Fjellgeitene: Ultramaraton Kaszubska Poniewierka 100 km 2016

«Wiezyca er den høyeste toppen mellom Storbritannia i vest og Ural-fjellene i øst.» Det er den sympatiske hytteverten min som begeistret forteller meg dette klokken to om natten, mens han gestikulerer og febrilsk leter etter de engelske ordene. Jeg spiser yoghurt. Helt naturell fra begeret. De hadde ikke müsli i butikken, men jeg har bananer, en fersken og en pose blandede nøtter. Så jeg spiser en banan og en fersken ved siden av, og vurderer om jeg skal ta med nøtteposen på turen. Jeg har ikke så lyst til å trenge meg på i kjøkkenet. En motorgressklipper står parkert ved sofaen. Jeg går ut under månen, og slår lens ved den overgrodde campingvognen.

Hytta vi overnattet i. Gresset var ikke slått på en stund.

Wiezyca ligger midt i Kasjubia-regionen, omtrent 40 km fra Gdansk. Åsen er 329 meter høy, over dobbelt så høy som Himmelbjerget. Det er da noe. Ved foten av åsen, om lag 190 meter over havet, ligger skianlegget Koszalkowo. Anlegget har vel en kilometer med løyper – fordelt på åtte heiser, hver med en høydeforskjell på om lag 45 meter. Så det er ikke rare greiene, men dette er Mekka for vintersport i Nord-Polen. Det er langt til Zakopane ved foten av Tatra-fjellene i sør, der toppene strekker seg over 2000 meter.

Kasjubia

Lokaltoget fra Gdynia stoppet i Krzeszna. Her skulle vi av. Det ble stille da toget forsvant rundt svingen. Bak den tomme stasjonsbygningen ledet en sandet kjerrevei ut til det som var stedets bilvei. Den har kvadratmeterstore betongelementer som veidekke, en rekke i hver hjulbane, én kjørebane. Betong er det naturligste veidekke i et land som har overflod av den fineste sand, men mangler tilsvarende overflod av olje til asfalt.

Vi gikk til butikken. Marcin spurte om veien – venstre eller høyre? Høyre. Piotr som gikk av toget samtidig med oss, ble med til det slitne kjellerlokalet som huset stedets butikk. Her handlet vi frokost. Marcin advarte mot de daggamle bakervarene, så jeg landet på yoghurt, frukt og nøtter. Og 3 liter vann til blæren i rompetasken. Så gikk vi den støvete kilometeren tilbake til parkeringsplassen ved skianlegget for å vente på at registreringen skulle åpne klokken seks.

Piotr tok fram kveldsmaten – en pose svære sylteagurker som han høflig bød på, og tre store boksøl. Ølene helte han i seg i løpet av den snaue timen vi ventet. Som polakker flest var han ikke veldig stø i engelsk, men fikk fortalt at han løp 8–10 maraton i året, og hadde en pers på 3.04. Men det var visst noen år siden – i Berlin. Piotr skulle overnatte på et liggeunderlag på skolen, 4 km fra skianlegget, mens Marcin hadde lånt plass i en hytte til oss, noen steinkast fra parkeringsplassen der løpet skulle starte. Der var det madrasser.

Startoppstilling under månen. Meg lengst til høyre under portalen.

Marcin hadde ordnet alt: kjøpt togbilletter, tatt med soveposer, og laget pasta til kvelds. Det eneste jeg hadde fikset selv var å melde meg på. Det var i grunnen lettere sagt enn gjort, men ved hjelp av Google translate og et oppdiktet telefonnummer hadde jeg kommet meg gjennom registreringsprosessen. Da Marcin foreslo at vi kunne delta på løpet, siden jeg likevel skulle være i Sopot denne uken, sjekket jeg først løypeprofilen. Hundre kilometer er en drøy distanse, men hvis jeg først skulle prøve meg, så måtte et løp i dette flatlandet være greiere enn disse ekstreme fjelløpene. 2000 høydemeter er lite fordelt over 100 km. Men om jeg hadde hatt en fornemmelse av hva som lå i navnet på løpet, hadde jeg kanskje tenkt meg om en gang til.

Månelyst

Den kasjubiske månen skinte som en sol inn gjennom vinduet da alarmen vekket meg kvart på to. På tide å stå opp, spise frokost, briefing halv tre (på polsk, only), deretter sjekk av at all energimatemballasje var merket med sprittusj. Det siste var en forholdsregel som skulle sikre at ingen slapp søppelet sitt fra seg i skogen uten risiko for identifisering. Noen av deltakerne hadde pakket seg inn i plast i den kjølige natten. Marcin hadde løse ermer. Selv hadde jeg tatt på en tynn ulltrøye jeg tenkte jeg kunne kvitte meg med når solen sto opp tre og en halv time seinere.

