6-vatnsrunden 9. mai 2010 - del 2

I kjent stil leverer du et presist og godt referat, Dag – men jeg kan vel kanskje tillate meg å legge til et par linjer. De som kjenner rittrapportene våre vet at denne rapporten normalt ville vært signert av meg. Det er jeg som skal komme sist opp bakkene, jeg som må temposykle et par kilometer etter hver eneste topp i heseblesende forsøk på hente inn noen å sykle sammen med, det er jeg som bare holder nesten til mål og det er jeg som ender opp med sykle mutters alene den siste milen. Normal orden er også at Dag kan menge seg nokså lenge med de andre grønnkledde etter målgang, ”de raske” som han liker å kalle dem, -og da snakker han vel innforstått om seg selv også, før jeg kommer luffende bort med sykkelen, så utkjørt at jeg egentlig bare ønsker å sette meg rett i bilen. - Da er gjerne Dag raskt frempå og spør hvordan det gikk. Svaret er alltid det samme - Det var bakken som tok meg, Dag. Det er alltid bakken som tar meg, Dag. Hvordan gikk det med deg i bakkene da? Jo, det gikk bra det, Lars. –Det går alltid bra i bakkene, Lars.

Årets utgave av 6-vatnsrittet er ikke som andre ritt. Godt restituert, og med flere dager uten rekordforsøk i Stoltzen, har jeg uvanlig friske bein. Friske nok til å sitte fremst i feltet opp alle bakkene, nok kraft til å følge alle rykkene fra de garvede BCK-veteranene, nok pondus til å hoie og skrike om mer fart i høyrefeltet - i det minste så langt min spinkle tenorstemme kan bære. Og da tetgruppen virkelig skyter fart den siste halve milen er det bare å tråkke seg inn til mål ved Skulestadmo, på småsolide 2.28.11 - og puljeseier!

I det Dag omsider kommer i mål, vel seks minutter senere, har han kanskje mest lyst å sette seg rett i bilen, men han får øye på en gjeng grønnkledde som prater ledig og lett i målområdet. Han kommer bort til oss. Jeg spør Dag hvordan det gikk…Det var bakkene, Lars. Det var de små, bratte bakkene rundt Oppheimsvatnet som tok meg. Kanskje Dag gråter noen tårer også -det kan i alle fall se slik ut på bildet (der Ivan og Øyvind fra ÅCK også er med).

Vi avslutter oppholdet på Voss med god og salt betasuppe i solen sammen med noen av de vi hadde syklet med, og etter å ha hentet den velkjente dessertskjeen fra Hardanger Sylvplett ble det rask retur til Bergen. Om kvelden ser jeg gjennom tall fra sykkelcomputeren og det viser seg at jeg har syklet bra fort, og med en snittfart på 34,9 km/t er dette uten tvil det aller raskere jeg har syklet noensinne. Av de ca 20 ÅCK-syklistene som deltok, kom jeg denne gang inn som nr 7.

Neste søndag skal vi til pers igjen og det er duket for mer duellering – da stiller vi begge til start i pulje 1, Nordhordland rundt. Da får vi se om Dag klarer å mobilisere i bakkene, eller om en ny orden har festet grepet. Hilsen Lars