Os rundt 1. mai 2010

Mandag før rittet: Jo, endelig, nå har gipsen akkurat brukket nok opp i kanten til at hånden passer den gamle hybriden. Jeg finner ikke de gamle bydekkene, men hiver piggdekkene av og legger på Twister-knastedekkene fra Klosterrittet. De får gjøre nytten.

Hagearbeid er farlig. Siste dagen i påsken ramlet jeg ned fra stigen i plommetreet (nei, det er ikke plommer på Eidsvågneset heller i april, men det er et godt tidspunkt for beskjæring), og morgenen etter er det rett på legevakten for gipsing. Dermed er det over og ut med alle planer for tidlig sykkeloppkjøring. Vinker 4:27 farvel i det fjerne? Kan jeg rekke 6-vatnsrunden 9. mai?

Torsdag før rittet: Jeg har fire dagers jobbsykling i beina, og gangsperren etter joggeturen sist lørdag er nesten vekke (Ja, jeg måtte ty til jogging da nøden var som størst. Det har jeg ikke gjort på 20 år). Men kan jeg sykle Os rundt på hybrid? Jeg prøver raceren, og ja, nå har gipsen akkurat brukket nok opp i kanten til at hånden passer raceren også!

Lørdag morgen sykler jeg og Lars i sol og medvind til Os, Ove Matland-style (Jeg har latt meg fortelle at Ove Matland alltid sykler til rittene. Dermed får han ikke bare solid oppvarming, men også det lille ekstra treningsgrunnlaget som skal til for stadig å ha grepet på konkurrentene). Halvannen times oppvarming er vel ikke mer enn nødvendig for et så kort ritt som Os rundt: 41 km og unnagjort på vel en time.

Os rundt er et morsomt ritt: full pinne hele veien, dels småkupert, dels hard klatring, dels lange flater som innbyr til stor fart i rullen. Ikke før er vi uten på hovedveien ved Os Gymnas, før jeg lurer på hvor det ble av rittbilen som skulle holde styr på kaninene til rundkjøringen på Os, der løpet skulle slippes fritt. Løpet virker rimelig fritt allerede. Det er full gass.

I Mobergsbakken opp fra Os sentrum grovsiktes rittdeltakerne. Jeg ser etter Lars som lurte seg ut fra start noen hestehoder foran meg. Jeg ser ham ikke, og slåss fra bakketoppen og helt opp til innkjøringen på E39 for å taue inn halen på feltet foran meg. Puh. Skal han endelig klare å slå meg etter all spinningen og løpingen i vinter? Jeg setter min lit til at Fanafjellet nok skal riste noen blad fra tetgruppen.

Fra Hagavik begynner vi å se konturene av en rulle, men som ikke helt klarer å sette seg før Ulvenleiren, og når småbakkene kommer ser først to, så en tredje BCKer sitt snitt til å stikke, der rullen stopper i første bakken. Alene i front, bestemmer jeg meg for å prøve å hente de tre rytterne. Jeg peiser på, og rett før Lysekloster har jeg nesten klart det. Men der seiler jammen hele feltet mitt forbi meg. Har jeg ligget og slept på alle sammen hele veien?

Jeg er helt gåen, og klarer bare så vidt å henge meg på halen innover langs Lysefjorden. Når Fanafjellet begynner har jeg rullet helt fremst, og kan se den ene etter den andre passere meg i de første slake bakkene. Ivan ruller forbi, og spør: «Er det nå bakken begynner?» Og jeg svarer: «Ja, det gjelder å disponere kreftene,» men vet med det samme at det er bare tull. Her nytter det ikke å ligge på latsida.

Luken blir snart 50, snart 100 meter, men hvis jeg trør jevnt og trutt, så får jeg sikkert snart selskap. Halvveis opp begynner feltet ganske riktig å slå sprekker foran meg, og avstanden minker litt, men det gjør kreftene også. Jeg får ikke selskap. Jeg har selskap viser det seg. Idet jeg når toppen, kommer det jammen en kar bakfra, og kjører forbi. Jeg klarer ikke følge, og han får en luke på noen hundre meter ned Fanafjellet.

Tanken på å sykle alene til Os er ikke god. Vel nede fra fjellet prøver jeg å mobilisere krefter til å hente inn igjen forspranget. BCK-karen tar igjen en annen som har kommet i bakleksa, og de venter på meg. Jammen er de greie… og like slitne som meg. Vi veksler på å kjøre 15 sekunders-dragninger innover Hamrestranda, og snart ser vi ryggen på folk foran oss. Ved Kalandseidet får vi kontakt, og kort etter får vi også kontakt med en gruppe som kommer bakfra. «Endelig!» stønner de, i det de tar oss igjen.

Nå blir det fart i sakene. Vi er 6–7 stykker, og etablerer en rulle som kjører styggfort i medvinden nedover mot Os. Klokka viser 1:15:15 når jeg har passert mål, og for oss i slutten av 40-åra, i Ove Matland-alderen, kvalifiserer 10 minutters-differansen til teten, til en plass godt nede på resultatlista.

Jeg ser etter Lars. To minutter seinere dukker han opp. Jeg hadde passert ham i Mobergsbakken likevel. Orden er gjenopprettet. Drøs, tøyskift, saft, og bananer, og så er det på tide å sykle hjem, Ove Matland-style. Snittfarten hjem til Eidsvågneset, over jernbanetraseen Kalandseidet–Fana (ingen bakker takk), var 21,2 km/t. Say no more. 124 kilometer er en OK treningstur.