Lysefjorden inn 2015

ZANG! Uten forvarsel skyter to påler opp fra et eller annet sted i undergrunnen. De borer seg gjennom Vastus Medialis på innsiden av begge lår, og stopper ikke før de når bekkenet. Smerten er ikke til å holde ut. Blodet drypper fra fingertuppene. Jeg er naglet til bakken 22,2 km fra ferjekaien på Oanes der løpet startet for 3 timer og 15 minutter siden. Jeg står i en liten veiløs hyttebygd som heter Bratteli, og har nettopp forsert nesten 300 høydemeter nedstigning over et par kilometer, og er på vei opp igjen i solsteiken. Et tog på 6–7 personer jager forbi.

 
"Krampe?"


"Jah," gisper jeg.

Det er 40 km til mål. Løpet er over. Eller er det?

Det er min egen feil. Jeg har ikke løpt en meter i terreng i vinter. I hvert fall ikke mange meter. Fra jul har jeg fokusert på å bygge kilometermengde på vei, og innen påske var jeg oppe i 145 km på en uke, over 500 km på en måned, og kunne fullføre en langtur på 37 km uten vann og brød, før frokost. Rolig sone 2-løping til og fra jobb, etter hvert gjerne 3 mil om dagen fordelt på to økter. Ikke noe intervallhelvete, bare en og annen hurtig kilometer mot slutten av en økt. Strategien virket på asfaltløp: en pers på 1:28 på halvmaraton, og 3.11 på maraton i slutten av april. Tulletid og ren fantasi om du hadde spurt meg før løpet. Men i terreng er det lite verd.

Og maratonløpet hadde også kostet. En vond og hoven akilles og ditto knehase holdt meg på sykkelen og i bassenget i hele mai. Forsøk på å løpe førte bare til at alt ble verre igjen. I uken før Lysefjorden inn kan jeg endelig løpe uten at det gjør vondt, og håper at terrenget på nordsiden av Lysefjorden skal fare snilt med kneet. For jeg er litt urolig.

Reisekameraten min Kjetil Iden vil helst inn i terrenget omkring 15. plass, og ha kontakt med en gruppe som kan veien. Selv vil jeg gjerne vinne litt tid på asfalten, før vi går inn i det nådeløse terrenget. Så vi åpner altfor hardt. Ikke sånn selvutslettende Leo Fung-fort, som om løpet var kun 5 km langt, men kanskje litt sånn maraton på asfalt-tempo. 

 Kjetil, Mari og meg på vei inn i terrenget ved 7 km.

Terreng er gøy. Vi er her for å ha det gøy. Inn mot Preikestolhytta er det et terreng vi ikke er uvant med i Bergen: bratte knauser, glatte svaberg, sleipe fururøtter, knedype myrpøler, hopping fra stein til stein og slalomkjøring mellom tynne bjørkestammer. Rik anledning til å komme ned i horisontalen om man presser litt for hardt på. Og det gjør vi.

Sko kan være avgjørende i sånt terreng. Hvis skoene glipper ørlite grann, så trør man mer forsiktig. Hvert steg krever bitte litt mer omtanke, og gnager bitte litt mer på energilageret. Når jeg løper bak Kjetil, legger jeg merke til at hans Inov8-sko glippet ørlite grann der mine La Sportiva Vertikal K er som limt til underlaget (sånn, det var tekstreklamen).

Når man er trygg på skoene, er det bare å peise på. Jeg hamrer i vei i unnabakkene. Over svabergene, gjørmehullene og de sleipe treplankene nedover mot Preikestolhytta løper jeg i hælene på Kalle Simm, han som løp inn i terrenget (ved 7 km) 2 minutter før alle andre i fjor, men som da måtte bryte etter forrykende 3.37 til Songesand. Det er en kar som kan fote seg, og det går radig unna. Men ved Preikestolhytta forstår jeg jo at dette ikke kan bære. Jeg graver fram et rundstykke med peanøttsmør og en flaske vann fra sekken. Etter halvannen time er det på tide å spise og drikke litt.

På tide å spise litt, ved Preikestolhytta.

Veien mot Preikestolen stiger nærmere 300 meter i løpet av de neste 2,5 km. Sherpaene har vært der og trappelagt hele steinura for at den skal tåle de 300 000 turistene som hvert år vil se ned i fjorden fra litt høyde. Jeg tygger og spiser på rundstykket mitt en halv times tid til jeg når toppen, men er fremdeles ikke ferdig med måltidet. For å få hendene fri når stien styrter seg utfor på den andre siden, stapper jeg resten av maten inn i kjakene. Jeg ser antakelig ut som en hamster, men hvem bryr seg.

