tirsdag 9. juni 2015

Lysefjorden inn 2015

2 kommentarer


ZANG! Uten forvarsel skyter to påler opp fra et eller annet sted i undergrunnen. De borer seg gjennom Vastus Medialis på innsiden av begge lår, og stopper ikke før de når bekkenet. Smerten er ikke til å holde ut. Blodet drypper fra fingertuppene. Jeg er naglet til bakken 22,2 km fra ferjekaien på Oanes der løpet startet for 3 timer og 15 minutter siden. Jeg står i en liten veiløs hyttebygd som heter Bratteli, og har nettopp forsert nesten 300 høydemeter nedstigning over et par kilometer, og er på vei opp igjen i solsteiken. Et tog på 6–7 personer jager forbi.

 
"Krampe?"


"Jah," gisper jeg.

Det er 40 km til mål. Løpet er over. Eller er det?

Det er min egen feil. Jeg har ikke løpt en meter i terreng i vinter. I hvert fall ikke mange meter. Fra jul har jeg fokusert på å bygge kilometermengde på vei, og innen påske var jeg oppe i 145 km på en uke, over 500 km på en måned, og kunne fullføre en langtur på 37 km uten vann og brød, før frokost. Rolig sone 2-løping til og fra jobb, etter hvert gjerne 3 mil om dagen fordelt på to økter. Ikke noe intervallhelvete, bare en og annen hurtig kilometer mot slutten av en økt. Strategien virket på asfaltløp: en pers på 1:28 på halvmaraton, og 3.11 på maraton i slutten av april. Tulletid og ren fantasi om du hadde spurt meg før løpet. Men i terreng er det lite verd.

Og maratonløpet hadde også kostet. En vond og hoven akilles og ditto knehase holdt meg på sykkelen og i bassenget i hele mai. Forsøk på å løpe førte bare til at alt ble verre igjen. I uken før Lysefjorden inn kan jeg endelig løpe uten at det gjør vondt, og håper at terrenget på nordsiden av Lysefjorden skal fare snilt med kneet. For jeg er litt urolig.

Reisekameraten min Kjetil Iden vil helst inn i terrenget omkring 15. plass, og ha kontakt med en gruppe som kan veien. Selv vil jeg gjerne vinne litt tid på asfalten, før vi går inn i det nådeløse terrenget. Så vi åpner altfor hardt. Ikke sånn selvutslettende Leo Fung-fort, som om løpet var kun 5 km langt, men kanskje litt sånn maraton på asfalt-tempo. 

 Kjetil, Mari og meg på vei inn i terrenget ved 7 km.



Terreng er gøy. Vi er her for å ha det gøy. Inn mot Preikestolhytta er det et terreng vi ikke er uvant med i Bergen: bratte knauser, glatte svaberg, sleipe fururøtter, knedype myrpøler, hopping fra stein til stein og slalomkjøring mellom tynne bjørkestammer. Rik anledning til å komme ned i horisontalen om man presser litt for hardt på. Og det gjør vi.

Sko kan være avgjørende i sånt terreng. Hvis skoene glipper ørlite grann, så trør man mer forsiktig. Hvert steg krever bitte litt mer omtanke, og gnager bitte litt mer på energilageret. Når jeg løper bak Kjetil, legger jeg merke til at hans Inov8-sko glippet ørlite grann der mine La Sportiva Vertikal K er som limt til underlaget (sånn, det var tekstreklamen).

Når man er trygg på skoene, er det bare å peise på. Jeg hamrer i vei i unnabakkene. Over svabergene, gjørmehullene og de sleipe treplankene nedover mot Preikestolhytta løper jeg i hælene på Kalle Simm, han som løp inn i terrenget (ved 7 km) 2 minutter før alle andre i fjor, men som da måtte bryte etter forrykende 3.37 til Songesand. Det er en kar som kan fote seg, og det går radig unna. Men ved Preikestolhytta forstår jeg jo at dette ikke kan bære. Jeg graver fram et rundstykke med peanøttsmør og en flaske vann fra sekken. Etter halvannen time er det på tide å spise og drikke litt.

På tide å spise litt, ved Preikestolhytta.
Veien mot Preikestolen stiger nærmere 300 meter i løpet av de neste 2,5 km. Sherpaene har vært der og trappelagt hele steinura for at den skal tåle de 300 000 turistene som hvert år vil se ned i fjorden fra litt høyde. Jeg tygger og spiser på rundstykket mitt en halv times tid til jeg når toppen, men er fremdeles ikke ferdig med måltidet. For å få hendene fri når stien styrter seg utfor på den andre siden, stapper jeg resten av maten inn i kjakene. Jeg ser antakelig ut som en hamster, men hvem bryr seg.

Etter å ha forsert den kronglete stien langs Skogavatnet, som bukter seg frem og tilbake og opp og ned mellom knehøye steiner og røtter, kommer man ut på svaberget ved Hengjane, minipreikestolen. Her kan man se til Songesand. Det er et vakkert syn, men ikke så veldig oppmuntrende. Det er langt til Songesand. Og langt ned. Og lengst inni fjorden, utenfor synsvidde, ligger Lysebotn. Det er dit vi skal. Det er langt, det. Lenger enn langt. Jeg klemmer i meg en gel og drikker.

Tjue minutter seinere står jeg altså naglet til jorden i Bratteli, med blodet dryppende fra fingertuppene. Det har rent en stund. Oppi en fjellskår kom jeg i nærkamp med en fjellvegg med flaske i hånda (plastflaske altså). Man skal ikke ha ting i hendene når man forserer så uveisomt terreng. Da kan man ikke ta seg for, nemlig.

Jeg prøver å løfte ene foten. Og så den andre. Litt etter litt begynner jeg å gå, mens jeg prøver å telle hvor mange av de uforskammet friske menneskene som kom seg forbi. De forsvinner inn i skogen foran meg. Når stien vender nedover kan jeg så smått begynne å løpe igjen. Helt til jeg gjør et litt for dristig hopp bort på en ålesleip treplanke som skulle hjelpe meg tørrskodd over myra. Så ligger jeg der langflat igjen, med et spett gjennom låret. Kalle kommer forbi, og lurer på om det går bra. Hvor kom han fra? Jeg trodde han var foran?

Jeg vasser viljeløst gjennom resten av myra. På Bakke står det en kar oppi ura og spiller saksofon. Så bærer det nedover Sjoarvegens 150 Stoltzekleiv-bratte høydemeter mot HELVETESURA.

De siste to kilometerne mot Songesand er nemlig steinur – et vakkert inferno av ufremkommelighet. Når du ser ura fra sjøsiden, kan du knapt tro at det går an å ta seg frem der. Du kan glemme løping (om ikke du er lommekjent). Det er bare tidvis antydninger til sti, og mister du veien, så er du ille ute. Gjør du en feil, så må du tilbake igjen, om du ikke vil risikere å gå deg inn i et skårfeste. Av og til får du et glimt av kaien på Songesand, forlokkende nær. Det er varmt i ura, løvet rasler og bølgene plasker blidt mot stranden. Det er rett før Sirenene begynner å synge.

Etter seriøst å ha vurdert å kaste deg på sjøen og svømme forbi for å få en ende på det, så kommer du ut på den andre siden, og kan sprette som en våryr geitekilling over en hundre meter lang, flat gressmark – trolig løpets eneste flate strekk –frem til drikkestasjonen, der du kan notere deg for en tid som er 20 minutter bedre enn fjoråret. De blide damene får deg raskt til å glemme all smerte og vonde tanker i en kaskade av latter, og peker deg videre mot røykelaksen på Helmikstøl.

Herre min hatt. Halvannen kilometer oppi veien fra Songesand står jeg naglet til asfalten igjen. Et spett har boret seg opp gjennom leggene, gjennom lårene og opp gjennom bekkenet. Jeg kan kjenne hvordan senefestene river og sliter i innsiden av hoftekammen. Jeg vet ikke hvilken fot jeg skal stå på, og klamrer meg til autovernet mens jeg venter på at kramperiene skal slippe taket. Det tar en stund. En evighet.

Se der kommer Kjetil forbi. Han stikker til meg en salttablett før han løper videre. I bilen fra Bergen har jeg dosert for ham om at forskningen ikke kan påvise noen sammenheng mellom saltinntak og kramper. Folk som har hatt kramper før, får kramper igjen, det er det eneste det fins dekning for å si. Jeg putter taust tabletten i munnen, og etterfyller med vann.

