Goat Ultra 2016 Hardangervidden

«Ørjan Nilsen, er det noen av dere?» Det er hytteverten på Sandhaug turisthytte, midt på Hardangervidden, som spør. Han står med en telefon i hånden. Vi ser på hverandre.

«Eh, nei, men han er på vei …» Christina tar mot til seg og tar telefonen. «Hallo?» Det er Gunn Therese, samboeren til Ørjan. Vi sitter og spiser. Det regner ute. Klokka er halv ti på kvelden. «Det er fremdeles lyst nok til å gå ute,» sier Christina optimistisk.

Fredag ettermiddag, 19. august

Goat Ultra 2016 Hardangervidden begynner som en drøm. Det er 20 varmegrader og sol i Kinsarvik. Vi har kjørt taxi helt opp til Airlift sin helikopterbase, der grusveien begynner, så slipper vi å slite ut skoene på asfalt. Det er folksomt på stien. Tyske ungdommer med svære ryggsekker slipper oss forbi med et smil. Vi er lette i beina, og tar oss tid til å være turister på toppen av Nykjesøyfossen. Vel fremme på Stavali er det så fint at vi i stedet for å hoppe i den vedfyrte badestampen med de overstadig tatoverte og beskjeggede ryggsekksliterne fra Stavangerkanten, tar badet i elva før rømmegrøt og spekemat. Og øl.

Fjellgeiter på toppen av Nykkjesøyfossen, en avstikker på vei til Stavali. Kinsarvik ved fjorden.

 

Lørdag 20. august

Frokost halv åtte. Vi vil prøve å komme tidlig av gårde for å rekke å ta en tur opp på Hårteigen, det rare, 1690 meter høye fjellet på som står som en kloss midt på Hardangervidda. Mens vi andre gjør oss klar løper Ørjan omkring ute. Ned til elva, opp igjen, står og ser ut over dalen. Han har mistet lommeboka si. Alle pengene og kredittkortet er vekke. Og det var ikke småpenger han hadde med. Han er ikke til å rikke. Han vil absolutt gå ned til Kinsarvik igjen for å lete. Det er 13 kilometer og 1100 høydemeter i feil retning. I Kinsarvik ringer han banken og Gunn Therese, før han starter på veien til Sandhaug. Den korte veien.

På vei ned til Torehytta for en rast, før bestigning av monsteret i bakgrunnen, Hårteigen.

Ti over halv åtte begynner vi syv andre å løpe motsatt vei. Etter vel 8 kilometer skiller vi lag med Christina som er fast bestemt på å ta den korte ruten på 45 km via Hadlaskar til Sandhaug. Vi andre vil opp på Hårteigen, og løper sørover mot Torehytten. Været er flott, med solgløtt og litt vind. Vi raster ved Torehytten etter om lag 20 km. 3 km seinere er vi ved foten av Hårteigen, 1500 meter over havet. Vi har forsert over 400 høydemeter siden Stavali, og Frode Sørhøy kjenner på kroppen at han ikke trenger de 200 ekstra opp på toppen av Hårteigen, så han drar i forveien til Litlos. Vi andre begynner å forsere den bratte, steinete ura opp skaret mot toppen.

Svein Arne kjenner etter hvor berget er. Roy på vei opp. Gro henger i tauvasen. Frode stopper her.

Frode Johansen snur når vi kommer til den morkne tauvasen. Tauvasen skal hjelpe folk opp det bratte svaberget til den smale hylla som leder rundt fjellet til kløfta som tar deg helt opp på platået. Det er over 100 meter rett ned. Det er ikke noe å holde seg i. Men vi er fire som undertrykker høydeskrekken og tar oss helt opp til varden på toppen. Utsikten er fantastisk. Hårteigen skal til og med ha 4G. En melding plinger inn, og jeg står en stund der oppe og venter på at mobilen skal laste opp bildet av oss fire tindebestigere til Instagram og Facebook. Til slutt gir jeg opp, og setter mobilen i flymodus. Strømnivået har sunket drastisk mens den sloss for å laste opp bildet. Sør for Hårteigen er vi i radioskyggen. Vi har ingen muligheter for å komme i telefonisk kontakt med hverandre før vi er på Dyranut ved Riksveien neste dag.

Dag, Roy, Gro og Svein Arne på toppen av Hårteigen. Fin utsikt og 4G ... not.

Det er godt å komme inn i varmen på Litlos etter 40 km på beina. Frode Sørhøy har vært der tre kvarter allerede, og er godt inni en pose chips. Vi drikker cola og får reinsdyrkarbonader med speilegg og brød. Det er nesten sånn at vi har lyst til å bli der, men klokka er fire, og vi har 25 km igjen til Sandhaug.

Det virker som om det har blåst litt opp. Frode Johansen syns det ser ut som regnbyger som driver innover fra sør. Neida, sier jeg, og peker mot de tunge skyene på fjellene i vest. Det er bare der det regner. Fem minutter seinere må vi trekke på oss regntøyet. En halvtime seinere er vi våte til skinnet, i hvert fall på høyresiden der regnet pisker på. Jeg vurderer å finne fram hansker, lue og bukser, men dropper det. Så blir jo alt bare gjennomvått med det samme. Jeg trenger tørre ting hvis jeg må stoppe, tenker jeg. Fingrene er stivfrosne.

«No spør eg som ungene, kor langt e’ det igjen?» sier Gro. Og jeg tar et blikk på kartet, og lyger som til ungene: «Kanskje fire ned til Besso og fem derfra?» To kilometer seinere sier jeg at det er åtte, kanskje.

Vi jager på gjennom goldt blokkhav og myrer. Besso ligger og lokker med varme og mat når vi endelig har kommet ned til Nordmannslågen, men vi skal til Sandhaug som ligger i regndrevet på den andre siden av vannet. Når vi endelig ser Sandhaug er vi fire kilometer fra. Nå er ikke Gro til å stoppe. Bare Frode Johansen klarer å henge seg på gjennom gjørmehavet. Svein Arne ligger i ryggen på meg. Frode Sørhøy og Roy har sakket akterut inne på fjellet. Været letter litt. Så begynner det å regne igjen.

I vindfanget på Sandhaug står Christina og deler ut chips. Det er kjempegodt med salt chips når en er sliten. Og Sandhaug har varm dusj og utleiehåndklær, og middag om en halvtime, forteller hun fornøyd. Og tørkerom! Og vi er alle sammen skrevet inn i hytteboken. Jeg sitter og samler meg i ti minutter før jeg får av meg våte og gjørmete sko og sokker. Jeg har en blå tå. Så stavrer jeg inn i resepsjonen sammen med Svein Arne for å få meg et håndkle. Roy og Frode Sørhøy dukker opp et kvarter seinere. Ørjan har ingen sett.

«Da e’ ingen so daua i detta veret,» sier hyttevakten beroligende. Ørjan har lader og lykt på mobilen, sier Roy. Og kart på mobilen. Er det mulig å ringe hyttevakten på Hadlaskar for å høre om han har vært forbi der? Det pleier å være satellittelefoner på hyttene. Kanskje han har stoppet der. Nei, det er visst ikke mulig å ringe til Hadlaskar.

Klokken blir ti. Det mørkner ute, og stemningen er litt trykket. Men så kommer Ørjan. Han har gått til skrevs i gjørme langs Nordmannslågen fordi han trodde stien gikk der, og ikke oppe på moreneryggene. Det står 71 km på klokken hans. Det er 6 km lenger enn noen av oss andre. Og 1100 høydemeter ekstra fra Kinsarvik og opp til Stavali. På kjøkkenet varmer de raskt opp mat til ham.

Søndag 21. august

Det er søndagsfrokost kl 0800 på Sandhaug. Det er sikkert tidlig for det festlige laget med svære reinjegere og påseglede fruer som hadde party i et avlukket festlokale rett under sovesalen kvelden i forveien. Men vi syns det er litt seint, og får lov å spise kvart på åtte. Jeg våkner ti over åtte, og de andre er allerede i gang med matpakkesmøring. Men klokken blir ni før alle er klare for lagbilde foran Sandhaug.

Det knirker litt i leddene på noen hver. Det er sekstikilometersdag nummer to. Vestvidda slutter ved Sandhaug. Østvidda bølger seg blidt så langt øyet kan se, dekket av lyng og lav, med grusstier som snor seg nedi og opp av et og annet gjørmehull. Selv om det er terreng vi springer i, kommer tidsforbruket per kilometer tidvis ned i 6 og 7 minutter. Ved Langavatnet der broen krysser Snera, deler vi oss. Christina har bestemt seg for å løpe grusveien til Dyranut. Gro slår følge. Vi andre tar stien mot stølsmarkene omkring Nybu. Der insisterer Roy på at vi alle skal legge oss ned i den myke reinlaven før det er slutt på den. «Jeg har gjort det flere ganger allerede, og det er helt fantastisk,» sier han. Det er det. Det er rett før jeg sovner.

Vi holder på å sovne i det myke reinlavet ved Nybu. Og spiser litt.

På Dyranut har Frode Sørhøy bestemt seg for å stå av og ta buss og tog hjem til Bergen. Gro sliter med en skade, og drar med Frode til Haugastøl og derfra til Finse med tog for å ta imot sin Frode som blir med oss videre.

Resten av oss fortsetter til Kjeldebu for å spise Lapskaus. Vi varmer fire bokser, og skraper gryten. Vi har spist mat for 12. Klokka er tre og toget går om fem timer. Vi har litt mindre enn halve turen igjen. Det bør gå. Vi har brukt fem timer på de 32 kilometerne til Kjeldebu. Jeg sender melding til Finse 1222 om at vi ikke rekker å spise middag der klokka sju. Det er litt mobildekning her.

Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysenvatnet. Derfra står 400 høydemeter over 14 km foran oss.

