Bergen–Voss 2013

Vil du vite hvordan det var å sykle til Voss i år? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det var:

Det regnet!

Ikke før var vi passert Nesttun før himmelen åpnet seg, og alt det som var der oppe av flytende skulle åpenbart ned over Helldalen og Espeland, Skyggestrand og Trengereid, Gullbotn og Kvamskogen. Ikke et øye var tørt. Sykkelbrillene dugget på utsiden. Når jeg reiste meg i sykkelsetet, kjentes det ut som jeg pisset på meg, når alt det lunkne vannet jeg samlet opp mellom huden og sykkelskinnet plutselig fant vei nedover lårene.

Jeg trengte ikke drikke. En mann som meg trenger 3-4 liter drikke på turen til Voss. Jeg drakk en halvliters flaske før start og en 0,75 liters flaske på den siste timen mellom Kjepso og Voss. På Voss pisset jeg to ganger. Sikkert en liter hver gang. Det var ingen ende på det. På toget til Bergen pisset jeg to ganger, på kafeen på Edvard Griegs plass, mens jeg ventet på sykkeltransporten, pisset jeg også to ganger, og da jeg kom hjem? Herre min hatt. Jeg har rett og slett absorbert så mye væske at du kunne vridd meg og hatt vann nok til en ukes kjøkkenstell.

På toppen av det hele hadde jeg lagt på meg to kilo på turen til Voss. Er det rart det var tungt opp Skjervet? Rett nok hadde jeg rukket å spise betasuppen og sjokoladepuddingen i idrettshallen på Voss, før jeg kom på vekten morgenen etter. Men to kilo? Jeg skulle vært to kilo i minus, skulle jeg! Jeg slet en uke med å bli kvitt vannoverskuddet.

Jeg ante nok at ikke alt var som det skulle være, der jeg tørr og fin ventet på startstreken. Det var en sånn forsommermorgen bare Bergen kan stille opp med. En sånn morgen som gir minner om andre litt råkalde morgener, mange år tidligere, da man litt sliten fant veien hjem gjennom smitt og smau etter en lang natt i festlig lag.

 

Etter å ha vurdert skydekket, veid det ene plagget mot det andre, og endt opp med noe i nærheten av minimumsvarianten, sto jeg nå på startstreken ved Grieghallen, og så CK Sotra og Bergen triathlonklubb sine lag forsvinne oppover Nygårdsgaten. Jeg og Lars hadde havnet i seedet gruppe 1 i år, og fikk først starte fem minutter etter siste lag i lagkonkurransen. Vi var nok flere som lurte på hvordan arrangøren hadde regnet for å få oss inn i seedet gruppe 1, men når mange av de beste rytterne hadde desertert til lagkonkurransen, var det vel ikke helt urimelig. Eller?

Jeg forsto fort at det ikke ville holde. Gruppen la ut i et avsindig tempo oppover Fjøsangerveien, med Geir Kristiansen i front, og jeg fikk snart problemer med å holde hjulet foran meg. Jeg hadde syklet fra Eidsvågneset til start som vanlig, men var vel ikke akkurat varm. En sånn motor som jeg har, pleier å trenge en time på å bli varm. Trengereid altså. Men skulle jeg slippe allerede på Fjøsanger, bare fordi jeg ikke var varm? For et nederlag! Jeg beit meg fast, og pulsen sto i taket til Nesttun.

Så kom regnet. Det falt en slags ro over feltet.

Et tilbakevendende problem gjennom de siste årenes deltakelse i Bergen–Voss er at jeg har blitt frakjørt på Trengereid, gang etter gang. I fjor manglet jeg bare 10–20 meter på å ta det siste bakhjulet i feltet over bakketoppen på Gullbotn. I år skulle jeg være med over. Banna bein. Tror du jeg var med over? Det kan jeg fortelle deg at jeg ikke var. Lars kjørte foran meg opp Gullbotn, så gale var det. Jeg måtte slite for å holde bakhjulet til Lars! Sånn går det når man bruker reservetanken allerede i Fjøsangerveien. ”Har du overskriften klar nå, ” spurte Lars kjekt idet han passerte meg. ”Det kan jo skje mye ennå, ” snøvlet jeg liksom optimistisk. Det var jeg ikke. Optimistisk, altså. Jeg var dypt nede i kullkjelleren.

Men det fine med kullkjelleren er at dypere kommer man i grunnen ikke. Det hadde gått en time siden start, og nå var jeg vel så varm som jeg kunne bli i griseværet.

Vi samlet oss en seks-sju stykker på veien ned fra Gullfjellet, og ordnet oss en grei, men ikke særlig rask rulle. Det var vel et tidsspørsmål før noen ville ta oss igjen. Ingen gadd å følge tempoet mitt da vi traff bakkene. Da vi nådde hårnålsvingen opp mot Kvamskogen skjønte jeg hvorfor. Seedet pulje 2 lå rett i ryggen på oss. Thomastoget syklet en tur rundt oss, før han fortsatte i tet opp bakken mens han heiet på seg selv. Kapteinen over alle kapteiner, Storedale, var like uforskammet frisk som han har vært i hele år, og Humblen kvernet av gårde som han alltid gjør, i sitt jevne, utrettelige, robotaktige tempo.

Det var ikke annet å gjøre enn å bite seg fast. Toget til Voss gikk nå. Og når kapteinen over alle kapteiner er sjef, er det mulig å henge med. Ikke for alle, rett nok. Lars hadde nok brent av kruttet før Gullbotn, han også, og når Storedale kommanderte full rulle like før feltet vippet over kneiken til Eikedalen, så sto Lars igjen på perrongen. I målområdet på Voss gikk det seinere et rykte om at Lars hadde blitt sett mutters aleine nedi Vassenden, før Skjervet, der han var dypt konsentrert om å smelte hull i karbonstyret med laserblikket sitt. En oppfordring om å henge på et bakhjul skal ha blitt blankt avvist.

Toget til Voss gikk som en kule i drittværet (ja, for vi må ikke glemme at regn er en eufemisme for det været vi hadde omkring oss denne dagen). Ved Fyksesund tok vi igjen første lag i lagkonkurransen, og Thomastoget kjørte noen turer rundt dem mens han ropte: «E’kje det herlig? E’kje det herlig?». I Granvin tok vi igjen det andre laget. Ja, vi holdt så stor fart innover flatene langs fjorden at vi hadde holdt tritt med hvem som helst. Faktisk var det ingen som kjørte så fort som oss langs Granvinsvatnet, med en snittfart på omkring 50 km/t. Det sier Strava’en min, nemlig, og jeg var til og med KOM (Konge på haugen, på engelsk) en stakket stund, helt til det kom en avhopper i kostebilen, som hadde glemt å slå av GPSen sin.

Men på veien til Voss er det bakker også, og en av dem heter Skjervet. Her skilles klinten fra hveten, og hjernen min hadde bestemt at i Skjervet skulle jeg slippe. Så det gjorde jeg, uten minste motstand. Hjernen min hadde nemlig fått den lure ideen at jeg bare kunne sitte på halen til CK Sotra-laget inn til Voss, de vi hadde most forbi nede ved Granvinsvatnet. Men det varte og det rakk, og jeg måtte trille i kosetempo opp til hovedveien før de dukket opp. Ikke noe Storedale-jaging her nei, men til Voss kom vi. Jeg brøt den magiske fireogenhalvtimes-grensen og perset med sju minutter til 4.27. Men det er litt ergerlig å tenke på at det lille halvminuttet ekstra som jeg unnet meg opp Skjervet, ble til to før jeg var på Voss.

Men neste år er det meldt solskinn, bare så du vet det! Og da …

Vil du vite hvordan det gikk med Lars også? Det vil han nok gjerne fortelle om selv, men jeg tror jeg kan røpe såpass at han fikk noen minutter i kassen i sammendraget.

Brudd

Brudd er som en rus. Det er noe euforisk over å skyte seg ut i det fri foran feltet. Å oppleve at avstanden øker. At de jakter deg, og ikke omvendt. Helt til beina stivner, feltet siger ubønnhørlig forbi igjen og kampen for å henge på halen begynner.

Etter tredje passering av vendemålet i rundkjøringen på Tjeldstø lå jeg i teten på feltet, og ga gass opp bakken mot Tjeldstømarka. Sammen med Frank og tre-fire andre syklister av ymse opphav, ble det gjort et halvhjertet forsøk på å etablere en liten rulle. Men ved avkjørselen til Stureterminalen var vel kruttet brent (eller vått, jeg vet ikke) for min del. I den lille seige kneika ved Stureterminalen klarte jeg ikke lenger å klore meg fast på halen. Moro så lenge det varte, og «god trening» som jeg oppstemt ropte til bekjente som fremdeles av en eller annen grunn sto og skuttet seg mot plaskregnet i målområdet.

Jeg hadde ikke noe å kjøre for, men en Åsane-syklist kjenner ikke verb-formen av brudd – å bryte. Ved siste passering av rundkjøringen på Tjeldstø, før både jeg og sykkelen kunne vris opp og ta kvelden, hadde jeg likevel litt for mye fart inn i svingen. Litt moro skal man jo ha. Jeg sto på ytterpedalen for å lime dekket til den feildoserte vannflaten jeg kjørte på, men det holdt ikke. Bakhjulet skled ut. Eller forhjulet – eller begge. Jeg deiset uansett i bakken, og kunne ikke reise meg.

Med hendene fikk jeg løftet venstrefoten foran meg, og klarte sittende å buksere meg ut til fortauskanten. Men jeg klarte ikke å komme over den 10 cm høye kanten, og ble sittende i en vanndam og kjenne på kroppen. Brudd. Dette var ikke bare et alminnelig asfalteksem. Beinet måtte være brekt. Kanskje dette var den andre lårhalsen? Den første tok jeg for 14 år siden, 200 meter fra leiligheten jeg bodde i. Den gang reiste jeg meg opp, hang meg over sykkelen og hinketrillet opp den bratte bakken ved Krohnengen skole og hen til Tartargaten, der jeg sank sammen på trappen og fikk samboeren min til å bestille drosje til legevakten (dette var før mobiltelefonenes tid).

