Almere triathlon, longdistanse classic. ( 30 ars jubileum )

Alt var tilrette for a fa en fin opplevelse.
Jeg har hatt mange fine treninger med Aack og Fjellgeitene. Fikk stotte av min bror. Vaeret var perfekt med lite vind og 23 grader. 300 deltok i den hele og 400 i den halve. Sa da startskuddet gikk var det nok folk a henge pa. Utrulig at nar du vet at du skal holde pa hele dagen, at du likevel la deg reve med og ikke klarer a opne fornuftig. 32 minuter pa den forste 1900 m runde er nemlig galskap for en darlig svommer som meg. Tok det derfor roligere i neste runde, men 1.07 etter 3800 m var likevel godt under 1.15 som jeg hadde tenkt a bruke. 

To og en halv minut i t1 var ogsa mer en godtjent. Begynte a sykle litt rolig siden jeg folte at jeg hadde svomt med kansje for hoy puls. Jeg hadde verken pulseklokke eller speedometer, men kunne regne ut etter 10 km at jeg holdt 33 km/t. Dette var tempoet jeg ville holde hele veien. Sa ble jeg inhentet og lott meg reve meg igjen. Jeg la meg 10 m bak og holdt samme fart helt til en gruppe med 6 man kjorte forbi. Disse la sa tett at det var mye mer effekt a ligge etter disse. Snittet gikk opp til 36 km/t. Litt surt a se at de foran meg syklet sa tett. Spesial nar det var side vind la de seg helt pa hjul. Jeg lott meg ikke friste, hadde jo klubfargene pa.

I 3e runde ble vi godt blandet med de som deltok i den halve triathlon og begynnte en time seinere. Etter uopmerksom kjoring mistet jeg sa gruppen og ble mye elene siste to rundene. Snittet gikk ned igjen til 35 km/t, som var ogsa mye bedre en forventet. Men det var na det begynte. Krampen jeg fikk i hoyre larbein ved ingangen av 3e sykkelrunde var glemt. Jeg tok av sykkelskoene for jeg kom in i t-zone for forste gang i livet. ( er du ikke stolt av meg Geir ? ). Brukte faktisk bare 2.30 i t1 og 2.23 i t2. Dette var ogsa kjappere en jeg forventet, men den tiden jeg vant i t1 og t2 tapte jeg i t3 og t4 . Jeg matte nemlig en ta en tur i skogen i bode 1e og 2e loperunde. Vet ikke helt om jeg bommet pa matten underveis eller bar fordi magen min har vaert litt darlig hele uken. Hver runde gikk tungre og seinere. Heldighvis fikk du mye stotte av publikum som kalte navnet ditt (som sto pa startnummeret) og ga morsomme komentarer.

De to siste rundene (av 4 ) lop min bror med pa den mest kjedelige delen helt til du kom til en gal jeng som sta og grillet,hadde hoy musik pa og heiet. Under lopingen sa jeg at jeg hadde mulighet a komme under 10 timer, men da jeg folte krampen komme tilbake i andre runden provde jeg bare a tenke pa a komme i mal. Siste runde sa jeg at jeg enda hadde mulighet a klare det under 10 timer, sa jeg hoppet over siste drikkestasjon for a vaere sikkert. Helt herlig a klare det. Jeg hadde jo bare dromt om 10.59 . Det ble 9.56.03. ))))) Jeg takker for mange goye treninger med klubben !

Av Maarten Boting

AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon 18. august 2012

Ideen om å delta på en triatlon som pralet av å være «possibly hardest triathlon known to man,» tok form da jeg lå på Haukeland sykehus i september i fjor, med brukket lårbein etter et sykkelritt på Sotra. Jeg kunne ikke røre meg, så innfallet var vel gjerne ikke av de mest gjennomtenkte.

Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon består av 1,9 km svømming i fjorden, 94 km sykling fra Aurland, over fjellet til Erdal og tilbake, og 21 km halvmaraton på sti opp Aurlandsdalen til Østerbø. Totalt antall høydemeter for dagen er om lag 4000. Som tittelen på arrangementet tilsier, er ikke dette en idrettskonkurranse av de vanlige. Ikke bare skal man beherske tre ulike idrettsgrener, men utføre dem etter tur, uten hvile, og hver av dem i et omfang som normalt ville bli betraktet som en hard dags arbeid.

I sykehussengen på Haukeland kan jeg gjøre opp følgende status: Jeg kan sykle, men svømming og løping er noe som hører ungdommen til. Jeg har omtrent ikke løpt en meter siden militærtjenesten for snart 30 år siden, og har aldri vært i Sentralbadet, Bergens sentrale svømmehall. Samme sommer plasket jeg rett nok frem og tilbake langs danske og svenske sandstrender og gispet etter luft, fordi det plutselig hadde begynt å plage meg at jeg aldri riktig hadde fått orden på crawlingen. Jeg gikk nok også rundt med et håp om at det en dag skulle by seg en anledning til å få gått Aurlandsdalen. Var det derfor jeg plutselig, nyoperert i en sykehusseng på Haukeland, syntes det var helt naturlig å melde meg på en triatlon?

Et knapt år seinere, klokken ni en lørdags morgen, står jeg så barfot på kanten av en steinmur ved den kunstige badestranden i Aurland, iført en svart gummidrakt, blå badehette og svømmebriller, og venter på et kanonskudd. Fargen på badehetten skyldes at jeg har innbilt arrangøren at jeg skal klare turen på under 9 timer. For å være helt presis har jeg sagt at jeg skal klare det på åtte timer og trettifem minutter, verken mer eller mindre. Det har jeg regnet meg frem til etter nitide studier av fjorårets resultatlister og egne evner: 40 minutter svømming, 4:40 på sykkel, tre timer løping, og så et kvarter fordelt på de to skiftesonene. Men dette er teori. Nå skal den omsettes i praksis.

40 minutter svømming

Å brystsvømme 1,9 km i Aurlandsfjorden er ikke noe alternativ. Jeg måtte lære meg å crawle. Så snart operasjonssåret var grodd, bukserte jeg meg på krykker ut i et svømmebasseng. Jeg leste Terry Laughlins «Triathlon Swimming Made Easy», og begynte på bånn for å lære meg å flyte skikkelig. Jeg så mengder med instruksjonsvideoer på You Tube (dette er en favoritt: http://www.youtube.com/watch?v=F2n_AceCr-c), og til slutt begynte jeg på svømmekurs. I starten måtte jeg ta pause for hver bassenglengde, men etter noen måneder klarte jeg å svømme 500 meter sammenhengende, og klokke det inn på om lag ti minutter.

Det ble en del tursvømming i sommer, med familien halsende etter i følgebåt.

Men en ting er å svømme i basseng. En annen ting er å svømme i en bunnløs fjord, uten orienteringspunkter annet enn langs land. Og i en triatlon har man ikke banen for seg selv. Når kanonskuddet går i Aurland er det nærmest slåsskamp for å få legge seg ned i vannet, når 250 mennesker skal først ut den 10 meter brede åpningen i moloen omkring lagunestranden. Sild i stim. Kanskje ikke så dumt tipset fra Norsemannen Thomas om å ta brillestrikken under badehetten, ikke oppå, for å unngå å miste dem hvis en får et spark i hodet. Foran meg ser jeg en kar som allerede har mistet den ene neoprensokken.

Det lager litt dragsug i vannet når flere hundre personer svømmer i samme retning. Da jeg fant et par skummende bein som holdt omtrent samme tempo som meg, var det nesten ikke nødvendig å svømme. Jeg kunne bare ligge der og flyte, og holde øye med svømmerne rundt meg. Da vi nærmet oss vending ved om lag 1,1 km, så jeg tetsvømmerne med en ledsagerkajakk i full fart i motsatt retning. Så jeg begynte å telle sekunder. Jeg talte om lag til 60 før jeg nådde frem til bøyen, og kunne konstatere at jeg bare lå om lag to minutter bak de første. Hadde jeg svømt så bra?

Store regndråper lager pigger på vannet. De siste metrene inn gjennom moloen, svømmer jeg med bremsene på, for krampen har av en eller annen grunn hugget tak i høyreleggen. Etter å ha krabbet opp på land, og skylt beina i en fiskekasse, slår jeg på sykkelcomputeren. Klokken er 9:34, 34 minutter på svømmingen altså, eller 1:47 per 100 meter. Det er bedre enn ventet. De beste kom inn på om lag 27 minutter (ca 1:25 per 100 m).

4:40 på sykkel

Hadde jeg vært litt proff, hadde jeg vel hatt sykkeldrakten under våtdrakten, sånn at jeg bare kunne hoppe rett på sykkelen når jeg hadde fått vrengt av meg den svarte gummihamsen. Men jeg tok ikke sjansen på å svømme med padding i rompa, og dessuten hadde det vel tatt litt tid før jeg hadde blitt tørr på sykkelen. Så jeg tar det med ro, spiser en skive og skifter alt.

Utfordringen i en triatlon er å holde igjen så man har litt krefter igjen til løpingen. Jeg har lest et sted at jeg burde ligge på 80–85 % av terskelwatten min. Siden jeg kjente både terskelwatt, gjennomsnittlig stigningsgrad og vekten på meg og sykkelen, kunne jeg regne ut hva slags fart jeg burde holde i de 16–18 km lange stigningene på hver side av Aurlandsfjellet, og også hvor lang tid jeg ville bruke på dem. Etter først å ha regnet på et greit skjema på 4 timer og 40 minutter, endte jeg med å sette opp et ambisiøst skjema på totalt 4 timer og 20 minutter. All in, som Petter sier. Med fem timer brukt på svømming og sykling, kunne jeg kanskje til og med komme meg under 8 timer, og få rød trøye? De fleste kommer jo under tre timer opp Aurlandsdalen, gjør de ikke?

