Bukkeritt over Vidden

Onsdag 18. april:
Startskuddet for årets første bukkeritt over Vidden gikk kl 17.40 på øvre fløybanestasjon i ettermiddag og fire staute karer hadde klart å rydde plass i kalenderen.

I klassen for de med ryggsekk over tre kilo stilte sprekingen Frode fra Varegg Melkesyre. Han var med for første gang og debuterte med klasseseier etter 1.36.44 i felten. Haagen stilte i Skålasekk-klassen og med 2,5 kilo i sekken er 1.29.10 en sterk tid. Debutanten Maarten stilte i klassen for nederlandske råskinn og stinn på sykkel- og svømmetrening kom han likevel inn på solide 1.28.29. Lars var på jakt etter ny bestetid og stilte med lett sekk. Det gikk rett vei og tiden ble 1.28.20.

Det lå fortsatt mye snø i løypen, så når vi kjører neste runde i mai kan tidene bli enda bedre. Og ikke minst; da er tappekranene på Ulriken åpne. Det er bare å glede seg!

Sommer på Vidden

Det er 1. oktober og det er fortsatt mulig å nyte en pils på uterestauranten på Ulriken, i bare løpeshorts og t-skjorte. -Det er nesten ikke til å tro! I forkant av denne idylliske oppsetningen hadde vi en flott løpetur i kjente spor over Vidden. Ørjan hadde mest å gi i dag og da han satte inn et ekstra gir mot toppen av Rundemanen klarte jeg ikke helt å henge meg på. På Ulriken manglet han bare noen få sekunder på ny pers (1.29.36). På vei ned fra Rundemanen måtte jeg erkjenne at det ikke ville bli noe rekordløp og roet litt ned for å spare knær og hyseblikk til andre anledninger. Inn på 1.42. Helt ok på en ellers suveren sommerdag på byens tak.     

Jubileumstur over Vidden

Mandag var det tid for jente-jubileumstur over Vidden. Cathrine på sin 10. (!) tur i sommer og jeg på min 5. Flott vær, rolig tempo og tid til ekstra kos (spising av multebær), gjorde dette til en flott tur!

Sommerløp over Vidden

20 timer uten nedbør var nok til å gi Fjellgeitene gode løpeforhold under gårsdagens sommerløp over Vidden. Her følger en oppsummerende bildereportasje fra gårsdagens bukkeritt:

Erik. Feltet hadde øyekontakt med alfahannen noe lenger enn i forrige løp, men da Haagen pustet ham i nakken ned mot hyttegrenden, økte han farten opp mot Fjellgeitskaret og løp i ensom majestet hele veien inn til mål. Ny fjellgeitrekord: 1.21.37, -ni sekund raskere enn forrige løp. 

Haagen var kampklar og rask i beina igjen etter en litt tung tur opp Storehesten sist lørdag. I dag var det rollebytte og Haagen kom inn på en imponerende ny bestetid, 1.26.43.

Pål er en ivrig Fjellgeit, men han har også gener fra kystgeitene, og mye av sesongen tilbringes derfor i maritime omgivelser. I dag var han endelig tilbake i manesjen. Det gikk dog ikke så fort opp Rundemanen, men utstyrt med en ryggsekk som sikkert veide nærmere 45 kilo, fikk han derimot god fart i medvinden i de flate partiene på Vdden. Målgang på 1.28.45 - 1 minutt og 45 sekund bedre enn fjorårets bestetid. Stigende Skåla-form, altså.

Med livet som innsats. Den tunge sekken trakk Pål uvant langt ned i gjørmen. Et lite fotbad i kjellerdusjen på Ulriken gjorde underverk. men å måtte trakke ned i gjennomspylte sko etterpå la nok en ørliten demper på spabesøket.

Rune var med i 1.29-feltet under forrige løp. Han løp raskt denne gangen også, og kom i mål på ca 1.30.  

Jeg holdt følge med Haagen fra start, men måtte dessverre slippe tak i den amisiøse bukken like før toppen av Rundemanen. Nye bestenoteringer på de første mellomtidene gav håp om rekordløp for meg også, men etter Fjellgeitskaret fungerte beina langt fra optimalt. Det var sørgelig å se Pål og Rune passere i høy fart. I mål på 1.32. De andre bukkene måtte tåle noe surmuling om sting, kneverk og feil skovalg på turen hjem.  Etter sommeren står 1.25 på menyen, -med joggesko på føttene.

Ståle B. er tilbake i løypen etter to års pause. Den ihuga rugbyspilleren løp sist på 1.52, men trenger nok litt løypetilvenning før gamle rekorder faller. I mål på 2.04.

Pga. lukket selskap var det ikke ledige bord inne i restauranten og en utepils fremsto ikke som særlig nyttig i den kalde vinden på Ulriken.

Etter lagbildet bar det rett inn i den vindtette gondolen. Siste etappe av turen ble en tung, men hyggelig marsj hjem.
Takk for turen!

Morgentrim

Tirsdag, kl 08.30. Langtur. Første etappe gikk i friskt tempo fra Mulebanen til Montana. Deretter besteg vi Ulriken med gampesteg. Bukkene var utstyrt med velfylte ryggsekker, Marius J. med den tyngste, på 4-5 kilo. Ingen sukker, bare klesskift og vann. Mye vann. På Ulriken praiet vi en gammel brite til å ta dagens obligatoriske lagbilde. Den hjelpsomme seniorturisten avslørte raskt at han manglet alle basisferdigheter innen fotofaget, men etter et par forsøk glimtet han til og fikk både geitene og litt av hånden sin innenfor kameralinsen. Godt nok det.

Så ventet kremetappen over Vidden og geiteflokken holdt bra tempo til Borgaskaret og videre til Fjellgeitskaret. Bruddforsøkene kom som ventet først i det vi nærmet oss de siste motbakkene. Lars brente kruttet allerede i spurt-prologen mot formsterke Morten, men det var Marius J som sto for dagens styrkedemonstrasjon, da han skiftet gir et par ganger i sluttspurten på den halvferdige grusveien opp Rundemanen. Nå har karene i Bydrift sikret seg arbeid i månedsvis, med å rette av grusen etter de harde frasparkene.

Turen på vel 2,3 mil i til dels strålende vær, ble rundet av med rask gange ned fra Rundemanen. En virkelig frisk start på dagen!

Lars, Marius J, Morten, Linda og Cathrine

Fredagsløp over Vidden, 10. juni

Erik, med bestetid på 1.21.

Fredag 10. juni smeller Fjellgeitene til med et nytt løp over Vidden. Vel i havn på Ulriken, unner vi oss en duggfrisk fredagspils før nedfart til Montana via bane eller til fots. Det ble satt en knallsterk løyperekord på 1.21 av Erik Fristad Drageset under det forrige fredagsløpet og det blir spennede å se om noen klarer utfordre den lettbeinte bukken denne kvelden.

Avspark fra øvre Fløybanestasjon kl 18.00. Det går an å ta en bane opp eller møte på Mulebanen kl 17.20 for felles oppvarming gjennom Fløysvingene.

Fredagspilsen inntas ca kl 19.45 - og det er lov å ta tidligstart fra Fløyen, eller ta snarveien opp til Ulriken. Vel møtt, alle sammen! Gi gjerne tilbakemelding via Facebook-siden

Vidden - Ladies edition

Etter å ha ofret oss for de spreke bukkenes som løp over Vidden i går, er det i dag vår tur! I dag er det bukkene som skal stelle hjemme og passe alle killebukkene.

Cathrine har heldigvis lang erfaring fra Vidden denne sesongen og får fort overtalt meg til å stille i shorts og t-skjorte. Bort med den lange vinterbuksen og den forede løpejakken, det er jo sommer:). Med godt mot går vi oppover fra Haukelandsbakken og forbi Montana ca kl 09.15. Vi føler oss spreke og raske, selv om det verker litt i beina. Litt opp i lia blir vi overfalt av kastevind og mister nesten balansen flere ganger. Men vi kjemper oss til toppen, noe som heldigvis blir lagt merke til av noen andre morgenfugler som er ute på tur. Det blir påpekt at vi kom raskt, så nesten profesjonell ut, og sikkert lå i hardtrening til Ulriken opp:)

Med den vitamininsprøytingen (ja, for det betyr faktisk ganske mye at andre får med seg at en er sporty!) fortsetter vi mot Turnerhytten i raskt tempo. Heldigvis ingen vind på toppen. Vi løper rolig fra Turnerhytten til Jordalskaret, mens vi snakker med beundring om Erik og de andres gode tider i går. Vi bestemmer oss tidlig for at vi skal kose oss, ikke kjempe om rekorder denne gang. Ingen av oss går i rykk og det blir heller ingen spurt på slutten. Travelt har vi det jo ikke, det eneste som venter hjemme er husarbeid og barn som vil til byen og samle russekort. Vi går opp til Rundemanen og videre hele veien hjem (løping i nedoverbakke hører ungdommen til, det å se på utsikten passer vel vår aldersgruppe?).  Klokken slutter på 3 timer og 16 minutter.

En fantastisk start på dagen; sol, trening og hyggelig selskap - kan det bli bedre?

Bukkeritt og fredagspils på Ulriken

I går, 6. mai, var det endelig tid for for årets første bukkeritt over Vidden. 7 geitebukker stilte til start fra Fløyen. Ørjan, Erik, Rune, Morten, Haagen og Lars la på sprang i samlet felt i femtiden, en drøy halvtime etter at Marius hadde startet sitt løp mot Ulriken.

Det hadde regnet en del tidligere på dagen, og det var noe usikkert om bukkerittet kom til å bli en blaut affære, med sleipe berg og gjennomvåte ulltrøyer. Til alt hell ble det sparsomt med nedbør og stien hadde blitt relativt tørr igjen og trygg til å sette fart på. Temperaturen var heller lav sammenlignet med jubelvarmen tidligere i uken. Men den kjølige luften skulle vise seg å bli en fordel for samtlige!

< Det var på forhånd klart at alle gikk for ny pers, og for enkelte lå det i tillegg en stor motivasjon i den stadig tilbakevendende drømmen fra den lange vinteren - å slå Pål sin suverene bestetid fra seinsommeren i fjor på 1 time og 30 min.







Tidligstarter Marius kom først i mål på Ulriken og kunne med tiden 1:43:42 fornøyd notere nesten 10 min forbedring på persen. Etter en stund kom Erik i mål som førstemann fra fellestarten, med ny sterk geiterekord på klokken: 1:21:45! Noen minutter senere kom hovedfeltet inn med Lars som trekkgeit, alle med nye perser rundt 1:29:29, og til slutt Morten på 1:32:15. Det ble som seg hør og bør straks sendt sms til Pål (som ikke hadde mulighet til å delta) om at han var vippet ned fra tronen. Svaret fra Pål var knapt, men storsinnet: "Konge. Gratulerer."

Etter et raskt klesskift satte geitene seg til bords i Skyskraperen (restauranten på Ulriken) for å nyte hovedpremien: fredagspils 643 meter over havet. Her fikk fjellgeitene hyggelig selskap av Lillian, som hadde tatt seg opp fra Montana for anledningen. Løpet ble behørig analysert, Pål sin gamle pers fikk enda mer omtale, det ble mimret om den tiden da engeli-brødrene pleide å ta røykepause halvveis opp Stoltzen, og Lillian vekket interesse med fortellinger fra det gode liv som kystgeit i BSI Kajak. Enkelte kjøpte til og med pils nummer to. For en kveld!


Geriatrikerne med morkne knær valgte å runde av kvelden med å ta banen ned, mens Lillian og Marius trosset den sure vinden og småløp i uren ned.

Det blir nok ikke lenge til sesongens andre bukkeritt over Vidden, og da gjenstår vel bare spørsmålet: Er det noen som klarer å utfordre Erik sin ferske geiterekord på 1:21:45?

I skyggen av Amundsen

- eller storyen om en litt uvanlig skitur

Vinteren og snøen er tilbake i Bergen, og i dag tidlig ble jeg derfor stående ganske lenge og kike ut stuevinduet hjemme i Mindeveien. Det har seg nemlig sånn at jeg har panoramautsikt mot Ulriken og vidden, og dermed et ypperlig utgangspunkt for å gjøre opp en mening om det er gode forhold for langtur i byfjellene - med eller uten ski på beina. Men i dag var jeg veldig usikker. Var det for lite snø for skitur, eller motsatt akkurat for mye snø for en løpetur over vidden?

Jeg tok sjansen på at det var mulig å gå på ski, hentet frem mitt antikke skiutstyr fra boden, og satte meg på en buss mot Montana.

På Montana ble det fort klart at det var for lite snø til å gå på ski opp til Ulriken. Jeg traff på ingen andre med ski, ble litt skeptisk til hele ski-prosjektet og spurte folkene på ulriksbanen om det var mange som hadde reist opp med ski. De ristet på hodet. - Nei, ingen.

Jeg vurderte sterkt å dra hjem igjen, men banefolkene vet tydeligvis hvordan de skal selge billetter til unge menn med beslutningsvegring. - Vent litt, du! Du kan jo være førstemann! Så kan du vurdere snøforholdene og gå opp løype og sånn. Veldig bra det, altså!

Jeg kjøpte billett og tok banen opp.

Det var på ingen måte for lite snø for skigåing. Det var plenty med snø! Over halvmeteren flere steder. Ganke sur vind, men den ble blendet til plussgrader av strålende sol fra en skyfri himmel. Herlig.

I det jeg spente på meg skiene, merket jeg at den ene skiskoen ikke var helt som den skulle være. Skiskoene (som ble skipet ut fra fabrikken mens Borten forsatt var statsminister) hadde sakte men sikkert begynt å gå i oppløsning siden forrige sesong. Hælen hadde løsnet fra sålen på den ene skoen. Vel, vel. Det fikk heller stå sin prøve. Jeg hadde jo tross alt tatt på meg oppgaven med å gå opp løype.

Tungt arbeid. Skare og is hadde vært å foretrekke, men snøen var dessverre solvarm, tung og vrien å forsere. Den første etappen fra Ulriken er i tillegg svært kupert, så det ble en fryktelig tung start. Med ett var hele skillingsbolle-frokosten svidd av. Her hadde jeg stavret meg gjennom snøen i nesten en time, sunket gjennom ørten ganger ned til iskaldt myrvann, og gått på trynet to ganger. Og likevel ikke kommet lenger enn til Turnerhytten. Skandale.

På Turnerhytten ble jeg tatt godt i mot av hyttevaktene - to turnkvinner ikledd strømpebukse og vaffelrøre. Sexy. De hadde bare hatt en gjest så langt, og bydde frem et stort overskudd av kakao og "paffler" (vaffelrøre steikt som pannekake). De ville by på rødvin, og snakket om laksen som de skulle lage til utpå kvelden. Om at det var koselig å sove sammen forran peisen i stuen, og om hvordan de ble så fryktelig yre på fjellet. Jeg sa at det var tungt å gå opp ny løype, at jeg neppe kom til å gå særlig mye lenger inn på fjellet, og at det var veldig trivelig på hytten. De fniste og bød på flere "paffler".

Storyen kunne med fordel ha endt her. Hadde det ikke vært for at det selvfølgelig måtte dukke opp en friskus fra Bergen Turlag. Du kjenner typen. I slutten av femtiårene, hestehale og med anorakk laget av fallskjermstoff fra siste verdskrigen. - Eg har laget spor helt fra Munkebotn! Du trenger ikkje bekymre deg, kompis. Klart du kan henge her på hytten, men det e no et grådig fint spor då!

Alltid en som må ødelegge. Jeg spente på meg skiene igjen og la i vei mot vidden.

Den løse hælen hadde nå blitt til en eneste lørje. Det samlet seg mer og mer snø mellom hælen og sålen, slik at skoen etterhvert ble litt som en høyhælt sko. Det er klart at det fikk en del å si for fremdriften. Vinden hadde føyset igjen sporet som friskusen hadde gått opp, og jeg var raskt tilbake i samme modus som i starten på turen. Tung og treg trakk i dyp snø. Etterhvert kom det noen folk motsatt vei, til fots. De var slitne, og fortvilet for at de ikke hadde valgt ski. Jeg pekte på skoene mine og beroliget med at vanlige sko nok var å foretrekke fremfor mine snow-pumps.























Over vidden og Borgevardegga hadde jeg noen flotte øyeblikk innimellom kavingen. Snø, sol, ingen folk, og et fantastisk landskap. Friskusen fra turlaget hadde irriterende nok rett. Det var virkelig supre forhold for skigåing.

Før jeg satte utfor Geiteskaret tok jeg en ny sjekk av skoene. Nå var det bare noen centimeter igjen av festet mellom sko og såle. Skoen var full av deilig kald snø. På tide å komme seg hjem fortere enn paffel! Det fikk heller bare være at all styring og kooridinasjon gikk fløyten i det skoen var i ferd med å forlate såle og ski. Jeg satte utfor, gikk på trynet hver femte meter, prøvde å holde tempoet og varmen i kroppen. Og helst et kontaktpunkt mellom sko og såle.

I Hyttelia (ved foten av Rundemanen) var leken slutt. Det endelige skillet mellom sko og såle fant sted i skumringen 23. oktober 2010, og lite kunne gjøres for å bøte på det som måtte komme. Resten av turen måtte gjennomføres på labbelesten. Jeg forbannet de antikke skiskoene et helt minutt, kastet innpå en skive og begynte å løpe ned Isdalen. Delvis på sokkelesten, og med skiene på ryggen. En eldre herre kom i møte et stykke på veien. - Du trenger jo ikkje å løpe når du har ski, gutt!
Jeg viste ham skien hvor bare sålen sto igjen i bindingen. Han sa ingenting, sulte inn hunden og økte farten. Håper han ikke trodde at jeg hadde kjempet og slitt til meg hele skien fra et tilfeldig offer på fjellet. Jeg løp videre. Beinkald på tærne.

Endelig asfalt under labbene. Og etter noen sekunder en drosje i syne. Reddet.

Ta gjerne søndagsturen på ski over vidden i morgen. Anbefales faktisk på det varmeste.
Men for all del - sjekk skiskoene før avgang. Og hils til damene på Turnerhytten.

Vidden 9. oktober



Rituell glede: Marius E., Lars og Ørjan nyter utsikten fra resturanten på Ulriken



Ser vi vekk fra de ynkelige smerteskrikene mine fra dusjkabinettet nå i ettermiddag, i det vannet fosset over såre brystvorter, har dette vært en alldeles strålende dag i byens flotteste geitestrøk: Vidden. Vi nærmer oss tross alt midten av oktober og godværsdager på vestlandet begynner for alvor å bli mangelvare - da er det ekstra gjevt når meteorologene treffer blink den dagen vi har planlagt langtur i fjellet - bare så synd det ikke klaffet for flere løpegeiter denne gangen.

Marius hadde noe stiv leggmuskulatur etter de siste dagers asfaltløping og var usikker på form og fart, og den fjellvante geiten varslet i tillegg om fare for krampe. -Han unngikk heldigvis krampen, men beina var ikke av rekordkaliber i dag og årets 14. tur over Vidden endte på 1.55. Selv om det ikke ble pers denne gangen, var han selvsagt godt fornøyd med dagens treningsløp. Like etter målgang kunne han forøvrig presse 7-8 liter svette ut av trekket på hodetelefonene - og han kan trolig hente noen gode minutter bare ved å skifte til ørepropper neste gang.

Selv om Ørjan sin nye drikkesekk ikke var særlig samarbeidsvillig, var han heldigvis sterk nok i kjevene til å få ut noen dråper -akkurat nok til holde høyt turtall helt inn til mål. Nå har supergeiten registrert ny pers på 1.32.34 i GeiteLoggen, og med det konsolidert 2. plassen sin på distansen. Jeg var førstemann til Borgaskaret, men Ørjan for forbi meg like etter den bratte skråningen og jeg klarte aldri å hente inn luken som oppstod. Farten holdt likevel til ny pers, 1.34.24, en forbedring på ca tre minutter og et gledelig avansement til 3. plass på rankingen. Mellomtid Rundemanen: 21.20. Mellomtid oppe i Fjellgeitskaret: 41.45. 

Da vi kom ned til Montana gikk Ørjan rett på jobb mens de frådmunnede Engeli-brødrene fortsatte sin målrettede ferd mot en etterlengtet, rabattert pølsefest hos Narvesen. 

Vidden, lørdag 9. oktober

Yr.no melder om knallvær kommende helg og Engeli-brødrene lar selvsagt ikke dette gå upåaktet hen. Vi inviterer derfor nye og gamle geiter med på løpetur over Vidden (Fløyen - Rundemanen- Ulriken).

Lørdag 9. oktober tar vi 11.30-banen opp til Fløyen og starter turen så snart vi kommer opp. Det blir felles start - men alle løper i eget tempo. Vi samles på Ulriken før vi går videre ned til Montana. Vi har hatt tre (felles) fartsløp uten ski på beina så langt i år og referat kan leses her, her og her.

De som lar seg friste til å bli med på et asfaltfritt treningsløp kan gjerne legge igjen en kommentar under innlegget, så vet vi hvem vi skal kontakte hvis noe dukker opp i siste liten.

Opp av kaien!

Jobbgeiter lett over Vidden sprang

Med ca 9 jobbgeiter på kontoret var ikke oppmøtet på dagens tur over Vidden noe å sette kryss i taket for. Noen jobbgeiter har vært litt for aktiv i sommer og skadet seg, andre har fått luftveisplager (mulig overtrening?) og andre igjen venter familieforøkelse med det første. Men, Anne Grete, Prince og jeg var klar. I matchende t-skjorter og godt utstyrt for en lang og god tur - vi hadde nemlig kjøpt Nutrilett sjokobar på butikken- parkerte vi ved Montana. Jeg ymtet så vidt frempå ved lunsjtider i går at vi kunne ta banen opp hvis vi skulle jogge over. Det ble fort avføyd som en spøk (ha ha) av den sprekeste jobbgeiten, Anne Grete. Den feteste tenkte, ja, ja - jeg har jo trent den siste tiden, det går vel bra. Det er jo ikke så langt over, er det vel?

Etter at Prince hadde fått gjort sitt fornødne 3 ganger (som vanlig) på vei oppover, rakk vi Ulrikens topp med ny bestetid: 31 minutter. En kort pause med bildetaking og toalettbesøk (vi var skjønt enige at det er lite busker å gjemme seg bak på veien over) var vi klar. Ikke overraskende for alle andre jobbgeiter ble det mye snakking på veien. Anne Grete og jeg er med høy sannsynlighet de jobbgeitene som snakker mest, både på inn- og utpust. Vi holdt en flott stil, jogget lett, gikk litt innimellom (når det ble for vanskelig å snakke og løpe samtidig). Ved Borgaskaret viste klokken ca 50 minutter fra Ulriken. Vi suste forbi alle andre som satt så fint og hadde pause der og følte oss virkelig spreke - her var det ikke snakk om å gå til seters for å gjøre seg fet nei!

Tidlig i løpet kjente jeg at det var noe som ikke stemte under beina. Fjellgeit og samboer Lars har jo ved flere anledninger fått store gnagsår under beina etter sine Viddeløp - kan dette smitte? Gode råd var billige i dag - Anne Grete tok ansvar, satte seg ned, vrengte av seg de gode, svette ullsokkene sine og tok i bytte noen groskitne bomullsokker i ubestemmelig farge.

Litt senere møtte vi på to menn som hadde snudd da de ikke fant stien til Fløyen og var redd for å havne i Eidsvåg (er det mulig?). De ville slå følge med oss og ba så pent om ikke vi kunne tilpasse tempoet et lite stykke slik at de var sikret å komme på rett spor. Som gode sosialarbeidere er vi vant til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon og forbarmet oss over dem mens vi gomlet i oss hver vår Nutrilett bar. Som forøvrig smakte mye bedre enn en skulle tro:)

Så satte vi opp tempoet igjen, ignorerte sannsynligvis tidenes dårligste sjekktriks og løp fra selskapet. Da vi kom langt nok i fra og ingen andre var i sikte, fulgte jeg Prince sitt eksempel og vannet noen busker langs stien. Det var dagens bidrag til økosystemet:)

Vi var fremme ved Fløyen etter 2 timer og 5 minutter (fra Ulriken). Vi gikk ned Tippetue og var hjemme hos meg etter totalt 3 timer.  Vi følte oss veldig spreke og snakket nesten ikke om gnagsår, verkende knær og ømme bein, men fokuserte på kaloriforbruk og hvor mye sjokolade/is vi nå kunne innta med god samvittighet!

I iveren etter å komme i mål med god tid, glemte vi helt å ta bilder. Her er vi i Fjellveien. Noen italienske turister, som knapt hadde sett et kamera, tok bilde av oss:)

Litt skit må en regne med på fjellturer:) Leggen så mye verre ut!

Vidden 19.07.2010

Mandag kveld ble grillbein og dressing lagt til side og sekkene pakket med drikke og tørre klær for et nytt sommerklyv i den etterhvert så velkjente traseen mellom Fløyen og Ulriken. Dog så det lenge ut til at regn og skodde skulle spolere turen, men utover ettermiddagen kom det en luke med godvær i det traurige høstregnet. Løypen var selvsagt gjørmete etter all nedbøren, men solen rakk heldigvis å tørke steinknausene såpass at vi kunne løpe uten overhengende fare for livstruende skader.

Haagen, Rune, Ørjan og Lars startet turen i bra fart opp til Brushytten og videre opp Rundemansveien. Der viste det seg etterhvert at tempoet ble en smule for tøft for Lars, som etter en kort pust i bakken, aldri kom skikkelig inn i løpet igjen. For andre gang på rad raknet rekordforsøket mot slutten av den tøffe innledene etappen. Dagens tid, på drøye 1,48, er hele elleve minutter bak den ferietunge geitens årsbeste notering på 1,37. Vel vel.

Ørjan, Rune og Haagen klarte derimot å holde bra tempo hele veien opp fjellet og fortsatte med lette steg videre mot Jordalskaret. Ørjan i mål på 1.36.25, et fattig minutt bak det sterke debutløpet 1. juli. Rune var med for første gang og kom inn fire sekunder bak Ørjan, på solide 1.36.21. Haagen hadde nærkontakt med frontduoen hele veien, og innsatsen holdt til ny pers på 1.41.12, en forbedring på seks minutter fra forrige løp. Marius startet i kjent stil noen miutter før, men bronsevinneren fra årets fjellgeitleker hadde også en tøff dag i løypen og landet på 1.54, flere minutter bak pers. Vel vel.

Alt i alt flere gode tider som kunne blitt enda bedre om ikke gjørme og vannføring i siste halvdel av løypen hadde krevd så mange omveier på kryss og tvers av stien. Før nedfarten avrundet Fjellgeitene besøket på byens tak med velsmakende, proteinrik restitusjonsdrykk fra resturanten -men ikke flere dråper enn at slitne føtter fortsatt hadde godt fotfeste ned Ulriken Opp-traseen.

Det går mot ny tur over Vidden om et par ukers tid, da får vi tro det blir flere gode resultater og at Engeli-brødrene omsider finner tilbake til den gode, gamle pers-formen.

Bukkeritt over Vidden 1. juli

Torsdag 1. juli avsluttet seks spreke løpegeiter vårsesongen med et durabelig bukkeritt over Vidden. Vi startet i 18-tiden ved øvre fløybanestasjon og vel to timer senere satt vi med en velsmakende AfterGoat-pils  på Ulriken, i et alldeles eventyrlig godt sommervær. Den gilde turen ble avsluttet med bredt ganglag ned til Montana og med buss videre til sentrum.

Litt om løpet:

Engeli-brødrene har lang fartstid i den utfordrende løypen, men tunge bein og krampe tok knekken på de to Vidden-veteranenes rekordforsøk denne kvelden. Lars kom inn på 1.47 og Marius på 2.02. Debutantene Haagen (1.47), Ørjan (1.35) og Morten (1.50) kom alle i mål på sterke debut-tider, der Ørjan tok steget rett opp på en solid 2. plass i Fjellgeitenes evigvarende Vidden-mesterskap.

Pål debuterte for noen uker siden med tiden 1,37 og nå gruset han sin egen rekord med målgang etter 1 time, 30 minutter og 30 sekund. Pål overtar dermed den høytragende posisjonen som regjerende løypemester. Gratulerer!

Etter ferien blir det vel gjerne et nytt bukkeritt, og da blir det spennende å se om noen klarer å komme under 1.30.

Kom mai du skjønne milde

Lørdag våknet vi til strålende sol og gode værmeldinger. Lysten på en langtur var stor. Vi hørte rykter om at fam Ellingsen skulle ta turen over Vidden, og jeg var rask til å invitere oss med.

Vi la i vei i 11 tiden. Ruslet til sentrum, tok buss til Haukeland og ruslet til Ulriksbanen. Banen opp, se litt på utsikten og klar for turen ca 12.30. Med sekker fylt av både brus, sjokolade og mat skulle det ikke mangle på motivasjonsfor for de yngste. Den største motivasjonsfaktoren for Tobias var nok likevel tanken på hvor mye en slik tur ville utgjøre i geiteloggen. Kunne han komme forbi KristianFj? 

Like før Borgaskaret tok vi en god matpause. Da koste vi oss med skiver, frukt, brus og sjokolade. Turen gikk videre i passelig tempo. Samtalene var mange og varierte. Vi var innom alt fra Hitler, fotball og til forplantningen -  jammen kan unger sprørre om mye!

Etter ca 5 timer var vi på Fløyen. Der brukte vi en del tid på det vanskelige valget: Hvilken is er best, evt størst? Etter å ha nytt isen gikk vi videre hjemover, ned Tippetue. I halv syv tiden var vi hjemme igjen. En flott, lang tur, som nok gir en god, lang oransje stripe i loggen!

Sesongåpning for Golden Goat - Vidden

Turer over Vidden er kanskje flottest når en kan ta seg tid til å nyte høyfjellet og naturen underveis, ta kaffepauser og prate skit. Slike sysler blir det lite tid til når det er bys opp til Golden Goat - Vidden, hvor konsepetet ganske enkelt er å klyve seg fra Fløyen til Ulriken på kortest mulig tid - uten bruk av bensindrevne hjelpemidler.

Det forhåndsannonserte klvyet over Vidden i dag ble en glimrende sesongåpning for Golden Goat - Vidden! Oppmøtet var ikke all verden å skryte av, men de tre (Pål, Lars og Marius) som stilte til start var i det minste klare for å gi alt i sesongåpningen. Siden det er kjekt med en nogenlunde samlet målgang på Ulriken og felles retur, ble starten fra Fløyen organisert som en slags jaktstart. Marius, som har minst løpetrening i vår, gikk ut først (ca 10 min før de to andre).

Ved Jordalsskaret var det samling i feltet en stund, før Pål og Lars rykket fra og etterhvert forsvant ut av syne for Marius. Lars og Pål holdt følge hele veien. Mot slutten av løypen gikk Pål seg fast i myren, men gasellen fra Sandviken har lært seg et og annet triks på savannen og klarte heldigvis å klove seg tilbake i løypen!

I siste bakken opp mot masten gjorde ringreven Lars et rykk og fikk en luke på debutanten Pål. Han ble premiert med førsteplass i klyvet, og en ny solid personlig rekord. Men det var nok et rykk som kostet ham dyrt (som vist på bildet av geit i stabilt sideleie). Pål imponerte som forventet, og kom inn bare ti sekunder etter Lars. Marius klarte ikke ny bestenotering, men gjorde en bedre sesongåping enn i 2009, og kom inn bare noen minutter bak personlig rekord.

Lars forbedret bestetiden sin (fra i fjor) fra 1:45:23 til 1:37:22! Pål noterte seg solide 1:37:32, og Marius 1:55:18.

Ingen orket tanken på retur samme vei i dag, og når fjellgeiten Wenche sa seg villig til å hente med bil fra Montana ble valget enkelt...

Det blir forhåpenligvis ikke lenge til neste klyv over Vidden. Kjekt om flere vil være med da, om enn ikke til felles start, så i alle fall til felles målgang og retur!

Fløyen - Ulriken, søndag 2. mai.

Det er meldt sol til helgen og da må vel alle spreke Fjellgeiter ut på tur :)

Broderen og jeg planlegger et klyv over Vidden på søndag (2. mai). Vi tar 10.45-banen fra nedre stasjon (som kjører direkte til Fløyen). Det blir en tur i friskt tempo - spesielt i de flate partiene, og vi bruker nok i underkant av to timer fra Fløyen til Ulriken. Hvis vi har tid og krefter igjen etter å ha fylt opp energilagrene på Ulriken vil vi vurdere å gå samme vei tilbake, men da i et litt roligere tempo. Alternativet blir å fortsette ned Montana og deretter ta bussen hjem.

Hvis du (og evt. noen du kjenner?) har lyst å bli med, så gi beskjed i god tid (i tilfelle vi gjør justeringer på opplegget). Hvis du lurer på om dette kan bli moro, bør du lese Ståle B. sitt eminente referat fra den siste turen vi hadde over Vidden i fjor.

Lars

Vårslepp på Vidden

Fire yre fjellgeiter, Jannicke, Kirsti, Kenneth og Marius, åpnet i dag vårsesongen på byvidden. Turen gikk fra Fløyen til Ulriken, i strålende vårsol (!) og i et landskap som såvidt hadde rukket å våkne til liv fra den usedvanlig lange vestlandsvinteren. Kommunen har dessverre brukt opp veisaltet og brøytebudsjettet for i år, så det ligger fortsatt noen spredte partier med snø i løypen - spesielt på selve viddeplatået. Heldigvis er den gjenværende snøen ganske tettpakket og grovkornet, slik at en slipper heft med truger eller mini-ski over annenhver haug. Det funker plenty med joggesko og raggsokker. Nå er det vår!

Selv om solen varmet med grillelement i dag, var det godt å ha med noen ekstra lag tøy i sekken. Vinden var bitende sur og kald i høyden! Halvveis på turen var det tid for en raus rastepause hvor Kirsti bød på nystekte boller (herlig!) til termoskaffien. Forøvrig var turen preget av trønderock av tvilsom karakter, svisker fra Granprix historien, generell skitprat og selvfølgelig Kenneth sin legedariske hostehikke.

Alle var samde om at det hadde vore ein sprek og gild tur!

Fløien - Vidden - Ulriken og attende

Av alle dagar eg valde å gjennomføre min jomfrutur over vinter-Vidden, trur eg valde den beste. Fabelaktig ver, føre og selskap gjorde dette til ein strålandes tur. 

11-bana opp Fløien, litt diskusjon omkring festevoks (eg valde klister frå i fjor - som funka), glidesonar osv, var me igang kl 1115.  Lars stilte jo med nye ski som hadde ein fantastisk gli. På vegen innover var det jo ein del fotgjengarar som ikkje akkurat heldt samme tempo. Rett ved brushytten nådde han att ein av desse fotgjengarane, og iverksette unnamanøver. Fotgjengaren føretok diverre manøver i samme retning. Lars iverksette så unnamanøver II: ut i laussnøen, med fjeset fyrst. Manøveren lukkast, og ingen fotgjengarar vart skadd. Ei heller Lars for den del, men eitt stk. øyra fyllt med snø må påreknast. Dette var for så vidt fornøyelig for oss som fekk sjå på også.

Deretter bar det oppover mot Rundemannen, og i friskt driv for alle mann ned baksida der. På resten av turen over mot Ulriken var me for det mest opptekne av å nyte det flotte veret. Sekretariatet noterte to timar og 50 minutt på strekninga Fløien - Ulriken (så vidt eg hugsar).
Matpakke og kaffi  vart fortært med Udsigter fra Ulriken, før me vende snuten mot Fløien att. Veret heldt seg like flott på tilbakevegen, og den gjekk føre seg utan nevneverdig dramatikk (unntatt eitt par uheldig løypevalg frå underteikna).

Returen vart gjort unna på to timar og fem minutt. Unnakjøringa rundt Blåmannen og ned Kamveien var rosina i pølsa :-)
Kort og godt ein fabelaktig tur i feiandes flott vinterver.

Morsdag på Vidden

Endelig var det vår tur! Finnes det en bedre måte å feire morsdag på enn en lang skitur i flott vær, med barn som klarer seg selv og som er glad for å være på tur? Søndag var det endelig klart for første tur over Vidden for Tobias og ho mor. Vi fikk selskap av Ragnhild og Ola og etter litt kluss med parkeringsautomaten var vi ombord på Ulriksbanen. Vi gikk fra Ulriken litt etter 11 og tok en liten spisepause like før Borgaskaret. Guttene var lette til beins og suste avgårde både oppover og nedover. Da var det verre med meg. Med superglatte (nye) ski fikk jeg en voldsom fart og måtte stadig ty til baken som bremsespake. Det ble en del groper etter meg på veien. Ragnhild dro nytte av åresvis med telemarkkjøring og skigåing med meis - og var stødigheten selv. Vi valgte å kjøre ned fra Blåmannen, noe som falt i smak hos både store og små. Etter vel 4 og en halv time var vi tilbake i Fjellveien, godt fornøyde! Tobias er nå klar for å gå Fløyen - Ulriken - Fløyen. Noen som vil være med?