Etter å ha summet meg litt, klarte jeg først å løfte beina, og deretter buksere rumpa over fortauskanten på Tjeldstø. En rittvakt lånte meg fleecegenseren sin og ringte til Røde Kors-folka som forgjeves sto og ventet på knall og fall ute ved Stureterminalen – mens syv stykker tidligere hadde vært i asfalten i rundkjøringen min. Og som et varsel, som jeg ikke tok, hadde jeg selv sett slukørede syklister trille syklene sine oppover sykkelstien mot Tjeldstømarka.

Arne var tilfeldigvis i nærheten, fikk plukket med seg sykkelen min, og gitt beskjed til Magnus som satt og ventet i bilen ved Sture. Røde Kors kom, og fikk pakket meg inn i sølvfolie. Det er utrolig hvor mye en sånn tynn folie varmer, og så holder den regnet ute. Men mer kunne de ikke gjøre. Kroppen min var stivnet i en Z, og jeg tålte ikke den minste bevegelse uten at smertene jog. Så kom krampene.

Sotra-ambulansen sto på Sartor senter eller noe i den retning. Det er en halvtimes kjøretur til Tjeldstø fra Sartor. I min tilstand kjentes det som en halv evighet. Regnet fortsatte å høvle ned, og snart skalv jeg som en snekkemotor i ulage. Det fine med ambulanser er at de har oppvarmede tepper. Og at det ikke regner der inne.

På legevakten i Bergen var det omtrent bare å snu i døra. Jeg ble skysset videre til akutten på Haukeland med en brun konvolutt. Brudd i lårbeinet. Og jeg begynte å bli veldig tørst. Det er ikke lett å huske på å drikke når det regner sånn at en blir pissetrengt uansett. Og nå var munnen tørr som en ørken, og jeg fikk ikke drikke i tilfelle jeg skulle rett på operasjonssalen. Det beste de kunne gi meg var et drypp i armen, men du kan ikke fukte leppene med et drypp.

Dette var lørdag 3. september, og sykkelsesongen 2011 var over. De mindre sykkelgale medlemmene av familien var i Hardanger, men Magnus reddet dagen da han kom opp til akutten med det nødtørftigste: krykker (14 år gamle), klær, sko, smarttelefon og -lader – og Johan Bruyneels brilliante selvbiografi We might as well win (mest om samarbeidet med Lance Armstrong). En forulykket syklist trenger ikke krykker og klær så snart, men jeg planla alt hjemturen.

Friske idrettsfolk kommer imidlertid ikke først i operasjonskøen, på bekostning av gamle damer og sjåfører i 20-årene med knuste hofteskåler og mye jern i kroppen fra tidligere ulykker. Først tirsdag 6. september satte de en skinne og tre skruer i lårbeinet mitt, og en ekspansjonsskrue i lårhalsen. Kveldens siste operasjon. Så tråklet de meg sammen. Konservativ behandling – behandling uten operasjon – var uaktuelt. Til det gikk bruddet for dypt.

Torsdag 8. september fikk jeg komme hjem – aller nådigst. Det er visst ikke så vanlig å slippe lårbeinsopererte ut, mindre enn to døgn etter operasjonen. Jeg fikk med meg resept på morfin-preparater og blodfortynnende sprøyter til selvmedisinering. 13 dager etter operasjonen tok jeg stingene, tredde på meg sykkelbukser, strammet skoreimene, og bukserte meg opp på sykkelen igjen ved hjelp av en lav barnestol og krykker. Sykkelen sto stille. Inne.

Rehabilitering etter et hofte- eller lårbeinsbrudd er imidlertid ikke så fort gjort. Jeg hadde helt glemt det. Det tok en hel måned, og én behandling med nåler hos fysioterapeut Lars på Sprek & blid, før jeg kunne sove natten gjennom, og da bare på den ene siden. Og det gikk enda lenger før de nattlige svettetoktene ga seg. Etter seks uker gikk jeg fra Montana til Ulriken og ned igjen på krykker. Noen dager seinere syklet jeg til jobb for første gang, og snart kom jeg meg både over Munkebotn og Skansemyren på lette gir – veldig lette gir. Men etter tre måneder sliter jeg fremdeles med å gå.

Godt jeg kan svømme, da. For når evnen er minst, så er ambisjonene størst. I optimistiske øyeblikk planla jeg å være med på både Blåmannsbukettløp og Fjellgeitenes klubbmesterskap. Og i ørska etter operasjonen formet tankene seg om at neste år skulle jeg delta på min første triathlon: AXTRI, Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. En Ironman-halvdistanse, men med så mange høydemeter (4200 hm) at de beste bruker nesten like lang tid som på en fulldistanse. Jeg meldte meg på. Og fikk plass. Men det er heldigvis en stund til.

Plankekjøring Bergen–Voss 2011

Fra venstre: Lars, Marius, Erik, Dag, Maarten og Hans Martin

4.38. Elleve minutter bak skjema, etter å ha blitt frakjørt opp Gullbotn. Det var statusen min etter Bergen–Voss 2010. Neste gang skulle jeg under 4.30.

Planleggingen av sykkel-syttendemaien 2011 startet for nøyaktig ett år siden. Etter å ha brent av det siste kruttet opp Skjervet, og sett rullen forsvinne ubønnhørlig ut av synsranden, lovet jeg meg selv at jeg skulle ned i vekt for å slippe å drasse på ekstra tyngde opp de 2100 høydemeterne på vei til Voss. Noen av de som leste innlegget mitt på bloggen etter fjorårets ritt, vil huske at jeg bandt meg til masten: fire kg på kroppen og to på sykkelen skulle vekk. Men allerede før jul viste min gamle mekaniske badevekt at jeg hadde mistet åtte – bare på kroppen. I februar kjøpte jeg ny sykkel. To til.

Etter rittsesongen 2010 innledet jeg dessuten et styrketreningsprogram som i all enkelthet besto av planking. To minutter planke – seinere med beinløft – hver eneste kveld før jeg andpusten veltet meg opp i sengen. I januar ble planken erstattet av armhevinger (for så vidt en variant av planken), i et forsøk på å klare uoppnåelige hundre (www.hundredpushups.com). Jeg doblet fra 17 til 32. Ved påsketider var det stopp, og jeg ga opp.

Men et år med planking, mindre middagsrestespising, mer gulrotspising og utstrakt Windows-shopping etter sykkel (som det vel må hete i vår tid når man «bare» kikker), hadde i hvert fall én virkning. Før mitt fjerde Bergen–Voss var jeg for første gang ikke spesielt nervøs før start. Jeg var kanskje litt usikker på om jeg ville fryse med korte sykkelshorts i regnværet, eller om Astrik/Åsane-gjengen ville klare målet om 4.25, til tross for at 3 sterke kapteiner hadde kastet inn håndkleet før rittstart. Men jeg var ikke usikker på om jeg ville klare å holde følge. Jeg visste at formen var god nok, og når formen er på plass, handler det om plassering i feltet. Om ikke å plassere seg slik at man blir hektet av i Gullbotn, eller enda verre, allerede i den lille kneiken på Nesttun. Så i startbåsen foran Grieghallen plasserte jeg meg resolutt foran «kjedelåsen» – i rullen.

Som forrige år hadde jeg pugget tidsskjemaet til 4.27 for å ha kontroll på rittet. I Arna kunne jeg fornøyd konstatere at vi lå litt foran skjema. Vi kjørte bra. I Trengereid var vi kanskje litt bakpå, mens på Tysse var vi på målet. På Kvamskogen hadde vi tapt tid igjen, men til Norheimsund kom vi presis på skjema. Vi svingte. Vi kjørte i komfortabelt tempo opp bakkene, men tok tidstapet igjen på flatene. Helt som planlagt, altså. Men i Norheimsund naget det meg likevel litt at vi burde ha lagt to minutter foran skjema om vi skulle klare å nå mål på 4.25.

Ved Fyksesund tok vi igjen rekordpulje 4, og startet forbikjøring like før broen. Men så gikk alt i stå. Vi kom ikke ordentlig forbi, og fikk ikke rullen i gang igjen. «Fortsett forbi,» ropte Arne som nå nærmest var det eneste kapteinsemnet som var tilbake. Men nå var vi plutselig en flokk med elefanter, og tilpasset oss litt for raskt farten til gruppen vi skulle passere. Eller de tilpasset seg oss. Eller vi tilpasset oss hverandre. Uansett, i Ålvik hadde vi allerede tapt et par minutter på skjemaet mitt.

Oppi Ålvik-bakken fikk jeg tråkket meg frem til teten, og før bakketoppen hadde vi en rulle og en kjedelås på plass igjen. Elefantflokken begynte å få tempoet opp, men det gikk nok ikke fort nok likevel. I Granvin innbilte jeg sidemannen min at vi var à jour. «À jour til hva?» spurte han. «4.27». «Vi burde jo klare bedre enn det,» mente han. Joda, men en nærmere titt på klokken i bunnen av Skjervet kunne avsløre at jeg hadde sett feil, og at vi allerede hadde brukt mer enn fire timer på turen. Det ville være umulig å karre seg til mål på under halvtimen. Her gjaldt det bare å redde stumpene.

Både opp Gullbotn, opp Kvamskogen, i Øystese-bakken og i Ålvik-bakken kunne jeg fornøyd konstatere at jeg ikke var i nærheten av pesenivået omkring meg. Jeg kunne fint spise og drikke i bakkene, noe som var helt utenkelig for bare et år siden. Men da vi nærmet oss Skjervet begynte jeg å kjenne det. Jeg hadde ligget i rulle til Tysse, i kjedelås fra Norheimsund, og i rulle igjen fra Kjepso. I Granvin var det bare 12 mann igjen i rullen. Innover mot Skjervet hadde vi en rask og effektiv rulle, men vi fikk ikke mye hvile før vi måtte trø til i arbeidsrekken igjen.

