Alternativ jobbsykling

I serien "fine sykkelturer til radiomaster"

Den raskeste veien hjem fra jobb går ikke alltid langs den rette linjen, spesielt ikke når den rette linjen går gjennom Rundemanen. Vel, for å være ærlig så er det ikke helt sant at den rette linjen min går gjennom Rundemanen, men ville vært litt stilig hvis det var sånn. Ruten over Fløyen går imidlertid sånn noenlunde beint fra Minde til Eidsvågneset, og ingenting skal være uprøvd, spesielt ikke når man kan få litt skikkelig sykkeltrening ut av det.

Det hender ikke så sjelden at jeg sykler oppom Haukeland sykehus, gjennom Lappen og opp Fjellveien når jeg skal hjem fra Minde. Her er det ikke biltrafikk og ingen lyskryss, og Munkebotn-svingene ligger liksom naturlig til i løypen, som en liten kraftprøve mot slutten. Denne dagen fortsatte jeg imidlertid opp Ole Irgens vei mot Starefossen. Veien er ikke spesielt bratt, og det går an å holde et godt driv oppover til idrettsplassen på Skansemyren. Veien rundt idrettsplassen gir til og med en liten pust i bakken, men så begynner det å trekke seg til. De siste hårnålsvingene på veien opp fra Skansemyren kan få sving på åndedrettet, men med asfalt under hjulene blir det ikke verre heller.

Jeg må innrømme at jeg brukte litt tid på å roe pulsen etter den siste kneika opp til Skomakerdiket, som vel er den bratteste på denne turen, men veien videre innover Fløyfjellet er ganske grei å sykle. Jeg hadde egentlig bare tenkt å sykle om Brushytten og videre hjem til Eidsvåg og Næsset, det var jo jobbreise dette, men når jeg først var kommet så langt, så kunne jeg ikke dy meg for å ta en liten svipptur oppom Rundemanen, 568 moh. Her er det fast dekke under hjulene igjen, men temmelig bratt. Grus- og steinveien de siste hundre metrene opp til toppen er vel ikke akkurat laget for hybridsykler, og er like strevsom ned som opp. Men toppen er vel verd strevet, og gir pen utsikt til reisens endepunkter: både Minde og Eidsvåg.
Novise som jeg er på byfjellssykling, valgte jeg ikke bare feil retning på hele turen, men også feil rute fra Brushytten mot Munkebotn: jeg kjørte Stemmedalen og over demningen, før jeg svingte til høyre og opp til Storevatnet (der Stolzen kommer opp), og derfra videre ned mot Munkebotn. Begge sider av demningen er nok best egnet for sykkelakrobater. Kort sagt: jeg måtte nedi med en fot her og der. På veien fra Storevatnet ned mot Munkebotn er det også mer snakk om å holde seg på hjulene enn å få vind i håret. Den er garantert morsommere andre veien, og nedi bakken traff jeg nettopp de som hadde skjønt hvilken vei det er best å sykle – MTB-gjengen fra Åsane CK på mandagstrening.

Det tok meg en halvtime å nå Brushytten, og kanskje kunne jeg nådd hjem innenfor en time om ikke jeg hadde fått lyst på litt ekstra fjelltur i finværet. Den tilnærmet rette linjen ga meg altså nesten dobbelt så lang jobbreisetid som vanlig, men hvis jeg sammenligner med bussen, så er det vel ikke så verst? Og det var en fin tur. Men neste gang sykler jeg nok heller til jobb, og får litt vind i håret på asfaltveien ned fra Fløyen.
Minde (for enden av stien, øverst) ... og Eidsvåg (rett over hjelmen, nederst)