Så går vi opp - så går vi ned - så går vi opp igjen!

Konkurransen "Bergens sprekeste bedrift" er inne i sin 3. uke and the heat is on! Storm Geo og Slettebakken meinghets eldresenter er i en liga for seg selv- de har allerede passert 200% (av det samlede kravet). Men, vi har evaluert vår tiltaksplan og justert noen av målene, og går på med dødsforakt. Vi er på 17. plass med førstelaget (av ca 165 lag) og som samlet bedrift er vi på 5. plass. Ikke verst for sosialarbeidere som mange forbinder med fotformsko og lilla skjerf!

Det har stort sett regnet disse ukene og i lunsjen har praten gått jevnt og trutt om regntøy, vasking av sko, innkjøp av flere treningsklær, samt høylydt drøfting av enkelte jobbgeiters bekymringsfulle fjellmaniske tendenser. I en slik konkurranse kommer også det for noen heller ukjente KONKURRANSEINSTINKTET tydelig frem. Mange lider nok av den feiloppfatningen at alle sosialarbeidere er opptatt av "deling av goder", at vi lever etter mottoet "veien er målet" og "det viktigte er å delta" osv. Tjaaa, det og - men; vi elsker premier, oppmerksomhet, mediedekning og å vinne!

I dag ble det annonsert at arrangøren skulle stå på stand på Løvstakken fra kl 17, med overraskelser. Selvfølgelig måtte vi legge dagens tur opp etter det. Noen av oss løp ut fra etaten med det samme stemplingsuret gikk. Målet: Å rekke to fjell på én tur. I lett regn (ja, for vi kunne se og høre hverandre), gikk turen fra Nordnæsdalen til Damsgårdsfjellet, videre derfra til Melkeplassen, hvor vi plukket med oss to jobbgeiter til, så opp Løvstakken. Vi hadde håpet på varm kakao og nystekte boller, men det som møter oss er mye vind, gavekort på hotellfrokost og konkurranse. To utsendte unggutter fra arrangøren tok vennlig i mot oss og heldigivis tok de i bilder. Vi sørget for å nevne (flere ganger) at dette var vårt andre fjell for dagen og satser på god mediedekning. De unge guttene satte stor pris på vårt løfte om å ta med kake og kakao til neste treff (ettersom arrangøren selv ikke har tenkt på dette).

På veien møtte vi flere andre lag i konkurransen og frykten for at de skulle snike seg forbi oss på resultattavlen førte til at de to siste jobbgeitene og ville gå Damsgårdsfjellet. Da fikk Anne Grete og Linda den gode idéen om å gå over Damsgårdsfjellet tilbake til Nordnæsdalen. 3 fjell på en dag - det må vel holde de andre bak oss? Full fart opp og over og tilbake ved bilene ca 3 timer etter start. En god dag i fjellet for Jobbgeitene!

Heia 5172 Up&Go Active!

Byens sprekeste bedrift - Kick off!

I etaten har vi i mange år jobbet med - og for- måloppnåelse. Både når det gjelder våre brukere, arbeidsmiljøet, nærværet og økonomi. Alle gode sosialarbeidere vet at det er viktig med en klar og tydelig tiltaksplan, med avgrensede og målbare delmål som jevnlig evalueres. En god tiltaksplan øker mulighetene for utvikling, trivsel og mestring.

Så, nå er det klart for en ny tiltaksplan og en ny utfordring for Jobbgeitene. Vi har hatt turgruppe i flere år, vært rundt omkring i de norske fjellheimer, og besteget mang en vakker fjelltopp. Ikke så overraskende da, at vi tente på idèen om en bedriftskonkurranse. BT sprek (og TIF Viking?) arrangerer denne høsten konkurransen: Bergens sprekeste bedrift?. Vi regner oss for særdeles spreke og har selvfølgelig meldt oss på - med to lag! Ett mosjonistlag og ett ambisjonslag. Vi forventer å vinne, om ikke hovedpremien, så en av ukespremiene eller navnekonkurransen. Dersom noen har gode navneforslag til lagene våre, kan de legge igjen en kommentar under innlegget.

Primus motor i turgruppen, Mai Liss, har laget et flott turprogram for de neste 6 ukenne. Alle deltakere har ukesdelmål, vi har fast evaluering hver mandag:-)

I dag inviterte arrangøren(e) til Kick off ved Brushytten. Vi fant ut at det er best å ta konkurrentene i øyemål og vurdere om vi må endre eller legge til nye delmål i vår tiltaksplan. Vi startet med godt mot og oppholdsvær fra Badstuen. Opp Skredderdalen måtte flere, relativt nye jobbgeiter, innse at fleece og vindjakke kanskje var i varmeste laget. Vi gikk bortover til Sandviksfjellet og himmelens sluser åpnet seg. Turen gikk videre opp til Rundemanen. Nå var det regn, gjørme, tåke og vind og noen, relativt nye og velkledde jobbgeiter, ristet oppgitt på hodet over de mer erfarne jobbgeitene som var gjennomvåte og tynnkledde. Full fart ned til Brushytten - klare for overraskelser, varme og kakao. Men, hva møter oss? Flere gjennomvåte bedrifter, ett knøttlite telt og saft til alle.  Heldigvis reddet arrangøren seg inn igjen med en lagquiz - vi elsker jo konkurranser og utikter til en premie. Turen videre gikk i ulikt tempo. Noen måtte jogge for å holde varmen, andre klarte seg med powerwalk ned Tippetue.

La regne øse ned, la det renne strie strømmer - ingen storm i verden, kan stoppe jobbgeiter på premiejakt!

LET THE GAMES BEGIN!

Jobbgeiter på Løvstakken

Etter avvikling av ferie i etaten, var vi onsdag denne uken klare for tur igjen. Det er bare litt over en uke til Den Store Utflukten og flere av oss føler behov for å finpusse formen frem mot vandring i Rondane neste helg. Derfor var oppmøtet stort, hele 9 jobbgeiter og 2 jobbgeithunder!.Vi vandret med freidig mot til toppen av Løvstakken. Det ble fort full sprekk i laget, noen tjuvstartet (da de er lei av alltid å ligge bakerst), andre løp (da hun skulle rekke både grilling og fotball), mens noen tok det relativt rolig (for ikke å stresse hundene for mye). Flott vær, mye kjekt å snakke om. Alle gleder seg til langturen!

Som vanlig tok vi turen opp fra Melkeplassen. Her er det flott sti hele veien opp, variert terreng og god utsikt.

Klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!

Har dere noen gang ruslet bedagelig rundt i sentrum, gjerne med en is i solskinnet, eller gått i hurtig tempo en tidlig morgen, trøtt i trynet, på vei til et ubehagelig møte, og fnyst over de overivrige, treningsnarkomane, selvhøytidelige joggerne, som bare må løpe svette og glinsende innimellom oss litt overvektige og utrente? Tenkt at det får nå være måte på å fremheve sin viljestyrke og sunnhet? Finn et fjell, få deg et liv! Det har i alle fall vi.

Men, torsdag var det vår tur. Opp før fuglene sang, på med treningstøy, hive badetøy, klær og sminke i en sekk og legge i vei mot Nordnes. Litt kjedelig at sykkelen hadde et punktert fremhjul, men det holdt da til sentrum. Så var det bare å jogge videre, med sykkelen i ene hånden, en sekk som hele tiden truet med å falle av og en tanke om at vekkerklokken skulle ringt bittelitt tidligere, så man hadde rukket litt frokost og drikke.

Vel fremme ved sjøbadet, inn med sekkene og ut på løpetur. Nordnesparken er vakker, men ikke særlig stor. Så der løp vi; bortover Strandkaien, rundt Lille Lungegårdsvann, over Torgallmenningen. Tråklet oss vei mellom dresskledde forretningsfolk, pyntede damer, en trøtt russ og noen som tydeligvis ikke hadde fått morgendosen med kaffe. Vi løp der, blide og snakkende, en smule fornøyd over alle som kunne se oss, beundre oss for vår viljestyrke og sunnhet.

Tilbake i Nordnesparken spratt vi så lette på tå inn i sjøbadet, der vi svømte noen hundre meter i oppvarmet vann som holdt 24,4 lindrende varmegrader. Fornøyde stilte vi i studentkantinen, litt røde i fjeset, kjøpte frokost og kom akkurat i tide til første forelesning. Våre medstudenter var veldig imponert, noe vi selvfølgelig visste de kom til å bli. Så spørs det da, om vi klarer å opprettholde imaget som sunne, veltrente morgenfugler resten av studieåret. Vi tar i hvert fall fri i morgen:)

Det er passende å avslutte med mottoet fra ungdomsår i 4H: " Vi lovar å arbeida mot det mål; å verta ein ungdom med klårt hovud, varmt hjarta, flinke hender og ei god helse!".

