Klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!

Har dere noen gang ruslet bedagelig rundt i sentrum, gjerne med en is i solskinnet, eller gått i hurtig tempo en tidlig morgen, trøtt i trynet, på vei til et ubehagelig møte, og fnyst over de overivrige, treningsnarkomane, selvhøytidelige joggerne, som bare må løpe svette og glinsende innimellom oss litt overvektige og utrente? Tenkt at det får nå være måte på å fremheve sin viljestyrke og sunnhet? Finn et fjell, få deg et liv! Det har i alle fall vi.

Men, torsdag var det vår tur. Opp før fuglene sang, på med treningstøy, hive badetøy, klær og sminke i en sekk og legge i vei mot Nordnes. Litt kjedelig at sykkelen hadde et punktert fremhjul, men det holdt da til sentrum. Så var det bare å jogge videre, med sykkelen i ene hånden, en sekk som hele tiden truet med å falle av og en tanke om at vekkerklokken skulle ringt bittelitt tidligere, så man hadde rukket litt frokost og drikke.

Vel fremme ved sjøbadet, inn med sekkene og ut på løpetur. Nordnesparken er vakker, men ikke særlig stor. Så der løp vi; bortover Strandkaien, rundt Lille Lungegårdsvann, over Torgallmenningen. Tråklet oss vei mellom dresskledde forretningsfolk, pyntede damer, en trøtt russ og noen som tydeligvis ikke hadde fått morgendosen med kaffe. Vi løp der, blide og snakkende, en smule fornøyd over alle som kunne se oss, beundre oss for vår viljestyrke og sunnhet.

Tilbake i Nordnesparken spratt vi så lette på tå inn i sjøbadet, der vi svømte noen hundre meter i oppvarmet vann som holdt 24,4 lindrende varmegrader. Fornøyde stilte vi i studentkantinen, litt røde i fjeset, kjøpte frokost og kom akkurat i tide til første forelesning. Våre medstudenter var veldig imponert, noe vi selvfølgelig visste de kom til å bli. Så spørs det da, om vi klarer å opprettholde imaget som sunne, veltrente morgenfugler resten av studieåret. Vi tar i hvert fall fri i morgen:)

Det er passende å avslutte med mottoet fra ungdomsår i 4H: " Vi lovar å arbeida mot det mål; å verta ein ungdom med klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!".

Jobbgeiter når nye høyder - Glittertind

De aller sprekeste jobbgeitene Anne-Grete, Jostein og Sissel hadde fortsatt futt i beina og satte kursen mot Glittertind dagen etter at Galdhøpiggen var besteget. Vi startet med friskt mot og i godt tempo i en god oppoverbakke som tok ca 1 time, før det flatet litt ut og vi gikk innover i fjellet. Vi tok igjen en turgruppe fra Rieber Mohn og jogget lett forbi dem, kroppen kjentes fin og lett ut, og motivasjonen var på topp! Vi balanserte på mange steiner over brede elveleier og passerte en flott kulp med friskt, klart og rennende brevann. Vi var alle enige om at vi skulle ta et bad der på vei tilbake. Etter ca en halv time på tilnærmet flat mark, startet den virkelige stigningen. Det var i starten klatring opp den bratte fjellsiden og vi måtte senke tempoet betraktelig og finne en god rytme som fikk oss oppover, en fot foran den andre… Jostein gikk foran og viste vei, men vi jentene hang godt på. Sludd og snø stoppet oss ikke, vi var godt utstyrt og vi måtte ta på det meste av klærne vi hadde med i sekken etter hvert som vi besteg stadig flere høydemeter. I iveren etter å nå toppen, glemte vi å tilføre næring til kroppen så de siste hundre meterne var tunge å gå. Breen på toppen var dekket med blåis, men pga nysnø kunne vi gå på breen og nå det aller høyeste punktet 2465 moh! Vi nådde toppen etter 3 timer og 20 minutt fra veien og adrenalinkikket var til å kjenne, føle og høre på! En fantastisk opplevelse!

Turen nedover gikk greit, men vi kjente på knærne at vi hadde gått Galdhøpiggen dagen før. Vi var ikke like varm i kroppen på vei nedover når vi kom til kulpen som vi hadde vært på vei opp, men kom til at kroppene hadde godt av en sjokkavkjøling -  så vi kastet oss uti. Og ja, det var en iskald sjokkopplevelse, til og med pulsklokken stoppet! Men helt fantastisk!

