torsdag 24. august 2017

AXTRI 2017, Brrrrrrrr!

0 kommentarer



Brrrrrrrrrr!
Det uler faretruende fra et eller annet sted mellom meg og veien. Det høres ut som framhjulet. Er hjullageret ødelagt? Kommer sykkelen til å bryte sammen under meg?

Hjulene har på dette tidspunktet – like over toppen av Nalfarhøgdi, 1298 meter over havet – kjørt nøyaktig 2223 og en halv kilometer, og hjulene har slitt ut nøyaktig ett par dekk. Og nå har jeg altså bikket den første stigningen opp fra Aurland, kjenner den våte vinden i ryggen, og sykkelen begynner å ule som et uvær.

Sykkelen er så god som ny. Nesten alt av bevegelige deler er nye på den seks år gamle aluminiumsramma fra Canyon: tannhjul, kjede, kranklager, girwire, bremseklosser – og hjulene er kun ett år gamle. Jeg skiftet fabrikkdekkene Mavic Yksion Pro til Conti 4000s II et par dager før avreise til Aurland, rett og slett fordi jeg, værmeldingen tatt i betraktning, ikke turde å løpe an på utforkjøring i 80 km/t på regnvåte veier med dekk jeg ikke kunne stole hundre prosent på. Men sykkelen uler sårt – med det samme jeg begynner å kjøre utfor.

Denne gangen skal jeg ha rød trøye. Jeg skal fullføre Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon 2017 på under åtte timer. Jeg har grønn trøye (under ti timer), to blå trøyer (under ni timer), og nå vil jeg ha rød.

For to år siden var jeg et drøyt krampeanfall og åtte minutter fra åttetimersgrensen. Gangen før der manglet jeg ni. Vinteren 2015 hadde jeg kun trent på løping, og med få unntak (blant annet et ultraløp, Lysefjorden inn) bare løpt på vei. Jeg hadde svømt litt også, men min gamle paradegren, syklingen, hadde jeg totalt forsømt. Jeg hadde ikke engang syklet til Voss. Resultatet ble deretter: jeg svømte bra, syklet dårlig, og hadde et fint løp, rent bortsett fra at mangelen på terrengtrening altså premierte meg med en lengre krampepause i Nesbøgaldene, 20 minutter før mål.

Klok av skade (og av erfaringen fra 2016, da jeg ikke lenger fikk den ventede maraton-effekten av long slow distance) hadde jeg i år kombinert løping og sykling hele vinteren, dels for å få hvilt bedre, og dermed få mer kvalitet i løpeøktene – ikke bare mengde – dels for rett og slett å få litt relevant sykkeltrening. Jeg fant opp «Klatreruta» som en vei til jobb. Sykkelveien min til jobb er normalt 11 km, men Klatreruta er vel 20 kilometer med om lag 500 høydemeter over Munkebotn, Skansemyren og Sollien, tidvis utvidet med Fløyen, Landåsfjellet og Birkelundstoppen – på det meste vel 30 km og 800 høydemeter på morgenkvisten. Jevnlig trening i både klatring og teknisk utforkjøring altså.

Klok av krampe, la jeg dessuten mye mer av løpingen på sti. Krampe kan stort sett kokes ned til at man gjør for mye av noe man ikke har trent på. For eksempel løpe i terreng når man bare har trent på asfalt. Når jeg er så heldig at jeg kan springe på sti mellom hjem og jobb, i hvert fall to tredjedeler på sti, bare ved å legge ruten litt østover fra den rette linjen, og i tillegg få om lag 600 høydemeter både opp over Rundemanen og ned igjen, ja da ligger forholdene bra til rette for AXTRI-trening.

Jammen hadde jeg ikke fått svømt litt også. Danmarksferie med morgenbad og kveldsbad omtrent hver eneste dag, gjør underverker for svømmingen. Kroppen lærer fort hva som virker, bare man svømmer ofte nok – ikke nødvendigvis så mye, bare man beveger seg i vann. Problemet med å trene svømming bare én gang i uka, er at kroppen ikke husker så godt at den klarer å forbedre seg fra forrige gang. Ikke mye i hvert fall. Så badeferie før AXTRI er verdens beste oppladning. I tillegg har jeg som prinsipp at det er viktig å oppleve at distansen ikke er lang. Så jeg svømmer alltid mer enn 1900 meter i basseng på mine ukentlige svømmeøkter gjennom vinteren.

Multiverktøy og gaffateip

Nalfarhøgdi ligger 15 km fra Aurland. Den mangler 2 meter på å ligge 1300 høydemeter over fjorden der 160 gummierte triatleter kaster seg oppå hverandre og lager en liten tsunami ut den trange åpningen i den kunstige lagunen i fjordbygda. Jeg har ikke kommet gjennom åpningen i moloen engang før en bar tå fra en fremmed kropp trenger seg inn mellom neseroten og kragen på svømmebrillen. Brillen fylles umiddelbart med vann. Jeg prøver å sette brillene på igjen flere ganger, men de bare fylles med vann igjen med det samme. Jeg ser ingenting når jeg stikker hodet over vann for å sikte, men under vann kan jeg i det minste se skum og føtter etter svømmere foran meg. Så jeg prøver å sikte etter føtter i stedet, og håpe at føttene jeg har funnet svømmer rett vei. Jeg er sikker på at jeg kunne svømt fortere, men jeg kan ikke svømme på må og få. Men 32 minutter på svømmingen er uansett bedre enn skjemaet mitt.
Jeg får synet igjen. Øystein Brun like bak. Foto: AXTRI


For jeg har laget meg skjema, nemlig. Skjema til 7 timer og 59 minutter. Ikke fordi jeg tror jeg kan gjøre stort hvis jeg henger etter, men fordi det er greit å vite hvordan jeg ligger an på utvalgte steder langs ruten. Jeg bruker ett minutt lenger enn planlagt i skiftesonen, men på Stegastein er jeg presis på skjema. På Nalfarhøgdi er jeg allerede 2-3 minutter foran. Dette lover bra i vått vær der det stadig mates sand og grus inn mellom bremseklosser og hjul. Av og til må jeg faktisk bremse litt i oppoverbakke for å rense felgene for knasende sand.

Her er skjemaet mitt. De to første kolonnene viser planen, de to lengst til høyre viser resultatet.

Splittid
Klokkeslett
2017-Splittid
2017
Start

08:00

08:00
Svømming
00:33
08:33
00:32
08:32
T1
00:04
08:37
00:05
08:37
Aurland-Stegastein
00:38
09:15
00:38
09:15
Stegastein-Kvammadalselvi bro
00:24
09:39
00:22
09:37
Kvammadalselvi bro-Nalfarhøgdi (toppen)
00:18
09:57
00:18
09:55
Nalfarhøgdi-Flotevatnet (matstasjon)
00:19
10:16
00:22
10:17
Flotevatnet-Erdal
00:21
10:37
00:20
10:37
Erdal- 1. hårnålsving
00:23
11:00
00:25
11:02
1. hårnålsving-2. hårnålsving
00:21
11:21
00:21
11:23
2. hårnålsving-Vardahaugselvi bro
00:17
11:38
00:17
11:40
Vardahaugselvi bro-Flotevatnet
00:24
12:02
00:21
12:01
Flotvatnet-Nalfarhøgdi
00:36
12:38
00:36
12:37
Nalfarhøgdi-Aurland
00:20
12:58
00:22
12:59
Aurland-Vassbygdi
00:19
13:17
00:20
13:19
T2
00:04
13:21
00:03
13:22
Vassbygdi-Sinjarheimsgalden (1. bro)
00:43
14:04
00:41
14:03
Sinjarheimsgalden-Sinjarheim
00:15
14:19
00:15
14:18
Sinjarheim-Bjørnstigen stidele
00:37
14:56
00:38
14:56
Bjørnstigen-Tirtesva/Nesbø (stidele)
00:40
15:36
00:44
15:40
Tirtesva/Nesbø-Østerbø
00:23
15:59
00:23
16:03

