Sykkelrittet Nordhordland rundt 2010 på 11,52 minutter

Jeg ser på klokken, den er nå 5 minutter på halv ett. Pulje 1 i Nordhordaland rundt 2010 har vært på veien i 2 timer og 25 minutter, "de raske" har akkurat kommet i mål, og hvis formkurven min fortsatt peker oppover er jeg kanskje den neste rytteren på vei opp bakken og gjennom målseglet. Der kan jeg fornøyd tre av sykkelen, sole meg i glansen og vente på at Dag skal komme halsende i mål bak meg.

Vel, det ble med drømmen denne gang. Den klokken jeg ser på er dessverre ikke den jeg har på sykkelstyret, det er den jeg har på PC-skjermen hjemme i stuen. Jeg har akkurat fått av meg tøyet og sitter i sofaen med en kopp kaffe og betrakter den slunkne kartutskriften fra sykkelcomputeren. Den røde streken på bildet, som skulle ha fortsatt over hele Radøy, Austrheim, Mongstad og nedover Lindås mot Seim, over Vollom og målgang på Tveiten, stopper brått og brutalt i Austmarka. Der kommer det en bil på vei mot feltet jeg ligger i. Siden vi såvidt har kommet i gang er feltet fortsatt ganske stort, nærmere 130 syklister. Såpass tidlig i et ritt er det alltid mange ryttere som er er livredde for å bli liggende fast langt bak i feltet når de fremste setter fart, og de blir derfor liggene på siden og vake i feil kjørebane for å få bedre sikt fremover og klar bane til å skyte fart når feltet slår sprekker. Det viser seg fort at det blir klin umulig å passere bilen som kommer mot oss, en massevelt synes uungåelig i det alle de som ligger i feil kjørebane nå fortvilet forsøker å flette seg inn igjen i det massive sykkeltoget, som ruller fremover i ca 45 km/t på den såpeglatte veibanen. Før jeg får sukk for meg befinner jeg meg fullstendig fastlåst og på full fart inn i syklisten som har stoppet foran meg og vi presses brutalt ned mot bakken i en mølje av 30-40 syklister, vrengte hjul, skeive karbonrammer, knuste lys, løse flasker og gadgets. Den sørgelige scenen akkopagneres av høylydt jamring og til dels grove ukvemsord. Så blir det stille.

Det er heldigvis ingen av oss som er hardt skadet, men mange sliter med småskader. Til alt hell unngår jeg å bli syklet over av de som kommer bak meg, men sykkelen er punktert og giret er fastlåst, jeg kjenner noe smerte i en albue og litt verk i en fot, men ikke mer enn at jeg biter det i meg. Sorgen over å bryte rittet overgår alle andre plager. Etter fattige 11 minutter og 52 sekunder er NH rundt over for min del.

Etter noe tid tid kommer hjelpebiler med henger og plukker oss opp. Vi veksler ikke et eneste ord på vei tilbake til Alversund. Verden går ikke videre så fort.  Jeg fester sykkelen på bilen og setter meg inn for å vente på Dag. Det kan bli lenge å vente, men han har jo alle tingene sine i bilen min, så jeg får kjøpe noen aviser og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg sjekker om det er noen som har ringt meg. Det ligger en melding fra Dag. Kjedet hans har sviktet en mil lenger fremme i løypen. Han har også brutt og sitter nå på med Kåre Stokke (som var med i velten) på vei tilbake til Alversund. Jeg sparer avispengene denne gang , men synes selvsagt oppriktig synd på klubbkollegaene Dag, Kåre, Sveinung, Trond og alle andre som måtte bryte i dag.

Proppfull av karbohydrater får jeg heller ta en en rask tur i Stoltzen. Der er det ikke like stor fare for velt, i alle fall ikke før i september.