mandag 22. august 2016

Goat Ultra 2016 Hardangervidden

0 kommentarer
«Ørjan Nilsen, er det noen av dere?» Det er hytteverten på Sandhaug turisthytte, midt på Hardangervidden, som spør. Han står med en telefon i hånden. Vi ser på hverandre.

«Eh, nei, men han er på vei …» Christina tar mot til seg og tar telefonen. «Hallo?» Det er Gunn Therese, samboeren til Ørjan. Vi sitter og spiser. Det regner ute. Klokka er halv ti på kvelden. «Det er fremdeles lyst nok til å gå ute,» sier Christina optimistisk.

Fredag ettermiddag, 19. august

Goat Ultra 2016 Hardangervidden begynner som en drøm. Det er 20 varmegrader og sol i Kinsarvik. Vi har kjørt taxi helt opp til Airlift sin helikopterbase, der grusveien begynner, så slipper vi å slite ut skoene på asfalt. Det er folksomt på stien. Tyske ungdommer med svære ryggsekker slipper oss forbi med et smil. Vi er lette i beina, og tar oss tid til å være turister på toppen av Nykjesøyfossen. Vel fremme på Stavali er det så fint at vi i stedet for å hoppe i den vedfyrte badestampen med de overstadig tatoverte og beskjeggede ryggsekksliterne fra Stavangerkanten, tar badet i elva før rømmegrøt og spekemat. Og øl.


Fjellgeiter på toppen av Nykkjesøyfossen, en avstikker på vei til Stavali. Kinsarvik ved fjorden.

 

Lørdag 20. august

Frokost halv åtte. Vi vil prøve å komme tidlig av gårde for å rekke å ta en tur opp på Hårteigen, det rare, 1690 meter høye fjellet på som står som en kloss midt på Hardangervidda. Mens vi andre gjør oss klar løper Ørjan omkring ute. Ned til elva, opp igjen, står og ser ut over dalen. Han har mistet lommeboka si. Alle pengene og kredittkortet er vekke. Og det var ikke småpenger han hadde med. Han er ikke til å rikke. Han vil absolutt gå ned til Kinsarvik igjen for å lete. Det er 13 kilometer og 1100 høydemeter i feil retning. I Kinsarvik ringer han banken og Gunn Therese, før han starter på veien til Sandhaug. Den korte veien.

På vei ned til Torehytta for en rast, før bestigning av monsteret i bakgrunnen, Hårteigen.


Ti over halv åtte begynner vi syv andre å løpe motsatt vei. Etter vel 8 kilometer skiller vi lag med Christina som er fast bestemt på å ta den korte ruten på 45 km via Hadlaskar til Sandhaug. Vi andre vil opp på Hårteigen, og løper sørover mot Torehytten. Været er flott, med solgløtt og litt vind. Vi raster ved Torehytten etter om lag 20 km. 3 km seinere er vi ved foten av Hårteigen, 1500 meter over havet. Vi har forsert over 400 høydemeter siden Stavali, og Frode Sørhøy kjenner på kroppen at han ikke trenger de 200 ekstra opp på toppen av Hårteigen, så han drar i forveien til Litlos. Vi andre begynner å forsere den bratte, steinete ura opp skaret mot toppen.
Svein Arne kjenner etter hvor berget er. Roy på vei opp. Gro henger i tauvasen. Frode stopper her.


Frode Johansen snur når vi kommer til den morkne tauvasen. Tauvasen skal hjelpe folk opp det bratte svaberget til den smale hylla som leder rundt fjellet til kløfta som tar deg helt opp på platået. Det er over 100 meter rett ned. Det er ikke noe å holde seg i. Men vi er fire som undertrykker høydeskrekken og tar oss helt opp til varden på toppen. Utsikten er fantastisk. Hårteigen skal til og med ha 4G. En melding plinger inn, og jeg står en stund der oppe og venter på at mobilen skal laste opp bildet av oss fire tindebestigere til Instagram og Facebook. Til slutt gir jeg opp, og setter mobilen i flymodus. Strømnivået har sunket drastisk mens den sloss for å laste opp bildet. Sør for Hårteigen er vi i radioskyggen. Vi har ingen muligheter for å komme i telefonisk kontakt med hverandre før vi er på Dyranut ved Riksveien neste dag.
Dag, Roy, Gro og Svein Arne på toppen av Hårteigen. Fin utsikt og 4G ... not.

Det er godt å komme inn i varmen på Litlos etter 40 km på beina. Frode Sørhøy har vært der tre kvarter allerede, og er godt inni en pose chips. Vi drikker cola og får reinsdyrkarbonader med speilegg og brød. Det er nesten sånn at vi har lyst til å bli der, men klokka er fire, og vi har 25 km igjen til Sandhaug.

Det virker som om det har blåst litt opp. Frode Johansen syns det ser ut som regnbyger som driver innover fra sør. Neida, sier jeg, og peker mot de tunge skyene på fjellene i vest. Det er bare der det regner. Fem minutter seinere må vi trekke på oss regntøyet. En halvtime seinere er vi våte til skinnet, i hvert fall på høyresiden der regnet pisker på. Jeg vurderer å finne fram hansker, lue og bukser, men dropper det. Så blir jo alt bare gjennomvått med det samme. Jeg trenger tørre ting hvis jeg må stoppe, tenker jeg. Fingrene er stivfrosne.

«No spør eg som ungene, kor langt e’ det igjen?» sier Gro. Og jeg tar et blikk på kartet, og lyger som til ungene: «Kanskje fire ned til Besso og fem derfra?» To kilometer seinere sier jeg at det er åtte, kanskje.

Vi jager på gjennom goldt blokkhav og myrer. Besso ligger og lokker med varme og mat når vi endelig har kommet ned til Nordmannslågen, men vi skal til Sandhaug som ligger i regndrevet på den andre siden av vannet. Når vi endelig ser Sandhaug er vi fire kilometer fra. Nå er ikke Gro til å stoppe. Bare Frode Johansen klarer å henge seg på gjennom gjørmehavet. Svein Arne ligger i ryggen på meg. Frode Sørhøy og Roy har sakket akterut inne på fjellet. Været letter litt. Så begynner det å regne igjen.

I vindfanget på Sandhaug står Christina og deler ut chips. Det er kjempegodt med salt chips når en er sliten. Og Sandhaug har varm dusj og utleiehåndklær, og middag om en halvtime, forteller hun fornøyd. Og tørkerom! Og vi er alle sammen skrevet inn i hytteboken. Jeg sitter og samler meg i ti minutter før jeg får av meg våte og gjørmete sko og sokker. Jeg har en blå tå. Så stavrer jeg inn i resepsjonen sammen med Svein Arne for å få meg et håndkle. Roy og Frode Sørhøy dukker opp et kvarter seinere. Ørjan har ingen sett.

«Da e’ ingen so daua i detta veret,» sier hyttevakten beroligende. Ørjan har lader og lykt på mobilen, sier Roy. Og kart på mobilen. Er det mulig å ringe hyttevakten på Hadlaskar for å høre om han har vært forbi der? Det pleier å være satellittelefoner på hyttene. Kanskje han har stoppet der. Nei, det er visst ikke mulig å ringe til Hadlaskar.

Klokken blir ti. Det mørkner ute, og stemningen er litt trykket. Men så kommer Ørjan. Han har gått til skrevs i gjørme langs Nordmannslågen fordi han trodde stien gikk der, og ikke oppe på moreneryggene. Det står 71 km på klokken hans. Det er 6 km lenger enn noen av oss andre. Og 1100 høydemeter ekstra fra Kinsarvik og opp til Stavali. På kjøkkenet varmer de raskt opp mat til ham.

Søndag 21. august

Det er søndagsfrokost kl 0800 på Sandhaug. Det er sikkert tidlig for det festlige laget med svære reinjegere og påseglede fruer som hadde party i et avlukket festlokale rett under sovesalen kvelden i forveien. Men vi syns det er litt seint, og får lov å spise kvart på åtte. Jeg våkner ti over åtte, og de andre er allerede i gang med matpakkesmøring. Men klokken blir ni før alle er klare for lagbilde foran Sandhaug.

Det knirker litt i leddene på noen hver. Det er sekstikilometersdag nummer to. Vestvidda slutter ved Sandhaug. Østvidda bølger seg blidt så langt øyet kan se, dekket av lyng og lav, med grusstier som snor seg nedi og opp av et og annet gjørmehull. Selv om det er terreng vi springer i, kommer tidsforbruket per kilometer tidvis ned i 6 og 7 minutter. Ved Langavatnet der broen krysser Snera, deler vi oss. Christina har bestemt seg for å løpe grusveien til Dyranut. Gro slår følge. Vi andre tar stien mot stølsmarkene omkring Nybu. Der insisterer Roy på at vi alle skal legge oss ned i den myke reinlaven før det er slutt på den. «Jeg har gjort det flere ganger allerede, og det er helt fantastisk,» sier han. Det er det. Det er rett før jeg sovner.
Vi holder på å sovne i det myke reinlavet ved Nybu. Og spiser litt.

På Dyranut har Frode Sørhøy bestemt seg for å stå av og ta buss og tog hjem til Bergen. Gro sliter med en skade, og drar med Frode til Haugastøl og derfra til Finse med tog for å ta imot sin Frode som blir med oss videre.

Resten av oss fortsetter til Kjeldebu for å spise Lapskaus. Vi varmer fire bokser, og skraper gryten. Vi har spist mat for 12. Klokka er tre og toget går om fem timer. Vi har litt mindre enn halve turen igjen. Det bør gå. Vi har brukt fem timer på de 32 kilometerne til Kjeldebu. Jeg sender melding til Finse 1222 om at vi ikke rekker å spise middag der klokka sju. Det er litt mobildekning her.
Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysenvatnet. Derfra står 400 høydemeter over 14 km foran oss.

Fra Kjeldebu er vi definitivt inne på Vestvidda igjen. Vi gir raskt opp å holde skoene tørre. Myrene blir blautere og blautere. Vi springer opp og ned av fjellknatter, og krysser den ene blågrå breelven etter den andre. Brearmene fra Hardangerjøkulen henger ut over dalen, og koster noen kalde regnskyll over oss. Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysendammen, og i løpet av de neste 14 kilometerne skal vi opp 400 høydemeter, 250 av dem over de fire kilometerne som kalles Helvetesgilet. «Når du kommer dit, skjønner du hvorfor det heter det,» hadde jeg kjekt skrevet på Facebook. Når jeg kom dit, skjønte jeg det også.
Blågrønt brevann i Leiro. Vestlandsvidde med gjørmebad, og Austra Leirebottsskåka i bakgrunnen.

Bakkene begynner med en lang og bratt stigning opp fra Skåltjørna. Deretter snor stien seg mellom kampesteiner, over fjellhyller og blokkhav, vi må hoppe fra stein til stein langs brevann med en loddrett fjellvegg ved siden av oss, og kravle over snøfenner, den ene større og brattere enn den neste. Glipper skoene, får du et bad i brevann. Det er ikke mye sti å snakke om heller. Over flere kilometer finnes det ikke annet enn svaberg, stein og snø, ingen vegetasjon, ingen grus som kan trampes til sti. Veien finnes ved å nistirre etter den neste avskallede røde T-en. Det går ufattelig langsomt. I tillegg har jeg gått tom for energi. Jeg må slippe Roy og Frode. Ørjan, Christina og Svein Arne er antakelig et kvarter bak meg. Det gjettet jeg i hvert fall på da jeg langt der nede så to skikkelser springe forbi tyskerne med fiskestang mot elvekryssingen ved Skålatjørna.
Snart i Helvetesgilet i 1400 meters høyde. Her begynner det å bli tricky. Roy og Frode har forsert snøfonna uten å bade, og er på vei ned på steinene langs vannet.

Jeg spiser den siste nøttebaren jeg kjøpte på Voss, og halve snickersen jeg ble sånn fristet av på Litlos. Det hardkokte egget fra Stavali ligger fremdeles i sekken. Det gjør nisten fra Sandhaug også. Har ikke lyst på mat. Prøver stadig å berolige meg selv med at jeg med rask gange kan nå til Finse før toget går.

«Ti minutter til middag,» roper plutselig Ørjan bak meg. Vi hadde jo opprinnelig bestilt middag på Finse 1222 til klokken sju. Toget går klokken åtte. Ørjan tror ikke Christina og Svein Arne rekker det. Han får jaget meg litt opp. Det begynner å bli synbar sti, og det er nesten bare nedoverbakke til Finse. Nesten. Ved stidelet mot Krækkja tror jeg fremdeles vi har en margin på et kvarter. Så roter vi litt med en elvekryssing, men med moderat fart og fem og en halv kilometer igjen, skal det kunne gå på under en time. Men det er nok lenger til Finse enn jeg har beregnet. Det er lenge siden det var et mål å holde seg tørr på beina. Gjørmen skvetter til alle kanter, vi starter en langspurt over betongdemningen ved Finsevannet. Fremdeles ingen tog å se?

Når jeg løper opp den siste bakken til perrongen, står det fremdeles folk der og venter. Svetten siler, og jeg hiver etter pusten. Folk smiler litt forståelsesfullt. Ørjan har kommet et par minutter før meg, og har hentet posene med siviltøy hos Roys Sara i døren på Finse 1222. «Vi ville mistet toget hvis det var i rute,» sier han. «Vi var ett minutt for seine inn på stasjonen. Det er åtte minutter forsinket.»
Christina og Svein Arne får akkurat se toget trille ut fra perrongen, der de kommer løpende langs Rallarveien. Roy og Frode er i dusjen. Gro har tatt imot dem på rallarveien. Frode Sørhøy sitter hjemme i Bergen og koser seg med chiligryte og Haandbryggeri-øl. Selv går jeg ut i kafévognen og kjøper en sjokomelk, en Pepsi og en Bris, og drikker dem i den rekkefølgen. Etter halvannen liter drikke er jeg fremdeles tørr i munnen.


Tall fra Garmin 910 XT (Kinsarvik–Stavali + Stavali–Sandhaug + Sandhaug–Finse):
Avstand: 140,7 kilometer (13,3+ 65,4+62)
Høydemeter: 4856 m (1174+2270+1412)
Tid i bevegelse: 20:35 t (2:28+9:08+8:59)
Tid totalt: 25:24 t (3:05+11:18+11:01)
Vekt: –2 kg (mandag morgen)

De som var med (alfabetisk):
Dag Grønnestad
Svein Arne Haugen
Frode Johansen
Roy Kihl
Christina Linde
Ørjan Nilsen
Gro Svendal

mandag 6. juni 2016

Bergen–Voss 2016 Lanterne rouge

2 kommentarer
Jeg syklet Bergen–Voss på 5 timer og 11 minutter.

Sånn. Nå er det sagt. Du trenger ikke lese lenger for å få vite hvordan det gikk. Det gikk ikke, kort og godt. Så tungt har det aldri vært å sykle til Voss før. 

Hva var det som ikke gikk, spør du kanskje? Er ikke 5.11 en veldig rask tid til Voss?

"Ka e planen?" "Får vel prøve å henge på til Trengereid?"

Vel, det kommer an på. For noen med et så oppblåst, aldersfornektende selvbilde som Jernmannens, er tider over fem timer noe som hører en svunnen fortid til, nærmere bestemt 2008. Tider under fem timer er akseptable, tider på 4.30-tallet er OK, men du må ned på 4.20-tallet før sirenene begynner å synge. Det siste har bare skjedd én gang, da Jernmannen fremdeles var sist i 40-årene, og ennå syklet de 11-12 kilometerne til og fra jobb uanfektet av snø og regn, slaps, storm, skybrudd eller hva nå meteorologene kunne finne på å kalle det. Hver dag. Året rundt. Dette var før Jernmannen for alvor hadde begynt å springe til og fra jobb, for også å bli god til å løpe. 

Løpingen har etter hvert tatt helt overhånd, for å si det sånn. Sykkelen har ikke vært ute av skapet hele vinteren. Ikke siden 18. september 2015, for å være presis, da jeg gikk i bakken over våte bybanesporNygårdsbroen. Jeg oppdaget ikke det bøyde girøret før jeg giret helt ned i siste bakken hjem, og vrengte hele SRAM Force-girskifteren og kjedet inn i bakhjulet. Takk og farvel! Dyr omgang. 

Sant å si har jeg et par sykler til stående i boden, men når du sykler over 20 km daglig i all slags vær så blir det en del reparasjoner. Og det er ikke billig, selv om du gjør arbeidet selv. Og det tar tid. Når styrelagre og kranklagre er edt i stykker av salt og grus, så er det ikke bare å gå ned på kolonialen og kjøpe nytt. Alt er spesialdeler fra Kualalumpur, alt sitter fast, verktøyet er laget av leketøysfabrikanter. Derfor står de to syklene der i boden med ødelagte lagre både her og der. Jeg er lei av sykkelreparasjoner. Jeg har blitt godværssyklist. Det er tross alt enklere å knytte på seg et par joggesko, og hive dem når sålen faller av. 

15. mars kom sykkelen fram igjen, men bare som alternativ trening for løperkneet. Jeg ble sår i ræven av å sitte en halvtime på sykkelen, men det var kanskje fordi det var vinterbukser uten padding. Godt det snart var påske. Først i slutten av april kom sykkelen sånn ordentlig frem igjen, i hvert fall på solskinnsdager. For å kompensere litt for manglende sykkeltrening gjennom vinteren tok jeg gjerne den lange veien til jobb fra Eidsvågneset til Minde: over Munkebotn, over Skansemyren og over Montana – tre fine motbakker på lett gir. Jo flere tråkk, jo mer trening. Derfor sykler jeg alltid på lettest mulig gir. 

Ingen ritt, ingen lange turer. Jeg syklet 33 km hjem fra Kalandseidet etter et 10 km-løp. Det var det lengste. Og jeg tenkte at den historisk gode kondisen og løpeformen skulle trumfe mangelen på timer i sadelen. 

Den historisk gode formen holdt til Trengereid. Så fort har jeg aldri syklet til Trengereid før. Vi var ved stasjonskrysset i Trengereid (bunnen av bakken) på 58 minutter. Skjema til 4.20 sier 1.01. Vi var tre minutter foran! Man skal ta med seg sine små seire. Men jeg skjønte allerede i bakken opp til Garnes skole at slaget var tapt. Det var ingen bak meg. Jeg var sistemann i feltet. Lanterne rouge. Det lyste rødt over hele dashbordet. På Trengereid lot jeg feltet sige fra meg, og tok bakken i mitt eget tempo. Maarten sto ved rundkjøringen og heiet. "Vil du være med," ropte jeg. Han var anpusten da han tok meg igjen. ”Venter du på neste felt?” 

Jeg håpet vel at jeg skulle nå til topps på Kvamskogen før jeg ble tatt igjen av neste felt. Da hadde jeg hatt en sjanse til å følge med, men det var vel for mye å håpe på. De kom ved Frøland bru, i bunnen av bakken. Etter tunnelen var de forbi. Jeg holdt mitt eget tempo. Jeg så ingen bak meg. I Eikedalen ventet MAXpulse på meg, men han hadde glemt at det var en bakke til, så der falt han av. Han tok meg igjen ved Furedalen, for han hadde fått haik med to andre. Jeg hang meg på til Norheimsund. Der svingte de av mot kaien, så jeg svingte av jeg også. Greit å få smakt på vaflene, drikke kaffe og kose seg litt. 

På kaien i Norheimsund samlet det seg etter hvert en del tiloversblevne syklister med feilkalibrert selvbilde, så vi fikk til slutt trillet i gang en rulle utover fjorden. En litt uryddig rulle, men i mitt tempo, så jeg skal ikke klage. Vi plukket opp folk her og der langs veien, og et felt må ha tatt oss igjen, for plutselig var vi uendelig mange. Ved Kvanndal kjente jeg at sulten begynte å gnage. Jeg måtte spise, og slet med stadig å måtte taue inn mellomrommene i rullen. Jeg slapp meg bakover for å hvile, og ved Folkedal var jeg jammen sist igjen, så jeg tok like godt opp skivene med gammelost fra baklommen. Finnes ikke bedre proteinkilde enn gammelost. 

I Granvin kom feltet til kapteinen over alle kapteiner. "Kom igjen, Dag" ropte Arne. Så var de forbi. Det var et stort felt. En liten stund lurte jeg på om jeg kunne mobilisere nok til å hekte meg på et bakhjul, for det gikk jo ikke fort oppover mot hovedveien. Men i stedet fisket jeg frem en gammelostskive til, som jeg spiste mens jeg trillet innover langs Granvinsvatnet. Halvveis inn i den andre gammelostskiven kom Lars Christian fra Åsane forbi og ropte at jeg måtte henge meg på, ”så hjelper vi hverandre”. Ja, det kan du tro, tenkte jeg, stappet skorpene inn i munnvikene og hang på så godt jeg kunne. Det gikk jo litt fortere sånn. 

I Skjervet begynte jeg faktisk å kjenne meg litt bra, og kunne ta igjen folk som slet i bakken. På toppen lå det fire ryttere i en gruppe et par hundre meter lengre fremme. ”Det hadde vært bra å komme opp til de,” ropte Lars Christian bak meg. Ja, det hadde vært bra. Så da var det bare å bite tennene sammen og trø. Jeg boret blikket i asfalten. Hver gang jeg løftet blikket, var de kommet litt nærmere. I Svelganekrysset hadde jeg kontakt. Lars Christian hang på. Kjør rulle, ropte han. Vent litt, ropte jeg. Jeg trengte en liten pause. De var heldigvis litt vanskelige å be. Fra siste sving i Skjervet og halvannen kilometer fra Skjervet til Svelganekrysset har jeg aldri kjørt så fort før, ifølge Strava (https://www.strava.com/activities/598293585/segments/14573037016). Man skal ta med seg sine små seire. 

Det ble en litt ussel rulle, og jo nærmere Voss vi kom, jo mer gikk det i oppløsning. Men sånn er det. Jeg hadde heller ikke hastverk. Løpet var kjørt. Jeg visste at når jeg trillet inn i Vangsgata, så ville Lars og Roger stå der og se solbrillefornøyde ut, kanskje spise på en skolebolle med gul krem, og så ville Lars spørre hvordan det gikk, selv om han visste det for lenge siden, siden han ville ha Ultimate Sports mobilapp på skjermen for å følge med på passeringstidene til alle Fjellgeitene. Han ville nok ha stått der en time allerede, og være klar for en tredje Cola-boks, mens gleden vokste seg større og større over å kunne fortelle at DE hadde syklet på 4.27. Og så ville jeg måtte trekke frem historien om den gang JEG syklet på 4.27, og tok en nå uslåelig Strava-KOM med verdens beste rulle (snittfart 48 km/t) langs Granvinsvatnets østre bredd, som nylig raste i sjøen (https://www.strava.com/activities/57569648/segments/1062420454): Foran Joachim Jordan, Svein Ivar Reiso, Ove Matland, Thorolf Hestnes... før jeg kollapset i bunnen av Skjervet, mens kapteinen over alle kapteiner og resten av gruppen kjørte inn på 4.22. Man skal ta med seg sine små seire. 

500 km i sadelen er åpenbart ikke nok til å sykle under fem timer til Voss, selv med historisk god kondis. Det er ikke pusten som er problemet, det er beina. Da jeg syklet under 4.30 hadde jeg mer enn 1900 km i beina samme år, pluss 600 km løping. Takket være logging på Strava, kan vi se hva som skal til:  Øystein Blom-Ohlsen som syklet i vinnergruppen på 4.12 i årets ritt har over 9000 km i beina siden nyttår, Team Fabian (Nils hadde hjultrøbbel og falt av) og Øystein har 6-7000 km og syklet på 4.17, Carl hadde 4500 (kortere vei til jobb), og kjørte på 4.23. Og hva tror du Lars hadde? 1200 km. Og Roger? 1600. Begge har syklet relativt lite, men til gjengjeld løpt mye: 1400 (Lars) og 1700 km (Roger). Knut Thomas havnet på 4.35, selv om han hadde nesten 3000 sykkel-km i beina, men han hadde bare løpt snaut 700 km siden nyttår. Og så har vi Sveinung. Han har syklet over 6000 km siden nyttår. Jeg skal vedde en del på at han hadde en fin dag på jobben, og kunne syklet MYE raskere enn 4.53 hvis han ville.

Så når planene skal legges for BergenVoss neste år, er det bare å velge nivå, legge til litt for alder, trekke fra litt for erfaring, og sette i gang å logge kilometer. Det er hverdagssyklingen som teller!

torsdag 3. september 2015

Prosjekt maraton

0 kommentarer
Nyttårsaften 2014, den siste dagen i året jeg fylte 50, meldte jeg meg på Bergen City Marathon (BCM) og Stavanger Marathon. Begge to. Bergen skulle løpes siste helgen i april, Stavanger siste helgen i august. Prosjekt maraton var i gang. 

Nå tror du sikkert at jeg er en sånn type som får ubetenksomme innfall om å bli et bedre menneske på en nyttårsaften, men jeg må nok skuffe deg der. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv som menneske. Ja, nesten uutholdelig fornøyd med meg selv, ville noen si. Men når det kommer et nytt år, så er det gjerne sånn at deltakeravgiften på løpsarrangementer stiger et hakk. Jeg vil gjette på at det var derfor jeg satt og tastet på mobiltelefonen en tidlig nyttårskveld. Jeg er gniten også. 

Jeg hadde allerede et halvt års tid tøyset med at jeg skulle løpe BCM på 3 timer og 20 minutter i april og Stavanger Marathon på 3 timer og 10 minutter i august. Og i 2016 skulle jeg løpe Berlin Marathon på under 3 timer, hadde jeg sagt. Det var etter å ha løpt mitt første maraton i Bergen i april 2014 på 3.34. Dream on! Bare 19 norske menn over 50 sprang en maraton under 3 timer i 2014. Hittil i år er tallet 11. 

Eller? Nesten åtte måneder etter påmelding Stavanger Marathon satt jeg og lekte med løpsstrategier som kunne gi meg en BEDRE tid enn 3.10 i Stavanger. 3.03 kanskje? Kan jeg klare en jevn 4.20 min/km-fart? På en perfekt dag i en flat løype? Sant å si hadde jeg lekt med sånne tanker helt siden BCM i april, da jeg knapt fire måneder etter påmelding sprang på 3.11. Det satte for alvor fart i drømmen om en tid under tre timer. Nå skal jeg fortelle hvordan det gikk. 

Formkurve
  
En perfekt oppladning til et maratonløp tar nesten et halvt år. Du skal bygge opp treningsvolum og intensitet sånn at kroppen tåler stadig mer frem mot løpet som er målet for treningen. Det er som å skyte seg selv ut av en katapult, der du etter måneders trening forlater katapulten i fritt svev, og fortsetter å stige på himmelen til du treffer den store dagen med et smell. Jaja, nok bilder og lignelser. 

Oppladningen til BCM var nesten perfekt: fra og med september satte jeg meg ukentlige kilometermål, og begynte stille og rolig å bygge opp løpevolumet fra 40 km/uke. Jeg økte omtrent 10 % fra uke til uke, med noen avbrekk. Men det var først fra januar til mars jeg satte inn støtet med en ukentlig treningsmengde over 100 km. Det var som en turnus: tre uker på, en uke av, tre uker på, en uke av, fire uker på, med en sisteuke på nesten 150 km. Så nedtrapping i noen uker, inkludert en halvmaraton-PR som viste at treningen hadde virket over all forventning. Ingen skader etter desember – ja bortsett fra en liten kjenning i høyre akilles. 

Med pace-maker Maarten Boting mot slutten av første runde under BCM. Tidsmålsettingen står på startnummeret: 3.13. Foto: Hanne Liland.

Med Maarten som pace-maker i 4.30 min/km-fart (noe jeg trodde var altfor fort) kom jeg raskt inn i flyten under BCM, og selv om jeg måtte slippe ham på andre runden, mest fordi jeg hadde begynt å kjenne akillesen, så var jeg kommet i en så fin flyt at jeg fullførte andre runden i omtrent samme fart som første. Ingen tunge stunder underveis. Det var opptur fra ende til annen. Men akillesen satte meg ut av spill i en måned, og ultraløpet Lysefjorden inn (62 km) sto i fare for å ryke.

Først i midten av juni var jeg i stand til å starte målrettet trening igjen, uten smerter. Nå hadde jeg dårlig tid. Planer om persing på 5 og 10 km fikk fare. Første firukersperiode bygde jeg til nesten 120 km i siste uken. hvileuke og feriestart. Så bygging fra 100 km. Men med familieferie og én daglig økt gikk det ikke å bygge videre, selv med temmelig lange, rolige og fantastiske skogsturer i flate Danmark, og daglig henting av morgenbrød hos bakeren. Kurven begynte på bikke nedover. Skuddlinjen sank mot foten. Du ser bildet for deg, regner jeg med? 

Overskudd

Siden jeg ikke bare driver med løping, men liker både å svømme og sykle, så hadde jeg også i år meldt meg på mine to favoritt-triatloner Strilaman (750 m svømming, 22 km sykkel, 8 km løp) og AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon (1900 m svømming, 98 km sykkel, 21 km terrengløping, og over 4000 høydemeter), den andre og tredje helgen i august. Som foran andre idrettsarrangementer så kreves det litt nedtrapping av trening i forkant, for at man skal kunne stille til start full av overskudd. Men dermed blir det også vanskelig å drive maratonoppladning etter boken. jeg satset på at noen ordentlige intervalløkter med god intensitet skulle kunne bøte på at løpemengden var nedadgående. Og jeg håpet vel på at to harde idrettskonkurranser skulle kunne booste formen frem mot Stavanger, og få formkurven til å peke rett vei i tide. 

Men det var bare to uker fra åttetimers-konkurransen i Aurland til maratonløpet i Stavanger, og det kan være litt kort tid for kroppen til å hente seg inn igjen. AXTRI-løpeetappen på vel toogenhalv time er nok ikke like belastende som en maraton på flatmarkdet var løping på sti, hovedsakelig motbakke. Men hele forsyningssystemet med hjerte, lunger og andre innvoller, får seg en trøkk etter en full arbeidsdag med høy puls. Uansett fikk jeg ikke noen optimal nedtrapping av treningen frem mot Stavanger maraton. Noen hviledager etter AXTRI ble løpingen snarere trappet opp enn ned. Og så sprang jeg intervallfort for å få fart på beina. 


Fint driv på løypas høyeste punkt på gangbrua over Tjensvollkrysset etter nesten 7 km. Bjørn Bryne i ryggen. Foto: Kjetil Alsvik / Stavanger Marathon.

Topp-ti? 

Nøye studier av gamle resultatlister fra Stavanger Marathon viste at topp-ti-plassering var innenfor rekkevidde med en tid som i Bergen. Ambisjonen var naturligvis å løpe fortere. Man skal jo sette seg mål i livet. Jeg skulle perse. Og når det hadde gått så fort i Bergen, så tålte kanskje kroppen min å springe enda fortere? 

Fra start holdt jeg telling på løperne foran meg: 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10. Bra! Etter en snau kilometer kom polakken: 11. Greit! Etter to kom Jærbuen: 12. Nå holder det! Jeg kontrollerte farten min ved annet hvert kilometermerke: 9 minutter minus 10 sekunder. I motvinden ved Hafrsfjord lå jeg fremdeles perfekt på en snittfart på 4.25 min/km. Jeg var strålende fornøyd. Men hvor lenge kunne det holde? En liten kontroll av pulsen viste nemlig at jeg lå godt oppi sone 4, over 90 % av makspuls, og det er ikke så bærekraftig når man skal løpe mer enn tre timer sammenhengende. Jaja. Skaden var skjedd. Nå var det bare å se hvor langt det bar. 

Omtrent ved 17 km kom Pål David Blakely (noen som husker realityserien om fotballaget Tufte IL?) forbi i et dønn stabilt 4.28-tempo som han holdt hele turen. Respekt! Det holdt til 3.08 og 11. plass. Nesten alle andre sprang seinere på andre runde enn på første. Han som vant var den eneste med negativ splitt (sprang fortere på andrerunden enn på første). Pål David hadde to mann på slep: 15. Farten min sank derimot, og ved 20 kilometer hadde jeg spist opp hele forspranget mitt, om man kan si det sånn. Snitt 4.30 min/km. Som i Bergen. Så kom Bjørn Bryne også forbi: 16. Han hadde jeg hatt i ryggen siden start. 