I bunnen av bakken fosset de forbi, alle de uthvilte fra «bussen». Flust i friske bein der, ja. Vi tar dem igjen på flaten, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å sykle pent og pyntelig under terskelpuls, og holde bakhjulet til Petter. Sant nok, vi tok mange igjen når vi fikk den lille rullen vår i gang på toppen av Skjervet, Petter, Jarl, Lars, jeg og noen få andre, men Hans Martin hadde stukket av med juniorene Christoffer, Torstein og Daniel, og de så vi aldri igjen. De slo oss faktisk med nesten to minutter på veien inn mot Voss. Vi var for mange trøtte, og rullen fungerte bare så lenge det var motbakke. I tet ble det tråkket for dårlig nedoverbakke, og bak hang Lars som et slips. Han var nok fornøyd om bare han klarte å klore seg fast i et bakhjul til mål.

Det klarte han. Vi landet på 4.34. Lars perset med et helt kvarter, jeg med «bare» fem minutter. Men til neste år skal vi under 4.30. Og vi må nok kjøre rekordpulje for å få dét til.

Maarten var dagens uheldigste Åsane-mann. I en høyresving før innkjøringen på hovedveien etter Tysse, passerte feltet en liten gruppe syklister. Jeg satt i høyrerekken. Kanskje var jeg uoppmerksom, kanskje holdt jeg en litt for stor bue utenom syklistene vi kjørte forbi. Uansett kom jeg for tett på Maarten i venstrerekken, og han hektet bukkehornet i låret mitt. Jeg hørte et rabalder bak meg. Seks syklister gikk ned i velten, men Maarten slapp fra det med skrubbsår og skrekken, og syklet alene til Voss på imponerende 4.51, trass i uhellet. Én syklist havnet i autovernet og deretter på sykehus med lettere skader.

Fjellgeitekspressens øvrige medlemmer i Astrik/Åsane-puljen gikk i den klassiske fellen: de kom for langt bak på halen. Erik hadde flasketrøbbel, var uoppmerksom, og glapp taket allerede før Trengereid. Han kom i mål på anstendige 4.56. Marius kom for langt bak på halen i Tokagjelet, og klarte ikke å hekte seg på feltet igjen i Steinsdalen, før feltet skjøt fart mot Norheimsund. Han var i mål på like anstendige 4.51.

Skjærgårdsrittet 2011 - generalprøven

29.05.2011. Skjærgårdsrittet. 63 km mellom Danmarksplass og Hellesøy i Øygarden og generalprøve for Bergen-Voss kommende helg. Hvordan gikk det med geitene ute i Øygarden, og hvordan er formen noen dager før den store kraftprøven på 165 km?




Arkivfoto: Dag, Morten, Marius J, Erik og Lars

 

Morten debuterte som rittsyklist tidligere i år, og da påmeldingen til de store rittene måtte gjøres unna mens det fortsatt var snø i gatene, kunne vel ikke den jordnære trønderen se for seg at han allerede et par måneder senere ville være et kvantesprang nærmere verdenseliten.

Morten startet altså i Pulje 6, sammen med ryttere som ikke engang hadde rullet ned mot startmattene da puljen fikk startsignal. Det var ikke annet å gjøre enn å gå i sesongens mest offensive brudd, i bakken opp mot den første rundkjøringen. To andre feilplasserte ryttere fikk med seg den raske starten og klarte å henge seg på. Etter Bildøybakken måtte den ene slippe taket og tempoduoen kjørte sammen inn til målgang på solide 1 time og 43 minutter. Etter flere sterke ritt burde gubben være i rute til lørdagens debut på Bergen - Voss og sprekingen har på tampen klart å oppgradere til en plass i 4.59-puljen.

Morten, en fornøyd debutant etter Nymark turritt 2011.

Erik gjennomførte en 20-mils tur fra Bergen til Mjølfjell i påsken og den lidenskaplige motbakkeløperen fikk tidlig i sesongen bekreftet at det var plenty av krefter til tunge, lange økter på sykkelen også. Kapasiteten kom også for en dag da ungdyret løp inn til årsbeste på 11.20 i Stoltzen, rett etter en to-timer lang sykkeltrening med 4.25-gruppen. Say no more. I Skjærgårdsrittet kom Erik inn som en av puljevinnerne, på tiden 1.37.



Marius og Erik klare for Skjærgårdsrittet.



Marius J har nok flere ganger grått sine modige tårer når pendlerjobben har hindret ham fra å delta på ritt og treningsturer denne våren. For å bøte på sorgene gikk han, noe motvillig, til innkjøp av en spinningsykkel og tok den med seg på jobb i flyhangaren i Brønnøysund. Kreativt. Det var nok ikke alt som stemte 100% under Nordhordland rundt for et par uker siden, men han viste muskler på bakketreningen i Trengereid og da han klemte til med 3.47 på ett av dragene opp Munkebotn i forrige uke. I Skjærgårdsrittet satt alt som det skulle og han kom i mål som puljevinner, på tiden 1.37.

 

Dag har trent hardt og studert målrettet gjennom hele vinteren og utover i sesongen. Den selverklærte jernmanen fra Eidsvågsneset har levert flere sterke ritt i vår, med foreløpige høydepunkt fra Askøyrunden og NH-rundt (2.21). Med terskelpuls på hele 90% skal det mye til før jernmannen korroderer, og lilleputtbakkene i Skjærgårdsrittet; Loddefjordbakken og Bildøybakken ble nok forsert i den mer konfortable enden av puls-skalaen og han satt trygt i rullen hele veien ut til Hellesøy. Det ryktes at han i det minste beveget seg over terskel i de siste bakkene under returen til Bergen. På lørdag står han klar med sitt sesongnye Canyon-aluglis for å slå fjorårets pers på 4.38.

Lars har også hatt gode tall i boken i sin tredje sesong på sykkelen. 2011-utgaven har levert bedre fart i bakkene og er blitt seigere på flatene enn fjorårsmodellen. Esel-lyden i innsuget er korrigert bort ved hjelp av 25 intensive stoltzeløp mellom sykkeltreningene. Sykkelen har også gjennomgått en ørliten face-lift, og med nytt hjulsett og en 11/28 tagget SRAM Red-kasset ble det god fart på de tunge girene i medvinden ut mot Øygarden. Målgang på 1.37 her også. 

Lars og Dag etter Gullfjellet Rundt.

En god generalprøve i Øygarden, altså. På lørdag stiller Erik, Marius J, Dag og Lars forventningsfulle til start kl 06.00 ved Grieghallen, der en kollokviegruppe på 70 sterke ryttere fra ÅCK og Astrik samles for å nå Voss på 4 timer og 25 minutter. Det skal gå!

Tidsskjema Bergen-Voss

Skal man fort til Voss, og ikke bare nyte turen, så gjelder det å ha en plan. Her følger skjemaet til C-lagets 4:27-gruppe i 2010, sammenholdt med enkelte sammenlignbare tider fra et 4:50-skjema. Legg merke til at gruppen kjørte 4-5 minutter fortere enn skjema til Trengereid. Det gikk fort, men det var relativt billige minutter. Jeg som ble kjørende dels alene, dels med langsommere grupper etter Gullfjellstoppen der jeg mistet feltet, lå fremdeles på skjema i Nordheimsund. Derfra og inn mistet jeg 11 minutter, 3 av dem på de siste 20 kilometrene fra Skjervet og inn. Minuttene som vinnes til Trengereid kan nytes i fulle drag seinere i rittet: opp mot Gullfjellet ... eller opp Skjervet.

Nordhordland rundt 2011

Da sykkelen havarerte i fjor, var jeg vel strengt tatt heldig som slapp å kjøre hele runden rundt Nordhordland i griseværet. I år var været mye bedre, varmt og fint, til tross for at grisevarselet på yr.no hadde lovet store mengder nedbør på kryss og tvers. Jeg tok sjansen på å sykle de 28 kilometerne fra Eidsvågneset til start i finværet.

På Salhus bråstoppet jeg. Lys. Jeg manglet lys på sykkelen. Jeg hadde tatt lysene av før siste tempo på Askøy. For mye vindfang. Ingen lys, ingen start, hadde arrangørene advart på forhånd. Gode råd var dyre. Jeg hadde ikke tid til å sykle hjem igjen. Det var for seint å få min bedre halvdel til å pakke bilen med unger, niste og pikk-pakk, og kjøre ut til meg i Alversund. Jeg ringte Lars. Han hadde akkurat parkert i Alvermarka. Kanskje noen hadde såpass næringsvett at de solgte sykkellys til blodpris i startområdet? Lars skulle legge oppvarmingsturen nedom startområdet for å sjekke.

Jeg var fremme i Alversund 10 minutter før start. Er du klar, spurte Øystein. Nja, jeg mangler lys, svarte jeg. Du får bare gjemme deg midt inne i puljen, Sa Øystein.

Jeg tok meg en runde i startområdet, men kunne ikke se noen lysselgere, ei heller noen som langet profileringsprodukter i form av sykkellys. Jeg skiftet til konkurransetøy, og slentret hen mot startområdet i håp om at en løsning skulle materialisere seg ut av det blå. Pulje 3 hadde tatt oppstilling. Pulje 3? Jeg skulle med pulje 2! Jeg løp mot start, kastet sykkelen inn foran pulje 3-sperringen, og der gikk starten.

Skulle jeg stoppet? Syklet hjem igjen? OK, jeg skal aldri gjøre det mer.

