Da gladløper og jernmann Dag Grønnestad i kjent stil kunne informere Fjøset om at det nå hadde blitt ledige plasser på Lysefjorden Inn Ultramaraton, så jeg raskt mitt snitt til å iallfall høre med arrangøren om jeg kunne ta én av de ledige plassene. Underbevisst regnet jeg vel med at noen andre kom meg i forkjøpet, men da kunne jeg i det minste skryte av at jeg hadde gjort det jeg kunne for å skaffe meg plass. Men neida, to plasser var fortsatt ledig, og jeg hadde selvsagt ikke noe annet valg enn å si høflig ja takk. Ultramaraton var ikke engang i mitt vokabular, og nå skulle jeg plutselig løpe 62 km over 2600 høydemeter i til tider rimelig ulendt terreng. Det begynte å synke inn hvor stor fallhøyde denne bråkjekke påmeldingen hadde gitt meg. Heldigvis kunne jeg lese på internettet at det var flere ultramaratondebutanter som også hoppet bukk over vanlig maraton, flaks var det også at jeg tilfeldigvis hadde hatt en håndfull 3-5 timers økter i fjellet den siste tiden. Så jeg følte meg derfor ganske trygg på at jeg skulle klare å holde trøkket oppe i nettopp ca 5 timer. Fjorårets vinnertid var på ca 6 t og 45 min, men hvor lang tid kunne jeg forvente å bruke på et slikt løp? Og ville 5 timer med greit trøkk være nok til å komme seg til mål i det hele tatt? Ved å stille til start kl 0815 på Oanes kai skulle jeg omsider få svar på disse spørsmålene, og et par til.
Spørsmål og svar:
Klarte jeg å holde trøkket oppe i 5 timer?
Ja.
Får man gleden av å møte veggen alle snakker om også på et ultramaraton?
Ja, den møter du flere ganger.
Møtte jeg veggen første gang etter ca 5 timer?
Ja.
Hvordan føltes de 5 første timene av løpet?
Ganske greit.
Hvordan føltes resten av løpet?
Ganske jævlig.
Hva er bratt bakke?
Når du bikker terskelen og kjenner syren sive fra bakken opp gjennom klovene bare ved å stå helt stille, da står du i en bratt bakke. Med fem mil i beina blir den faktisk enda litt brattere. Greit å vite.
Hvordan var utsikten fra løypen?
Akseptabel.
Hvor liker en fjellgeit å sette klovene?
Her.
Her.
Hvordan vite at man har hatt med nok næring i underveis?
Man føler seg rimelig sikker på det når man plukker dette ut av sekken etter å ha kommet i mål.
Har Sylfest Lomheim vært konsulent for arrangementet?
Neppe.
Forsvinner den intense smerten i knærne på vei ned denne 15 km lange asfaltveien når regnbuen titter frem?
Nei.
Hvordan ser det ut når 3 fornøyde fjellgeiter (Erstad, Kihl, Grønnestad) samles i målområdet?
Slik.
Hvor er resultatene?
Frister det til gjentagelse?
Av en eller annen merkelig grunn, ja.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar