Fanaråken Opp 2011

Verdens beste motbakkeløpere var på plass i Luster for å konkurrere denne helgen. Det var også et lite knippe fjellgeiter fra Bergen. Her følger noen stemningsbilder fra turen:

Turtagrø hotell, fredag kveld. 

Fredag kveld. Vi inspiserer den nederste delen av løypen og vi prøver å få et glimt av Fanaråken. Man kan såvidt skimte foten av det 2068 meter høye fjellet oppe til høyre på bildet.  

Lørdag morgen, før løpet. Etter en behersket, men god frokoststund fikk hotellgjestene tilbud å smøre med seg matpakker. Marius J var åpenbart  noe rusten i faget,  men et egenutviklet brettesystem for klassifisering av matpakkeinnhold reddet ham unna strykkarakter fra den selvutnevnte sensoren på nabostolen.    

Tips til Skåla-gjeitene: Marius J foretrekker åpenbart store mengder smør og laks før konkurranse -og det går jo unna.

I fiskekonkurranser er det størst fisk som gjelder. I motbakkeløp gjelder det derimot å treffe nærmest arrangørens minstekrav. Marius J. viser stolt frem ryggsekken sin, som veier 2.0 kilo.
- Ikke et eneste gram for mye.

Idyll 1. To fornøyde løpere tar seg en etterlengtet hvil etter målgang, men kulden setter raskt kjepper  i hjulene. Da er det godt å ha tørre klær i sekkene.  

Idyll II. Noen kårer Lano-unger, og andre kårer Powerade-bukker. Årets vinner ble Marius E, -som mesket seg godt med den velsmakende blå sportsdrikken.

Dagens tall: Lars har lagt i hardtrening i sommer, men det var ikke nok til å tukte Marius J, som klarte å gjenta suksessen fra Storehesten Opp. Den favorittstemplede Munkekongen kom i mål på 1.24.24, førtiåtte sekunder før Lars. Det var hele tiden nerve løpet og på ca 1700 meters høyde var det bare 7-8 meters avstand mellom de to bukkene. Marius E likte også løypen godt og kom i mål på 1.42.25. Han var bukken med størst fremgang målt mot tidene på Storehesten Opp 25. juni. Han har hatt noen sykkelturer til Os i sommer,  så her er det kanskje den tidligere omtalte Os-effekten som har slått inn.

På vei hjem. Skodden var nokså dominerende, så vi fikk aldri se stort annet enn steinmassene rundt oss.         

Utstyrt med svært gode terrengsko løp vi på regnglatte steiner nedover fjellsidene. Etter et lite måltid og en rask dusj på Turtagrø gjenstod  siste etappe på turen -280 kilometer i bil tilbake til Bergen, bare avbrutt av sterkt kaffesug i Årdal og kraftig fetthunger på Voss.

Virtual training - Langedalen

Tacx gjorde for første gang opptak under årets Bergen-Voss og til vinteren kan de som har investert i gjeve VR-ruller fra Tacx trene interaktivt gjennom den 16,5 mil lange løypen.

Nå ser det ut til at det også kommer et treningsopplegg fra Langedalen. Her presenteres de første opptakene og testrytteren er ingen ringere enn Fjellgeitenes egen superrekrutt-veteran, Marius E.

Lagtempo rundt Gullfjellet - en fersking forteller

I forrige uke dukket det opp en invitasjon på på Fjellgeitene sine facebooksider:

"Gullfjellet rundt - med Fjellgeitene. Mandag 4. juli. Oppmøte kl 16.00 ved Sandviken kirke. Det blir ikke ekspresstempo og ingen skal bli frakjørt. De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene. Turen går i retning Åsane. Det blir matstopp på Os og softis på Bryggen. Vel møtt!"

Altså, jeg er en såkalt nyfrelst fersking på sykkel. Investeringen i nytt fartsvidunder ble gjort for noen få uker siden, og den lengste turen jeg har rukket så langt er en tur til Os med seig retur over Fanafjellet. Kanskje litt overmodig å allerede nå forsøke langløypen rundt Gullfjellet? Men, det skulle jo ikke bli ekspresstempo. Og i tillegg kunne broder Lars (sykkelfantomet) berolige med at løypen bare var "litt lengre" enn den til Os. Han mente det skulle gå bra. Jeg klikket på "deltar".

En gjeng med sykkel-sprekinger stilte til start ved
Sandviken kirke: Morten W, Cathrine W, Marius J, Erik D, Lars E, og Idar. Alle klare for en(kanskje) siste langtur, som avslutning på en begivenhetsrik sykkelsesong med mange ritt og nye rekorder.

Ja, og så ferskingen da, som tidlig avslørte sin relativt korte fartstid med sko som henger fast i pedalene. Det ble nesten et stygt massevelt allerede før start. Pinlig.

Første etappe gikk altså mot Åsane, og det i et forrykende tempo rundt Eidsvågsneset. Ekspressfart? Det slo meg at det uttrykket nok ble tolket litt ulikt i startgruppen. Her var det bare å gi på alt på pedalene for å ikke bli frakjørt før Gullgruven!

Bilde oppe fra venstre: Erik D, Idar og Marius J Bilde nede fra venstre: Lars E, Cathrine W, Marius E og Morten W

Sykkelveien fra Arnakrysset i retning Arna var rett og slett flott, og de slakke nedoverbakkene uten trafikk kom beleilig for ferskingen. Puuh! Endelig mulig å hente seg inn igjen.

Sånn ca akkurat da jeg hadde begynt å tenke at lagtempo og langtur var kjekt, begynte de andre å prate om "den lange bakken opp Gullfjellet". Hva?! Skulle vi ikke rundt Gullfjellet da?!! Før jeg rakk å legge inn protest og stevning for tingretten, var motbakken der...
Steike, der rykket feltet fra! Det ble akkurat som det sto i invitasjonen: "De som bobler over av krefter kan evt ta et ekstra drag opp bakkene". Her var det bare å bite tennene sammen (nok en gang) og klatre etter beste evne - i sirupsfart.

På toppen av bakken vanket det oppmuntrende ord fra de andre (som hadde ventet en stund). Den verbale klappen på skulderen gav, sammen med rikelig påfyll av væske, ny giv for neste etappe! Svetten ble tørket av sykkelbrillene mens fotografen fikk tatt de obligatoriske bildene, og så var vi i gang igjen.

Veien videre mot Os var kanskje flottere enn enn sykkelveien fra Arnakrysset som vi hadde bak oss. Lite trafikk, mye svinger, høy fart og artige bakker. Nå var det lagtempo! Og de neste milene gikk fort unna.

På Os ble det tid for en velfortjent pust
i bakken ved bensinstasjonen. Det ble smått med mat, men rikelig med påfyll av væske. Noen valgte Villa brus og Pepsi Max, men jeg tror de mest erfarne syklistene bunkret opp med propangass rett fra tanken (som vist på bildet).

Det ble et kort stopp. Alle var klare for hjemturen, og siste etappe til via Kalandsvannet, på sykkelstien mot Nesttun og videre mot sentrum.

Turen fra Os ble seig, og jeg våger å påstå at det ikke bare var ferskingen som etterhvert begynte å kjenne det godt i lår, legger, nakke og skuldre.

Vi gjorde et siste fellesstopp ved Krambua, takket for turen, før den siste mini-etappen hjem til Mindeveien (for min del). Usikker på om det ble soft is på resten av gruppen.

Tall fra sykkelcomputeren:
Total distanse: 11.67 mil (og ikke 8-9 mil som Lars sa!)
Total tid: 4 timer og 33 minutt
Snittfart: 25,58 kmt
Toppfart: 70,44 kmt!

