Exploration goat - Bjørndalskamben og Raudberg

Engeli-brødrene planla tindebestigning i Jotunheimen forrige helg, med både Galdhøpiggen og Glittertind på turmenyen, men værutsiktene for helgen var langt fra optimale, og dagene før planlagt avreise kom det inn meldinger om mye nedbør i form av både regn og sludd. Nei takk!

Vi hadde dog ikke gitt opp ønsket om noen dager i fjellet, så vi bestemmer oss for å ta en telefon til Egil oppe i Myrkdalen. Han har et lite sel oppe på Revhaugen, like i nærheten av Fjellandsbyen. Der har vi vært flere ganger før, men bare vinterstid. Avgårde Kåre.

Lørdag
På vei til Voss må vi begge erkjenne at vi ikke har kunnskap om alkoholvedtektene i Voss kommune, og vi kan jo ikke risikere at man må forelegge bostedsbevis eller resept fra fastlegen for å få kjøpe noen edle dråper Hansa-drykk. Vi gjør et veloverveid stopp i Åsane før turen fortsatter til Amfi-senteret på Voss, der resten av helgens innkjøp blir unnagjort. Nesten full vogn, med alt en fjellgeit kan begjære av søtt og salt. Vel fremme ved selet pakker vi ut turklær og kommer oss raskt ut på en rekogniseringstur, opp Bjørndalskamben - det høyeste fjellet i området, med sine 1450 m.o.h. Selet vi skal overnatte på ligger på ca 750 meters høyde. Tett skodde fører til retrett like før vi når helt opp til toppen. Vel tilbake på selet er det tid for noen runder sjakk. Kl. 02.00 ender kvelden, med stillingen 2-1 til Marius.

Søndag
Det var meldt fint vær denne dagen, men først kl 12.30 letter det såpass at vi har grei sikt opp mot fjelltoppende rundt oss. Godt opprigget, med varme klær, stormkjøkken, kokekaffe, tørrpakket lapskaus og godt med brødmat, er vi klare for en lang tur. Turen starter på østsiden av Bjørndalskamben innover mot Reppane og videre opp Reppaskaret nordover mot Vikafjellet. Der legger vi kursen vestover rundt Fuglefjellet og langs Dueskardvatnet og Store Grungavatnet. Brått står vi overfor en noe kinkig situasjon med stedviss røff vannføring mellom oss og stien på andre siden av Vetle Grungavatnet. Geitene vil nødig snu, og velger heller å putte skoene i sekken slik at det iskalde vannet kan forseres. Heldigvis er ikke vannet så dypt på det smaleste - og vi slipper unna med semi-kronisk badetiss.

På andre siden kommer vi inn på en t-merket sti som leder oss ned mot bilveien i Hola. Klokken nærmer seg nå 18, og det går med noe tid på å finne en fornuftig rute tilbake til Selet på Revhaugen. Vi blir enige om at bilveien vil slite for hardt på klauene, og finner en bratt krøttersti opp Kvassdalen mot et flott seterområde i Bjørndalen. Ferden går videre i noe ulent terreng mot Øvstafjellet. Halvveis på returen tar vi oss tid til en ny pause med kokekaffe og kjeks, mens vi kjenner nasjonalromantikken bruse i blodet ved det flotte skuet mot Finnbufjellet. Siste delen av returen går lekende lett ned fra Øvstafjellet, med en nyfiken og natig geitekilling i følget! Tilbake ved selet rundt kl 22.



Mandag
Da vi endelig våknet hadde både regn og skodde kommet tilbake. Fjellgeitene var preget av sorg. I stedet for å legge ut på tur i dårlig vær, eller sitte apatisk å vente på godværet ved vinduet i stuen, bestemmer vi oss for heller å ta en biltur opp på Vikafjellet. Vi pakker i bilen, vasker ut og leverer fra oss nøkkel nede hos Egil. Ved Bjergane, oppe på Vikafjellet, tar vi av vestover på en grusvei som ender opp nesten helt inne ved Selhamarhytten (den største hytten Bergen Turlag har i Stølsheimen). I det vi kommer frem har det lettet noe og vi bestemmer vi oss for gå en tur opp på Raudberget, som ligger like øst for Selhamarhytten. Raudberget er en attraksjon i Stølsheimen, med mye bar, rødlig stein -som visstnok skyldes et høyt innhold av serpentinitt. Fjellet hadde nok tatt seg godt ut i Grand Canyon også.

På med regntøy. Turen opp mot toppen går på vestsiden av fjellet, utenfor stien, i til dels bratt terreng og i høyt stoltze-tempo og med korte spurtetapper, bare avbrutt av makro-bildene Marius tar av vegetasjon og stein. Vel fremme på toppen får vi lønn for strev, med svært god utsikt vestover mot Stølsheimen og mot Vikafjellet. På vei ned holder vi høy fart og omsider finner vi en t-merket sti. Vi ender opp nede ved bilen ca to timer etter turstart.

På vei hjem stoppet vi på spisestedet Kjappen Fast Food på Voss for å kjøpe hamburgermeny, akkurat slik Marius hadde gjort det 15 år i forveien da han var på kappleik i området. Anbefales!

Brødrene var enige om at det hadde vært en gild tur og kanskje det blir mulig å besøke Jotunheimen en helg litt utpå sensommeren.