søndag 23. mars 2014

From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days....

0 kommentarer

For et par uker siden var min venninne Ann-Iren på besøk i Bergen. Med seg hadde hun fire venninner fra London. Her er Londongeiten Sarah sine inntrykk av Bergen, byen og fjellene: 


A couple of weeks ago, my friend Ann-Iren visited Bergen along with four London friends. This is the Londongoat Sarahs descriptions of Bergen, the city and the mountains:


From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days.....


When heading away from the London grind with 4 girlfriends on a weekend away – many people were surprised by our choice of destination. We clambered our way onto the plane at Gatwick, trying not to bash people with our overstuffed hand luggage crammed with as much duty free wine and chocolate as customs would allow, for Norway and it’s extortionate alcohol price was to be the centre of our girls retreat.


Not quite sure what Bergen had in store, we simply giggled our way through the bus journey into town in a way that only 40 year old mothers who have “freed” themselves from their normal life can. First impression was that it was cold and rainy. Weather we could relate to. Being British we knew exactly how you combat this; tea, coffee, cakes and wine (if it is evening). To our delight we were to discover that Norway is particularly good at accommodating this requirement and their “Success Cake” and Cinnamon Buns are tastes that will stay with me for a long time (in fact the surplus amounts of it will remain on my hips and thighs for many weeks to come). 


Bergen is picture perfect, beautiful shop fronts on the harbour, bustling fish market, modern shopping centres and crooked architecture that makes you wonder whether you have possibly had a few too many pre-dinner drinks…..(pre-dinner drinks in the comfort of your apartment we learn are an essential part of nightlife in Bergen, as we recoiled in shock on our first meal out and a wine list offering its cheapest bottle at £50 GBP). The restaurants gave a lovely taste of Norwegian cuisine, which on the whole I thoroughly enjoyed…..although Elk Carpaccio and an amuse bouchet of cured reindeer heart won’t be on my bucket list for trying again.


The absolute icing on the cake for all of us though was the stunning mountain scenery. I am a keen runner and run 5/6 times a week for more than an hour at a time. I was not expecting the total joy I experienced on our first day when our wonderful Norwegian host, Anni, said, “pop on your trainers – we’re going up the mountain and you can run if you like”. We all set out prepared for a little hike up the Fløyen Mountain. I peeled off and ran ahead, trying to convince a couple of the others to join me (one of which did - but on the downhill stretch!). It was a beautiful climb, winding paths, lush trees and greeted by signage about witches and wooden trolls as you get to an impressive restaurant at the top. 


Witches on a broomstick (Mount Fløyen)








The view over Bergen is breathtaking.  My instant response to my friend was “oh my god, I want to do that everyday”. She told me that many people who live in Bergen do. I couldn’t think of a better way to set you up for the day………….until we went for our adventure on day 2! 


Anni had spoken a lot about the “race up the steps”. There was a large amount of banter as to whether we would make it, which of us would make it, how fast we could do it and how far it was. These are the steps of Stolzekleiven. The track has a climb of 315 metres and consists of 801 steps. The challenge of climbing this sheer mountain face has become so appealing that since 1979 it has become an annual event in Bergen attracting thousands from around the world. 


Now, at this stage I should make it very clear that the 5 of us have very differing levels of fitness – we are essentially city dwellers, who try to fit fitness into our crazy child focused/work dominated lives, so a 315 metre climb was not what you would envisage us doing when told we had a weekend free of parental/ life juggling..….…Hanging upside down in a bar, dancing to Abba would have been the best educated guess. However, all of us were excited and refreshed with the mountain air as we headed to the start of the steps. Anni thankfully picked up 2 of her lovely friends, Miriam and Linda, to accompany us and prep us for the “race". 


Mel, Anni, Mandy, Sarah & Amanda


We headed out. Miriam lead the charge and I scampered after her like a small over-enthusiastic puppy. Linda said she would “carry” us from behind – and that indeed she nearly did! “Don’t speak”, says Miriam, “you will need your breath” – what wise words these turned out to be. It was a cross between a mountain climb, a cross country race, jumping and some intensive step machine action. Scrambling over rocks, staggering up uneven stoned steps, gasping for breath and trying my hardest to bounce my way on the tiny bit of flat - 18 minutes later I reached the top. I had lost the ability to speak – but what an amazing, utterly exhilarating 18 minutes that was. 


Panting like a goat, but grinning inanely I greeted Anni - who was next up, followed by the others popping their heads up in a semi stagger/ walk. Not able to breath or red faced and utterly burnt out in our own individual ways - we all shared‎ one thing - an enormous smile.All of us loved it and felt immensely chuffed about our new found route to experiencing some of Norway's best scenery.



We stopped, signed the book and Anni said we'd take a scenic path down the mountain. Attempting a half walk/half jog at this stage it started to snow. We upped the pace to keep warm and were in struck by the magical scene. A snowy mountain path round a lake with woodland either side. I don't think I have found many better running routes in the world. Again I was left saying "I just wish I could do this everyday" and Linda told me of even more beautiful paths round the mountain that people run 2/3 times a week and in the summer jump into the lake to cool off! Whilst in envied the summer fun, I genuinely didn't think it could get much better that the snow capped enchanted woodland that we were running through at that time.


Running in the snow, just running in the snow......



























I would recommend Stoltzekleiven and its 801 steps to anyone - beginner to advanced - it caters for all. 


As 5 British mothers (well, 1 Norwegian!) away for a weekend - we obviously did end up upside down in a bar at some stage - although it was Billy Idol we danced to and a pool table we ended up on (I will leave that there for now).


Travelling back on the plane, extolling the virtues of Norway; its cakes, its people, its picturesque nature (its dodgy pool bars) - we all agreed the highlight was ‎gasping our way up mountains and dashing through a semi-wonderland.


On top of Stoltzekleiven, with a view to Bergen

Sarah Kern

(Journalist, Mother, Runner and Cake Eater…)


PS! Jeg satser på å lokke dem tilbake til neste år. Kanskje til selveste Stoltzekleiven opp, eller 7-fjellsturen? (PS! I'll try to get them back here next year. Maybe for the race or for the 7 mountain hike?)


lørdag 1. mars 2014

Knarvik baskerløp 1. mars 2014

0 kommentarer


Ingen varmet opp.
Ingen varmer opp når man skal løpe en kvart hundre kilometer i svært kupert terreng og 1500 høydemeter. Arrangøren Kjetil Iden viste vei fra start, og det var bra, for det gikk ikke lenge før jeg innså at kartet jeg hadde memorert, slett ikke stemte med terrenget. Ikke altfor langt oppi stigningen fra Mundals-tunnelen kunne Ørjan tørt bemerke at enten var vi blitt en tetgruppe, eller så hadde de andre funnet en smartere vei. Men vi hadde Kjetil Iden, det hadde ikke de. Vi var fjellgeitene fra by’n, Ørjan, Svein Arne og meg – og en kar med tursekk: ”er ikke de skoene egentlig laget for å løpe på asfalt”, spurte Ørjan interessert.

Ja, og en kar som åpenbart hadde løpt bak meg, og som spurte om det gikk bra idet han løp forbi.  Rett før hadde kroppen min bestemt seg for å finne ut om det var bra klang i Lindåsfjellene. Det var det ikke. La Sportiva Vertikal K’ene glapp (det gjør de ellers aldri) på det tynne islaget, og låret og pannebrasken gikk i fjellknausen så det sang. En kort stund var jeg sikker på at lårbeinet knakk og at jeg snart kom til å begynne å spy av hjernerystelse, sånn som det smalt, men det gjorde jeg ikke. Jeg klarte derimot ikke å holde følge med gruppen min lenger.

