Bergen–Voss 2016 Lanterne rouge

Jeg syklet Bergen–Voss på 5 timer og 11 minutter.

Sånn. Nå er det sagt. Du trenger ikke lese lenger for å få vite hvordan det gikk. Det gikk ikke, kort og godt. Så tungt har det aldri vært å sykle til Voss før. 

Hva var det som ikke gikk, spør du kanskje? Er ikke 5.11 en veldig rask tid til Voss?

"Ka e planen?" "Får vel prøve å henge på til Trengereid?"

Vel, det kommer an på. For noen med et så oppblåst, aldersfornektende selvbilde som Jernmannens, er tider over fem timer noe som hører en svunnen fortid til, nærmere bestemt 2008. Tider under fem timer er akseptable, tider på 4.30-tallet er OK, men du må ned på 4.20-tallet før sirenene begynner å synge. Det siste har bare skjedd én gang, da Jernmannen fremdeles var sist i 40-årene, og ennå syklet de 11-12 kilometerne til og fra jobb uanfektet av snø og regn, slaps, storm, skybrudd eller hva nå meteorologene kunne finne på å kalle det. Hver dag. Året rundt. Dette var før Jernmannen for alvor hadde begynt å springe til og fra jobb, for også å bli god til å løpe. 

Løpingen har etter hvert tatt helt overhånd, for å si det sånn. Sykkelen har ikke vært ute av skapet hele vinteren. Ikke siden 18. september 2015, for å være presis, da jeg gikk i bakken over våte bybanespor på Nygårdsbroen. Jeg oppdaget ikke det bøyde girøret før jeg giret helt ned i siste bakken hjem, og vrengte hele SRAM Force-girskifteren og kjedet inn i bakhjulet. Takk og farvel! Dyr omgang. 

Sant å si har jeg et par sykler til stående i boden, men når du sykler over 20 km daglig i all slags vær så blir det en del reparasjoner. Og det er ikke billig, selv om du gjør arbeidet selv. Og det tar tid. Når styrelagre og kranklagre er edt i stykker av salt og grus, så er det ikke bare å gå ned på kolonialen og kjøpe nytt. Alt er spesialdeler fra Kualalumpur, alt sitter fast, verktøyet er laget av leketøysfabrikanter. Derfor står de to syklene der i boden med ødelagte lagre både her og der. Jeg er lei av sykkelreparasjoner. Jeg har blitt godværssyklist. Det er tross alt enklere å knytte på seg et par joggesko, og hive dem når sålen faller av. 

15. mars kom sykkelen fram igjen, men bare som alternativ trening for løperkneet. Jeg ble sår i ræven av å sitte en halvtime på sykkelen, men det var kanskje fordi det var vinterbukser uten padding. Godt det snart var påske. Først i slutten av april kom sykkelen sånn ordentlig frem igjen, i hvert fall på solskinnsdager. For å kompensere litt for manglende sykkeltrening gjennom vinteren tok jeg gjerne den lange veien til jobb fra Eidsvågneset til Minde: over Munkebotn, over Skansemyren og over Montana – tre fine motbakker på lett gir. Jo flere tråkk, jo mer trening. Derfor sykler jeg alltid på lettest mulig gir. 

Ingen ritt, ingen lange turer. Jeg syklet 33 km hjem fra Kalandseidet etter et 10 km-løp. Det var det lengste. Og jeg tenkte at den historisk gode kondisen og løpeformen skulle trumfe mangelen på timer i sadelen. 

Den historisk gode formen holdt til Trengereid. Så fort har jeg aldri syklet til Trengereid før. Vi var ved stasjonskrysset i Trengereid (bunnen av bakken) på 58 minutter. Skjema til 4.20 sier 1.01. Vi var tre minutter foran! Man skal ta med seg sine små seire. Men jeg skjønte allerede i bakken opp til Garnes skole at slaget var tapt. Det var ingen bak meg. Jeg var sistemann i feltet. Lanterne rouge. Det lyste rødt over hele dashbordet. På Trengereid lot jeg feltet sige fra meg, og tok bakken i mitt eget tempo. Maarten sto ved rundkjøringen og heiet. "Vil du være med," ropte jeg. Han var anpusten da han tok meg igjen. ”Venter du på neste felt?” 

Jeg håpet vel at jeg skulle nå til topps på Kvamskogen før jeg ble tatt igjen av neste felt. Da hadde jeg hatt en sjanse til å følge med, men det var vel for mye å håpe på. De kom ved Frøland bru, i bunnen av bakken. Etter tunnelen var de forbi. Jeg holdt mitt eget tempo. Jeg så ingen bak meg. I Eikedalen ventet MAXpulse på meg, men han hadde glemt at det var en bakke til, så der falt han av. Han tok meg igjen ved Furedalen, for han hadde fått haik med to andre. Jeg hang meg på til Norheimsund. Der svingte de av mot kaien, så jeg svingte av jeg også. Greit å få smakt på vaflene, drikke kaffe og kose seg litt. 