Jobbgeiter på Lyderhorn

Etter en kjekk dag med kurs og kunnskapsutveksling, var jobbgeitene klare for en ny fjelltur i går. Med på laget var andre geiter fra andre jobber og hele 13 stykker la i vei i vårsolen. Noen kledd for stranden, andre for overnatting i snøhule. Det gikk ikke lang tid før det var full sprekk i laget. Varierende form/alder, diverse allergier, av med klær/på med klær - alt medførte ujevnt tempo. Men som gode sosialarbeidere, med godt utviklet evne til empati og kjennskap til et fjell av kunnskapsbaserte metoder, ventet de fremste på det midterste og de midterste på de bakerste, mens det ble gitt gode og tydelige beskjeder og ros og oppmuntring underveis. Hadde vi bare hatt videoapparat med, hadde det blitt mange flotte sekvenser som vi kunne studert og brukt i veiledning fremover:)

Etter vel 1 time var vi samlet på toppen. Nedover gikk alle i eget tempo og alle fant faktisk tilbake til bilene, som sto parkert ved tankene i Skålevik. Det sies at det finnes mange veier til Rom, men jammen er det mange stier til Lyderhorn og! Dagens rute, fra Skålevik. anbefales. Da unngår man asfalt og turen starter med det samme.

Jobbgeiter - på`n igjen!





Når det våres i luften, kjenner jobbgeitene det rykker i føttene. Etter å ha holdt kroppene i noenlunde form vinteren gjennom - med volleyballtrening og morgentrim, er vi klare for nye utfordringer og turer frem mot Den Store Utflukten i august. I år skal vi til Rondane. En lengre reise, men med en ikke fullt så krevende fjelltur som i fjor.

I dag var vi klare for tur nummer 3 av året, denne gang til Blåmanen. Blåmanen har vi fast på programmet hvert år, og i år som i fjor, var vi heldige med været.



 

På vei ned igjen gikk vi innom Fjellhytten, en kjekk skogssti og en fin variasjon fra den vanlige ruten.

Det er godt å være i gang igjen. Nå er det tur en gang pr uke fremover og vi skal besøke mange fjell både i og rundt Bergen:)

Jobbgeiter når nye høyder - Glittertind

De aller sprekeste jobbgeitene Anne-Grete, Jostein og Sissel hadde fortsatt futt i beina og satte kursen mot Glittertind dagen etter at Galdhøpiggen var besteget. Vi startet med friskt mot og i godt tempo i en god oppoverbakke som tok ca 1 time, før det flatet litt ut og vi gikk innover i fjellet. Vi tok igjen en turgruppe fra Rieber Mohn og jogget lett forbi dem, kroppen kjentes fin og lett ut, og motivasjonen var på topp! Vi balanserte på mange steiner over brede elveleier og passerte en flott kulp med friskt, klart og rennende brevann. Vi var alle enige om at vi skulle ta et bad der på vei tilbake. Etter ca en halv time på tilnærmet flat mark, startet den virkelige stigningen. Det var i starten klatring opp den bratte fjellsiden og vi måtte senke tempoet betraktelig og finne en god rytme som fikk oss oppover, en fot foran den andre… Jostein gikk foran og viste vei, men vi jentene hang godt på. Sludd og snø stoppet oss ikke, vi var godt utstyrt og vi måtte ta på det meste av klærne vi hadde med i sekken etter hvert som vi besteg stadig flere høydemeter. I iveren etter å nå toppen, glemte vi å tilføre næring til kroppen så de siste hundre meterne var tunge å gå. Breen på toppen var dekket med blåis, men pga nysnø kunne vi gå på breen og nå det aller høyeste punktet 2465 moh! Vi nådde toppen etter 3 timer og 20 minutt fra veien og adrenalinkikket var til å kjenne, føle og høre på! En fantastisk opplevelse!

Turen nedover gikk greit, men vi kjente på knærne at vi hadde gått Galdhøpiggen dagen før. Vi var ikke like varm i kroppen på vei nedover når vi kom til kulpen som vi hadde vært på vei opp, men kom til at kroppene hadde godt av en sjokkavkjøling -  så vi kastet oss uti. Og ja, det var en iskald sjokkopplevelse, til og med pulsklokken stoppet! Men helt fantastisk!

Resten av turen ned gikk fint. Vi brukte like lang tid ned som opp, så vi kom til at vi hadde gått godt på oppover. Turen ble avsluttet med en iskald brus på Spitersulen før vi satte kurs mot Bergen og tilbake på jobb dagen etter.

Vi gleder oss allerede til neste års tur!

Tekst og bilder: Anne-Grete

Galdhøpiggen- Jobbgeiter på topp!

Bakerst f.v: Morten, Svein, Mai Liss, Jostein, Bård Oscar, Ingunn, Alfred og Cathrine.

Fremme f.v: Evyann, Sissel, Martha, Anne Grete, Linda. Aina og Margunn. Kari og Marie gikk nedover før gruppebildet ble tatt.

Endelig! Turen vi har jobbet mot og gledet oss til i flere måneder skal gjennomføres. Fredag kjører fem biler fra Bergen, en bil fra Oslo og en bil fra Trondheim mot Jotunheimen og Spiterstulen. Vi fra Bergen følger Gule siders reiserute og suser mot Voss, over Vikafjellet og Sognefjellet og er fremme ved Spiterstulen etter litt over 6 timer. Eller, en bil klarte faktisk å bruke 8 timer og 30 minutter - og fremdeles påstår sjåføren at de kjørte på:)

Vel fremme koser vi oss med treretters middag: Suppe, ovnsbakt ørret og eplekake med krem. Vi setter også pris på litt øl og vin - selvfølgelig ikke for mye - vi skal jo være i superform neste dag. Ut på kvelden er alle på plass og vi koser oss med gitar og sang før vi køyer tidlig. Vi er jo klar over at nok søvn er viktig for alle toppidrettsutøvere. Det siste vi gjør før vi køyer er å sjekke værmeldingene for neste dag - Sol hele dagen!

Lørdag morgen kl 07.30: Linda varmer opp med Jan Fonda outfit og aerobic i gangen og vekker de som fremdeles sover. Solen glimter med sitt fravær og regnet øser ned. Vi er optimistisk. Vi hiver innpå frokost og smører noen durabelige nister. Fortsatt regner det og vi går til innkjøp av regnponchoer i alle regnbuens farger.

Kl 09.00 starter første pulje. Vi ser ut som en liten gruppe japanske turister som ikke finner helikpteret sitt.

Opp, opp og enda mer opp. Dette blir litt av en start. Her er det ikke snakk om å gå seg litt varm før alvoret starter. Nei da, her er det bare å finne et tempo og kjøre på. Det viser seg fort at formen og tempoet er svært varierende. Som gode sosialarbeidere begynner vi turen med mantraet "alle skal opp sammen", men dette blir ganske kjapt forkastet. De som går fort blir kalde av å vente og de som tar tiden til hjelp blir stresset av at andre står og står og i det de endelig kommer frem til ventestedet er de første klar til å gå videre. "Svigermorpause" var det noen som kalte dette.

Terrenget er steinete og ujevnt og vi må følge med hvor vi setter beina. Solen kommer frem ved ca 1600 meter og da er det av med poncho og regnbukse.

Etter hvert som vi kommer høyere åpenbarer det seg fantastiske utsikter, fjell på fjell på fjell. Nå er det bare stein og isbre rundt oss så langt øyet ser. Ja - og folk da. Små folk, store folk, gamle folk og unge folk. Det er mange som tar turen opp denne dagen. Vi kan og se en del pingle-fjellgeiter, som rusler over breen fra Juvasshytta - en betraktelig kortere og enklere tur.

Etter ca 3,5 timer er første pulje på toppen . Vi får plass inne i hytten og ser utover fjellene rundt oss mens vi speider etter resten av gjengen, som kommer på rekke og rad. Jostein åpner en øl, vi spiser skiver, nøtteblanding og kjeks, vi drikker jæger og whiskey og er rett og slett veldig fornøyde med oss selv.

Turen ned er et kapittel for seg. Noen er modigere enn andre og setter utfor breen. Hei hvor det går! Etter hvert er det mange som kjenner at kroppen ikke er som den en gang var. Det kan nevnes smerter i knær, ankler, legger og lår. Et par knall og fall ble det også, men ingen store skader.

Men, alle er glade og fornøyde med turen og stemningen er veldig god på Spiterstulen. Vi koser oss med basseng, vin i badstuen, god middag og gode historier og har mange gode forslag til neste års tur. Ikke overraskende kommer det veldig mange ønsker om bortover-tur:)

Søndag. De sprekeste geitene tar turen til Glittertind, de støle reiser hjem og de som verker sånn passe i leddene tar en restitusjonstur på flat mark før hjemturen starter.

Ainas Ode til Galdhøpiggen og mor si:

Eg starta med friskt mot, regn og plastikk, tenkte at denne turen vert fantastisk.

Eg sleit meg opp frå stein til stein, eg heldt opp motet for sola skein.

Eg nådde toppen, eg felte ei tåre, og tenkte på mamma som meg i ni månadar har båre,

tru om ho hadde lika ilt i låret????

Mai Liss tok fine landskapsbilder underveis. Her er et lite knippe:

Jobbgeiter på Flåfjellet

Som en siste oppkjøring før den store turen til helgen hadde vi i dag valgt oss et nytt og spennende fjell, Flåfjellet i Arna. Her kan man komme til fra tre ulike stier. Vi valgte det vi trodde var den letteste (vi ville jo ikke slite ut beina før Galdhøpiggen) og gikk fra Bratland via Skavdalsfjellet. Vi parkerte på et busstopp like etter Søylenvannet og tuslet i vei oppover. Det hele begynte veldig bra; gresskledd sti, oppholdsvær, en lykkelig hund og tre glade jobbgeiter med en drøm om nakenbading på returen. Vi kom kjapt opp til Furedalsvatnet og innså at bading der var lite fristende - bare evje og grums så langt øye kunne se. Så bar det oppover. Vi forsto raskt at kartet og beskrivelsen ikke hadde underdrevet da det sto at stien nesten er usynlig til tider. Sti kan defineres på mange måter kom vi frem til. Vi lekte en av barndommens nesten glemte skatter: Vi går rett frem, samme hva vi støter på!  Forbausende nok fungerte dette usedvanlig bra (hvis man ser bort fra alle spindelvevene, med påfølgende småkryp, den førende jobbgeiten, Linda, fikk i trynet og på kroppen underveis).

På vei oppover møtte den giftesyke jobbgeiten, Linda, flere frosker. Som seg hør og bør måtte hun prøve ut om drømmeprinsen var skjult i en av dem.

Etter ca 40 minutter kom vi til en knøttliten varde og lurte på om dette kunne være toppen. Vi fant fort ut at vi måtte videre, vi måtte bare spise blåbær, store blåbær, gode blåbær og veldig mange blåbær!

Blå rundt munnen og møkkete på beina gikk vi videre med sol i fjeset. Endelig, en topp. Etter noe rekognisering kom vi frem til at vi nå var på Skavdalsfjellet og vi kunne tydelig se varden på Flåfjellet, riktignok en del knauser lenger fremme. Turgeneralgeiten Mai Liss ble så hektet på blåbær at hun vurderte å sette seg i en tue mens de to spreke jobbgeitene skulle løpe bort og klippe for henne ( i topptrimboksen). Dette ble klart og tydelig avvist av den mest standhaftige jobbgeiten, Anne G. Dokumentfusk er jo som kjent en alvorlig forbrytelse.

Etter ca 1,5 time var vi fremme ved varden på Flåfjellet. Her hadde vi flott utsikt til Ulriken, Løvstakken, Nesttun, Bønes, ja nesten til Os. Vi koste oss med turbarer, både fra Bixit, Nutrislim og Wasa, før vi startet på returen.

Nå gikk det lettere å finne stien/stier - muligens fordi vi i løpet av turen hadde redusert sterkt på kravene til hvordan en sti ser ut:) Etter ca en time (inkludert en god del blåbærspising) var vi nede igjen ved bilen.

Ettersom det i dag bare var kvinnelige jobbgeiter med, avsluttet vi med stil: svette, skitne og sultne shoppet vi på XXL ved Lagunen. Nå er vi klar for den store ildprøven. Vi gleder oss til Galdhøpiggen lørdag og Glittertind søndag.

Dersom du syntes denne turen virket firistende finner du kart og veibeskrivelse her: http://www.topptrim.no/bergen/

Gratulerer til jobbgeit Bjørn Helge, som akkurat denne dagen ble pappa til lille Hanna! Vi regner med han er klar for nye turer snart. Til våren og med bæremeis:)

Jobbgeiter lett over Vidden sprang

Med ca 9 jobbgeiter på kontoret var ikke oppmøtet på dagens tur over Vidden noe å sette kryss i taket for. Noen jobbgeiter har vært litt for aktiv i sommer og skadet seg, andre har fått luftveisplager (mulig overtrening?) og andre igjen venter familieforøkelse med det første. Men, Anne Grete, Prince og jeg var klar. I matchende t-skjorter og godt utstyrt for en lang og god tur - vi hadde nemlig kjøpt Nutrilett sjokobar på butikken- parkerte vi ved Montana. Jeg ymtet så vidt frempå ved lunsjtider i går at vi kunne ta banen opp hvis vi skulle jogge over. Det ble fort avføyd som en spøk (ha ha) av den sprekeste jobbgeiten, Anne Grete. Den feteste tenkte, ja, ja - jeg har jo trent den siste tiden, det går vel bra. Det er jo ikke så langt over, er det vel?