Oppsummering: En fantastisk flott sykkeltur! Det er kjekt å få drahjelp og oppmuntrende ord på langtur. Turen rundt Gullfjellet er ikke litt lengre enn den til Os. Den er mye lengre. Sykkelsesongen er kanskje på hell for noen, men for den nyfrelste ferskingen har den så vidt begynt!

Takk for turen!

Storehesten Opp 2011

Lørdag 25. juni. Fem fjellgeiter satte kursen mot trivselsfylket for å delta på det 11,2 km lange motbakkeløpet Storehesten Opp, med mål på 1209 meters høyde. Her er et knippe bilder fra den flotte turen (klikk på bildene for større utgaver):

1200 deltakere ble tatt i mot på beste vis av innbyggerne i den lille bygden Bygstad utenfor Førde. Arrangøren hadde også god hjelp fra generalsponsorene Firda og Airlift, som fraktet henholdsvis deltakere til og fra startområdet og forsyninger til de mange mat- og drikkestasjonene oppe i fjellet. 

Rune, Haagen, Marius E, Marius J og jeg er endelig klare til start etter et lite dusin kleskift. Vi løp inn og ut av garderoben som modeller på catwalken - med stadig lettere plagg etterhvert som solen gradvis brøt gjennom skylagene. 

Marius E droppet den siste sløyfen med oppvarming og brukte i stedet de siste minuttene til en pep talk med støtteapparatet.

 Det er såvidt mulig å skimte løperne som forserer den tunge snøen i en av de siste harde kneikene opp mot toppen. Bildet er hentet fra storehestenopp.no. 

Kondis-fotografen knipset en tydelig sliten fjellgeit. Men bak den syretunge masken skulte det seg også en viss glede over å endelig kunne hamle opp med Haagen. Å passere den formsterke bukken var omtrent like stort som å taue inn Dag langs Kalandsvannet under sykkelrittet Os Rundt tidligere i vår. Nå fikk Haagen noe å gruble på frem mot Skåla Opp, 13. august.

Marius J. løp friskt hele veien fra start til mål og var uangripelig i dag. Her er han i mål, godt fornøyd og i full sving med klesskiftet oppe i tåkeheimen. Vel hjemme i Bergen avsluttet unggutten turen på den heller bråkjekke måten: "Ja ja, no får dokkar legge dokkar i trening fremover". 

To bukker til i mål. Haagen ble øyensynlig lang i masken da Rune plutselig kom ut av tåkeheimen og passerte ham noen få meter før målgang.  Rune utviste tilsvarende lykke.

Det var iskaldt på 1209 meters høyde og derfor var godt å ha med seg fullt klesskift i ryggsekken. Løperne i konkurranseklassen må ha 2,5 kilo på ryggen, så det er ingen grunn til å være knepen når sekken skal pakkes. Mellom byttetøyet er det også god plass til kjeks, skiver, sjokolade og bananer -kulinariske opplevelser alt sammen.  

Matstasjon og uteservering. Det smakte godt med frukt på vei ned fjellet, og i det vi tygget i oss store mengder appelsiner og vannmeloner, fikk vi også en liten pause fra løpsanalysene, og tid til å nyte utsikten.

En stor garasje var bygget om til vaskehall for groskitne løpere og de av oss som hadde husket håndkle rakk akkurat en kort dusj bak presenningen før vi hanglet oss videre til den like provisoriske fast food-boden for inntak av langtrekte grillpølser og hamburgere med mye kinakål. Så bar det rake veien hjem.

Dagens bukkeresultater:

Marius J.: 1.36.11
Lars: 1.38.50
Rune: 1.39.42
Haagen: 1.39.45
Marius E: 2.01.42

Storehesten-veteranen Rune var med for 3. gang og forbedret fjorårets tid med ca tre minutter. Det går rette veien. Flere resultater og bilder er tilgjengelig på http://www.storehestenopp.no/ på Kondis.no.

