De skulle hatt i ræven

En kollega kjøpte seg startnummer på FINN.no en uke før årets Bergen–Voss, og var innom BoA med hybriden for å få sett over den før den store dagen. «Du skulle hatt i ræven,» fikk hun vite da hun leverte den rimelig vanstelte sykkelen. Selv hadde jeg i løpet av mai skiftet omtrent alle bevegelige deler. Nytt framgir kom på plass så seint som kvelden før rittet, og løste mirakuløst alle mine tidligere problemer med kjedeavhopp. Jeg var klar. Jeg hadde pugget skjemaet til 4:27. Jeg hadde lest kaptein Fredriks kjøreopplegg og formaninger nøye. Og sammen med Lars hadde jeg seint på tirsdagskvelden kjørt bakken opp til Gullbotn for å sjekke at jeg klarte den med et snitt på 14 km/t, slik det var annonsert (Lars skulle sjekke 4:50-skjemaet på 12 km/t). Min eneste bekymring var bremse- og girkabler. Kan de ryke?

I Hardangerveien kom jeg til å ligge bak en kar med mye stilig lettmetall og karbon i sykkelen, men som visst også skulle «hatt i ræven». De fire største tannhjulene på kransen hadde en fin rustbrun tone. Det knaket faretruende under de tidvise girskiftene, mens C-lagets 4:27-pulje beveget seg støtt og stødig mot Arna. En og annen hadde nok ikke lest seg opp på siste leksen fra Fredrik om det ABSOLUTTE forbudet mot å skifte rekke, men luker var det fint lite av. Det gikk salig fort. I Arna lå vi 4 minutter foran skjema, i bunnen av Trengereid-bakken 5.

I Trengereidbakken var det nesten mer folksomt i veigrøftene enn på veien. Mange oljesvarte never. Og en kar med en fin rustbrun farge på kransen, og som bannet og svor mens sykkelen harket verre enn en totaktsmotor. Der fikk han!

Men det var jammen mye folk på veien også. Og det gikk ikke urovekkende fort. Kan hende hadde puljen min bestemt seg for å ta ut litt av tidsoverskuddet i bakken? Oppi lia, etter rundkjøringen og tunnelen, da jeg så en grønn klynge langt der fremme, gikk det imidlertid opp for meg at vi hadde tatt igjen pulje 7 (seedet pulje 1), og at den kvikksanden jeg hadde omkring meg var etterlatenskapene av både pulje 7 og 8. Jeg satte opp farten og forserte, men over toppen var jeg alene i ingenmannsland.

De skulle hatt i ræven. C-laget altså. I løpet av ti minutter var puljen barbert inn til kjernen som satt fremst i rullen, de fikk plukket med seg noen grønne fra pulje 1, mens jeg, som var dum nok til å kjøre inn i bakken som en av de siste i halen, ble grundig frakjørt. Jeg skulle vel hatt litt «i ræven» selv også for ikke å følge bedre med.

Nedover mot Tysse hadde jeg etter hvert fått en ikke ubetydelig hale, og som heller ikke var uvillig til å kjøre rulle, når det kom til stykket. Men tempoet var ikke som det engang var. Fra Bjørkheim til Øystese var det søndagstur med tursykkelklubben. Det skal for all del ikke foraktes. Det er både hyggelig og ganske bedagelig, men man kommer ikke fort til Voss på den måten. I Eikedalen plukket vi med oss Arne (ja, her er det vel på sin plass å nevne at Arne og Arne hadde skilt lag, og at det var Stalheim som i et sannhetens øyeblikk hadde latt C-laget seile sin egen sjø, mens Storedale fortsatt gjorde sine hoser grønne). I Norheimsund lå jeg presis på skjema til 4:27. Sola skinte, og Folgefonna lå og gjorde seg lekker med et hvitt slør av skyer om livet, på den andre sida av den grønne Hardangerfjorden. Et syn for turister, men jeg hadde ingen tid å miste.

Det var visst ingen som ville forbi meg i Øystese-bakken. Ikke før det kom en motorsykkel med røde flagg, og en flokk med gule østlendinger på sykkel, som lurte på hvor langt det var til neste matstasjon. Moss CK. Mossetoget. Heldigvis hadde vi Arne der. Mossetoget var i ferd med å dra i fra mitt ubesluttsomme forsøk på å henge med, da Arne bestemte seg for at han bestemt ville være med, og tauet tre av oss opp på halen av toget. Farvel søndagstur (som for øvrig tikket inn på om lag 5 timer blank). Mossetoget tauet oss til Kvanndal i et tempo som var C-laget verdig. Men mossinger må ha mat og strekke på beina, så i Kvanndal var det farvel til Mossetoget (ja, det hører med til historien at de passerte oss igjen på vei inn mot Skjervet).

Det var vel noen av oss som var litt målløse. Stoppe? Hæh? Men Arne var fattet nok til å levere dagens andre monsterdrag, og hekte oss på halen av feltet C-laget hadde latt etter seg langs Hardangerfjorden, og som vi tok igjen nettopp i Kvanndal. Hvor heldig kan man være?

Arne og Arne var gjenforent. Men det var ikke mye futt i resten av gjengen. Jo nærmere vi kom Skjervet, jo flere deserterte fra fartsholderrekken, og jo oftere måtte Arne tette luken. Det var mest en lettelse å se bakken reise seg foran oss.

Overraskende nok hadde jeg ingen problemer med verken pust eller puls. Det var beina som sa stopp. På toppen av Skjervet lå jeg i ryggen på Arne og Arne, og hadde 4 minutter på begge (de hadde jo startet 4 minutter før meg). Men da var det totalt tomt på glukogenlageret, etter en altfor langvarig streik i transportsektoren. Nada. Ingenting. Jeg kunne tegnet medlemskap i 11-timersklubben på flekken, og i et sannhetens øyeblikk måtte jeg se toget kjøre fra meg. Jeg bestemte meg for å kjøre søndagstur til mål. Alene.

Helt til det kom en kar seilende opp ved siden av meg, og sa: «Det er ikke langt igjen nå». Jeg tror det var presis de samme ordene jeg brukte, på nesten presis det samme stedet, da jeg kjørte fra reisefølget mitt for to år siden. Uansett, det var pittelitt krefter igjen lengst inni en krok, akkurat nok til å henge meg på bakhjulet hans. Ja, jeg prøvde til og med å dra litt, for liksom ikke bare å utnytte den omtenksomme mannen. Jeg stønnet og okket meg, men etter hvert kom det flere til. Vi ble visst ikke flere enn fem (før karen ved siden av meg plutselig gikk i asfalten i 60 km/t. Så ble vi fire). Det er en lovlig liten rulle, men det lar seg gjøre. Fort gikk det ikke, men du kunne garantert ha spasert ved siden av meg hvis jeg hadde kjørt alene.

I løpet av de 20 minuttene det skal ta å kjøre fra Skjervet til mål, hadde jeg mistet vel 3 minutter på Arne og Arne, men hadde ett igjen. Jeg tømte i meg den literen med sportsdrikk som jeg ennå ikke hadde fått begynt på, og det gjorde godt. 4:38:08 er tolv minutter bedre enn fjoråret. Og om Arne og Arne gjør alvor av å organisere et 4:35-lag til neste år… ja, men da må jeg nok først miste 4 kilo på kroppen, og kanskje et par på sykkelen?