Bakfra kommer det folk som ruller forbi. La dem bare. Jeg har et skjema å holde meg til. Ingen skal lokke meg til å legge ut i et for høyt tempo. De får nok kjenne det oppi lia, skal du se. Men skjemaet mitt sprekker ganske fort. Pulsen går i taket, så jeg blir nødt til å kjøre på puls i stedet for fart, for ikke å kjøre meg tom eller stivne. Jeg innvilger meg en øvre pulsgrense midt i sone fire, fem til ti slag under den skjebnesvangre laktatterskelen. Mest sannsynlig er det for høyt i forhold til løpingen, men jeg synes ikke jeg kan kjøre langsommere enn 10,7 km/t opp bakken. Planen var 11,4.

Etter noen hundre høydemetre er det slutt på forbikjøringene, og fra om lag 1000 meters høyde begynner jeg å plukke rytterne. Etter én time og 28 minutter er jeg på 1300 meter. Var det ikke det jeg hadde planlagt, da?

Det er litt surt over fjellet, og over Erdal flyter det et ugjennomtrengelig bomullslokk. Ingen sitter på utsiktsbenken. Sauelorten er kjevlet ut til en brun, våt saus over asfalten, der veien stuper inn i tåkehavet. Ikke bremse nå. Omkring 400 meter over havet kommer en motorsykkel med røde flagg imot meg. Teten. Jeg syns jeg drar kjensel på Norseman-vinneren Anette Finger rett etter motorsykkelen. Hun har et altfor tungt tråkk, og kommer til å sprekke snart hvis hun fortsetter sånn, tenker jeg. Jeg begynner å telle syklister. Hvor mange har jeg foran meg? 20? Så mange som 40? Ved vendemålet ved fjorden i Erdal har jeg telt 69? Det er verre enn jeg håpet. Det er bare å gi gass.

Jeg sliter litt med å komme opp i marsjtakt igjen, med kalde bein etter 20 minutter på bremsene, men begynner snart å plukke ryttere igjen. Alle som én sliter de med standardkrank og 11–25-kassetter. Med kompaktkrank (36/50) og klatrekassett (11–28) sklir jeg forbi med lette bein. Ved matstasjonen har jeg tatt åtte, på 1320-punktet tar jeg den tiende, og jeg henter flere over platået.

Det er ingen utsiktsdag, konstaterer jeg der jeg stuper inn i tåkehavet over Aurlandsfjorden. På utsiktspunktet Stegastein varmer turistene seg i en enslig stråle sol, mens skodda ligger tjukk både over og under. Nedturen går fortere på sykkel enn i bil, og bobilene kjører vennlig til sides på den smale veien.

Jeg passerer lørdagshandelen i Aurland sentrum etter 4 timer og 26 minutter. Jeg legger meg over styret for å kjøre et behersket tempointervall de siste kilometrene innover mot Vassbygdi og T2. Det er varmt, og tørre veier. Sommer i luften. Noen fjordinger spiser epler fra et tre. En mus piler over veien, ombestemmer seg og redder seg ut i grøften igjen rett før jeg treffer den. Så passerer jeg han som freste forbi meg nedover fra fjellet.

Tre timer løping?

Så kjem det je itte kan.

Nå må du slutte å halte, sa fysioterapeuten til meg da det nærmet seg jul i fjor. Begynn å løpe, sa han i januar. Jeg sprang hjem fra jobb et par ganger i vinter, over Fløyen til Eidsvågneset i Bergen. Jeg løp opp Stoltzekleiven en gang. Men historien var alltid den samme. Det gjorde vondt i venstrelåret. Jeg gikk en uke med gangsperr, og så var det vanskelig å få klemt inn en ny tur i hverdagen, for å holde det ved like. Den siste sommerferiedagen løp jeg på gamle tomter i Stavanger, fra Hinna til Ullanhaugtårnet og tilbake. Samme historien. Gangsperr. Men nå måtte jeg i gang. To dager senere, vel hjemme i Bergen, sto jeg opp klokken seks om morgenen for å løpe en 10 km-sløyfe rundt Munkebotn. Siden jeg ikke fant sokker, og ikke ville vekke noen, løp jeg uten. Åpne sår på begge heler. Ny ukespause. To uker til AXTRI.

Fire timer og 37 minutter brukte jeg på syklingen. Fremdeles foran skjema. Jeg vrenger av meg det våte sykkeltøyet, og ser ned i utstyrskassen. Ulltrøye? Hadde jeg tenkt jeg skulle løpe i ulltrøye i sommervarmen? Og hvor er peanøttsmør-med-syltetøy-loffskiven. Har jeg glemt den? Jaja, det er godt med tørt tøy. Thomas jager på meg for å få meg ut av T2 igjen, og bra er det, for ellers hadde jeg vel satt meg ned en stund. Jeg tømmer et glass cola i matboden, og legger i vei med en sykkelflaske i ene hånden og en banan i andre, samtidig som jeg prøver å lukke brystspennen på sekken. Søren. Jeg glemte klokken.

Jeg løper. På en måte. Det går ikke fort, men jeg har bestemt meg for at jeg i hvert fall skal løpe til stien begynner, ellers taper jeg for mye tid. Bananskallet havner i et tre langs Vassbygdivatnet, og snart angrer jeg på at jeg valgte å løpe med flasker heller enn med drikkesystemet i sekken. Jeg syntes ikke det fungerte godt nok da jeg testet det på Gullfjellet. Men det er tungt å bære med seg flasker i hendene. Snart verker det i skuldrene.

De fem kilometrene til Vassbygdi går unna. Tid om annen løper det noen forbi meg. Jeg teller fem før asfalten slutter, eller var det sju? Jeg kommer snart ut av tellingen, slår lens bak en stein, og blir nesten glad når bakkene begynner. Da er det ingen som kan løpe, og ingen som løper forbi. Men i Aurlandsdalen har alle stigninger en bakside. Det går nesten like mye ned som opp, og i nedoverbakker sliter jeg. Det begynner å gjøre vondt i venstrelåret mitt. En kar ved bekken foran meg plasker vann i fjeset. God idé. Friskt og godt.

På matstasjonen nedi dalen før Sinjarheim spiser jeg to pølsesnabber, og tar tre i hånden før jeg legger i vei oppover den uendelig lange og bratte stigningen til fjellgården. Salt er godt. Elleve kilometer igjen. Mer enn halve turen.

Tankene begynner tydeligvis å bli negative. På syklingen følte jeg meg praktisk talt i mål når jeg passerte 600 høydemeter. Nå føles det som om jeg knapt har begynt, selv om jeg er halvveis. Jeg løper ikke lenger entusiastisk fortere for å holde folk bak meg. Jeg tar meg selv i å stoppe før jeg må, for å slippe folk forbi. Jeg kikker over skulderen når jeg syns jeg hører noen bak meg. Må jeg stoppe?

Jeg spør etter klokken på matstasjonen. Fem over halv fire. Halvannen time til åttetimersgrensen. Kan det gå? Tja. Det høres litt knapt ut. Litt forbi Sinjarheim hører jeg en kjent stemme bak meg, reisefellen min, Jan. Han har tatt meg igjen, og jeg stopper lenge for å slippe ham fram. Jeg prøver å holde følge en stund og småprate litt, men plutselig er det bråstopp. Krampen som hittil bare hadde lugget lett i leggene, jager nå som en påle opp gjennom venstrelåret mitt. Her er det bare å ta det med ro og gå.

«4 km to go». Passerte jeg ikke det skiltet for en stund siden? Nå er jeg tom for drikke også, og alle bekkene klasker svært så muntert nedover berget på den andre siden av dalen, ikke her jeg trenger dem. Hvem skulle trodd det var så langt mellom bekkene i en norsk fjelldal. Ideen med å løpe med flaske var jo å slippe å bære all drikken med seg fra start.

Jeg løper ikke lenger. Jeg har resignert. Jeg skal bare til mål. Den siste halve kilometeren er grusvei nedoverbakke. Jeg prøver å løpe litt. Vet ikke om det kan kalles å løpe, men jeg kan i hvert fall ikke gå når folk står og huijer og roper i målområdet. Litt valuta skal de ha for pengene. Jeg lunter over målstreken, og tømmer meierikassen med drikkebeger for sjokomelk og cola. Så angriper jeg chips-skålen. Livet vender langsomt tilbake i lemmene, i det det demrer for meg at jeg slett ikke har spist annet enn fem pølsebiter og en banan på hele turen. Jeg har jo gått og båret på både energibar og gel, og kunne kanskje reparert litt underveis?

Uansett, jeg fullførte på ni timer og tolv minutter. Det er mer enn en halvtime lenger enn jeg hadde seedet meg selv til. Kanskje ikke så galt likevel, selv om jeg syns det var litt drøyt å bruke nesten fire timer opp Aurlandsdalen?

Samme kveld var jeg sikker på at jeg ikke skulle gjøre det igjen. Ikke neste år i hvert fall. Men det er vel som med en fødsel, som en kvinnelig kollega sa det. Man glemmer fort alt det vonde. På søndagen gikk jeg blåbærtur på Eidsvågfjellet, og kjentes fin ut i beina. Til neste sommer skal jeg bli god til å løpe.

En lettet deltaker i målområdet, før han går til angrep på chips-skålen i bakgrunnen. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.

Dag og Jan har fått på seg T-skjortene. Jan kom under 9-timersgrensen og har fått blå trøye. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.

Fløyenløpet 2012 - lang løype

Startfeltet i Fjellveien.  Foto. Kondis

Vårfornemmelsen, Fjellveien. Torsdag 14. juni kl 19.00. Fløyenløpet 2012 - lang løype ble iverksatt. 51 sørvendte missiler skjøt fart gjennom det raske partiet bort til Hesten. Syv av stridshodene med typebetegnelsen Fjellgeit, som de siste to ukene har blitt fintunet for denne type oppdrag - med til dels overraskende gode testresultat.

Før vi kommer til bukkenes interne kappestrid kan det nevnes at Sturla Lie fra TIF Viking vant herreklassen på tiden 42.23 og Christina Hopland Ellefsen kvinneklassen på tiden 47.28. Det kan også nevnes at  de revansjelystne "The wild pack" fra Varegg Team Melkesyre kom faretruende nært i å lykkes, og Frode Sørhøy satte en støkk i bukkene med sitt monsterdrag gjennom Fjellveien. Ingen kan føle seg trygge opp Storehesten om to uker.

Arrangørens rapport, med bilder og resultatlister finner du her. Det ligger også et løpsreferat på kondis.no. Takk til Bjarne Ludvigsen for mange flotte bilder (se alle bildene her) og takk til Varegg for et utmerket arrangement!

Haagen, Pål og Maarten har knivet side om side helt fra Fløypilen. Det er først når Haagen rykker ved Tindevann det råsterke trekløveret slår sprekker.  Maarten må slippe. Det må også Pål like etterpå, men i den aller siste bakken mobiliserer han på nytt og reduserer til slutt Haagens ledelse til 2 fattige sekunder. Haagen i mål på 12. plass på tiden 46.34, vel fire minutter bak vinneren. Ble også raskeste bukk i 2011, med 48.38.

Pål henter viktige sekund på oppløpssiden. Her passerer han Pål Sulesund og han henter ytterligere seks sekund på den sterke Vareggløperen de siste meterne inn mot kanonstillingene. I mål på 46.36. Løp på 53,45 i fjor, så ingen tvil om at antilopen er i støtet denne sesongen.

Maarten løp godt og beholdt det gode humøret helt inn. Tiden ble 46.51, som holdt til en fin 15. plass.

Gode sykkelbein gir god fart i bakkene og Lars hadde ingen problemer med å henge på opp Tippetue. Men tetbukkenes taktomslag over Fløysletten ble for tøft og det oppsto en luke som ikke lot seg tette. I mål på 48.02, med Idar og Ørjan like i hælene.  I fjor løp gubben inn på 51.20, så dette er en fin forbedring.

Fin i stilen. Idar debuterer med en god tid, 48.10 og 18. plass i herreklassen.

Ørjan kan være glad han nådde starten i dag. Den lokale elitefotballspilleren har knapt luftet løpeskoene siden han dro i land 4. plassen i Fjellgeitløpet før jul - foran nesen på Varegg-superløperen Trygve Andresen som nå ble nr 2 i Fløyenløpet. Etter en travel treningsuke, er 48.33 en imponerende tid for debutbukken.   

Rune har trent godt siste tid og er i ferd med å bygge opp godformen til Storehesten og Skåla. I mål på 50.58, en god forbedring fra 2011, der tiden ble 53.20.

15-minuttersplanen

15 minutter tok det. Så kunne vi kaste planen som møysommelig hadde vært meislet ut i en egen facebook-gruppe uken i forveien. Etter 15 minutter kom Anders, Roger og Knut Thomas dragende med hele pulje 4, og blandet seg med rullen vår. Det var dette jeg fryktet, sa Christian som jeg hadde sittet i kjedelås med fra start, og poff, så var han vekk. Dette var mitt tredje forsøk på å bryte 4:30-grensen. For Lars var det forsøk nummer to. I år skulle vi kjøre ca 15 minutter raskere enn i fjor Vi skulle kjøre etter et skjema på 4:20, hadde facebook-gruppen til pulje 3 bestemt. Vel, i praksis var det vel noen få aktive facebookere som hadde bestemt det, mens halvparten av puljen knapt ante hva de gikk til.

Lars hadde vist takter i år, og før årets sykkel-17. mai hadde han samlet om lag åtte og et halvt minutt på meg fra Os rundt, 6-vatnsrunden og Nordhordland rundt. Nå skulle vi starte sammen i pulje 3, for første gang i seedet pulje til Voss. Det var ikke sånn at vi lå på latsiden før Anders, Roger og Knut Thomas tok oss igjen på Midttun. Vi lå komfortabelt et minutt foran skjemaet til en forsiktig start. De gamle måtte få tid til å få motoren varm, som regnemesteren vår, Arne Solli, sa det. Men det ble raskt andre boller når de sterke pulje 4-rytterne kom til. Etter at det første kaoset hadde lagt seg, jobbet jeg meg frem til bakenden av de 15–20 rytterne som rullerte i front av feltet. Der ble jeg liggende som en slags one man kjedelås helt til Trengereid, og jaget de raske menn over fra hvilerekken til fartsholderrekken foran meg. Det var nettopp for å kunne ligge der at jeg hadde meldt meg som kjedelås, for å unngå min vanlige skjebne: å sakte men sikkert å bli skviset bakover til halen av feltet, og få Urias-posten på vei inn i Trengereid-bakken. På Trengereid lå vi pent på skjema, med 1 time til krysset med veien til kaien på Trengereid. Pulje 4-folkene hadde på sin side kjørt turen to minutter raskere, siden de startet etter oss, men det la ingen demper på arbeidslysten deres i bakken. Jeg hang meg på halen til rullemannskapet. Nesten. Nesten teller ikke blant oss profesjonelle amatørsyklister. Det tok 11 minutter til topps, og mens vi steg inn i den fuktige morgenskodda over Gullbotn, drysset det syklister som confetti fra halen. Jeg maktet enkelt og greit ikke å taue inn de siste sykkellengdene til det bakerste landfaste bakhjulet, før feltet sakte gled over bakketoppen og forsvant. Stille.

Klarer vi å hente dem? spurte Knut Thomas, som kom opp på siden, og kastet seg utfor med meg på slep. Men jeg hadde resignert. I feltet foran meg kunne Lars innkassere enda noen minutter i sammendraget. Det var jeg sikker på. At han var der, altså. Det var bare å la seg hente av de som kom bak, og håpe at vi skulle kunne kjøre sånn noenlunde etter skjema. Jeg kjente på beina at jeg hadde brent vel mye krutt i bakken. Ville de tåle et tilsvarende tempo opp Kvamskogen? Eller opp Skjervet? Ville jeg i det hele tatt være i stand til å gjennomføre på en anstendig tid? Ved fjorden i Samnanger var plutselig Lars der. Det er vel ikke til å legge skjul på at det muntret meg litt opp. Aldri så lite. Vel hadde vi lidd tap: Arne og Petter kjørte som man bør opp bakker, og Petter fikk, slik han selv så vakkert sa det, som aller siste mann nyte den poetiske stillheten ved plutselig å være mutters alene på toppen av et tåkelagt fjell klokken halv sju en lørdags morgen. Lars hadde visst ikke vært langt unna poesien han heller, der han etter eget utsagn strevet med å holde lag med restene av hovedfeltet. Det gjorde godt å høre, kan dere tro! At også han hadde menneskelige sider, etter å ha ristet meg av både opp Fanafjellet, opp til Kyte, og over Vollum. Nå satt vi altså i samme felt igjen.

Skjemaet var det verre med. Det var visst Anders og Roger som dro med det. Det gikk for seint. Ved Frøland bru, inngangsporten til stigningen mot Kvamskogen, var vi fremdeles bare et minutt eller to bak skjema. Pytt, pytt. Men opp til Kvamskogen gikk det kan hende i et litt for behagelig tempo. Det var vel omtrent da jeg begynte å tvile på om jeg hadde memorert rett skjema, eller om målepunktene kanskje var feil. På Kvamskogen var det blitt til minst fire minutter. Ingen panikk. Vi kunne jo bare kjøre fortere langs fjorden. Og, joda, det gikk jamt og trutt langs fjorden, men det gikk ikke fortere. Da vi nærmet oss Kvanndal ble det klart at vi ikke ville klare 4:30 engang.

Lars luftet ideen om et ørlite Åsane-brudd på fire, men det var vel mest på spøk, tenker jeg. Eller kanskje han hadde frisknet til etter hvert, og fått motoren varm? Skjervet ble en pine som vanlig. I motsetning til i Gullbotn, klarte jeg å mobilisere de aller siste kreftene, og taue inn feltet rett før det vippet over kanten. Og godt var det, for nå var nok mange innstilt på skadebegrensning. Feltet satte opp et solid tempo som brakte oss til mål på under 20 minutter. Det er ikke så verst, for jeg var i alle fall trøtt i beina! 15 minutter manglet vi på skjema, men denne dagen var vi ikke bedre. Lars og jeg fikk samme tid: 4:36. Vi endte på 128. plass, relativt bedre enn i fjor, men to minutter svakere. Kunne jeg tatt noen minutter på Lars i sammendraget vårt hvis jeg hadde klart å henge på hjul på Anders og Roger over Gullfjellet? Jeg tror ikke det, og tross alt hadde ingenting vært verre enn å gi Lars gleden over å hente meg langs Hardangerfjorden.