Jeg fant den første toppen, Gladihaug. Det var lett. Og fotografene på toppen snakket til meg på en helt normal måte. Jeg var ellers sikker på at jeg så ut som en zombie, med hull i pannen og halve ansiktet dekket i blod. Ah, selvmedlidenhet …

Men derfra startet problemene. Jeg så ikke snurten av gruppen min lenger, og fant en sti som så ganske opptråkket ut, men som ledet litt i feil retning. Snart var jeg veldig i feil retning, og når stien begynte å gå nedover innså jeg at det ikke var noen vei utenom å begynne å klatre over den kne- og hoftehøye einerbuskåsen for å krysse over mot Krossane. Heldigvis fant jeg snart en ganske opptråkket sti som gikk rett opp til de blide og hjelpsomme menneskene på toppen.

Hvor løp de andre? Til venstre ved den hvite staken. Jeg løp til venstre ved den hvite staken. Der var det en veldig fin gresslagt sti. Joda, den gikk kanskje ikke helt i rett retning, men hadde jeg lyst til å krysse den dype slukten med kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon i stedet. Nei, det ville jeg ikke. Så jeg løp den fine gresslagte stien helt til Seim. Planene endret. Med 5 min/km på vei satt opp mot 15–30 min/km i kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon, var valget enkelt.

Opp mot Vassberget kranglet jeg meg gjennom en lav hjortesti mellom granleggene før jeg fant rett sti. Opp på Kvamsfjellet tok jeg en bratt snarvei opp gjennom granskogen der det så ut som om andre hadde gjort det samme (det hadde de mest sannsynlig ikke). Tveitavarden var enkel, og fra Tveitavarden gikk den breie veien rett fram. Joda, jeg hadde nok en fornemmelse av at jeg heller burde gått den smale sti, men den breie var så fristende, og jeg håpet i mitt stille sinn at den før eller siden ville vende om mot Indregardsfjellet. Det gjør stier av og til. Denne gjorde det ikke. Ikke før jeg kom til Hordasmia og fjellskjæringen ved rundkjøringen i Isdalstø. Da løste den seg opp i intet.

Bryte? Det ville bare bety at jeg måtte løpe hele veien hjem uten godkjent tid. Jeg kunne like godt løpe det siste stykket over Indregardsfjellet. Ja, ”gå” er vel mer beskrivende. Og hver gang jeg kom til en av de mange pilene som det sto ”LANG” på, så gikk jeg den andre veien (OK, det var ikke helt sant, men det kunne vært morsomt). På Indregardsfjellet så jeg to karer i grilldress som holdt forbausende høy fart foran meg. Det var nesten ikke til å holde ut: nå var grilldressløperne foran meg. Er dette skjærsilden?

Kjetil Iden var visst ikke hele tiden ikke den snille mannen som viste vei for fjellgeitene fra byen. Han var en vaskeekte konkurransemann. Mens Ørjan og Svein Arne fiklet med mobiltelefonene sine for å ta de påkrevde selfies på toppene, tok han ”selfies on the go”. Han hoppet over grindene i stedet for å åpne og gå gjennom på sivilisert vis. Og på vei opp på Vassberget prøvde han til og med å kvitte seg med de innpåslitne fjellgeitene. Bare for å bli overrasket på toppen av sin lokale overmann i stifinningskunsten – med Ørjan på slep. Ørjan kapret til slutt en delt andreplass på 2 timer og 46 minutter – to minutter bak vinneren Iden. Og litt for beskjeden til å spurte fra sin redningsmann på oppløpet.





Svein Arne tok frem kart-appen sin på toppen av Tveitaberget, og fant den smarte veien ned av fjellet (den som ikke går til rundkjøringen i Isdalstø). Han landet på om lag 3:15. Selv landet jeg en time seinere, men jeg vant distansekonkurransen overlegent med 31,5 km, nesten 10 km lenger enn den korteste ruten, og jeg fikk tre glass gratis cola som premie (siden ingen kunne veksle 200-lappen jeg hadde med).




mandag 2. september 2013

Styrkeprøven Rett Vest, for tredje gang.

0 kommentarer
Av: Ørjan Nilsen
2011: 12 timer 43 minutter
2012 : 10 timer 44 minutter 

I forrige uke, i garderoben etter Knarvik xtrem, kom jeg i snakk med en hyggelig kar ved navn Svein, som skulle debutere i SRV i år. Han var lite kjent i første del av løypen og lurte på om vi kunne slå følge ut fra starten. Han skulle få en av ungene til å kjøre og tilbød seg å hente meg på døren. Gode greier. Da jeg fortalte at målet mitt var å fullføre på under åtte timer bare fnøs han, siden jeg hadde kommet i mål før ham på Knarvik xtrem, fikk jeg beskjed om å justere ambisjonene til det samme som ham, seks timer. OK da prøver vi på seks timer svarte jeg, selv om jeg ikke trodde et sekund på det. 

Ut fra start var vi tre løpere som holdt sammen, jeg, min venn fra garderoben i Knarvik og Morten, som ivrige lesere allerede har lest en fyldig pre race-report fra. Vi holdt god fart opp til gullfjellet og da vi passerte Rune sa jeg; «vi snakkes», vel vitende om at vi kom til å bli tatt igjen på vei ned igjen fra gullfjellet. Og ganske riktig, rett før Markskiltjørna kom den raskeste utforløperen jeg noen gang har vært på tur med susende forbi, og jeg så ham aldri igjen.


Rune
Mellom Austlirinden og Sletteggen ble Svein hengende litt etter og jeg var rask ute med å tenke mitt om han som hadde tenkt å debutere med et seks timers løp. Men han tok oss raskt igjen og det viste seg at han bare hadde hatt et fall. På vei opp til Livarden dro han i fra oss og vi så ham aldri igjen. Inn på 6.34 og tiende plass i debuten. Imponerende! 

På vei ned det teknisk krevende partiet fra Livarden ble vi tatt igjen av Mats som holdt et tempo som vi ikke klarte å henge oss på.

Ankomst på drikkestasjonen samtidig med Knut som egentlig skulle ta det rolig for å spare seg til Telemarks Tøffeste neste helg, et terrengultra på 81,6 Km og 2700 høydemeter. Han unnet seg kortere pause en meg, forsvant og brukte over en time mindre enn meg til mål. Inn på 6.33 i sitt rolige løp. 

På vei opp Ulriken ble Morten hengende etter, jeg prøvde å motivere ham ved å holde oppe alle grindene for ham, lokket med de deilige turner damene som ventet med fruktsuppe på toppen, men ingenting nyttet. Det siste han sa før jeg lot ham i stikken var at løypen nesten passerer stuevinduet hans.

Halvveis opp Ulriken er halvveis i turen. Jeg tok igjen en løper rett før toppen av Ulriken, vi skålte i Toro fruktsuppe og han forsvant i høyere fart enn jeg klarte å holde nedover mot Montana. Etter dette hadde jeg ikke kontakt med en eneste løper før mål.


Øyvind, Ørjan og Caroline. Foto: Bente
På toppen av Løvstakken ventet turens høydepunkt. Der stod Øyvind og ventet med en pose full av energidrikk, bananer, rosiner og sjokolade. I tillegg hadde han selskap av de to blide tidligere SRV deltagerne Caroline og Bente. 

Mats og Tommy
Fettrene Tommy og Mats stod og ventet i målområdet og applauderte meg i mål. De ble gratulert med ny pers på henholdsvis 6.37 og 6.47. Ellers er det bare å bøye seg i støvet og gratulere Stian med seier og som tredje beste løper gjennom tidene.

Dagens hyggeligste hjelper sammen med dagens raskeste mann.

mandag 26. august 2013

Da axtri nesten gikk i das etter et år trening !

0 kommentarer
Skrevet av: Maarten Boting:

Siden jeg meldte meg på i oktober i fjor har jeg mer eller mindre trent målrettet til denne konkurranse med 4000 høydemeter fordelt over sykkel og løpe etappe. Jeg gjør jo egentlig det jeg liker og det som passer med, men prøvde nå å få mest mulig høyde meter i både sykkel og løpe treningen ( var aldri med laksen opp elven siden svømmingen var i flate Aurlandsfjorden ).