Pulsklokken kunne snart fortelle meg at jeg lå godt over melkesyreterskelen. Ikke det at jeg syns vi kjørte spesielt fort, men det var åpenbart fort nok. Å bli liggende på omkring 95 % av makspuls i lengre tid, gir før eller seinere stive bein og ødelagt ritt. Men man slipper vel ikke et godt felt bare fordi pulsen er litt høy. Jeg passet på å ligge godt plassert, slik at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke måtte tette luker foran meg.

Uti Austrheim hadde sikkert halvparten av feltet skallet av, men nå kom sidevinden og motvinden. Det rare med vind er at man plutselig yter mindre enn man kan. Jeg vet ikke hvorfor, men faktum er at så lenge det var medvind kjørte vi over terskelen min, når motvinden kom lå vi konstant godt under terskel. Det gikk sakte. Rullen fungerte ikke. Merkelig, for vinden var egentlig bare merkbar helt forrest i rullen.

Innover mot Seim tok vi likevel igjen enkeltryttere og hele felt som hadde skallet av pulje 1, og som hadde startet fem minutter før oss. Tidvis hadde vi ganske godt driv. Men feltet vårt vokste, og farten avtok.

Før tunnelene ved Seim klarte Øystein å rive seg løs sammen med en liten gruppe. Plutselig var de bare vekk. Jeg satt for langt bak, og oppdaget det ikke. Men feltet strakk seg og splittet seg opp i flere smågrupper utover de smale veiene mot Vollom-bakken, og det var mer enn nok å holde fokus på å kjøre inn den gruppen vi kunne se.

Vollom-bakken kjørte jeg på terskelpuls (90 %), og det var i grunnen ganske behagelig. Ingen pesing, greie bein. Og de siste sju kilometerne til mål var det bare å peise på.

Jeg trodde jeg hadde kjørt fra Lars på Seim, men i en av de siste bakkene før Alversund var han der jammen igjen, og han så uforskammet frisk ut. Jeg hadde tettet luker, kjørt inn smågrupper og begynte selv å bli litt stiv i beina. Skulle han ta meg i innspurten denne gangen også?

Den siste bakken før mål er ganske bratt, men man kommer inn i den med stor fart, og den er ikke så lang før den flater ut. Den tas greit på storeklingen. Det trikset kunne ikke Lars. Dermed slo jeg ham med noen meter i spurten. Tid: 2:20:53 sto det på SMSen etter målgang. En solid persforbedring. Og hadde vi kjørt med gruppe 1, skulle vi jammen tatt fem minutter til. Men det får bli til neste år.

Etter atskillige bananer, energibarer og saftglass (vi bruker tross alt to dagers normalt kaloriforbruk på en sånn tur), hadde det fremdeles ikke begynt å regne. Så jeg bestemte meg for å sykle hjem til Eidsvågneset, for å få litt ekstra kilometer i beina. Avslutningen opp dagens tyngste bakke, Furulien, ble presis som på Monte Zoncolan dagen før. Når vinneren gikk i mål, kom skybruddet.

Gullfjellet rundt 2011

Søndag 8. mai, litt før ti om formiddagen. Nesten 300 syklister stiller seg opp til start på løpebanen på Fana stadion. Solen skinner. Lystavlen på stadionbygget viser 21 varmegrader, noe som er så spesielt at speakeren må minne oss om det flere ganger. Vi etterfyller flaskene våre etter oppvarmingsturen fra Sandviken. Det blir en varm dag på jobben.

Sist jeg kjørte rundt Gullfjellet var i 2009. Da startet vi fra Os, og etter Vallaheiene klarte jeg å henge meg på en rulle jeg fremdeles husker som en av de beste og tetteste jeg har kjørt i. Vi var i Trengereid på et blunk.

I år var det ingen rulle til Trengereid. Et stort samlet felt hang seg på en tetgruppe som tidvis kjørte fort, tidvis i ganske behagelig tempo mot Trengereid. Det var lite som kunne splitte feltet før bakken opp mot Gullbotn. Men der ble det raskt strekk i folkemassen. Som vanlig lå jeg litt for langt bak, og derfra blir det fort langt opp til de jeg gjerne vil sitte med utover Samnangerfjorden.

«Jeg tror vi må tette et hull,» sa jeg til Lars på vei inn i tunnelen etter rundkjøringen, for kontakten var i ferd med å glippe for rytterne foran oss. Så jeg satte inn et ekstra gir og forserte. Men å ta igjen et felt på vei opp Gullbotn er som å klatre i et tau som glipper. Hver gang jeg tok igjen halen på feltet, slapp rytteren foran meg, og så var det på an igjen.

Da jeg kom over toppen hadde jeg fire ryttere omkring meg. Vi organiserte raskt en liten rulle, men det ble ikke noe fres over det, og feltet foran forsvant ubønnhørlig fra synsranden. Langs Samnangerfjorden gikk det også trått, og snart kunne jeg si god dag til Lars og Petter igjen. De kom slepende på et større felt. Der fikk jeg igjen for å ødsle sånn med kreftene i bakkene.

Men heller ikke feltet til Lars og Petter fikk noe særlig fart. De var for mange. For mange som bare ville henge på, for mange kaniner som hoppet frem og tilbake mellom rekkene. «Hold rekkene!» Jeg kjørte opp på siden av en kar som vinglet frem og tilbake og spurte pent om hvilken rekke han lå i. Det kom en skyllebøtte om hva han syns om å ligge og skrike i feltet.

Rullen gikk i stå hver gang det kom en kneik, og kneiker er det mange av utover langs fjorden. På toppen av det hele gikk det en velt i den bratte svingen rett før oppstigningen til Hegglandsdalen. Alle skulle først inn i bakken. Selv kjørte jeg rett inn i velten, men landet heldigvis ganske mykt på en annen rytter. Heldigvis ventet Lars og Petter oppi bakken.

Vi mistet feltet, men fem slitne karer fikk til en liten rulle nedover mot Os, og kjørte for å prøve å ta igjen feltet. Men vi var for trøtte. Til slutt stakk Fanamannen av. Så forlot Petter og en BCK-rytter det synkende skipet. Oppover fra Os var det ikke mer krefter i meg enn at jeg så vidt klarte å henge meg på bakhjulet til Lars sammen med en annen BCK-rytter. Det ble oss tre innover mot Fanafjellet. Fra Lysefjorden måtte også jeg slippe.

Klokken er slagen. Det blir ingen pers. Men det går fremdeles an å slå Lars. Bare jeg trør jevnt og trutt, rundt og rundt. Ordentlige rundtråkk. Lars var tydeligvis også sliten. Han reiste seg stadig i setet hundre meter foran meg. Jeg nærmet meg. Noen hundre meter fra toppen hadde jeg kontakt igjen.

Duellantene, hundre meter før mål. 

I siste svingen skimter jeg familien min som står og venter. Best å gi dem litt valuta for pengene, tenker jeg, girer opp og trør forbi Lars. Men der står jammen Arne også i sin grønne Åsane-trøye, og han forventer nok en drabelig duell mellom Lars og Dag, så Lars girer også opp og vrir ut de siste kreftene. Lars vant spurtduellen med en halvmeter. Det var vel fortjent for han var nok hakket sterkere enn meg i dag.

«Det tok sin tid,» sa Tine da hun kom bort til oss. Optimistisk som jeg er, hadde jeg innbilt henne at hun ville kunne se meg trille i mål hvis hun var der ca kvart over tolv. Så de hadde stått der i 20 minutter og ventet. 2 timer og 37 minutter, brukte vi. Petter var inne halvannet minutt før. Lars tangerte sin fjorårstid. Selv kjørte jeg på 2.32 for to år siden, men da var det avslutning på Os. Trøsten er at vi alle ligger på øvre halvdel av resultatlista.

Jeg tar med meg en t-skjorte størrelse M, en kopp saft og et eple, og gjør meg klar for andre del av dagens jernmann-økt: Familien skal på tur i Hisdalen naturreservat på Krokeide for å se etter sjeldne hakkespetter. Og om vi finner den visstnok fine rullesteinstranden i Tortelsvika, blir det kanskje også årets første sjøbad. Men vi velger feil sti, Matilde faller tre ganger, får et skrubbsår på leggen, og dermed er det opp på pappas skuldre resten av turen. Det får bli en annen gang. Men vel tilbake i Austrevågen på Krokeide, der det også er en fin strand, tar vi årets første bad. Triathlon.

Os rundt 2011

Søndag 1. mai, Os Gymnas kl 10.00. Rittstart Os rundt. Fjellgeitekspressen, i dag representert med Dag, Morten og Lars, lot bilene stå igjen hjemme og stilte gode og varme til start, med halvannen times rolig sykkeltur fra Bergen til Os i beina. Korte ritt krever god oppvarming og Os rundt, med sine knappe 4,5 mil om Lysekloster, over Fanafjellet, rundt Kalandsvannet og rask retur gjennom Osvegen, er jo så og si ferdig før det kommer skikkelig i gang. 



Dag i passiar med Arne S. fra ÅCK



Det kom ikke som noe sjokk på noen av oss at Dag ble første bukken opp den avgjørende Mobergbakken i starten av rittet, men Morten og Lars hang også godt med over den første bakketoppen i dag. Innover mot Fanafjellet var tempoet bra i feltet som Morten og Lars ble liggende i, og ensomme ryttere og trøtte tospann ble taktfast innhnentet av den voksende organismen. Fanafjellet er langt og vondt for lårene, men ble besteget i bra tempo. Det ble noe strekk mot toppen og nye grupperinger samlet seg vel nede i Hamrevegen. Der hentet feltet også inn et par ryttere som fort la fra seg nistepakken, økte farten og hektet seg på bak på rullen. Den ene av de var Dag.