Etter en stund kan jeg begynne å sette den ene foten foran den andre. Jeg går. Jeg prøver å løpe, men umiddelbart begynner musklene omkring anklene å knytte seg. Jeg går fort. Jeg er ikke lenger med i et ultraløp, jeg er med i en marsjkonkurranse, sånne som var så populære over hele landet i mellomkrigstiden. Jeg går ganske fort etter hvert, omkring 8–9 minutt per kilometer. Og så regner jeg ut mens jeg går der at differansen mellom å løpe og å gå den sju kilometer lange asfaltveien opp til Helmikstøl er omtrent 15 minutter. Ekstra. Så kommer Mari Mauland forbi, og sier hei. Hun lot oss klokelig løpe ifra i terrenget før Prekestolhytta, men nå løper hun lett og ledig som om det var en alminnelig søndagsjoggetur. Livet er ikke urettferdig. Jeg får som fortjent.

På Helmikstøl er det ingen røykelaks igjen, men jeg får fylt flaska og et pappkrus med kola. «Ja, du kan’kje gå saktare enn du gjorde, for då komme di te å plukka deg,» får jeg høre fra Helmikstøl-bonden. Så jeg prøver å løpe innover den «fine og flade» traktorveien – det er det de kaller det i Rogaland når grusveien er slak nok til at en firehjulstrekker kan komme opp. Nå har jeg lært det: jeg kan løpe flater og nedoverbakke, men må gå oppover for å holde krampen vekk. Så jeg går hver minste motbakke, og løper nedoverbakker og flatene. Det er forresten ikke så mange nedoverbakker her, bare så du vet det.

I Daladalen renner en elv, og elven mates av et utall bekker og sideelver. Hele dalen flyter i vann. Til slutt er det ikke noen vits i å prøve å holde skoene tørre lenger, det er bare å vasse over. Bekk etter bekk, elv etter elv. Og øverst i dalen, ved Håhellervatnet, etter å ha vadet gjennom kilometerlange myrer, må vi forsere selveste Dalaåna, stri og flomstor av smeltet snø, og kald som en breelv. Vannet når til skrevs. En lettere person enn meg ville fort fått seg et bad i den strie strømmen, tenker jeg.

Så skal vi gjennom snøen. Kald, råtten, grovkornet snø med lumske hull og bekkefar under. Den fyller skoene. Det tar en stund før jeg finner stien igjen, men kommer inn på rett spor etter hvert. Jeg vet hvor hen jeg skal. Oppover mot Fyljesdalsskaret får jeg kontakt med Kjetil igjen, så sammen går og løper og faller vi et par kilometer til bunnen av Fyljesdalen. Der kan vi se opp på autovernet på den asfalterte anleggsveien, 200 høydemeter over oss. De blide damene på drikkestasjonen heier og huier. Vi ser tungt ned i bakken, for veien opp er så bratt at ikke en gang en rogalending ville finne på å kalle den «fine og flade».

Kramperiene begynner å gjøre seg klare, men jeg lurer dem. Jeg går baklengs! Hah! Men det er litt upraktisk. Det går nesten like bra å gå sidelengs, så jeg later som jeg er på skitur.

Kjetil drar i forveien fra drikkestasjonen, for han har ikke skiftesko, men det har jeg. Tørre sko og sokker. Jeg får låne et håndkle og en campingstol av de greie damene, og får forunderlig nok skiftet uten en eneste krampetrekning. Å jøje meg, det er godt! Det er som å komme hjem. Varmt og tørt. Nå løper jeg til og med en og annen motbakke på vei opp mot løypas høyeste punkt på 720 meter. Og ned igjen? Jeg slipper beina løs og fosser forbi Stian Fosså og Knut Pedersen. «Ja, nå begynner spurten,» roper jeg kjekt. Det er bare 12 km nedoverbakke igjen til mål.

Jeg tar igjen Kjetil i bakken ned mot Tjørnastølstjørna. Han har det ikke bra. Mens jeg får kramper i motbakke, får han kramper i nedoverbakke. Denne gangen har jeg trukket det lengste strået, så jeg cruiser mot mål i en fin 5 min/km-fart mens jeg teller ned, meter for meter. Denne farten kommer jeg til å svi for i en uke, minst.

Saksofonmannen står ved kilometersmerket før mål og melder ankomsten min til mål med noen smekre toner. Bak ham forsvinner Reidar Matre rundt en sving. Han løp forbi meg oppi bakken, til tross for den fine farten min. Har han fått det? Kan jeg ta ham igjen? Jeg later som jeg har flere kilometer igjen til mål, for å holde oppe stimen, og ikke falle for fristelsen til å gå. Reidar når mål et halvt minutt foran meg.

Så er løpet over. Det begynner å regne. Det gjør ingenting.

Strava: https://www.strava.com/activities/320696256
Resultater: http://racesplitter.com/races/074651778
Løpets Hjemmeside:http://www.lysefjordeninn.com/home.html
Facebook: https://www.facebook.com/lysefjordeninn?fref=ts

Vareopptelling:

·         Ingen blå tær
·         Et svært blåmerke på låret (etter et fall før Preikestolhytta)
·         Et uforklarlig svært blåmerke på overarmen
·         En hudløs ringfinger
·         To uspiste Heidevegger (hveteboller)
·         Et uspist rundstykke med peanøttsmør
·         En energibar (tror jeg springer uten niste neste gang)
·         Gjørmete sko og sokker
·         Alt for mye reserveklær (eller kanskje jeg bare skal være glad for at jeg ikke fikk bruk for dem?)
·         Sluttid på 8 timer og 34 minutter, som gir pers på om lag 25 min (planen var en time, men i så fall må jeg åpenbart trene mer terreng)

tirsdag 24. juni 2014

Kihl(e) på sitt første ultramaraton

0 kommentarer




















Skrevet av: Roy A. Kihl
Da gladløper og jernmann Dag Grønnestad i kjent stil kunne informere Fjøset om at det nå hadde blitt ledige plasser på Lysefjorden Inn Ultramaraton, så jeg raskt mitt snitt til å iallfall høre med arrangøren om jeg kunne ta én av de ledige plassene. Underbevisst regnet jeg vel med at noen andre kom meg i forkjøpet, men da kunne jeg i det minste skryte av at jeg hadde gjort det jeg kunne for å skaffe meg plass. Men neida, to plasser var fortsatt ledig, og jeg hadde selvsagt ikke noe annet valg enn å si høflig ja takk. Ultramaraton var ikke engang i mitt vokabular, og nå skulle jeg plutselig løpe 62 km over 2600 høydemeter i til tider rimelig ulendt terreng. Det begynte å synke inn hvor stor fallhøyde denne bråkjekke påmeldingen hadde gitt meg. Heldigvis kunne jeg lese på internettet at det var flere ultramaratondebutanter som også hoppet bukk over vanlig maraton, flaks var det også at jeg tilfeldigvis hadde hatt en håndfull 3-5 timers økter i fjellet den siste tiden. Så jeg følte meg derfor ganske trygg på at jeg skulle klare å holde trøkket oppe i nettopp ca 5 timer. Fjorårets vinnertid var på ca 6 t og 45 min, men hvor lang tid kunne jeg forvente å bruke på et slikt løp? Og ville 5 timer med greit trøkk være nok til å komme seg til mål i det hele tatt? Ved å stille til start kl 0815 på Oanes kai skulle jeg omsider få svar på disse spørsmålene, og et par til.  


Spørsmål og svar:

Klarte jeg å holde trøkket oppe i 5 timer?
Ja.

Får man gleden av å møte veggen alle snakker om også på et ultramaraton?
Ja, den møter du flere ganger. 

Møtte jeg veggen første gang etter ca 5 timer?
Ja.

Hvordan føltes de 5 første timene av løpet?
Ganske greit.

Hvordan føltes resten av løpet?
Ganske jævlig.

Hva er bratt bakke?
Når du bikker terskelen og kjenner syren sive fra bakken opp gjennom klovene bare ved å stå helt stille, da står du i en bratt bakke. Med fem mil i beina blir den faktisk enda litt brattere. Greit å vite.

Hvordan var utsikten fra løypen?
Akseptabel.


Hvor liker en fjellgeit å sette klovene?
Her.


Hvordan vite at man har hatt med nok næring i underveis?
Man føler seg rimelig sikker på det når man plukker dette ut av sekken etter å ha kommet i mål. 


Har Sylfest Lomheim vært konsulent for arrangementet?
Neppe.





































