Er det de små tingene som gjør den store forskjellen? At jeg hadde lagt på meg et kilo i sommerferien i stedet for å ta av som jeg pleier. At jeg ikke fikk meg en kopp beksvart morgenkaffe på løpsdagen, men måtte nøye meg med Tine Cappuccino med 30 % kaffe? At jeg brukte vinter og vår på å vri og vrenge på meg de gjenstridige sykkelhanskene etter svømmingen? At jeg fraktet med meg en flaske energidrikk hele veien fra matstasjonen på toppen av Aurlandsfjellet
til Erdal, tilbake over fjellet og til mål uten å røre den før i bilen hjem? Eller at
jeg ikke engang drakk opp alt i den flasken jeg hadde med fra start? Knuste jeg alt håp om rød trøye da jeg i ørska valgte å springe tilbake til skiftekassen i T2 med en sykkelslange, i stedet for å bære den med meg til Østerbø? Eller bare kaste den? Kunne jeg ikke holdt meg et par timer til da jeg plent måtte stille meg opp bak en busk for å tømme blæren?
Da jeg etter 20 minutter på sti sto og stønnet og lente meg tungt på en stein, kunne jeg ikke annet enn angre på at jeg hadde spist og drukket så sparsommelig. Jeg la til et halvt minutt på tidskontoen mens jeg fisket frem noe krisesukkerkliss fra baklommen. Et par hundre halvminutt seinere trillet jeg ned i en grøft mellom orkideer, brennesler og annet fjellgras, ble sittende litt og kjenne etter om kroppen var hel og tenkte at nå var det visst ikke mer å gå på. Det var da krampene begynte å lugge lekent i leggen. En kilometer seinere slo de ut i full blomst, først opp gjennom ene beinet, så det andre. Det var da jeg sto der i Nesbøgaldene og klamret meg til fjellveggen at Ørjan dukket opp og spurte etter klokka.
Målet mitt var rød trøye: under åtte timer på hele sulamitten. 1900 meter svømming i 12 graders vann (det var kaldt det!), 98 km sykling over Aurlandsfjellet til Erdal og tilbake, og nesten en halvmaraton, omlag 20 km, opp Aurlandsdalen. Alt i alt godt over 4000 høydemeter. I 2013, da Gudvangatunellen brant første gang, manglet jeg 10 minutter på 8 timer. Og jeg har drukket en del rødbetejuice før årets løp, for å si det sånn. Og om du lurer, så falmer ikke fargen noe særlig på vei gjennom kroppen.
Trøtt i trynet? Første Fjellgeit og ÅCKer opp av vannet. Det gjorde dagen! Foto: Børge Sivertsen / AXTRI
Kanskje var svømmedistansen litt for kort i år. Usedvanlig gode svømmetider og perser blant
de beste kan tyde på det. Selv svømte jeg nesten to og et halvt minutt
bedre enn jeg har gjort før, men det skylder jeg naturligvis på trening.
Siden midten av mai hadde jeg fått lurt inn 5-6000 rolige svømmemeter i uka, og det ga pote kan du tro. Tenk om jeg hadde gjort det et helt år! Og tross alt var jeg til en forandring først opp av vannet av alle jeg kjenner av ÅCKere og Fjellgeiter. Så humøret var på topp da jeg skulle ut og sykle!
I år hadde jeg bestemt meg for å være skikkelig smart og kjøre på watt og puls øverst i sone 2, i stedet for å peise på øverst i sone 3, rett under syregrensen slik jeg gjorde sist. Uansett hvor mange som ville forbi. Eller
kanskje jeg ikke kunne mer? Jeg har nesten ikke rørt sykkelen hele
året. Løpingen har tatt fullstendig over jobbtransporten, og årets
lengste sykkeltur har sikkert vært på 12 km. Og så skal jeg plutselig
sykle i nesten fem timer.
