Brudd

Brudd er som en rus. Det er noe euforisk over å skyte seg ut i det fri foran feltet. Å oppleve at avstanden øker. At de jakter deg, og ikke omvendt. Helt til beina stivner, feltet siger ubønnhørlig forbi igjen og kampen for å henge på halen begynner.

Etter tredje passering av vendemålet i rundkjøringen på Tjeldstø lå jeg i teten på feltet, og ga gass opp bakken mot Tjeldstømarka. Sammen med Frank og tre-fire andre syklister av ymse opphav, ble det gjort et halvhjertet forsøk på å etablere en liten rulle. Men ved avkjørselen til Stureterminalen var vel kruttet brent (eller vått, jeg vet ikke) for min del. I den lille seige kneika ved Stureterminalen klarte jeg ikke lenger å klore meg fast på halen. Moro så lenge det varte, og «god trening» som jeg oppstemt ropte til bekjente som fremdeles av en eller annen grunn sto og skuttet seg mot plaskregnet i målområdet.

Jeg hadde ikke noe å kjøre for, men en Åsane-syklist kjenner ikke verb-formen av brudd – å bryte. Ved siste passering av rundkjøringen på Tjeldstø, før både jeg og sykkelen kunne vris opp og ta kvelden, hadde jeg likevel litt for mye fart inn i svingen. Litt moro skal man jo ha. Jeg sto på ytterpedalen for å lime dekket til den feildoserte vannflaten jeg kjørte på, men det holdt ikke. Bakhjulet skled ut. Eller forhjulet – eller begge. Jeg deiset uansett i bakken, og kunne ikke reise meg.

Med hendene fikk jeg løftet venstrefoten foran meg, og klarte sittende å buksere meg ut til fortauskanten. Men jeg klarte ikke å komme over den 10 cm høye kanten, og ble sittende i en vanndam og kjenne på kroppen. Brudd. Dette var ikke bare et alminnelig asfalteksem. Beinet måtte være brekt. Kanskje dette var den andre lårhalsen? Den første tok jeg for 14 år siden, 200 meter fra leiligheten jeg bodde i. Den gang reiste jeg meg opp, hang meg over sykkelen og hinketrillet opp den bratte bakken ved Krohnengen skole og hen til Tartargaten, der jeg sank sammen på trappen og fikk samboeren min til å bestille drosje til legevakten (dette var før mobiltelefonenes tid).

Etter å ha summet meg litt, klarte jeg først å løfte beina, og deretter buksere rumpa over fortauskanten på Tjeldstø. En rittvakt lånte meg fleecegenseren sin og ringte til Røde Kors-folka som forgjeves sto og ventet på knall og fall ute ved Stureterminalen – mens syv stykker tidligere hadde vært i asfalten i rundkjøringen min. Og som et varsel, som jeg ikke tok, hadde jeg selv sett slukørede syklister trille syklene sine oppover sykkelstien mot Tjeldstømarka.

Arne var tilfeldigvis i nærheten, fikk plukket med seg sykkelen min, og gitt beskjed til Magnus som satt og ventet i bilen ved Sture. Røde Kors kom, og fikk pakket meg inn i sølvfolie. Det er utrolig hvor mye en sånn tynn folie varmer, og så holder den regnet ute. Men mer kunne de ikke gjøre. Kroppen min var stivnet i en Z, og jeg tålte ikke den minste bevegelse uten at smertene jog. Så kom krampene.

Sotra-ambulansen sto på Sartor senter eller noe i den retning. Det er en halvtimes kjøretur til Tjeldstø fra Sartor. I min tilstand kjentes det som en halv evighet. Regnet fortsatte å høvle ned, og snart skalv jeg som en snekkemotor i ulage. Det fine med ambulanser er at de har oppvarmede tepper. Og at det ikke regner der inne.

På legevakten i Bergen var det omtrent bare å snu i døra. Jeg ble skysset videre til akutten på Haukeland med en brun konvolutt. Brudd i lårbeinet. Og jeg begynte å bli veldig tørst. Det er ikke lett å huske på å drikke når det regner sånn at en blir pissetrengt uansett. Og nå var munnen tørr som en ørken, og jeg fikk ikke drikke i tilfelle jeg skulle rett på operasjonssalen. Det beste de kunne gi meg var et drypp i armen, men du kan ikke fukte leppene med et drypp.

Dette var lørdag 3. september, og sykkelsesongen 2011 var over. De mindre sykkelgale medlemmene av familien var i Hardanger, men Magnus reddet dagen da han kom opp til akutten med det nødtørftigste: krykker (14 år gamle), klær, sko, smarttelefon og -lader – og Johan Bruyneels brilliante selvbiografi We might as well win (mest om samarbeidet med Lance Armstrong). En forulykket syklist trenger ikke krykker og klær så snart, men jeg planla alt hjemturen.

Friske idrettsfolk kommer imidlertid ikke først i operasjonskøen, på bekostning av gamle damer og sjåfører i 20-årene med knuste hofteskåler og mye jern i kroppen fra tidligere ulykker. Først tirsdag 6. september satte de en skinne og tre skruer i lårbeinet mitt, og en ekspansjonsskrue i lårhalsen. Kveldens siste operasjon. Så tråklet de meg sammen. Konservativ behandling – behandling uten operasjon – var uaktuelt. Til det gikk bruddet for dypt.

Torsdag 8. september fikk jeg komme hjem – aller nådigst. Det er visst ikke så vanlig å slippe lårbeinsopererte ut, mindre enn to døgn etter operasjonen. Jeg fikk med meg resept på morfin-preparater og blodfortynnende sprøyter til selvmedisinering. 13 dager etter operasjonen tok jeg stingene, tredde på meg sykkelbukser, strammet skoreimene, og bukserte meg opp på sykkelen igjen ved hjelp av en lav barnestol og krykker. Sykkelen sto stille. Inne.

Rehabilitering etter et hofte- eller lårbeinsbrudd er imidlertid ikke så fort gjort. Jeg hadde helt glemt det. Det tok en hel måned, og én behandling med nåler hos fysioterapeut Lars på Sprek & blid, før jeg kunne sove natten gjennom, og da bare på den ene siden. Og det gikk enda lenger før de nattlige svettetoktene ga seg. Etter seks uker gikk jeg fra Montana til Ulriken og ned igjen på krykker. Noen dager seinere syklet jeg til jobb for første gang, og snart kom jeg meg både over Munkebotn og Skansemyren på lette gir – veldig lette gir. Men etter tre måneder sliter jeg fremdeles med å gå.

Godt jeg kan svømme, da. For når evnen er minst, så er ambisjonene størst. I optimistiske øyeblikk planla jeg å være med på både Blåmannsbukettløp og Fjellgeitenes klubbmesterskap. Og i ørska etter operasjonen formet tankene seg om at neste år skulle jeg delta på min første triathlon: AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. En Ironman-halvdistanse, men med så mange høydemeter (4200 hm) at de beste bruker nesten like lang tid som på en fulldistanse. Jeg meldte meg på. Og fikk plass. Men det er heldigvis en stund til.