Etter at Prince hadde fått gjort sitt fornødne 3 ganger (som vanlig) på vei oppover, rakk vi Ulrikens topp med ny bestetid: 31 minutter. En kort pause med bildetaking og toalettbesøk (vi var skjønt enige at det er lite busker å gjemme seg bak på veien over) var vi klar. Ikke overraskende for alle andre jobbgeiter ble det mye snakking på veien. Anne Grete og jeg er med høy sannsynlighet de jobbgeitene som snakker mest, både på inn- og utpust. Vi holdt en flott stil, jogget lett, gikk litt innimellom (når det ble for vanskelig å snakke og løpe samtidig). Ved Borgaskaret viste klokken ca 50 minutter fra Ulriken. Vi suste forbi alle andre som satt så fint og hadde pause der og følte oss virkelig spreke - her var det ikke snakk om å gå til seters for å gjøre seg fet nei!

Tidlig i løpet kjente jeg at det var noe som ikke stemte under beina. Fjellgeit og samboer Lars har jo ved flere anledninger fått store gnagsår under beina etter sine Viddeløp - kan dette smitte? Gode råd var billige i dag - Anne Grete tok ansvar, satte seg ned, vrengte av seg de gode, svette ullsokkene sine og tok i bytte noen groskitne bomullsokker i ubestemmelig farge.

Litt senere møtte vi på to menn som hadde snudd da de ikke fant stien til Fløyen og var redd for å havne i Eidsvåg (er det mulig?). De ville slå følge med oss og ba så pent om ikke vi kunne tilpasse tempoet et lite stykke slik at de var sikret å komme på rett spor. Som gode sosialarbeidere er vi vant til å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon og forbarmet oss over dem mens vi gomlet i oss hver vår Nutrilett bar. Som forøvrig smakte mye bedre enn en skulle tro:)

Så satte vi opp tempoet igjen, ignorerte sannsynligvis tidenes dårligste sjekktriks og løp fra selskapet. Da vi kom langt nok i fra og ingen andre var i sikte, fulgte jeg Prince sitt eksempel og vannet noen busker langs stien. Det var dagens bidrag til økosystemet:)

Vi var fremme ved Fløyen etter 2 timer og 5 minutter (fra Ulriken). Vi gikk ned Tippetue og var hjemme hos meg etter totalt 3 timer.  Vi følte oss veldig spreke og snakket nesten ikke om gnagsår, verkende knær og ømme bein, men fokuserte på kaloriforbruk og hvor mye sjokolade/is vi nå kunne innta med god samvittighet!

I iveren etter å komme i mål med god tid, glemte vi helt å ta bilder. Her er vi i Fjellveien. Noen italienske turister, som knapt hadde sett et kamera, tok bilde av oss:)

Litt skit må en regne med på fjellturer:) Leggen så mye verre ut!

Jobbgeiter på ville heier

5 yre og glade jobbgeiter, en ektemann og en hund er klare for nye utfordringer. Denne gangen skal vi til et ukjent fjell: Skåldalsfjellet i Indre Arna. Noen har studert kartet og funnet ut at vi kan gå fra Osavatn i Gullfjellsområdet, selv om kjentfolk helst har gått fra Arnatveit. Vi rusler i vei oppover grusveien som fører mot Redningshytten, tar av til venstre og kikker etter stien som skal føre oss opp på dette fjellet, ca 700 m o.h. Vi finner en sti, bløt og grumsete og følger den. Hele tiden snakker vi om at nå bør vi vel snart begynne å helle oppover mot venstre. Men, det er bløtt og ukjent terreng og vi er alle enige i at vi holder oss til stien og følger sauene vi ser og hører i det fjerne. Etter en time innser vi at vi er på ville veier, eller heier som det faktisk er. Men, som gode sosialarbeidere, er vi opptatt av løsninger - ikke problemer, og finner ut at vi like godt kan kose oss med en rundtur som er skiltet og således trygg.

       Ja, ja. 1, 5 time i Gullfjellsområdet er vel ikke å forakte for en jobbgeit?

Anne Grete, Arve, Mai Liss, Linda, Hallgeir og Anne Marie. Hunden Prince kan så vidt skimtes gjennom det vakre gresset.

Jobbgeiter på Vareggen

Tirsdag møtte 7 blide jobbgeiter opp på Hjortland for å ta fatt på tur til Vareggen og Speiderhytten. Været var strålende og humøret var upåklagelig hele veien til topps. Det store spenningsmomentet underveis besto i om geitene skulle bli bedre kjent med huggorm på veien. Til alles store lettelse var løsnede skolisser det nærmeste man kom. Etter litt over en time satt geitene seg ned utenfor Speiderhytten og nøt velfortjent niste og sol. Æresgeit Evyann hadde medbragt hjemmebakt wienerbrød som alle fikk en smakebit av. Mye bedre enn det blir det ikke.

På vei ned igjen oppdaget de erfarne sporfinnergeitene nesten planlagt en ny sti som skapte variasjon og glede i troppen. Alt i alt en fantastisk fin tur i forsommervakre omgivelser. Som det alltid stod i hytteboken i min oppvekst: ”..og alle var enige om at det hadde vært en fin tur”.

 

Mai Liss, Evyann, Hjørdis, Else Marie, Bjørn Helge og Marit. Anne Grethe fotograf.

 

Tekst: Bjørn Helge
Foto: Mai Liss

Jobbgeiter i hardt vær

Onsdag i forrige uke var det turdag i etaten. Løvstakken skulle bestiges nok en gang. Hele 7 jobbgeiter stilte til start, noen kom fra jobb, andre fra skole, og noen fra streikevakt i hjemmet:) Denne gangen skulle vil bli utfordret av kulde, vind og regn. Vi som trodde forrige ukes tur med hagl på Veten ville være det verste turværet vi skulle oppleve, måtte fort revurdere. Det øste ned, blåste hardt og tåken kom sigende. Vel 45 minutter opp, til tider i hard motvind. Det fristet lite med en lang pause på toppen og vi som ventet på de eldre jobbgeitene ble både stive og kalde før returen begynte. Men, litt sjokolade, kjeks og nøtter må til når høye fjell bestiges. Og selvfølgelig bilder til innlegget. Turen ned ble spennende. Vi delte oss fort i to grupper, og gruppe to klarte å gå seg litt vill oppi berget. Med høylydt veiledning fra oss som stod lenger nede klarte de til slutt å finne stien igjen. Alt i alt en frisk og fin tur. Litt må vi tåle for å kalle oss skikkelige fjellgeiter.

Marit, Ann og Mai Liss, kalde og våte, men i godt turhumør:)

Jobbgeiter på Veten

I dag kjørte vi fra jobb i solskinn. Jeg kledde meg etter dato og det jeg kunne se ut gjennom vinduet. Andre, mer erfarne jobbgeiter, hadde både ull, fjellsko og Bergans på seg- noe som skulle vise seg å komme godt med på oppstigningen til Veten (486 moh) i Åsane. I dag var vi 6 jobbgeiter og en hund som stilte til start. Dette er Mai Liss sitt favorittfjell i Bergen og i dag gledet hun seg over å dele dette fjellet med oss andre. En flott sti oppover, med gressbakke og berg. Litt bløtt enkelte steder, men for de som hadde fjellsko gikk det helt fint. Etterhvert kom det skyer fremfor solen, vinden økte på og jeg begynte å fryse. Det var lite som minnet om vår og mai da haggelet pisket oss i fjeset mens vi småløp krokrygget oppover.

På toppen snek solen seg ut mellom noen skyer og vi kunne nyte litt kjeks, sjokolade og frukt, samt en flott utsikt. Vi kunne se helt til Øygarden, Fedje og Austevoll.

Bjørn Helge,Linda, Hege, Evyann, Camilla, Mai Liss, Anne Grete og Prince.  Glade jobbgeiter på tur:)

Jobbgeiter på Blåmanen

Onsdag denne uken, på en av de fineste vårdagene hittil, la 4 jobbgeiter ut på tur. Vi parkerte bilene ved Svartediket og begynte oppstigningen. Det ble fort klart at vår nyeste jobbgeit, Ann, ikke hadde overdrevet da hun fortalte at motbakker ikke var hennes beste øvelse. Vi satte tempoet ned og praten gikk om løst og fast oppover. Bjørn Helge var guide. Den mannen har sikkert vært på alle fjell og stier i Bergensområdet. Noe må han vel ta seg til for å avreagere etter en dag i etaten - der han er omgitt av kvinner som glemmer at han er av det annet kjønn, og snakker i vei uten blygsel eller fintfølelse.

Etter en stund kjente alle at sulten gjorde seg gjeldende. Heldigvis hadde Bjørn Helge og Mai Liss forutsett dette og lovet foring på toppen. Vi satte inn et ekstra gir og nådde varden på Blåmanen ca 1,5 time etter avgang. Da smakte det godt med et halvt eple og en kvart helsekostsjokolade. Turen ned gikk en del fortere. Mai Liss og jeg var som vanlig sent ute og måtte jogge ned igjen til bilene:)

Takk for enda en flott tur!

Jobbgeiter på Ulriken

Lite minnet om flott turvær i dag morges. Gatene var hvite av sludd, vinden var kaldere enn på Nordpolen og det var grått på himmelen. Likevel, i fem hjem rundt omkring var det noen som sto opp av sengen, pakket turklær og la i vei til jobb, klar for tur etter en dags innsats for etaten.

I det vi stemplet ut og satte kurs for Ulriken, åpenbarte solen seg og skyene forsvant som om noen der oppe ville belønne oss for vår trofasthet. Med godt mot la vi i vei oppover. Vi valgte å gå over Kammen, der er det flott utsikt neste hele veien. Det ble fort klart at gruppen i dag delte seg inn i to avdelinger. Anne Grete dro både Linda og hunden med seg i front, mens Bjørn Helge (som den gentlemannen han er) holdt baktroppen med Evyann og Camilla.

Anne Grete og Linda nådde toppen etter 35 minutter (fra bilen) og de andre kom og svette og glade opp etter ca 44 minutter! En forbedring fra sist jobbtur til Ulriken (2009 - 50 minutter). Alle kan konstantere at formen er stigende, noe som lover godt frem mot den store turen til Galdhøpiggen i august. Turen nedover gikk gjennom skaret. I det vi satte oss inn i bilene åpnet himmelen slusene igjen. Tørre (bortsett fra svette) og glade kunne vi kjøre hjemover etter nok en jobbtur i flott turvær:)

Her er gjengen på toppen. Camilla, Bjørn Helge, Evyann, Anne Grete og Linda.

Prince er som alltid en god følgesvenn. Til og med jeg (som ikke liker hunder) syntes det er kjekt å ha ham med på tur:)

Jobbgeiter på Ørnafjellet

Så var det igjen tur for jobbgeitene. Etter å ha slitt oss gjennom en dag i etaten, med datatrøbbel, skrivere som ikke virker, avtaler som ikke kommer, møter både her og der, var det godt å komme seg ut i solen. Denne gangen var Ørnafjellet målet. Et flott fjell som ofte forbigås uten oppmerksomhet, i det turfolket har blikket rettet mot storebroren Lyderhorn. Ørnafjellet er en topp nord for Lyderhorn, 329 moh mot Lyderhorns 390. Vi parkerte ved Kvarven friluftsområde (ved Nutec Gravdal). 

Du kan velge to veier opp til toppen. Du kan holde mot venstre like etter at stien begynner, eller du kan ta trappen ned til Skåleviksvannet og følge stien nesten til toppen av Lyderhorn. Så er det merket når du skal svinge av mot venstre. Da er det en fin tur bortover til en liten topp, så litt ned og opp igjen til Ørnafjellet.

Utsikt mot Ørnafjellet fra den nærmeste toppen (venstre) og utsikt fra Ørnafjellet mot Askøy og Nordhordland (høyre).

Vi fant ut at vi ville ta den andre veien ned igjen og den eneste hanen i kuven ledet an. Her var det bare å gå rett på, gjennom brakebusker (som riktignok bare rakk til låret på Bjørn Helge - men til hodet på meg!), gjørme, våte berg og bløte myrer. Men, etter kort tid var vi inne på en hovedsti og fikk en fin tur ned igjen til bilene. Vi brukte 1 time og 50 minutter (litt mer tid enn til Lyderhorn), men på godt føre kan man knipe inn en del tid.

På toppen av Ørnafjellet: Randi, Bjørn Helge og Linda. Anne-Grete var fotograf og hunden Prince lusket lykkelig rundt.

Jobbgeiter i Stoltzen

Kommuneansatte vet og å more seg! På jobben min har vi vår egen turgruppe som går på fjelltur en gang i uken. Dette bruker vi som oppladning til den store fjellturen i august. Da skal vi til Galdhøgpiggen og Glittertind! Det er varierende, men stigende form på gjengen og vi har det veldig kjekt på tur. I går tok vi turen til Sandviksfjellet via Stoltzen. Anne Grete, den raskeste jobbgeiten raste oppover fjellsiden på lette bein og kom i mål på 17.30. Jeg begynte sammen med henne, men måtte tidlig innse at både hjerte, lunger og hode ville kollapse dersom jeg skulle holde følge. Tok det derfor litt roligere og kom inn på litt over 20 minutter. Resten av gjengen kom på rullende bånd og alle var oppe innen en halv time. Vi hadde en fin tur videre ned Skredderdalen. Neste uke er vi klar for Ørnafjellet. Kanskje kommer det noen bilder derfra og:)