Gnisninger
  
Hvis du går ut for fort i et maraton, så er det som å sykle på et punktert dekk. Du håper du skal komme helt hjem uten å måtte stå av og pumpe. Noen sekunder minus i starten, blir raskt til noen minutter pluss mot slutten. I Bergen hadde jeg et perfekt løp i stabilt tempo, og med stabil puls på 85 % (sone 3), praktisk talt uten å drikke og spise, for det var under ti grader i lufta og vannkjøling hele veien. I Stavanger var det over 15 grader, tørt, tidvis sol og ganske kraftig vind. På andre runden måtte jeg begynne å helle vannet i nakken i stedet for i munnen. Eller begge steder. Jeg begynte å klemme i meg gels for å heve sukkernivået. 

Alt hjalp litt. Men når du begynner å bli sår på innsiden av begge knær, da vet du at muskulaturen i hoftepartiet ikke er som den skulle være. Noen fikser dette med vaselin. Ja, nå ble du kanskje litt distrahert et øyeblikk siden du tenkte på feil muskel, men nå skal jeg få deg inn på sporet igjen: Det er musklene på utsiden av hoftene det handler om, hoftebøyerne, og når de blir for slitnebegynner knærne å gnisse mot hverandre. Og noen smører altså vaselin mellom knærne før et løp, i stedet for å ta ondet ved roten og bli sterkere i hoftebøyerne. Det siste kan man gjøre med litt målrettet gymnastikk. Vel, gymnastikk er nok ikke min greie. Jeg liker å løpe. Jeg strekker meg til å stå på en fot og lukke øynene mens jeg pusser tenner. Og jeg tuller ikke. Det er faktisk et ganske smart triks, og ikke så lett som du tror. Bare prøv! 

Etter siste drikkestasjon kom halvmaratonløperne. Du skal helst komme deg i mål før halvmaratonløperne kommer, for hvis det er noe som tærer på humøret, så er det det at halvmaratonløperne løper forbi med sine lette trinn. Hadde man enda kunnet holde følge. Ved 40 km-merket begynte jeg å gå, mens jeg dro den siste gelen opp av lommen. Kan du tenke deg? Gå? Når det bare er to kilometer igjen? Det er da man skal sette opp farten i en herlig langspurt. Jeg må ha sett litt dårlig ut, for Røde Kors-folkene på sykkel stoppet og lurte på om det gikk bra. Det gikk bra. Men dekket var flatt, og jeg måtte av for å pumpe, så å si. 

Sliten nå! Siste 200 meter, med gelen i hånda. Fukter leppene for å lure hjernen til å tro at væskebeholdningen er OK. Forventet plassering står på startnummeret: 10. Optimist! Foto: Ingolf Dale / Stavanger Marathon.

Jeg skal ikke klage. Jeg kom i gang med å løpe igjen, og travet i mål på 3.19.55. Det holdt til 17. plass. Og jeg vant klassen min med et kvarter. Så jeg springer jo maraton fortere enn de fleste, tross alt. I hvert fall i Stavanger. 

Og jeg skal fremdeles springe maraton på under 3 timer. Så hvordan skal jeg gjøre det? Jo: 
  • Først skal jeg løpe koseturer på lav puls i Stoltzen (Haha, bare tuller, man kan ikke ha lav puls i Stoltzen, men jeg SKAL sykle litt og gjøre andre ting enn å løpe flatt) 
  • Løpet skal ligge på våren, i mars/april. Roma, Paris, London eller Rotterdam, kanskje? Eller bare Bergen? Men ikke BCM. Bare for ordens skyld: Selv om løypa i BCM har en del høydemeter, tror jeg ikke jeg vil rangere den som tyngre enn Stavanger. 
  • Løpet skal ikke ha andre viktige løp foran seg i kalenderen, bare oppkjøringsløp, for eksempel en halvmaraton fjorten dager før. 
  • Gymnastikk er bra, spesielt hoftegymnastikk. 
  • Formkurven skal peke oppover, ikke nedover. Fordelen min er at jeg starter på et høyere nivå i år enn i fjor. 
  • Jeg skal springe mange, rolige (sone 2) kilometer hver uke. Klarer jeg nå en topp på 200 uten skader? 
  • Jeg skal trene intervaller i planlagt maratonfart, 4.15 min/km. 
  • Jeg skal springe halvmaraton på 1 t 25 min, 10 km under 39 min og 5 km under 19 min det kommende halvåret. Tror du ikke det går? 
Stay tuned!


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...