På kaien i Norheimsund samlet det seg etter hvert en del tiloversblevne syklister med feilkalibrert selvbilde, så vi fikk til slutt trillet i gang en rulle utover fjorden. En litt uryddig rulle, men i mitt tempo, så jeg skal ikke klage. Vi plukket opp folk her og der langs veien, og et felt må ha tatt oss igjen, for plutselig var vi uendelig mange. Ved Kvanndal kjente jeg at sulten begynte å gnage. Jeg måtte spise, og slet med stadig å måtte taue inn mellomrommene i rullen. Jeg slapp meg bakover for å hvile, og ved Folkedal var jeg jammen sist igjen, så jeg tok like godt opp skivene med gammelost fra baklommen. Finnes ikke bedre proteinkilde enn gammelost. 

I Granvin kom feltet til kapteinen over alle kapteiner. "Kom igjen, Dag" ropte Arne. Så var de forbi. Det var et stort felt. En liten stund lurte jeg på om jeg kunne mobilisere nok til å hekte meg på et bakhjul, for det gikk jo ikke fort oppover mot hovedveien. Men i stedet fisket jeg frem en gammelostskive til, som jeg spiste mens jeg trillet innover langs Granvinsvatnet. Halvveis inn i den andre gammelostskiven kom Lars Christian fra Åsane forbi og ropte at jeg måtte henge meg på, ”så hjelper vi hverandre”. Ja, det kan du tro, tenkte jeg, stappet skorpene inn i munnvikene og hang på så godt jeg kunne. Det gikk jo litt fortere sånn. 

I Skjervet begynte jeg faktisk å kjenne meg litt bra, og kunne ta igjen folk som slet i bakken. På toppen lå det fire ryttere i en gruppe et par hundre meter lengre fremme. ”Det hadde vært bra å komme opp til de,” ropte Lars Christian bak meg. Ja, det hadde vært bra. Så da var det bare å bite tennene sammen og trø. Jeg boret blikket i asfalten. Hver gang jeg løftet blikket, var de kommet litt nærmere. I Svelganekrysset hadde jeg kontakt. Lars Christian hang på. Kjør rulle, ropte han. Vent litt, ropte jeg. Jeg trengte en liten pause. De var heldigvis litt vanskelige å be. Fra siste sving i Skjervet og halvannen kilometer fra Skjervet til Svelganekrysset har jeg aldri kjørt så fort før, ifølge Strava (https://www.strava.com/activities/598293585/segments/14573037016). Man skal ta med seg sine små seire. 

Det ble en litt ussel rulle, og jo nærmere Voss vi kom, jo mer gikk det i oppløsning. Men sånn er det. Jeg hadde heller ikke hastverk. Løpet var kjørt. Jeg visste at når jeg trillet inn i Vangsgata, så ville Lars og Roger stå der og se solbrillefornøyde ut, kanskje spise på en skolebolle med gul krem, og så ville Lars spørre hvordan det gikk, selv om han visste det for lenge siden, siden han ville ha Ultimate Sports mobilapp på skjermen for å følge med på passeringstidene til alle Fjellgeitene. Han ville nok ha stått der en time allerede, og være klar for en tredje Cola-boks, mens gleden vokste seg større og større over å kunne fortelle at DE hadde syklet på 4.27. Og så ville jeg måtte trekke frem historien om den gang JEG syklet på 4.27, og tok en nå uslåelig Strava-KOM med verdens beste rulle (snittfart 48 km/t) langs Granvinsvatnets østre bredd, som nylig raste i sjøen (https://www.strava.com/activities/57569648/segments/1062420454): Foran Joachim Jordan, Svein Ivar Reiso, Ove Matland, Thorolf Hestnes... før jeg kollapset i bunnen av Skjervet, mens kapteinen over alle kapteiner og resten av gruppen kjørte inn på 4.22. Man skal ta med seg sine små seire. 

500 km i sadelen er åpenbart ikke nok til å sykle under fem timer til Voss, selv med historisk god kondis. Det er ikke pusten som er problemet, det er beina. Da jeg syklet under 4.30 hadde jeg mer enn 1900 km i beina samme år, pluss 600 km løping. Takket være logging på Strava, kan vi se hva som skal til:  Øystein Blom-Ohlsen som syklet i vinnergruppen på 4.12 i årets ritt har over 9000 km i beina siden nyttår, Team Fabian (Nils hadde hjultrøbbel og falt av) og Øystein har 6-7000 km og syklet på 4.17, Carl hadde 4500 (kortere vei til jobb), og kjørte på 4.23. Og hva tror du Lars hadde? 1200 km. Og Roger? 1600. Begge har syklet relativt lite, men til gjengjeld løpt mye: 1400 (Lars) og 1700 km (Roger). Knut Thomas havnet på 4.35, selv om han hadde nesten 3000 sykkel-km i beina, men han hadde bare løpt snaut 700 km siden nyttår. Og så har vi Sveinung. Han har syklet over 6000 km siden nyttår. Jeg skal vedde en del på at han hadde en fin dag på jobben, og kunne syklet MYE raskere enn 4.53 hvis han ville.

Så når planene skal legges for Bergen–Voss neste år, er det bare å velge nivå, legge til litt for alder, trekke fra litt for erfaring, og sette i gang å logge kilometer. Det er hverdagssyklingen som teller!