Exploration Goat - Stølsheimen

I forrige uke deltok Kristian (fra avd. Oslo) og jeg på en fellestur i regi av Den Norske Turistforening. Det var en femdagers tur fra onsdag til søndag gjennom Stølsheimen. Turen startet fra Steinsland i Modalen med bratt stigning til Norddalshytten. Dagen etter videre til den nye hytten i Solrenningen, og tredje dagen videre til Åsedalen. Fra Åsedalen til Selhamar fjerde dagen, og med endestopp i Myrkdalen før hjemtransport med buss søndag kveld.


Fyldig beskrivelse av ruten og hele turopplegget kan interesserte finne på hjemmesidene til DNT ("Gjennom hjertet av Stølsheimen")

Både Kristian og jeg er blodferske medlemmer i DNT og dette var vår aller første fellestur. Underveis og etter turen var vi begge enige om at turen var over forventning kjekk, med makelaust landskap, artige folk og med solide porsjoner blodslit med tunge sekker i bakkene. Turen gav virkelig mersmak og jeg er sikker på at jeg kommer til å melde meg på nye fellesturer i fremtiden! Anbefales. Terningkast fem.

Noen myter og fakta om fellesturer:

• Myte: På fellesturene overnatter en på gamle og kummerlige hytter. Fakta: Tja. Hyttene er selvbetjente, de er stort sett av eldre dato og siden det er høyt til fjells - enkelt bygget. Men de er godt vedlikeholdt, godt utstyrt til tross for mangel på strøm og vannklosett. Og helt ærlig - med en lagtur i beina ønsker en seg stort sett ikke annet enn varme fra vedovn og rykende varm jegergryte fra gasskomfyren.
  
• Myte: Fellestur med turleder gjør det enkelere å følge med på kart og ha nøyaktig kontroll på hvor du befinner deg geografisk. Fakta: Feil. Du følger turlederen kloss i hælene, spør av og til om hvor langt det er igjen til matpause, har ingen aning om hvor du er, men tar frem kartet på bussturen på vei hjem.
• Myte: På turistforeningens hytter er det lett å finne roen om natten, selv på flermannsrom. Fakta: Noen (jeg) snorker. Høyt. Det har andre lite sans for. På fellesrom må man av den grunn tåle slag i ansiktet og spark i ryggraden i løpet av natten. Så faller alle til ro.
• Myte: Fellesturer kan bli kjedelige fordi det er vanskelig å finne riktig tempo for en stor gruppe på langtur. Fakta: Dette kan være en utfordring. Det er kjedelig å vente, og det er kjedelig å henge etter. På denne turen gikk det veldig greit. Turlederer ringte alle deltakerene i god tid før turen og forsikret seg om at alle var i god nok form for en tung langtur med ryggsekk. Det ble derfor lite strekk i gruppen og god stemning med samlet gruppe. Turlederen sørget for å tilpasse trasè og tempo.
  
• Myte: Det er viktig å ta med badetøy på fellestur. Fakta: Feil. Over tregrensen forsvinner av en eller annen grunn all sjenanse og bluferdighet. Alle bader i nettoen.
• Myte: Det er dyrt å delta på fellesturer. Fakta: Prisen en betaler kan virke stiv, men sammenlignet å gå alene fra hytte til hytte lønner det seg faktisk siden prisen inkluderer mye mat som ellers ville kostet flesk på hyttene. DNT har som policy at de ikke skal tjene penger på fellesturene!
• Myte: Lange fellesturer krever mye planlegging. Fakta: Feil. Det eneste som tar ganske mye tid er å pakke sekken så lett som overhodet mulig, uten å måtte ta med for lite sjokolade. Resten av opplegget er allerede planlagt godt av DNT.

Del gjerne dine (eller andre sine) erfaringer fra fellesturer i regi av DNT i kommetarfeltet under. Var vi kanskje veldig heldig med turen, eller har andre stort sett tilsvarende gode erfaringer?

Exploration Goat - Selhamar og Geilo

Etter retur frå Frankrike med solskinn og bading, reiste ungane og eg til fjells.
På vegen over Vikafjellet svingde også me oss inn på anlegsvegen innover i Stølsheimen. Frå bilen var det om lag tre km. gange inn til Selhamarhytta. Turveret i fjellheimen var det same som det har vore resten av sumaren i denne delen av landet. Vått og grått, men med gode klede gjer ikkje det noko. I utgangspunktet var planen å overnatte ei natt på turisthytta og så nokre netter i telt. Grunna været, samt at dette var den fyrste "ordentlege" fjellturen til kidza (samt at eg sjølv følte eitt visst behov for komfort, altså delvis tørre klede), vart me verande på Selhamar i tre dagar. Dagane gjekk med til leik og moro, litt fisking o.l. i nærleiken av hytta. I tillegg var det ivrig UNO-speling både tidleg og seint. Dessutan var det fleire born der, og det var jo gjevt for ungane få nokon å leike med. Etter nokre dagar i Stølsheimen var det retur til Voss for klesvask osv. Deretter gjekk turen til Geilo for besøkt til foreldra mine si hytte. Veret var det same, men det var rikeleg anledning til å leike i slengdissa i skogen, bygge demning og sende pinnar i bekkane, i tillegg til intens UNO - speling også her. Dei store ekspedisjonane innover Hardangervidda vart det ikkje, men ein liten fisketur heilt åleine greidde eg å snike meg til. Tru det eller ei - det vart fisk! Finfin middagsfisk for ein person (altså meg). Alle var samde om at det hadde vore ein fin tur :-)

Exploration goat - Bjørndalskamben og Raudberg

Engeli-brødrene planla tindebestigning i Jotunheimen forrige helg, med både Galdhøpiggen og Glittertind på turmenyen, men værutsiktene for helgen var langt fra optimale, og dagene før planlagt avreise kom det inn meldinger om mye nedbør i form av både regn og sludd. Nei takk!

Vi hadde dog ikke gitt opp ønsket om noen dager i fjellet, så vi bestemmer oss for å ta en telefon til Egil oppe i Myrkdalen. Han har et lite sel oppe på Revhaugen, like i nærheten av Fjellandsbyen. Der har vi vært flere ganger før, men bare vinterstid. Avgårde Kåre.

Lørdag
På vei til Voss må vi begge erkjenne at vi ikke har kunnskap om alkoholvedtektene i Voss kommune, og vi kan jo ikke risikere at man må forelegge bostedsbevis eller resept fra fastlegen for å få kjøpe noen edle dråper Hansa-drykk. Vi gjør et veloverveid stopp i Åsane før turen fortsatter til Amfi-senteret på Voss, der resten av helgens innkjøp blir unnagjort. Nesten full vogn, med alt en fjellgeit kan begjære av søtt og salt. Vel fremme ved selet pakker vi ut turklær og kommer oss raskt ut på en rekogniseringstur, opp Bjørndalskamben - det høyeste fjellet i området, med sine 1450 m.o.h. Selet vi skal overnatte på ligger på ca 750 meters høyde. Tett skodde fører til retrett like før vi når helt opp til toppen. Vel tilbake på selet er det tid for noen runder sjakk. Kl. 02.00 ender kvelden, med stillingen 2-1 til Marius.

Søndag
Det var meldt fint vær denne dagen, men først kl 12.30 letter det såpass at vi har grei sikt opp mot fjelltoppende rundt oss. Godt opprigget, med varme klær, stormkjøkken, kokekaffe, tørrpakket lapskaus og godt med brødmat, er vi klare for en lang tur. Turen starter på østsiden av Bjørndalskamben innover mot Reppane og videre opp Reppaskaret nordover mot Vikafjellet. Der legger vi kursen vestover rundt Fuglefjellet og langs Dueskardvatnet og Store Grungavatnet. Brått står vi overfor en noe kinkig situasjon med stedviss røff vannføring mellom oss og stien på andre siden av Vetle Grungavatnet. Geitene vil nødig snu, og velger heller å putte skoene i sekken slik at det iskalde vannet kan forseres. Heldigvis er ikke vannet så dypt på det smaleste - og vi slipper unna med semi-kronisk badetiss.

På andre siden kommer vi inn på en t-merket sti som leder oss ned mot bilveien i Hola. Klokken nærmer seg nå 18, og det går med noe tid på å finne en fornuftig rute tilbake til Selet på Revhaugen. Vi blir enige om at bilveien vil slite for hardt på klauene, og finner en bratt krøttersti opp Kvassdalen mot et flott seterområde i Bjørndalen. Ferden går videre i noe ulent terreng mot Øvstafjellet. Halvveis på returen tar vi oss tid til en ny pause med kokekaffe og kjeks, mens vi kjenner nasjonalromantikken bruse i blodet ved det flotte skuet mot Finnbufjellet. Siste delen av returen går lekende lett ned fra Øvstafjellet, med en nyfiken og natig geitekilling i følget! Tilbake ved selet rundt kl 22.



Mandag
Da vi endelig våknet hadde både regn og skodde kommet tilbake. Fjellgeitene var preget av sorg. I stedet for å legge ut på tur i dårlig vær, eller sitte apatisk å vente på godværet ved vinduet i stuen, bestemmer vi oss for heller å ta en biltur opp på Vikafjellet. Vi pakker i bilen, vasker ut og leverer fra oss nøkkel nede hos Egil. Ved Bjergane, oppe på Vikafjellet, tar vi av vestover på en grusvei som ender opp nesten helt inne ved Selhamarhytten (den største hytten Bergen Turlag har i Stølsheimen). I det vi kommer frem har det lettet noe og vi bestemmer vi oss for gå en tur opp på Raudberget, som ligger like øst for Selhamarhytten. Raudberget er en attraksjon i Stølsheimen, med mye bar, rødlig stein -som visstnok skyldes et høyt innhold av serpentinitt. Fjellet hadde nok tatt seg godt ut i Grand Canyon også.

På med regntøy. Turen opp mot toppen går på vestsiden av fjellet, utenfor stien, i til dels bratt terreng og i høyt stoltze-tempo og med korte spurtetapper, bare avbrutt av makro-bildene Marius tar av vegetasjon og stein. Vel fremme på toppen får vi lønn for strev, med svært god utsikt vestover mot Stølsheimen og mot Vikafjellet. På vei ned holder vi høy fart og omsider finner vi en t-merket sti. Vi ender opp nede ved bilen ca to timer etter turstart.

På vei hjem stoppet vi på spisestedet Kjappen Fast Food på Voss for å kjøpe hamburgermeny, akkurat slik Marius hadde gjort det 15 år i forveien da han var på kappleik i området. Anbefales!

Brødrene var enige om at det hadde vært en gild tur og kanskje det blir mulig å besøke Jotunheimen en helg litt utpå sensommeren.