Nymarks tempo 2012

6 fattige skunder. Var det alt? Hadde ikke oppgjørets time mer å by på enn seks sekunder? Vel hadde jeg en dårlig vending. Jeg oppdaget først vendingen etter å ha passert den, og måtte jobbe meg opp igjen på de tyngste girene. Men temporitt skulle være min spesialitet etter å ha kjørt omtrent hvert eneste lokale ritt de siste to årene. Temporitt uten temposykkel, akkurat som i 1970-årene.

Lars og jeg hadde lagt en plan frem mot Nymarks tempo som skulle gi oss tilnærmet likt utgangspunkt i forhold til dagsform, gitt at ingen av oss pådro seg Petters dødsvirus:
 – Søndag 13. mai: 6-vatnsrunden på Voss
 – Mandag 14. mai: restitusjon / lett mosjon
 – Tirsdag 15. mai, formiddag: Laktat- og VO2maxtest på SiB treningssenter
 – Tirsdag 15. mai, ettermiddag: Nymarks tempo

På søndag startet vi begge helt forrest i pulje 1 på 6-vatnsrunden. Før vi var passert Vangen hadde imidlertid jeg glidd ned til min faste plass på halen av feltet. Umerkelig. Jeg merket det ikke selv en gang før jeg snudde meg, og så at det var tomt bak meg. På halen ble jeg liggende til feltet delte seg opp mot Kyte. Da Petter skjøt som en rakett ut av halen på feltet, og kollapset med dødsvirus i blodet, øynet jeg ryggen til Arne foran meg, og tok en sjefsbeslutning om at Lars kunne få slite seg ut med tetgruppen, mens jeg tok gruppettoen til Arne. Arne kan dette med å ordne gode ruller, tenkte jeg. Men noen ganger er kanskje ikke materialet det beste. Det ble en litt i overkant komfortabel tur, siden Arne var omtrent den eneste som hadde noe å by på, og de vi plukket opp langs veien, jevnt over hadde brent av kruttet. Rullen vår begynte med 6 personer, og til slutt var vi vel tre eller fire, mens halen vokste.

Lars brant av kruttet, mistet feltet på Opheim, men kom seg likevel i mål 4 min og 14 sekund foran meg på 2:28:07. Han kunne bekrefte (som jeg visste fra sist jeg var med) at det er ikke morsomt å sykle alene i motvind fra Opheim til Skulestadmo.

Tirsdag morgen var vi klare for SiB treningssenter og den årlige tilstandsrapporten. Jeg først, Lars etter. Det var tyngre enn jeg husket, jeg har vel aldri kollapset så grundig før. Med fem fattige sekunder (det var det Rune sa i hvert fall) til den aller siste VO2-målingen, stengte kroppen av, og nektet å levere mer blod til beina. Det førte til at VO2max ble beregnet lavere enn i fjor, men stadig så vidt over 60. Terskelwatt hadde sunket til 260, noe jeg skylder på beinbruddet i fjor høst, og med en noe høyere vekt og fettprosent (fra 11,1 til 13,5), er klatreevnene redusert fra 3,5 til 3,2 w/kg på terskel. Det har latt seg merke både opp til Liatårnet, og opp til Kyte. Både makspuls og laktatterskel hadde imidlertid steget, så kort sagt har jeg altså blitt yngre, mer effektiv, men treigere i bakkene.

Nymarks tempo har bare én bakke, og den kommer helt til slutt. Med gelé i beina holdt vi en snittfart på 36 km/t på de 7,5 kilometerne, og klokket inn på henholdsvis 12:28 og 12:34 (Lars). 6 fattige sekunder i forskjell på flatmark. Men til Voss er der bakker. Mange.

Hans Martin imponerte forøvrig med å slå oss begge med et kvart minutt (12:10), uten temposykkel, men vi trøster oss med at han ikke hadde noen VO2maxtest i beina. Og for meg og andre som ynder å regne oss fremover på resultatlistene ved å trekke fra et handikapminutt eller så for ikke å kjøre på temposykkel, minnet Fredrik og Øystein oss på at den gode gamle raceren fremdeles har et uutnyttet potensiale på halvannet minutt. Fredriks 11:03 på racer er teoretisk likt med om lag 10 blank på temposykkel, og det hadde vært en udiskutabel bestetid denne tirsdagen!

Bukkeritt over Vidden

Onsdag 18. april:
Startskuddet for årets første bukkeritt over Vidden gikk kl 17.40 på øvre fløybanestasjon i ettermiddag og fire staute karer hadde klart å rydde plass i kalenderen.

I klassen for de med ryggsekk over tre kilo stilte sprekingen Frode fra Varegg Melkesyre. Han var med for første gang og debuterte med klasseseier etter 1.36.44 i felten. Haagen stilte i Skålasekk-klassen og med 2,5 kilo i sekken er 1.29.10 en sterk tid. Debutanten Maarten stilte i klassen for nederlandske råskinn og stinn på sykkel- og svømmetrening kom han likevel inn på solide 1.28.29. Lars var på jakt etter ny bestetid og stilte med lett sekk. Det gikk rett vei og tiden ble 1.28.20.

Det lå fortsatt mye snø i løypen, så når vi kjører neste runde i mai kan tidene bli enda bedre. Og ikke minst; da er tappekranene på Ulriken åpne. Det er bare å glede seg!

Onsdagstreningen: Dobbel Stoltz

11 april: 

Maria, Rune, Haagen, Marius, Lars og Idar på tur ned Skredderdalen etter dagens dobbel i Stoltzen. Marius "Eg esje i form" stilte med flunkende nye kompresjonsbukser og tok dagens bestetid på 11.40. Resten av turfølget fikk også en sabla god treningsøkt og Haagen kunne løfte tommelen for ny pers på 12.04. Grattis.

Neste onsdag blir det bukkeritt over Vidden - det blir stas!

Sterk innsats i Maratonkarusellen

24. mars: Kanonvær og bar asfalt lokket rekordmange løpere til årets tredje løp i Maratonkarusellen. Tre ivrige fjellgeiter hadde tatt turen til Fana for å delta på halvmaraton-distansen. Cathrine og Lars gikk for nye bestetider, med skjema på 4.30 på kilometeren til vending og deretter samme tempo så lenge beina holdt. Løpet startet veldig bra, og ved vending lå duoen 16 sekunder foran skjema, antakelig takket være Adele, som kværnet taktfast på minst 10000 desibel gjennom Cathrine sine hodetelefoner. iPoden gikk ikke tom for batteri, og da var det bare å holde koken tilbake til Fana stadion. Det ble målgang etter 1 time og 36 min, som er hele 7-8 minutter forbedring av tidligere bestetider for begge to.

Cathrine ble belønnet med seier i K-35-39 og 4. plass i kvinneklassen, med hele 59 deltakere. Flere bilder og resultatliste på Kondis.no

Maarten leverte varene nok en gang og kom inn på 1.29.14, noen få sekunder foran pers. Hadde den treningsglade hollenderen tatt det litt rolig dagene før løpet hadde han sikkert løpt på under timen.

Mulismilen 2012

Lørdag, 17. mars. Skribenten var ikke til stede denne lørdagen, men det har kommet meg for øret at det var høy fart og gode vilkår for tevling med andre lokale entusiaster for fjellgeitene som deltok i vårklassikeren Mulismilen. 70 deltakere var med da Varegg arrangerte løpet for 55. gang.

Hans Martin deltok på den kontrollmålte 5-kilometeren gjennom Fjellveien. Vinterens intervalltrening så ut til å ha virket godt på den staute ungdommen. Inn på 19.15 og 11. plass på distansen.

Haagen, Pål og Roy-Arthur var i sving på den lengste ruten. 10.6 km, fra Mulen til Isdalen -og tilbake. Haagen, som har vært en hard nøtt hele vinteren, måtte denne gangen se Pål passere etter vending i Isdalen. Begge kom likevel inn på gode tider, med solid forbedring fra de to forutgående årene. Pål på 44.20 og Haagen på 44,42.

Det er fortsatt tidlig i sesongen for fjellgeit og Norseman-deltaker Roy-Arthur. Tiden 53.29 hadde nok vært adskillig bedre om dette var litt lenger ut i sesongen.

Fløyenkarusellen 2012. Løp nr 4

Cathrine startet usedvanlig friskt og kan ikke brukt mer enn 15 sekunder opp Sagbakken.  

7. mars (tekst fra varegg.no): Odd-Anders Grimsbø og Lars Olaf Haaheim dokumenterete solid form med sterke løp fra Fjellveien til Fløyen onsdag kveld. Karusellens faste starter Kåre "Puma" Bjertnæs er full av lovord etter å ha studert løpernes tilnærminger til bakkeutfordringen. 30 løpere til start på nok en onsdag med litt rufeste vær inn mot ettermiddagen. Forholdene var imidlertid fine, med unntak av litt slaps over toppen før målgang.
Førstkommende tirsdag kommer den store finalen for løpene til Fløyen - Fløyenløpet.

På den fjerde etappen var Odd-Anders raskest. Han fikk notert sterke 11.00. Lars Olaf var 10 sekunder bak. Begge var fornøyd med å ha straffet luringen Helge Simmenes som så langt i karusellen hadde imponert med å ha marginene på sin side. Fjellgeietene slo til med dobbelseier i jenteklassen. Cathrine Wiseth presterte solide 13.59, mens Maria Bua stemplet inn på 14.17.

Fullstendig resultatoversikt finner du her: