen trykket opp ned, sånn at man kan se ned på magen for å sjekke hvor mange bakker som er igjen.

Matstasjonen lå først på 72 km. De to ekstra kilometerne var ikke gøy. Sola hadde begynt å bake, så jeg la meg på ryggen i skyggen, og stappet polsk bakverk med sukkerglasur i munnen. Der kom Piotr også. Barfot. Og dama som alltid la seg på ryggen med beina oppetter en vegg. Arkadiusz dro videre. Da Piotr la i vei, stablet jeg meg på beina, stappet to sjokoladebiter i munnen, tok med meg en neve peanøtter og stavret meg av gårde. Vel 10 minutters pause fikk holde.

Stoltze-intervaller

Nå bar det inn i den skyggefulle løvskogen langs kysten. Stien slynget seg mykt langs et smalt dalføre en liten stund. Det var en fin sti. Her ute ved kysten har landet en høyde på omkring 100 meter over havet, og er laget av stein og grus. I denne morenemassen har hver minste bekk skåret seg ut en trang dal som vi måtte passere. Opp og ned. Jeg talte 11 bratte oppstigninger, og tilsvarende mange nedstigninger. Stoltze-intervaller er det siste man lengter etter under de siste 30 kilometerne av et 100 kilometers ultraløp. Men det var sånn det var.

Jeg oppdaget snart at polakkene var dårlige til å løpe nedoverbakke, spesielt når det ble litt teknisk med røtter, steiner og ujevn sti. Jeg kunne ta det med ro og slippe dem fra meg i oppoverbakkene, der de ville peise på med hendene på knærne, og ta dem igjen og springe fra dem i nedoverbakkene. Jeg begynte å se på meg selv som antilopejegerne i «Born to run», som følger etter og utmatter byttet sitt til det stuper.

Jeg tok igjen Arkadiusz om lag halvveis til matstasjonen på 85 kilometer. «Bare løp du, jeg tar deg igjen,» sa jeg bråkjekt da han løp videre fra matstasjonen, mens jeg forsynte meg grovt av det polske bakverket, sjokoladen og peanøttene. Jeg tok meg ti minutter.

Utsikt mot Stadion Lesny og Sopot. Vi hører støyen fra målområdet, men har fremdeles en sløyfe på 4 kilometer til mål.
Da jeg tok ham igjen, etter å ha nedkjempet en hel flokk antiloper, gikk han og pratet med Piotr. Det var 7 km igjen til mål, og de to-tre mest groteske stigningene sto igjen. Vi slo følge på et vis: Jeg slapp dem fra meg i motbakkene, og tok dem igjen i nedoverbakkene. På toppen av den andre stigningen så vi endelig stadion Lesny der nede, og hørte høyttaleranlegget gjalle. Mål. Men ikke ennå. Den perverse løypa skulle først ta oss på en ny 4-kilometerssløyfe til toppen av slalombakken i Sopot. Derfra fikk vi springe ned i byen – bare for å bli sendt opp i skogen igjen for å klatre enda en ås tilbake til den lille dalen der stadionet lå.

Vi tok det med fatning, nedkjempet et par antiloper til, og løp over mållinjen i samlet rekke, Piotr, Arkadiusz og jeg. Marcin satt i en fluktstol, og der hadde han visst sittet en time, innpakket i soveposer. Jeg tok av skoene, men beholdt strømpene på, dro på meg det jeg hadde av klær, kvitterte ut en øl og en enorm porsjon ulike polske spesialiteter på startnummeret, og sank ned i en fluktstol ved siden av Marcin. Klokka var fem. 13 timer 52 minutter og 21 sekunder kasjubisk selvskading var over.

I mål. Her kunne jeg kvittere ut mat og øl på startnummeret. Sliten nå.





mandag 22. august 2016

Goat Ultra 2016 Hardangervidden

1 kommentarer
«Ørjan Nilsen, er det noen av dere?» Det er hytteverten på Sandhaug turisthytte, midt på Hardangervidden, som spør. Han står med en telefon i hånden. Vi ser på hverandre.