Returen langs Osvegen gikk i motvind, men det var det ingen som brydde seg om og feltet kjempet seg mot mål i stor fart. Målgang etter 1 time og 7 minutter, bare få minutter bak tetpuljen. Like etter nedkjøringen fra Fanafjellet fikk Morten og 10-12 andre ryttere en liten luke frem til feltet, men med god kjøring sørget de for at luken ikke ble på mer på mer enn to minutter inn til mål.

Med gode tider i Nymarks turritt og Os rundt har Morten fått en riktig god start på karriereren som rittsyklist og burde kanskje snart prøve å finne seg en litt raskere pulje til Voss. Dag og Lars leverte også varene i dag, med en forbedring på henholdsvis 8 og 10 minutter sammenlignet med fjorårets resultat.

Etter rittet syklet Dag og Lars fornøyde hjemover, mens Morten ble hentet av Cathrine, som trippet etter å få seg en tur på raceren rundt Ulriken i finværet.



Franken, Lars, Øystein M, Dag, Arne S og Morten



Fjellgeitekspressen - i rute rundt Ulriken

Fjellgeitekspressen gjennomførte en solid prøvetur onsdag ettermiddag og det velsmurte høyhastighetstoget fosset gjennom den krevende traseen på 53 km rundt Ulriken, med en snittfart på 29,9 km/t. Det vil nok kreve noe mer trening før vi kommer opp i samme fart som tyske InterCityExpress, Deutsche Bahns toppmodell med 320 km/t i kommersiell drift, men vi kommer oss i det minste raskere ned bakkene enn Fløybanen, som på populære utfartsdager kan oppnå 20 km/t, mot vår på maksfart på 64,4 km/t.

Dag stilte denne gang med sitt flunkende nye glis fra Canyon. Han kjørte styggfort i noen av bakkene, og lokomotivet ga oss som kom halsende bak, en fin oppskrift på økonomisk bakkesykling. Det var dog ikke helt klart om de gode taktene skyldtes optimal veskebalanse, nye sponsor-energibarer, en skjult hjelpemotor i supersykkelen eller bunnsolide lår, men kapasiteten borger uansett for en god sesongdebut førstkommende søndag, når senioren skal til pers i temporittet Straumemilen på Fjøsanger. Ungbukkene ønsker lykke til!



Dag, Morten, Marius J., Erik og Lars poserer i kjent stil for fotografen
ved Vårfornemmelsen oppe i Fjellveien



To nye bestetider og et trekkdyr som kollapset.

Fjellgeitenes pre-season stoltzelaug har levert mange gode løp i Stoltzen de siste ukene, og ettermiddagens løp i kleiven var intet unntak: Marius J. og Dag klatret opp på 12.18 og 12.24, og begge kan notere nye bestetider i Geiteloggen. Gratulererer!

Lars ledet an i trioen helt til siste del av Melkesyren, men i iveren etter å se det magiske 11-tallet, ble han liggende litt for lenge på høy puls og stivnet som troll i sollys rett før den siste flaten. Tiden på 12.56 er uansett et positivt vårtegn og det noble arbeidet som trekkdyr, kom garantert opponentene til gode i dag.

Venstre: Kleiven viste seg fra sin beste side i ettermiddag. Høyre: Arkivfoto av perserne.

Kort langtur til Fanafjellet

Været var ikke akkurat velegnet for sykling i ettermiddag, men det stoppet ikke disse rytterne fra å legge ut på årets første langtur. Ja, enkelte inngrodde syklister vil sikkert hevde at en tur på fem mil, fordelt på 2 timer og 17 minutter, ikke kan kalles noe mer enn en kjapp ettermiddagsøkt. Uansett var denne treningsøkten akkurat lang nok til å fremprovosere det velkjente og intetsigende hyseblikket utover kvelden, -det samme tomme blikket som hjemsøker meg etter en hard halvmaraton. Men det var moro å kjøre tett lagtempo opp mot Nesttun og det var tungt (på den gode måten) å klatre opp Fanafjellet, Vallaheiene og Bellevue. Det var kort sagt en frisk og fin tur.

Vi kommer til å prøve oss på flere onsdagsturer i ukene som kommer, og hvis du vil være med å sykle (eller løpe) med oss, kan du holde deg orientert om kommende turer på vår nye facebook-side.

Bak all gjørmen kan man såvidt skimte Morten, Dag og Lars på toppen av Fanafjellet. 

Stoltzen opp revisited 2

Pål, Lars og Dag på toppen av kleiven.

Dag er en sterk syklist. Det er det ingen tvil om. Han har i alle fall slått meg i alle de rittene vi har deltatt i sammen så langt -ja, bortsett fra ett. Til gjengjeld har mine egenskaper som motbakkeløper skapt orden og balanse mellom oss. Dag hadde forresten bare løpesko på seg én gang i fjor, og det var kun fordi et brudd i armen gjorde det vrient å sykle. Altså ingen entusiast. Men i forrige uke dukket han opp, frisk og rask, på min egen hjemmebane; Stoltzen. Straks syklisten hadde fått på seg løpesko, startet vi i frisk fart oppover mot første mellomtid. Jeg må innrømme at jeg ventet en smell nede ved 2. mellomtid, seinest ved tretrappene, men seigingen slapp aldri ryggen min av syne og vi passerte den røde termosen sammen, på overraskende 12.47. Bare åtte uforskammede sekund bak min dyrkjøpe pers. Balansen mellom bukkene var definitivt brutt.

Den nyfrelste stoltzeløperen var klar for "Stoltzen opp revisited 2" denne uken. Med i følget var også Stoltzealfabukken Pål -som garantist for at nykomlingen ikke skulle bli førstemann opp denne dagen. Men nå hadde også jeg en god mulighet til å gjennopprette god, gammel orden (eller å gå på en kjempesmell). Til alt overmål traff jeg innertier akkurat denne dagen, med notering av ny pers på 12,07. De to andre ble ristet av nede ved båren og Dag tapte noen få sekunder sammenlignet med re-debuttiden sin, og Pål kom opp på 12,47. Balansen mellom bukkene var definitivt gjenopprettet.

Nå er det bare å legge seg i selen, for vi klarer vel kanskje å snike inn oppfølgeren "Stoltzen opp revisited 3" - før sykkelsesongen tar av?

Stoltzen opp revisited

Sist jeg løp opp Stoltzekleiven på tid må ha vært i 2001, har jeg regnet meg frem til. Jeg hadde meldt meg på 7-fjellsturen sammen med de mannlige medlemmer av min danske svigerfamilie, og det var rett før en fødsel, for min gravide halvdel var redd for at jeg skulle gå meg vekk på fjellet, mens nødvendigheten kallet henne til Haukeland. Så det må ha vært i 2001.

Uken før turen kom jeg i tanker om at det kanskje kunne være nyttig å ha trent litt før en så lang fjelltur, og siden vi bodde i Sandviken, var det nærliggende å bruke Stoltzekleiven til litt trening. Mandag, tirsdag og onsdag løp jeg opp Stoltzen, og forbedret tiden fra noenogtjue til om lag 18 minutter. Formen var inne.

Dette er altså ti år siden. Denne uken meldte jeg min interesse for Fjellgeitenes gruppepåmelding til Stoltzekleiven opp 2011, etter i lengre tid å ha flørtet med tanken om at kanskje sykkelformen muligens kunne konverteres til motbakkeløpeform uten alt for mye treningsbry. I dag avslørte Lars i løpet av en MSN-konversasjon at han hadde planer om å klemme inn en liten Stoltzetur på ettermiddagen, og når jeg hadde fått presisert at ettermiddagen startet om lag 16.55, innså jeg at tiden var inne til å avkreve ham den Stoltzeturen han hadde lovet meg i høst, nærmere bestemt dagen før snøen begynte å høvle ned over Bergen, og frosten sørget for at den ble liggende.

Etter først å ha vurdert å løpe i sykkelsko (ikke racersko, nei, MTB), tilbød Lars meg å låne sine vinterjoggesko med pigger. Dermed kunne jeg varme opp på sykkel fra Minde, skifte til joggesko i bunnen av Stoltzen, løpe en times tid, og sykle melkesyren ut av beina hjem til Eidsvågneset etterpå. Perfekt opplegg for en treningsøkt.

Solen varmet nesten litt i Sandvikslien, mens jeg spiste en banan og ventet på Lars og joggeskoene. Lars var kanskje ikke riktig varm, og hadde årets første sykkeløkt i beina fra gårsdagen, men jeg var passe varm etter vel 20 minutter på sykkelen, så vi bestemte oss for å droppe videre oppvarming, og bli varme etter hvert. Opplegget var at Lars løp foran, og jeg skulle prøve å holde ryggen hans. Jeg hadde nettopp sett et par stykker som spurtet oppover, og tenkt at det der tempoet holder ikke jeg til, men jammen legger Lars av gårde i samme tempo.

Jeg biter meg fast i helene hans, men når vi nærmer oss første trapp merker jeg at lårene holder på å stivne, og straks etter begynner jeg å gå snarere enn å løpe. Men enten er Lars grei og venter, eller så er det sånn man gjør det, for det blir visst mest gange på ham også etter hvert. Og puster gjør han visst også, akkurat som meg.

Oppi lia er det jammen folksomt etter hvert. Etter å ha observert startområdet en stund, trodde jeg nesten vi ville være alene i bakken, men snart passerer vi den ene etter den andre. Og så får jeg en kar mellom meg og Lars som nekter å flytte seg, og Lars får nesten en liten luke. Men det løser seg oppe ved båren: der jeg tar innersvingen (ja, Lars, jeg jukset nok litt der) og har tak i ryggen på Lars igjen.

Siste halvdelen av turen sank nok tempoet litt, for jeg kjente at det verket mindre i lungene, og i begynnelsen av trappene løp jeg opp på siden av Lars. Men om jeg kunne klart å sette inn et ekstra gir og gli forbi, skal være usagt. Men når Lars veltet overende etter målpassering på den islagte plattingen, så ble jeg stående og hive etter pusten – muligens med litt hjelp av rekkverket.

Det gjorde vondt. Men jeg tror Lars hadde det verre, for det tok en stund før han kom på beina igjen. Jeg kunne se familielikhetene i det berømte bildet av broremann Marius som ligger på ryggen og vrenger lungene utover plattingen. Jeg tror kanskje noen av de tilstedeværende var litt bekymret for Lars en stund.

Om lag 12.55 regnet jeg ut fra klokka mi. Men Lars hadde stoppeklokke, og den viste 12.47, så da sier vi det. Det er da ikke så verst, vel? Det ville gitt om lag sekstiende plass i i min klasse i fjor, og dette var bare årets første Stoltzetrening. Og så kan jeg antakelig se frem til to uker med gangsperr i løpemusklene. To uker før første ritt i sykkelsesongen. Perfekt opplegg.

Forresten. Jeg tror vi brukte 14 timer på 7-fjellsturen den gang i 2001. I nitiden om kvelden tuslet vi inn i Marken for å hente t-skjortene våre. Rett nok gikk det ikke så fort over de tre første fjellene, før svigerfar kapitulerte og slapp «bikkjene» løs under foten av Ulriken. Jeg har aldri gått 7-fjellsturen seinere.

Munkebotn opp 2010

Sykkelsønnen hadde gledet seg til akkurat dette rittet siden sykkelsesongen startet etter sommerferien. Munkebotn var første stedet vi syklet på den nylånte raceren i august. Munkebotn var hjemmebane. Han gledet seg sykt. Han gledet seg syk. Da sykkelpappaen kom hjem tirsdag ettermiddag, vridde ryggsekken, vridde sykkelklærne, vridde sykkelskoene og så vidt hadde begynt å grue seg til å sykle halvnaken og kald opp Munkebotn i skybrudd, lå sykkelsønnen og spydde på baderomsgulvet, halvveis inni sykkeltøyet. Hjemmekveld i tørr og varm stue? Neida.

Sykkelsønnen hadde gledet seg sykt. Munkebotn var hjemmebane. Han samlet seg sammen, og med hodet halvveis nedi en bøtte trykket han i seg en hel porsjon havregrøt, og prøvde å se frisk ut. Han skulle. Med en litt skeptisk sykkelpappa på slep, syklet han inn til Sandviken sykehus, fikk på seg startnummer, og holdt varmen med noen turer opp og ned nedre del av Munkebotnsveien. Og snart var det til og med et solgløtt i luften. Klokken 1823 sprang han ut av startgropen, og noen minutter over halv sju var han nede igjen, glad og sliten. 5:29 er nok minst halvannet minutt bedre enn da vi kjørte bakken på nylånt racer i august. Men så er det også 9 sykkelritt og 5 sykkeltreninger siden.

Verre var det med sykkelpappaen. Vel hadde han en del sykkelritt i beina siden Munkebotn i fjor, og vel er det en del bratte bakker mellom Minde og Eidsvågneset, når arbeidsreisen legges i «indre strok», over Haukeland, Skansemyren, Munkebotn og med avslutning på «Eidsvågfjellet», øverst i Lyngveien. Men intervalltrening i Munkebotn hadde det vært lite av … ingenting for å si det rett ut. Sykkelpappaen har vel stolt på at intensiteten i de mange rittene og i klatringen over de mange fjellpassene på vei hjem fra jobb har gitt intervalltrening nok. Men nei. Da sykkelpappaen nådde toppen av Munkebotn hadde klokka slått ett slag mer enn i fjor: 4:05. Målet om å komme ned på tretallet brast.

Og mens sykkelpappaen syklet resignert hjemover og allerede hadde blikket rettet mot neste sesong, kunne en småfrossen og febril sykkelsønn sykle fornøyd hjemover med en bokført og solid pers som det skal gå an å slå. Neste år!

Bontveit Bakketempo 2010

Tirsdag 24. august var 122 aktive klubbsyklister samlet for å måle tempo-krefter opp Bontveitveien. Med sine 260 høydemeter fordelt på en knappe 9 km, er ikke Bontveitveien i samme klasse som hverken Munkebotn, Skjervet, Stoltzen eller Mont Ventoux, men uansett tøff nok til at lårene kan bli stivere enn en karbongaffel, om en ikke disponerer kreftene fornuftig i de tøffeste partiene.

Her er Dag i dyp konsentrasjon og klassisk

tempostart-positur, 6 sekunder før start.

Jeg var noe usikker på sykkelformen en ukes tid før rittet, det blir jo mest løping for tiden, men et fartsdrag i Munkebotn forrige onsdag resulterte i ny pers på 4.23. Dag rapporterte til gjengjeld at han ikke hadde vært under 5-tallet så langt i år. Dag var allerede påmeldt, og jeg så en god mulighet for å slå ham på tampen av sesongen. Jeg meldte meg på. Selvsagt.

Jeg traff på Dag før rittet og mens vi trødde lårene konkurransevarme nederst i Bonveitveien, småpratet vi litt om hvilke ritt vi skulle delta på fremover- og vi pratet litt mer om tider i Munkebotn. Dag kunne nå legge til at han hadde tatt tiden med sekk på ryggen på vei hjem fra jobb, og da er det jo ikke så rart at han bruker like over 5 minutter opp til Munkebotsvatnet. Den gode tiden min på 4.23 en uke i forveien falt i verdi som en islandsk bankaksje. Hadde det ikke vært for at Dag er en god sykkelvenn, ville jeg nok ha mistenkt ham for å stå bak et, i overkant åpenlyst, tilfelle av klassisk bondefangeri.

Rittet gikk uansett brukbart og jeg er nokså sikker på at jeg fikk hentet ut hele mitt nåværende potensiale som temporytter, både i bakkene og på de lange flate partiene. Sykkelen fungerte meget godt og etter 19 minutter og 42 sekunder i sone 4.3 til 4.7 passerte jeg målstreken. Dag kom inn på sterke 18.16, under minuttet bak supersyklisten Ove Matland. Det er gode greier, Dag! Tiden min holdt fint til en plass langt nede på resultatlistene, men dog en 6. plass (av 8 startende) i min klasse. Den gryende syklisten ble enda en erfaring rikere, og han antok nok at det bare var byens aller beste klubbryttere som syklet bakketempo på Bontveit en smågufsen regnværsdag i august.... Se fullstendig resultatliste her.

Sykkelpappaen og sykkelsønnen, Magnus etter målgang. Begge to flesket til med gode ritt,
og Magnus ser ut til å trives godt som førsteårssyklist.

Etter et obligatorisk og velkjent "rytter ved sykkel"-bilde, gikk turen tilbake samme vei,
på litt lavere puls. I bakgrunnen kan vi se de raske klubbkollegaene Andres Finne
og Trond Folkedal. 

Sykkelrittet Munkebotn Opp er lagt til tirsdag 14. september og hvis det er fjellgeiter på intervalltrening der borte den dagen, så får de pent ta med seg norske flagg og heie hjemmebanerytterne (Dag og Lars) frem til gode plasseringer.

De skulle hatt i ræven

En kollega kjøpte seg startnummer på FINN.no en uke før årets Bergen–Voss, og var innom BoA med hybriden for å få sett over den før den store dagen. «Du skulle hatt i ræven,» fikk hun vite da hun leverte den rimelig vanstelte sykkelen. Selv hadde jeg i løpet av mai skiftet omtrent alle bevegelige deler. Nytt framgir kom på plass så seint som kvelden før rittet, og løste mirakuløst alle mine tidligere problemer med kjedeavhopp. Jeg var klar. Jeg hadde pugget skjemaet til 4:27. Jeg hadde lest kaptein Fredriks kjøreopplegg og formaninger nøye. Og sammen med Lars hadde jeg seint på tirsdagskvelden kjørt bakken opp til Gullbotn for å sjekke at jeg klarte den med et snitt på 14 km/t, slik det var annonsert (Lars skulle sjekke 4:50-skjemaet på 12 km/t). Min eneste bekymring var bremse- og girkabler. Kan de ryke?

I Hardangerveien kom jeg til å ligge bak en kar med mye stilig lettmetall og karbon i sykkelen, men som visst også skulle «hatt i ræven». De fire største tannhjulene på kransen hadde en fin rustbrun tone. Det knaket faretruende under de tidvise girskiftene, mens C-lagets 4:27-pulje beveget seg støtt og stødig mot Arna. En og annen hadde nok ikke lest seg opp på siste leksen fra Fredrik om det ABSOLUTTE forbudet mot å skifte rekke, men luker var det fint lite av. Det gikk salig fort. I Arna lå vi 4 minutter foran skjema, i bunnen av Trengereid-bakken 5.

I Trengereidbakken var det nesten mer folksomt i veigrøftene enn på veien. Mange oljesvarte never. Og en kar med en fin rustbrun farge på kransen, og som bannet og svor mens sykkelen harket verre enn en totaktsmotor. Der fikk han!

Men det var jammen mye folk på veien også. Og det gikk ikke urovekkende fort. Kan hende hadde puljen min bestemt seg for å ta ut litt av tidsoverskuddet i bakken? Oppi lia, etter rundkjøringen og tunnelen, da jeg så en grønn klynge langt der fremme, gikk det imidlertid opp for meg at vi hadde tatt igjen pulje 7 (seedet pulje 1), og at den kvikksanden jeg hadde omkring meg var etterlatenskapene av både pulje 7 og 8. Jeg satte opp farten og forserte, men over toppen var jeg alene i ingenmannsland.

De skulle hatt i ræven. C-laget altså. I løpet av ti minutter var puljen barbert inn til kjernen som satt fremst i rullen, de fikk plukket med seg noen grønne fra pulje 1, mens jeg, som var dum nok til å kjøre inn i bakken som en av de siste i halen, ble grundig frakjørt. Jeg skulle vel hatt litt «i ræven» selv også for ikke å følge bedre med.