Alle ville forbi. Da Svein Arne og Carl kom bakfra prøvde jeg å forklare dem at det var kjempelurt å gå rolig ut, og at vi kom til å plukke slitne ryttere etter 1000 høydemeter. De lyttet høflig på, og så syklet de fra meg. Carl vendte i Erdal som nummer 26!
Jeg
plukket ikke så mange, kan jeg fortelle, og høsten var ikke så god over
Aurlandsfjellet heller, selv om det er tempokjøringen over fjellet som
er min greie. Men i nedkjøringen mot Erdal passerte jeg Trude Wermskog Stormo – hun som vant, ja, på 7.46 – som hadde kjørt forbi meg i et rasende tempo om lag ved Vetlestølsgjerda ovenfor Stegastein. Det var jo litt kjekt å se henne igjen, så var jeg ikke helt akterutseilt likevel.
Men som arrangørene pleier å si for å få folk til å kjøre forsiktig: Løpet vinnes ikke i nedoverbakkene. Ikke før hadde jeg vendt ved fjorden, så kom Trude forbi meg igjen. Selv om jeg nok innerst inne hadde en fornemmelse av at jeg burde prøve å holde følge hvis jeg skulle under 8 timer, så gjorde jeg ikke det. Jeg så aldri Trude igjen. Intensitetsnivået jeg hadde lagt meg på ga meg 11 minutter minustid i forhold til 2013-tiden min, og selv om jeg nok hentet inn et par minutter ned igjen fra fjellet, så hadde jeg altså klart å gjøre den røde trøyen avhengig av en god løpeetappe. Jeg måtte løpe på 2 timer og 30 minutter. Maks.
Heldigvis har jeg trent grådig mye løping.
Dessverre var jeg grådig sliten. Men jeg slepte meg av sted, kilometer
etter kilometer, oppover og nedover. Jeg passerte noen. Noen passerte
meg. Ved Sinjarheim passerte jeg Carl. Han hadde brukt opp kreftene sine på sykkelturen, så nå handlet det om skadebegrensning for hans del.
Og så kom Mats forbi i en forrykende fart. Da frisknet jeg til. Jeg satte etter, og selv om jeg ikke hadde sjanse til å følge, så fikk jeg opp tempoet.
Jeg hadde et stramt tidsskjema, og telte kilometerstolper. Hvis jeg
kunne klare hver kilometer på 7 minutter, så ville jeg klare tidskravet.
Det holdt en kilometer, to kilometer, den tredje gikk faktisk raskere
enn 7 minutter, men så sprakk det. Og så falt jeg. Og så satt jeg der og regnet litt, og da jeg 3 kilometer før mål møtte Mortens Cathrine (supersupport og halvparten av Fjellgeitenes suverene heiagjeng i tospann med Mats' Elisabeth), hadde jeg et kvarter på meg. Så kom Nesbøgalden. Så krampene. Og så kom Ørjan og spurte om klokka.
«Du rekker det ikke,» sa jeg, «hvis ikke du løper … VELDIG fort» (OK, jeg sa JÆKLA). Klokka var 7 minutter på fem. Det var 2 kilometer terrengløping til mål. Selv begynte jeg å gå – sidelengs opp trappene. På toppen begynte jeg å løpe. Så løsnet det. Men vi klarte det ikke, verken Ørjan eller jeg.
Godt fornøyd med å være i mål. Foto: Børge Sivertsen / AXTRI
Jeg hadde en snittfart på 7:32 min/km opp Aurlandsdalen, og kom 9 minutter for seint. Men forbedret løpetiden min, og totaltiden var et minutt bedre enn sist: 8.08.49. Jeg kom på tredjeplass av 18 i gamlisklassen (over 50). Klassevinneren berget den røde trøyen med mindre enn et minutt, og både svømte og syklet saktere enn meg. Han passerte meg ved Sinjarheim, og jeg hadde ganske lenge øyekontakt i grunnen. Men det hjelper jo ikke så mye med øyekontakt om man vil vinne løp!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar