Byens sprekeste bedrift - Kick off!

I etaten har vi i mange år jobbet med - og for- måloppnåelse. Både når det gjelder våre brukere, arbeidsmiljøet, nærværet og økonomi. Alle gode sosialarbeidere vet at det er viktig med en klar og tydelig tiltaksplan, med avgrensede og målbare delmål som jevnlig evalueres. En god tiltaksplan øker mulighetene for utvikling, trivsel og mestring.

Så, nå er det klart for en ny tiltaksplan og en ny utfordring for Jobbgeitene. Vi har hatt turgruppe i flere år, vært rundt omkring i de norske fjellheimer, og besteget mang en vakker fjelltopp. Ikke så overraskende da, at vi tente på idèen om en bedriftskonkurranse. BT sprek (og TIF Viking?) arrangerer denne høsten konkurransen: Bergens sprekeste bedrift?. Vi regner oss for særdeles spreke og har selvfølgelig meldt oss på - med to lag! Ett mosjonistlag og ett ambisjonslag. Vi forventer å vinne, om ikke hovedpremien, så en av ukespremiene eller navnekonkurransen. Dersom noen har gode navneforslag til lagene våre, kan de legge igjen en kommentar under innlegget.

Primus motor i turgruppen, Mai Liss, har laget et flott turprogram for de neste 6 ukenne. Alle deltakere har ukesdelmål, vi har fast evaluering hver mandag:-)

I dag inviterte arrangøren(e) til Kick off ved Brushytten. Vi fant ut at det er best å ta konkurrentene i øyemål og vurdere om vi må endre eller legge til nye delmål i vår tiltaksplan. Vi startet med godt mot og oppholdsvær fra Badstuen. Opp Skredderdalen måtte flere, relativt nye jobbgeiter, innse at fleece og vindjakke kanskje var i varmeste laget. Vi gikk bortover til Sandviksfjellet og himmelens sluser åpnet seg. Turen gikk videre opp til Rundemanen. Nå var det regn, gjørme, tåke og vind og noen, relativt nye og velkledde jobbgeiter, ristet oppgitt på hodet over de mer erfarne jobbgeitene som var gjennomvåte og tynnkledde. Full fart ned til Brushytten - klare for overraskelser, varme og kakao. Men, hva møter oss? Flere gjennomvåte bedrifter, ett knøttlite telt og saft til alle.  Heldigvis reddet arrangøren seg inn igjen med en lagquiz - vi elsker jo konkurranser og utikter til en premie. Turen videre gikk i ulikt tempo. Noen måtte jogge for å holde varmen, andre klarte seg med powerwalk ned Tippetue.

La regne øse ned, la det renne strie strømmer - ingen storm i verden, kan stoppe jobbgeiter på premiejakt!

LET THE GAMES BEGIN!

4-fjellsturen 30. mai 2010

Lørdag morgen, lett forvirret etter nattens blåtur, står jeg opp grytidlig for å sikre billetter til 4 fjellsturen. Rettere sagt, jeg sender mannen i huset avgårde på jakt. Han får hjelp av en annen høvding og vi benytter herved anledningen til å takke Tore for å være så fremsynt at han sto opp enda tidligere og stilte seg i kø i tide til å få billetter. Riktignok måtte vi kjøpe 7 fjells billetter, men hvem har sagt at det er billig å gå i fjellet? Heldigvis fikk vi Monica, Mathias og Bettine med på turen. De er svært erfarne i denne ekstremsporten og var nå klar for å dra på oss aspiranter. Jeg var jo litt redd for at vi ikke skulle finne frem over alt, men den frykten viste seg jo fort å være grunnløs. En tydligere sti skal en lete lenge etter - med folk foran, bak, ved siden av og ved ett tilfelle nesten oppå meg, forstår selv en stril som meg hvor ferden går :)

Vi tok bussen fra Sandviken og startet fra Årstad videregående skole kl 09.40. Turen oppover til Ulriken gikk greit. Mye folk, men i de bratte bakkene ble det en del luft mellom gruppene. På toppen tok vi en spisepause og nøt solen. Jeg ble selvfølgelig overmannet av et kraftig nyseanfall, og alle lo godt da en mann undret seg høyt over hvilken hunderase den lyden tilhørte.

Så var det klart for den mest strabasiøse delen av turen. Nedover var det tidvis vått, glatt, tettpakket og farlig. Vi måtte skynde oss forbi et ambulansehelikopter som skulle lette etter å ha hentet en turgåer som hadde tråkket over. Alle i følget vårt var vel litt overrasket over at det ikke var undertegnede, som bare på vei ned Ulriken hadde 15 nesten fall, eller halvfall som Bettine døpte det.

Ved Svartediket ble vi innhentet av Cathrine, som hadde startet 7-fjellsturen tidlig. Hun spratt forbi oss og forsvant oppover de bratte bakkene i Knatten. Vi tok oss tid til å kjøpte muffins og boller i en av bodene. Med is i sikte ved Brushytten gikk det greit oppover. Vi ankom Brushytten like før kl 13 og koste oss med hot dog og is før siste motbakke opp Rundemanen. Nå var Tobias litt lei og Mathias hadde fått gnagsår. Da var det deilig med nedover turen mot Sandviksfjellet. Her jogget vi til og med en del.

Vel fremme i Marken, etter 6 timer og 20 minutter (inkludert pausene) kunne vi hente ut hver vår T-skjorte og diplom. Alle var fornøyde med innsatsen. Monica, Mathias og Bettine ruslet videre (uten sko) til Bryggeloftet for å nyte en god middag, mens Tobias og jeg ble plukket opp av resten av gjengen og transportert til Vannkanten, der terapibassenget gjorde underverker for stive bein og støle muskler.

En glad gjeng etter en flott dag i fjellet

Exploration goat - Sandviksfjellet

Etter å ha vore nokre gonger opp Stoltzen etterkvart, må eg seie meg einig med Marius i at variasjon i løypevalg nok kan vera av det gode. Difor har eg gitt meg ut på utvida nærområdet mitt litt.

Sist tysdag, og i dag gjekk difor turen over Sandviksfjellet. Tysdag gjekk med kortbukser, og utan kamera. Resultat: kløe på leggane etter 4 mrd. knott som også skulle over Sandviksfjellet, og ingen bilete. Lærekurva peikar heldigvis oppover, og i dag var antrekket bytta ut til lange bukser og kameraet var med (les: mobiltelefonen). Resultat: Ingen knottekløe og mange fine bilete.

Turen byrja med veeeeeeldig roleg jogging ut i Sandviken og opp Munkebotten. Deretter fortsette eg opp i lia ved enden av Munkebotn-vatnet (eller tjernet - usikker på navnet). Det er ein flott sti, og opp den verste kneika er det laga trapper her også (nett som i Stoltzen ). Når Ravneberget er passert er i grunn den verste stigninga unnagjort, sjølv om det er eit stykke att til toppen. Vidare går det i bedageleg gange opp forbi Sandvikshytten, via Dræggehytten, og så over Kvitebjørn (trur eg det heiter) mot Rundemannen. På vegen passeres speiderhytta "Kåken." Speidarane har teke skiltinga på fjellet alvorleg, og har blant anna indikert retning og distanse til Paxtu. Eg nøyde meg i denne omgang med å setja kursen mot Rundemannen. Heile vegen hadde eg ei feiandes flott utsikt. Det er ikkje utan grunn at flesteparten av bileta har eitt visst nasjonalromantisk preg :-) Derifrå gjekk det i lett jogg heimattatt via Tippetue.

Tidsbruk: 2,5 timar eller deromkring. Det tok si tid å ta alle desse bileta, dessutan må ein ta seg tid til å nyte utsikta.