Resten av turen ned gikk fint. Vi brukte like lang tid ned som opp, så vi kom til at vi hadde gått godt på oppover. Turen ble avsluttet med en iskald brus på Spitersulen før vi satte kurs mot Bergen og tilbake på jobb dagen etter.

Vi gleder oss allerede til neste års tur!

Tekst og bilder: Anne-Grete

Jobbgeiter lett over Vidden sprang

Med ca 9 jobbgeiter på kontoret var ikke oppmøtet på dagens tur over Vidden noe å sette kryss i taket for. Noen jobbgeiter har vært litt for aktiv i sommer og skadet seg, andre har fått luftveisplager (mulig overtrening?) og andre igjen venter familieforøkelse med det første. Men, Anne Grete, Prince og jeg var klar. I matchende t-skjorter og godt utstyrt for en lang og god tur - vi hadde nemlig kjøpt Nutrilett sjokobar på butikken- parkerte vi ved Montana. Jeg ymtet så vidt frempå ved lunsjtider i går at vi kunne ta banen opp hvis vi skulle jogge over. Det ble fort avføyd som en spøk (ha ha) av den sprekeste jobbgeiten, Anne Grete. Den feteste tenkte, ja, ja - jeg har jo trent den siste tiden, det går vel bra. Det er jo ikke så langt over, er det vel?

Etter at Prince hadde fått gjort sitt fornødne 3 ganger (som vanlig) på vei oppover, rakk vi Ulrikens topp med ny bestetid: 31 minutter. En kort pause med bildetaking og toalettbesøk (vi var skjønt enige at det er lite busker å gjemme seg bak på veien over) var vi klar. Ikke overraskende for alle andre jobbgeiter ble det mye snakking på veien. Anne Grete og jeg er med høy sannsynlighet de jobbgeitene som snakker mest, både på inn- og utpust. Vi holdt en flott stil, jogget lett, gikk litt innimellom (når det ble for vanskelig å snakke og løpe samtidig). Ved Borgaskaret viste klokken ca 50 minutter fra Ulriken. Vi suste forbi alle andre som satt så fint og hadde pause der og følte oss virkelig spreke - her var det ikke snakk om å gå til seters for å gjøre seg fet nei!

Tidlig i løpet kjente jeg at det var noe som ikke stemte under beina. Fjellgeit og samboer Lars har jo ved flere anledninger fått store gnagsår under beina etter sine Viddeløp - kan dette smitte? Gode råd var billige i dag - Anne Grete tok ansvar, satte seg ned, vrengte av seg de gode, svette ullsokkene sine og tok i bytte noen groskitne bomullsokker i ubestemmelig farge.

Litt senere møtte vi på to menn som hadde snudd da de ikke fant stien til Fløyen og var redd for å havne i Eidsvåg (er det mulig?). De ville slå følge med oss og ba så pent om ikke vi kunne tilpasse tempoet et lite stykke slik at de var sikret å komme på rett spor. Som gode sosialarbeidere er vi vant til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon og forbarmet oss over dem mens vi gomlet i oss hver vår Nutrilett bar. Som forøvrig smakte mye bedre enn en skulle tro:)

Så satte vi opp tempoet igjen, ignorerte sannsynligvis tidenes dårligste sjekktriks og løp fra selskapet. Da vi kom langt nok i fra og ingen andre var i sikte, fulgte jeg Prince sitt eksempel og vannet noen busker langs stien. Det var dagens bidrag til økosystemet:)

Vi var fremme ved Fløyen etter 2 timer og 5 minutter (fra Ulriken). Vi gikk ned Tippetue og var hjemme hos meg etter totalt 3 timer.  Vi følte oss veldig spreke og snakket nesten ikke om gnagsår, verkende knær og ømme bein, men fokuserte på kaloriforbruk og hvor mye sjokolade/is vi nå kunne innta med god samvittighet!

I iveren etter å komme i mål med god tid, glemte vi helt å ta bilder. Her er vi i Fjellveien. Noen italienske turister, som knapt hadde sett et kamera, tok bilde av oss:)

Litt skit må en regne med på fjellturer:) Leggen så mye verre ut!