Forsvinner den intense smerten i knærne på vei ned denne 15 km lange asfaltveien når regnbuen titter frem? 
Nei.




























Hvordan ser det ut når 3 fornøyde fjellgeiter (Erstad, Kihl, Grønnestad) samles i målområdet?
Slik.

Hvor er resultatene?


Frister det til gjentagelse?
Av en eller annen merkelig grunn, ja.



tirsdag 3. juni 2014

Bergen-Voss 2014

0 kommentarer
Det er seierherrene som skriver historien, men det er av sine feilgrep man lærer. Så hvorfor vinne?

Jeg hadde ikke vært rundt Gullfjellet i år, ikke rundt Os eller Ulriken heller, ingen turer over Lægdene eller Skansemyren, ikke en gang over Munkebotn. Denne vinteren syklet jeg bare annenhver tur de 11 km fra Eidsvågneset til jobb i Kanalveien. For i år skulle jeg bli god på å løpe – så jeg løp.

Etter den mildt sagt svært kontrollerte turen Nordhordland rundt, der jeg punkterte på startstreken, og først klarte å komme meg med Nordhordlandsgjengen i pulje 3, angret jeg at jeg hadde meldt meg på en kontrollert gruppe med kjøreplan til Voss. Jeg savnet lukten av sagmugg, så å si. Jeg savnet rykk og napp, angrep, den sviende verken i lårmuskulaturen, å hive etter pusten, å se ned på sykkelcomputeren og konstatere at jeg ligger langt over terskel, men at det kjennes herlig!

Jeg kunne spart meg!

Turen med pulje 3 til Voss ble som ventet ikke noe adrenalinkick. For første gang i historien kunne jeg enkelt sitte med feltet mitt over Gullbotn. Jeg var ikke i nærheten av terskelpuls. Rett før toppen skulle det magiske skiftet av rulle skje. BCK-rullen som hadde kjørt oss fint og kontrollert til Trengereid, skulle sige ut på sidene, og slippe halen frem i midten. Da vi nådde toppen hadde om lag 13 stykker kranglet seg vei mellom rekkene. Det var selvfølgelig alt for lite, men sånn ble vi kjørende til vi kom opp Kvamskogen, og ble matet med noen godt kjørende BCKere.

Fra venstre: Trygve, Morten, Cathrine, Maarten og Dag. Foto: Lars
Noen av dem litt for godt kjørende kanskje, for utover Hardangerfjorden ble jeg stadig sittende og tette luker. Det er tungt å kjøre «i front» i hele rullens lengde, og når det er for få i rullen, blir det for kort hvilepause i hvilerekken også. I Ålvikbakken kjørte vi forbi to karer med «VI LØPER TIL VOSS» på ryggen av T-skjorta. Det så herlig ut. Jeg slapp jeg meg bak i halen. Men det spørs om det var noe sjakktrekk, for halen var som et trekkspill. Bremse inn i hver minste bakke, og spurte over bakketoppen.

Jeg tror det var i utforkjøringen etter Kjepso at jeg kjørte ned i et hull, så det knaket i sammenføyningene. Den fulle flaska hoppet ut av stativet sitt og forsvant. «Flaske,» gaulet de bak meg, men er man på sykkelritt så stopper man ikke for å hente med seg habengutet. Jeg hadde en halv centimeter drikke igjen på den andre. Skulle jeg stoppe på Kvanndal for å fylle på? Og miste feltet mitt? Nei, jeg fikk klare meg.

Men før tunnelen i Granvinbakken måtte jeg slippe uansett. Vi var langt forbi Kvanndal. For å gjøre forsmedelsen komplett kjørte Nordhordlandsgjengen (nå pulje 4) med Ørjan på slep, forbi meg før jeg hadde nådd toppen. Han så frisk ut. De forsvant.

Så jeg spiste, fuktet leppene med de dråpene jeg hadde igjen, og kjørte tempo langs Granvinvatnet, mutters alene. Jeg stoppet i bunnen av Skjervet for å tisse. Jeg sto faktisk ganske lenge der, for det er ikke så lett å tisse når man skjelver over hele kroppen, og hvert øyeblikk venter å bli blåst over ende av vindgufset fra et stort sykkelfelt. Men det kom ingen. Etter en lang stund kom det to. Mot toppen av Skjervet lurte jeg fælt på hvor det ble av feltet jeg skulle henge meg på til Voss. For så langt jeg kunne se var det ikke et eneste felt. Bare noen få enslige syklister langt nedi bakken. Var rittet avlyst?

