Uken før turen kom jeg i tanker om at det kanskje kunne være nyttig å ha trent litt før en så lang fjelltur, og siden vi bodde i Sandviken, var det nærliggende å bruke Stoltzekleiven til litt trening. Mandag, tirsdag og onsdag løp jeg opp Stoltzen, og forbedret tiden fra noenogtjue til om lag 18 minutter. Formen var inne.
Dette er altså ti år siden. Denne uken meldte jeg min interesse for Fjellgeitenes gruppepåmelding til Stoltzekleiven opp 2011, etter i lengre tid å ha flørtet med tanken om at kanskje sykkelformen muligens kunne konverteres til motbakkeløpeform uten alt for mye treningsbry. I dag avslørte Lars i løpet av en MSN-konversasjon at han hadde planer om å klemme inn en liten Stoltzetur på ettermiddagen, og når jeg hadde fått presisert at ettermiddagen startet om lag 16.55, innså jeg at tiden var inne til å avkreve ham den Stoltzeturen han hadde lovet meg i høst, nærmere bestemt dagen før snøen begynte å høvle ned over Bergen, og frosten sørget for at den ble liggende.
Etter først å ha vurdert å løpe i sykkelsko (ikke racersko, nei, MTB), tilbød Lars meg å låne sine vinterjoggesko med pigger. Dermed kunne jeg varme opp på sykkel fra Minde, skifte til joggesko i bunnen av Stoltzen, løpe en times tid, og sykle melkesyren ut av beina hjem til Eidsvågneset etterpå. Perfekt opplegg for en treningsøkt.
Solen varmet nesten litt i Sandvikslien, mens jeg spiste en banan og ventet på Lars og joggeskoene. Lars var kanskje ikke riktig varm, og hadde årets første sykkeløkt i beina fra gårsdagen, men jeg var passe varm etter vel 20 minutter på sykkelen, så vi bestemte oss for å droppe videre oppvarming, og bli varme etter hvert. Opplegget var at Lars løp foran, og jeg skulle prøve å holde ryggen hans. Jeg hadde nettopp sett et par stykker som spurtet oppover, og tenkt at det der tempoet holder ikke jeg til, men jammen legger Lars av gårde i samme tempo.
Jeg biter meg fast i helene hans, men når vi nærmer oss første trapp merker jeg at lårene holder på å stivne, og straks etter begynner jeg å gå snarere enn å løpe. Men enten er Lars grei og venter, eller så er det sånn man gjør det, for det blir visst mest gange på ham også etter hvert. Og puster gjør han visst også, akkurat som meg.
Oppi lia er det jammen folksomt etter hvert. Etter å ha observert startområdet en stund, trodde jeg nesten vi ville være alene i bakken, men snart passerer vi den ene etter den andre. Og så får jeg en kar mellom meg og Lars som nekter å flytte seg, og Lars får nesten en liten luke. Men det løser seg oppe ved båren: der jeg tar innersvingen (ja, Lars, jeg jukset nok litt der) og har tak i ryggen på Lars igjen.
Siste halvdelen av turen sank nok tempoet litt, for jeg kjente at det verket mindre i lungene, og i begynnelsen av trappene løp jeg opp på siden av Lars. Men om jeg kunne klart å sette inn et ekstra gir og gli forbi, skal være usagt. Men når Lars veltet overende etter målpassering på den islagte plattingen, så ble jeg stående og hive etter pusten – muligens med litt hjelp av rekkverket.
Det gjorde vondt. Men jeg tror Lars hadde det verre, for det tok en stund før han kom på beina igjen. Jeg kunne se familielikhetene i det berømte bildet av broremann Marius som ligger på ryggen og vrenger lungene utover plattingen. Jeg tror kanskje noen av de tilstedeværende var litt bekymret for Lars en stund.
Om lag 12.55 regnet jeg ut fra klokka mi. Men Lars hadde stoppeklokke, og den viste 12.47, så da sier vi det. Det er da ikke så verst, vel? Det ville gitt om lag sekstiende plass i i min klasse i fjor, og dette var bare årets første Stoltzetrening. Og så kan jeg antakelig se frem til to uker med gangsperr i løpemusklene. To uker før første ritt i sykkelsesongen. Perfekt opplegg.
Forresten. Jeg tror vi brukte 14 timer på 7-fjellsturen den gang i 2001. I nitiden om kvelden tuslet vi inn i Marken for å hente t-skjortene våre. Rett nok gikk det ikke så fort over de tre første fjellene, før svigerfar kapitulerte og slapp «bikkjene» løs under foten av Ulriken. Jeg har aldri gått 7-fjellsturen seinere.
Gratulerer med et bra løp, Dag. Du åpner stoltze-sesongen usedvanlig bra. Ser frem til neste duell i kleiven -men neste gang vi møtes blir vel på sykkelen i neste uke, tenker jeg.
SvarSlettGratulerer selv, Lars. Det var ikke en helt ueffen tid for deg heller så vidt jeg forsto. Og nå skal du se jeg plutselig begynner å like løping. Men sykling er nå best. Da kan man sitte mens man arbeider. :-)
SvarSlettJo takk, det var en kjempebra tid for meg også, men det å revisitere kleiven, etter 10 års fravær, med en tid på 12-tallet er noe annet.
SvarSlett