Bukkeritt og fredagspils på Ulriken

I går, 6. mai, var det endelig tid for for årets første bukkeritt over Vidden. 7 geitebukker stilte til start fra Fløyen. Ørjan, Erik, Rune, Morten, Haagen og Lars la på sprang i samlet felt i femtiden, en drøy halvtime etter at Marius hadde startet sitt løp mot Ulriken.

Det hadde regnet en del tidligere på dagen, og det var noe usikkert om bukkerittet kom til å bli en blaut affære, med sleipe berg og gjennomvåte ulltrøyer. Til alt hell ble det sparsomt med nedbør og stien hadde blitt relativt tørr igjen og trygg til å sette fart på. Temperaturen var heller lav sammenlignet med jubelvarmen tidligere i uken. Men den kjølige luften skulle vise seg å bli en fordel for samtlige!

< Det var på forhånd klart at alle gikk for ny pers, og for enkelte lå det i tillegg en stor motivasjon i den stadig tilbakevendende drømmen fra den lange vinteren - å slå Pål sin suverene bestetid fra seinsommeren i fjor på 1 time og 30 min.







Tidligstarter Marius kom først i mål på Ulriken og kunne med tiden 1:43:42 fornøyd notere nesten 10 min forbedring på persen. Etter en stund kom Erik i mål som førstemann fra fellestarten, med ny sterk geiterekord på klokken: 1:21:45! Noen minutter senere kom hovedfeltet inn med Lars som trekkgeit, alle med nye perser rundt 1:29:29, og til slutt Morten på 1:32:15. Det ble som seg hør og bør straks sendt sms til Pål (som ikke hadde mulighet til å delta) om at han var vippet ned fra tronen. Svaret fra Pål var knapt, men storsinnet: "Konge. Gratulerer."

Etter et raskt klesskift satte geitene seg til bords i Skyskraperen (restauranten på Ulriken) for å nyte hovedpremien: fredagspils 643 meter over havet. Her fikk fjellgeitene hyggelig selskap av Lillian, som hadde tatt seg opp fra Montana for anledningen. Løpet ble behørig analysert, Pål sin gamle pers fikk enda mer omtale, det ble mimret om den tiden da engeli-brødrene pleide å ta røykepause halvveis opp Stoltzen, og Lillian vekket interesse med fortellinger fra det gode liv som kystgeit i BSI Kajak. Enkelte kjøpte til og med pils nummer to. For en kveld!


Geriatrikerne med morkne knær valgte å runde av kvelden med å ta banen ned, mens Lillian og Marius trosset den sure vinden og småløp i uren ned.

Det blir nok ikke lenge til sesongens andre bukkeritt over Vidden, og da gjenstår vel bare spørsmålet: Er det noen som klarer å utfordre Erik sin ferske geiterekord på 1:21:45?

Løvstakken, baby!

"Løpar opp Griseryggen. Ser hon liggar der med varden på toppen. Hon e så deilig, så deeeeilig...
For hon e Løvstakken, baby! Løvstakken, baby!"

Dette kunne vel fint vært refrenget i en flett ny skranglelåt fra de lokale heltene i John Olav Nilsen & Gjengen? Det var i alle fall det jeg smått fantaserte om da jeg hadde sesongåpning på Løvstakken i ettermiddag.

I fjor kom jeg i gang allerede i januar tror jeg, men i år har den første turen blitt utsatt alt for lenge. Og unnskyldningene har vært omtrent like tallrike som ukene vi har bak oss; det har vært for mørkt, det har vært for mye snø og is i løypen, det har vært for mye regn og vind, jeg har vært for mett etter middag osv. Resultatet har blitt at den trauste asfaltløypen i lavlandet rundt Tveitavanet har fått seile opp som en stayer i geiteloggen. For ikke glemme alle de sjelløse timene med hyseblikk på eliptikalen. Innegym klinger liksom ikke så bra i lengden for en som sprader rundt med en geit på t-skjorten...

Men i dag evnet jeg altså omsider å vekke fjellgeiten i meg til live igjen. På med de superlette motbakkeskoene fra Inov, lett jogg fra Mindeveien til foten av Griseryggen i Fredlundsvingen.

Startet klokken, og fortsatte med løpesteg de første 20 m. Deretter over i hurtig klyv opp de bratte bergene til ca halvveis mot toppen, der hvor stien flater ut. På slutten av sesongen i fjor (etter et sted mellom 60 og 70 turer i samme løypen), ville jeg ha startet å løpe igjen omtrent her, men det var det rett og slett ikke pust til i dag. Melkesyre i bøttevis. Måtte fortsette med tempotrakk opp til siste flaten mot de gamle mobilmastene på toppen (som vist på bildet). Klarte å mobilisere til en spurt (etter å stoppet opp for å ta bildet..) inn mot mål, og kunne stoppe klokken på 24.13. Helt sprengt.


Tiden opp vitner på ingen måte om en tilbakelagt bragd opp Griseryggen, men sammenlignet med sesongåpninger tidligere år på over 30-tallet - slettes ikke verst!

Nedfarten ble den tradisjonelle: I fullt firsprang på snø og is ned mot Skillingsbollen, forbi den verdenskjente "Jesus lever-steinen" og ned i Løvstakklien, og lett jogg på asfalt hjem til Mindeveien.

Endelig er 2011-sesongen på Løvstakken offisielt i gang!

"Løvstakken baby! Løvstakken, baby!"

Juletrim på Radøy

Det er fort gjort å forspise seg på sjølvaste Julaften. Resultatet blir gjerne at de store mengdene med ribbefett blokkerer for oksygentilførselen til hjernen, og i år ble i alle fall denne fjellgeiten både slørete i blikket og slapp i klauvene. Pinnekjøtt på Julaften er ingen spøk.

Fra venstre: Marius, Kari, Guro og Bjørnar

1. Juledag og dagen derpå etter det store etegildet. Fire fjellgeiter har gjort et rykk for å motvirke det totale julekolaps. Konfekteskene og lefsefatet er parkert. Det er tid for en felles økt med løping i snødekt julelandskap.

Løypen går fra Kjeseth (på Radøy nord for Bergen), på asfalt sørover til Lundsåsen og samme vei tilbake. En løype på totalt like i overkant av 8 kilometer - akkurat passelig langt rett etter en rikholdig julebrunch...

Marius i mål. Sliten og fornøyd.

Bjørnar i fin stil (til ære for fotografen).

- Aaaarf...

Alle var samde om at det var en ut over det vanlige stri løpeøkt, men at det var en uslåelig resept mot det totale julekolaps!

God jul!

Maratonkarusellen 2010 - finale

Årets siste løp i Maratonkarusellen gikk av stabelen lørdag 4. desember og hele 190 sprekinger hadde tatt noen timer fri fra julehandel og julebakst for å løpe seg gjennom hel eller halv maratondistanse i Fana. Fjellgeitene stilte med en formsterk bataljon på den "korte" distansen: Kari H, Cathrine W, Ørjan I, Marius E, Lars E og Pål T. Gradstokken har lenge har vist oppunder -10 grader, men i løpet av de to siste dagene før løpet steg temperaturen rikelig, og under sin tale til løperne rett før start, kunne arrangøren derfor love en fartsappellerende løype med 90% bar asfalt. Gode poteter.

Det er godt og varmt inne i gymsalen på Fana stadion og her ser vi siste peptalk i geiteleiren.

Dagens debutant, Marius E, blir registrert i BFG Fanas langdistansemantall.



To raske (og nesten like) menn i passiar med BFG Fana. Fjellgeitenes Pål T og prins Alemayehu fra Varegg.



 




Cathrine og Pål. God oppvarming er ekstra viktig i kulden. Foto: Trygve Andresen.



Startfeltet. Foto: Trygve Andresen.



Cathrine i støtet. Foto: Trygve Andresen

Marius E var godt fornøyd med distansen og klarte seg fint gjennom hele løypen. Senere på kvelden kunne han dog melde om en blemme på størrelse med Wales under den ene foten. Tiden ble 2.11.04.



Arkivfoto. Det er ikke lett å vite om det er bøtten med sportsdrikk fra Fjellgeitlekene i sommer som virker fortsatt eller om det er pinnekjøttet fra julebordet dagen før som kan forklare Cathrine W sin sterke 5. plass i dameklassen (på 27 løpere) og 1. plass i klassen K20-34. Tiden ble på sterke 1.45.28 - ikke langt unna pers.



BFG Fana er en durkdreven arrangør og vet meget godt hva som teller etter et langt løp. Store mengder gratis vafler og kaffe fikk Fjellgeitenes løpstrøtte hjerter til å smelte. Pål satte ny pers på 1.37.27 og Ørjan hadde ny bestenotering på 1.39.11. Dagens fotograf og skribent, Lars E, tok også ny pers, på 1.43.30.

Kondis har reportasje med flere bilder og komplett resultatliste.



I skyggen av Amundsen

- eller storyen om en litt uvanlig skitur

Vinteren og snøen er tilbake i Bergen, og i dag tidlig ble jeg derfor stående ganske lenge og kike ut stuevinduet hjemme i Mindeveien. Det har seg nemlig sånn at jeg har panoramautsikt mot Ulriken og vidden, og dermed et ypperlig utgangspunkt for å gjøre opp en mening om det er gode forhold for langtur i byfjellene - med eller uten ski på beina. Men i dag var jeg veldig usikker. Var det for lite snø for skitur, eller motsatt akkurat for mye snø for en løpetur over vidden?

Jeg tok sjansen på at det var mulig å gå på ski, hentet frem mitt antikke skiutstyr fra boden, og satte meg på en buss mot Montana.

På Montana ble det fort klart at det var for lite snø til å gå på ski opp til Ulriken. Jeg traff på ingen andre med ski, ble litt skeptisk til hele ski-prosjektet og spurte folkene på ulriksbanen om det var mange som hadde reist opp med ski. De ristet på hodet. - Nei, ingen.

Jeg vurderte sterkt å dra hjem igjen, men banefolkene vet tydeligvis hvordan de skal selge billetter til unge menn med beslutningsvegring. - Vent litt, du! Du kan jo være førstemann! Så kan du vurdere snøforholdene og gå opp løype og sånn. Veldig bra det, altså!

Jeg kjøpte billett og tok banen opp.

Det var på ingen måte for lite snø for skigåing. Det var plenty med snø! Over halvmeteren flere steder. Ganke sur vind, men den ble blendet til plussgrader av strålende sol fra en skyfri himmel. Herlig.

I det jeg spente på meg skiene, merket jeg at den ene skiskoen ikke var helt som den skulle være. Skiskoene (som ble skipet ut fra fabrikken mens Borten forsatt var statsminister) hadde sakte men sikkert begynt å gå i oppløsning siden forrige sesong. Hælen hadde løsnet fra sålen på den ene skoen. Vel, vel. Det fikk heller stå sin prøve. Jeg hadde jo tross alt tatt på meg oppgaven med å gå opp løype.

Tungt arbeid. Skare og is hadde vært å foretrekke, men snøen var dessverre solvarm, tung og vrien å forsere. Den første etappen fra Ulriken er i tillegg svært kupert, så det ble en fryktelig tung start. Med ett var hele skillingsbolle-frokosten svidd av. Her hadde jeg stavret meg gjennom snøen i nesten en time, sunket gjennom ørten ganger ned til iskaldt myrvann, og gått på trynet to ganger. Og likevel ikke kommet lenger enn til Turnerhytten. Skandale.

På Turnerhytten ble jeg tatt godt i mot av hyttevaktene - to turnkvinner ikledd strømpebukse og vaffelrøre. Sexy. De hadde bare hatt en gjest så langt, og bydde frem et stort overskudd av kakao og "paffler" (vaffelrøre steikt som pannekake). De ville by på rødvin, og snakket om laksen som de skulle lage til utpå kvelden. Om at det var koselig å sove sammen forran peisen i stuen, og om hvordan de ble så fryktelig yre på fjellet. Jeg sa at det var tungt å gå opp ny løype, at jeg neppe kom til å gå særlig mye lenger inn på fjellet, og at det var veldig trivelig på hytten. De fniste og bød på flere "paffler".

Storyen kunne med fordel ha endt her. Hadde det ikke vært for at det selvfølgelig måtte dukke opp en friskus fra Bergen Turlag. Du kjenner typen. I slutten av femtiårene, hestehale og med anorakk laget av fallskjermstoff fra siste verdskrigen. - Eg har laget spor helt fra Munkebotn! Du trenger ikkje bekymre deg, kompis. Klart du kan henge her på hytten, men det e no et grådig fint spor då!

Alltid en som må ødelegge. Jeg spente på meg skiene igjen og la i vei mot vidden.

Den løse hælen hadde nå blitt til en eneste lørje. Det samlet seg mer og mer snø mellom hælen og sålen, slik at skoen etterhvert ble litt som en høyhælt sko. Det er klart at det fikk en del å si for fremdriften. Vinden hadde føyset igjen sporet som friskusen hadde gått opp, og jeg var raskt tilbake i samme modus som i starten på turen. Tung og treg trakk i dyp snø. Etterhvert kom det noen folk motsatt vei, til fots. De var slitne, og fortvilet for at de ikke hadde valgt ski. Jeg pekte på skoene mine og beroliget med at vanlige sko nok var å foretrekke fremfor mine snow-pumps.























Over vidden og Borgevardegga hadde jeg noen flotte øyeblikk innimellom kavingen. Snø, sol, ingen folk, og et fantastisk landskap. Friskusen fra turlaget hadde irriterende nok rett. Det var virkelig supre forhold for skigåing.

Før jeg satte utfor Geiteskaret tok jeg en ny sjekk av skoene. Nå var det bare noen centimeter igjen av festet mellom sko og såle. Skoen var full av deilig kald snø. På tide å komme seg hjem fortere enn paffel! Det fikk heller bare være at all styring og kooridinasjon gikk fløyten i det skoen var i ferd med å forlate såle og ski. Jeg satte utfor, gikk på trynet hver femte meter, prøvde å holde tempoet og varmen i kroppen. Og helst et kontaktpunkt mellom sko og såle.

I Hyttelia (ved foten av Rundemanen) var leken slutt. Det endelige skillet mellom sko og såle fant sted i skumringen 23. oktober 2010, og lite kunne gjøres for å bøte på det som måtte komme. Resten av turen måtte gjennomføres på labbelesten. Jeg forbannet de antikke skiskoene et helt minutt, kastet innpå en skive og begynte å løpe ned Isdalen. Delvis på sokkelesten, og med skiene på ryggen. En eldre herre kom i møte et stykke på veien. - Du trenger jo ikkje å løpe når du har ski, gutt!
Jeg viste ham skien hvor bare sålen sto igjen i bindingen. Han sa ingenting, sulte inn hunden og økte farten. Håper han ikke trodde at jeg hadde kjempet og slitt til meg hele skien fra et tilfeldig offer på fjellet. Jeg løp videre. Beinkald på tærne.

Endelig asfalt under labbene. Og etter noen sekunder en drosje i syne. Reddet.

Ta gjerne søndagsturen på ski over vidden i morgen. Anbefales faktisk på det varmeste.
Men for all del - sjekk skiskoene før avgang. Og hils til damene på Turnerhytten.