I Kvanndal lå feltet mitt an til en sluttid på 4.30, til tross for at alle plent måtte tisse i time-out-sonen i Steinsdalen. Og det var 4.30 de første fikk som offisiell tid. Det tar normalt en time fra Kvanndal til mål. Jeg brukte 1 time og 20 minutter, og var inne på 4.50, som i 2009. Så hva hadde jeg lært?

        God kondis er ikke nok for å sykle til Voss på en god tid. Selv lå jeg langt under terskel under hele rittet. Men jeg manglet sykkeltrening, og spesielt distansesykling. Muskulaturen sa stopp. Time-crunched-filosofien sier enkelt og greit at du kan gjøre det bra i korte ritt med lite, men høyintensiv trening. Ritt lenger enn tre timer kan du glemme.

        Ikke bruk hardplastflasker. Flasker i myk plast sitter bedre fast i flaskestativene.

        Veldig modne bananer blir veldig grisete i baklommen på en sykkeltrøye. Mindre modne bananer blir passe myke.

        Kjør med nye, punkteringssikre dekk. I Tokagjelet punkterte en sykkel. Dekket må ha eksplodert, for karen mistet kontrollen, og ble fløyet til Haukeland med helikopter. Alle feltene ble stoppet på Kvamskogen til veien var ryddet. Ulykken må ha skjedd i feltet til den amputerte Nordhordlandsgjengen, eller rett bak. Derfor var det ingen som tok meg igjen på veien til Voss. Selv kjørte jeg med et bakdekk som jeg nylig hadde punktert med, og som var ganske modent for utskifting. Jeg tok sjansen. (Jeg tok også sjansen på å kjøre med en kjede som strengt tatt var utslitt, med fare for kjedebrudd.)

        Cola smaker veldig godt én gang i året. Er man tørst nok, kan man bære over med det ekle belegget på tennene.

        Køen i idrettshallen på Voss er av en eller annen grunn ved kaffemaskinen. Betasuppe er fritt fram.

        To porsjoner betasuppe er for mye, selv om det er «gratis».

        Det er ganske fint i Hardanger.

søndag 23. mars 2014

From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days....

0 kommentarer

For et par uker siden var min venninne Ann-Iren på besøk i Bergen. Med seg hadde hun fire venninner fra London. Her er Londongeiten Sarah sine inntrykk av Bergen, byen og fjellene: 


A couple of weeks ago, my friend Ann-Iren visited Bergen along with four London friends. This is the Londongoat Sarahs descriptions of Bergen, the city and the mountains:


From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days.....


When heading away from the London grind with 4 girlfriends on a weekend away – many people were surprised by our choice of destination. We clambered our way onto the plane at Gatwick, trying not to bash people with our overstuffed hand luggage crammed with as much duty free wine and chocolate as customs would allow, for Norway and it’s extortionate alcohol price was to be the centre of our girls retreat.


Not quite sure what Bergen had in store, we simply giggled our way through the bus journey into town in a way that only 40 year old mothers who have “freed” themselves from their normal life can. First impression was that it was cold and rainy. Weather we could relate to. Being British we knew exactly how you combat this; tea, coffee, cakes and wine (if it is evening). To our delight we were to discover that Norway is particularly good at accommodating this requirement and their “Success Cake” and Cinnamon Buns are tastes that will stay with me for a long time (in fact the surplus amounts of it will remain on my hips and thighs for many weeks to come). 


Bergen is picture perfect, beautiful shop fronts on the harbour, bustling fish market, modern shopping centres and crooked architecture that makes you wonder whether you have possibly had a few too many pre-dinner drinks…..(pre-dinner drinks in the comfort of your apartment we learn are an essential part of nightlife in Bergen, as we recoiled in shock on our first meal out and a wine list offering its cheapest bottle at £50 GBP). The restaurants gave a lovely taste of Norwegian cuisine, which on the whole I thoroughly enjoyed…..although Elk Carpaccio and an amuse bouchet of cured reindeer heart won’t be on my bucket list for trying again.


The absolute icing on the cake for all of us though was the stunning mountain scenery. I am a keen runner and run 5/6 times a week for more than an hour at a time. I was not expecting the total joy I experienced on our first day when our wonderful Norwegian host, Anni, said, “pop on your trainers – we’re going up the mountain and you can run if you like”. We all set out prepared for a little hike up the Fløyen Mountain. I peeled off and ran ahead, trying to convince a couple of the others to join me (one of which did - but on the downhill stretch!). It was a beautiful climb, winding paths, lush trees and greeted by signage about witches and wooden trolls as you get to an impressive restaurant at the top. 


Witches on a broomstick (Mount Fløyen)








The view over Bergen is breathtaking.  My instant response to my friend was “oh my god, I want to do that everyday”. She told me that many people who live in Bergen do. I couldn’t think of a better way to set you up for the day………….until we went for our adventure on day 2! 


Anni had spoken a lot about the “race up the steps”. There was a large amount of banter as to whether we would make it, which of us would make it, how fast we could do it and how far it was. These are the steps of Stolzekleiven. The track has a climb of 315 metres and consists of 801 steps. The challenge of climbing this sheer mountain face has become so appealing that since 1979 it has become an annual event in Bergen attracting thousands from around the world. 


Now, at this stage I should make it very clear that the 5 of us have very differing levels of fitness – we are essentially city dwellers, who try to fit fitness into our crazy child focused/work dominated lives, so a 315 metre climb was not what you would envisage us doing when told we had a weekend free of parental/ life juggling..….…Hanging upside down in a bar, dancing to Abba would have been the best educated guess. However, all of us were excited and refreshed with the mountain air as we headed to the start of the steps. Anni thankfully picked up 2 of her lovely friends, Miriam and Linda, to accompany us and prep us for the “race". 


Mel, Anni, Mandy, Sarah & Amanda


We headed out. Miriam lead the charge and I scampered after her like a small over-enthusiastic puppy. Linda said she would “carry” us from behind – and that indeed she nearly did! “Don’t speak”, says Miriam, “you will need your breath” – what wise words these turned out to be. It was a cross between a mountain climb, a cross country race, jumping and some intensive step machine action. Scrambling over rocks, staggering up uneven stoned steps, gasping for breath and trying my hardest to bounce my way on the tiny bit of flat - 18 minutes later I reached the top. I had lost the ability to speak – but what an amazing, utterly exhilarating 18 minutes that was. 


Panting like a goat, but grinning inanely I greeted Anni - who was next up, followed by the others popping their heads up in a semi stagger/ walk. Not able to breath or red faced and utterly burnt out in our own individual ways - we all shared‎ one thing - an enormous smile.All of us loved it and felt immensely chuffed about our new found route to experiencing some of Norway's best scenery.



We stopped, signed the book and Anni said we'd take a scenic path down the mountain. Attempting a half walk/half jog at this stage it started to snow. We upped the pace to keep warm and were in struck by the magical scene. A snowy mountain path round a lake with woodland either side. I don't think I have found many better running routes in the world. Again I was left saying "I just wish I could do this everyday" and Linda told me of even more beautiful paths round the mountain that people run 2/3 times a week and in the summer jump into the lake to cool off! Whilst in envied the summer fun, I genuinely didn't think it could get much better that the snow capped enchanted woodland that we were running through at that time.


Running in the snow, just running in the snow......



























I would recommend Stoltzekleiven and its 801 steps to anyone - beginner to advanced - it caters for all. 


As 5 British mothers (well, 1 Norwegian!) away for a weekend - we obviously did end up upside down in a bar at some stage - although it was Billy Idol we danced to and a pool table we ended up on (I will leave that there for now).


Travelling back on the plane, extolling the virtues of Norway; its cakes, its people, its picturesque nature (its dodgy pool bars) - we all agreed the highlight was ‎gasping our way up mountains and dashing through a semi-wonderland.


On top of Stoltzekleiven, with a view to Bergen

Sarah Kern

(Journalist, Mother, Runner and Cake Eater…)


PS! Jeg satser på å lokke dem tilbake til neste år. Kanskje til selveste Stoltzekleiven opp, eller 7-fjellsturen? (PS! I'll try to get them back here next year. Maybe for the race or for the 7 mountain hike?)


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...