Med «de raske» til Hardanger

Klokka er 0800 utenfor MX i Åsane. Arne hadde annonsert en litt rask tur. «Frank lurte på om vi ville nå 12-fergen,» sier Arne. Lett humring – og kanskje bitte litt nervøs latter fra min kant. 12-fergen er sånn ca 145 kilometer unna. Å nå 12-fergen ville være omtrent det samme som å sykle Bergen–Voss på bestetid. Men vi skal på søndagstur på Kristi Himmelfartsdag. Til Hardanger.

Rekordpulje-gutta (Øystein, Morten, Tor, Frode Jarle og Rune), seeding-gutta (Arne S, Arne S., Arne N. og Petter), en enslig C-lagsgutt (Dag) og en seeding-dame (Marit) skal på tur. Det er oppvarmingstur til Colorline-rittet mellom Kristiansand og Hovden for mange av de som er med. Selv tenker jeg mest på at Bergen–Voss og Nordhordland rundt vil fortone seg som «a walk in the park» etter å ha sittet 200 kilometer på et sykkelsete. Vi skal over Gullbotn og Kvamskogen til Nordheimsund, og hjem over Strandebarm, Holdhus, Eikelandsosen, Venjaneset–Hatvik-ferja og Osøyro.

Til Risnes kjører vi riktig kosetempo, men opp til Gullbotn får R-gutta, eller «de raske» som de av og til kalles, lov til å ta seg ut litt (og den oppmerksomme leser vil her legge merke til at det skilles mellom oss og dem, vi og de raske). Vi andre triller «rolig» opp bakken på ca 12 km/t. Ja, bortsett fra at Marit stikker av i rundkjøringen, og prøver å henge seg på R-gutta over toppen. Så siger vi ned til Samnanger der vi, på oppfordring fra Arne, starter en liten rulle. Og snart ruller vi så fort at vi plukker opp Marit i veikanten. Og når vi har rullet oss halvveis opp bakkene til Kvamskogen, får vi øyekontakt med R-gutta også. «Skal vi hente dem,» spør Arne. «Nei, da begynner de bare å rykke på oss,» svarer Arne. Og så ligger vi der og kontrollerer dem opp bakken i 15–16 km/t. Vel, vi lar dem kanskje få noen meter, for når vi kommer til Nordheimsund har de jammen allerede fått kjøpt seg en is. Men vi kjørte veldig kontrollert ned Tokagjelet.

Fra Nordheimsund er det ren idyll sørover langs Hardangerfjorden gjennom Vikøy, Tørvikbygd, Strandebarm, Omastrand og Mundheim. Rent bortsett fra at fruktblomstringen ikke er helt på hogget. Opp Mundheimsdalen får de raske tatt seg ut litt igjen, men det er bare for at vi andre skal ha noe å hente langs Samnangerfjorden. Forresten, når vi kommer til Eikelandsosen, klokken er fem over ett, og det står 13 kilometer til Venjaneset på et skilt, så røper Arne at det går en ferje halv to som vi kanskje skulle prøve å nå. Så vi burde kanskje skynde på litt.

Og vi skynder på, alt det remmer og tøy kan holde, i stiv kuling fra sør-vest. Og det ser ut til at det skal gå. Snart ser vi ferja komme over fjorden fra Hatvik, og det ser faktisk ut som om vi sikter mot samme punkt, og vil treffe det samtidig. Men nå er det sånn at på prestegarden i Fusa, omtrent der hvor vi får øyekontakt med raske menn igjen, der går veien rett til himmels. Jeg har vært der før, i Fusa altså, så jeg visste den kom. Min første vårtur i forfjor gikk til Vinnes om Tysse og Eikelandsosen. Jeg var fullstendig utkjørt den gangen, og hadde syklet fjorden på autopilot da jeg møtte veggen i Fusa. Men det er ikke annet å gjøre enn å bite seg fast i bukkestyret og skyve fra.

Vi nådde ferjen, alle mann, visstnok takket være en syklist som nektet å flytte seg fra ferjelemmen.

Etter et vannfyllingsstopp i Osøyro kjørte vi sykkelstiene hjem (ja, de raske fikk tatt seg litt ut over Valaheiane; og nei, ingen av oss syntes det ville være artig å kjøre over Fanafjellet, men det hører med til historien at en av R-gutta mumlet noe om Gullfjellet, for å unngå trafikken hjemover). Telleren min sto på 199,1 kilometer da jeg parkerte sykkelen på Eidsvågneset. Snittfarten var på trivelige 29 km/t og jeg hadde vært på tur i nærmere 8 timer. Jeg tar den gjerne igjen. Og jeg tar meg i å tenke at Jotunheimen rundt, med sine 430 kilometer kanskje ikke er så fullstendig utenfor rekkevidde likevel.

Her er Petters fine bilder fra turen. For større kart, se turen på Garmin Connect.