Etter å ha forsert den kronglete stien langs Skogavatnet, som bukter seg frem og tilbake og opp og ned mellom knehøye steiner og røtter, kommer man ut på svaberget ved Hengjane, minipreikestolen. Her kan man se til Songesand. Det er et vakkert syn, men ikke så veldig oppmuntrende. Det er langt til Songesand. Og langt ned. Og lengst inni fjorden, utenfor synsvidde, ligger Lysebotn. Det er dit vi skal. Det er langt, det. Lenger enn langt. Jeg klemmer i meg en gel og drikker.

Tjue minutter seinere står jeg altså naglet til jorden i Bratteli, med blodet dryppende fra fingertuppene. Det har rent en stund. Oppi en fjellskår kom jeg i nærkamp med en fjellvegg med flaske i hånda (plastflaske altså). Man skal ikke ha ting i hendene når man forserer så uveisomt terreng. Da kan man ikke ta seg for, nemlig.

Jeg prøver å løfte ene foten. Og så den andre. Litt etter litt begynner jeg å gå, mens jeg prøver å telle hvor mange av de uforskammet friske menneskene som kom seg forbi. De forsvinner inn i skogen foran meg. Når stien vender nedover kan jeg så smått begynne å løpe igjen. Helt til jeg gjør et litt for dristig hopp bort på en ålesleip treplanke som skulle hjelpe meg tørrskodd over myra. Så ligger jeg der langflat igjen, med et spett gjennom låret. Kalle kommer forbi, og lurer på om det går bra. Hvor kom han fra? Jeg trodde han var foran?

Jeg vasser viljeløst gjennom resten av myra. På Bakke står det en kar oppi ura og spiller saksofon. Så bærer det nedover Sjoarvegens 150 Stoltzekleiv-bratte høydemeter mot HELVETESURA.

De siste to kilometerne mot Songesand er nemlig steinur – et vakkert inferno av ufremkommelighet. Når du ser ura fra sjøsiden, kan du knapt tro at det går an å ta seg frem der. Du kan glemme løping (om ikke du er lommekjent). Det er bare tidvis antydninger til sti, og mister du veien, så er du ille ute. Gjør du en feil, så må du tilbake igjen, om du ikke vil risikere å gå deg inn i et skårfeste. Av og til får du et glimt av kaien på Songesand, forlokkende nær. Det er varmt i ura, løvet rasler og bølgene plasker blidt mot stranden. Det er rett før Sirenene begynner å synge.

Etter seriøst å ha vurdert å kaste deg på sjøen og svømme forbi for å få en ende på det, så kommer du ut på den andre siden, og kan sprette som en våryr geitekilling over en hundre meter lang, flat gressmark – trolig løpets eneste flate strekk –frem til drikkestasjonen, der du kan notere deg for en tid som er 20 minutter bedre enn fjoråret. De blide damene får deg raskt til å glemme all smerte og vonde tanker i en kaskade av latter, og peker deg videre mot røykelaksen på Helmikstøl.

Herre min hatt. Halvannen kilometer oppi veien fra Songesand står jeg naglet til asfalten igjen. Et spett har boret seg opp gjennom leggene, gjennom lårene og opp gjennom bekkenet. Jeg kan kjenne hvordan senefestene river og sliter i innsiden av hoftekammen. Jeg vet ikke hvilken fot jeg skal stå på, og klamrer meg til autovernet mens jeg venter på at kramperiene skal slippe taket. Det tar en stund. En evighet.

Se der kommer Kjetil forbi. Han stikker til meg en salttablett før han løper videre. I bilen fra Bergen har jeg dosert for ham om at forskningen ikke kan påvise noen sammenheng mellom saltinntak og kramper. Folk som har hatt kramper før, får kramper igjen, det er det eneste det fins dekning for å si. Jeg putter taust tabletten i munnen, og etterfyller med vann.

Etter en stund kan jeg begynne å sette den ene foten foran den andre. Jeg går. Jeg prøver å løpe, men umiddelbart begynner musklene omkring anklene å knytte seg. Jeg går fort. Jeg er ikke lenger med i et ultraløp, jeg er med i en marsjkonkurranse, sånne som var så populære over hele landet i mellomkrigstiden. Jeg går ganske fort etter hvert, omkring 8–9 minutt per kilometer. Og så regner jeg ut mens jeg går der at differansen mellom å løpe og å gå den sju kilometer lange asfaltveien opp til Helmikstøl er omtrent 15 minutter. Ekstra. Så kommer Mari Mauland forbi, og sier hei. Hun lot oss klokelig løpe ifra i terrenget før Prekestolhytta, men nå løper hun lett og ledig som om det var en alminnelig søndagsjoggetur. Livet er ikke urettferdig. Jeg får som fortjent.

På Helmikstøl er det ingen røykelaks igjen, men jeg får fylt flaska og et pappkrus med kola. «Ja, du kan’kje gå saktare enn du gjorde, for då komme di te å plukka deg,» får jeg høre fra Helmikstøl-bonden. Så jeg prøver å løpe innover den «fine og flade» traktorveien – det er det de kaller det i Rogaland når grusveien er slak nok til at en firehjulstrekker kan komme opp. Nå har jeg lært det: jeg kan løpe flater og nedoverbakke, men må gå oppover for å holde krampen vekk. Så jeg går hver minste motbakke, og løper nedoverbakker og flatene. Det er forresten ikke så mange nedoverbakker her, bare så du vet det.

I Daladalen renner en elv, og elven mates av et utall bekker og sideelver. Hele dalen flyter i vann. Til slutt er det ikke noen vits i å prøve å holde skoene tørre lenger, det er bare å vasse over. Bekk etter bekk, elv etter elv. Og øverst i dalen, ved Håhellervatnet, etter å ha vadet gjennom kilometerlange myrer, må vi forsere selveste Dalaåna, stri og flomstor av smeltet snø, og kald som en breelv. Vannet når til skrevs. En lettere person enn meg ville fort fått seg et bad i den strie strømmen, tenker jeg.

Så skal vi gjennom snøen. Kald, råtten, grovkornet snø med lumske hull og bekkefar under. Den fyller skoene. Det tar en stund før jeg finner stien igjen, men kommer inn på rett spor etter hvert. Jeg vet hvor hen jeg skal. Oppover mot Fyljesdalsskaret får jeg kontakt med Kjetil igjen, så sammen går og løper og faller vi et par kilometer til bunnen av Fyljesdalen. Der kan vi se opp på autovernet på den asfalterte anleggsveien, 200 høydemeter over oss. De blide damene på drikkestasjonen heier og huier. Vi ser tungt ned i bakken, for veien opp er så bratt at ikke en gang en rogalending ville finne på å kalle den «fine og flade».

Kramperiene begynner å gjøre seg klare, men jeg lurer dem. Jeg går baklengs! Hah! Men det er litt upraktisk. Det går nesten like bra å gå sidelengs, så jeg later som jeg er på skitur.

Kjetil drar i forveien fra drikkestasjonen, for han har ikke skiftesko, men det har jeg. Tørre sko og sokker. Jeg får låne et håndkle og en campingstol av de greie damene, og får forunderlig nok skiftet uten en eneste krampetrekning. Å jøje meg, det er godt! Det er som å komme hjem. Varmt og tørt. Nå løper jeg til og med en og annen motbakke på vei opp mot løypas høyeste punkt på 720 meter. Og ned igjen? Jeg slipper beina løs og fosser forbi Stian Fosså og Knut Pedersen. «Ja, nå begynner spurten,» roper jeg kjekt. Det er bare 12 km nedoverbakke igjen til mål.

Jeg tar igjen Kjetil i bakken ned mot Tjørnastølstjørna. Han har det ikke bra. Mens jeg får kramper i motbakke, får han kramper i nedoverbakke. Denne gangen har jeg trukket det lengste strået, så jeg cruiser mot mål i en fin 5 min/km-fart mens jeg teller ned, meter for meter. Denne farten kommer jeg til å svi for i en uke, minst.

Saksofonmannen står ved kilometersmerket før mål og melder ankomsten min til mål med noen smekre toner. Bak ham forsvinner Reidar Matre rundt en sving. Han løp forbi meg oppi bakken, til tross for den fine farten min. Har han fått det? Kan jeg ta ham igjen? Jeg later som jeg har flere kilometer igjen til mål, for å holde oppe stimen, og ikke falle for fristelsen til å gå. Reidar når mål et halvt minutt foran meg.

Så er løpet over. Det begynner å regne. Det gjør ingenting.

Strava: https://www.strava.com/activities/320696256
Resultater: http://racesplitter.com/races/074651778
Løpets Hjemmeside:http://www.lysefjordeninn.com/home.html
Facebook: https://www.facebook.com/lysefjordeninn?fref=ts

Vareopptelling:

·         Ingen blå tær

·         Et svært blåmerke på låret (etter et fall før Preikestolhytta)

·         Et uforklarlig svært blåmerke på overarmen

·         En hudløs ringfinger

·         To uspiste Heidevegger (hveteboller)

·         Et uspist rundstykke med peanøttsmør

·         En energibar (tror jeg springer uten niste neste gang)

·         Gjørmete sko og sokker

·         Alt for mye reserveklær (eller kanskje jeg bare skal være glad for at jeg ikke fikk bruk for dem?)

·         Sluttid på 8 timer og 34 minutter, som gir pers på om lag 25 min (planen var en time, men i så fall må jeg åpenbart trene mer terreng)