Gullfjellet rundt 2011

Søndag 8. mai, litt før ti om formiddagen. Nesten 300 syklister stiller seg opp til start på løpebanen på Fana stadion. Solen skinner. Lystavlen på stadionbygget viser 21 varmegrader, noe som er så spesielt at speakeren må minne oss om det flere ganger. Vi etterfyller flaskene våre etter oppvarmingsturen fra Sandviken. Det blir en varm dag på jobben.

Sist jeg kjørte rundt Gullfjellet var i 2009. Da startet vi fra Os, og etter Vallaheiene klarte jeg å henge meg på en rulle jeg fremdeles husker som en av de beste og tetteste jeg har kjørt i. Vi var i Trengereid på et blunk.

I år var det ingen rulle til Trengereid. Et stort samlet felt hang seg på en tetgruppe som tidvis kjørte fort, tidvis i ganske behagelig tempo mot Trengereid. Det var lite som kunne splitte feltet før bakken opp mot Gullbotn. Men der ble det raskt strekk i folkemassen. Som vanlig lå jeg litt for langt bak, og derfra blir det fort langt opp til de jeg gjerne vil sitte med utover Samnangerfjorden.

«Jeg tror vi må tette et hull,» sa jeg til Lars på vei inn i tunnelen etter rundkjøringen, for kontakten var i ferd med å glippe for rytterne foran oss. Så jeg satte inn et ekstra gir og forserte. Men å ta igjen et felt på vei opp Gullbotn er som å klatre i et tau som glipper. Hver gang jeg tok igjen halen på feltet, slapp rytteren foran meg, og så var det på an igjen.

Da jeg kom over toppen hadde jeg fire ryttere omkring meg. Vi organiserte raskt en liten rulle, men det ble ikke noe fres over det, og feltet foran forsvant ubønnhørlig fra synsranden. Langs Samnangerfjorden gikk det også trått, og snart kunne jeg si god dag til Lars og Petter igjen. De kom slepende på et større felt. Der fikk jeg igjen for å ødsle sånn med kreftene i bakkene.

Men heller ikke feltet til Lars og Petter fikk noe særlig fart. De var for mange. For mange som bare ville henge på, for mange kaniner som hoppet frem og tilbake mellom rekkene. «Hold rekkene!» Jeg kjørte opp på siden av en kar som vinglet frem og tilbake og spurte pent om hvilken rekke han lå i. Det kom en skyllebøtte om hva han syns om å ligge og skrike i feltet.

Rullen gikk i stå hver gang det kom en kneik, og kneiker er det mange av utover langs fjorden. På toppen av det hele gikk det en velt i den bratte svingen rett før oppstigningen til Hegglandsdalen. Alle skulle først inn i bakken. Selv kjørte jeg rett inn i velten, men landet heldigvis ganske mykt på en annen rytter. Heldigvis ventet Lars og Petter oppi bakken.

Vi mistet feltet, men fem slitne karer fikk til en liten rulle nedover mot Os, og kjørte for å prøve å ta igjen feltet. Men vi var for trøtte. Til slutt stakk Fanamannen av. Så forlot Petter og en BCK-rytter det synkende skipet. Oppover fra Os var det ikke mer krefter i meg enn at jeg så vidt klarte å henge meg på bakhjulet til Lars sammen med en annen BCK-rytter. Det ble oss tre innover mot Fanafjellet. Fra Lysefjorden måtte også jeg slippe.

Klokken er slagen. Det blir ingen pers. Men det går fremdeles an å slå Lars. Bare jeg trør jevnt og trutt, rundt og rundt. Ordentlige rundtråkk. Lars var tydeligvis også sliten. Han reiste seg stadig i setet hundre meter foran meg. Jeg nærmet meg. Noen hundre meter fra toppen hadde jeg kontakt igjen.

Duellantene, hundre meter før mål. 

I siste svingen skimter jeg familien min som står og venter. Best å gi dem litt valuta for pengene, tenker jeg, girer opp og trør forbi Lars. Men der står jammen Arne også i sin grønne Åsane-trøye, og han forventer nok en drabelig duell mellom Lars og Dag, så Lars girer også opp og vrir ut de siste kreftene. Lars vant spurtduellen med en halvmeter. Det var vel fortjent for han var nok hakket sterkere enn meg i dag.

«Det tok sin tid,» sa Tine da hun kom bort til oss. Optimistisk som jeg er, hadde jeg innbilt henne at hun ville kunne se meg trille i mål hvis hun var der ca kvart over tolv. Så de hadde stått der i 20 minutter og ventet. 2 timer og 37 minutter, brukte vi. Petter var inne halvannet minutt før. Lars tangerte sin fjorårstid. Selv kjørte jeg på 2.32 for to år siden, men da var det avslutning på Os. Trøsten er at vi alle ligger på øvre halvdel av resultatlista.

Jeg tar med meg en t-skjorte størrelse M, en kopp saft og et eple, og gjør meg klar for andre del av dagens jernmann-økt: Familien skal på tur i Hisdalen naturreservat på Krokeide for å se etter sjeldne hakkespetter. Og om vi finner den visstnok fine rullesteinstranden i Tortelsvika, blir det kanskje også årets første sjøbad. Men vi velger feil sti, Matilde faller tre ganger, får et skrubbsår på leggen, og dermed er det opp på pappas skuldre resten av turen. Det får bli en annen gang. Men vel tilbake i Austrevågen på Krokeide, der det også er en fin strand, tar vi årets første bad. Triathlon.