Men så begynner sykkelen å ule. Og over platået gir jeg vekk all tiden jeg har spart opp. Det til tross for at jeg har den våte vinden i ryggen. Sykkelen uler faretruende i utforbakkene, og jeg klarer ikke finne ut av hva det er, men det holder opp når jeg begynner å trø. Så jeg begynner å trø hver gang sykkelen begynner å ule. Men jeg holder nok litt mye igjen i utforkjøringene. Jeg bremser, og mister tid.

Jarle Reistad er ikke uvøren med bremsene i utforkjøringene. Han kjører de 18 kilometerne ned til Erdal mer enn to minutter fortere enn meg. Det er så bratt der at du sjelden trenger å trø. Det er kort sagt hvor mye du bremser som avgjør hvor fort du kommer ned. Null energi brukt.
– Du skal jobbe jævlig hardt for å hente inn to minutter i motbakkene eller på flatene, sier han. Og det har han rett i. Jarle mener han kjører trygt. Han er ikke den som slipper mest fart på ned bakkene heller. Strava-rekorden på strekket er to minutter raskere enn Jarles tid.

Men det er ikke her jeg taper tid. Jeg bruker på sekundet like lang tid som jeg har gjort før, og ligger fremdeles et par minutter foran skjema på vendepunktet i Erdal, der jeg passerer som nummer 18 eller 19. Det er nesten uvirkelig at jeg ligger så godt an. Det har jeg aldri gjort før.

Men ved den første feristen stopper jeg for å plukke med meg slangen jeg mistet på vei ned. Den ligger midt i veien. Den var teipet under setet sammen med multiverktøyet, men verktøyet har nok tatt turen ut i de evige beitemarkene langs Erdalsveien. Multiverktøyet har verktøy til å fikse mindre problemer: umbrakonøkler og en kjedekutter. Kjedekutteren kunne for eksempel fikset sykkelen til Elisabeth, som måtte bryte ved matstasjonen etter et fall der girøret knakk.

– Du kunne gjort den om til singlespeedsykkel ved å kutte lengden på kjedet, foreslo Vetle etter rittet. Ingen av service-folkene på matstasjonen tenkte merkelig nok den tanken: at man stort sett bare trenger ett gir – det letteste – over Aurlandsfjellet.

Men jeg har ikke tid til å lete gjennom gresset langs Erdalsveien etter verktøyet, så jeg stapper slangen i baklommen, og setter meg på sykkelen igjen, i håp om at jeg verken trenger slange eller verktøy på vei over fjellet igjen. Jeg har tross alt fremdeles Lars bak meg. Fjellgeitenes bjellebukk er på triatlon for første gang, og jeg har et lite håp om at jeg endelig skal få gleden av å tukte ham igjen. Etter at Lars nedprioriterte syklingen til fordel for motbakkeløp, har våre veier bare møttes på byfjellene, og det har vært hans hjemmebane. AXTRI er min hjemmebane. Men det vakte litt bekymring at brystsvømmeren Lars var meldt opp av vannet allerede da jeg var på vei ut på sykkel

Rett etter feristen må jeg snu og stoppe enda en gang. Brillene falt ut av baklommen. Jeg har ikke brukt dem. I det våte været holder fluene seg vekk, og briller er bare bry. Men jeg vil ha dem med videre. Det er tross alt Tines jobbsykkelbriller jeg har lånt.

Og så kommer selvfølgelig Lars. Det er litt ergerlig at han tar meg igjen så raskt. Motbakkesykling har aldri vært Lars sin greie, men nå siger han fra meg som om han har knekket koden. I tur og orden passerer seks-sju andre. Men jeg bryr meg ikke. Lars kollapser sikkert i Aurlandsdalen. Han er ikke vant med å måtte jobbe så lenge. Vel? Og jeg skal bare ha rød trøye. Det er mål numero uno.