Nedover mot Tysse hadde jeg etter hvert fått en ikke ubetydelig hale, og som heller ikke var uvillig til å kjøre rulle, når det kom til stykket. Men tempoet var ikke som det engang var. Fra Bjørkheim til Øystese var det søndagstur med tursykkelklubben. Det skal for all del ikke foraktes. Det er både hyggelig og ganske bedagelig, men man kommer ikke fort til Voss på den måten. I Eikedalen plukket vi med oss Arne (ja, her er det vel på sin plass å nevne at Arne og Arne hadde skilt lag, og at det var Stalheim som i et sannhetens øyeblikk hadde latt C-laget seile sin egen sjø, mens Storedale fortsatt gjorde sine hoser grønne). I Norheimsund lå jeg presis på skjema til 4:27. Sola skinte, og Folgefonna lå og gjorde seg lekker med et hvitt slør av skyer om livet, på den andre sida av den grønne Hardangerfjorden. Et syn for turister, men jeg hadde ingen tid å miste.

Det var visst ingen som ville forbi meg i Øystese-bakken. Ikke før det kom en motorsykkel med røde flagg, og en flokk med gule østlendinger på sykkel, som lurte på hvor langt det var til neste matstasjon. Moss CK. Mossetoget. Heldigvis hadde vi Arne der. Mossetoget var i ferd med å dra i fra mitt ubesluttsomme forsøk på å henge med, da Arne bestemte seg for at han bestemt ville være med, og tauet tre av oss opp på halen av toget. Farvel søndagstur (som for øvrig tikket inn på om lag 5 timer blank). Mossetoget tauet oss til Kvanndal i et tempo som var C-laget verdig. Men mossinger må ha mat og strekke på beina, så i Kvanndal var det farvel til Mossetoget (ja, det hører med til historien at de passerte oss igjen på vei inn mot Skjervet).

Det var vel noen av oss som var litt målløse. Stoppe? Hæh? Men Arne var fattet nok til å levere dagens andre monsterdrag, og hekte oss på halen av feltet C-laget hadde latt etter seg langs Hardangerfjorden, og som vi tok igjen nettopp i Kvanndal. Hvor heldig kan man være?

Arne og Arne var gjenforent. Men det var ikke mye futt i resten av gjengen. Jo nærmere vi kom Skjervet, jo flere deserterte fra fartsholderrekken, og jo oftere måtte Arne tette luken. Det var mest en lettelse å se bakken reise seg foran oss.

Overraskende nok hadde jeg ingen problemer med verken pust eller puls. Det var beina som sa stopp. På toppen av Skjervet lå jeg i ryggen på Arne og Arne, og hadde 4 minutter på begge (de hadde jo startet 4 minutter før meg). Men da var det totalt tomt på glukogenlageret, etter en altfor langvarig streik i transportsektoren. Nada. Ingenting. Jeg kunne tegnet medlemskap i 11-timersklubben på flekken, og i et sannhetens øyeblikk måtte jeg se toget kjøre fra meg. Jeg bestemte meg for å kjøre søndagstur til mål. Alene.

Helt til det kom en kar seilende opp ved siden av meg, og sa: «Det er ikke langt igjen nå». Jeg tror det var presis de samme ordene jeg brukte, på nesten presis det samme stedet, da jeg kjørte fra reisefølget mitt for to år siden. Uansett, det var pittelitt krefter igjen lengst inni en krok, akkurat nok til å henge meg på bakhjulet hans. Ja, jeg prøvde til og med å dra litt, for liksom ikke bare å utnytte den omtenksomme mannen. Jeg stønnet og okket meg, men etter hvert kom det flere til. Vi ble visst ikke flere enn fem (før karen ved siden av meg plutselig gikk i asfalten i 60 km/t. Så ble vi fire). Det er en lovlig liten rulle, men det lar seg gjøre. Fort gikk det ikke, men du kunne garantert ha spasert ved siden av meg hvis jeg hadde kjørt alene.

I løpet av de 20 minuttene det skal ta å kjøre fra Skjervet til mål, hadde jeg mistet vel 3 minutter på Arne og Arne, men hadde ett igjen. Jeg tømte i meg den literen med sportsdrikk som jeg ennå ikke hadde fått begynt på, og det gjorde godt. 4:38:08 er tolv minutter bedre enn fjoråret. Og om Arne og Arne gjør alvor av å organisere et 4:35-lag til neste år… ja, men da må jeg nok først miste 4 kilo på kroppen, og kanskje et par på sykkelen?

Skjærgårdsrittet 24. mai 2010

Det var vel ikke langt fra at jeg var den mest lettkledde rytteren som stilte til start ved årets Skjærgårdsritt. Nitid skjekking av værvarselet time for time for Bergen og Kollsnes hadde overbevist meg om at jeg så frem til en solskinnstur i lett motvind. På vei inn mot sentrum vurderte jeg likevel flere enn én gang om det kanskje hadde vært lurt å snu hjem igjen for å hente med meg en tynn jakke. Men pytt, vi får jo T-skjorte når vi kommer frem, sa jeg til Lars. Ryggsekk med skifteklær? Nææh.

Jeg var ikke veldig varm da jeg sto på startstreken med pulje 3, men varmen kom fort da vi begynte å kjøre, og snart enset jeg verken regn eller sol eller vind. Det var kort sagt en strålende dag på sykkelsetet.

Rullen kjørte meg først inn i alle bakker, og jeg hadde krefter til å holde farten hele veien opp, hver gang. Og når jeg for en gangs skyld ikke kom først inn i bakken, var jeg så ovenpå at jeg kunne brøle «KJØR INN I BAKKENE» til de slitne stakkarene som lå foran, giret ned på den lille klingen og tenkte de skulle kjøre kontrollert opp den lille fillekneiken. Jeg hadde pust til å rope «FEEELT KOMMEEEEER» med lang E til intetanende syklister med høye startnummer som forvillet seg ut i veien rett foran hurtigtoget. Jeg lå aldri på halen. Den eneste inntauingsjobben jeg fikk var da Hellesøy-skiltet dukket opp første gang. Hele feltet revnet i et langt lettelsens sukk, og fire-fem ryttere fikk plutselig en tredvemetersluke på oss andre. Jeg samlet feltet på et halvt minutt.

Bare for å oppleve et Texas uten like på de siste kilometerne mot mål. Stampede heter det vel når kveget går i panikk i cowboy-filmer. Og på Hellesøy kunne du ha sett pulje 3 gå i panikk på smale, svingete og bakkete veier, med motgående biltrafikk, syklister på vei hjem, og vettskremte unger på vei til mål. Jeg skal vedde på at en og annen trimsyklist tok en kontrollert landing i veigrøften.

Vel fremme kunne jeg bråkjekt fortelle pulje-kollega Petter at jeg syns det hadde vært en fin treningstur, før jeg fikk tredd på meg den varmende T-skjorten og spist en porsjon lapskaus. Jeg ble sant å si litt kald etter hvert, mens jeg satt der og ventet på at Lars skulle komme, sånn at jeg kunne be ham om å ta med en ekstra porsjon lapskaus til meg. Men Lars kom ikke. Lars fikk verken lapskaus eller T-skjorte. For når Lars kom, sto Åsane-toget klar til å rulle hjem igjen. Mette og gode. Med T-skjorte. Og Lars ville helst ikke kjøre alene hjem igjen også. Men Lars vil sikkert fortelle selv om den tynne vislende lyden han hørte da stillheten senket seg omkring ham i Gravdal eller hvor det var.

Hjem fra Hellesøy var det medvind og vakker natur, og tytefart som likevel var helt på linje med rittfarten i motvinden nordover. Og det gikk fortere og fortere. Det begynte å bli sprekkdannelser i det etter hvert store feltet i bakkene hjemover Bildøy og lille-Sotra. Men denne dagen var jeg full av krefter, og sprang fra hovedfeltet på storeklingen i kneikene opp fra Godvik. Jeg hadde til og med krefter til å stå på storeklingen nesten (men bare nesten) opp bakken i Gravdal. Når resten av Åsane-gjengen omsider kom trillende inn på Bryggen, kunne jeg kry stå der og spise is (som man kan se på bildene til Morten). Og når Lars hadde spist seg halvveis inn i sin is, var vi andre blitt så kalde at vi måtte hive oss på syklene for å få varmen igjen.

Ja, det var en fin sykkeldag. Tiden 1:52 fra Bergen til Hellesøy var nok til en 26-plass i aldersgruppen, og til å slå pulje 1-kameratene Arne, Arne og Frode Jarle med et halvt minutt. At det røk en spile i bakhjulet ved Reperbanen i Sandviken er bare rett og rimelig. Noe motgang skal man ha.

Kjedelig

Sykkelen min har sett bedre dager. I løpet av vinteren har dekkene på begge hjulsettene mine morknet sånn at jeg har vært litt redd for å kjøre på dem. En kontrollmåling av kjeden viste at den var mer enn moden for utskifting. Og på toppen av det hele har det begynt å bli litt slark i kranken i det siste. Nye dekk og ny Wippermann-kjede kom i hus noen dager før Nordhordland rundt. Jeg fikk skiftet nye dekk på det lette hjulsettet kvelden før rittet, og tenkte det var litt dumdristig å bruke splitter nye dekk i et ritt. Kjedet turte jeg ikke å bale med. Nå kan jeg angre.

Jeg var omtrent last man standing i massevelten uti Austmarka. Skrensen min stoppet omtrent 43 cm fra folkehopen med brukne sykkelrammer, ødelagte hjul og ømme albuer. Så jeg fikk listet meg forbi uti grøfta, og prøvde å henge meg på bakhjulet til Rune E. som også hadde holdt seg på halen av feltet, og dermed gått klar av velten. Vi, det vil si Rune med meg halsende etter, tok igjen gruppe 2, der også Arne S. satt med. Vi gled rett inn i noe som så ut som begynnelsen på en rulle, ved inngangen til den første skikkelige bakken. Men jeg hadde ikke nådd teten i rullen en gang, før jeg ubønnhørlig begynte å sige bakover og ut i ingenting. Det var ikke mer luft å hente, og jeg sakket nådeløst akterut.

Jaja, det kommer mange bak, tenkte jeg, så jeg kan bare roe ned og lade batteriene. Jeg kom til toppen av bakken ved Namntveit, hørte kakkelet av et felt bak meg, og gjorde klar til å gire opp og henge meg på. Så gikk kjeden av. Og jeg klarte ikke gire det på igjen. Feltet måtte bare fare, mens jeg satt og så ned på et vridd kjede. Massevelten i Austmarka var åpenbart bare et forvarsel om at dette ikke var dagen for sykkelturer rundt Nordhordland.

12 kilometer varte årets ritt. Det var da litt lenger enn Lars kom. Men jeg kan love at det er ganske langt fra Namntveit til Alversund når du bare kan sparkesykle. Heldigvis traff jeg Kåre som hentet sykkelen og et forvridd forhjul med bil i Austmarka.

Nå har sykkelen fått nytt kjede også. Og når jeg tenker meg om, spørs det om ikke kranktannhjulene også trenger fornying.

Sykkelrittet Nordhordland rundt 2010 på 11,52 minutter

Jeg ser på klokken, den er nå 5 minutter på halv ett. Pulje 1 i Nordhordaland rundt 2010 har vært på veien i 2 timer og 25 minutter, "de raske" har akkurat kommet i mål, og hvis formkurven min fortsatt peker oppover er jeg kanskje den neste rytteren på vei opp bakken og gjennom målseglet. Der kan jeg fornøyd tre av sykkelen, sole meg i glansen og vente på at Dag skal komme halsende i mål bak meg.

Vel, det ble med drømmen denne gang. Den klokken jeg ser på er dessverre ikke den jeg har på sykkelstyret, det er den jeg har på PC-skjermen hjemme i stuen. Jeg har akkurat fått av meg tøyet og sitter i sofaen med en kopp kaffe og betrakter den slunkne kartutskriften fra sykkelcomputeren. Den røde streken på bildet, som skulle ha fortsatt over hele Radøy, Austrheim, Mongstad og nedover Lindås mot Seim, over Vollom og målgang på Tveiten, stopper brått og brutalt i Austmarka. Der kommer det en bil på vei mot feltet jeg ligger i. Siden vi såvidt har kommet i gang er feltet fortsatt ganske stort, nærmere 130 syklister. Såpass tidlig i et ritt er det alltid mange ryttere som er er livredde for å bli liggende fast langt bak i feltet når de fremste setter fart, og de blir derfor liggene på siden og vake i feil kjørebane for å få bedre sikt fremover og klar bane til å skyte fart når feltet slår sprekker. Det viser seg fort at det blir klin umulig å passere bilen som kommer mot oss, en massevelt synes uungåelig i det alle de som ligger i feil kjørebane nå fortvilet forsøker å flette seg inn igjen i det massive sykkeltoget, som ruller fremover i ca 45 km/t på den såpeglatte veibanen. Før jeg får sukk for meg befinner jeg meg fullstendig fastlåst og på full fart inn i syklisten som har stoppet foran meg og vi presses brutalt ned mot bakken i en mølje av 30-40 syklister, vrengte hjul, skeive karbonrammer, knuste lys, løse flasker og gadgets. Den sørgelige scenen akkopagneres av høylydt jamring og til dels grove ukvemsord. Så blir det stille.

Det er heldigvis ingen av oss som er hardt skadet, men mange sliter med småskader. Til alt hell unngår jeg å bli syklet over av de som kommer bak meg, men sykkelen er punktert og giret er fastlåst, jeg kjenner noe smerte i en albue og litt verk i en fot, men ikke mer enn at jeg biter det i meg. Sorgen over å bryte rittet overgår alle andre plager. Etter fattige 11 minutter og 52 sekunder er NH rundt over for min del.

Etter noe tid tid kommer hjelpebiler med henger og plukker oss opp. Vi veksler ikke et eneste ord på vei tilbake til Alversund. Verden går ikke videre så fort.  Jeg fester sykkelen på bilen og setter meg inn for å vente på Dag. Det kan bli lenge å vente, men han har jo alle tingene sine i bilen min, så jeg får kjøpe noen aviser og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg sjekker om det er noen som har ringt meg. Det ligger en melding fra Dag. Kjedet hans har sviktet en mil lenger fremme i løypen. Han har også brutt og sitter nå på med Kåre Stokke (som var med i velten) på vei tilbake til Alversund. Jeg sparer avispengene denne gang , men synes selvsagt oppriktig synd på klubbkollegaene Dag, Kåre, Sveinung, Trond og alle andre som måtte bryte i dag.

Proppfull av karbohydrater får jeg heller ta en en rask tur i Stoltzen. Der er det ikke like stor fare for velt, i alle fall ikke før i september.

Med «de raske» til Hardanger

Klokka er 0800 utenfor MX i Åsane. Arne hadde annonsert en litt rask tur. «Frank lurte på om vi ville nå 12-fergen,» sier Arne. Lett humring – og kanskje bitte litt nervøs latter fra min kant. 12-fergen er sånn ca 145 kilometer unna. Å nå 12-fergen ville være omtrent det samme som å sykle Bergen–Voss på bestetid. Men vi skal på søndagstur på Kristi Himmelfartsdag. Til Hardanger.

Rekordpulje-gutta (Øystein, Morten, Tor, Frode Jarle og Rune), seeding-gutta (Arne S, Arne S., Arne N. og Petter), en enslig C-lagsgutt (Dag) og en seeding-dame (Marit) skal på tur. Det er oppvarmingstur til Colorline-rittet mellom Kristiansand og Hovden for mange av de som er med. Selv tenker jeg mest på at Bergen–Voss og Nordhordland rundt vil fortone seg som «a walk in the park» etter å ha sittet 200 kilometer på et sykkelsete. Vi skal over Gullbotn og Kvamskogen til Nordheimsund, og hjem over Strandebarm, Holdhus, Eikelandsosen, Venjaneset–Hatvik-ferja og Osøyro.

Til Risnes kjører vi riktig kosetempo, men opp til Gullbotn får R-gutta, eller «de raske» som de av og til kalles, lov til å ta seg ut litt (og den oppmerksomme leser vil her legge merke til at det skilles mellom oss og dem, vi og de raske). Vi andre triller «rolig» opp bakken på ca 12 km/t. Ja, bortsett fra at Marit stikker av i rundkjøringen, og prøver å henge seg på R-gutta over toppen. Så siger vi ned til Samnanger der vi, på oppfordring fra Arne, starter en liten rulle. Og snart ruller vi så fort at vi plukker opp Marit i veikanten. Og når vi har rullet oss halvveis opp bakkene til Kvamskogen, får vi øyekontakt med R-gutta også. «Skal vi hente dem,» spør Arne. «Nei, da begynner de bare å rykke på oss,» svarer Arne. Og så ligger vi der og kontrollerer dem opp bakken i 15–16 km/t. Vel, vi lar dem kanskje få noen meter, for når vi kommer til Nordheimsund har de jammen allerede fått kjøpt seg en is. Men vi kjørte veldig kontrollert ned Tokagjelet.

Fra Nordheimsund er det ren idyll sørover langs Hardangerfjorden gjennom Vikøy, Tørvikbygd, Strandebarm, Omastrand og Mundheim. Rent bortsett fra at fruktblomstringen ikke er helt på hogget. Opp Mundheimsdalen får de raske tatt seg ut litt igjen, men det er bare for at vi andre skal ha noe å hente langs Samnangerfjorden. Forresten, når vi kommer til Eikelandsosen, klokken er fem over ett, og det står 13 kilometer til Venjaneset på et skilt, så røper Arne at det går en ferje halv to som vi kanskje skulle prøve å nå. Så vi burde kanskje skynde på litt.

Og vi skynder på, alt det remmer og tøy kan holde, i stiv kuling fra sør-vest. Og det ser ut til at det skal gå. Snart ser vi ferja komme over fjorden fra Hatvik, og det ser faktisk ut som om vi sikter mot samme punkt, og vil treffe det samtidig. Men nå er det sånn at på prestegarden i Fusa, omtrent der hvor vi får øyekontakt med raske menn igjen, der går veien rett til himmels. Jeg har vært der før, i Fusa altså, så jeg visste den kom. Min første vårtur i forfjor gikk til Vinnes om Tysse og Eikelandsosen. Jeg var fullstendig utkjørt den gangen, og hadde syklet fjorden på autopilot da jeg møtte veggen i Fusa. Men det er ikke annet å gjøre enn å bite seg fast i bukkestyret og skyve fra.

Vi nådde ferjen, alle mann, visstnok takket være en syklist som nektet å flytte seg fra ferjelemmen.

Etter et vannfyllingsstopp i Osøyro kjørte vi sykkelstiene hjem (ja, de raske fikk tatt seg litt ut over Valaheiane; og nei, ingen av oss syntes det ville være artig å kjøre over Fanafjellet, men det hører med til historien at en av R-gutta mumlet noe om Gullfjellet, for å unngå trafikken hjemover). Telleren min sto på 199,1 kilometer da jeg parkerte sykkelen på Eidsvågneset. Snittfarten var på trivelige 29 km/t og jeg hadde vært på tur i nærmere 8 timer. Jeg tar den gjerne igjen. Og jeg tar meg i å tenke at Jotunheimen rundt, med sine 430 kilometer kanskje ikke er så fullstendig utenfor rekkevidde likevel.

Her er Petters fine bilder fra turen. For større kart, se turen på Garmin Connect.