torsdag 3. september 2015

Prosjekt maraton

0 kommentarer
Nyttårsaften 2014, den siste dagen i året jeg fylte 50, meldte jeg meg på Bergen City Marathon (BCM) og Stavanger Marathon. Begge to. Bergen skulle løpes siste helgen i april, Stavanger siste helgen i august. Prosjekt maraton var i gang. 

Nå tror du sikkert at jeg er en sånn type som får ubetenksomme innfall om å bli et bedre menneske på en nyttårsaften, men jeg må nok skuffe deg der. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv som menneske. Ja, nesten uutholdelig fornøyd med meg selv, ville noen si. Men når det kommer et nytt år, så er det gjerne sånn at deltakeravgiften på løpsarrangementer stiger et hakk. Jeg vil gjette på at det var derfor jeg satt og tastet på mobiltelefonen en tidlig nyttårskveld. Jeg er gniten også. 

Jeg hadde allerede et halvt års tid tøyset med at jeg skulle løpe BCM på 3 timer og 20 minutter i april og Stavanger Marathon på 3 timer og 10 minutter i august. Og i 2016 skulle jeg løpe Berlin Marathon på under 3 timer, hadde jeg sagt. Det var etter å ha løpt mitt første maraton i Bergen i april 2014 på 3.34. Dream on! Bare 19 norske menn over 50 sprang en maraton under 3 timer i 2014. Hittil i år er tallet 11. 

Eller? Nesten åtte måneder etter påmelding Stavanger Marathon satt jeg og lekte med løpsstrategier som kunne gi meg en BEDRE tid enn 3.10 i Stavanger. 3.03 kanskje? Kan jeg klare en jevn 4.20 min/km-fart? På en perfekt dag i en flat løype? Sant å si hadde jeg lekt med sånne tanker helt siden BCM i april, da jeg knapt fire måneder etter påmelding sprang på 3.11. Det satte for alvor fart i drømmen om en tid under tre timer. Nå skal jeg fortelle hvordan det gikk. 

Formkurve
  
En perfekt oppladning til et maratonløp tar nesten et halvt år. Du skal bygge opp treningsvolum og intensitet sånn at kroppen tåler stadig mer frem mot løpet som er målet for treningen. Det er som å skyte seg selv ut av en katapult, der du etter måneders trening forlater katapulten i fritt svev, og fortsetter å stige på himmelen til du treffer den store dagen med et smell. Jaja, nok bilder og lignelser. 

Oppladningen til BCM var nesten perfekt: fra og med september satte jeg meg ukentlige kilometermål, og begynte stille og rolig å bygge opp løpevolumet fra 40 km/uke. Jeg økte omtrent 10 % fra uke til uke, med noen avbrekk. Men det var først fra januar til mars jeg satte inn støtet med en ukentlig treningsmengde over 100 km. Det var som en turnus: tre uker på, en uke av, tre uker på, en uke av, fire uker på, med en sisteuke på nesten 150 km. Så nedtrapping i noen uker, inkludert en halvmaraton-PR som viste at treningen hadde virket over all forventning. Ingen skader etter desember – ja bortsett fra en liten kjenning i høyre akilles. 

Med pace-maker Maarten Boting mot slutten av første runde under BCM. Tidsmålsettingen står på startnummeret: 3.13. Foto: Hanne Liland.

Med Maarten som pace-maker i 4.30 min/km-fart (noe jeg trodde var altfor fort) kom jeg raskt inn i flyten under BCM, og selv om jeg måtte slippe ham på andre runden, mest fordi jeg hadde begynt å kjenne akillesen, så var jeg kommet i en så fin flyt at jeg fullførte andre runden i omtrent samme fart som første. Ingen tunge stunder underveis. Det var opptur fra ende til annen. Men akillesen satte meg ut av spill i en måned, og ultraløpet Lysefjorden inn (62 km) sto i fare for å ryke.

Først i midten av juni var jeg i stand til å starte målrettet trening igjen, uten smerter. Nå hadde jeg dårlig tid. Planer om persing på 5 og 10 km fikk fare. Første firukersperiode bygde jeg til nesten 120 km i siste uken. hvileuke og feriestart. Så bygging fra 100 km. Men med familieferie og én daglig økt gikk det ikke å bygge videre, selv med temmelig lange, rolige og fantastiske skogsturer i flate Danmark, og daglig henting av morgenbrød hos bakeren. Kurven begynte på bikke nedover. Skuddlinjen sank mot foten. Du ser bildet for deg, regner jeg med? 

Overskudd

Siden jeg ikke bare driver med løping, men liker både å svømme og sykle, så hadde jeg også i år meldt meg på mine to favoritt-triatloner Strilaman (750 m svømming, 22 km sykkel, 8 km løp) og AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon (1900 m svømming, 98 km sykkel, 21 km terrengløping, og over 4000 høydemeter), den andre og tredje helgen i august. Som foran andre idrettsarrangementer så kreves det litt nedtrapping av trening i forkant, for at man skal kunne stille til start full av overskudd. Men dermed blir det også vanskelig å drive maratonoppladning etter boken. jeg satset på at noen ordentlige intervalløkter med god intensitet skulle kunne bøte på at løpemengden var nedadgående. Og jeg håpet vel på at to harde idrettskonkurranser skulle kunne booste formen frem mot Stavanger, og få formkurven til å peke rett vei i tide. 

Men det var bare to uker fra åttetimers-konkurransen i Aurland til maratonløpet i Stavanger, og det kan være litt kort tid for kroppen til å hente seg inn igjen. AXTRI-løpeetappen på vel toogenhalv time er nok ikke like belastende som en maraton på flatmarkdet var løping på sti, hovedsakelig motbakke. Men hele forsyningssystemet med hjerte, lunger og andre innvoller, får seg en trøkk etter en full arbeidsdag med høy puls. Uansett fikk jeg ikke noen optimal nedtrapping av treningen frem mot Stavanger maraton. Noen hviledager etter AXTRI ble løpingen snarere trappet opp enn ned. Og så sprang jeg intervallfort for å få fart på beina. 


Fint driv på løypas høyeste punkt på gangbrua over Tjensvollkrysset etter nesten 7 km. Bjørn Bryne i ryggen. Foto: Kjetil Alsvik / Stavanger Marathon.

Topp-ti? 

Nøye studier av gamle resultatlister fra Stavanger Marathon viste at topp-ti-plassering var innenfor rekkevidde med en tid som i Bergen. Ambisjonen var naturligvis å løpe fortere. Man skal jo sette seg mål i livet. Jeg skulle perse. Og når det hadde gått så fort i Bergen, så tålte kanskje kroppen min å springe enda fortere? 

Fra start holdt jeg telling på løperne foran meg: 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10. Bra! Etter en snau kilometer kom polakken: 11. Greit! Etter to kom Jærbuen: 12. Nå holder det! Jeg kontrollerte farten min ved annet hvert kilometermerke: 9 minutter minus 10 sekunder. I motvinden ved Hafrsfjord lå jeg fremdeles perfekt på en snittfart på 4.25 min/km. Jeg var strålende fornøyd. Men hvor lenge kunne det holde? En liten kontroll av pulsen viste nemlig at jeg lå godt oppi sone 4, over 90 % av makspuls, og det er ikke så bærekraftig når man skal løpe mer enn tre timer sammenhengende. Jaja. Skaden var skjedd. Nå var det bare å se hvor langt det bar. 

Omtrent ved 17 km kom Pål David Blakely (noen som husker realityserien om fotballaget Tufte IL?) forbi i et dønn stabilt 4.28-tempo som han holdt hele turen. Respekt! Det holdt til 3.08 og 11. plass. Nesten alle andre sprang seinere på andre runde enn på første. Han som vant var den eneste med negativ splitt (sprang fortere på andrerunden enn på første). Pål David hadde to mann på slep: 15. Farten min sank derimot, og ved 20 kilometer hadde jeg spist opp hele forspranget mitt, om man kan si det sånn. Snitt 4.30 min/km. Som i Bergen. Så kom Bjørn Bryne også forbi: 16. Han hadde jeg hatt i ryggen siden start. 

Gnisninger
  
Hvis du går ut for fort i et maraton, så er det som å sykle på et punktert dekk. Du håper du skal komme helt hjem uten å måtte stå av og pumpe. Noen sekunder minus i starten, blir raskt til noen minutter pluss mot slutten. I Bergen hadde jeg et perfekt løp i stabilt tempo, og med stabil puls på 85 % (sone 3), praktisk talt uten å drikke og spise, for det var under ti grader i lufta og vannkjøling hele veien. I Stavanger var det over 15 grader, tørt, tidvis sol og ganske kraftig vind. På andre runden måtte jeg begynne å helle vannet i nakken i stedet for i munnen. Eller begge steder. Jeg begynte å klemme i meg gels for å heve sukkernivået. 

Alt hjalp litt. Men når du begynner å bli sår på innsiden av begge knær, da vet du at muskulaturen i hoftepartiet ikke er som den skulle være. Noen fikser dette med vaselin. Ja, nå ble du kanskje litt distrahert et øyeblikk siden du tenkte på feil muskel, men nå skal jeg få deg inn på sporet igjen: Det er musklene på utsiden av hoftene det handler om, hoftebøyerne, og når de blir for slitnebegynner knærne å gnisse mot hverandre. Og noen smører altså vaselin mellom knærne før et løp, i stedet for å ta ondet ved roten og bli sterkere i hoftebøyerne. Det siste kan man gjøre med litt målrettet gymnastikk. Vel, gymnastikk er nok ikke min greie. Jeg liker å løpe. Jeg strekker meg til å stå på en fot og lukke øynene mens jeg pusser tenner. Og jeg tuller ikke. Det er faktisk et ganske smart triks, og ikke så lett som du tror. Bare prøv! 

Etter siste drikkestasjon kom halvmaratonløperne. Du skal helst komme deg i mål før halvmaratonløperne kommer, for hvis det er noe som tærer på humøret, så er det det at halvmaratonløperne løper forbi med sine lette trinn. Hadde man enda kunnet holde følge. Ved 40 km-merket begynte jeg å gå, mens jeg dro den siste gelen opp av lommen. Kan du tenke deg? Gå? Når det bare er to kilometer igjen? Det er da man skal sette opp farten i en herlig langspurt. Jeg må ha sett litt dårlig ut, for Røde Kors-folkene på sykkel stoppet og lurte på om det gikk bra. Det gikk bra. Men dekket var flatt, og jeg måtte av for å pumpe, så å si. 

Sliten nå! Siste 200 meter, med gelen i hånda. Fukter leppene for å lure hjernen til å tro at væskebeholdningen er OK. Forventet plassering står på startnummeret: 10. Optimist! Foto: Ingolf Dale / Stavanger Marathon.

Jeg skal ikke klage. Jeg kom i gang med å løpe igjen, og travet i mål på 3.19.55. Det holdt til 17. plass. Og jeg vant klassen min med et kvarter. Så jeg springer jo maraton fortere enn de fleste, tross alt. I hvert fall i Stavanger. 

Og jeg skal fremdeles springe maraton på under 3 timer. Så hvordan skal jeg gjøre det? Jo: 
  • Først skal jeg løpe koseturer på lav puls i Stoltzen (Haha, bare tuller, man kan ikke ha lav puls i Stoltzen, men jeg SKAL sykle litt og gjøre andre ting enn å løpe flatt) 
  • Løpet skal ligge på våren, i mars/april. Roma, Paris, London eller Rotterdam, kanskje? Eller bare Bergen? Men ikke BCM. Bare for ordens skyld: Selv om løypa i BCM har en del høydemeter, tror jeg ikke jeg vil rangere den som tyngre enn Stavanger. 
  • Løpet skal ikke ha andre viktige løp foran seg i kalenderen, bare oppkjøringsløp, for eksempel en halvmaraton fjorten dager før. 
  • Gymnastikk er bra, spesielt hoftegymnastikk. 
  • Formkurven skal peke oppover, ikke nedover. Fordelen min er at jeg starter på et høyere nivå i år enn i fjor. 
  • Jeg skal springe mange, rolige (sone 2) kilometer hver uke. Klarer jeg nå en topp på 200 uten skader? 
  • Jeg skal trene intervaller i planlagt maratonfart, 4.15 min/km. 
  • Jeg skal springe halvmaraton på 1 t 25 min, 10 km under 39 min og 5 km under 19 min det kommende halvåret. Tror du ikke det går? 
Stay tuned!


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...