Når regnet øser ned

Onsdag er fotballdag på Meyeren og etter gårsdagens solide reklame på bloggen forventet jeg stort oppmøte av ivrige fotballspillere. Sjansen var stor for at noen av brannspillerne ville ta turen bort for å lære noen triks og få en durabelig treningsøkt. Med kriblende forventing i magen jogget jeg rolig bort til fotballbingen. Det var et trist syn som møtte meg; en bane full av dammer, to mål, men ikke en eneste fotballsjel! Kor e` alle heltar hen? Vi  bergensboere lar vel ikke litt regn stoppe oss i vår sportslige utfoldelse?

Jeg var uansett klar for litt mosjon (må jo ha noe å logge) og ettersom jeg er en kvinne i tiden og forventer effektivitet, tok det ikke lange tiden før jeg var i fullt firsprang oppover fjellet (njaaa - forsøkte i alle fall). Verken regn eller vind kunne stoppe meg. På toppen ble jeg til min store overrakslese møtt av en heiagjeng. Kunne det være fotballgjengen?, spurte jeg meg selv. Men, nei -det var ikke en gang meg de heiet på. Det viste seg at jeg hadde havnet midt i Fløyspretten, en stafett. Jeg revurderte løypen og valgte heller å springe i motsatt retning av konkurrentene. Jogget lett og forsiktig oppover og litt rundt omkring der oppe på Fløyen. Regnet pisket nesten hull i jakken, tåken omkranset meg og jeg lurte på om jeg skimtet en ulv inne i skogen. Lettelsen var derfor stor da jeg kom tilbake til Fløyen og hørte brølet fra heiagjengen. Ja, det føltes nesten som om jeg scoret på staddaen. Ikke nok med at jeg hadde trosset frykten, kulden, smerten og kjedsomheten - men flere hundre folk så meg gjøre det! (og noen av dem er sikkert fotballspillere :))

Dette var tidenes treningsøkt for meg :)