tirsdag 24. juni 2014

Kihl(e) på sitt første ultramaraton

0 kommentarer




















Skrevet av: Roy A. Kihl
Da gladløper og jernmann Dag Grønnestad i kjent stil kunne informere Fjøset om at det nå hadde blitt ledige plasser på Lysefjorden Inn Ultramaraton, så jeg raskt mitt snitt til å iallfall høre med arrangøren om jeg kunne ta én av de ledige plassene. Underbevisst regnet jeg vel med at noen andre kom meg i forkjøpet, men da kunne jeg i det minste skryte av at jeg hadde gjort det jeg kunne for å skaffe meg plass. Men neida, to plasser var fortsatt ledig, og jeg hadde selvsagt ikke noe annet valg enn å si høflig ja takk. Ultramaraton var ikke engang i mitt vokabular, og nå skulle jeg plutselig løpe 62 km over 2600 høydemeter i til tider rimelig ulendt terreng. Det begynte å synke inn hvor stor fallhøyde denne bråkjekke påmeldingen hadde gitt meg. Heldigvis kunne jeg lese på internettet at det var flere ultramaratondebutanter som også hoppet bukk over vanlig maraton, flaks var det også at jeg tilfeldigvis hadde hatt en håndfull 3-5 timers økter i fjellet den siste tiden. Så jeg følte meg derfor ganske trygg på at jeg skulle klare å holde trøkket oppe i nettopp ca 5 timer. Fjorårets vinnertid var på ca 6 t og 45 min, men hvor lang tid kunne jeg forvente å bruke på et slikt løp? Og ville 5 timer med greit trøkk være nok til å komme seg til mål i det hele tatt? Ved å stille til start kl 0815 på Oanes kai skulle jeg omsider få svar på disse spørsmålene, og et par til.  


Spørsmål og svar:

Klarte jeg å holde trøkket oppe i 5 timer?
Ja.

Får man gleden av å møte veggen alle snakker om også på et ultramaraton?
Ja, den møter du flere ganger. 

Møtte jeg veggen første gang etter ca 5 timer?
Ja.

Hvordan føltes de 5 første timene av løpet?
Ganske greit.

Hvordan føltes resten av løpet?
Ganske jævlig.

Hva er bratt bakke?
Når du bikker terskelen og kjenner syren sive fra bakken opp gjennom klovene bare ved å stå helt stille, da står du i en bratt bakke. Med fem mil i beina blir den faktisk enda litt brattere. Greit å vite.

Hvordan var utsikten fra løypen?
Akseptabel.


Hvor liker en fjellgeit å sette klovene?
Her.


Hvordan vite at man har hatt med nok næring i underveis?
Man føler seg rimelig sikker på det når man plukker dette ut av sekken etter å ha kommet i mål. 


Har Sylfest Lomheim vært konsulent for arrangementet?
Neppe.





































Forsvinner den intense smerten i knærne på vei ned denne 15 km lange asfaltveien når regnbuen titter frem? 
Nei.




























Hvordan ser det ut når 3 fornøyde fjellgeiter (Erstad, Kihl, Grønnestad) samles i målområdet?
Slik.

Hvor er resultatene?


Frister det til gjentagelse?
Av en eller annen merkelig grunn, ja.



tirsdag 3. juni 2014

Bergen-Voss 2014

0 kommentarer
Det er seierherrene som skriver historien, men det er av sine feilgrep man lærer. Så hvorfor vinne?

Jeg hadde ikke vært rundt Gullfjellet i år, ikke rundt Os eller Ulriken heller, ingen turer over Lægdene eller Skansemyren, ikke en gang over Munkebotn. Denne vinteren syklet jeg bare annenhver tur de 11 km fra Eidsvågneset til jobb i Kanalveien. For i år skulle jeg bli god på å løpe – så jeg løp.

Etter den mildt sagt svært kontrollerte turen Nordhordland rundt, der jeg punkterte på startstreken, og først klarte å komme meg med Nordhordlandsgjengen i pulje 3, angret jeg at jeg hadde meldt meg på en kontrollert gruppe med kjøreplan til Voss. Jeg savnet lukten av sagmugg, så å si. Jeg savnet rykk og napp, angrep, den sviende verken i lårmuskulaturen, å hive etter pusten, å se ned på sykkelcomputeren og konstatere at jeg ligger langt over terskel, men at det kjennes herlig!

Jeg kunne spart meg!

Turen med pulje 3 til Voss ble som ventet ikke noe adrenalinkick. For første gang i historien kunne jeg enkelt sitte med feltet mitt over Gullbotn. Jeg var ikke i nærheten av terskelpuls. Rett før toppen skulle det magiske skiftet av rulle skje. BCK-rullen som hadde kjørt oss fint og kontrollert til Trengereid, skulle sige ut på sidene, og slippe halen frem i midten. Da vi nådde toppen hadde om lag 13 stykker kranglet seg vei mellom rekkene. Det var selvfølgelig alt for lite, men sånn ble vi kjørende til vi kom opp Kvamskogen, og ble matet med noen godt kjørende BCKere.

Fra venstre: Trygve, Morten, Cathrine, Maarten og Dag. Foto: Lars
Noen av dem litt for godt kjørende kanskje, for utover Hardangerfjorden ble jeg stadig sittende og tette luker. Det er tungt å kjøre «i front» i hele rullens lengde, og når det er for få i rullen, blir det for kort hvilepause i hvilerekken også. I Ålvikbakken kjørte vi forbi to karer med «VI LØPER TIL VOSS» på ryggen av T-skjorta. Det så herlig ut. Jeg slapp jeg meg bak i halen. Men det spørs om det var noe sjakktrekk, for halen var som et trekkspill. Bremse inn i hver minste bakke, og spurte over bakketoppen.

Jeg tror det var i utforkjøringen etter Kjepso at jeg kjørte ned i et hull, så det knaket i sammenføyningene. Den fulle flaska hoppet ut av stativet sitt og forsvant. «Flaske,» gaulet de bak meg, men er man på sykkelritt så stopper man ikke for å hente med seg habengutet. Jeg hadde en halv centimeter drikke igjen på den andre. Skulle jeg stoppe på Kvanndal for å fylle på? Og miste feltet mitt? Nei, jeg fikk klare meg.

Men før tunnelen i Granvinbakken måtte jeg slippe uansett. Vi var langt forbi Kvanndal. For å gjøre forsmedelsen komplett kjørte Nordhordlandsgjengen (nå pulje 4) med Ørjan på slep, forbi meg før jeg hadde nådd toppen. Han så frisk ut. De forsvant.

Så jeg spiste, fuktet leppene med de dråpene jeg hadde igjen, og kjørte tempo langs Granvinvatnet, mutters alene. Jeg stoppet i bunnen av Skjervet for å tisse. Jeg sto faktisk ganske lenge der, for det er ikke så lett å tisse når man skjelver over hele kroppen, og hvert øyeblikk venter å bli blåst over ende av vindgufset fra et stort sykkelfelt. Men det kom ingen. Etter en lang stund kom det to. Mot toppen av Skjervet lurte jeg fælt på hvor det ble av feltet jeg skulle henge meg på til Voss. For så langt jeg kunne se var det ikke et eneste felt. Bare noen få enslige syklister langt nedi bakken. Var rittet avlyst?

I Kvanndal lå feltet mitt an til en sluttid på 4.30, til tross for at alle plent måtte tisse i time-out-sonen i Steinsdalen. Og det var 4.30 de første fikk som offisiell tid. Det tar normalt en time fra Kvanndal til mål. Jeg brukte 1 time og 20 minutter, og var inne på 4.50, som i 2009. Så hva hadde jeg lært?

        God kondis er ikke nok for å sykle til Voss på en god tid. Selv lå jeg langt under terskel under hele rittet. Men jeg manglet sykkeltrening, og spesielt distansesykling. Muskulaturen sa stopp. Time-crunched-filosofien sier enkelt og greit at du kan gjøre det bra i korte ritt med lite, men høyintensiv trening. Ritt lenger enn tre timer kan du glemme.

        Ikke bruk hardplastflasker. Flasker i myk plast sitter bedre fast i flaskestativene.

        Veldig modne bananer blir veldig grisete i baklommen på en sykkeltrøye. Mindre modne bananer blir passe myke.

        Kjør med nye, punkteringssikre dekk. I Tokagjelet punkterte en sykkel. Dekket må ha eksplodert, for karen mistet kontrollen, og ble fløyet til Haukeland med helikopter. Alle feltene ble stoppet på Kvamskogen til veien var ryddet. Ulykken må ha skjedd i feltet til den amputerte Nordhordlandsgjengen, eller rett bak. Derfor var det ingen som tok meg igjen på veien til Voss. Selv kjørte jeg med et bakdekk som jeg nylig hadde punktert med, og som var ganske modent for utskifting. Jeg tok sjansen. (Jeg tok også sjansen på å kjøre med en kjede som strengt tatt var utslitt, med fare for kjedebrudd.)

        Cola smaker veldig godt én gang i året. Er man tørst nok, kan man bære over med det ekle belegget på tennene.

        Køen i idrettshallen på Voss er av en eller annen grunn ved kaffemaskinen. Betasuppe er fritt fram.

        To porsjoner betasuppe er for mye, selv om det er «gratis».

        Det er ganske fint i Hardanger.

søndag 23. mars 2014

From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days....

0 kommentarer

For et par uker siden var min venninne Ann-Iren på besøk i Bergen. Med seg hadde hun fire venninner fra London. Her er Londongeiten Sarah sine inntrykk av Bergen, byen og fjellene: 


A couple of weeks ago, my friend Ann-Iren visited Bergen along with four London friends. This is the Londongoat Sarahs descriptions of Bergen, the city and the mountains:


From a Haggered City Mum to a Bergen Billy Goat in 3 days.....


When heading away from the London grind with 4 girlfriends on a weekend away – many people were surprised by our choice of destination. We clambered our way onto the plane at Gatwick, trying not to bash people with our overstuffed hand luggage crammed with as much duty free wine and chocolate as customs would allow, for Norway and it’s extortionate alcohol price was to be the centre of our girls retreat.


Not quite sure what Bergen had in store, we simply giggled our way through the bus journey into town in a way that only 40 year old mothers who have “freed” themselves from their normal life can. First impression was that it was cold and rainy. Weather we could relate to. Being British we knew exactly how you combat this; tea, coffee, cakes and wine (if it is evening). To our delight we were to discover that Norway is particularly good at accommodating this requirement and their “Success Cake” and Cinnamon Buns are tastes that will stay with me for a long time (in fact the surplus amounts of it will remain on my hips and thighs for many weeks to come). 


Bergen is picture perfect, beautiful shop fronts on the harbour, bustling fish market, modern shopping centres and crooked architecture that makes you wonder whether you have possibly had a few too many pre-dinner drinks…..(pre-dinner drinks in the comfort of your apartment we learn are an essential part of nightlife in Bergen, as we recoiled in shock on our first meal out and a wine list offering its cheapest bottle at £50 GBP). The restaurants gave a lovely taste of Norwegian cuisine, which on the whole I thoroughly enjoyed…..although Elk Carpaccio and an amuse bouchet of cured reindeer heart won’t be on my bucket list for trying again.


The absolute icing on the cake for all of us though was the stunning mountain scenery. I am a keen runner and run 5/6 times a week for more than an hour at a time. I was not expecting the total joy I experienced on our first day when our wonderful Norwegian host, Anni, said, “pop on your trainers – we’re going up the mountain and you can run if you like”. We all set out prepared for a little hike up the Fløyen Mountain. I peeled off and ran ahead, trying to convince a couple of the others to join me (one of which did - but on the downhill stretch!). It was a beautiful climb, winding paths, lush trees and greeted by signage about witches and wooden trolls as you get to an impressive restaurant at the top. 


Witches on a broomstick (Mount Fløyen)








The view over Bergen is breathtaking.  My instant response to my friend was “oh my god, I want to do that everyday”. She told me that many people who live in Bergen do. I couldn’t think of a better way to set you up for the day………….until we went for our adventure on day 2! 


Anni had spoken a lot about the “race up the steps”. There was a large amount of banter as to whether we would make it, which of us would make it, how fast we could do it and how far it was. These are the steps of Stolzekleiven. The track has a climb of 315 metres and consists of 801 steps. The challenge of climbing this sheer mountain face has become so appealing that since 1979 it has become an annual event in Bergen attracting thousands from around the world. 


Now, at this stage I should make it very clear that the 5 of us have very differing levels of fitness – we are essentially city dwellers, who try to fit fitness into our crazy child focused/work dominated lives, so a 315 metre climb was not what you would envisage us doing when told we had a weekend free of parental/ life juggling..….…Hanging upside down in a bar, dancing to Abba would have been the best educated guess. However, all of us were excited and refreshed with the mountain air as we headed to the start of the steps. Anni thankfully picked up 2 of her lovely friends, Miriam and Linda, to accompany us and prep us for the “race". 


Mel, Anni, Mandy, Sarah & Amanda


We headed out. Miriam lead the charge and I scampered after her like a small over-enthusiastic puppy. Linda said she would “carry” us from behind – and that indeed she nearly did! “Don’t speak”, says Miriam, “you will need your breath” – what wise words these turned out to be. It was a cross between a mountain climb, a cross country race, jumping and some intensive step machine action. Scrambling over rocks, staggering up uneven stoned steps, gasping for breath and trying my hardest to bounce my way on the tiny bit of flat - 18 minutes later I reached the top. I had lost the ability to speak – but what an amazing, utterly exhilarating 18 minutes that was. 


Panting like a goat, but grinning inanely I greeted Anni - who was next up, followed by the others popping their heads up in a semi stagger/ walk. Not able to breath or red faced and utterly burnt out in our own individual ways - we all shared‎ one thing - an enormous smile.All of us loved it and felt immensely chuffed about our new found route to experiencing some of Norway's best scenery.



We stopped, signed the book and Anni said we'd take a scenic path down the mountain. Attempting a half walk/half jog at this stage it started to snow. We upped the pace to keep warm and were in struck by the magical scene. A snowy mountain path round a lake with woodland either side. I don't think I have found many better running routes in the world. Again I was left saying "I just wish I could do this everyday" and Linda told me of even more beautiful paths round the mountain that people run 2/3 times a week and in the summer jump into the lake to cool off! Whilst in envied the summer fun, I genuinely didn't think it could get much better that the snow capped enchanted woodland that we were running through at that time.


Running in the snow, just running in the snow......



























I would recommend Stoltzekleiven and its 801 steps to anyone - beginner to advanced - it caters for all. 


As 5 British mothers (well, 1 Norwegian!) away for a weekend - we obviously did end up upside down in a bar at some stage - although it was Billy Idol we danced to and a pool table we ended up on (I will leave that there for now).


Travelling back on the plane, extolling the virtues of Norway; its cakes, its people, its picturesque nature (its dodgy pool bars) - we all agreed the highlight was ‎gasping our way up mountains and dashing through a semi-wonderland.


On top of Stoltzekleiven, with a view to Bergen

Sarah Kern

(Journalist, Mother, Runner and Cake Eater…)


PS! Jeg satser på å lokke dem tilbake til neste år. Kanskje til selveste Stoltzekleiven opp, eller 7-fjellsturen? (PS! I'll try to get them back here next year. Maybe for the race or for the 7 mountain hike?)


lørdag 1. mars 2014

Knarvik baskerløp 1. mars 2014

0 kommentarer


Ingen varmet opp.
Ingen varmer opp når man skal løpe en kvart hundre kilometer i svært kupert terreng og 1500 høydemeter. Arrangøren Kjetil Iden viste vei fra start, og det var bra, for det gikk ikke lenge før jeg innså at kartet jeg hadde memorert, slett ikke stemte med terrenget. Ikke altfor langt oppi stigningen fra Mundals-tunnelen kunne Ørjan tørt bemerke at enten var vi blitt en tetgruppe, eller så hadde de andre funnet en smartere vei. Men vi hadde Kjetil Iden, det hadde ikke de. Vi var fjellgeitene fra by’n, Ørjan, Svein Arne og meg – og en kar med tursekk: ”er ikke de skoene egentlig laget for å løpe på asfalt”, spurte Ørjan interessert.

Ja, og en kar som åpenbart hadde løpt bak meg, og som spurte om det gikk bra idet han løp forbi.  Rett før hadde kroppen min bestemt seg for å finne ut om det var bra klang i Lindåsfjellene. Det var det ikke. La Sportiva Vertikal K’ene glapp (det gjør de ellers aldri) på det tynne islaget, og låret og pannebrasken gikk i fjellknausen så det sang. En kort stund var jeg sikker på at lårbeinet knakk og at jeg snart kom til å begynne å spy av hjernerystelse, sånn som det smalt, men det gjorde jeg ikke. Jeg klarte derimot ikke å holde følge med gruppen min lenger.

Jeg fant den første toppen, Gladihaug. Det var lett. Og fotografene på toppen snakket til meg på en helt normal måte. Jeg var ellers sikker på at jeg så ut som en zombie, med hull i pannen og halve ansiktet dekket i blod. Ah, selvmedlidenhet …

Men derfra startet problemene. Jeg så ikke snurten av gruppen min lenger, og fant en sti som så ganske opptråkket ut, men som ledet litt i feil retning. Snart var jeg veldig i feil retning, og når stien begynte å gå nedover innså jeg at det ikke var noen vei utenom å begynne å klatre over den kne- og hoftehøye einerbuskåsen for å krysse over mot Krossane. Heldigvis fant jeg snart en ganske opptråkket sti som gikk rett opp til de blide og hjelpsomme menneskene på toppen.

Hvor løp de andre? Til venstre ved den hvite staken. Jeg løp til venstre ved den hvite staken. Der var det en veldig fin gresslagt sti. Joda, den gikk kanskje ikke helt i rett retning, men hadde jeg lyst til å krysse den dype slukten med kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon i stedet. Nei, det ville jeg ikke. Så jeg løp den fine gresslagte stien helt til Seim. Planene endret. Med 5 min/km på vei satt opp mot 15–30 min/km i kne- og hoftehøy einerbuskvegetasjon, var valget enkelt.

Opp mot Vassberget kranglet jeg meg gjennom en lav hjortesti mellom granleggene før jeg fant rett sti. Opp på Kvamsfjellet tok jeg en bratt snarvei opp gjennom granskogen der det så ut som om andre hadde gjort det samme (det hadde de mest sannsynlig ikke). Tveitavarden var enkel, og fra Tveitavarden gikk den breie veien rett fram. Joda, jeg hadde nok en fornemmelse av at jeg heller burde gått den smale sti, men den breie var så fristende, og jeg håpet i mitt stille sinn at den før eller siden ville vende om mot Indregardsfjellet. Det gjør stier av og til. Denne gjorde det ikke. Ikke før jeg kom til Hordasmia og fjellskjæringen ved rundkjøringen i Isdalstø. Da løste den seg opp i intet.

Bryte? Det ville bare bety at jeg måtte løpe hele veien hjem uten godkjent tid. Jeg kunne like godt løpe det siste stykket over Indregardsfjellet. Ja, ”gå” er vel mer beskrivende. Og hver gang jeg kom til en av de mange pilene som det sto ”LANG” på, så gikk jeg den andre veien (OK, det var ikke helt sant, men det kunne vært morsomt). På Indregardsfjellet så jeg to karer i grilldress som holdt forbausende høy fart foran meg. Det var nesten ikke til å holde ut: nå var grilldressløperne foran meg. Er dette skjærsilden?

Kjetil Iden var visst ikke hele tiden ikke den snille mannen som viste vei for fjellgeitene fra byen. Han var en vaskeekte konkurransemann. Mens Ørjan og Svein Arne fiklet med mobiltelefonene sine for å ta de påkrevde selfies på toppene, tok han ”selfies on the go”. Han hoppet over grindene i stedet for å åpne og gå gjennom på sivilisert vis. Og på vei opp på Vassberget prøvde han til og med å kvitte seg med de innpåslitne fjellgeitene. Bare for å bli overrasket på toppen av sin lokale overmann i stifinningskunsten – med Ørjan på slep. Ørjan kapret til slutt en delt andreplass på 2 timer og 46 minutter – to minutter bak vinneren Iden. Og litt for beskjeden til å spurte fra sin redningsmann på oppløpet.





Svein Arne tok frem kart-appen sin på toppen av Tveitaberget, og fant den smarte veien ned av fjellet (den som ikke går til rundkjøringen i Isdalstø). Han landet på om lag 3:15. Selv landet jeg en time seinere, men jeg vant distansekonkurransen overlegent med 31,5 km, nesten 10 km lenger enn den korteste ruten, og jeg fikk tre glass gratis cola som premie (siden ingen kunne veksle 200-lappen jeg hadde med).




mandag 2. september 2013

Styrkeprøven Rett Vest, for tredje gang.

0 kommentarer
Av: Ørjan Nilsen
2011: 12 timer 43 minutter
2012 : 10 timer 44 minutter 

I forrige uke, i garderoben etter Knarvik xtrem, kom jeg i snakk med en hyggelig kar ved navn Svein, som skulle debutere i SRV i år. Han var lite kjent i første del av løypen og lurte på om vi kunne slå følge ut fra starten. Han skulle få en av ungene til å kjøre og tilbød seg å hente meg på døren. Gode greier. Da jeg fortalte at målet mitt var å fullføre på under åtte timer bare fnøs han, siden jeg hadde kommet i mål før ham på Knarvik xtrem, fikk jeg beskjed om å justere ambisjonene til det samme som ham, seks timer. OK da prøver vi på seks timer svarte jeg, selv om jeg ikke trodde et sekund på det. 

Ut fra start var vi tre løpere som holdt sammen, jeg, min venn fra garderoben i Knarvik og Morten, som ivrige lesere allerede har lest en fyldig pre race-report fra. Vi holdt god fart opp til gullfjellet og da vi passerte Rune sa jeg; «vi snakkes», vel vitende om at vi kom til å bli tatt igjen på vei ned igjen fra gullfjellet. Og ganske riktig, rett før Markskiltjørna kom den raskeste utforløperen jeg noen gang har vært på tur med susende forbi, og jeg så ham aldri igjen.


Rune
Mellom Austlirinden og Sletteggen ble Svein hengende litt etter og jeg var rask ute med å tenke mitt om han som hadde tenkt å debutere med et seks timers løp. Men han tok oss raskt igjen og det viste seg at han bare hadde hatt et fall. På vei opp til Livarden dro han i fra oss og vi så ham aldri igjen. Inn på 6.34 og tiende plass i debuten. Imponerende! 

På vei ned det teknisk krevende partiet fra Livarden ble vi tatt igjen av Mats som holdt et tempo som vi ikke klarte å henge oss på.

Ankomst på drikkestasjonen samtidig med Knut som egentlig skulle ta det rolig for å spare seg til Telemarks Tøffeste neste helg, et terrengultra på 81,6 Km og 2700 høydemeter. Han unnet seg kortere pause en meg, forsvant og brukte over en time mindre enn meg til mål. Inn på 6.33 i sitt rolige løp. 

På vei opp Ulriken ble Morten hengende etter, jeg prøvde å motivere ham ved å holde oppe alle grindene for ham, lokket med de deilige turner damene som ventet med fruktsuppe på toppen, men ingenting nyttet. Det siste han sa før jeg lot ham i stikken var at løypen nesten passerer stuevinduet hans.

Halvveis opp Ulriken er halvveis i turen. Jeg tok igjen en løper rett før toppen av Ulriken, vi skålte i Toro fruktsuppe og han forsvant i høyere fart enn jeg klarte å holde nedover mot Montana. Etter dette hadde jeg ikke kontakt med en eneste løper før mål.


Øyvind, Ørjan og Caroline. Foto: Bente
På toppen av Løvstakken ventet turens høydepunkt. Der stod Øyvind og ventet med en pose full av energidrikk, bananer, rosiner og sjokolade. I tillegg hadde han selskap av de to blide tidligere SRV deltagerne Caroline og Bente. 

Mats og Tommy
Fettrene Tommy og Mats stod og ventet i målområdet og applauderte meg i mål. De ble gratulert med ny pers på henholdsvis 6.37 og 6.47. Ellers er det bare å bøye seg i støvet og gratulere Stian med seier og som tredje beste løper gjennom tidene.

Dagens hyggeligste hjelper sammen med dagens raskeste mann.

mandag 26. august 2013

Da axtri nesten gikk i das etter et år trening !

0 kommentarer
Skrevet av: Maarten Boting:

Siden jeg meldte meg på i oktober i fjor har jeg mer eller mindre trent målrettet til denne konkurranse med 4000 høydemeter fordelt over sykkel og løpe etappe. Jeg gjør jo egentlig det jeg liker og det som passer med, men prøvde nå å få mest mulig høyde meter i både sykkel og løpe treningen ( var aldri med laksen opp elven siden svømmingen var i flate Aurlandsfjorden ).

Det ble mye hjem/jobb sykling og løping som vanlig og mange gøye treninger med Fjellgeitene og Åck ! Jeg følte at formen ( som ikke har vært dårlig på lenge ) begynte å bli skikkelig bra. En måned før jeg reiste til Mallorca var jeg kjempe fornøyd med både sykkel, løpe og svømmeformen. Så da var det bare å finpusse formen litt før jeg kunne hvile meg i enda bedre form.Bortsett fra at jeg i vinteren ga min venstre akillissen en velfortjent hvilepause har jeg vært frisk i kroppen hele veien.

Utrolig surt at den syvende dag på Mallorca ( mindre en 3 uker før axtri ) måtte bare uhellet slå til. Jeg hadde nettopp begynt en lang nedoverbakke som ble veldig kort for min del. I første sving skled jeg ut over alle barnålerne som lå der. Farten var ikke så stor, så jeg prøvde å redde fallet ved å sette foten ned. Den ( gummiesål ) satt seg fast med en gang mens både sykkelen og resten av kroppen ville videre. Et lite øyeblikk pekte foten min feil vei og smerten kom like etter. Kneet og skulder (litt mer en først antatt ) fikk også litt juling. 
Hvorfor tok jeg det ikke mer forsiktig i svingen. Jeg skulle jo vist hvor glatt det var. Det var jo på en lite bakke med barnålerne jeg har lært å stå på ski i Holland (det er helt sannt !) .Tenkte på de stort sett 60 rolige kilometerne tilbake for en tosk jeg hadde vært. Trodde jeg kunne glemme axtri. Merkelig nok ble det mindre vond etterhvert og jeg satset for fult igjen mot axtri, allerede de siste 10 kilometerene på vei til hotellet ved å trukket gått på pedalene. 

Britt ( konen min ) var litt bekymret og så at jeg bare måtte ta drosjer hjem etter ha hørt om veltet. Det var nok det lureste, men for seint nå. Det så ut at det var for seint med å kjøle ned med is også, for det eneste som stoppet min ankel fra å bli så stor som en vannmelon var at huden ikke kunne strekke mer ut.



Jeg gikk 4 dager på krykker, dog fant ut at jeg kunne sykle den 3e dag. Jeg vistte at det ikke skulle bli løping på lenge, men jeg kunne jo bruke armene. Så dagen etter uhellet gikk jeg til stranden på krukker, hev dem i sanden og kryp til sjøen og svømte 2 timer istedet for 1 time som jeg skulle hver dag i Mallorca ( dette finner jeg ikke på for å krydde historien ). Da jeg skulle gjøre det samme neste dag begynte jeg å bli litt bekymret om folk kunne tenke om meg at jeg var sprø. Jeg bare fortsette da jeg mente at de fleste hadde gitt meg det stempelet allerede likevel, etter å ha sett meg andere dager komme tilbake fra en lang sykkel/joggetur tidlig om morningen og så sett meg slås mot bølgene og brenmagneter i en time etterpå. 

Tilbake i Norge 2 uker før "dagen" ble jeg med en stor gjeng ( +- 15 man ) rundt Gullfjellet på sykkel. Om foten var langt i fra bra, så var det vel liten gale med formen. Kjørte tempo til Arna der vi møtte resten. Gulbotn samt de andre lange bakkene ble kjørt opp samme tempo som klatre sterke Frank og Jan Yngve . Det ble heller ikke spart på kruttet da David litt før byen begynte å få problemer opp bakkene. Måtte gi min kompis litt dyttehjelp...han skulle med hele veien.

Jeg tror virkelig at å bevege seg rask igjen etter skade er kuren for å bli bedre. Vitsen er finne grensen hva han tåler. Eller bedre sagt akkurat ikke finne grensen hva han tåler. Jeg overskred grensen med Gullfjellet turen og doble svømmetreningen samtidig som jeg gikk mye på krykker var heller ikke bra for min mørbankete skulder. 

Geir adviserte meg og holde meg helt i ro de to ukenetil axtri. Superformen kunne ikke øddeleges på 2 uker. Selfølgelig klarte jeg meg ikke holde meg helt i ro selv om dette var den desidert roligste uke på ganske så lenge. Sykle føltes greit, svømme ikke og løpe kunne jeg bare glemme.Glemte også Strilaman der jeg var ivrig supporter til Dag, min bror og René. 

Dagene etter det ble det litt sykling før jeg endelig prøvde meg igjen på løping opp gulfjellene. Ingen problem oppover og halting nedover var resultatet. Ble heller ikke mer positiv av følelse jeg fikk da vi plasket litt i Langevatn onsdag 3 dager før axtri. Fortsatt um i skulderen.
Kansje enda 2 hvile dager skulle gjøre susen.

Lørdag klokke litt før startskuddet setter jeg meg ned kanten, for jeg tør ikke å hoppet ned en meter til stranden selv om foten min er tapet kvelden før. Jeg hadde tenkt å gi alt fra start, men med en gang vi treffer vannet svømmer mange forbi meg. På høyre siden, på venstre siden og noen rett over meg. Selv var jeg en av den ambisieuse gjengen med rødt badehette for antatt svømmetid under halve timen. Jeg ble litt glad da jeg endelig fant noen bra føter å " henge " på, så jeg ikke skulle se neste farge badehette rundt meg. Jeg ble mindre glad da tapet begynte å løsne og foten å virke.



Heldigvis kjente jeg ikke noen smerte i ankelen da jeg begynte å sykle. Enda bedre var det at Thomas (bedre svømmetid, dårligere t1-tid) tok meg igjen 20 meter ut i bakken. Jeg hadde ikke peiling på hva fart jeg skulle ligge. Hadde verken speedo og pulsemåler. Det herlige jevne tempo Thomas la ut til sørget for at vi plukket den ene etter det andere triathlet. Jeg holdt meg 10 meter bak Thomas. Det er lovlig å sykle ved siden av hverandre, men jeg var redd at tempoet ville øke om jeg gjorde. Likevel bestemte jeg for å hoppe over og følge den eneste som innhentet oss litt over halvveis første bakken. Jeg klarte å følge ham hele veien til toppen, mens Thomassen (på en dårlig dag) ikke klarte å gire opp. 

En liten stopp på toppen for å ta på vesten føltes som en evighet. Glidelåsen hengte seg vast. Jeg fikk ham verken opp eller ned og mistet en del plasser ( de lå tett i tett der jeg la ). Jeg klarte aldri å ta noen igjen oppe på platåen med det seilet på. Heller ikke i nedover kjøringen der jeg ikke tok sjanser. 

Et par kilometer før mål ble jeg plutselig vått fra kneene og ned. Rart, jeg hadde full kontroll på blære, det var ikke våt på veien og jeg så heller ingen supporter som ville kjøle meg ned. Svaret hva det var for noen fikk jeg da jeg så ned på flasket som jeg tok i mot rett før nedover bakken. Shit, toppen hadde sprettet av da jeg syklet i et av de mange hullene i veien. 1/4 Del var borte. 

Fortvilet søkte jeg trøst hos Catherine ved vendepunkt. Hun hjalp meg med å ta det ubrukelige vesten over hodet+ hjelm og løp til bilen for å hente en ny flaske. Jeg mistforstod henne (trodde jeg skulle få full flask). Derfor drakk jeg halve flasken mens flere syklister syklet forbi. Catherine var kjapp, men jeg ble ikke veldig glad ( sorry Catherine ) da jeg bare kunne helle over 1/4 flaske fra den gamle til den nye.

Lykken snudde da jeg begynte å sykle opp bakken samtidig med Thomas som plutselig duket opp. "Litt" grinete enda fortalte jeg ham om hvor uheldig jeg hadde vært så langt og jammen fikk jeg en full flaske ! :-)) Som takk syklet jeg fra Thomas for andre gang og plukket opp alle som hadde tatt meg igjen i stoppene plus et par til.

Beinene var helt super ( litt krampe er bare lekkert ) . Platåen tilbake virket langt, men det var jeg varslet for. Jeg ble en stund bekymret for å fryse ihjel, men for hver hundred høydemeter ned følte du at temperaturen gikk opp en grad. Et kilometer før t2 slå jeg lens for for andre gang uten å tappe tid på det  . 

Tiden i t2 var jeg fornøyd med, beinene mer en fornøyd. Hadde jeg ikke nettopp syklet ? Synd at ankelen satte en stopper for å legge ut i maks fart. Akkurat før halvveis løpereaseen traff jeg en lite gutt som talte alle løperne som kom forbi. Da han sa 34 til meg ville jeg gjerne beholde den gode plasseringen, men etter å ha hektet min såre fot på en spiss stein konsentrerte jeg meg om å save det røde t-shirten som jeg hadde innen rekkevidde. Jeg dunket foten min et par ganger til og haltet mer og mer på partiene der du kunne løpe. Hadde jeg vist at det gikk an å løpe så, mye hadde jeg nok trukket meg på forhand.



Ordene fra Catherine et kilometer før mål var deilig å høre " er du der allerede " 
Enda bedre var det å krysse målet og innkassere den etterlengte røde t-shirten  . 
Dette hadde jeg ikke ventet for 3 uker siden ! :-))))))))

Ps: de hjemmelagte energiebars funket igjen og Thomas sin flaskeinnhold er jeg ikke testet for heldigvis 

fredag 23. august 2013

AXTRI 2013, jakten den gode følelsen

0 kommentarer

At jeg skulle sitte i en rorbu i Aurland en fredagskveld i august 2013, og spise pasta med to fjellgeiter, tre hollandse bergeiten og en landslagstriatlet, hadde jeg nok ikke sett for meg ett år tidligere. Etter AXTRI 2012 gikk jeg så langt som å si at dette ikke skulle gjenta seg. I hvert fall ikke det neste året. Men smerte er noe man glemmer forbausende fort. 1. oktober var jeg jammen påmeldt igjen, sammen med en rad andre Åsane-triatleter og fjellgeiter: Maarten Boting, broren Radboud, vennen René van Bemmel, Thomas Bergsvik Thorn, Morten Wiseth, Jan Hjemgaard, Tor Utne, Hilde og Geir-Erik Myhrvold. De tre siste ble likevel ikke med til Aurland, men til gjengjeld kom Mikal Iden inn på deltagerlisten i siste liten.

Løpeetappen i 2012 var vond. Prosjektet mitt mot 2013 var derfor å lære det. Jeg gikk til oppgaven med den vanlige teoretiske tilnærmingen. Jeg pløyde gjennom mengder av inspirasjonslitteratur som Born to run (jeg var vel en av de fem som ennå ikke hadde lest den) og Once a runner (klassisk løperoman), bøker om løpeteknikk som Gordon Piries Running fast and injury free (uutgitt; finnes på nett), Julian Goaters The art of running faster (anbefales sterkt!) og Bryan Powells Relentless forward progress: a guide to running ultramarathons, samt memoarbøker av Rich Roll (Ultraman-triatlet og veganer), Scott Jurek (ultraløper og veganer) og Chrissie Wellington (Ironman, og spiser kjøtt!). Blant annet.

Snart var jeg hellig overbevist om at jeg var den fødte ultraløper, og annonserte glad min deltakelse i løpskaruseller og adventsløp. Men iveren felte meg. Jeg har 11–12 km fra hjem til jobb, litt avhengig av rute, men mest på asfalt. Jeg tok buss halvveis for ikke å starte for hardt, men økte snart fra 3 til 5 til 8 km. Litt for snart. Klassisk tabbe! Jeg var jo i god form, men beina tålte ikke påkjenningen. Første gang jeg kunne være med i et løp, var Frikarusellen (5 km) på Espeland i midten av januar. Jeg kunne ikke løpe ordentlig igjen på to uker etter det. Et par måneder seinere hadde jeg sakte men sikkert bygget opp et løpsvolum på over 50 km i uken. Så smalt det i leggen. Jeg fullførte Mulismilen haltende, og var ute av dansen i fire uker. Bergen City (halv) Marathon-billetten solgte jeg.

Jeg hadde kanskje ikke gjort det enklere for meg selv ved å insistere på forfotløping fra første stund. Det er svært belastende for leggene, og krever at løpsvolumet bygges laaangsomt opp. På den annen side unngikk jeg antakelig den type skader som mange helløpere sliter med, i kne, leddbånd, rygg og hofter.

Uansett, etter en Danmarksferie med daglig løping og skogsturer på opptil 27 km, daglig svømming i sjøen, og til og med daglig sykling – rett nok mest i familietempo på en typisk dansk sommerhussykkel, var jeg tidlig i august klar for ekstremtriatlon. Ja, sett bort fra en vond lilletå og en vond skulder.

Sammen med de hollandske bergeitene varmet jeg opp med Strilaman (750 m svømming, 22 km sykling og 8 km løping) på Glesvær lørdagen før AXTRI. Man trenger ikke spare på kruttet under en sånn halvannen times øvelse. Det er bånn gass! I ekstremtriatlon er det derimot evnen til å disponere kreftene, og å få i seg tilstrekkelig mat og drikke, som avgjør om man sliter eller får en god opplevelse. Målet med årets deltakelse i AXTRI var å ha en god opplevelse!

 Svømmestart i Aurland. Foto: Cathrine Wiseth

Svømming


11 grader i vannet sa de på race-møtet på den regntunge fredagskvelden. Lurt med neoprenhetter og -sokker, for de hadde foreløpig ikke vurdert å korte ned svømmedistansen på 1900 meter. Lørdagsmorgenen våknet jeg i firetiden på en punktert luftmadrass på betonggolvet, til oppholdsvær og visstnok 13 grader i vannet. Kaldt var det uansett! Etter prøvesvømmeturen med to badehetter skiftet jeg til neoprenhette under den blå AXTRI-hetten.

Svømmeetappen under Strilaman hadde vært en kamp. Det gikk fortere enn jeg var vant til, og folk svømte på kryss og tvers foran meg. Det var nesten ikke til trekke været i all sjøsprøyten, og svømmeopplevelsen der ville jeg helst ikke ha gjentatt. Men når 250 triatleter skal ut den trange åpningen mellom moloene i Aurland, er det ikke usannsynlig at det også der vanker noen slag og spark. Hold på brillene. Løfter du armen opp, kan du ikke være sikker på å få den ned igjen.

Etter først å ha sett meg om etter bein som svømte i passende tempo, endte jeg med å svømme alene. Jeg hadde folk både til høyre og venstre, men ingen foran meg. Det var i grunnen litt avslappende å kunne svømme i rolig vann i sitt eget tempo.

Første vending var raskt unnagjort. Bøyen lå og duppet noen få hundre meter utenfor moloen. Men det var jammen et stykke til den andre bøyen som lå der som en gul prikk i det fjerne. Omtrent et kvarter tok det, før prikken hadde vokst seg en meter høy, og jeg hadde rundet den. Det var da jeg kjente at luggingen i leggene hadde tenkt å vokse seg til noe større. Rooolig nå! Noen sekunder seinere var krampene på full marsj oppover begge bein. Jeg lå stille som en mus, og så en stim av fargerike badehetter strømme forbi meg på begge sider.

Jeg prøvde å brystsvømme litt, men etter en kort stund, kjentes det ut som jeg skulle få kramper av det også, nå på innsiden av lårene. Det var vel omtrent da jeg for mitt indre øye så for meg at en kajakk plukket meg opp, og at AXTRI-eventyret var over før jeg var blitt sliten engang.

Jeg la om til crawl igjen, og nå gikk det greit, men jeg var veldig sparsom med beinsparkene. Veldig! Etter 36 minutter landet jeg på sandstranden i Aurland. Det var to minutter seinere enn i fjor. Men jeg var med!


Sykling


Thomas var allerede halvveis oppå sykkelen da jeg nådde skifteplassen min. Skiftesone er ikke min sterke side. I fjor spiste og drakk jeg, og skiftet alt fra innerst til ytterst i T1. I år hadde jeg planlagt bedre: brødskiver i sykkeltrøyen, ekstra drikke på sykkelen, og tribukse og kompresjonsstrømper på under våtdrakten.

Det tok likevel sin tid å komme avsted. Det er fort gjort å få våtdrakten ned omkring anklene, men det er en prøvelse å få den av anklene mens krampene jager gjennom leggene, hver gang man bøyer seg for å hjelpe til med hendene. Jeg måtte sette meg i det våte gresset for å få sykkelskoene på (so what! Buksene var jo drivende våte uansett), og fiklet vel og lenge med kalde fingre for å få festet pulsbeltet.

Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på puls, og ligge litt høyere enn i fjor, ca 4-5 slag under terskel. Det vil si, det som var terskel i fjor. I år har jeg ikke testet meg. Uansett, det ga pote. Jeg fikk selskap av en kar med «Skins» på rompa og Norseman-erfaring fra i fjor, og vi passerte ryttere i fleng, mens vi pratet om løst og fast. Men ved Stegastein, som er omlag halvveis oppe, kom jeg i tanker om at jeg nok burde starte spisingen, senket tempoet litt, byttet Skins ut med «Team Trøkk» (han var ikke så pratsom), og klemte i meg en skive med peanøttsmør og blåbærsyltetøy.

Å «klemme i seg» er i grunnen ganske beskrivende for hvordan det er å spise under konkurranse. Det er litt som å dytte mer kjøtt i en forstoppet kjøttkvern. Det tar kort sagt tid å spise mat når man ligger i pulssone 4. Og meter. Omtrent 300 høydemeter tror jeg nok det tok før siste smule var svelget. Men du verden hvor godt det kjentes. Jeg var full av energi da jeg passerte toppen etter 1 time og 18 minutter, mer enn ti minutter raskere enn fjoråret, og la i vei på temporittet over blokkhavet på Aurlandsfjellet, 1300 meter over fjorden. Jeg plukket stadig ryttere. Ha det, Skins!

Allerede i Kvignadalen, omtrent halvveis ned til fjorden kom første syklist imot etter vending. Her gikk det fort i teten. Men jeg talte bare 61 syklister før jeg nådde fjorden. Jeg måtte ha passert 39 på vei over fjellet, og den førtiende, Team Trøkk, svingte av mot Lærdal. Jeg lo godt av det en stund, helt til han kjørte forbi meg igjen oppi bakken. Klokken min viste én time og 59 minutter da jeg vendte ved fjorden, så her lå det godt til rette for rekordtid.

Men i år som i fjor, var det tungt å få motoren i gang igjen etter 20 minutters utforkjøring. Jeg sloss lenge med meg selv for å få pulsen opp i terskel minus 10. Minus 5 var definitivt utenfor rekkevidde. Jeg syklet meter for meter, og prøvde å se for meg en riktig liten kosestund på flaten ved Kvigne, på ca 500 m, der jeg skulle klemme i meg en halv banan eller to. Skins som jeg hadde hatt følge med en stund, kjørte fra meg ved hårnålsvingen før Kvigne. «Beinet test team» syklet forbi, og to til. Men hva var det for noe grønt og hvitt jeg så oppi Skinstølia, om ikke en Åsane-drakt? Thomas, som var den 51ste rytteren etter vending, så vidt jeg kunne telle, var i ferd med å synke gjennom feltet. Han sto og slåss med pedalene, med et tråkk som en elefant.

Jeg kjørte ikke forbi. Etter lenge å ha vurdert å tisse i buksene, sånn som ekte jernmenn gjør, bestemte jeg meg endelig å ta ondet ved roten. Jeg stoppet en liten stund ved 1200-metersmerket, der jeg hørte gnålet fra matstasjonen like over toppen. Dyp konsentrasjon. Om man er aldri så tissetrengt, så er det rene meditasjonsøvelsen å få noe til å renne når det skal. Men når det først begynner, så er det ingen ende på det.

Jeg flyttet en tom flaske fra sykkelen og over på ryggen, og tok imot en ny flaske og en neve energibarer og gels da jeg trillet forbi matstasjonen. Jeg spiste og drakk, og var snart fit for fight igjen. Det hadde gått tre og en halv time. Resten skulle kunne gå på en time, regnet jeg ut: 20 minutter over vidda, 20 minutter utfor, 20 minutter tempo til Vassbygdi.

Jeg kjører visst tempo bedre enn jeg klatrer, for så snart jeg var oppe på platået igjen, begynte jeg å plukke ryttere igjen. De fleste brenner for mye krutt i de lange stigningene, og legger om til lette gir med det samme de treffer en liten bakke. Men i mange av småbakkene oppå fjellet svarer det seg å reise seg i salen, og trø gjennom bakkene på tyngre gir. Thomas med elefantføttene kjørte jeg forbi i siste motbakke, før jeg satte utfor mot Aurland. Han sloss fremdeles med pedalene.

Isnålene i regnskuren over Aurlandsfjellet ble snart erstattet av fluer som klasket mot brilleglassene. Den lune varmen som slår imot en fra dalen, er noe av det beste med hele turen. Vestlandssommer! De siste 10 km fra Aurlandsvangen til Vassbygdi ble brukt til å spise. Jeg ville ha mest mulig innabords for å lade opp til løpingen, som jeg kunne begynne på etter 98 km, 3000 høydemeter og fire timer og førti minutter på sykkel.


Løping


Å skifte fra sykkelsko til løpesko, er ikke vanskelig, men det tar tid å tømme lommene i sykkeltrøya for verktøy, innpakningspapir og bananskall, stille om Garminen fra den teite multisport-funksjonen, som jeg aldri får til å virke, og klemme de siste dråpene ut av sykkelflaskene. Heldigvis sto Cathrine der og hjalp til å samle habengutet i en plastpose.

Spiste jeg skiven med peanøttsmør og blåbærsyltetøy som jeg hadde gjort klar til T2? Næh! Den hev jeg oppi sekken og bar den med meg til Østerbø. Den ble spist på toget hjem, hvis du lurte. Jeg tok meg vel også tid til å tømme et glass Cola fra T2-drikkestasjonen, og ta med meg litt potetgull, før jeg la meg i ryggen på Thomas som hadde fløyet forbi meg i skiftesonen.

Vi holdt 5:30-tempo på første flate veistrekket, men Thomas fikk snart lov til å dra i fra. Strategien min var klar: gå hver minste motbakke, løpe bortover og nedover. I mangel av løpetrening hadde jeg i fjor lengtet etter motbakkene, for det gjorde så vondt å løpe. Etter all løpetreningen i år var det motsatt: jeg lengtet etter flatene og nedoverbakkene, for løping kjentes fint og lett, mens motbakker var vondt i de slitne sykkellårene. Strategien virket over all forventning. Det kom en og annen løper bakfra og ville forbi, men det var jammen langt mellom dem. Jeg følte meg nesten litt alene av og til. I fjor var det jo rene parademarsjen forbi meg. Aldri var det fred å få.

Drikke hadde jeg nok av, og det er pent sagt. Jeg hadde valgt å ta med en 3-liters drikkesekk. Tungt var det, men gå tom for drikke ville jeg ikke. Og bære det i hendene? Nei, takk. I fjor hadde jeg vondt i skuldre og armer av å bære flaske. Men lite visste jeg om at arrangøren i år hadde lagt hele tre drikkestasjoner fra Sinjarheim og opp. Det er lettere å helle i seg drikke fra en kopp, enn å suge på en slange når man er andpusten. Så jeg stoppet, og drakk et par kopper på hver drikkestasjon, heller enn å suge av min egen sekk. Kort fortalt bar jeg med meg halvannen liter for mye til Østerbø. Og jeg har kontrollmålt.

Når det koker i toppen, er det ingenting som er så godt som å dyppe hode, nakke, hender og knær i en iskald fjellbekk. Så det gjorde jeg. Jeg stoppet i hver eneste bekk. Det tok jo litt tid, men jeg var fast bestemt på at det var viktigere å ha det bra enn å løpe fort.

Men det gikk visst fort nok likevel. Da jeg rundet husene ved Nesbø, så jeg plutselig ryggen til Thomas igjen i enga foran meg, mens jeg hørte stemmen til Cathrine som gjallet «Heia Dag!» fra et eller annet sted på den andre siden av vannet. Det var en god følelse! Jeg hadde ikke ventet å se Thomas igjen, og når jeg møtte Cathrine i Nesbøgalden, visste jeg at jeg nærmet meg mål. Thomas fikk selskap av sønnen Vetle og en Cola, mens Cathrine hastet av sted for å redde Morten, som visstnok «hadde sett mannen med ljåen». Jeg hadde ikke sett ham, så han må ha gjemt seg i buskene eller noe, tror jeg.

På vei opp Nesbøgalden. Jeg går. Og smiler (Foto: Cathrine Wiseth)

Thomas kom et minutt før meg i mål. Hvorfor løp jeg ikke forbi? Hadde jeg ikke større fart?

Når jeg ser på Stravaen min, så ser jeg hva som skjedde. Fra det øyeblikket der jeg ser ryggen på Thomas, ca 2 km fra mål, bestemmer hjernen min seg for å stenge for det varme vannet. Pulsen min dykker fem slag, fra 140–145 der den hadde ligget jevnt hele løpeturen, til 135–140. Gir jeg opp? Null fightervilje? Er det sånn Brann har det på bortebane?

Eller kan hende hjernen min var fornøyd? Omkring dette tidspunktet innså jeg at 8-timersgrensen ikke var mulig å nå, og at den røde trøya gikk fløyten. Men jeg hadde det noenlunde bra, jeg lo litt inni meg over å ha fått ryggkontakt med Thomas. Nå skulle jeg bare fullføre. Jeg listet meg til og med forsiktig utenom gjørmehullene oppover mot brua ved Østerbø, for ikke å få våte føtter, og spaserte et stykke over flate grasmarka. Mentalt var jeg allerede i mål. 8:09 sto det på lystavla da jeg småløp over målstreken, etter to timer og førti minutter på de om lag 19 kilometerne og 1200 høydemetrene fra Vassbygdi til Østerbø. Nummer 68 over målstreken.

Jeg sto støtt på beina, og den blå trøya er også den fineste!

Hele 14 hadde klart kravet til den svarte trøya denne dagen, med tid under 7 timer, mot to til sammen de to foregående årene. Mikal Iden (5. plass) satte en svømmerekord på 23:23, fire minutter foran nestemann, og den kommer nok til å stå noen år. Stian Hovind-Angermund (6. plass) satte en offisiell rekord opp Aurlandsdalen på 1 time og 48 minutter. Nå kan vi glemme Bjørn Dæhlis uoffisielle 1:50. Og Norseman’en Henrik Oftedal smadret løyperekorden med seks timer og to minutter. Med flyttet T2, lenger sykling og kortere løping, var nok løypen ca 12 minutter kortere i år, men det er også godt gjort å flytte rekorden med en halvtime.

Maarten ville klart rød trøye uansett med 7:44. Jeg, Thomas, Morten (8:32) og Jan (8:43, tre vonde minutter raskere enn i fjor) fikk blå, og den ÅCK-bekledte hollandske bergeiten Radboud Boting berget sin første AXTRI-trøye med 10:20. Den andre bergeiten, René, sto av sykkelen etter 6 timer, og dro hjem til hotellet.

Bilder fra Axtri.no:


Dag Grønnestad

Henrik Angermund

Maarten Boting

Morten Wiseth

Stian Hovind Angermund
Mikal Iden

Thomas Bergsvik Thorn






LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...