Ved tusenmetersmerket kommer første dame, Line Marie Langseth, forbi. Av en eller annen grunn er det det som skal til for at jeg får opp tempoet igjen. En rygg å henge på. Og på de trehundre siste høydemeterne vinner jeg plutselig tre minutter og er foran skjemaet mitt igjen. De kan bare begynne å finne frem den røde trøyen i målområdet. Størrelse M, takk.

For annen gang takker jeg høflig nei til flaske og mat på matstasjonen ved Flotevatnet. Jeg har fremdeles rikelig. Det er så mye vannkjøling over fjellet at behovet for påfyll er minimalt. Jeg girer opp på storeklingen når veien bikker utfor igjen, og trør for å slippe den infernalske ulingen. Så girer jeg ned på lilleklingen igjen. Det er nå vetlahelvetet starter.

Vetlahelvetet

Kjedet ramler av, og jeg tråkker det på igjen. Men nå glipper kjedet på hvert annet tråkk. Det er som om kjedet har fått en knekk – eller har det knekket noen tenner på kranken? Er det nå jeg skal bli stående og mangle multiverktøyet mitt? Det er likt over hele kransen, kanskje verst på de minste tannhjulene. Er det frinavet som nå er fylt med grus, og i ferd med å havarere?

Det er nok av bakker igjen tilbake til Nalfarhøgdi. Faktisk er de siste bakkene blant de bratteste på hele turen. Og jeg sitter på en sykkel som uler infernalsk i utforbakke, og som jeg dessuten må tråkke snilt og forsiktig på – jeg kan glemme å reise meg for å stå og tråkke – i redsel for at kjedet skal ryke eller noe, og jeg skal bli stående innpå fjellet uten verktøy, og i min altfor sparsomme garderobe.

For jeg fnøs av rushet etter lange hansker i Trimtex-boden etter informasjonsmøtet kvelden i forveien, og jeg valgte å IKKE ta med jakke over fjellet, bare vest. Så jeg sykler nå den lange veien tilbake over fjellet i våt motvind, i sykkelhansker uten fingre, med bare armer, lår og legger, og på toppen av det hele tvunget til å kjøre på lav puls, med lite muligheter for å hive mer ved på det innvendige bålet.
Litt lett kledd? Vending i Erdal. Jeg jobber for å fyre opp det innvendige bålet igjen. Det er mye drikke igjen. Foto: Linda Kvalvik


Jeg fryser. Og taper tid. Kanskje bare ett minutt over fjellet. Men da jeg begynner på utforkjøringen er jeg så kald at jeg er redd for å miste taket i styret. Jeg kjenner ikke hendene, men jeg klarer å klamre meg fast – og klarer å klemme inn bremsene. Så jeg kjører forsiktig. Best å ikke ha for stor fart når hendene slutter å virke. Og jeg fryser så jeg rister. Og da jeg endelig kommer ned til de tørre veiene i Aurland, ligger jeg ett minutt etter skjemaet mitt. Jeg bruker fire minutter mer enn jeg pleier på nedkjøringen. Jeg er lam i fingrene. Jeg klarer ikke å gire. Jeg prøver å bruke hele armen til å trykke på girhendlene. Og jeg hutrer og rister hele veien fra Aurland til Vassbygdi, mens jeg prøver å fyre opp det innvendige bålet med tunge tråkk på pedalene.

Hvis noen på dette tidspunktet hadde fortalt meg at nok er nok, så hadde jeg kanskje vært tilbøyelig til å være enig. Jeg drømte om sånne oppvarmede tepper som man pakkes inn i på operasjonssaler. Kanskje det hadde gjort seg med et lite uhell? En ambulanse? En liten tur innom en akuttmedisinsk avdeling? Men skiftesoner i ekstremtriatlon er fri for bekymrede familiemedlemmer med forløsende ord, og full av hjelpsomme arrangører som vet at ditt aller innerste ønske er å vinne over denne forferdelige situasjonen som du selv har kledd deg til, og at om du bare hjelpes avgårde på løpeturen, så ordner det seg.

– Du ska’ vel bare fyke av gårde du? Tre glass kola, og ingen tid å miste.

Jeg fikk varmen, jeg gjorde det. Og jeg sparte inn ett minutt i skiftesonen. Men med det samme jeg kommer inn i terrenget, etter to-tre kilometer, er det bråstopp. Ja, jeg vet at jeg har sagt at du bare får krampe når du gjør ting du ikke er trent til, og ja, jeg har sagt at dette er jeg trent til, men jeg får altså krampe. Nå igjen. Med det samme løpingen har startet. Først på innsiden av det ene låret, deretter på innsiden av det andre. Så når jeg endelig har fått strukket vekk krampen, må jeg bare stå et øyeblikk og ta meg inn igjen, finne fram flasken, drikke litt, og spise to av de hjemmebakte energibarene som fremdeles ligger sammenklistret bak i sykkeltrøyen.

Og så er det å prøve å finne en måte å gå på som ikke gir nye krampeanfall. Dette er et klassisk tilfelle for meg. Høye kneløft går ikke bra, utforbakke og flatmark går fint. Så det blir en slags sidelengs krabbegange. Og som Are minner meg om seinere: Å sprette på tærne med tilnærmet strake knær, går fint. Bare ikke steinene er for høye.

Det går ikke fort når du skal gå alle motbakker tilnærmet sidelengs. Men jeg kan ikke klage. Løpeetappen går akkurat så fort som jeg har planlagt. Og selv om pulsen ligger jevnt og lavt, så klarer jeg ikke løpe fortere. Sjekkpunkt for sjekkpunkt oppover Aurlandsdalen blir det mer og mer klart at de minuttene jeg har tapt, aldri vil kunne hentes inn igjen. Marginene er spist opp, og på siste timen drar jeg endatil på meg flere minutter. Jeg klynker og jamrer selvmedlidende de to siste kilometerne mot mål, og håper ingen hører meg. Det eneste som holder meg fra å legge meg ned, er tanken på at gressplenen etter målpassering nok er enda mye bedre å ligge på. Og tanken på den varme dusjen.

Jeg kom i mål på 8.04. Jeg vant klassen 50–59. Jeg fikk en sykkelveske i klassevinnerpremie. Jeg perset med fire minutter. Men det ble blå trøye.
Sliten. Veldig sliten. Og etterpå sto jeg en halvtime i chips- og sjokoladeskålene. Foto: Linda Kvalvik


Det verste av alt: Lars ikke bare slo meg. Han knuste ettertrykkelig alle mine forestillinger om at AXTRI skulle kunne være min greie. At Mats og Ørjans resultater fra 2015 skulle være blant det ypperste en fjellgeit kunne klare (om vi ser bort fra Maarten som sparer 10 minutter i skiftesonene, og Svein Arne som er innfødt sogning). Resultater det går an å slå. Men det ble ingen kollaps og gåtur fra Sinjarheim. Lars fosset opp dalen til 7.20 og en 14. plass totalt.

Nå skal han melde seg på Norseman. Jeg tror Norseman er min greie.

PS. Dagen etter løpet hentet jeg sykkelen i idrettshallen i Aurland. Kjedet gled jevnt og fint over tannhjulene. Tannhjulene i kransen så ut som om noen hadde skrapt i oljedriten med en skarp gjenstand, men alt fungerte som det skulle. Sykkelen oppfører seg fremdeles som om ingenting skulle ha skjedd. Men når jeg kommer over 50 km/t og slutter å trø, hender det noen ganger at jeg klarer å gjenskape den infernalske ulingen fra sykkelen...

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...