Det ble mye hjem/jobb sykling og løping som vanlig og mange gøye treninger med Fjellgeitene og Åck ! Jeg følte at formen ( som ikke har vært dårlig på lenge ) begynte å bli skikkelig bra. En måned før jeg reiste til Mallorca var jeg kjempe fornøyd med både sykkel, løpe og svømmeformen. Så da var det bare å finpusse formen litt før jeg kunne hvile meg i enda bedre form.Bortsett fra at jeg i vinteren ga min venstre akillissen en velfortjent hvilepause har jeg vært frisk i kroppen hele veien.

Utrolig surt at den syvende dag på Mallorca ( mindre en 3 uker før axtri ) måtte bare uhellet slå til. Jeg hadde nettopp begynt en lang nedoverbakke som ble veldig kort for min del. I første sving skled jeg ut over alle barnålerne som lå der. Farten var ikke så stor, så jeg prøvde å redde fallet ved å sette foten ned. Den ( gummiesål ) satt seg fast med en gang mens både sykkelen og resten av kroppen ville videre. Et lite øyeblikk pekte foten min feil vei og smerten kom like etter. Kneet og skulder (litt mer en først antatt ) fikk også litt juling. 
Hvorfor tok jeg det ikke mer forsiktig i svingen. Jeg skulle jo vist hvor glatt det var. Det var jo på en lite bakke med barnålerne jeg har lært å stå på ski i Holland (det er helt sannt !) .Tenkte på de stort sett 60 rolige kilometerne tilbake for en tosk jeg hadde vært. Trodde jeg kunne glemme axtri. Merkelig nok ble det mindre vond etterhvert og jeg satset for fult igjen mot axtri, allerede de siste 10 kilometerene på vei til hotellet ved å trukket gått på pedalene. 

Britt ( konen min ) var litt bekymret og så at jeg bare måtte ta drosjer hjem etter ha hørt om veltet. Det var nok det lureste, men for seint nå. Det så ut at det var for seint med å kjøle ned med is også, for det eneste som stoppet min ankel fra å bli så stor som en vannmelon var at huden ikke kunne strekke mer ut.



Jeg gikk 4 dager på krykker, dog fant ut at jeg kunne sykle den 3e dag. Jeg vistte at det ikke skulle bli løping på lenge, men jeg kunne jo bruke armene. Så dagen etter uhellet gikk jeg til stranden på krukker, hev dem i sanden og kryp til sjøen og svømte 2 timer istedet for 1 time som jeg skulle hver dag i Mallorca ( dette finner jeg ikke på for å krydde historien ). Da jeg skulle gjøre det samme neste dag begynte jeg å bli litt bekymret om folk kunne tenke om meg at jeg var sprø. Jeg bare fortsette da jeg mente at de fleste hadde gitt meg det stempelet allerede likevel, etter å ha sett meg andere dager komme tilbake fra en lang sykkel/joggetur tidlig om morningen og så sett meg slås mot bølgene og brenmagneter i en time etterpå. 

Tilbake i Norge 2 uker før "dagen" ble jeg med en stor gjeng ( +- 15 man ) rundt Gullfjellet på sykkel. Om foten var langt i fra bra, så var det vel liten gale med formen. Kjørte tempo til Arna der vi møtte resten. Gulbotn samt de andre lange bakkene ble kjørt opp samme tempo som klatre sterke Frank og Jan Yngve . Det ble heller ikke spart på kruttet da David litt før byen begynte å få problemer opp bakkene. Måtte gi min kompis litt dyttehjelp...han skulle med hele veien.

Jeg tror virkelig at å bevege seg rask igjen etter skade er kuren for å bli bedre. Vitsen er finne grensen hva han tåler. Eller bedre sagt akkurat ikke finne grensen hva han tåler. Jeg overskred grensen med Gullfjellet turen og doble svømmetreningen samtidig som jeg gikk mye på krykker var heller ikke bra for min mørbankete skulder. 

Geir adviserte meg og holde meg helt i ro de to ukenetil axtri. Superformen kunne ikke øddeleges på 2 uker. Selfølgelig klarte jeg meg ikke holde meg helt i ro selv om dette var den desidert roligste uke på ganske så lenge. Sykle føltes greit, svømme ikke og løpe kunne jeg bare glemme.Glemte også Strilaman der jeg var ivrig supporter til Dag, min bror og René. 

Dagene etter det ble det litt sykling før jeg endelig prøvde meg igjen på løping opp gulfjellene. Ingen problem oppover og halting nedover var resultatet. Ble heller ikke mer positiv av følelse jeg fikk da vi plasket litt i Langevatn onsdag 3 dager før axtri. Fortsatt um i skulderen.
Kansje enda 2 hvile dager skulle gjøre susen.

Lørdag klokke litt før startskuddet setter jeg meg ned kanten, for jeg tør ikke å hoppet ned en meter til stranden selv om foten min er tapet kvelden før. Jeg hadde tenkt å gi alt fra start, men med en gang vi treffer vannet svømmer mange forbi meg. På høyre siden, på venstre siden og noen rett over meg. Selv var jeg en av den ambisieuse gjengen med rødt badehette for antatt svømmetid under halve timen. Jeg ble litt glad da jeg endelig fant noen bra føter å " henge " på, så jeg ikke skulle se neste farge badehette rundt meg. Jeg ble mindre glad da tapet begynte å løsne og foten å virke.



Heldigvis kjente jeg ikke noen smerte i ankelen da jeg begynte å sykle. Enda bedre var det at Thomas (bedre svømmetid, dårligere t1-tid) tok meg igjen 20 meter ut i bakken. Jeg hadde ikke peiling på hva fart jeg skulle ligge. Hadde verken speedo og pulsemåler. Det herlige jevne tempo Thomas la ut til sørget for at vi plukket den ene etter det andere triathlet. Jeg holdt meg 10 meter bak Thomas. Det er lovlig å sykle ved siden av hverandre, men jeg var redd at tempoet ville øke om jeg gjorde. Likevel bestemte jeg for å hoppe over og følge den eneste som innhentet oss litt over halvveis første bakken. Jeg klarte å følge ham hele veien til toppen, mens Thomassen (på en dårlig dag) ikke klarte å gire opp. 

En liten stopp på toppen for å ta på vesten føltes som en evighet. Glidelåsen hengte seg vast. Jeg fikk ham verken opp eller ned og mistet en del plasser ( de lå tett i tett der jeg la ). Jeg klarte aldri å ta noen igjen oppe på platåen med det seilet på. Heller ikke i nedover kjøringen der jeg ikke tok sjanser. 

Et par kilometer før mål ble jeg plutselig vått fra kneene og ned. Rart, jeg hadde full kontroll på blære, det var ikke våt på veien og jeg så heller ingen supporter som ville kjøle meg ned. Svaret hva det var for noen fikk jeg da jeg så ned på flasket som jeg tok i mot rett før nedover bakken. Shit, toppen hadde sprettet av da jeg syklet i et av de mange hullene i veien. 1/4 Del var borte. 

Fortvilet søkte jeg trøst hos Catherine ved vendepunkt. Hun hjalp meg med å ta det ubrukelige vesten over hodet+ hjelm og løp til bilen for å hente en ny flaske. Jeg mistforstod henne (trodde jeg skulle få full flask). Derfor drakk jeg halve flasken mens flere syklister syklet forbi. Catherine var kjapp, men jeg ble ikke veldig glad ( sorry Catherine ) da jeg bare kunne helle over 1/4 flaske fra den gamle til den nye.

Lykken snudde da jeg begynte å sykle opp bakken samtidig med Thomas som plutselig duket opp. "Litt" grinete enda fortalte jeg ham om hvor uheldig jeg hadde vært så langt og jammen fikk jeg en full flaske ! :-)) Som takk syklet jeg fra Thomas for andre gang og plukket opp alle som hadde tatt meg igjen i stoppene plus et par til.

Beinene var helt super ( litt krampe er bare lekkert ) . Platåen tilbake virket langt, men det var jeg varslet for. Jeg ble en stund bekymret for å fryse ihjel, men for hver hundred høydemeter ned følte du at temperaturen gikk opp en grad. Et kilometer før t2 slå jeg lens for for andre gang uten å tappe tid på det  . 

Tiden i t2 var jeg fornøyd med, beinene mer en fornøyd. Hadde jeg ikke nettopp syklet ? Synd at ankelen satte en stopper for å legge ut i maks fart. Akkurat før halvveis løpereaseen traff jeg en lite gutt som talte alle løperne som kom forbi. Da han sa 34 til meg ville jeg gjerne beholde den gode plasseringen, men etter å ha hektet min såre fot på en spiss stein konsentrerte jeg meg om å save det røde t-shirten som jeg hadde innen rekkevidde. Jeg dunket foten min et par ganger til og haltet mer og mer på partiene der du kunne løpe. Hadde jeg vist at det gikk an å løpe så, mye hadde jeg nok trukket meg på forhand.



Ordene fra Catherine et kilometer før mål var deilig å høre " er du der allerede " 
Enda bedre var det å krysse målet og innkassere den etterlengte røde t-shirten  . 
Dette hadde jeg ikke ventet for 3 uker siden ! :-))))))))

Ps: de hjemmelagte energiebars funket igjen og Thomas sin flaskeinnhold er jeg ikke testet for heldigvis 

fredag 23. august 2013

AXTRI 2013, jakten den gode følelsen

0 kommentarer

At jeg skulle sitte i en rorbu i Aurland en fredagskveld i august 2013, og spise pasta med to fjellgeiter, tre hollandse bergeiten og en landslagstriatlet, hadde jeg nok ikke sett for meg ett år tidligere. Etter AXTRI 2012 gikk jeg så langt som å si at dette ikke skulle gjenta seg. I hvert fall ikke det neste året. Men smerte er noe man glemmer forbausende fort. 1. oktober var jeg jammen påmeldt igjen, sammen med en rad andre Åsane-triatleter og fjellgeiter: Maarten Boting, broren Radboud, vennen René van Bemmel, Thomas Bergsvik Thorn, Morten Wiseth, Jan Hjemgaard, Tor Utne, Hilde og Geir-Erik Myhrvold. De tre siste ble likevel ikke med til Aurland, men til gjengjeld kom Mikal Iden inn på deltagerlisten i siste liten.

Løpeetappen i 2012 var vond. Prosjektet mitt mot 2013 var derfor å lære det. Jeg gikk til oppgaven med den vanlige teoretiske tilnærmingen. Jeg pløyde gjennom mengder av inspirasjonslitteratur som Born to run (jeg var vel en av de fem som ennå ikke hadde lest den) og Once a runner (klassisk løperoman), bøker om løpeteknikk som Gordon Piries Running fast and injury free (uutgitt; finnes på nett), Julian Goaters The art of running faster (anbefales sterkt!) og Bryan Powells Relentless forward progress: a guide to running ultramarathons, samt memoarbøker av Rich Roll (Ultraman-triatlet og veganer), Scott Jurek (ultraløper og veganer) og Chrissie Wellington (Ironman, og spiser kjøtt!). Blant annet.

Snart var jeg hellig overbevist om at jeg var den fødte ultraløper, og annonserte glad min deltakelse i løpskaruseller og adventsløp. Men iveren felte meg. Jeg har 11–12 km fra hjem til jobb, litt avhengig av rute, men mest på asfalt. Jeg tok buss halvveis for ikke å starte for hardt, men økte snart fra 3 til 5 til 8 km. Litt for snart. Klassisk tabbe! Jeg var jo i god form, men beina tålte ikke påkjenningen. Første gang jeg kunne være med i et løp, var Frikarusellen (5 km) på Espeland i midten av januar. Jeg kunne ikke løpe ordentlig igjen på to uker etter det. Et par måneder seinere hadde jeg sakte men sikkert bygget opp et løpsvolum på over 50 km i uken. Så smalt det i leggen. Jeg fullførte Mulismilen haltende, og var ute av dansen i fire uker. Bergen City (halv) Marathon-billetten solgte jeg.

Jeg hadde kanskje ikke gjort det enklere for meg selv ved å insistere på forfotløping fra første stund. Det er svært belastende for leggene, og krever at løpsvolumet bygges laaangsomt opp. På den annen side unngikk jeg antakelig den type skader som mange helløpere sliter med, i kne, leddbånd, rygg og hofter.

Uansett, etter en Danmarksferie med daglig løping og skogsturer på opptil 27 km, daglig svømming i sjøen, og til og med daglig sykling – rett nok mest i familietempo på en typisk dansk sommerhussykkel, var jeg tidlig i august klar for ekstremtriatlon. Ja, sett bort fra en vond lilletå og en vond skulder.

Sammen med de hollandske bergeitene varmet jeg opp med Strilaman (750 m svømming, 22 km sykling og 8 km løping) på Glesvær lørdagen før AXTRI. Man trenger ikke spare på kruttet under en sånn halvannen times øvelse. Det er bånn gass! I ekstremtriatlon er det derimot evnen til å disponere kreftene, og å få i seg tilstrekkelig mat og drikke, som avgjør om man sliter eller får en god opplevelse. Målet med årets deltakelse i AXTRI var å ha en god opplevelse!

 Svømmestart i Aurland. Foto: Cathrine Wiseth

Svømming


11 grader i vannet sa de på race-møtet på den regntunge fredagskvelden. Lurt med neoprenhetter og -sokker, for de hadde foreløpig ikke vurdert å korte ned svømmedistansen på 1900 meter. Lørdagsmorgenen våknet jeg i firetiden på en punktert luftmadrass på betonggolvet, til oppholdsvær og visstnok 13 grader i vannet. Kaldt var det uansett! Etter prøvesvømmeturen med to badehetter skiftet jeg til neoprenhette under den blå AXTRI-hetten.

Svømmeetappen under Strilaman hadde vært en kamp. Det gikk fortere enn jeg var vant til, og folk svømte på kryss og tvers foran meg. Det var nesten ikke til trekke været i all sjøsprøyten, og svømmeopplevelsen der ville jeg helst ikke ha gjentatt. Men når 250 triatleter skal ut den trange åpningen mellom moloene i Aurland, er det ikke usannsynlig at det også der vanker noen slag og spark. Hold på brillene. Løfter du armen opp, kan du ikke være sikker på å få den ned igjen.

Etter først å ha sett meg om etter bein som svømte i passende tempo, endte jeg med å svømme alene. Jeg hadde folk både til høyre og venstre, men ingen foran meg. Det var i grunnen litt avslappende å kunne svømme i rolig vann i sitt eget tempo.

Første vending var raskt unnagjort. Bøyen lå og duppet noen få hundre meter utenfor moloen. Men det var jammen et stykke til den andre bøyen som lå der som en gul prikk i det fjerne. Omtrent et kvarter tok det, før prikken hadde vokst seg en meter høy, og jeg hadde rundet den. Det var da jeg kjente at luggingen i leggene hadde tenkt å vokse seg til noe større. Rooolig nå! Noen sekunder seinere var krampene på full marsj oppover begge bein. Jeg lå stille som en mus, og så en stim av fargerike badehetter strømme forbi meg på begge sider.

Jeg prøvde å brystsvømme litt, men etter en kort stund, kjentes det ut som jeg skulle få kramper av det også, nå på innsiden av lårene. Det var vel omtrent da jeg for mitt indre øye så for meg at en kajakk plukket meg opp, og at AXTRI-eventyret var over før jeg var blitt sliten engang.

Jeg la om til crawl igjen, og nå gikk det greit, men jeg var veldig sparsom med beinsparkene. Veldig! Etter 36 minutter landet jeg på sandstranden i Aurland. Det var to minutter seinere enn i fjor. Men jeg var med!


Sykling


Thomas var allerede halvveis oppå sykkelen da jeg nådde skifteplassen min. Skiftesone er ikke min sterke side. I fjor spiste og drakk jeg, og skiftet alt fra innerst til ytterst i T1. I år hadde jeg planlagt bedre: brødskiver i sykkeltrøyen, ekstra drikke på sykkelen, og tribukse og kompresjonsstrømper på under våtdrakten.

Det tok likevel sin tid å komme avsted. Det er fort gjort å få våtdrakten ned omkring anklene, men det er en prøvelse å få den av anklene mens krampene jager gjennom leggene, hver gang man bøyer seg for å hjelpe til med hendene. Jeg måtte sette meg i det våte gresset for å få sykkelskoene på (so what! Buksene var jo drivende våte uansett), og fiklet vel og lenge med kalde fingre for å få festet pulsbeltet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, og ligge litt høyere enn i fjor, ca 4-5 slag under terskel. Det vil si, det som var terskel i fjor. I år har jeg ikke testet meg. Uansett, det ga pote. Jeg fikk selskap av en kar med «Skins» på rompa og Norseman-erfaring fra i fjor, og vi passerte ryttere i fleng, mens vi pratet om løst og fast. Men ved Stegastein, som er omlag halvveis oppe, kom jeg i tanker om at jeg nok burde starte spisingen, senket tempoet litt, byttet Skins ut med «Team Trøkk» (han var ikke så pratsom), og klemte i meg en skive med peanøttsmør og blåbærsyltetøy.

Å «klemme i seg» er i grunnen ganske beskrivende for hvordan det er å spise under konkurranse. Det er litt som å dytte mer kjøtt i en forstoppet kjøttkvern. Det tar kort sagt tid å spise mat når man ligger i pulssone 4. Og meter. Omtrent 300 høydemeter tror jeg nok det tok før siste smule var svelget. Men du verden hvor godt det kjentes. Jeg var full av energi da jeg passerte toppen etter 1 time og 18 minutter, mer enn ti minutter raskere enn fjoråret, og la i vei på temporittet over blokkhavet på Aurlandsfjellet, 1300 meter over fjorden. Jeg plukket stadig ryttere. Ha det, Skins!

Allerede i Kvignadalen, omtrent halvveis ned til fjorden kom første syklist imot etter vending. Her gikk det fort i teten. Men jeg talte bare 61 syklister før jeg nådde fjorden. Jeg måtte ha passert 39 på vei over fjellet, og den førtiende, Team Trøkk, svingte av mot Lærdal. Jeg lo godt av det en stund, helt til han kjørte forbi meg igjen oppi bakken. Klokken min viste én time og 59 minutter da jeg vendte ved fjorden, så her lå det godt til rette for rekordtid.

Men i år som i fjor, var det tungt å få motoren i gang igjen etter 20 minutters utforkjøring. Jeg sloss lenge med meg selv for å få pulsen opp i terskel minus 10. Minus 5 var definitivt utenfor rekkevidde. Jeg syklet meter for meter, og prøvde å se for meg en riktig liten kosestund på flaten ved Kvigne, på ca 500 m, der jeg skulle klemme i meg en halv banan eller to. Skins som jeg hadde hatt følge med en stund, kjørte fra meg ved hårnålsvingen før Kvigne. «Beinet test team» syklet forbi, og to til. Men hva var det for noe grønt og hvitt jeg så oppi Skinstølia, om ikke en Åsane-drakt? Thomas, som var den 51ste rytteren etter vending, så vidt jeg kunne telle, var i ferd med å synke gjennom feltet. Han sto og slåss med pedalene, med et tråkk som en elefant.

Jeg kjørte ikke forbi. Etter lenge å ha vurdert å tisse i buksene, sånn som ekte jernmenn gjør, bestemte jeg meg endelig å ta ondet ved roten. Jeg stoppet en liten stund ved 1200-metersmerket, der jeg hørte gnålet fra matstasjonen like over toppen. Dyp konsentrasjon. Om man er aldri så tissetrengt, så er det rene meditasjonsøvelsen å få noe til å renne når det skal. Men når det først begynner, så er det ingen ende på det.

Jeg flyttet en tom flaske fra sykkelen og over på ryggen, og tok imot en ny flaske og en neve energibarer og gels da jeg trillet forbi matstasjonen. Jeg spiste og drakk, og var snart fit for fight igjen. Det hadde gått tre og en halv time. Resten skulle kunne gå på en time, regnet jeg ut: 20 minutter over vidda, 20 minutter utfor, 20 minutter tempo til Vassbygdi.

Jeg kjører visst tempo bedre enn jeg klatrer, for så snart jeg var oppe på platået igjen, begynte jeg å plukke ryttere igjen. De fleste brenner for mye krutt i de lange stigningene, og legger om til lette gir med det samme de treffer en liten bakke. Men i mange av småbakkene oppå fjellet svarer det seg å reise seg i salen, og trø gjennom bakkene på tyngre gir. Thomas med elefantføttene kjørte jeg forbi i siste motbakke, før jeg satte utfor mot Aurland. Han sloss fremdeles med pedalene.

Isnålene i regnskuren over Aurlandsfjellet ble snart erstattet av fluer som klasket mot brilleglassene. Den lune varmen som slår imot en fra dalen, er noe av det beste med hele turen. Vestlandssommer! De siste 10 km fra Aurlandsvangen til Vassbygdi ble brukt til å spise. Jeg ville ha mest mulig innabords for å lade opp til løpingen, som jeg kunne begynne på etter 98 km, 3000 høydemeter og fire timer og førti minutter på sykkel.


Løping


Å skifte fra sykkelsko til løpesko, er ikke vanskelig, men det tar tid å tømme lommene i sykkeltrøya for verktøy, innpakningspapir og bananskall, stille om Garminen fra den teite multisport-funksjonen, som jeg aldri får til å virke, og klemme de siste dråpene ut av sykkelflaskene. Heldigvis sto Cathrine der og hjalp til å samle habengutet i en plastpose.

Spiste jeg skiven med peanøttsmør og blåbærsyltetøy som jeg hadde gjort klar til T2? Næh! Den hev jeg oppi sekken og bar den med meg til Østerbø. Den ble spist på toget hjem, hvis du lurte. Jeg tok meg vel også tid til å tømme et glass Cola fra T2-drikkestasjonen, og ta med meg litt potetgull, før jeg la meg i ryggen på Thomas som hadde fløyet forbi meg i skiftesonen.

Vi holdt 5:30-tempo på første flate veistrekket, men Thomas fikk snart lov til å dra i fra. Strategien min var klar: gå hver minste motbakke, løpe bortover og nedover. I mangel av løpetrening hadde jeg i fjor lengtet etter motbakkene, for det gjorde så vondt å løpe. Etter all løpetreningen i år var det motsatt: jeg lengtet etter flatene og nedoverbakkene, for løping kjentes fint og lett, mens motbakker var vondt i de slitne sykkellårene. Strategien virket over all forventning. Det kom en og annen løper bakfra og ville forbi, men det var jammen langt mellom dem. Jeg følte meg nesten litt alene av og til. I fjor var det jo rene parademarsjen forbi meg. Aldri var det fred å få.

Drikke hadde jeg nok av, og det er pent sagt. Jeg hadde valgt å ta med en 3-liters drikkesekk. Tungt var det, men gå tom for drikke ville jeg ikke. Og bære det i hendene? Nei, takk. I fjor hadde jeg vondt i skuldre og armer av å bære flaske. Men lite visste jeg om at arrangøren i år hadde lagt hele tre drikkestasjoner fra Sinjarheim og opp. Det er lettere å helle i seg drikke fra en kopp, enn å suge på en slange når man er andpusten. Så jeg stoppet, og drakk et par kopper på hver drikkestasjon, heller enn å suge av min egen sekk. Kort fortalt bar jeg med meg halvannen liter for mye til Østerbø. Og jeg har kontrollmålt.

Når det koker i toppen, er det ingenting som er så godt som å dyppe hode, nakke, hender og knær i en iskald fjellbekk. Så det gjorde jeg. Jeg stoppet i hver eneste bekk. Det tok jo litt tid, men jeg var fast bestemt på at det var viktigere å ha det bra enn å løpe fort.

Men det gikk visst fort nok likevel. Da jeg rundet husene ved Nesbø, så jeg plutselig ryggen til Thomas igjen i enga foran meg, mens jeg hørte stemmen til Cathrine som gjallet «Heia Dag!» fra et eller annet sted på den andre siden av vannet. Det var en god følelse! Jeg hadde ikke ventet å se Thomas igjen, og når jeg møtte Cathrine i Nesbøgalden, visste jeg at jeg nærmet meg mål. Thomas fikk selskap av sønnen Vetle og en Cola, mens Cathrine hastet av sted for å redde Morten, som visstnok «hadde sett mannen med ljåen». Jeg hadde ikke sett ham, så han må ha gjemt seg i buskene eller noe, tror jeg.

På vei opp Nesbøgalden. Jeg går. Og smiler (Foto: Cathrine Wiseth)

Thomas kom et minutt før meg i mål. Hvorfor løp jeg ikke forbi? Hadde jeg ikke større fart?

Når jeg ser på Stravaen min, så ser jeg hva som skjedde. Fra det øyeblikket der jeg ser ryggen på Thomas, ca 2 km fra mål, bestemmer hjernen min seg for å stenge for det varme vannet. Pulsen min dykker fem slag, fra 140–145 der den hadde ligget jevnt hele løpeturen, til 135–140. Gir jeg opp? Null fightervilje? Er det sånn Brann har det på bortebane?

Eller kan hende hjernen min var fornøyd? Omkring dette tidspunktet innså jeg at 8-timersgrensen ikke var mulig å nå, og at den røde trøya gikk fløyten. Men jeg hadde det noenlunde bra, jeg lo litt inni meg over å ha fått ryggkontakt med Thomas. Nå skulle jeg bare fullføre. Jeg listet meg til og med forsiktig utenom gjørmehullene oppover mot brua ved Østerbø, for ikke å få våte føtter, og spaserte et stykke over flate grasmarka. Mentalt var jeg allerede i mål. 8:09 sto det på lystavla da jeg småløp over målstreken, etter to timer og førti minutter på de om lag 19 kilometerne og 1200 høydemetrene fra Vassbygdi til Østerbø. Nummer 68 over målstreken.

Jeg sto støtt på beina, og den blå trøya er også den fineste!

Hele 14 hadde klart kravet til den svarte trøya denne dagen, med tid under 7 timer, mot to til sammen de to foregående årene. Mikal Iden (5. plass) satte en svømmerekord på 23:23, fire minutter foran nestemann, og den kommer nok til å stå noen år. Stian Hovind-Angermund (6. plass) satte en offisiell rekord opp Aurlandsdalen på 1 time og 48 minutter. Nå kan vi glemme Bjørn Dæhlis uoffisielle 1:50. Og Norseman’en Henrik Oftedal smadret løyperekorden med seks timer og to minutter. Med flyttet T2, lenger sykling og kortere løping, var nok løypen ca 12 minutter kortere i år, men det er også godt gjort å flytte rekorden med en halvtime.

Maarten ville klart rød trøye uansett med 7:44. Jeg, Thomas, Morten (8:32) og Jan (8:43, tre vonde minutter raskere enn i fjor) fikk blå, og den ÅCK-bekledte hollandske bergeiten Radboud Boting berget sin første AXTRI-trøye med 10:20. Den andre bergeiten, René, sto av sykkelen etter 6 timer, og dro hjem til hotellet.

Bilder fra Axtri.no:


Dag Grønnestad

Henrik Angermund

Maarten Boting

Morten Wiseth

Stian Hovind Angermund
Mikal Iden

Thomas Bergsvik Thorn






mandag 8. juli 2013

Bergen–Voss 2013

0 kommentarer

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:
Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.
Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.
 
Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.
Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.
Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.
Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.
Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

onsdag 12. september 2012

Almere triathlon, longdistanse classic. ( 30 ars jubileum )

0 kommentarer
Alt var tilrette for a fa en fin opplevelse.
Jeg har hatt mange fine treninger med Aack og Fjellgeitene. Fikk stotte av min bror. Vaeret var perfekt med lite vind og 23 grader. 300 deltok i den hele og 400 i den halve. Sa da startskuddet gikk var det nok folk a henge pa. Utrulig at nar du vet at du skal holde pa hele dagen, at du likevel la deg reve med og ikke klarer a opne fornuftig. 32 minuter pa den forste 1900 m runde er nemlig galskap for en darlig svommer som meg. Tok det derfor roligere i neste runde, men 1.07 etter 3800 m var likevel godt under 1.15 som jeg hadde tenkt a bruke. 

To og en halv minut i t1 var ogsa mer en godtjent. Begynte a sykle litt rolig siden jeg folte at jeg hadde svomt med kansje for hoy puls. Jeg hadde verken pulseklokke eller speedometer, men kunne regne ut etter 10 km at jeg holdt 33 km/t. Dette var tempoet jeg ville holde hele veien. Sa ble jeg inhentet og lott meg reve meg igjen. Jeg la meg 10 m bak og holdt samme fart helt til en gruppe med 6 man kjorte forbi. Disse la sa tett at det var mye mer effekt a ligge etter disse. Snittet gikk opp til 36 km/t. Litt surt a se at de foran meg syklet sa tett. Spesial nar det var side vind la de seg helt pa hjul. Jeg lott meg ikke friste, hadde jo klubfargene pa.







I 3e runde ble vi godt blandet med de som deltok i den halve triathlon og begynnte en time seinere. Etter uopmerksom kjoring mistet jeg sa gruppen og ble mye elene siste to rundene. Snittet gikk ned igjen til 35 km/t, som var ogsa mye bedre en forventet. Men det var na det begynte. Krampen jeg fikk i hoyre larbein ved ingangen av 3e sykkelrunde var glemt. Jeg tok av sykkelskoene for jeg kom in i t-zone for forste gang i livet. ( er du ikke stolt av meg Geir ? ). Brukte faktisk bare 2.30 i t1 og 2.23 i t2. Dette var ogsa kjappere en jeg forventet, men den tiden jeg vant i t1 og t2 tapte jeg i t3 og t4 . Jeg matte nemlig en ta en tur i skogen i bode 1e og 2e loperunde. Vet ikke helt om jeg bommet pa matten underveis eller bar fordi magen min har vaert litt darlig hele uken. Hver runde gikk tungre og seinere. Heldighvis fikk du mye stotte av publikum som kalte navnet ditt (som sto pa startnummeret) og ga morsomme komentarer.

De to siste rundene (av 4 ) lop min bror med pa den mest kjedelige delen helt til du kom til en gal jeng som sta og grillet,hadde hoy musik pa og heiet. Under lopingen sa jeg at jeg hadde mulighet a komme under 10 timer, men da jeg folte krampen komme tilbake i andre runden provde jeg bare a tenke pa a komme i mal. Siste runde sa jeg at jeg enda hadde mulighet a klare det under 10 timer, sa jeg hoppet over siste drikkestasjon for a vaere sikkert. Helt herlig a klare det. Jeg hadde jo bare dromt om 10.59 . Det ble 9.56.03. ))))) Jeg takker for mange goye treninger med klubben !

Av Maarten Boting

onsdag 29. august 2012

AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon 18. august 2012

0 kommentarer
Ideen om å delta på en triatlon som pralet av å være «possibly hardest triathlon known to man,» tok form da jeg lå på Haukeland sykehus i september i fjor, med brukket lårbein etter et sykkelritt på Sotra. Jeg kunne ikke røre meg, så innfallet var vel gjerne ikke av de mest gjennomtenkte.

Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon består av 1,9 km svømming i fjorden, 94 km sykling fra Aurland, over fjellet til Erdal og tilbake, og 21 km halvmaraton på sti opp Aurlandsdalen til Østerbø. Totalt antall høydemeter for dagen er om lag 4000. Som tittelen på arrangementet tilsier, er ikke dette en idrettskonkurranse av de vanlige. Ikke bare skal man beherske tre ulike idrettsgrener, men utføre dem etter tur, uten hvile, og hver av dem i et omfang som normalt ville bli betraktet som en hard dags arbeid.

I sykehussengen på Haukeland kan jeg gjøre opp følgende status: Jeg kan sykle, men svømming og løping er noe som hører ungdommen til. Jeg har omtrent ikke løpt en meter siden militærtjenesten for snart 30 år siden, og har aldri vært i Sentralbadet, Bergens sentrale svømmehall. Samme sommer plasket jeg rett nok frem og tilbake langs danske og svenske sandstrender og gispet etter luft, fordi det plutselig hadde begynt å plage meg at jeg aldri riktig hadde fått orden på crawlingen. Jeg gikk nok også rundt med et håp om at det en dag skulle by seg en anledning til å få gått Aurlandsdalen. Var det derfor jeg plutselig, nyoperert i en sykehusseng på Haukeland, syntes det var helt naturlig å melde meg på en triatlon?

Et knapt år seinere, klokken ni en lørdags morgen, står jeg så barfot på kanten av en steinmur ved den kunstige badestranden i Aurland, iført en svart gummidrakt, blå badehette og svømmebriller, og venter på et kanonskudd. Fargen på badehetten skyldes at jeg har innbilt arrangøren at jeg skal klare turen på under 9 timer. For å være helt presis har jeg sagt at jeg skal klare det på åtte timer og trettifem minutter, verken mer eller mindre. Det har jeg regnet meg frem til etter nitide studier av fjorårets resultatlister og egne evner: 40 minutter svømming, 4:40 på sykkel, tre timer løping, og så et kvarter fordelt på de to skiftesonene. Men dette er teori. Nå skal den omsettes i praksis.

40 minutter svømming

Å brystsvømme 1,9 km i Aurlandsfjorden er ikke noe alternativ. Jeg måtte lære meg å crawle. Så snart operasjonssåret var grodd, bukserte jeg meg på krykker ut i et svømmebasseng. Jeg leste Terry Laughlins «Triathlon Swimming Made Easy», og begynte på bånn for å lære meg å flyte skikkelig. Jeg så mengder med instruksjonsvideoer på You Tube (dette er en favoritt: http://www.youtube.com/watch?v=F2n_AceCr-c), og til slutt begynte jeg på svømmekurs. I starten måtte jeg ta pause for hver bassenglengde, men etter noen måneder klarte jeg å svømme 500 meter sammenhengende, og klokke det inn på om lag ti minutter.

Det ble en del tursvømming i sommer, med familien halsende etter i følgebåt.
Men en ting er å svømme i basseng. En annen ting er å svømme i en bunnløs fjord, uten orienteringspunkter annet enn langs land. Og i en triatlon har man ikke banen for seg selv. Når kanonskuddet går i Aurland er det nærmest slåsskamp for å få legge seg ned i vannet, når 250 mennesker skal først ut den 10 meter brede åpningen i moloen omkring lagunestranden. Sild i stim. Kanskje ikke så dumt tipset fra Norsemannen Thomas om å ta brillestrikken under badehetten, ikke oppå, for å unngå å miste dem hvis en får et spark i hodet. Foran meg ser jeg en kar som allerede har mistet den ene neoprensokken.

Det lager litt dragsug i vannet når flere hundre personer svømmer i samme retning. Da jeg fant et par skummende bein som holdt omtrent samme tempo som meg, var det nesten ikke nødvendig å svømme. Jeg kunne bare ligge der og flyte, og holde øye med svømmerne rundt meg. Da vi nærmet oss vending ved om lag 1,1 km, så jeg tetsvømmerne med en ledsagerkajakk i full fart i motsatt retning. Så jeg begynte å telle sekunder. Jeg talte om lag til 60 før jeg nådde frem til bøyen, og kunne konstatere at jeg bare lå om lag to minutter bak de første. Hadde jeg svømt så bra?

Store regndråper lager pigger på vannet. De siste metrene inn gjennom moloen, svømmer jeg med bremsene på, for krampen har av en eller annen grunn hugget tak i høyreleggen. Etter å ha krabbet opp på land, og skylt beina i en fiskekasse, slår jeg på sykkelcomputeren. Klokken er 9:34, 34 minutter på svømmingen altså, eller 1:47 per 100 meter. Det er bedre enn ventet. De beste kom inn på om lag 27 minutter (ca 1:25 per 100 m).

4:40 på sykkel

Hadde jeg vært litt proff, hadde jeg vel hatt sykkeldrakten under våtdrakten, sånn at jeg bare kunne hoppe rett på sykkelen når jeg hadde fått vrengt av meg den svarte gummihamsen. Men jeg tok ikke sjansen på å svømme med padding i rompa, og dessuten hadde det vel tatt litt tid før jeg hadde blitt tørr på sykkelen. Så jeg tar det med ro, spiser en skive og skifter alt.

Utfordringen i en triatlon er å holde igjen så man har litt krefter igjen til løpingen. Jeg har lest et sted at jeg burde ligge på 80–85 % av terskelwatten min. Siden jeg kjente både terskelwatt, gjennomsnittlig stigningsgrad og vekten på meg og sykkelen, kunne jeg regne ut hva slags fart jeg burde holde i de 16–18 km lange stigningene på hver side av Aurlandsfjellet, og også hvor lang tid jeg ville bruke på dem. Etter først å ha regnet på et greit skjema på 4 timer og 40 minutter, endte jeg med å sette opp et ambisiøst skjema på totalt 4 timer og 20 minutter. All in, som Petter sier. Med fem timer brukt på svømming og sykling, kunne jeg kanskje til og med komme meg under 8 timer, og få rød trøye? De fleste kommer jo under tre timer opp Aurlandsdalen, gjør de ikke?

Bakfra kommer det folk som ruller forbi. La dem bare. Jeg har et skjema å holde meg til. Ingen skal lokke meg til å legge ut i et for høyt tempo. De får nok kjenne det oppi lia, skal du se. Men skjemaet mitt sprekker ganske fort. Pulsen går i taket, så jeg blir nødt til å kjøre på puls i stedet for fart, for ikke å kjøre meg tom eller stivne. Jeg innvilger meg en øvre pulsgrense midt i sone fire, fem til ti slag under den skjebnesvangre laktatterskelen. Mest sannsynlig er det for høyt i forhold til løpingen, men jeg synes ikke jeg kan kjøre langsommere enn 10,7 km/t opp bakken. Planen var 11,4.

Etter noen hundre høydemetre er det slutt på forbikjøringene, og fra om lag 1000 meters høyde begynner jeg å plukke rytterne. Etter én time og 28 minutter er jeg på 1300 meter. Var det ikke det jeg hadde planlagt, da?

Det er litt surt over fjellet, og over Erdal flyter det et ugjennomtrengelig bomullslokk. Ingen sitter på utsiktsbenken. Sauelorten er kjevlet ut til en brun, våt saus over asfalten, der veien stuper inn i tåkehavet. Ikke bremse nå. Omkring 400 meter over havet kommer en motorsykkel med røde flagg imot meg. Teten. Jeg syns jeg drar kjensel på Norseman-vinneren Anette Finger rett etter motorsykkelen. Hun har et altfor tungt tråkk, og kommer til å sprekke snart hvis hun fortsetter sånn, tenker jeg. Jeg begynner å telle syklister. Hvor mange har jeg foran meg? 20? Så mange som 40? Ved vendemålet ved fjorden i Erdal har jeg telt 69? Det er verre enn jeg håpet. Det er bare å gi gass.