Fra Kjeldebu er vi definitivt inne på Vestvidda igjen. Vi gir raskt opp å holde skoene tørre. Myrene blir blautere og blautere. Vi springer opp og ned av fjellknatter, og krysser den ene blågrå breelven etter den andre. Brearmene fra Hardangerjøkulen henger ut over dalen, og koster noen kalde regnskyll over oss. Vi mister 100 høydemeter nedover mot Sysendammen, og i løpet av de neste 14 kilometerne skal vi opp 400 høydemeter, 250 av dem over de fire kilometerne som kalles Helvetesgilet. «Når du kommer dit, skjønner du hvorfor det heter det,» hadde jeg kjekt skrevet på Facebook. Når jeg kom dit, skjønte jeg det også.

Blågrønt brevann i Leiro. Vestlandsvidde med gjørmebad, og Austra Leirebottsskåka i bakgrunnen.

Bakkene begynner med en lang og bratt stigning opp fra Skåltjørna. Deretter snor stien seg mellom kampesteiner, over fjellhyller og blokkhav, vi må hoppe fra stein til stein langs brevann med en loddrett fjellvegg ved siden av oss, og kravle over snøfenner, den ene større og brattere enn den neste. Glipper skoene, får du et bad i brevann. Det er ikke mye sti å snakke om heller. Over flere kilometer finnes det ikke annet enn svaberg, stein og snø, ingen vegetasjon, ingen grus som kan trampes til sti. Veien finnes ved å nistirre etter den neste avskallede røde T-en. Det går ufattelig langsomt. I tillegg har jeg gått tom for energi. Jeg må slippe Roy og Frode. Ørjan, Christina og Svein Arne er antakelig et kvarter bak meg. Det gjettet jeg i hvert fall på da jeg langt der nede så to skikkelser springe forbi tyskerne med fiskestang mot elvekryssingen ved Skålatjørna.

Snart i Helvetesgilet i 1400 meters høyde. Her begynner det å bli tricky. Roy og Frode har forsert snøfonna uten å bade, og er på vei ned på steinene langs vannet.

Jeg spiser den siste nøttebaren jeg kjøpte på Voss, og halve snickersen jeg ble sånn fristet av på Litlos. Det hardkokte egget fra Stavali ligger fremdeles i sekken. Det gjør nisten fra Sandhaug også. Har ikke lyst på mat. Prøver stadig å berolige meg selv med at jeg med rask gange kan nå til Finse før toget går.

«Ti minutter til middag,» roper plutselig Ørjan bak meg. Vi hadde jo opprinnelig bestilt middag på Finse 1222 til klokken sju. Toget går klokken åtte. Ørjan tror ikke Christina og Svein Arne rekker det. Han får jaget meg litt opp. Det begynner å bli synbar sti, og det er nesten bare nedoverbakke til Finse. Nesten. Ved stidelet mot Krækkja tror jeg fremdeles vi har en margin på et kvarter. Så roter vi litt med en elvekryssing, men med moderat fart og fem og en halv kilometer igjen, skal det kunne gå på under en time. Men det er nok lenger til Finse enn jeg har beregnet. Det er lenge siden det var et mål å holde seg tørr på beina. Gjørmen skvetter til alle kanter, vi starter en langspurt over betongdemningen ved Finsevannet. Fremdeles ingen tog å se?

Når jeg løper opp den siste bakken til perrongen, står det fremdeles folk der og venter. Svetten siler, og jeg hiver etter pusten. Folk smiler litt forståelsesfullt. Ørjan har kommet et par minutter før meg, og har hentet posene med siviltøy hos Roys Sara i døren på Finse 1222. «Vi ville mistet toget hvis det var i rute,» sier han. «Vi var ett minutt for seine inn på stasjonen. Det er åtte minutter forsinket.»

Christina og Svein Arne får akkurat se toget trille ut fra perrongen, der de kommer løpende langs Rallarveien. Roy og Frode er i dusjen. Gro har tatt imot dem på rallarveien. Frode Sørhøy sitter hjemme i Bergen og koser seg med chiligryte og Haandbryggeri-øl. Selv går jeg ut i kafévognen og kjøper en sjokomelk, en Pepsi og en Bris, og drikker dem i den rekkefølgen. Etter halvannen liter drikke er jeg fremdeles tørr i munnen.

Tall fra Garmin 910 XT (Kinsarvik–Stavali + Stavali–Sandhaug + Sandhaug–Finse):
Avstand: 140,7 kilometer (13,3+ 65,4+62)

Høydemeter: 4856 m (1174+2270+1412)
Tid i bevegelse: 20:35 t (2:28+9:08+8:59)
Tid totalt: 25:24 t (3:05+11:18+11:01)
Vekt: –2 kg (mandag morgen)

De som var med (alfabetisk):
Dag Grønnestad

Svein Arne Haugen

Frode Johansen

Roy Kihl

Christina Linde

Ørjan Nilsen

Gro Svendal

Frode Sørhøy

Strava:
Kinsarvik–Stavali: https://www.strava.com/activities/684337145
Stavali–Sandhaug: https://www.strava.com/activities/684337262
Sandhaug–Finse: https://www.strava.com/activities/684337296