«Eh, nei, men han er på vei …» Christina tar mot til seg og tar telefonen. «Hallo?» Det er Gunn Therese, samboeren til Ørjan. Vi sitter og spiser. Det regner ute. Klokka er halv ti på kvelden. «Det er fremdeles lyst nok til å gå ute,» sier Christina optimistisk.

Fredag ettermiddag, 19. august

Goat Ultra 2016 Hardangervidden begynner som en drøm. Det er 20 varmegrader og sol i Kinsarvik. Vi har kjørt taxi helt opp til Airlift sin helikopterbase, der grusveien begynner, så slipper vi å slite ut skoene på asfalt. Det er folksomt på stien. Tyske ungdommer med svære ryggsekker slipper oss forbi med et smil. Vi er lette i beina, og tar oss tid til å være turister på toppen av Nykjesøyfossen. Vel fremme på Stavali er det så fint at vi i stedet for å hoppe i den vedfyrte badestampen med de overstadig tatoverte og beskjeggede ryggsekksliterne fra Stavangerkanten, tar badet i elva før rømmegrøt og spekemat. Og øl.


Fjellgeiter på toppen av Nykkjesøyfossen, en avstikker på vei til Stavali. Kinsarvik ved fjorden.

 

Lørdag 20. august

Frokost halv åtte. Vi vil prøve å komme tidlig av gårde for å rekke å ta en tur opp på Hårteigen, det rare, 1690 meter høye fjellet på som står som en kloss midt på Hardangervidda. Mens vi andre gjør oss klar løper Ørjan omkring ute. Ned til elva, opp igjen, står og ser ut over dalen. Han har mistet lommeboka si. Alle pengene og kredittkortet er vekke. Og det var ikke småpenger han hadde med. Han er ikke til å rikke. Han vil absolutt gå ned til Kinsarvik igjen for å lete. Det er 13 kilometer og 1100 høydemeter i feil retning. I Kinsarvik ringer han banken og Gunn Therese, før han starter på veien til Sandhaug. Den korte veien.

På vei ned til Torehytta for en rast, før bestigning av monsteret i bakgrunnen, Hårteigen.


Ti over halv åtte begynner vi syv andre å løpe motsatt vei. Etter vel 8 kilometer skiller vi lag med Christina som er fast bestemt på å ta den korte ruten på 45 km via Hadlaskar til Sandhaug. Vi andre vil opp på Hårteigen, og løper sørover mot Torehytten. Været er flott, med solgløtt og litt vind. Vi raster ved Torehytten etter om lag 20 km. 3 km seinere er vi ved foten av Hårteigen, 1500 meter over havet. Vi har forsert over 400 høydemeter siden Stavali, og Frode Sørhøy kjenner på kroppen at han ikke trenger de 200 ekstra opp på toppen av Hårteigen, så han drar i forveien til Litlos. Vi andre begynner å forsere den bratte, steinete ura opp skaret mot toppen.
Svein Arne kjenner etter hvor berget er. Roy på vei opp. Gro henger i tauvasen. Frode stopper her.


Frode Johansen snur når vi kommer til den morkne tauvasen. Tauvasen skal hjelpe folk opp det bratte svaberget til den smale hylla som leder rundt fjellet til kløfta som tar deg helt opp på platået. Det er over 100 meter rett ned. Det er ikke noe å holde seg i. Men vi er fire som undertrykker høydeskrekken og tar oss helt opp til varden på toppen. Utsikten er fantastisk. Hårteigen skal til og med ha 4G. En melding plinger inn, og jeg står en stund der oppe og venter på at mobilen skal laste opp bildet av oss fire tindebestigere til Instagram og Facebook. Til slutt gir jeg opp, og setter mobilen i flymodus. Strømnivået har sunket drastisk mens den sloss for å laste opp bildet. Sør for Hårteigen er vi i radioskyggen. Vi har ingen muligheter for å komme i telefonisk kontakt med hverandre før vi er på Dyranut ved Riksveien neste dag.
Dag, Roy, Gro og Svein Arne på toppen av Hårteigen. Fin utsikt og 4G ... not.

Det er godt å komme inn i varmen på Litlos etter 40 km på beina. Frode Sørhøy har vært der tre kvarter allerede, og er godt inni en pose chips. Vi drikker cola og får reinsdyrkarbonader med speilegg og brød. Det er nesten sånn at vi har lyst til å bli der, men klokka er fire, og vi har 25 km igjen til Sandhaug.

Det virker som om det har blåst litt opp. Frode Johansen syns det ser ut som regnbyger som driver innover fra sør. Neida, sier jeg, og peker mot de tunge skyene på fjellene i vest. Det er bare der det regner. Fem minutter seinere må vi trekke på oss regntøyet. En halvtime seinere er vi våte til skinnet, i hvert fall på høyresiden der regnet pisker på. Jeg vurderer å finne fram hansker, lue og bukser, men dropper det. Så blir jo alt bare gjennomvått med det samme. Jeg trenger tørre ting hvis jeg må stoppe, tenker jeg. Fingrene er stivfrosne.

«No spør eg som ungene, kor langt e’ det igjen?» sier Gro. Og jeg tar et blikk på kartet, og lyger som til ungene: «Kanskje fire ned til Besso og fem derfra?» To kilometer seinere sier jeg at det er åtte, kanskje.

Vi jager på gjennom goldt blokkhav og myrer. Besso ligger og lokker med varme og mat når vi endelig har kommet ned til Nordmannslågen, men vi skal til Sandhaug som ligger i regndrevet på den andre siden av vannet. Når vi endelig ser Sandhaug er vi fire kilometer fra. Nå er ikke Gro til å stoppe. Bare Frode Johansen klarer å henge seg på gjennom gjørmehavet. Svein Arne ligger i ryggen på meg. Frode Sørhøy og Roy har sakket akterut inne på fjellet. Været letter litt. Så begynner det å regne igjen.

I vindfanget på Sandhaug står Christina og deler ut chips. Det er kjempegodt med salt chips når en er sliten. Og Sandhaug har varm dusj og utleiehåndklær, og middag om en halvtime, forteller hun fornøyd. Og tørkerom! Og vi er alle sammen skrevet inn i hytteboken. Jeg sitter og samler meg i ti minutter før jeg får av meg våte og gjørmete sko og sokker. Jeg har en blå tå. Så stavrer jeg inn i resepsjonen sammen med Svein Arne for å få meg et håndkle. Roy og Frode Sørhøy dukker opp et kvarter seinere. Ørjan har ingen sett.

«Da e’ ingen so daua i detta veret,» sier hyttevakten beroligende. Ørjan har lader og lykt på mobilen, sier Roy. Og kart på mobilen. Er det mulig å ringe hyttevakten på Hadlaskar for å høre om han har vært forbi der? Det pleier å være satellittelefoner på hyttene. Kanskje han har stoppet der. Nei, det er visst ikke mulig å ringe til Hadlaskar.

Klokken blir ti. Det mørkner ute, og stemningen er litt trykket. Men så kommer Ørjan. Han har gått til skrevs i gjørme langs Nordmannslågen fordi han trodde stien gikk der, og ikke oppe på moreneryggene. Det står 71 km på klokken hans. Det er 6 km lenger enn noen av oss andre. Og 1100 høydemeter ekstra fra Kinsarvik og opp til Stavali. På kjøkkenet varmer de raskt opp mat til ham.

Søndag 21. august

Det er søndagsfrokost kl 0800 på Sandhaug. Det er sikkert tidlig for det festlige laget med svære reinjegere og påseglede fruer som hadde party i et avlukket festlokale rett under sovesalen kvelden i forveien. Men vi syns det er litt seint, og får lov å spise kvart på åtte. Jeg våkner ti over åtte, og de andre er allerede i gang med matpakkesmøring. Men klokken blir ni før alle er klare for lagbilde foran Sandhaug.