Jeg sliter litt med å komme opp i marsjtakt igjen, med kalde bein etter 20 minutter på bremsene, men begynner snart å plukke ryttere igjen. Alle som én sliter de med standardkrank og 11–25-kassetter. Med kompaktkrank (36/50) og klatrekassett (11–28) sklir jeg forbi med lette bein. Ved matstasjonen har jeg tatt åtte, på 1320-punktet tar jeg den tiende, og jeg henter flere over platået.

Det er ingen utsiktsdag, konstaterer jeg der jeg stuper inn i tåkehavet over Aurlandsfjorden. På utsiktspunktet Stegastein varmer turistene seg i en enslig stråle sol, mens skodda ligger tjukk både over og under. Nedturen går fortere på sykkel enn i bil, og bobilene kjører vennlig til sides på den smale veien.

Jeg passerer lørdagshandelen i Aurland sentrum etter 4 timer og 26 minutter. Jeg legger meg over styret for å kjøre et behersket tempointervall de siste kilometrene innover mot Vassbygdi og T2. Det er varmt, og tørre veier. Sommer i luften. Noen fjordinger spiser epler fra et tre. En mus piler over veien, ombestemmer seg og redder seg ut i grøften igjen rett før jeg treffer den. Så passerer jeg han som freste forbi meg nedover fra fjellet.

Tre timer løping?

Så kjem det je itte kan.

Nå må du slutte å halte, sa fysioterapeuten til meg da det nærmet seg jul i fjor. Begynn å løpe, sa han i januar. Jeg sprang hjem fra jobb et par ganger i vinter, over Fløyen til Eidsvågneset i Bergen. Jeg løp opp Stoltzekleiven en gang. Men historien var alltid den samme. Det gjorde vondt i venstrelåret. Jeg gikk en uke med gangsperr, og så var det vanskelig å få klemt inn en ny tur i hverdagen, for å holde det ved like. Den siste sommerferiedagen løp jeg på gamle tomter i Stavanger, fra Hinna til Ullanhaugtårnet og tilbake. Samme historien. Gangsperr. Men nå måtte jeg i gang. To dager senere, vel hjemme i Bergen, sto jeg opp klokken seks om morgenen for å løpe en 10 km-sløyfe rundt Munkebotn. Siden jeg ikke fant sokker, og ikke ville vekke noen, løp jeg uten. Åpne sår på begge heler. Ny ukespause. To uker til AXTRI.

Fire timer og 37 minutter brukte jeg på syklingen. Fremdeles foran skjema. Jeg vrenger av meg det våte sykkeltøyet, og ser ned i utstyrskassen. Ulltrøye? Hadde jeg tenkt jeg skulle løpe i ulltrøye i sommervarmen? Og hvor er peanøttsmør-med-syltetøy-loffskiven. Har jeg glemt den? Jaja, det er godt med tørt tøy. Thomas jager på meg for å få meg ut av T2 igjen, og bra er det, for ellers hadde jeg vel satt meg ned en stund. Jeg tømmer et glass cola i matboden, og legger i vei med en sykkelflaske i ene hånden og en banan i andre, samtidig som jeg prøver å lukke brystspennen på sekken. Søren. Jeg glemte klokken.

Jeg løper. På en måte. Det går ikke fort, men jeg har bestemt meg for at jeg i hvert fall skal løpe til stien begynner, ellers taper jeg for mye tid. Bananskallet havner i et tre langs Vassbygdivatnet, og snart angrer jeg på at jeg valgte å løpe med flasker heller enn med drikkesystemet i sekken. Jeg syntes ikke det fungerte godt nok da jeg testet det på Gullfjellet. Men det er tungt å bære med seg flasker i hendene. Snart verker det i skuldrene.

De fem kilometrene til Vassbygdi går unna. Tid om annen løper det noen forbi meg. Jeg teller fem før asfalten slutter, eller var det sju? Jeg kommer snart ut av tellingen, slår lens bak en stein, og blir nesten glad når bakkene begynner. Da er det ingen som kan løpe, og ingen som løper forbi. Men i Aurlandsdalen har alle stigninger en bakside. Det går nesten like mye ned som opp, og i nedoverbakker sliter jeg. Det begynner å gjøre vondt i venstrelåret mitt. En kar ved bekken foran meg plasker vann i fjeset. God idé. Friskt og godt.

På matstasjonen nedi dalen før Sinjarheim spiser jeg to pølsesnabber, og tar tre i hånden før jeg legger i vei oppover den uendelig lange og bratte stigningen til fjellgården. Salt er godt. Elleve kilometer igjen. Mer enn halve turen.

Tankene begynner tydeligvis å bli negative. På syklingen følte jeg meg praktisk talt i mål når jeg passerte 600 høydemeter. Nå føles det som om jeg knapt har begynt, selv om jeg er halvveis. Jeg løper ikke lenger entusiastisk fortere for å holde folk bak meg. Jeg tar meg selv i å stoppe før jeg må, for å slippe folk forbi. Jeg kikker over skulderen når jeg syns jeg hører noen bak meg. Må jeg stoppe?

Jeg spør etter klokken på matstasjonen. Fem over halv fire. Halvannen time til åttetimersgrensen. Kan det gå? Tja. Det høres litt knapt ut. Litt forbi Sinjarheim hører jeg en kjent stemme bak meg, reisefellen min, Jan. Han har tatt meg igjen, og jeg stopper lenge for å slippe ham fram. Jeg prøver å holde følge en stund og småprate litt, men plutselig er det bråstopp. Krampen som hittil bare hadde lugget lett i leggene, jager nå som en påle opp gjennom venstrelåret mitt. Her er det bare å ta det med ro og gå.

«4 km to go». Passerte jeg ikke det skiltet for en stund siden? Nå er jeg tom for drikke også, og alle bekkene klasker svært så muntert nedover berget på den andre siden av dalen, ikke her jeg trenger dem. Hvem skulle trodd det var så langt mellom bekkene i en norsk fjelldal. Ideen med å løpe med flaske var jo å slippe å bære all drikken med seg fra start.

Jeg løper ikke lenger. Jeg har resignert. Jeg skal bare til mål. Den siste halve kilometeren er grusvei nedoverbakke. Jeg prøver å løpe litt. Vet ikke om det kan kalles å løpe, men jeg kan i hvert fall ikke gå når folk står og huijer og roper i målområdet. Litt valuta skal de ha for pengene. Jeg lunter over målstreken, og tømmer meierikassen med drikkebeger for sjokomelk og cola. Så angriper jeg chips-skålen. Livet vender langsomt tilbake i lemmene, i det det demrer for meg at jeg slett ikke har spist annet enn fem pølsebiter og en banan på hele turen. Jeg har jo gått og båret på både energibar og gel, og kunne kanskje reparert litt underveis?

Uansett, jeg fullførte på ni timer og tolv minutter. Det er mer enn en halvtime lenger enn jeg hadde seedet meg selv til. Kanskje ikke så galt likevel, selv om jeg syns det var litt drøyt å bruke nesten fire timer opp Aurlandsdalen?

Samme kveld var jeg sikker på at jeg ikke skulle gjøre det igjen. Ikke neste år i hvert fall. Men det er vel som med en fødsel, som en kvinnelig kollega sa det. Man glemmer fort alt det vonde. På søndagen gikk jeg blåbærtur på Eidsvågfjellet, og kjentes fin ut i beina. Til neste sommer skal jeg bli god til å løpe.

En lettet deltaker i målområdet, før han går til angrep på chips-skålen i bakgrunnen. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.


Dag og Jan har fått på seg T-skjortene. Jan kom under 9-timersgrensen og har fått blå trøye. Foto: Thomas Bergsvik Thorn.


LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...