Skumring over de kasjubiske åsene. Skodda i dalbunnen skapte litt problemer for den reaktive hodelykten.

Klokken tre gikk startskuddet. Det var unødvendig å skru på hodelykten. Om ikke månen var lys nok, så var det 82 andre hodelykter omkring meg der vi sprang i kø over beitemarkene tilbake mot stasjonen og kjellerbutikken. Derfra bar det oppover en kjerrevei mot åsen Wiezyca. Skogen var dekorert med små lysende juletrekuler. Et kobbel av gardsbikkjer gneldret gjennom natten.

Tempoet var litt friskt, det var det. Men i motbakkene var det gange for alle. Noen gikk fortere enn andre. Marcin kunne jeg knapt holde følge med. «Hvis jeg går fort, holder jeg et tempo på 8 min/km, og da taper jeg nesten ikke tid i forhold til å løpe,» forklarte han.

Kaszubska Poniewierka er et terrengløp. Andelen ekte sti er rett nok kanskje bare halvparten av løypa. Dette er tømmerhoggerland, så skogsveier gir tilgang til nesten alle deler av skogen. Underlaget kan være av hardtrampet jord eller sand, men noen steder er skogsveiene oppgradert med grus. «Sandhull» kan være omtrent like plagsomme som gjørmehull i Bergensfjellene. Noen steder er det veier med historisk sus over seg – brolagt med rullestein. De er utfordrende om ikke man er litt vant til teknisk løping.

Dominerende løpeunderlag: skogsveier med hardtrampet jord, leire, gress eller grus.

Men løpet er også et forsøk på å skape et fjelløp med ITRA-kvalifiseringspoeng i en region som er like flat som Danmark. Løypa oppsøker hver minste haug. Opp og ned. Frem og tilbake. Rundt i ring for å få med alle. Om målet hadde vært å komme seg til Sopot, kunne løpet vært på 50 km. Det er 100, 102 faktisk. To bonuskilometer betyr vel lite når man er sanseløs av utmattelse.

Poniewierka

Poniewierka er et gammelt ord som kan beskrive følelsen av formålsløs virring. Det er opprinnelig knyttet til landstrykerlivet – det å fare hit og dit, rundtomkring, uten noe fast oppholdssted. Følelsen av ikke å være til nytte. Landstrykere er det ikke så mange av lenger, men i moderne polsk brukes det derimot i verbform, poniewierac, om det å drikke seg sanseløst full, eller om det å påføre seg selv skade, mishandle seg selv – frivillig å underkaste seg tortur. «Ultramaraton kasjubisk selvskading». Høres artig ut.

"You made this race international!" Meg (eneste utlending) og Marcin blir intervjuet av lokalavisen i Kartuzy ved matstasjonen etter 30 km.

Allerede da det begynte å skumre etter 25 kilometer, var beina maltraktert. Lårmuskulaturen verket som om jeg hadde løpt en maraton i konkurransefart, og jeg kjente at det bygde seg opp noen blemmer på tærne. Hva var dette for noe? En måned tidligere hadde jeg løpt 140 km på Hardangervidda – over tre dager – uten noe påtagelig ubehag, annet enn tretthet. Jeg hadde tatt Mutantene med meg til Polen, selv om Roy hadde advart mot å bruke dem i flatlandet, nettopp fordi jeg ikke hadde fått annet men enn en blå negl etter så mye løping på vidda. Jeg har andre terrengsko jeg liker, men jeg ante ikke hvordan de ville oppføre seg på en så lang distanse.

De stadige små opp og nedstigningene hadde hatt sin virkning. Og jeg hadde jo ikke tatt det så mye med ro som jeg burde. Det var gøy å løpe gjennom mørket, og jeg hadde prøvd å henge meg på en gjeng med altfor ivrige ungdommer. Greit å ha noen rygger å henge på.

Fin skog! La Sportiva Mutant på beina. Litt overkill, kanskje, men jeg turte ikke eksperimentere med andre sko.

Halvveis

På matstasjonen ved 50 km var det mulig å deponere klær og utstyr for turen videre: tørre sokker, alternative sko, andre klær, mat og drikke. Mange hadde valgt å deponere staver. De visste hva som kom. Løypen hittil var fløyelsmyke, bølgende gressenger i forhold til det som ventet oss 20 km lenger fremme.

Jeg kjente at blemmen på venstre fot hadde sprukket og begynte å svi. Jeg så for meg et blodbad nede i skoene. Piotr tok av seg sko og sokker hver gang han kom til en matstasjon. Jeg hadde ingen planer om å ta av fottøyet før jeg var innenfor rekkevidde av en dusj.

De serverte suppe på matstasjonen. Jeg spiste to porsjoner. Og drakk en halvliter vann og en halvliter isotonisk drikke, som de kalte det. Marcin ville dra, jeg ville bli. Så jeg gikk på do og tømte magen. Etter 25 minutter stavret jeg meg alene ut døra og bortover veien, ut av den lille landsbyen. Jeg kunne knapt gå. Stiv som en pinne. Det var 50 km igjen, 52 faktisk. To bonuskilometer.

På et vis kom jeg i gang med å løpe. På et vis. Jeg skulle til 70 km-merket. Neste matstasjon. Det som kom etter, kom etter. Og som jeg forklarte for Arkadiusz – en sjelden engelsktalende coach surfer fra Gdynia med jobb i et irsk selskap, og som innhentet meg ved ølstasjonen (ja, de serverte øl) i Otomin, ved 65 km – så skulle jeg etterpå springe de 15 kilometerne til neste matstasjon. Og etter det skulle jeg springe de 15 kilometerne, 17 faktisk, til mål. Det gjelder å holde seg med overkommelige delmål.

Nederst på startnummeret er løypeprofilen trykket opp ned, sånn at man kan se ned på magen for å sjekke hvor mange bakker som er igjen.

Matstasjonen lå først på 72 km. De to ekstra kilometerne var ikke gøy. Sola hadde begynt å bake, så jeg la meg på ryggen i skyggen, og stappet polsk bakverk med sukkerglasur i munnen. Der kom Piotr også. Barfot. Og dama som alltid la seg på ryggen med beina oppetter en vegg. Arkadiusz dro videre. Da Piotr la i vei, stablet jeg meg på beina, stappet to sjokoladebiter i munnen, tok med meg en neve peanøtter og stavret meg av gårde. Vel 10 minutters pause fikk holde.

Stoltze-intervaller

Nå bar det inn i den skyggefulle løvskogen langs kysten. Stien slynget seg mykt langs et smalt dalføre en liten stund. Det var en fin sti. Her ute ved kysten har landet en høyde på omkring 100 meter over havet, og er laget av stein og grus. I denne morenemassen har hver minste bekk skåret seg ut en trang dal som vi måtte passere. Opp og ned. Jeg talte 11 bratte oppstigninger, og tilsvarende mange nedstigninger. Stoltze-intervaller er det siste man lengter etter under de siste 30 kilometerne av et 100 kilometers ultraløp. Men det var sånn det var.

Jeg oppdaget snart at polakkene var dårlige til å løpe nedoverbakke, spesielt når det ble litt teknisk med røtter, steiner og ujevn sti. Jeg kunne ta det med ro og slippe dem fra meg i oppoverbakkene, der de ville peise på med hendene på knærne, og ta dem igjen og springe fra dem i nedoverbakkene. Jeg begynte å se på meg selv som antilopejegerne i «Born to run», som følger etter og utmatter byttet sitt til det stuper.

Jeg tok igjen Arkadiusz om lag halvveis til matstasjonen på 85 kilometer. «Bare løp du, jeg tar deg igjen,» sa jeg bråkjekt da han løp videre fra matstasjonen, mens jeg forsynte meg grovt av det polske bakverket, sjokoladen og peanøttene. Jeg tok meg ti minutter.

Utsikt mot Stadion Lesny og Sopot. Vi hører støyen fra målområdet, men har fremdeles en sløyfe på 4 kilometer til mål.

Da jeg tok ham igjen, etter å ha nedkjempet en hel flokk antiloper, gikk han og pratet med Piotr. Det var 7 km igjen til mål, og de to-tre mest groteske stigningene sto igjen. Vi slo følge på et vis: Jeg slapp dem fra meg i motbakkene, og tok dem igjen i nedoverbakkene. På toppen av den andre stigningen så vi endelig stadion Lesny der nede, og hørte høyttaleranlegget gjalle. Mål. Men ikke ennå. Den perverse løypa skulle først ta oss på en ny 4-kilometerssløyfe til toppen av slalombakken i Sopot. Derfra fikk vi springe ned i byen – bare for å bli sendt opp i skogen igjen for å klatre enda en ås tilbake til den lille dalen der stadionet lå.

Vi tok det med fatning, nedkjempet et par antiloper til, og løp over mållinjen i samlet rekke, Piotr, Arkadiusz og jeg. Marcin satt i en fluktstol, og der hadde han visst sittet en time, innpakket i soveposer. Jeg tok av skoene, men beholdt strømpene på, dro på meg det jeg hadde av klær, kvitterte ut en øl og en enorm porsjon ulike polske spesialiteter på startnummeret, og sank ned i en fluktstol ved siden av Marcin. Klokka var fem. 13 timer 52 minutter og 21 sekunder kasjubisk selvskading var over.