Det knirker litt i leddene på noen hver. Det er sekstikilometersdag nummer to. Vestvidda slutter ved Sandhaug. Østvidda bølger seg blidt så langt øyet kan se, dekket av lyng og lav, med grusstier som snor seg nedi og opp av et og annet gjørmehull. Selv om det er terreng vi springer i, kommer tidsforbruket per kilometer tidvis ned i 6 og 7 minutter. Ved Langavatnet der broen krysser Snera, deler vi oss. Christina har bestemt seg for å løpe grusveien til Dyranut. Gro slår følge. Vi andre tar stien mot stølsmarkene omkring Nybu. Der insisterer Roy på at vi alle skal legge oss ned i den myke reinlaven før det er slutt på den. «Jeg har gjort det flere ganger allerede, og det er helt fantastisk,» sier han. Det er det. Det er rett før jeg sovner.
Vi holder på å sovne i det myke reinlavet ved Nybu. Og spiser litt.

På Dyranut har Frode Sørhøy bestemt seg for å stå av og ta buss og tog hjem til Bergen. Gro sliter med en skade, og drar med Frode til Haugastøl og derfra til Finse med tog for å ta imot sin Frode som blir med oss videre.

Resten av oss fortsetter til Kjeldebu for å spise Lapskaus. Vi varmer fire bokser, og skraper gryten. Vi har spist mat for 12. Klokka er tre og toget går om fem timer. Vi har litt mindre enn halve turen igjen. Det bør gå. Vi har brukt fem timer på de 32 kilometerne til Kjeldebu. Jeg sender melding til Finse 1222 om at vi ikke rekker å spise middag der klokka sju. Det er litt mobildekning her.
Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysenvatnet. Derfra står 400 høydemeter over 14 km foran oss.

Fra Kjeldebu er vi definitivt inne på Vestvidda igjen. Vi gir raskt opp å holde skoene tørre. Myrene blir blautere og blautere. Vi springer opp og ned av fjellknatter, og krysser den ene blågrå breelven etter den andre. Brearmene fra Hardangerjøkulen henger ut over dalen, og koster noen kalde regnskyll over oss. Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysendammen, og i løpet av de neste 14 kilometerne skal vi opp 400 høydemeter, 250 av dem over de fire kilometerne som kalles Helvetesgilet. «Når du kommer dit, skjønner du hvorfor det heter det,» hadde jeg kjekt skrevet på Facebook. Når jeg kom dit, skjønte jeg det også.
Blågrønt brevann i Leiro. Vestlandsvidde med gjørmebad, og Austra Leirebottsskåka i bakgrunnen.

Bakkene begynner med en lang og bratt stigning opp fra Skåltjørna. Deretter snor stien seg mellom kampesteiner, over fjellhyller og blokkhav, vi må hoppe fra stein til stein langs brevann med en loddrett fjellvegg ved siden av oss, og kravle over snøfenner, den ene større og brattere enn den neste. Glipper skoene, får du et bad i brevann. Det er ikke mye sti å snakke om heller. Over flere kilometer finnes det ikke annet enn svaberg, stein og snø, ingen vegetasjon, ingen grus som kan trampes til sti. Veien finnes ved å nistirre etter den neste avskallede røde T-en. Det går ufattelig langsomt. I tillegg har jeg gått tom for energi. Jeg må slippe Roy og Frode. Ørjan, Christina og Svein Arne er antakelig et kvarter bak meg. Det gjettet jeg i hvert fall på da jeg langt der nede så to skikkelser springe forbi tyskerne med fiskestang mot elvekryssingen ved Skålatjørna.
Snart i Helvetesgilet i 1400 meters høyde. Her begynner det å bli tricky. Roy og Frode har forsert snøfonna uten å bade, og er på vei ned på steinene langs vannet.

Jeg spiser den siste nøttebaren jeg kjøpte på Voss, og halve snickersen jeg ble sånn fristet av på Litlos. Det hardkokte egget fra Stavali ligger fremdeles i sekken. Det gjør nisten fra Sandhaug også. Har ikke lyst på mat. Prøver stadig å berolige meg selv med at jeg med rask gange kan nå til Finse før toget går.

«Ti minutter til middag,» roper plutselig Ørjan bak meg. Vi hadde jo opprinnelig bestilt middag på Finse 1222 til klokken sju. Toget går klokken åtte. Ørjan tror ikke Christina og Svein Arne rekker det. Han får jaget meg litt opp. Det begynner å bli synbar sti, og det er nesten bare nedoverbakke til Finse. Nesten. Ved stidelet mot Krækkja tror jeg fremdeles vi har en margin på et kvarter. Så roter vi litt med en elvekryssing, men med moderat fart og fem og en halv kilometer igjen, skal det kunne gå på under en time. Men det er nok lenger til Finse enn jeg har beregnet. Det er lenge siden det var et mål å holde seg tørr på beina. Gjørmen skvetter til alle kanter, vi starter en langspurt over betongdemningen ved Finsevannet. Fremdeles ingen tog å se?

Når jeg løper opp den siste bakken til perrongen, står det fremdeles folk der og venter. Svetten siler, og jeg hiver etter pusten. Folk smiler litt forståelsesfullt. Ørjan har kommet et par minutter før meg, og har hentet posene med siviltøy hos Roys Sara i døren på Finse 1222. «Vi ville mistet toget hvis det var i rute,» sier han. «Vi var ett minutt for seine inn på stasjonen. Det er åtte minutter forsinket.»
Christina og Svein Arne får akkurat se toget trille ut fra perrongen, der de kommer løpende langs Rallarveien. Roy og Frode er i dusjen. Gro har tatt imot dem på rallarveien. Frode Sørhøy sitter hjemme i Bergen og koser seg med chiligryte og Haandbryggeri-øl. Selv går jeg ut i kafévognen og kjøper en sjokomelk, en Pepsi og en Bris, og drikker dem i den rekkefølgen. Etter halvannen liter drikke er jeg fremdeles tørr i munnen.


Tall fra Garmin 910 XT (Kinsarvik–Stavali + Stavali–Sandhaug + Sandhaug–Finse):
Avstand: 140,7 kilometer (13,3+ 65,4+62)
Høydemeter: 4856 m (1174+2270+1412)
Tid i bevegelse: 20:35 t (2:28+9:08+8:59)
Tid totalt: 25:24 t (3:05+11:18+11:01)
Vekt: –2 kg (mandag morgen)

De som var med (alfabetisk):
Dag Grønnestad
Svein Arne Haugen
Frode Johansen
Roy Kihl
Christina Linde
Ørjan Nilsen
Gro Svendal

mandag 6. juni 2016

Bergen–Voss 2016 Lanterne rouge

2 kommentarer
Jeg syklet Bergen–Voss på 5 timer og 11 minutter.

Sånn. Nå er det sagt. Du trenger ikke lese lenger for å få vite hvordan det gikk. Det gikk ikke, kort og godt. Så tungt har det aldri vært å sykle til Voss før. 

Hva var det som ikke gikk, spør du kanskje? Er ikke 5.11 en veldig rask tid til Voss?

"Ka e planen?" "Får vel prøve å henge på til Trengereid?"

Vel, det kommer an på. For noen med et så oppblåst, aldersfornektende selvbilde som Jernmannens, er tider over fem timer noe som hører en svunnen fortid til, nærmere bestemt 2008. Tider under fem timer er akseptable, tider på 4.30-tallet er OK, men du må ned på 4.20-tallet før sirenene begynner å synge. Det siste har bare skjedd én gang, da Jernmannen fremdeles var sist i 40-årene, og ennå syklet de 11-12 kilometerne til og fra jobb uanfektet av snø og regn, slaps, storm, skybrudd eller hva nå meteorologene kunne finne på å kalle det. Hver dag. Året rundt. Dette var før Jernmannen for alvor hadde begynt å springe til og fra jobb, for også å bli god til å løpe. 

Løpingen har etter hvert tatt helt overhånd, for å si det sånn. Sykkelen har ikke vært ute av skapet hele vinteren. Ikke siden 18. september 2015, for å være presis, da jeg gikk i bakken over våte bybanesporNygårdsbroen. Jeg oppdaget ikke det bøyde girøret før jeg giret helt ned i siste bakken hjem, og vrengte hele SRAM Force-girskifteren og kjedet inn i bakhjulet. Takk og farvel! Dyr omgang. 

Sant å si har jeg et par sykler til stående i boden, men når du sykler over 20 km daglig i all slags vær så blir det en del reparasjoner. Og det er ikke billig, selv om du gjør arbeidet selv. Og det tar tid. Når styrelagre og kranklagre er edt i stykker av salt og grus, så er det ikke bare å gå ned på kolonialen og kjøpe nytt. Alt er spesialdeler fra Kualalumpur, alt sitter fast, verktøyet er laget av leketøysfabrikanter. Derfor står de to syklene der i boden med ødelagte lagre både her og der. Jeg er lei av sykkelreparasjoner. Jeg har blitt godværssyklist. Det er tross alt enklere å knytte på seg et par joggesko, og hive dem når sålen faller av. 

15. mars kom sykkelen fram igjen, men bare som alternativ trening for løperkneet. Jeg ble sår i ræven av å sitte en halvtime på sykkelen, men det var kanskje fordi det var vinterbukser uten padding. Godt det snart var påske. Først i slutten av april kom sykkelen sånn ordentlig frem igjen, i hvert fall på solskinnsdager. For å kompensere litt for manglende sykkeltrening gjennom vinteren tok jeg gjerne den lange veien til jobb fra Eidsvågneset til Minde: over Munkebotn, over Skansemyren og over Montana – tre fine motbakker på lett gir. Jo flere tråkk, jo mer trening. Derfor sykler jeg alltid på lettest mulig gir. 

Ingen ritt, ingen lange turer. Jeg syklet 33 km hjem fra Kalandseidet etter et 10 km-løp. Det var det lengste. Og jeg tenkte at den historisk gode kondisen og løpeformen skulle trumfe mangelen på timer i sadelen. 

Den historisk gode formen holdt til Trengereid. Så fort har jeg aldri syklet til Trengereid før. Vi var ved stasjonskrysset i Trengereid (bunnen av bakken) på 58 minutter. Skjema til 4.20 sier 1.01. Vi var tre minutter foran! Man skal ta med seg sine små seire. Men jeg skjønte allerede i bakken opp til Garnes skole at slaget var tapt. Det var ingen bak meg. Jeg var sistemann i feltet. Lanterne rouge. Det lyste rødt over hele dashbordet. På Trengereid lot jeg feltet sige fra meg, og tok bakken i mitt eget tempo. Maarten sto ved rundkjøringen og heiet. "Vil du være med," ropte jeg. Han var anpusten da han tok meg igjen. ”Venter du på neste felt?” 

Jeg håpet vel at jeg skulle nå til topps på Kvamskogen før jeg ble tatt igjen av neste felt. Da hadde jeg hatt en sjanse til å følge med, men det var vel for mye å håpe på. De kom ved Frøland bru, i bunnen av bakken. Etter tunnelen var de forbi. Jeg holdt mitt eget tempo. Jeg så ingen bak meg. I Eikedalen ventet MAXpulse på meg, men han hadde glemt at det var en bakke til, så der falt han av. Han tok meg igjen ved Furedalen, for han hadde fått haik med to andre. Jeg hang meg på til Norheimsund. Der svingte de av mot kaien, så jeg svingte av jeg også. Greit å få smakt på vaflene, drikke kaffe og kose seg litt. 

På kaien i Norheimsund samlet det seg etter hvert en del tiloversblevne syklister med feilkalibrert selvbilde, så vi fikk til slutt trillet i gang en rulle utover fjorden. En litt uryddig rulle, men i mitt tempo, så jeg skal ikke klage. Vi plukket opp folk her og der langs veien, og et felt må ha tatt oss igjen, for plutselig var vi uendelig mange. Ved Kvanndal kjente jeg at sulten begynte å gnage. Jeg måtte spise, og slet med stadig å måtte taue inn mellomrommene i rullen. Jeg slapp meg bakover for å hvile, og ved Folkedal var jeg jammen sist igjen, så jeg tok like godt opp skivene med gammelost fra baklommen. Finnes ikke bedre proteinkilde enn gammelost. 

I Granvin kom feltet til kapteinen over alle kapteiner. "Kom igjen, Dag" ropte Arne. Så var de forbi. Det var et stort felt. En liten stund lurte jeg på om jeg kunne mobilisere nok til å hekte meg på et bakhjul, for det gikk jo ikke fort oppover mot hovedveien. Men i stedet fisket jeg frem en gammelostskive til, som jeg spiste mens jeg trillet innover langs Granvinsvatnet. Halvveis inn i den andre gammelostskiven kom Lars Christian fra Åsane forbi og ropte at jeg måtte henge meg på, ”så hjelper vi hverandre”. Ja, det kan du tro, tenkte jeg, stappet skorpene inn i munnvikene og hang på så godt jeg kunne. Det gikk jo litt fortere sånn. 

I Skjervet begynte jeg faktisk å kjenne meg litt bra, og kunne ta igjen folk som slet i bakken. På toppen lå det fire ryttere i en gruppe et par hundre meter lengre fremme. ”Det hadde vært bra å komme opp til de,” ropte Lars Christian bak meg. Ja, det hadde vært bra. Så da var det bare å bite tennene sammen og trø. Jeg boret blikket i asfalten. Hver gang jeg løftet blikket, var de kommet litt nærmere. I Svelganekrysset hadde jeg kontakt. Lars Christian hang på. Kjør rulle, ropte han. Vent litt, ropte jeg. Jeg trengte en liten pause. De var heldigvis litt vanskelige å be. Fra siste sving i Skjervet og halvannen kilometer fra Skjervet til Svelganekrysset har jeg aldri kjørt så fort før, ifølge Strava (https://www.strava.com/activities/598293585/segments/14573037016). Man skal ta med seg sine små seire. 

Det ble en litt ussel rulle, og jo nærmere Voss vi kom, jo mer gikk det i oppløsning. Men sånn er det. Jeg hadde heller ikke hastverk. Løpet var kjørt. Jeg visste at når jeg trillet inn i Vangsgata, så ville Lars og Roger stå der og se solbrillefornøyde ut, kanskje spise på en skolebolle med gul krem, og så ville Lars spørre hvordan det gikk, selv om han visste det for lenge siden, siden han ville ha Ultimate Sports mobilapp på skjermen for å følge med på passeringstidene til alle Fjellgeitene. Han ville nok ha stått der en time allerede, og være klar for en tredje Cola-boks, mens gleden vokste seg større og større over å kunne fortelle at DE hadde syklet på 4.27. Og så ville jeg måtte trekke frem historien om den gang JEG syklet på 4.27, og tok en nå uslåelig Strava-KOM med verdens beste rulle (snittfart 48 km/t) langs Granvinsvatnets østre bredd, som nylig raste i sjøen (https://www.strava.com/activities/57569648/segments/1062420454): Foran Joachim Jordan, Svein Ivar Reiso, Ove Matland, Thorolf Hestnes... før jeg kollapset i bunnen av Skjervet, mens kapteinen over alle kapteiner og resten av gruppen kjørte inn på 4.22. Man skal ta med seg sine små seire. 

500 km i sadelen er åpenbart ikke nok til å sykle under fem timer til Voss, selv med historisk god kondis. Det er ikke pusten som er problemet, det er beina. Da jeg syklet under 4.30 hadde jeg mer enn 1900 km i beina samme år, pluss 600 km løping. Takket være logging på Strava, kan vi se hva som skal til:  Øystein Blom-Ohlsen som syklet i vinnergruppen på 4.12 i årets ritt har over 9000 km i beina siden nyttår, Team Fabian (Nils hadde hjultrøbbel og falt av) og Øystein har 6-7000 km og syklet på 4.17, Carl hadde 4500 (kortere vei til jobb), og kjørte på 4.23. Og hva tror du Lars hadde? 1200 km. Og Roger? 1600. Begge har syklet relativt lite, men til gjengjeld løpt mye: 1400 (Lars) og 1700 km (Roger). Knut Thomas havnet på 4.35, selv om han hadde nesten 3000 sykkel-km i beina, men han hadde bare løpt snaut 700 km siden nyttår. Og så har vi Sveinung. Han har syklet over 6000 km siden nyttår. Jeg skal vedde en del på at han hadde en fin dag på jobben, og kunne syklet MYE raskere enn 4.53 hvis han ville.

Så når planene skal legges for BergenVoss neste år, er det bare å velge nivå, legge til litt for alder, trekke fra litt for erfaring, og sette i gang å logge kilometer. Det er hverdagssyklingen som teller!

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...